Ørets hukommelse

Musikkommentar, Bergens Tidende, 23.02.2011

På Trio Mediaevals nye plate som blir anmeldt i dag, hører vi vokalmusikk fra 1200-tallet, en rekke en- og flerstemmige komposisjoner overlevert på noter fra et engelsk kloster i Worcester. Musikkhistorikerne vet nesten ingenting om disse komposisjonene. De forestiller seg at klosteret var et senter for slik musikk i perioden, men ingenting er sikkert.

Å framføre slik musikk krever langt mer enn fortolkning, skriver Anna Maria Frimann i tekstheftet. «Det er mye gjettverk og individuell intuisjon i framføringer av musikk fra middelalderen». Hun avviser forestillingen om at det går an å lage en historisk «autentisk» versjon: «Det er umulig å vite hvordan denne musikken ville ha lydt i middelalderen og derfor umulig å gjenskape en middelalderlig vokalklang». Derfor har Trio Mediaeval valgt å forholde seg fritt til materialet som om det var nåtidig musikk de skapte.

Holdningen er sympatisk. Det er umulig å gjenskape den opprinnelige middelalderklangen. Men hva om man kunne? Hva om det faktisk gikk an å treffe den helt riktige, autentiske klangen? Ja, da ville man møte et enda større og vanskeligere problem, nemlig at det er umulig å gjenskape de opprinnelige tilhørerne. Publikum som hører den gamle musikken i dag, lytter med ører som er preget av en helt annen tids lyder og musikk. Det er umulig å slette alt hva ørene vet og har hørt og lært. Det er umulig å høre musikken slik en engelsk munk på 1200-tallet hørte den.

Fra barokken og framover er kildematerialet mye bedre. Vi vet hvilke instrumenter komponistene hadde i tankene da de skrev sine verk, vi kan rekonstruere musikernes plassering i kirker og konsertsaler, vi kan komme med kvalifiserte gjett om hva som var periodens klangideal, hvordan man fraserte osv. Men ingen nok så historisk informert framføring kan gjenskape det sjokket som klangen av Beethovens fulltonende symfoniorkester ga i en tid da et tordenbrak var den kraftigste lyden publikum hittil hadde hørt.

Det er verdt å ha dette momentet med når man diskuterer autentisk, historisk informert oppførelsespraksis. Også når det gjelder framføring av musikk fra den nære fortiden. Vi har gode muligheter for å gjette hvordan Mahler, Grieg og andre komponister fra tidlig i forrige århundre forestilte seg at musikken deres burde spilles. De som framfører musikken i dag, kan gjerne forsøke å nærme seg disse idealene, men uansett hvor autentiske og ideelle deres framføringer er, vil de alltid bli hørt av et uautentisk, ikke-ideelt publikum preget av en annen tids lytteerfaringer.