Til påskeuken

Bergens Tidende, 13.04.2011

Kjell Mørk Karlsen: St. Luke Passion

Tør Grønn orgel

Magnar Mangersnes, dirigent

Bergen Domkantori

Lawo

Fritonal kormusikk uten større overraskelser

Komponisten Kjell Mørk Karlsen har lenge hatt gode støttespillere og musikalske advokater i Bergen Domkantori og dirigenten Magnar Mangersnes. Karlsen skrev sin Johannespasjon til Domkantoriets 20 års jubileum tilbake i 1992, og de spilte den senere inn for Simax. Hans Lukaspasjon fra 2006 som musikalsk sett ligger i forlengelse av dette verket, ble framført i Domkirken ved påsketid i 2009. Den foreligger nå på platemerket Lawo i et opptak som er gjort samme sted et par måneder senere. Nils Ole Oftebro resiterer lidelseshistorien fra Lukasevangeliets kapittel 22 og 23 akkompagnert av Tør Grønn på orgel, og koret kommenterer tekststedene med en serie latinske hymner. Tonespråket er forsiktig fritonalt med assosiasjoner i retning av russisk-ortodoks kirkemusikk og gregoriansk korsang. Musikalsk sett byr verket ikke på de store overraskelsene, men Domkantoriets artikulasjon og klang er, som vanlig, imponerende.

Sterk og livskraftig triomusikk

Bergens Tidende, 13.04.2011

Schumann: Complete Works for Piano Trio

Leif Ove Andsnes, Christian Tetzlaff, Tanja Tetzlaff

EMI Classics

En Schumann-plate som setter ny standard

  

Han var best når han skrev korte sanger eller musikk for soloklaver. De store, klassiske formene var ikke hans sak. Sa man lenge om Robert Schumann. Og det kritiske etablissementet stoppet ikke der. Det var opplest og vedtatt at Schumann skrev sine beste verk da han var ung. Fra 1840-åra fram til det mentale sammenbruddet i 1854 gikk det bare nedover. Sa man.

Disse synspunktene virker kanskje ikke like overbevisende i dag. Innspillinger fra de siste årene har tegnet et mer nyansert bilde av Schumann. Og nå kommer da Andsnes og søskenparet Tetzlaff med en dobbelt-cd som gjør alle de gamle fordommene til skamme. Og som setter en ny standard når det gjelder Schumanns kammermusikk.

De tar for seg hele hans produksjon for klavertrio. Dette er komposisjoner i stort format som alle er skrevet i det som går for å være hans forfallsperiode. De har sjeldent vært innspilt på plate før. Men viser seg å romme stor, sterk og livskraftig musikk.

Det går en brennende intensitet gjennom de tre klavertrioene. Andsnes og hans to partnere kaster seg inn i energifeltet, får musikken til å folde seg ut og blomstre. Og klarer samtidig å vise fram det underliggende rammeverket som bærer og former Schumanns nærmest ustoppelige strøm av musikalske ideer og overraskende vendinger.

Klavertrio er en vanskelig genre. Med bare en fiolin og en cello som motspillere, er det alltid risiko for at det blir klaveret som får overtaket. Ikke så i denne innspillingen.  I den første trioen inntar Andsnes en nærmest akkompagnerende, understøttende rolle og lar all oppmerksomheten samle seg om de lange linjene i det elegante samspillet mellom Christian Tetzlaffs fiolin og Tanja Tetzlaffs cello. I de to andre trioene har han en friere, mer sentral og selvstendig rolle, men spiller samtidig lyttende, hele tiden i åpen dialog med strykerne.

«Jeg pleide å komponere alle mine kortere stykker i inspirasjonens hete», skrev Schumann i sin dagbok mot slutten av livet. Og tilføydde at han hadde utviklet en «helt ny komposisjonsmåte» fra 1845 og framover. Denne nye, mer rolige og mer formbevisste komposisjonsmåten var blant annet et resultat av Bach-studier. På platen spiller Andsnes og partnerne et arrangement av hans kontrapunktiske øvelser i Bach-stil. Og føyer på denne måten enda en nyanse til bildet av den sene Schumann.

Politiske fortegn

Bergens Tidende, 06.04.2011

Musikkhistorien er full av kulturelle heksejakter. De pleier å være rettet mot musikere og komponister på venstresiden. Men et av de nyeste eksemplene har – temmelig overraskende – helt motsatt politisk fortegn.

Det er den amerikanske musikkviteren Richard Taruskin som svinger svøpen. Han har aldri vært noen fan av musikalsk modernisme. Og i sitt storverk om Vestens musikkhistorie, hevder han at amerikanske samtidskomponister som Elliott Carter, John Cage og Morton Feldmann har CIA og det amerikanske utenriksministerium å takke for at de overhodet ble kjent. For deres hermetiske musikk ble ikke bare skapt under den kalde krigen, den var en del av denne krigen, et strategisk element i høyrefløyens kulturelle krigsføring mot venstredreiningen i 1950-tallets Europa. Bevis? De modernistiske komponistene ble promotert på konserter i Europa arrangert av Kongressen for kulturell frihet, en organisasjon som i ettertid viste seg å være finansiert av CIA. Og disse komponistene har jo også alltid vært langt bedre kjent i Europa enn hjemme. Case closed.

Pianisten Charles Rosen var med på 1950-tallet. Og burde altså bryte sammen og bekjenne fortidens synder. Men gjør ikke det. I siste nummer av New York Review of Books fastslår han noen enkle fakta: For det første gjaldt den statsstøttete kultureksporten ikke bare modernistisk musikk, men amerikansk kunst og musikk i sin alminnelighet, også for eksempel film, jazz og populærmusikk. For det andre var de modernistiske komponistene allerede kjent og etablert da de ble spilt på CIA- konsertene. Og for det tredje var det ikke en CIA-konspirasjon som gjorde dem spesielt berømt i Europa: «All samtidsmusikk er bedre kjent i Europa» – fordi de europeiske landene, i motsetning til USA, har offentlige, statlige radiokanaler med forpliktelser til å spille klassisk og modernistisk musikk, og mange av kanalene har i tillegg – igjen i motsetning til USA – egne orkestre til å gjøre det.

De fleste elementene i Taruskins konspirasjonsteori faller flatt til jorden når de blir konfrontert med de faktiske historiske forholdene. Hva skal man da si om slike forsøk på å trekke en bruddløs forbindelse mellom musikken og oppdragsgiverens ideologi? Slike teorier er i seg selv et ideologisk grep, sier Rosen. For på denne måten unngår man å beskjeftige seg alvorlig med uttrykksformer man tilfeldigvis ikke liker.  På denne måten rettferdiggjør man sine fordommer uten å innrømme at man har dem.

Lengsel og lidenskap

Bergens Tidende, 06.04.2011

Blaue Blume

Rune Alver, klaver

Lawo

Rune Alver med overbevisende Schumann-tolkning

Schumanns Fantasie op. 17 er tilegnet Liszt – som mente den var uegnet til offentlig framførelse. Rune Alver deler ikke denne bekymringen. På hans nye plate får stykket en overbevisende tolkning som understreker de ville, forrevne kvalitetene som trolig fikk Liszt til å betenke seg i sin tid. Her er erkeromantisk lengsel og lidenskap, ruiner, fragmenter og ironi – alt i finslipt musikalsk formulering. I førstesatsen holder Alver spenningen oppe gjennom alle bølgebevegelsene helt fram til det avsluttende Beethoven-sitatet. Og han får fint fram motsetningen mellom den ville Florestan og den milde Eusebius i de to følgende satsene der Schumanns karakteriserer sin splittete personlighet. Det er mer romantikk på platen – to melankolske stykker av Chopin, hans Mazurka op. 6 nr. 1 og Balladen i Ass-dur op. 47. Og som avslutning Torstein Aagaard-Nilsens Blue Traces – et stemningsfullt stykke samtidsmusikk som passer fint inn i den romantiske sammenhengen.

Gyllen klang

Bergens Tidende, 06.04.2011

Händel: Jephta

Fabio Biondi, dirigent

Stavanger Symphony Orchestra

BIS

Konsertopptak med tidligmusikk fra Stavanger

Jephta er et oratorium. Noe som egentlig bare betyr at det ikke er action på scenen. Ellers er alt som det pleier å være i Händels operaer: Den enkle historien fra Dommernes Bok om krigeren Jephta som må ofre sin datter Iphis, avvikles av seks solister i resitativer og virtuose arier, mens koret har rollen som israelittisk folkemasse. På dette konsertopptaket fra 2008 med Stavanger symfoniorkester har nettopp folkemassen en spesielt gyllen klang, for korpartiene synges av Collegium Vocale Gent, et av tidens førende vokalensembler når det gjelder tidligmusikk. Man hører også at Fabio Biondis arbeid som kunstnerisk leder for orkestrets barokksatsning har gitt resultater. Klangen er myk, akkompagnementet elastisk. Solistene er en mer blandet fornøyelse, men Marianne Beate Kielland har gode innsatser i rollen som krigeren Hamor. Og Mona Julsruds presise sopran gir partiene til Iphis en funklende, nesten instrumentell kvalitet.  

Klangkunst og overraskelser

Bergens Tidende, 01.04.2011

Verk av Beethoven, Brahms og Schönberg

Leif Ove Andsnes, klaver

Grieghallen

En konsert der kjente verk blir ny musikk

Leif Ove Andsnes sitter ved flygelet, alene på scenen foran en fullsatt sal. Det er elektrisitet i luften. Vi venter. Og så kommer de første hamrende akkordene i Beethovens Waldstein-sonate. Musikken er i gang. Men spenningen er ikke utløst. Dette blir en av disse konsertene der man sitter ytterst på stolen, med tilbakeholdt åndedrett for å få alt med.

For selv om det meste på programmet denne kvelden var kjente verk som ofte framføres, så var det likevel ny musikk Andsnes spilte, musikk der man hele tiden var spent på hvilke overraskelser som ventet rundt hjørnet i neste takt. Og der det samtidig var rik anledning til å høre hans klangkunst utfolde seg over et bredt lerret.

I Waldstein overrasket han med et forrykende høyt utgangstempo. Overraskende var også hans understreking av de forrevne, urolige brå kast i førstesatsen, hans nærmest improviserende framførelse av den korte, fragmentariske andresatsen, og den lange spenningskurven i tredjesatsen som han brøt så ettertrykkelig da hovedtemaet vendte tilbake til sist, at man nærmest måtte le. Og forsto at det er en humor i Beethoven som sjeldent blir eksponert i konsertsalen.

Etterpå Brahms’ fire dystre, melankolske ballader (op.10), spilt bredt, fortellende, men også med markering av de store formene som får den unge Brahms til å høres mer tradisjonell ut enn den midaldrende Beethoven. Og etter pausen Arnold Schönbergs seks små klaverstykker (op. 19). Hos en Glenn Gould blir disse stykkene til harde krystaller, all musikken er fordampet og det er bare isolerte intervaller og brutte akkorder igjen. Ikke slik hos Andsnes. Han spiller disse verkene tilbake i senromantikken og får dem til å blomstre opp og gløde intenst.

Og da var vi framme ved Beethoven igjen. Denne gangen den siste sonaten, op. 111, den store avskjeden der andresatsen opphever tredjesatsen og bryter sonateformen ned. Spilt av Andsnes som en nesten uutholdelig spenningskurve der musikken ikke faller til hvile og ikke utløses i den siste akkorden.

Stormende jubel. Og to ekstranumre. Et av Kurtags korte Jatekok-stykker. Og en vals av Chopin som nesten virket frivol på bakgrunn av all den store, alvorlige musikken som var gått forut.

Den sørgende Maria

Bergens Tidende, 30.03.2011

Stabat Mater - A Tribute to Pergolesi

Anna Netrebko og Marianna Pizzolato

Antonio Pappano, dirigent

Orchestra dell'Accademia Nazionale di Santa Cecilia

Deutsche Grammophon

Rossini: Stabat Mater

Anna Netrebko og Joyce DiDonato

Antonio Pappano, dirigent

Orchestra e Coro dell'Accademia Nazionale di Santa Cecilia

EMI Classics

To flotte, nye tilskudd til Stabat Mater-katalogen

Jeg sitter med to innspillinger av «Stabat Mater Dolorosa», to plater med to forskjellige tonesettinger av det gamle latinske 1200-tallsdiktet om den sørgende Maria ved korsets fot – Pergolesis versjon fra 1735 og Rossinis fra 1842. Platene er utgitt med få måneders mellomrom. Begge har Anna Netrebko i hovedrollen, begge har Antonio Pappano som dirigent i spissen for Orchestra dell'Accademia Nazionale di Santa Cecilia. Men de er utgitt på hvert sitt selskap. Rossinis Stabat Mater kom på EMI rett før jul. Og nå kommer så Pergolesis 1700-tallssviske på Deutsche Grammophon.

Den litt merkelige utgivelseshistorien har nok en helt enkel forklaring: Netrebko har kontrakt med DG, Pappano med EMI – så når EMI og Pappano ønsker å innspille Rossinis verk med tidens hotteste sopran «with kind permission by» DG, så benytter DG til gjengjeld anledningen til å feire Pergolesis 300 års jubileum med en plate der Netrebko akkompagneres av tidens hotteste operadirigent og hans romerske orkester «courtesy of» EMI.

Fint at selskapene fikk løst kontraktproblemene slik. For på denne måten har Stabat Mater-katalogen fått to flotte, nye tilskudd. Rossini-platen er kanskje den mest overveldende av dem. Pappano er en dreven operadirigent som forstår å trekke ut alle de teatralske og dramatiske poengene i Rossinis musikk. Med seg har han Santa Cecilia koret som gir sprengkraft i åpningen og i den avsluttende dobbelt-fugaen. Og så var det stjernelaget av solister – i tillegg til Netrebko, mezzoen Joyce Didonato, den nye tenoren Lawrence Brownlee og bassen Ildebrando d'Arcangelo. Netrebko har selvsagt den sentrale rollen. Det er henne som går i høyden og svever over orkestret, men hun får flott motspill i de lavere luftlagene av Didonatos varme mezzo.

Flott motspill får Netrebko også på Pergolesi-platen, her av den nye, imponerende italienske mezzoen Marianna Pizzolato som tydeligvis føler seg mer enn godt tilpass i de klagende, følelsesfulle melodilinjene, og som i lange strekk tar en god del av oppmerksomheten. Pergolesis Stabat Mater er relativ kort – slik at det er blitt plass på platen til ytterligere tre av hans verk, en sinfonia pluss en kantate til hver av de to solistene.

Eventyr og prosa

Bergens Tidende, 30.03.2011

Thomas D.A. Tellefsen: The Complete Works for Piano Solo

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Simax Classics

Profesjonell klavermusikk i internasjonal stil

Det store eventyret i norsk musikkhistorie handler om Thomas Tellefsen, tenåringen fra Trondheim som dro til Paris uten penger og uten å kunne fransk, og som endte med å bli Chopins elev – og venn og kollega. Da Chopin døde i 1849, ble Tellefsen betraktet som hans nærmeste arvtaker både som pianist og komponist. Man skjønner hvorfor, når man hører denne Simax-utgivelsen der Einar Steen-Nøkleberg tar for seg alle Tellefsens komposisjoner for soloklaver. For dette er profesjonell musikk skrevet i samtidens internasjonale stil – mazurkaer, nocturner, valser, etyder osv., klavermusikk i de genrene Chopin selv oppdyrket og eksellerte i. Steen-Nøkleberg løfter musikken med sin fenomenale fortolkningskunst, men demonstrerer også at Tellefsen først og fremst var en solid håndverker, og at han ikke hadde læremesterens uregjerlige, musikalske sprengkraft. Hans liv var et eventyr. Som komponist beveget han seg på et betydelig mer prosaisk nivå.

Når Østen møter Vesten

Bergens Tidende, 23.03.2011

Crystalline

Signe Bakke, klaver

2L

Signe Bakke med imponerende fortolkning Karen Tanakas klaververk

Det er ikke mange navn som dukker opp, når man tenker på japansk samtidsmusikk. Toru Takemitsu, kanskje. Eller Joji Yuasa. Og så Karen Tanaka – som har hatt en særlig forbindelse til Norge gjennom snart mange år. Håkon Austbø presenterte hennes musikk på Verdensmusikkdagene i 1990 og på Ultima-festivalen i 1991. Siden har hun blant annet vært festivalkomponist på ILIOS-festivalen i Harstad og har skrevet bestillingsverk til BIT20. Hun har også vært festivalkomponist i Bergen, på det som ble den siste Autunnale. Det var her, i 2003, hennes samarbeid med bergenspianisten Signe Bakke startet, et samarbeid som nå er blitt til platen Crystalline der Bakke framfører stort sett alt hva Tanaka hittil har skrevet for soloklaver.

Det er en begivenhetsrik plate, full av spennende og krevende verk – som for de flestes vedkommende aldri har vært innspilt før. Bakke tolker dem med teknisk overskudd og imponerende nyanserik klangbehandling. I tillegg er dette en svært interessant komponert utgivelse der verkene ikke framføres i kronologisk orden, men er montert sammen slik at de kaster lys framover og bakover og rokker ved vante forestillinger om det musikalske Østen.

Det starter med «Crystalline» fra 1988, et verk som i utgangspunktet virker veldig «japansk» – med harde, presise, nærmest slagverksaktige anslag på en bakgrunn av klirrende lyder og hengende pedalklanger. Så følger «Water Dance I-III», skrevet tjue år senere, tre satser der Bakke maner fram bilder av strømmende vann med ekkoer av Debussys «Jardins sous la pluie» og Ravels «Jeux d’eau». Og idet disse assosiasjonene dukker opp, endres forståelsen av «Crystalline». Det man opprinnelig opplevde som «japanske» elementer, minner plutselig vel så mye om impresjonismens etterliv i fransk modernisme hos en Messian og en Boulez – noe som kanskje ikke er så rart, tatt i betraktning at Tanaka har bodd i Paris det meste av sitt voksne liv, at hun har studert hos spektralkomponisten Tristan Murail og har vært tilknyttet Boulez-senteret IRCAM.

Senere på platen utfolder Bakke den impresjonistiske klangpaletten i Tanakas sjarmerende klaverstykker for barn. Og hun knytter forbindelsen bakover til Murail i det tredje større verket på platen, «Techno Etudes I-III» (1999), der klaveret fungerer som slagverk og pisker opp en rasende rytmisk-mekanisk storm. Platen slutter med «Crystalline II» (1995-96) som viderefører klanger og pianistiske grep fra det første verket. Og nå, etter reisen gjennom Tanakas musikalske landskap, klinger det «japanske» uttrykket betydelig mer «vestlig», mer «fransk» enn før. 

Høyt og lavt

Bergens Tidende, 16.03.2011

Jehan Alain, Complete Works for Organ

Lars Notto Birkeland, orgel:

Simax Classics

Orgelmusikk som ikke likner noe annet

«Historien om en mann som skyver på en liten vogn med tre hjul. Bak ham står tjue politimenn og kaster mursteiner på ham» -- skrev Jehan Alain om et orgelverk som etter hvert ble til et bønnfallende «Litanie». Han tilegnet det minnet om søsteren som døde i 1937 tre uker etter verket var ferdig. Selv døde han tre år senere, drept av tyske tropper. Hans beskrivelse av «Litanie» der Sisysfos møter Keystone Cops og Krazy Kat er typisk for tidens franske surrealistiske miljø og for Alains univers – der høyt og lavt, tragikk og komikk møtes i uventede allianser. Produktiviteten hans var enorm. I løpet av 1930-tallet skrev han mer enn 120 verk, herav om lag 40 orgelkomposisjoner. Det er dem Lars Notto Birkeland har funnet fram og spilt inn for Simax: To flotte plater med skisser, drømmende improvisasjoner, tyrkiske landskaper og fjernøstlige modaliteter. Merkelig musikk – musikk som ikke likner noe annet. Verken før eller siden.

Fortids fremtid

Bergens Tidende, 16.03.2011

The Future of the Past

Velkro

Pling Music

Frijazz møter tungmetall og støymusikk

Hva tenkte de gamle om framtiden den gang på 1970-tallet da alt fusjonerte og jazzrocken ble til? Kanskje hørte de i det indre øret noe som minner om The Future of the Past, en plate der spretten frijazz møter tungmetall og støymusikk. I gruppen Velkro har bergensgitaristen – og BT-anmelderen – Stephan Meidell fått med seg den slovenske saksofonisten Bostjan Simon og to portugisiske musikere, Hugo Antunes på akustisk bass og Luis Candeias på trommer. Det meste av materialet er skjeve, snodige Ornette Coleman-aktige temaer som Meidell og Simon spiller unisont – før det braker løs med frie improvisasjoner for overstyrt gitar og forrevet tenorsax, sparket framover av den imponerende Candeias. Og når det blir litt for mye, kommer det noen enkle, myke gitarriffs så alle kan slappe av – før Meidell igjen trår hardt på pedalen og Candeias fyrer opp under kjelene. Det er fortids framtid på denne platen. Men mest av alt er det musikalsk nåtid. Som kommer ikledd årets hittil kuleste coverdesign.

Tallenes tale

Musikkommentar, Bergens Tidende, 16.03.2011

Lurer du på hvor Leif Ove Andsnes er for tiden? Vel, han spiller Brahms’ andre i Berlin med Haitink i dag, i morgen og på fredag. I begynnelsen av april gir han solokonserter i Chicago, New York og Roma. Så blir det Brahms igjen, denne gang i Paris med Paavo Järvi.  Jeg vet det. Jeg har sjekket ham på Bachtrack, nettstedet der engelske Alison og David Karlin registrerer alt som spilles av klassisk musikk rundt om i verden.

Bachtrack er grei å ha hvis du vil sjekke hva musikere, sangere og dirigenter driver med. Eller hvis du skal planlegge en storbyweekend med innbygget klassisk konsert. Men Bachtrack kan også fortelle noe mer generelt om tilstanden i det klassiske konsertlivet. For av og til dykker David Karlin ned i den enorme databasen og kommer opp med statistiske oversikter over hva som blir spilt i verden. Og av hvem.

I januar presenterte han resultatene for 2010. De skal tas med et kilo salt – for Bachtrack samler bare data fra store konsertsaler, operahus og festivaler. Grieghallen, og Festspillene er med. Men ikke for eksempel Borealis. Det er med andre ord den klassiske musikkens tradisjonelle spillesteder som registreres. Bildet som, med dette forbeholdet, tegner seg, er tydelig. Og ikke helt overraskende.

De ti mest spilte komponister på verdensplan er Beethoven, Mozart, Schumann, Bach, Brahms, Haydn, Schubert, Tsjaikovskij, Chopin og Mahler – i den rekkefølgen. Med andre ord: tysk-østerriksk verdensherredømme. Måler man hvor mange ulike verk av en enkelt komponist som spilles, fyker Bach til topps, mens Tsaikovskij og Mahler detter ut og erstattes av Händel og Richard Strauss. Det suverent mest spilte enkeltverket er Händels «Messias» etterfulgt av Beethovens syvende og Mahlers første. Og det er fire andre stk. Beethoven på top-ti listen – to symfonier og to klaverkonserter. Altså tysk-østerriksk seier igjen. Med Beethoven som ubestridt lagkaptein.

Statistisk sett er det moderne konsertlivet altså preget av musikkhistorisk konservatisme. Visste vi ikke det fra før? Jo da … men en nærmere analyse viser også at selv om 42 % av musikken stammer fra romantikken, så er overraskende mange verk, faktisk hele 35 %, komponert etter 1900. Og selv om folk født før 1880 dominerer, så er et ganske stort antall nålevende komponister representert på programmene – men da bare med ganske få verk hver. På tallenes overflate er alt riktignok ved det gamle. Men det er litt bevegelse i dybden. Selv om konsertprogrammene sikkert aldri kommer til å innhente nåtiden.

Best på bortebane

Bergens Tidende, 09.03.2011

Violin Sonatas

Vilde Frang, fiolin

EMI Classics

Vilde Frang spiller Grieg med mer

EMI har valgt å la Vilde Frang spille Griegs fiolinsonate nr. 1 i stedet for den Schubert-sonaten som vanligvis innleder konsertene hennes for tiden. Utskiftingen er trolig gjort for å markere hennes norskhet over for et internasjonalt publikum. Men det spørs om dette er så lurt. For Frang er egentlig ikke noen opplagt Grieg-tolker. Og av de tre verkene hun framfører på den nye platen, er det da også nettopp Grieg-sonaten som er svakest tegnet. Hun spiller den forsiktig, nesten litt tilbakeholdende, uten den himmelstormende schwung som verket krever, og pianisten hennes, den unge usbekeren Michael Lifits, hemmer oppdriften med blytunge akkorder under andresatsens folketoner. Da er det vesentlig mer nerve i Frangs tolkning av Bartóks skarpe, kantete sonate for solofiolin. Og platen slutter med en blussende versjon av Richard Strauss’ senromantiske fiolinsonate, et verk og et musikalsk landskap som både Frang og Lifits tydeligvis stortrives i.

I følsomhetens tidsalder

Bergens Tidende, 09.03.2011

CPE Bach, Cello Concertos

Truls Mørk, cello

Virgin

Truls Mørk på oppdagelsesreise i 1700-tallet

For to år siden så det ut som om en hjernebetennelse med etterfølgende nervelammelse i venstre hånd og skulder skulle sette stopper for Truls Mørks karriere som internasjonal cellostjerne. Nå er han friskmeldt og tilbake igjen i konsertsalene. Siden nyttår har han spilt Dvorák i Oslo og Sjostakovitsj i Luxemburg, Zürich og Göteborg. Og nå kommer så i tillegg, med fin timing, en ny plate.

Hans siste plate kom i 2008. Den nye er opptatt samme år i Quebec sammen med den kanadiske tidligmusikkgruppen Les Violons du Roy dirigert av Bernard Labadie. Det er med andre ord den «gamle» Mørk vi hører, Mørk før sykdommen rammet ham, men egentlig også en ny Mørk, i all fall en Mørk som tolker en temmelig uvant del av cellorepertoaret. For etter å ha innspilt alle det 19. og 20. århundres store celloverk, og etter å ha presentert sin egen personlige versjon av Bachs seks solosuiter, cellolitteraturens Gamle Testamente, har Mørk denne gang beveget seg inn i siste halvdel av 1700-tallet, i den underbelyste perioden mellom høybarokk og wienerklassikk – og har funnet fram Bach-sønnen Carl Philipp Emanuel og hans tre cellokonserter.   

C. P .E. Bach var periodens sentrale nordtyske komponist, men hans frie, improvisatoriske stil kom i klemme mellom den strenge, lærde barokken og den formbevisste wienerklassikken, og musikken hans ble etter hvert mer eller mindre glemt. I vår tid er det først og fremst komposisjonene for keyboard som er blitt gjenoppdaget. 

De tre cellokonsertene er ikke mye spilt. For det er ikke snakk om virtuose verk som gir solisten mye anledning til å briljere. Barokkspesialisten Anner Bylsma innspilte dem i 1988, og i den andre enden av spektret finner vi et par innspillinger med Rostropovitsj.  Men er det en moderne cellist som kan få dem opp å sveve og gi dem en fortjent renessanse, må det visst nettopp være Mørk.

For dette er musikk som passer perfekt til Mørks intime, vare spillestil. Han spiller seg ut av og opp over kanadiernes enkle strykerakkompagnementer og formulerer seg, som C. P .E. Bach selv ville sagt det, «aus der Seele», fra sjelen. Han følger solostemmens bevegelse, følger de brå kast i de raske satsene der stemningene noen ganger nærmest veksler fra takt til takt. Og han spiller de langsomme satsene intenst, hypersensitivt med vekt på det frie, subjektive uttrykket.

Dette er kanskje ikke en tolkning som overholder alle oppførelsespraktikernes strikse regler. Men det er høyspent musikk i «empfindsamer Stil», følsom, sensibel musikk. Slik C. P .E. Bach ville ha det.

Bønnerop

Bergens Tidende, 02.03.2011

Vespers

Iro Haarla

ECM

Meditativ musikk fra nordisk stjernelag

Finske Iro Haarla og hennes nordiske stjernelag er ute med ny plate på ECM. På «Northbound» fra 2006 var hun selv aktiv som pianist og harpenist i forgrunnen av gruppen. Denne gang har hun stort sett overlatt scenen til Trygve Seims saxofoner. Men det er fremdeles hennes komposisjoner som er utgangspunktet – en serie langsomme melodilinjer som framføres av Seim i frynsete, tostemmig samspill med Mathias Eick på trompet. Klangen er ikke spesiell «nordisk». Man hører ekstatiske, østlige bønnerop i Seims soloer, og det harmoniske materialet legger opp til utflukter i ikke-europeiske skalaer. Av og til kommer Eick med egne kommentarer, og det utvikler seg korte strekk av kollektiv improvisasjon. Men for det meste er musikken meditativ. Og ensformig. Det er som om prosjektets muligheter egentlig er brukt opp. At musikken likevel ikke faller helt til ro, skyldes Jon Christensen som fyrer opp under blåserne med diskret, nyansert trommespill i fint samarbeid med bassisten Uffe Krokfors.

Et klaverfantom

Bergens Tidende, 02.03.2011

Yuja Wang

Rachmaninov

Deutsche Grammophon

Yuja Wang debuterer som orkestersolist

Yuja Wang er den foreløpig siste i rekken av unge klaverfantomer fra Kina. Hun har allerede to recitalplater på DG bak seg. Nå debuterer hun som orkestersolist med Mahler Chamber Orchestra dirigert av Claudio Abbado. På coveret har DG iscenesatt henne som asiatisk Lolita med trutmunn og pelslue. Men det er absolutt intet barnslig ved hennes spill. På programmet står intet mindre enn Rachmaninovs andre klaverkonsert. Og den spiller hun virtuost, med all den tekniske briljans vi etter hvert venter oss av disse unge kineserne. Som klaverfyrverkeri er prestasjonen imponerende. Men som Rachmaninov-solist har Wang framdeles et stykke å gå. Framføringen er kraftfull, men merkelig formløs, til tider nesten mekanisk. Pluss at hun ofte velger en alt for tilbaketrukket rolle i det vanskelige samspillet med orkesteret. Platen innledes med en vittig versjon av pausesignalet fra NRK Klassisk: Rachmaninovs rapsodi over et tema av Paganini.

Nåtid og åndelighet

Bergens Tidende, 23.02.2011

A Worcester Ladymass

Trio Medieval

ECM New Series

Trio Medieval synger melodilinjer fra 1200-tallet inn i vår tid

Hvis det er noe som definerer plateselskapet ECM, er det vel nettopp en utgivelse som denne: Tjue korte opptak av tre kvinner, tre sopraner, som står alene i et kirkerom og synger enkle komposisjoner hentet fra et engelsk kloster på 1200-tallet. Noen av stykkene er plainsong, en enkelt melodilinje som synges av en eller flere. Andre ganger oppstår det polyfone vev av tre selvstendige stemmer som møtes og skilles. Av og til hører man et diskret akkompagnement av klokker i bakgrunnen. Og hvis i tillegg Jan Garbarek hadde vært der med saksofonen sin og hadde lagt ekstatisk klagende glasur på toppen, ville det ha vært fullbrakt. Den optimale ECM-utgivelsen. Åndelighet på plate.

I virkeligheten er resultatet blitt noe helt annerledes. Det forfriskende ved Trio Medievals nyeste plate er at de tre sangerne– svenske Anna Maria Friman, norske Linn Andrea Fuglseth og Torunn Østrem Ossum – sprenger det stereotype New Age-bildet vi vanligvis forbinder med ECM. Med denne platen – den femte for ECM på tolv år – bryter de alle regler om dydig historisk korrekthet og moderne, ny-enkel følsomhet. Sammen med musikkhistorikeren Nicky Losseff har de konstruert sin egen Maria-messe ut av notefragmenter fra St. Mary’s abbedi i Worcester. Og har reist en moderne bygning på restene av de gamle murbrokkene.

Hvordan ble disse notene realisert den gang på 1200-tallet? Trio Medieval vet det ikke. Og forsøker heller ikke å gjette og gå bakover og rekonstruere den «opprinnelige» tonen. De synger de gamle melodilinjene som om det var ny musikk, samtidsmusikk. Og synger dem inn i vår tid, henvendt til et moderne publikum. Tomrommene mellom fragmentene i messestrukturen fyller de med ny musikk bestilt til formålet hos den britiske samtidskomponisten Gavin Bryars som har klart å skrive korte korsatser som klinger moderne, men likevel glir problemløst inn i sammenhengen.

Trio Medieval synger klart og prunkløst. De spartanske stykkene klinger overjordisk rent. Og klinger samtidig så kjødelig dennesidig, så blussende av jordisk sanselighet at man helt glemmer den kyske Maria og den kirkelige herkomst.

Liv og røre

Bergens Tidende, 23.02.2011

Inside The Beehive

Audun Automat

Pling

Utdrag fra boken om Coltrane og de som fulgte etter

Det er bassisten Audun Ellingsen som har laget låtene, og det er kvartetten hans, Audun Automat, som spiller – Jørgen Mathisen på saksofoner, Erlend Slettevoll på elpiano og Ole-Thomas Kolberg på trommer. Men selv om Ellingsen tydeligvis er sjefen, har han likevel valgt en mer tilbaketrukket rolle for seg selv. Det er først og fremst samspillet mellom Mathisen og Kolberg som er i forgrunnen og som bærer platen. Mathisen sparker ballet i gang med majestetisk messende tenorsax i Ellingsens komposisjon New Year. Og i de følgende sju numrene spiller han seg velopplagt gjennom alle kjente licks fra boken om Coltrane og de saksofonistene som fulgte etter. Det er up-tempo. Det er medium. Det er ballader. Og av og til er det kanskje litt for skoleflinkt. Men Mathisen blåser seg igjennom klisjeene med en egen tør og tøff tone. Og skaper hele tiden liv og røre sammen med Kolberg. De blir fint rammet inn av Ellingsens solide arrangementer, et par ganger forsterkt med Brage Rognlien på trombone.

Ørets hukommelse

Musikkommentar, Bergens Tidende, 23.02.2011

På Trio Mediaevals nye plate som blir anmeldt i dag, hører vi vokalmusikk fra 1200-tallet, en rekke en- og flerstemmige komposisjoner overlevert på noter fra et engelsk kloster i Worcester. Musikkhistorikerne vet nesten ingenting om disse komposisjonene. De forestiller seg at klosteret var et senter for slik musikk i perioden, men ingenting er sikkert.

Å framføre slik musikk krever langt mer enn fortolkning, skriver Anna Maria Frimann i tekstheftet. «Det er mye gjettverk og individuell intuisjon i framføringer av musikk fra middelalderen». Hun avviser forestillingen om at det går an å lage en historisk «autentisk» versjon: «Det er umulig å vite hvordan denne musikken ville ha lydt i middelalderen og derfor umulig å gjenskape en middelalderlig vokalklang». Derfor har Trio Mediaeval valgt å forholde seg fritt til materialet som om det var nåtidig musikk de skapte.

Holdningen er sympatisk. Det er umulig å gjenskape den opprinnelige middelalderklangen. Men hva om man kunne? Hva om det faktisk gikk an å treffe den helt riktige, autentiske klangen? Ja, da ville man møte et enda større og vanskeligere problem, nemlig at det er umulig å gjenskape de opprinnelige tilhørerne. Publikum som hører den gamle musikken i dag, lytter med ører som er preget av en helt annen tids lyder og musikk. Det er umulig å slette alt hva ørene vet og har hørt og lært. Det er umulig å høre musikken slik en engelsk munk på 1200-tallet hørte den.

Fra barokken og framover er kildematerialet mye bedre. Vi vet hvilke instrumenter komponistene hadde i tankene da de skrev sine verk, vi kan rekonstruere musikernes plassering i kirker og konsertsaler, vi kan komme med kvalifiserte gjett om hva som var periodens klangideal, hvordan man fraserte osv. Men ingen nok så historisk informert framføring kan gjenskape det sjokket som klangen av Beethovens fulltonende symfoniorkester ga i en tid da et tordenbrak var den kraftigste lyden publikum hittil hadde hørt.

Det er verdt å ha dette momentet med når man diskuterer autentisk, historisk informert oppførelsespraksis. Også når det gjelder framføring av musikk fra den nære fortiden. Vi har gode muligheter for å gjette hvordan Mahler, Grieg og andre komponister fra tidlig i forrige århundre forestilte seg at musikken deres burde spilles. De som framfører musikken i dag, kan gjerne forsøke å nærme seg disse idealene, men uansett hvor autentiske og ideelle deres framføringer er, vil de alltid bli hørt av et uautentisk, ikke-ideelt publikum preget av en annen tids lytteerfaringer.

Villskap

Bergens Tidende, 16.02.2011

Robert Schumann, Heinz Holliger

Alexander Lonquich, klaver

ECM New Series

Stormfull versjon av Schumanns Kreisleriana

I 1838 skrev Robert Schumann seg ut av en dyp depresjon ved hjelp av musikk, først valser og etyder, og så, i en eksplosjon av kreativitet, Noveletten, Kinderszenen og Kreisleriana, tre av klavermusikkens første moderne verk. «Det ligger skikkelig vill kjærlighet i noen av satsene, og ditt liv og mitt og mange av dine blikk», skrev han til Clara Wieck om Kreisleriana. Han ville fange alt med disse åtte forrevne, fragmentariske satsene, musikken skulle være så innholdsrik og sammensatt som en stor roman. Noe av villskapen ble dempet i senere utgaver, men den tyske pianisten Alexander Lonquich er gått tilbake til urteksten av Kreisleriana og spiller på sin nye plate en mørk, stormfull versjon med ekstreme utsving i dynamikk og brå kontraster mellom vågal virtuositet og lyrisk ekstase. Platen slutter med et nyere verk, Heinz Holligers Partita fra 1999 som fører noen av Schumanns motsetninger videre i et nåtidig tonespråk.

Musikalske drodler

Bergens Tidende, 16.02.2011

Andreas Ulvo:

Light & Loneliness

Atterklang

Andreas Ulvos første soloplate

Han drar hjem til Eidskog, setter seg ved det gamle klaveret der han i sin tid lærte å spille, og begynner å fantasere og improvisere seg tilbake til barndommen: Andreas Ulvo, jazzpianist, kjent fra Eple Trio, medspiller hos blant andre Mathias Eick og Karl Seglem. Den første soloplaten hans er innspilt i dagligstuen i Hedmark over to dager i mai siste år. Man hører den intime romklangen. Man hører at klaveret har kjent bedre dager. Man hører regnvær og fuglesang i bakgrunnen. Og først og fremst hører man Ulvo som sitter og spiller musikalske drodler – 17 små skisser tegnet på frihånd, 17 langsomme meditasjoner over bruddstykker av glemte melodier og gamle pianistiske grep med minner av Debussy og Janacek og flyktige referanser til Keith Jarrett. Det er blitt en ganske kort plate. Men så er det musikalske materialet da også temmelig begrenset. Og stykkene så enstonige at selv 40 minutters spilletid kanskje er i lengste laget.

Mot alle odds

Bergens Tidende, 09.02.2011

Sigbjørn Apeland: Glossolalia

Hubro

Improvisasjoner for salmesykkel

Tråorgel, trampeorgel, tråkkeorgel, stueorgel, pumpeorgel, salmesykkel – kjært barn har mange navn. Egentlig heter instrumentet harmonium. Engang sto slike miniatyrorgler overalt i bedehus og private hjem. I dag er de stort sett forsvunnet, i alle fall gjemt bort. Og det er ikke mange som husker hvordan man spiller på dem. Organisten Sigbjørn Apeland gjør det. Han har funnet salmesykkelen fram, trampet luft i belgen og spilt inn fem improvisasjoner. Det er blitt musikk av det – mot alle odds, så å si. For et harmonium er et tungt instrument som reagerer tregt, lyden er kompakt og det er nesten ikke rom for dynamiske utsving. Men Apeland klarer å lokke uventede effekter og klangnyanser frem. Og klarer også å utnytte instrumentets egen støy som akkompagnement til sine improvisasjoner over minimalistiske skalaer, durende droner og svevende klangflater. Det er bare en halv time musikk på platen. Men en halv time er akkurat passe. Og det låter interessant så lenge det varer.

BFO i sterk konkurranse

Bergens Tidende, 09.02.2011

Igor Stravinsky: The Rite of Spring & Petrushka

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Ny tolkning av Vårofferet

Musikkhistorikerne elsker å fortelle anekdoten om opptøyene som brøt ut i Paris da Diaghilevs Ballet Russe uroppførte Vårofferet til Stravinskys musikk i 1913. Men egentlig var det visst mest selve balletten og historien om det ville, hedenske ritualet som publikum reagerte på. Da musikken ble spilt på konsert en stund senere, ble den iallfall godt mottatt. Og slik fortsatte det. Av alle avantgardistiske verker fra starten av forrige århundre er Vårofferet trolig det som oftest er fremført på konsert. Og også det som flest ganger er innspilt på plate.

Så når Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton nå utgir Vårofferet på BIS, beveger de seg inn i et felt der de skal konkurrere med flere hundre andre innspillinger. Standardreferansen, Stravinskys egen innspilling fra 1960, er fremdeles på markedet. Assistenten hans, Robert Craft, kom med sin versjon så sent som i 2005. Og inn i mellom har alle verdens store orkestre og alle verdens store dirigenter, gamle så vel som nye, vært på banen – ofte flere ganger og ofte med samme kobling av Vårofferet og Petrushka (1911) som BFO nå presenterer.

BFO spiller Petrushka med både humor og ironi og med fin sans for stykkets teatralske aspekter. Det er også mye godt å si om tolkningen av Vårofferet. Platen demonstrerer at BFO i dag har alle de resursene som er nødvendige for å spille et så komplisert og krevende verk som dette. Alle instrumentgruppene er topptrimmete. Treblåserne og slagverkerne som er i frontlinjen hele tiden, gjør en formidabel innsats. Og som helhet spiller orkestret sterkt og flott under Andrew Littons ledelse.

Dette er absolutt en tolkning som er verdt å høre. Men likevel ikke en tolkning som når helt til topps i konkurransen, ikke helt opp på det nivået der vi for eksempel finner Pierre Boulez og Cleveland Orchestra eller Valery Gergiev og Kirov Orchestra. Det skyldes for det første at BFO ofte klinger for blekt. Om det er opptaket eller orkestret som er årsaken, er vanskelig å si, men spesielt messingblåserne låter temmelig matt, av og til nesten litt forknytt, og det er også en del uklare detaljer i treblåserne, spesielt i de avsnittene der Stravinsky nærmer seg Debussys impresjonistiske lydmalerier. For det andre er det noe med rytmikken i verket. Littons tolkning er energisk og dynamisk. Han gjør fint rede for Stravinskys ustanselig skiftende taktarter og de polyrytmiske passasjene, men fremføringen virker av og til noe stivbent pedantisk og får sjeldent det drivende, intense suget man forventer av musikken til et hedensk ritual.

Hvem bryr seg om at du lytter?

Bergens Tidende, 02.02.2011

På slutten av 1940-tallet begynte den amerikanske komponisten Milton Babbitt å skrive musikk der alle elementer var fastlagt etter strenge, matematiske regler. Resultatet ble en livslang produksjon av ufattelig komplekse verker – som er lite spilt. At Babbitts navn likevel er temmelig kjent, skyldes en artikkel han skrev for mange år siden i bladet High Fidelity.

Radikal, modernistisk musikk «fremføres sjeldent, og da primært på dårlig besøkte konserter for et publikum som i hovedsak består av andre ’profesjonelle’», skriver han. Noen vil kanskje synes at en slik musikalsk og sosial isolasjon er beklagelig, men Babbitt mener at isolasjonen ikke alene er uunngåelig, men gunstig for komponisten.

Slik han ser det, er den musikalske modernismen en revolusjon som kan sammenlignes med utviklingen av teoretisk fysikk på 1800-tallet. Komponistene er en slags forskere som utfører vitenskapelige eksperimenter, og som derfor burde jobbe på universitetene. Man kan ikke forvente at vanlige tilhørere skal kunne forstå hva en komponistforskerne driver med, skriver han, men folk flest «har jo sin egen musikk, sin allestedsnærværende musikk: musikk til å spise til, lese til, danse til og til å bli imponert over».

Babbitt ville kalle artikkelen for «Komponisten som spesialist» eller «Komponisten som anakronisme». Redaktøren av High Fidelity valgte i stedet tittelen «Who Cares if You Listen?» – «Hvem bryr seg om at du lytter?» – noe Babbitt oppfattet som «krenkende vulgært». Men tittelen er blitt hengende og har i ettertid vært en slags merkelapp for hans og hans generasjons musikk.

Milton Babbitt døde på lørdag, 94 år gammel. Det er ikke mange av hans slag tilbake nå. Tiden renner ut for den musikalske modernismen. I mer enn en forstand. De gamle frontfigurene dør. Og med dem dør ikke bare de strenge, radikale komposisjonsteknikkene, men også selve den underliggende, elitistiske ideologien.

I dag er det neppe noen samtidskomponist som ville være tilfreds med «et publikum som i hovedsak består av andre ’profesjonelle’». Det er igjen blitt akseptabelt for «seriøse» komponister å skrive musikk for å kommunisere – kanskje ikke «allestedsnærværende musikk», men i det minste musikk som er tenkt inn i større sosiale sammenhenger og som er beregnet til å skulle høres av andre enn dem selv og en håndfull kollegaer.

Der Babbitt så musikkens isolasjon som et fortrinn, ser dagens komponister et problem som krever sosiale og musikalske løsninger.

Fremmed i tiden

Bergens Tidende, 02.02.2011

Catharinus Elling: Quartets

Engegårdkvartetten

Nils Anders Mortensen, klaver

Simax Classics

Engegårdkvartetten med myndige tolkninger av Catharinus Ellings anakronistiske kammermusikk

«Elling er helt fremmed for den tid, han lever i», skrev Aftenpostens musikkanmelder Hjalmar Borgstrøm i 1916. Han hadde hørt noen symfoniske verk av Catharinus Elling og kunne ikke begripe hvorfor det var nødvendig å vende ryggen mot «nutidens store musikalske udvikling». Men selv om Borgstrøm ikke likte Ellings prosjekt, anerkjente han likevel hans håndverksmessige ferdighet «i efterlevelsen af den ældre stil».

I samtiden vakte Borgstrøms likefremme kritikk oppsikt og vrede, og Ellings støttespillere skrev rasende motinnlegg i Aftenposten. I dag er disse konfliktene historie, musikkhistorie, og vi som ikke er personlig involvert i det tidlige 1900-tallets norske musikkliv, er kanskje bedre i stand til å høre musikalske kvaliteter i de verkene Borgstrøm ikke hadde øre for.

Anledningen er der. Simax Classics som i 2009 utga et utvalg av Ellings romanser, flott tolket av sopranen Ann-Helen Moen og pianisten Gunilla Süssmann, er ute med en ny Elling-plate, denne gang med eksempler på kammermusikken hans – to strykekvartetter og en klaverkvartett myndig tolket av Engegårdkvartetten med pianisten Nils Anders Mortensen som velopplagt medspiller.

Jo visst, dette er anakronistisk musikk som vender ryggen mot samtiden, musikk skrevet i begynnelsen av 1900-tallet, men formulert i 1800-tallets romantiske tonespråk og formet i den tysk-østerrikske tradisjonen med stadige referanser til Schubert, Mendelsohn og Brahms. Likevel – under den tradisjonalistiske og skoleflinke overflaten blusser disse verkene av livskraft og musikalsk fantasi. Dette er musikk som er både «baade kjernesund og ejendommelig» som Grieg skrev da han introduserte Elling for det norske publikum i 1885.

Selv en streng, fremtidsrettet kritiker som Borgstrøm måtte innrømme at det var slik. Etter å ha hørt Ellings klaverkvartet en gang i 1918, skrev han i Aftenposten, kjølig og avmålt: «Det er et fredelig verk, som ikke sætter sindene i bevægelse». Men, tilføyde han liksom nødtvungent, kvartetten har «adskillige melodiske skjønheder». Og: «Særlig var adagioen vakker». Helt riktig hørt, Borgstrøm!