Hvem bryr seg om at du lytter?

Bergens Tidende, 02.02.2011

På slutten av 1940-tallet begynte den amerikanske komponisten Milton Babbitt å skrive musikk der alle elementer var fastlagt etter strenge, matematiske regler. Resultatet ble en livslang produksjon av ufattelig komplekse verker – som er lite spilt. At Babbitts navn likevel er temmelig kjent, skyldes en artikkel han skrev for mange år siden i bladet High Fidelity.

Radikal, modernistisk musikk «fremføres sjeldent, og da primært på dårlig besøkte konserter for et publikum som i hovedsak består av andre ’profesjonelle’», skriver han. Noen vil kanskje synes at en slik musikalsk og sosial isolasjon er beklagelig, men Babbitt mener at isolasjonen ikke alene er uunngåelig, men gunstig for komponisten.

Slik han ser det, er den musikalske modernismen en revolusjon som kan sammenlignes med utviklingen av teoretisk fysikk på 1800-tallet. Komponistene er en slags forskere som utfører vitenskapelige eksperimenter, og som derfor burde jobbe på universitetene. Man kan ikke forvente at vanlige tilhørere skal kunne forstå hva en komponistforskerne driver med, skriver han, men folk flest «har jo sin egen musikk, sin allestedsnærværende musikk: musikk til å spise til, lese til, danse til og til å bli imponert over».

Babbitt ville kalle artikkelen for «Komponisten som spesialist» eller «Komponisten som anakronisme». Redaktøren av High Fidelity valgte i stedet tittelen «Who Cares if You Listen?» – «Hvem bryr seg om at du lytter?» – noe Babbitt oppfattet som «krenkende vulgært». Men tittelen er blitt hengende og har i ettertid vært en slags merkelapp for hans og hans generasjons musikk.

Milton Babbitt døde på lørdag, 94 år gammel. Det er ikke mange av hans slag tilbake nå. Tiden renner ut for den musikalske modernismen. I mer enn en forstand. De gamle frontfigurene dør. Og med dem dør ikke bare de strenge, radikale komposisjonsteknikkene, men også selve den underliggende, elitistiske ideologien.

I dag er det neppe noen samtidskomponist som ville være tilfreds med «et publikum som i hovedsak består av andre ’profesjonelle’». Det er igjen blitt akseptabelt for «seriøse» komponister å skrive musikk for å kommunisere – kanskje ikke «allestedsnærværende musikk», men i det minste musikk som er tenkt inn i større sosiale sammenhenger og som er beregnet til å skulle høres av andre enn dem selv og en håndfull kollegaer.

Der Babbitt så musikkens isolasjon som et fortrinn, ser dagens komponister et problem som krever sosiale og musikalske løsninger.