Musikalsk ekstase

Bergens Tidende, 01.06.2021

Festspillene i Bergen
Verk av Fartein Valen, Lasse Thoresen og Edvard Grieg
TrondheimSolistene
Geir Inge Lotsberg, kunstnerisk leder
Ragnhild Hemsing, fiolin, fele
Håkonshallen

På TrondheimSolistenes festspillkonsert i Håkonshallen lørdag kveld ble det spilt musikk av norske komponister i spennet fra Edvard Grieg til Lasse Thoresen – og musikk som på flere interessante måter belyste spørsmålet om «det norske» i norsk musikk.

Det startet med «Legende», Fartein Valens aller første verk, skrevet og utgitt i 1908. Verket var riktignok opprinnelig skrevet som en komposisjon for soloklaver, men i Håkonshallen fikk vi det i en versjon for strykeorkester, fint orkestrert av Tore Martinsen.

«Legende» er en lang sats i blussende, senromantisk stil, skrevet før Valen brøt opp og gjorde seg til radikal, europeisk modernist. I strykerversjonen tok TrondheimSolistene godt vare på de kantede ytterdelene i femdelt takt og spesielt fikk de den Brahms-inspirerte midtdelen til å gløde.

Det var ekstase i denne versjonen av Valens musikk. Og mer ekstase skulle det bli. For etter «Legende» fikk vi Lasse Thoresens «Skyggers drøm». Han skrev verket til TrondheimSolistene som urfremførte det i 2019. Siden har han  revidert det slik at konserten lørdag kveld – ifølge Geir Inge Lotsberg, TrondheimSolistenes kunstneriske leder–  egentlig var enda en urfremføring.

Det er mange ulike bølger og strømmer og inspirasjoner som løper sammen i «Skyggers drøm». Det er lange, kontante musikalske linjer og store dissonante eksplosjoner. Og innimellom hører vi plutselig stumper av noe melodisk materiale som kan minne om folketoner. TrondheimSolistene la alt dette sammensatte materialet frem og fikk verket til å henge sammen i en sterk, engasjert tolkning. Stor applaus – og fremkallelse av komponisten som selv var til stede i salen.    

Etter norsk 2000-talls musikk gikk vi langt tilbake i tid, tilbake til Ibsens «Peer Gynt» og til Griegs scenemusikk fra 1876 – med fiolinisten og felespilleren Ragnhild Hemsing som guide.

Hemsing har nylig utgitt en plate der hun spiller fele i kammermusikalske arrangementer av kjente norske komposisjoner fra 1800-tallet. Sammen med TrondheimSolistene fortsetter hun dette arbeidet og legger nå fiolin- og felestemmer inn over orkesterversjonene av Griegs kjente og kjære stykker.

I Håkonshallen demonstrerte hun til innledning at temaet i Griegs berømte «Morgenstemning» i virkeligheten er basert på de tonene man får frem når man knipser på hardingfelens understrenger.

Og så gikk det løs – med «Morgenstemning», med «Anitras dans» og med alle de andre stykkene fra Griegs Peer Gynt-suiter. Men også med «Halling» og «Springar» – de korte folkemusikalske innslagene som inngikk i den opprinnelige scenemusikken.   

Grieg var ikke selv fornøyd med musikken sin. Han likte enkelte deler – som for eksempel «Solveigs sang». Men ikke det meste annet. «I Dovregubbens hall» kunne han «bokstavelig talt ikke tåle å høre på», den klinger av kukaker og norsk selvgodhet, skrev han til en bekjent.

Kanskje han hadde skiftet mening om innslagene av norske folketoner i «Peer Gynt» hvis han hadde hørt konserten med Ragnhild Hemsing. Og ikke minst hennes avsluttende, ekstatiske versjon av «I Dovregubbens hall».

Gjenhør med Harald Sæverud

Bergens Tidende, 08.05.2021

Verk av Harald Sæverud

Ingar Bergby, dirigent

Edvard Grieg Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

I forrige århundre ble Harald Sæverud betraktet som Norges største symfoniker. I dette århundre har orkestermusikken hans stort sett vært fraværende i  norske konsertsaler – også i Bergen, hjembyen hans.

Så når hans gamle orkester, «Harmonien», inviterer til en hel Sæverud-kveld i Grieghallen – ja, da er det litt av en begivenhet.

Konserten startet med Sæveruds 5. symfoni, den første av hans tre «krigssymfonier». Ved premieren i Bergen i 1941 hadde den undertittelen «Quasi una Fantasia». Etter krigen ble den kjent som «Motstandsviljens symfoni».

I dag hører vi vel ikke lenger de opprinnelige, direkte assosiasjonene til krig og motstandsbevegelse i Sæveruds musikk, men slik BFO og dirigenten Ingar Bergby spiller den 5. symfonien, skjønner vi i alle fall viljen og kraften i det musikalske uttrykket.

Og vi skjønner at dette er egensindig, egenrådig musikk som beveger seg etter sine egne, helt særegne lover. Under Bergbys presise, strikte ledelse skaper BFO en rasende strøm av musikalske begivenheter, av små motiver og temaer som utvikler seg ved knoppskyting og beveger seg gjennom de ulike instrumentgruppene i brå kast og hyppige rytmeskift.

Dette er musikk som ikke likner noe annet i verden. Og musikk som nettopp må høres – og sees – i en konsertsal. Når vi hører plateinnspillinger av Sæveruds symfonier, kan de ofte virke flate, bråkende, uoverskuelige. Når BFO og Bergby spiller den femte symfonien «live» i Grieghallen, blir den plastisk, tredimensjonal. Et stort, handlingsmettet symfonisk dikt.

Etter pausen ble det mer orkestermusikk, nå Sæveruds scenemusikk til Ibsens «Peer Gynt». Sæverud skrev i sin tid musikken på oppfordring av Hans Jacob Nilsen, sjefen for Det Norske Teatret. Nilsen planla å sette opp en nynorsk versjon av stykket og ønsket seg noe musikk som bedre passet til stykket enn den som Grieg opprinnelig skrev til Ibsen i 1876. Den nynorske versjonen med Sæveruds musikk hadde premiere i 1948.

I Grieghallen fikk vi en «scenisk konsertframføring» av denne versjonen – det vil si, vi fikk høre Sæveruds musikk og se de tilsvarende bruddstykker av «Peer Gynt» spilt av skuespillerne Lars Berge, Reidun Melvær Berge og Karoline Krüger fra Det Vestnorske Teateret i regi av Bjarte Hjelmeland. Den nynorske versjonen av Ibsens tekst var skrevet av Jon Fosse.

Sæverud var klar på at han ikke ville gå i Griegs fotspor når han skulle skrive den nye musikken: «Å tilsette utstyrsmusikk og folkloristiske danser ville skrike som usmurte bremser i denne sammenhengen».

Musikken hans er da også så langt fra Griegs nasjonalromantiske «Peer Gynt» som det vel går an å komme. Der Grieg er søtladen og sentimental, er Sæverud skarp og kantet.

Og slik vi hørte og så brudstykkene i Grieghallen, var dette musikk som passet langt bedre til Ibsens tekst – musikk som fikk frem og understreket det farlige, det brutale og hensynsløse ved denne drømmende og fantaserende Peer Gynt-skikkelsen.

Alt i alt: Flotte smakebiter fra en oppsetting vi gjerne skulle sett og hørt i sin helhet.

Storslått, spennende – en torsdagskonsert under pandemien

Bergens Tidende, 27.04.2021

Verk av Marius Neset, Mozart og Mendelssohn
Leif Ove Andsnes, klaver
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
 
Vel er det pandemi. Vel er det restriksjoner og begrensninger. Men torsdagskonsert i Grieghallen med Bergen Filharmoniske Orkester blir det likevel.
 
Torsdag i denne uken var det bare lov å være 100 publikummer i salen. Men for en konsert vi 100 heldige fikk høre! Storslått, spennende – en konsert helt etter det klassiske mønsteret: Først et stykke ny musikk, så en klaverkonsert og – etter pausen – en saftig romantisk symfoni.
 
Det startet med urfremføringen av Marius Nesets «Every little Step», et bestillingsverk skrevet til BFO under pandemien mens han gikk hjemme med sin nyfødte datter.
 
Sist vi hørte Neset med BFO var i høst da han spilte solostemmen i sin egen saksofonkonsert «Manmade». På torsdag var han og saksofonen derimot ikke på scenen. «Every little Step» er et rent instrumentalverk der han setter orkestrets ulike seksjoner i spill med og mot hverandre i tre kontrastfylte avsnitt.
 
Verket åpner med lange, romantiske strykermelodier og harpeklanger og et nesten filmmusikalsk tonespråk – som straks etterpå brytes ned i et avsnitt preget av slagverk og klaver. I dette midtavsnittet legger Neset ulike rytmiske mønstre innover hverandre slik at det oppstår komplekse figurer i sammenstøtene mellom de ulike lagene. Verket slutter med romantiske klanger med karakter av folketone.
 
Blant de norske samtidskomponistene er Neset en stemme som skiller seg ut, ikke bare på grunn av jazzbakgrunnen hans, men også – slik «Every little Step» demonstrerer – ved evnen til å bygge opp og håndtere enorme, komplekse orkestersatser.
 
Koronapandemien satte en stopper for reiseplanene til Leif Ove Andsnes. Egentlig skulle han ha reist omkring i Europa med Mahler Chamber Orchestra og spilt klaverkonserter av Mozart fra året 1785/86. Nå ble det i stedet hjemmekontor – og hjemmekonserter i Grieghallen.
 
I høst hørte vi ham spille Mozarts klaverkonsert nr. 22 med Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester. I denne uken kom turen til nr. 23 i A-dur – i samspill med BFO som for tilfellet var nedskalert til nesten kammermusikalsk format.
 
Musikkhistorikerne er tilbøyelige til å betrakte nr. 23 som et mellomspill blant Mozarts siste klaverkonserter, en liten lett, yndefull og innsmigrende konsert. Ikke så hos Andsnes. I hans tolkning ble denne konserten til et stort anlagt, dramatisk verk med klaveret som kraftsenter. Førstesatsen – rungende, muskuløs, med en elektrifiserende energi som river hele orkesteret med seg. Andresatsen – sårbar, melankolsk med tilbakeholdt åndedrett. Og så endelig tredjesatsen: dramatisk, stormfull som sluttscenen i en opera. En sublim fremføring.
 
Etter pausen: Felix Mendelssohns femte symfoni, den såkalte Reformasjonssymfonien, skrevet i 1830 i anledning 300-året for den lutherske trosbekjennelsen.
 
BFO har vært borte i Mendelssohn før. For 10 år siden spilte de inn alle symfoniene hans sammen med deres daværende sjefsdirigent Andrew Litton. Resultatet var noe blandet den gang. Og især virket den femte symfonien temmelig blek og ufrisk.
 
På torsdag i Grieghallen under Edward Gardners ledelse var alt derimot fargestrålende og frisk. Her var en feiende flott åpning og en voldsom spenning som holdt seg gjennom hele verket – fra Parsifal-motivet i første sats til den avsluttende koralfantasien over Luthers «Vår Gud han er så fast en borg». En fortolkning med omhu for alle detaljer og med fast redegjørelse for alle verkets bærende elementer. Og med et orkester som klarte å forløse alle dirigentens intensjoner.
 
Mendelssohn var et «schöne Zwischenfall», et vakkert intermezzo, i musikkhistorien mellom Beethoven og Wagner, skrev Nietzsche en gang. Gardner og BFO demonstrerte på torsdag at dette er en oppfattelse av Mendelssohn som ikke er holdbar.

Elegant Mozart-oppsetting i pandemiens tid

Bergens Tidende, 15.03.2021

Mozart: La clemenza di Tito  
Libretto: Caterino Mazzolà, etter Pietro Metastasio
Rodula Gaitanou, regi
Cordelia Chrisholm, kostymedesign
Simon Corder, med Ivar Skjørestad, lysdesign
Håkon Matti Skrede Kormester
Edward Gardner, dirigent
Edvard Grieg Kor med gjester
Bergen Filharmoniske Orkester
Bergen Nasjonale Opera
Grieghallen
 
Siste år måtte Bergen Nasjonale Opera avlyse oppsettingen av Mozarts «La clemenza di Tito» grunnet strenge reiserestriksjoner og generell sosial nedlukking i pandemiens første tid
 
Nå er BNO tilbake i Grieghallen igjen. Med en versjon av Mozarts opera som sikkert er annerledes enn den opprinnelig planlagte, men som ikke desto mindre fungerer veldig godt, både scenisk og musikalsk.     
 
Greske Rodula Gaitanou som har regissert forestillingen på zoom fra London,  er mest kjent for flotte, fargesprakende og lett oppdaterte versjoner av 1800-tallets operaklassikere. Med oppsettingen i Grieghallen har hun måttet arbeide med helt andre virkemidler for å etablere en forestilling som tilfredsstiller de offisielle kravene til avstand og sikkerhet under pandemien.
 
Gaitanou og hennes medarbeidere har løst disse problemene ved å inndele det mørklagte scenegolvet i klare, lysende felter med solid innbyrdes avstand. Sangerne plasserer seg på feltene eller beveger seg mellom dem og opprettholder hele tiden den obligatoriske, korrekte avstanden seg imellom.
 
Resultatet er blitt et elegant, stilisert scenebilde og et stramt koreografert bevegelsesmønster – som samtidig gir god mening i forhold til operaens fortelling.
 
«La clemenza di Tito» er basert på en eldre tekst av Metastasio som forteller om vennene Tito og Sesto i det gamle Roma. Tito er nettopp blitt keiser, den tidligere keiserens datter Vitellia er opprørt og rasende og overtaler Sesto, som elsker henne, til å drepe Tito. Attentatet mislykkes. Tito tilgir Sesto og gifter seg med Vitellia.
 
Mozart skrev operaen i 1791 til kroningen av Keiser Leopold II som konge av Böhmen. Og, ja, historien er forrykt, ulogisk, psykologisk utroverdig – og så videre. Men den er faktisk ikke tenkt som en realistisk fortelling, den skal fungere som et pedagogisk lærestykke, som en formaning til den nye kongen om at han skal styre riget sitt med visdom, ydmykhet og medmenneskelighet.
 
Gaitanou understreker dette pedagogiske opplegget med sin regi der figurene står på hvert sitt avgrensede felt, frontalt vendt mot publikum, og – nesten som i et oppbyggelig oratorium – synger ut sine påminnelser til oss og den nye keiseren om dydens og barmhjertighetens nødvendighet.
 
Det sier noe om de gode musikalske kreftene i dagens Norge at BNO har kunnet produsere denne forestillingen med et helnorsk hold av velfungerende sangere på scenen – og vårt lokale Edvard Grieg Kor med korte, flotte innsatser bak scenen.
 
Den lyriske sopranen Beate Mordal fremstiller den rasende Vitellia og hennes omskiftelige sinn med en lett, lys og veldig bevegelig stemme. Som hennes beiler Sesto – forestillingens sentrale figur – hører vi den dramatiske mezzosopranen Adrian Angelico, mens tenoren Bror Magnus Tødenes synger keiser Titos parti med imponerende stemmeprakt.
 
I de mindre rollene hører vi mezzosopranen Ingeborg Gillebo i bukserollen som Sestos venn Annio og sopranen Frøy Hovland Holtbakk som Annios kjæreste Servilia. Bassbarytonen Christian Valle fremstiller livgardens anfører Publio med stor autoritet og legger solid bunn i ensemblepartiene.
 
En veldig redusert utgave av Bergen Filharmoniske Orkester sitter i orkestergraven – i behørig korona-avstand av hverandre – og spiller, under ledelse av Edward Gardiner, en sprek, til tider nesten elektrisk, utgave av Mozarts partitur. Alene den spenstige utgaven av ouverturen til første akt er hele forestillingen verd.
 
Klarinettisten Christian Stene spiller uttrykksfull duett med Adrian Angelico i arien «Parto, parto» og har en helt himmelsk innsats på bassetthorn i dialog med Beate Mordal i hennes store arie «Non più di fior».

Sterk og stormfull åpning

Bergens Tidende, 29.01.2021

Verk av Bach, Mozart og Philip Glass
Víkingur Ólafsson, klaver
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det starter veldig enkelt. Et lite klaverstykke i firetakt. Venstrehånden spiller regelmessige åttedeler. Høyrehånden legger regelmessige trioler ovenpå. Fire takter som gjentas og gjentas med ørsmå forandringer. 

Stykket heter «Opening» – åpning. Det åpnet i sin tid «Glassworks», Philip Glass’ klaververk fra 1982. På onsdag åpnet det den første live-konserten i manns minne med Bergen Filharmoniske Orkester. 

Og for en åpning det ble! For det var Víkingur Ólafsson som satt ved flygelet i Grieghallen. Og ingen spiller Philip Glass som han. 

Når Ólafsson puster liv i Glass’ endeløse, mekaniske repetisjoner, er det ingenting som er enkelt. Han endrer umerkelig betoninger og dynamikk og trekker forunderlige figurer og vakre bølgebevegelser ut av det spinkle materialet. Og plutselig er det som om hele musikkhistorien kommer til syne når disse enkle linjene fletter seg sammen. Du hører flyktige ekkoer av Schubert og Chopin, av Debussys arabesker, av Griegs Arietta. Og så er det plutselig slutt.

En sublim åpning av en konsert der Ólafsson, Edward Gardner og BFO – etter Philip Glass og 1900-tallets minimalisme – beveget seg bakover til 1700-tallet og trakk frem musikalske forbindelseslinjer mellom Bach og Mozart. 

Smittevernsreglene hadde satt snevre rammer for denne konserten. Vi var bare 200 tilhørere spredt ut over i salen. Og på scenen satt et begrenset antall BFO-musikere på god avstand av hverandre.

Det er sjeldent BFO spiller barokkmusikk. Men nettopp nå under pandemiens strenge regime har det blitt anledning til å ta frem noen av 1700-tallets verk for små orkestre. 

På onsdag fikk vi således først høre en spenstig versjon av Bachs Konsert nr. 5 for klaver og strykere (BWV 1056) med Ólafsson solist – kraftfull, energisk i de raske yttersatsene og melankolsk dvelende i den sorgfylte, langsomme – og usigelig vakre – midtsatsen. 

Etterpå spilte Ólafsson sitt eget arrangement for klaver og strykere av midtsatsen fra Bachs Fiolinsonate nr. 5 (BWV 1018). Klaveret hadde hovedrollen her med store, blomstrende figurer, mens BFOs strykere trådte i bakgrunnen og spilte et spinkelt akkompagnement – som på et vis minnet om konsertens start med Philip Glass «Opening», der Ólafssons klaverstemme mot slutten ble akkompagnert av BFOs strykere i et noe søtladent arrangement skrevet av den tyske produceren Christian Badzura. 

Av hensyn til smittevernsreglene ble det ingen pause denne kvelden. Etter Bach gikk vi rett på Mozart – nå med blåsere på scenen. Først et kort stykke fra Mozarts Serenade nr. 12, en blåsermenuett skrevet etter alle den kanoniske kunstens regler med stemmer som imiterer hverandre og gjentas opp ned i spissfindige omvendinger. 

Og da var det tid for Mozarts Klaverkonsert nr. 24 (K 491), en av hans eneste konserter i moll – en mørk, turbulent komposisjon, spilt sterkt og stormfullt av BFO og med Víkingur Ólafsson som klarsynt stifinner gjennom det dramatiske, musikalske landskapet. 

Stående applaus. Og da stormen hadde lagt seg – et trøstende gjenhør med midtsatsen i Bachs klaverkonsert.

En kveld med dramatikk og store følelser

Bergens Tidende, 30.10.2020

Verk av Cherubini, Mozart og Berlioz

Leif Ove Andsnes, klaver

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester

Grieghallen

Vi var på torsdagskonsert i Grieghallen. Ikke som vanlig med Bergen Filharmoniske Orkester, men med BFUng – Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester – som siden 2015 har vært en del av Musikkselskapet Harmonien.

BFUng stiller med full symfonisk besetning: 120 musikere i alderen 15 til 25 år kommer reisende fra hele landet og har faste samlinger i Grieghallen. Torsdag kveld fikk vi høre hva musikerne kan få til etter en slik samling under ledelse av dirigenten Eivind Aadland.  

Det ble en kveld i musikkdramatikkens og de store følelsenes tegn. Det startet med Luigi Cherubinis «Marche funèbre», en kort sorgfull dødsmarsj med effektivt slagverk. Og etter en vakker klaverkonsert av Mozart med Leif Ove Andsnes som solist ble det heksesabbat og ville narkotikafantasier i Hector Berlioz «Symphonie fantastique».

Umiddelbart hadde jeg forestilt meg at et ungt orkester som dette ville hatt problemer med å få kontroll over Berlioz’ mektige, sammensatte symfoni. Men der tok jeg virkelig feil. For av kveldens tre verk var det nettopp dette som BFUng lyktes best med.

«Symphonie fantastique» er ingen vanlig symfoni. Her er ingen store spenningsbuer, intet gjennomgripende tematisk arbeid, ingen klar og tydelig retning. Dette er først og fremst en forreven, musikalsk fortelling om håpefulle drømmer og angstfylte hallusinasjoner.

Og nettopp dette viltvoksende, episodiske preget klarte BFUng og Aadland å vise frem og gjøre klart. Alle detaljer sto skarpt profilert. Dramatiske episoder og musikalske effekter ble satt opp mot hverandre, her var brå skift, store kontraster og angstfylte brudd. Og hele tiden var det flotte, glansfulle innsatser i tre- og messingblåserne, i slagverket og i strykerne. Et gjennomarbeidet verk. Strålende fremført. Stående, velfortjent applaus.  

Orkesteret hadde en langt mer tilbaketrukken rolle før pausen da Leif Ove Andsnes satt ved flygelet og spilte Mozarts Klaverkonsert nr. 22 i Ess-dur. Vi fikk her en smakebit på Andsnes’ nye prosjekt, «Mozart Momentum 1785/86», der han tar for seg det turbulente året da Mozart både skrev «Figaros Bryllup», en stripe klaverkonserter og mye, mye mer.

Klaverkonsert nr. 22 stammer fra vinteren 1785. Den har en kammermusikalsk karakter med klaveret i stadig dialog med treblåsere og strykere. Nettopp dette intime samspillet mellom solist og orkester kunne gjerne ha vært mer markert på torsdag. Her var det som om Aadland med vilje holdt orkestret tilbake og ikke våget å gi klaveret motspill.

Andsnes spilte solostemmen med forrykende, fysisk overskudd, med lange melodiske linjer og med en god porsjon boblende humor. Men kveldens musikalske høydepunkt var hans ettertenksomme, sorgfulle tolkning av den utrolig vakre midtsatsen, Andante i c-moll. Da Mozart spilte den på premieren i Wien i 1785, forlangte publikum å få høre den da capo før han fikk lov å gå videre og spille tredjesatsen. Publikum er mer veloppdragent i våre dager – men vi skulle gjerne bedt Andsnes om å gjøre det samme her hos oss. 

Isolasjon og besettelse

Bergens Tidende nett, 04.10.2020

Carmen – Besettelse i isolasjon

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester
Bergen Filharmoniske Orkester
Edvard Grieg Kor
Bergen Filharmoniske Kor
Bergen Nasjonale Opera
NRK 2 Hovedscenen

Bergen Nasjonale Opera spinner videre på Bizets historie om den troløse Carmen

Musikkinstitusjonene kom raskt på banen med digitale alternativer da Covid-19 og de strenge smittevernsreglene satte en stopper for store arrangementer med levende musikk.

De siste månedene har vi sittet hjemme foran skjermene og sett på gamle og nye konsertopptak – eller på mer eller mindre vellykkede zoom-opptak av musikere som spiller sammen selv om de er isolert i hver sin del av landet.

Bergen Nasjonale Opera har forsøkt seg med en litt annerledes løsning på korona-problemet. Da de måtte avlyse oppsettingen av Georges Bizets opera «Carmen» i vår, produserte de i stedet «Carmen – Besettelse i isolasjon» – en alternativ videoproduksjon som hadde premiere søndag kveld på NRK 2 Hovedscenen.

«Carmen – Besettelse i isolasjon» er ikke noen vanlig «operafilm». I en situasjon der sangere, kor og orkester er spredt for alle vinder, har det vært umulig å få til en digital versjon av Bizets overdådige utstyrsstykke.

I stedet har manusforfatteren John Ramster, pianisten Stephen Higgins og regissøren Anders Lindstad laget en liten musikalsk fantasi på 40 minutter der de spinner videre på den opprinnelige historien.

Bizets opera handler om den skruppelløse og troløse Carmen som blir drept av sin elsker Don José fordi hun svikter ham til fordel for den kjekke toreadoren Escamillo. BNOs «Carmen – Besettelse i isolasjon» går videre og undersøker hva som egentlig skjedde med Don José etterpå, etter mordet, samtidig med at filmen også aktualiserer den opprinnelige historien og transporterer den fremover fra 1800-tallets Sevilla til 2020-tallets globale medieunivers. 

I BNOs versjon er Carmen blitt en berømt sanger og skuespiller, et internasjonalt medieikon med egen blogg og konto på Instagram. Toreadoren Escamillo er forvandlet til den ukrainske milliardæren Eskil Murov som har utviklet dating-appen «Toreamour». Og Don José? Han er Joseph Navarro, en av Carmens fans – eller rettere en besatt stalker som myrder henne og som etterpå går under jorden inntil han blir funnet av Mina Jensen, en norsk fan og blogger.

Musikalsk sett fungerer denne lille filmen forbløffende godt – i betraktning av at orkester og kor er opptatt i Bergen, mens solistene har sunget inn partiene sine hver for seg, i Ukraina, Spania og Storbritannia. 

Den strålende mezzosopranen Ketevan Kemoklidze fra Georgia er forestillingens stjerne. Hun synger Carmens parti med den helt rette blandingen av frekk kynisme og farlig erotikk. Joseph Navarro synges flott og typeriktig av den imponerende britisk-italienske tenoren Freddie De Tommaso, mens den ukrainske barytonen Andrei Kymach står noe svakere i rollen som Eskil Murov som i hans versjon får et veldig rumlende, «østeuropeisk» uttrykk. Den norske koloratursopranen Beate Mordal har bare en ørliten vokal innsats, men er til gjengjeld god i den sentrale rollen som bloggeren Mina.

Bizets opera varer to og en halv time, BNOs versjon varer 40 minutter. Det sier seg selv at mye musikk har gått tapt i denne reduksjonen. Likevel har BNO-teamet klart å skape et sammenhengende musikalsk univers om den nye fortellingen.

Og, jo, alle de store, berømte ariene er med – Carmens Habanera og «Près des remparts de Séville», Josés Blomsterarie, Escamillos Toreador-arie og hans duett med Carmen i «Si tu m'aimes».

I tillegg understøtter orkestret den nye handlingen med velfungerende utdrag av operaen – blant annet noe av mellomspillet mellom akt II og III. Og når bildene viser oss Carmens fans samlet i sorg foran Grieghallen, hører vi koret synge et vakkert utdrag av Bizets «Agnus Dei». 

«Carmen – Besettelse i isolasjon» er en liten, fin film – som NRK gjerne kunne sende fort i reprise.

Hjemkomsten

Bergens Tidende, 02.10.2020 

Tributes
Marius Neset
Danish Radio Big Band dirigert av Miho Hazama
ACT

I de sytten årene som er gått siden Marius Neset flyttet til København, har han klart å etablere seg som en av tidens viktigste saksofonister på den internasjonale jazzscenen.

Nå er han flyttet tilbake til Norge. Men før han dro hjemover, rakk han å skrive og spille inn «Tributes» sammen med Danmark Radios Big Band og deres nye leder, japansk-amerikanske Miho Hazama.

«Tributes» er en suite i sju avsnitt der Neset så å si tar avskjed med København. Det starter med en dyp innånding. Og så går han i gang – med et av disse krokete forløpene der han bruker klaffene på tenorsaksofonen som en slags rytmeinstrument samtidig med at han spiller skjeve, kantede figurer i det høyeste registret.

Etter hvert blander storbandet sig inn i leken. Det blir voldsomme, hissige utbrudd. Det blir komplekse klanger, et rasende tempo, bråkete kaotiske eksplosjoner og – ikke minst – lange, spenstige basslinjer forsterket med tuba og basstromboner.

Et sted underveis hører vi et ørlite sitat fra klassikeren «Birdland». Det er ikke helt ved siden av. For Nesets orkesterarrangementer kan faktisk noen ganger minne litt om «Weather Report» og ikke minst om Jaco Pastorius og hans «Word of Mouth Big Band». Men musikken har først og fremst Nesets egen, helt spesielle lyd. Et veldig nåtidig, veldig personlig jazzuttrykk.

De siste årene har vi mest hørt Neset i samarbeid med symfoniorkestre og samtidsmusikalske grupper. Med platen «Tributes» er han på et vis kommet hjem fra sin musikalske reise. «Å jobbe med jazzmusikere igjen, det er mere som å være hjemme», sier han om platen. 

Tributes er en fin avskjed med København og en sterk hjemkomst. Flott skrevet og flott spilt av et superprofesjonelt storband.  

Og over vannene svever Neset med sine ville, ekstatiske soloer.

En musikalsk begivenhet

Bergens Tidende, 05.09.2020

Benjamin Britten: Peter Grimes
Håkon Matti Skrede, kormester
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Chandos

Tør vi håpe på en plateinnspilling? – skrev jeg i 2017. Jeg hadde vært på Festspillene og hørt Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester gi en konsertversjon av Benjamin Brittens opera «Peter Grimes» med den formidable australske heltetenoren Stuart Skelton i tittelrollen.

Nå, tre år etter, er ønsket oppfylt. Plateselskapet Chandos utgir i disse dagene en dobbelt-cd med «Peter Grimes» – opptatt i Grieghallen siste år i november og med nesten samme rollebesetning som i 2017.

Det er noe av en begivenhet!

Brittens opera om fiskeren Peter Grimes og det tragiske livet hans i et lite, lukket miljø på Englands østkyst, har siden premieren i 1945 vært spilt på alle verdens operascener. Plateinnspillinger har det derimot ikke vært mange av – bare fem-seks stykker på 75 år. Og den siste kom i 1995.

Alene derfor er den nye Chandos-innspillingen en begivenhet. Men i tillegg er dette en musikkhistorisk begivenhet – en innspilling som setter en ny standard både når det gjelder fortolkningen av tittelrollen og av det musikalske rammeverket.

Fiskeren Peter Grimes blir ofte fremstilt som en litt enkel, brutal og voldelig person. I den nye innspillingen gir Stuart Skelton derimot figuren psykologisk dybde og følelsesmessig kompleksitet. I tolkningen hans opplever vi Grimes som en skuffet, ensom mann, en desorientert einstøing som aldri helt har skjønt hva som skjer omkring ham og hvorfor det skjer.

I Skeltons tolkning får de høye partiene en nesten barnslig, undrende naivitet. Den lyriske arien om stjernehimmelen, «Now the Great Bear and Pleiades», er et godt eksempel i så måte.

Men når Peter Grimes blir truet og tirret av omgivelsene eller når han føler seg sveket av beskytteren sin, skolelærerinnen Ellen, da åpner Skelton opp og viser frem andre, mørkere sider av karakteren hans. Han skaper smertelige, vokale utbrudd, han raser som et plaget dyr. Og da forholdet til Ellen endegyldig brister, synger han «God have mercy upon me!» – og treffer den uakkompagnerte høye B-en med skremmende, fysisk kraft.

Skelton er innspillingens musikalske og dramatiske sentrum, men han understøttes av et stort, velfungerende ensemble: Erin Wall synger Ellens parti med varme og inderlighet, Roderick Williams er den velmenende kaptein Balstrode og Susan Bickley er en gemyttlig bestyrer av byens pub. Og alle de andre, mindre, rollene er besatt med solide, typeriktige sangere.

En vel så viktig del av folkelivet i den lille byen fremstilles av et veldisiplinert kjempekor – sammensatt av Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûms kor og Royal Northern College of Music Choir.

Stuart Skelton har sunget Peter Grimes i 16 år. Hvor ofte Edward Gardner har dirigert Brittens opera, vet jeg ikke. Men han har i alle fall solid erfaring og en klar forståelse for Brittens helt spesielle musikalske tonefall og for orkesterets rolle i fortellingen.

Det er ikke mange tradisjonelle, store «arier» i denne operaen – handlingen skapes først og fremst via musikalske replikker som ofte har et nesten talespråklig uttrykk. Gardner og BFO følger opp og understøtter disse ordvekslingene, kommenterer dem og gir de dramatiske situasjonene en nesten filmmusikalsk koloritt.

Og i tillegg er det da mellomspillene, de fire «Interludes», der orkesteret trer frem og skaper selvstendige musikalske bilder med skarpe konturer og klare farger.

For en innspilling!

Levende musikk

Bergens Tidende, 04.09.2020

Verk av Giuseppe Verdi, Daníel Bjarnason og Sergei Rakhmaninov
Víkingur Ólafsson, piano
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det var sesongåpning med BFO i Grieghallen på onsdag. Skikkelig sesongåpning med stort orkester. Og med publikum i salen.

Vi var riktignok bare 200 tilhørere, alle behørig spritet med antibac og alle plassert i solid korona-avstand fra hverandre, men det var høy stemning og store forventninger. Og det gikk et sukk gjennom salen da Edward Gardner satte BFO i gang med ouverturen til Verdis opera «Skjebnens makt».

For her fikk vi jo nettopp alt det vi har savnet i dette triste halvåret der vi har vært henvist til digitale nødløsninger: Den varme lyden av et stort orkester, av levende musikere som spiller her og nå. Levende musikk.

Under normale omstendigheter ville vi kanskje hatt et par kritiske bemerkninger om valget av den gamle Verdi-traveren som åpningsnummer, men her og nå virket den som en frisk appetittvekker: et potpurri av sangbare temaer og dramatiske effekter spilt med presisjon og entusiasme av et velopplagt orkester.

Konsertens solist var islandske Víkingur Ólafsson. Vi hørte og så ham under Festspillene der han spilte solostemmen i Griegs a-moll konsert i et digitalt opptak fra Reykjavík.

Onsdag kveld fikk vi oppleve ham i kjøtt og blod i Grieghallen – som solist i «Processions», en konsert for piano og orkester skrevet til ham i 2009 av landsmannen hans Daníel Bjarnason.

Bjarnason har tilknytning til det frodige islandske musikkmiljøet der klassiske inspirasjoner blandes med samtidsmusikk og populærmusikk. Han liker ikke selv å bli betegnet som «cross over», men snakker hellere om at musikken hans er preget av åpenhet og at han arbeider med materiale fra allerede foreliggende musikalske former.

«Processions» er et eksempel på dette arbeidet. Det er et verk i tre satser der Bjarnason henter frem alle den romantiske klaverkonsertens faste grep og klisjeer og monterer dem sammen med ulike samtidsmusikalske effekter. Resultatet kan kanskje minne litt om de postmodernistiske strategiene på 1980-tallet, men Bjarnasons konsert er formulert uten postmodernistenes ironiske distanse til det eldre stoffet. Og den ble i Grieghallen spilt av Ólafsson med alvor og oppriktighet – og med forrykende virtuositet. 

Stor applaus. Og som ekstranummer musikk fra den helt andre enden av musikkhistorien: en åndeløs tolkning av Rameaus «Le Rappel des Oiseaux» fra 1724.

Det var stint av tunge referanser til Rakhmaninovs klaverkonserter i Bjarnason «Processions». Og da var det vel ganske passende at Gardner og BFO sluttet åpningskonserten med Rakhmaninov selv, med hans «Symfoniske danser» fra 1941 – det siste verket han komponerte.

Gardner liker å jobbe med BFO i store sammensatte verk av denne typen. Han former og polerer orkesterklangen, han setter opp gruppene mot hverandre i store kontraster, han gir rom for flotte solistiske innslag og bevarer hele tiden dansekarakteren og den rytmiske fremdriften. Og til aller sist lar han tam-tam’ens aller siste slag stå og vibrere før han slår av, senker armene – og gir rom for applaus. Sesongen er åpnet.

En imponerende prestasjon

Bergens Tidende, 26.06.2020

Schoenberg: Erwartung, Pelleas und Melisande

Sara Jakubiak, sopran

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

Bergen Filharmoniske Orkester spiller Schönberg. 

Under de lange, triste korona-månedene har vi bare sett og hørt Bergen Filharmoniske Orkester digitalt – og da helst i opptak der en liten håndfull musikere sitter og spiller på behørig avstand av hverandre.

Har du helt glemt hvordan det høres ut når BFO stiller opp med full besetning? Ja, da bør du skaffe deg denne nye platen. For her får du virkelig fulltonende orkestermusikk for alle pengene.

Det er enda en gang Arnold Schönbergs musikk det gjelder. Etter BFO og Edward Gardners sensasjonelle plate med Schönbergs «Gurre-Lieder» i 2016, er turen nå kommet til «Pelleas und Melisande» (1903) og «Erwartung» (1909), de to andre store orkesterverkene han skrev på starten av 1900-tallet, rett før han begynte å revolusjonere musikkhistorien med sitt 12-tonesystem.

De to verkene hørte vi på torsdagskonserter i Grieghallen våren 2019. De ble spilt inn samme sted noen måneder senere av plateselskapet Chandos. Og nå foreligger resultatet altså på plate.

«Pelleas und Melisande» er basert på et teaterstykke av den belgiske forfatteren Maurice Maeterlinck. Debussy gjorde stykket til opera i 1902, og samme år begynte Schönberg å bruke det som materiale i et «symfonisk dikt», et storslått, senromantisk orkesterverk som følger teksten så tett at man nesten kan se teaterstykket for seg.

Mens Schönberg arbeidet med partituret, sendte han deler av det til vennen sin, komponisten Alexander von Zemlinsky, som svarte at dette «er et kolossalt arbeid som jeg gjerne bøyer meg for». Men han la til: «meget av det vil ikke kunne oppføres eller vil bare kunne oppføres meget sjeldent».

Der hadde Zemlinsky helt rett. «Pelleas und Melisande» er en musikalsk mastodont – og en kostbar mastodont. Du må ha over 150 musikere til rådighet hvis du skal oppføre dette verket, noe de færreste har råd til.

Men BFO og Chandos har altså klart det. Og presenterer her et grenseløst fyrverkeri av klanger og tematiske kontraster. Dette er senromantisk musikk på sitt mest opulente, mest overveldende, mest overdådige – og likevel klarer Gardner og orkesteret også å gjennomlyse partituret, å fange og fremheve de umerkelige fargeskift fra seksjon til seksjon, og – ikke minst – å følge og tydeliggjøre alle de tematiske sammenhengene som strekker seg gjennom verket. En imponerende innspilling!

Ikke mindre imponerende er tolkningen av det andre verket på platen, «Erwartung», et musikalsk drama for sopran og stort orkester til tekst av dikteren og legen Marie Pappenheim.

Hva teksten egentlig handler om, er ikke til å bli klok på: Sopranen fremstiller en kvinne som vandrer gjennom en skog ved nattetid. Hun skal møte sin elskede – eller kanskje ligger han død, myrdet inne i skogen, eller kanskje har han forlatt henne til fordel for en annen kvinne?

Det er ingen faste svar her. Alt i denne teksten er uklart. Orkesteret legger seg rundt om kvinnens monolog, fanger alle hennes brå stemningsskift og skaper en drømmeaktig strøm av diffuse, motstridende musikalske bilder. Og midt i det hele står den imponerende, amerikanske sopranen Sara Jakubiak – som synger seg gjennom alle solostemmens ekstreme utfordringer, og skaper musikalsk sammenheng og helhet på tvers av alle de tekstlige spørsmål og motsigelser. 

En annerledes avslutningskonsert

Bergens Tidende, 05.06.2020

Verk av Mozart

Leif Ove Andsnes, dirigent, piano

Oslo Filharmonien

Oslo Konserthus

Festspillene

Ifølge tradisjonen må Festspillene slutte med en orkesterkonsert i den første uken av juni. Slik har det alltid vært. Og slik ble det faktisk også i år – selv om Festspillprogrammet 2020 har vært det mest utradisjonelle noensinne.

Da Corona-nedlukkingen var et faktum, ventet de fleste at festspilldirektør Beyer ville kaste inn håndkleet og avlyse alt. Han gjorde ikke det. Heldigvis.

Han og festspillstaben hev seg rundt og klarte å etablere et alternativt, digitalt og gratis tilbud til alle oss som sitter hver for seg rundt om i hjemmene våre. For den musikalske delen av programmet betydde dette strømming av Festspillkonserter uten publikum i salen, spilt av musikere på korrekt Corona-avstand av hverandre – ispedd opptak fra tidligere års arrangementer.

Det har vært to flotte uker med nye musikalske opplevelser på fjernsynsskjermen hver dag, konserter med unge, norske musikere, fine avvekslende programmer.

Og onsdag kveld kom vi altså frem til avslutningskonserten – et rent Mozart-program som ikke ble sendt fra Grieghallen, men – hjelpe meg! – fra Oslo, med Festspillenes allestedsnærværende Leif Ove Andsnes som solist og som musikalsk leder av Oslofilharmonien.

Det ble en annerledes avslutningskonsert – og en annerledes Mozart-konsert. For Andsnes er i gang med «Mozart Momentum», et nytt prosjekt der han  fokuserer på hva som skjedde med Mozart i årene 1785-86. Og den Mozart vi fikk høre onsdag kveld, var ganske mye annerledes enn han vi trodde vi kjente.

De tre verkene på kveldens program er alle skrevet i løpet av et par måneder våren 1785. Først Mozarts klaverkvartett Nr. 1 (g-moll, K478) – som trolig også er musikkhistoriens første verk i denne sjangeren. Når Andsnes spiller den sammen med konsertmester Elise Båtnes (fiolin), Catherine Bullock (bratsj) og Louisa Tuck (cello), forstår vi at dette er et moderne, dramatisk stykke kammermusikk med intense dialoger mellom klaver og strykere og med et tematisk materiale som peker bort mot Beethoven og enda lenger frem.

Men det var kveldens to konserter for klaver og fullt orkester – nr. 20 i d-moll (K466) og  nr. 21 i C-dur (K467) – som virkelig tegnet et annerledes Mozart-bilde.

Mytens Mozart er lett og lekende, elegant, delikat og alltid perlende virtuos. Mens den Mozart som Andsnes her presenterte, viste seg å være en mørk, kontrastrik, nesten demonisk skikkelse, en slags musikalsk «Sturm und Drang»-figur.

Vi merket det i nr. 20 der den truende moll-karakteren i orkestersatsen pekte frem mot dramatikken i en opera som Don Giovanni, og der Andsnes spilte solostemmen muskuløst, stormfullt med tydelige referanser til den unge Beethoven.

Og hvis du trodde at Mozarts klaverkonsert nr. 21 – «Elvira Madigan»-konserten – skildrer et lyst, svensk sommerlandskap, malt i fine pastellfarger, ja, da må du tro om igjen. For når Andsnes og Oslofilharmonien spiller den, skjønner vi at det henger mørke skyer på denne himmelen og at fortellingen på marken handler om sorg og store følelsesmessige konflikter.

Da var Festspillene 2020 vel slutt? Nei, ikke helt ennå. For etterpå kom det enda mer musikk: Det Norske Solistkor og deres dirigent Grete Pedersen skulle hatt en konsert dagen før, men den ble avlyst på grunn av tirsdagens musikalske blackout for George Floyd. I stedet fikk vi høre og se opptaket onsdag kveld. En fin fremføring av Bachs motetter. Og et fint punktum for Festspillene 2020.

Fjernsynstransmisjon med forhindringer

Bergens Tidende nett, 24.05.2020

Schumann Resonance

Musikk av Robert Schumann

Leif Ove Andsnes og venner

Håkonshallen

Festspillene

Festspillene setter søkelys på Robert Schumanns kammermusikk

Lørdag kveld var vi tilbake i Håkonshallen. Festspillene sendte en times konsert med musikk av Robert Schumann – fremført av Leif Ove Andsnes, sopranen Mari Eriksmoen og unge musikere fra mentorprogrammet Crescendo.

Det er nok å ta tak i når det gjelder Schumanns musikk i det lille formatet. Han kreativitet kjente ingen grenser. Han komponerte i store eksplosive utbrudd – skrev halvannen hundre sanger i løpet av 1840, det året da han endelig fikk lov å gifte seg med den unge klaversensasjonen Clara Wieck. To år senere kom hans kammermusikalske raptus. Og på slutten av 1840-åra skrev han serier av «Hausmusik», husmusikk, verker til hjemmebruk for musikutøvere i tidens borgerlige familier.

Lørdagskonserten i Håkonshallen ga eksempler på alle disse forskjellige sjangrene. Det startet med «Fem stykker i folketone» (op. 102), et stykke husmusikk fra 1849, spilt av cellisten Sandra Lied Haga – lett, elegant, med slank egal tone og diskret akkompagnert av Andsnes.

Schumanns sanger er et kapittel for seg, et stort kapittel. Mari Eriksmoen hadde valgt en liten gruppe sanger fra samlingen «Myrthen» – myrter – hans fire binds bryllupsbukett til Clara.

Det er alltid et problem når operasangere som er vant til de store scenerommene, skal presse stemmen ned i det intime lied-formatet. Men Eriksmoen klarte overgangen godt og ga oss blant annet en vakker, inderlig versjon av sangen om nøttetreet og bladene som hvisker om brudgommen og om året som skal komme.

Og da var det tid for et stykke blodrik kammermusikk: Schumanns klaverkvintett fra 1842, et av de første forsøkene på å koble klaveret sammen med en strykekvartett, og et av de første verkene som for alvor trakk kammermusikken ut av de borgerlige stuene og inn i de store konsertsalene.

Med seg på scenen i Håkonshallen hadde Andsnes fire sterke Crescendo-musikere – Sonoko Miriam Welde og Edvard Erdal på fioliner, Eivind Ringstad på bratsj og Amalie Stalheim på cello.

Det var duket for de store følelsene her. Allerede i første sats var det stoff nok til et helt liv – dramatiske utsving, såre, vare melodilinjer, alt fremført i perfekt samspill mellom klaver og strykere. Du tror du har opplevd alt i denne satsen – men da kommer andresatsen, nye opplevelser, et langsomt tett vevd stykke, fremført nærmest som en sørgemarsj.

Jeg gjorde en feil da jeg satte meg for å se Festspillenes strømming fra Håkonshallen. I stedet for å sende fra skjermbrettet til tv-en som jeg pleier, valgte jeg – av makelighet, kanskje – å se konserten på NRK2.

Det skulle jeg ikke ha gjort. For der, midt i tredje sats, begynte de jammen å sende rulletekst innover kvintetten. Og studioverten Arild Erikstad som hadde tatt seg rikelig tid til småprat mellom verkene, kom frem og sa jovialt: «Det var alt vi rakk». Og da var det tid for Dagsrevyen 21.

NRKs kulturdekning i et nøtteskall: Arrogant, skamløs, null respekt for komponister, verker, utøvere eller publikum. 

Jeg klarte etter hvert å finne frem nettbrettet mitt, komme inn på Festspillenes nettside, finne kveldens sending og få den opp på tv-en … og jo, jeg fikk med meg siste sats av Schumanns klaverkvintett. Men fortryllelsen var brutt. Ganske ettertrykkelig, faktisk.

I løpet av helgen kommer jeg til å finne frem denne sendingen og se den igjen. For denne versjonen av Schumanns klaverkvintett var så sterk og hjertegripende, at den må oppleves – i sin fulle utstrekning, i sitt fulle format.

Schumann Resonance

Bergens Tidende nett, 23.05.2020

Introduksjon: Schumann Resonance

Lørdag 23. mai , kl. 20.00 i Håkonshallen

Leif Ove Andsnes opptrer både på åpnings- og avslutningskonserten under de digitale festspillene. Og innimellom får vi også høre ham som kammermusiker.

På lørdag gjelder det en konsert i Håkonshallen der han spiller verker av Robert Schumann sammen med en gruppe unge musikere.

Schumann, 1830- og 40-årenes store, romantiske komponist, skrev fire symfonier og en rekke kor- og orkesterverk. Men det er først og fremst hans enorme produksjon i det lille, kammermusikalske formatet som musikere – og publikum – igjen og igjen vender tilbake til.

På lørdag får vi smakebiter fra denne delen av produksjonen hans. Det starter med en raritet, «5 Stücke im Volkston», et av de eneste verkene der Schumann prøvde å skrive i en enkel, folkelig stil – her fremført av cellisten Sandra Lied Haga med Andsnes ved flygelet.

Etterpå synger sopranen Mari Eriksmoen et utvalg Schumanns korte, konsentrerte sanger. Og konserten slutter med hans stormfulle Klaverkvintett i Ess-dur (op. 44) spilt av Andsnes og fire musikere fra mentorprogrammet Crescendo.

Blå eksperimenter

Bergens Tidende nett, 23.05.2020

Kind of Blue

Mathias Eick

Håkonshallen

Nattjazz i samarbeid med Festspillene i Bergen

Musikkhistorisk jubileum i Håkonshallen

Vi feiret et viktig musikkjubileum under Festspillene 2020 – et år for seint riktignok, men likevel.

Tilbake i mars 1959 gikk Miles Davis og sekstetten hans i platestudioet og spilte inn det skjellsettende albumet «Kind of Blue». Og siste år, 60 år etter, fremførte Mathias Eick alle platens fem numre under Oslo Jazzfestival.

Det var planen at Eick skulle gjenta hyllesten til «Kind of Blue» – en av den moderne musikkhistoriens milepæler – under årets Nattjazz i Bergen. Men slik ble det altså ikke.

I stedet fikk vi konserten hans i et opptak fra Håkonshallen, uten publikum, men med vel så mye spenning og energi som om det hadde vært et live-opptak.

Og foran tv-en hjemme i stuen slapp vi i alle fall for å stå i en stappfull sal på Verftet og kjempe for å høre et par takter av musikken mens brisne, bråkende bergensere snakker om alt mulig annet.

Selve opplegget for denne Festspill-konserten er selvsagt litt aparte: En gruppe jazzmusikere står i den tomme Håkonshallen i mai 2020 og prøver å gjenskape en stemning og en holdning til noe musikk som ble skapt en gang for lenge siden, lang tid før noen av dem var fødd.

Men uansett disse underlige premissene fungerte konserten faktisk veldig godt. De fem numrene på den legendariske platen ble avviklet med fin sans for alle de musikalske spørsmålene som Miles Davis og folkene hans reiste i sin tid. Og de fleste av Eicks musikere levde seg helhjertet inn i de rollene de var blitt tildelt.

Problemet med et slikt opplegg er selvsagt at du begynner å sammenligne de enkelte musikere med de historiske forbildene de er satt til å spille. Eick selv gir en ganske god versjon av Miles Davis, spesielt i de numrene der han spiller med harmon mute – det er aldri snakk om slavisk kopiering, men om å mestre et spesielt vokabular, fremkalle en stemning, et særlig syn på det musikalske materialet.

Altsaksofonisten Martin Myhre Olsen har vel ikke Cannonball Adderleys funky, bluesorienterte, sprudlende spillestil, men han fungerer godt i de flerstemmige innslagene. I «Blue in Green» – det eneste nummeret på den gamle platen der Cannonball Adderley ikke var med  – dukket Myhre Olsen også, litt uventet, opp og spilte John Coltranes opprinnelige solo unisont med Kjetil Møster.

Og la oss så med en gang slå fast at Kjetil Møster uten tvil var konsertens vinner. At han har John Coltrane under – og også på – huden sin, er en velkjent sak. Denne kvelden fikk vi høre ham blåse Coltrane inn på scenen, ikke som en slavisk kopi, ikke som historisk pensum – men som et levende forbilde, som en musikalsk tradisjon som fortsatt preger vår tids musikalske uttrykk.

Hva husker vi ellers fra denne kvelden foran tv-en? En spenstig rytmegruppe: bassisten Johannes Eick som la et syngende, solid fundament under de tre solistene; trommisen Håkon Mjåset Johansen som – uten å imitere Jimmy Cobbs rolle på den gamle platen – la en livlig, energisk, meget moderne ramme om solistene. Og ikke minst synet av pianisten Erlend Skomsvoll som satt og studerte de eiendommelige akkordene til Bill Evans’ «Blue in Green» og forsøkte å få mening i dem.

Konserten sluttet. Musikerne mottok det fraværende publikums applaus. Og lot seg overtale til å gi et ekstranummer: «Nefertiti» – tittelmelodien på den platen Miles Davis innspilte ti år senere, nå med sin andre, «klassiske» kvintett.

En melankolsk påminnelse

Bergens Tidende, 22.05.2020

Åpningskonserten

Festspillene i Bergen

Grieghallen

Festspillene 2020 åpnet i går. På skjermbrettet og på TVen hjemme i stuen. Mye er annerledes i pandemiens tid. Det gjelder også «Den høytidelige åpning».

I år trengte vi ikke å stå i regnvær på Torgallmenningen for å se åpningstalene på storskjerm. I år kom åpningstalene hjem til oss. Og de musikalske innslagene ble overført slik at vi fikk høre dem på vårt eget lydanlegg.

At åpningskonserten kom inn i stuen, produsert som et profesjonelt TV-program med studieverter og alt som hører til, kan selvsagt ikke erstatte opplevelsen av å være til stede der det skjer, mens det skjer, i regnværet.

Men likevel: Årets TV-åpning fungerte som en helt utmerkt erstatning for den vanlige høytidelige åpningen.

Sjøforsvarets musikkorps blåste programmet i gang med en frisk Fanfare signert av Festspillkomponisten Jörg Widmann. Dronningen og Kronprinsen og ordfører Marte Mjøs Persen ble klipt inn og fikk sagt noen fine ord om verdien av kunst og kultur i disse vanskelige tidene. Det samme gjorde statsministeren - som ikke nevnte Kodes betrengte økonomi med ett ord.

Vi fikk «Ja, vi elsker» med Bergen Filharmoniske Orkester og Edvard Grieg Kor, pluss «Den nystemte» iscenesatt som Zoom-møte med videosnutter av lokale severdigheter. Og ikke minst fikk vi musikalske smakebiter fra årets program.

Festspillkomponisten Jörg Widmann var rikelig representert i åpningsprogrammet. En tysk kritiker skrev en gang at Widmann skriver «ny musikk» som er så gammel at alle liker den. Det var ikke vennlig ment, men det er et poeng her. Widmanns komposisjoner er ironiske, spøkefulle, lekende — de henter inn elementer fra hele musikkhistorien og skaper nye, uventede forbindelser og sammenhenger som går på tvers av tider og sjangrer.

Widmanns «180 Beats per Minute» er et tidlig tekno-inspirert stykke for strykersekstett som i åpningsprogrammet fikk en flott, eksplosiv fremføring av BFOs strykere. Og i hans «con brio» fikk vi møte et nesten fulltallig orkester som lekte med å sette erindringer om Beethoven-symfonier sammen i stadig nye konfigurasjoner.

Nettopp dette å se det store orkesteret sitte og spille på scenen i Grieghallen, var nesten det mest rørende ved dette åpningsprogrammet. Nå har vi i mange uker vennet oss til å se en liten handfull musikere sitte langt fra hverandre og spille i opptakene fra BFO. Men her på åpningskonserten fikk vi en melankolsk påminnelse om hvordan det kan være, hvordan det burde være. Vi manglet bare applausen etterpå.

De to tyngste verkene kom på slutten av programmet. Først gikk vi tilbake til 1700-tallet og hørte den ene av kveldens studieverter, sopranen Mari Eriksmoen, som solist i Mozarts konsertarie «Ch'io mi scordi di te?» (K.505), akkompagnert av et lite kammerorkester og med Leif Ove Andsnes som aktiv samtalepartner i en dramatisk fortelling om kjærligheten som overvinner alle hindringer og varer hinsides døden.

Og til sist «Ludus», den første delen av Arvo Pärts «Tabula Rasa» fra 1977, en dobbeltkonsert for to fioliner, her spilt av BFO med Eldbjørg Hemsing og Guro Kleven Hagen som solister og Leif Ove Andsnes som akkompagnatør på preparert klaver.

Studieverten, NRKs Arild Erikstad, lovet oss et «underholdende» stykke musikk — men det vi fikk, og det som ligger i Pärts verk, er en rystende, klagende og gripende meditasjon over det tomme rommet, om situasjonen før vi kan begynne å skape verden på nytt. En passende inngang til Festspillene i denne annerledes tiden.

Musikk i nedlukkingens tid

Bergens Tidende, 25.04.2020

Close up – at a distance

Digital konsert med musikere fra

Bergen Filharmoniske Orkester

Ny digital konsertserie med Bergen Filharmoniske Orkester

Det har gått en måned nå, en måned siden de nasjonale smittevernstiltakene gjorde det umulig å drive med levende musikk. Det ble ingen opera i Grieghallen i mars. Torsdagskonsertene med Bergen Filharmoniske Orkester ble avlyst for resten av sesongen. Musikerne – og publikum – gikk hjem, hver til sitt.

I tiden som har gått, har BFO forsøkt å holde kontakt med sitt fraværende publikum via det digitale arkivet på «Bergenphilive» der det er mulig å se og høre opptak av tidligere konserter.

Nå tar orkestret et forsiktig digitalt skritt på veien frem mot gjenåpningen av musikklivet. Torsdag kveld var det premiere på en serie konserter med kammermusikk strømmet fra Grieghallen via  «Bergenphilive».

Serien heter «Tett på – på avstand»: Det er ganske få musikere på scenen, alle holder god avstand til hverandre og bare kameraene får lov å zoome tett på. Musikken strømmes fra «Bergenphilive», men det er faktisk ikke snakk om «live» musikk, konserten er spilt inn på forhånd.

De besværlige, praktiske omstendighetene påvirker kanskje ikke musikerne særlig mye, men de legger en viss demper på selve opplevelsen av musikken. Man merket det spesielt i åpningsnummeret: Konsertmester Melina Mandozzi og bratsjisten Ilze Klava står alene på gulvet i Grieghallens enorme scenerom og går i gang Johan Halvorsens Passacaglia over et tema av Händel. De spiller det teknisk krevende verket uten noter, glemmer alt omkring seg, skaper en strålende, forrykende virtuos tolkning. Og så er det plutselig slutt, ingen applaus, en brå oppvåking, en abrupt overgang til neste punkt på dagsordenen. 

Neste punkt var Antonin Dvořáks «Terzetto» i C-dur, et litt blekt verk – som fikk en fin, lojal fremføring av fiolinistene Dag Anders Eriksen og Chien-Yu Chu og bratsjisten Yumi Sagiuchi Shultz.

Lyden – og spesielt balansen mellom instrumentene – kan av og til være et problem i slike konsertopptak. Men på torsdag var alt i orden. Jeg strømmet musikken via et lesebrett til tv-en min og fikk ganske flott lydkvalitet. Til gjengjeld var det et par hakk i lyd og bilde underveis i Dvořák, men det kan vel skyldes lokale kapasitetsproblemer i nettet mitt.

Siste nummer på programmet var Peter Tsjaikovskijs sekstett «Souvenir de Florence» spilt av Melina Mandozzi og Jutta Morgenstern (fioliner), Ilze Klava og Berend Mulder (bratsjer) og Frida Fredrikke Waaler Wærvågen og

Agnese Rugevica (celloer) – siste nummer og også kveldens musikalsk sett mest interessante verk.

Tsjaikovskij hadde store problemer med selve sekstett-formen: «I stedet for å skrive for seks stemmer, virker det som om jeg i virkeligheten komponerer for et stort orkester og så etterpå arrangerer det for seks strykere», skrev han til en venn – et synspunkt som for så vidt ble understreket av BFO-musikernes sterke fremføring av verket.

For her var det dramatisk musikk med store kontraster, en bred, fyldig strykerklang – som vekket minner om klangen av det store symfoniorkesteret.

Det var også i dette nummeret at produsenten av opptaket begynte å spille en mer aktiv rolle. I de to første numrene – der det var få musikere på scenen – ble klipningen mellom Grieghallens kameraer primært brukt til enkel dynamisering uttrykket, til å skape en viss avveksling i fremstillingen; i Tsjaikovskij fulgte bildesekvensen derimot partituret langt tettere og ble brukt til – pedagogisk – å understreke de enkelte stemmene, innsatsene, de melodiske kontrastene.

x

Musikalske klimaendringer

Bergens Tidende, 07.03.2020

Verk av Maurice Ravel, Marius Neset og Therese Birkelund Ulvo

Solister: Marius Neset, Ellen Ugelvik og Andreas Ulvo

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Universitetet i Bergen og Borealis

Grieghallen

Torsdag var det «Neste Steg 3» i Grieghallen – tredje avsnitt av serien der Bergen Filharmoniske Orkester arrangerer konserter i samarbeid med Universitetet i Bergen.

At også Borealis-festivalen for eksperimentell musikk var med i samarbeidet denne gang, satte et tydelig preg på musikkprogrammet.

Temaet var «Klima» . I foajeen hadde skoleelever fra Sotra videregående stilt ut materiale om klimaets historie. Inne i salen demonstrerte UiB-forskerne Lea Svendsen, Jostein Bakke og Siri Vatsø Haugum med pedagogiske, poengterte innlegg hvordan menneskets aktiviteter har virket ødeleggende inn på den siste fliken av klimaets uendelig lange historie.

Og så var det musikken, da. På de foregående konsertene har det av og til vært vanskelig å se den røde tråden mellom musikkverkene og kveldens tema. Slik var det for så vidt også denne gang.

Men kanskje vi ikke trenger å lete etter bokstavelige, helt konkrete sammenhenger. Kanskje musikken på disse konsertene noen ganger brukes til å fremvise ulike mentale holdninger til store, historiske utfordringer.

Det var i alle fall slik kveldens fremføring av Maurice Ravels «La Valse» virket. Verket er en pastisj, et slags gjennomsnitt av alle verdens wienervalser – men det er skrevet under første verdenskrig, av en komponist som visste hva som fulgte etter de glade dagene i Wien før århundreskiftet.

Edward Gardners og BFO ga denne valsen en bitende depressiv karakter. De fremførte den støyende, bråkende, med en nesten febrilsk gemyttlighet – som en falsk forsikring om at alt er i den skjønneste orden.

Det er sjeldent vi har hørt dette verket spilt så rasende, så ulykkelig, så fullt av dødsangst – som å høre en vals spilt av orkesteret på Titanic rett før katastrofen.

Etter «La Valse» rykket vi brått frem til den første av kveldens to urfremføringer – «Manmade», en imponerende saksofonkonsert skrevet for BFO av jazzmusikeren Marius Neset som selv var solist på tenor- og sopransaksofon.

I de tradisjonelle konsertene står solisten i sentrum, mens orkesteret fungerer som bakgrunn og støttespiller. I «Manmade» høres solist og orkester mer ut som likeverdige partnere – Nesets virtuose saksofonimprovisasjoner vever seg ut og inn gjennom satsen som ett blant mange virksomme elementer i et fargesprakende, komplekst lydrom.

Orkestersatsen er sterkt rytmisk orientert, preget av slagverk og messingblåsere, men det er aldri snakk om at Neset «jazzifiserer» symfoniorkesteret. Hans «Manmade» er et flott, selvstendig verk i skjæringspunktet mellom frijazz og samtidsmusikk.

Kveldens andre urfremføring var Therese Birkelund Ulvos «Woven Fingerprints», en konsert for to klaverer og orkester, skrevet i 2015 på bestilling av Kristiansand Symfoniorkester, men av en eller annen grund aldri fremført der.

Ulvos konsert er skrevet til kveldens to solister – samtidseksperten Ellen Ugelvik og komponistens bror, jazzpianisten Andreas Ulvo. Solistene spiller ikke klaver i tradisjonell forstand, de bearbeider flygelenes indre med et utall av rare instrumenter – metallpinner, myke børster, hammere og mye, mye mer – og skaper på denne måten et skjørt, sart univers som spiller opp mot sitrende, raslende lyder i orkestret.  

Det er vanskelig å forestille seg «Woven Fingerprints» spilt inn på plate. Dette er et verk som både må ses og høres – en spennende stykke musikkteater der synet av solistenes arbeid med flyglenes strenger er en vel så viktig del av opplevelsen.

Etter de to urfremføringene av skarpe, komplekse samtidsverker gikk Gardner og BFOs tilbake i tiden, tilbake til perioden omkring forrige århundreskifte – og gav oss en vellystig tolkning av Ravels parfymerte klangorgier i musikken hans til balletten «Daphnis et Chlóe». En fin avslutning på en svært spennende og innholdsrik konsert.

Forunderlige lyder og merkelige hendelser

Bergens Tidende, 06.03.2020

Memory/History

Åpningskonsert

Borealis

Universitetsmuseet

Sterk åpning av Borealis-festivalen

Det er mange forunderlige og merkelige dyr i Universitetsmuseets naturhistoriske avdeling oppe på Muséplass. Onsdag kveld var det i tillegg forunderlige lyder og merkelige hendelser.

Vi var på åpningen av Borealis – festivalen for eksperimentell musikk. Og på turen rundt i museet fikk vi noen eksempler på hva som kan dekkes av denne merkelappen – «eksperimentell musikk».

I noen av rommene sto en enkelt musiker i et hjørne og kommenterte de utstoppede dyrene – med stille lyder fra en gitar, med brøl fra en tenorsaksofon, med lodne buestrøk på en kontrabass. Ute i trapperommet sto det illuminerte engelske F*Choir og sang feministiske paroler.

Og inne i hvalrommet, med de kjempemessig skjelettene, i taket var det en –rørende, bevegende – lydinstallasjon der Bjarne Kvinnsland, Trond Lossius og den amerikanske økofilosofen David Rothenberg så å si har gjenopplivet de døde dyrene via opptak av hvalsang og lyder fra det opprinnelige habitat ispedd Rothenbergs boblende klarinett.

Etter rundturen i museet ble vi ledet over til Universitetsaulaen der det var skåltaler. Og så var det tid til den egentlige åpningen: en konsert med musikk av festivalkomponisten George Lewis.

George Lewis har en mangfoldig biografi. Han er jazztrombonisten som med tiden ble multimediekunstner, en pioner innen musikkteknologi og datadrevet komposisjon og improvisasjon – og i tillegg professor i Amerikansk musikk på Columbia University i New York.

Lewis-konserten åpnet med et imponerende stykke musikkteater: I den mørklagte aulaen går den engelske sangeren og performance-kunstneren Elaine Mitchener langsomt opp langs en lysstripe i midtgangen mens hun synger «Memorial», et dikt om tap og erindring av den sørafrikanske poeten Keorapetse Kgositsile.

Mitcheners ekspressive sang ble akkompagnert av et flokete, elektronisk generert støyunivers der det en enkelt gang var innmontert en flyktig melodisk frase – som en slags lydreferanse til det stedet i Kgositsiles dikt som handler om vanskelighetene ved å fastholde minner.

Resten av konserten besto av Lewis-komposisjoner skrevet for og fremført av levende musikere – som i dette tilfellet var Sjøforsvarets musikkorps dirigert av Ingar Bergby.

Også denne delen av konserten startet med et stykke musikkteater: Korpset kommer inn i aulaen i små grupper mens de fremfører «Arcades», et verk der de enkelte musikerne selv velger rekkefølgen av det komponerte materialet, men der materialet samtidig er organisert slik at det vil oppstå melodiske og harmoniske sammenhenger underveis og at lydbildet får en definert retning.     

Etter korpset var kommet på plass på scenen, oppførte de konsertens hovedverk, bestillingsverket «Kulokker», en 20 minutter lang, komposisjon – som vel i utgangspunktet hadde noe med kulokk å gjøre, men som raskt utviklet seg til et massivt, komplekst lydunivers, imponerende fremført av korpsmusikerne.

Korpset og Ingar Bergby sluttet konserten med en presis, skarp fremføring av «Big Shoulders, Sharp Elbows», en komposisjon som refererer til Carl Sandburgs dikt om Chicago, svineslakteriernes by, og der Lewis har skapt et skikkelig stykke «storby-musikk», en kvass urban montasje av sirener og bilhorn og soniske sammenstøt.