Uventet og sært

Bergens Tidende, 20.02.2008

Eivind Buene: Asymmetrical Music

for Ingar Zach / Ivar Grydeland

& Ensemble

SOFA

Musikk til å rense ørene med

Den gamle modernismens eksperimenter rommer ingen hemmeligheter for nåtidens musikere. Alle de gamle hovedverkene finnes i superprofesjonelle innspillinger. Men når det blanke og glatte blir for mye, da er det godt at det fremdeles finnes folk som dyrker de uventede, sære musikalske møtene. For eksempel komponisten Eivind Buene, perkusjonisten Ingar Zach og gitaristen Ivar Grydeland som har satt hverandre stevne på platemerket Sofa for å lage asymmetrisk musikk. Buene har skrevet noe musikk for strykere, saksofoner, klarinetter, Fender Rhodes, elgitarer, bassmarimba og en enkelt sekkepipe. Og har åpnet rom for improvisatorisk innspill og motspill – både fra de to solistene Zach og Grydeland og fra musikerne i ensemblet. Det har nok vært morsommere å være til stede under opptaket enn å sitte og høre på det i ettertid. Uansett: dette er en sprelsk, frisk cd. Musikk til å rense ørene med.  

Monumentalt

Bergens Tidende, 20.02.2008

Béla Bartók: Strykekvartetter 1-6

Belcea Quartet

EMI

Friske, personlige tolkninger av Bartóks strykekvartetter

Alle de store navn har vært der. Alban Berg kvartetten, Emerson-kvartetten, Juilliard, Takacs osv. Men så er da også Bartóks seks strykekvartetter hovedverk i genren og må nevnes i samme åndedrag som Beethovens seksten og Shostakovitsjs femten, seks monumentale verk som stiller nådeløse krav til fortolkerne. De unge musikerne i Belcea-kvartetten demonstrerer på den nye dobbelt-cd’en at de har hva som kreves. De trekker opp de store linjene fra den relativt tradisjonelle begynnelsen i nr. 1 over den blomstrende ekspresjonismen i nr. 3 og 4. frem til den melankolske avslutningen i nr. 6. Samtidig har de overskudd nok til å gi hvert verk en frisk, personlig dreining. De spiller skarpere enn mange av de berømte forgjengerne og klarer å fange all den radikaliteten som ligger i Bartóks musikk – og som man av og til savner i de eldre, mer ærbødige innspillingene.      

Musikk og ideologi

Musikkommentar, Bergens Tidende, 20.02.2008

Husker dere scenen i Manhattan Murder Mystery der Diane Keaton vil trekke Woody Allen med i operaen? Han forklarer: «Jeg tåler ikke å høre for mye Wagner, vet du. Da begynner jeg å få trang til å erobre Polen». 

Hvorfor er dette morsomt? Hadde han sagt at han ble oppflammet av å høre Hitler i radioen, eller at han ble antisemitt etter å ha sett filmen Jud Süss – da ville vi ikke ha ledd. Slike utsagn ville vært sannsynlige, ikke morsomme. Replikken om Wagner og Polen er derimot morsom fordi den er usannsynlig, fordi alle skjønner at man ikke kan trekke så bastante forbindelser mellom musikk og ideologi og politikk som Woody Allen her antyder.

Når folk fremdeles diskuterer om det er fascistiske trekk i Hamsuns romaner, skyldes det at det faktisk er noe å diskutere der, noe å ta tak i: Verkene formulerer meninger og holdninger som kan tolkes i den ene eller andre retningen. Tekster er, på samme måte som filmer og bilder, meningsbærende utsagn – som blant annet kan brukes til å overtale folk til å gå i krig eller til å bli antisemitter.

Musikk fungerer ikke slik. Musikk bærer ikke meninger. Det er derfor enhver diskusjon om musikk og ideologi rask kommer til å dreie seg om noe annet – om det som ligger utenom musikken. Om komponistens personlige holdninger for eksempel. Eller om de tekstene som er skrevet til eller om musikken. Eller om de ulike sosiale sammenhengene som musikken har fungert i.

De siste ukenes avisdebatt om Geirr Tveitt er et eksempel på dette. Hva handlet den om? Om Tveitts rasetenkning, om hans hedenske livssyn, om hans forhold til Deutsche Glaubensbewegung, om hans jobb som Statens musikkonsulent i begynnelsen av 1940-tallet osv. Alt dette er selvsagt viktig for å forstå Tveitt som person. Men er det også nødvendig for å forstå musikken hans? Noen av debattantene var fristet til å svare nei – nettopp fordi musikk er noe annet enn tekst, noe annet enn meninger, begrep, argument.

Likevel, selv om musikk ikke har meningsinnhold, så skrives den ikke uavhengig av den meningsverden vi alle lever i. Ethvert musikalsk verk er preget av komponistens personlige bakgrunn og av de sosiale og ideologiske sammenhengene det er komponert inn i.

Wagners musikk kan neppe få noen til å ville erobre Polen. Og man blir verken nasjonalist eller hedning av å høre Tveitts musikk. Men man forstår den nå en gang bedre – og man blir kanskje også en bedre lytter – hvis man kjenner de ideologiske strømningene som fikk Tveitt til å foreta sine personlige og kunstneriske valg. De valgene som resulterte i denne særpregete musikken.   

Mye skrik og lite ull

Bergens Tidende, 16.02.2008

Musikk av Richard Danielpour, Mozart, Leonard Bernstein, Respighi.

Sharon Bezaly, fløyte

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Torsdagskonsert med minimalt musikalsk utbytte

Forskjellen var dramatisk. I siste uke spilte BFO en lett og spenstig versjon av Beethovens svære tredje symfoni under ledelse av Nicholas Kraemer. I denne uke kunne samme orkester ledet av Andrew Litton ikke få Mozarts lille, upretensiøse fløytekonsert i D-dur til å løfte seg bare to centimeter over bakken.

Den glimrende fløytenisten Sharon Bezaly hadde til gjengjeld ingen problemer. Hun avleverte solostemmen som seg hør og bør, briljant, profesjonelt, men uten større engasjement. Så gir da dette stykket heller ikke en sprek fløytenist mye å spille på. For egentlig er det jo en litt enkel, obokonsert som i sin tid ble nødtørftig omarbeidet for fløyte av en ung, uengasjert komponist i penge- og tidsnød.

Valget av dette lille stykke Mozart-gjenbruk var veldig rart. Men når man tenker på hvor mange spennende samtidsmusikalske verk Bezaly har i bagasjen sin, virker det enda mer rart, for ikke å si ubegripelig, at hun i tillegg var hyrt til å spille Leonard Bernsteins Halil fra 1982. Hun spilte – fremdeles briljant og profesjonelt – den snirklede solostemmen. Slagverket buldret i vei. Orkestrets egne, gode fløytister hadde fine innsatser. Men kunne ikke skjule at Halil er en slapp, pretensiøs komposisjon der sentimental filmmusikk veksler med «dristige», liksom-modernistiske passasjer spritet opp med noe utrolig corny liksom-jazz. Utgått på dato.

Likevel var det Bernsteins verk som fikk det hele til å falle på plass slik at man forsto hva som var sammenhengen i kveldens program. For det hele startet med et annet stykke svulstig Americana – Richard Danielpours «Celestial Night». Og det sluttet med Respighis opulente orkestersuite Roms pinjer. Sluttsatsen var for så vidt symptomatisk for hele kvelden: Slagverkerne gyvet løs. Blåserne bråkte. Litton hoppet opp og ned på podiet. Men uansett alle gode krefter og all entusiasme var det musikalske utbyttet minimalt. Mye skrik, lite ull.

Tilbake til røttene

Bergens Tidende, 09.02.2008

Verk av Ludvig van Beethoven og Richard Strauss

Dirigent: Nicholas Kraemer

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Frisk og oppløftende tolkning av Beethovens Eroica.

Mange av tidligmusikkens dirigenter har for lengst beveget seg inn i det 19. og 20. århundres musikk. Nicholas Kraemer er et eksempel på dette. Han ble opprinnelig kjent som ekspert på tidlig musikk, og det var slik vi møtte ham i desember siste år da han dirigerte Collegium Musicums lille orkester i en slank, dynamisk fremførelse av Bachs juleoratorium. I går kveld sto han i Grieghallen, nå i spissen for BFO. Og med et program som spente fra tidlig 1800-tall til avslutningen av den andre verdenskrigen.

Først Beethovens 3. symfoni, «Eroica» – i en tolkning der Kraemer suverent satte alle erfaringene fra tidligmusikken i spill. Strykerseksjonene var redusert helt ned til den opprinnelige størrelsen. Det ble spilt på ventiltrompeter. Og selv om treblåserne ikke spilte på originalinstrumenter, var de i det minste plassert så langt fremme på gulvet at man fikk en fornemmelse av de opprinnelige klangbalansene i denne musikken.

Det ble en frisk og oppløftende versjon, med lett, gjennomsiktig orkesterklang, med spisse aksenter og skarpe forskjeller i lydstyrke. Og enormt rytmisk, elastisk svev. At Eroica er et musikkhistorisk vendepunkt, det første store, verket basert på utarbeiding og gjennomarbeiding av tematisk sammenhengende elementer – alt dette hørte vi i Kraemers presise redegjørelse. Men vi hørte også – hva man ofte glemmer når denne symfonien spilles med det helt store orkester – at den er formidabelt orkestrert og i lange strekk nærmest former seg som en konsert for strykere og treblåsere. Og vi fikk ennå en gang demonstrert hvilken imponerende treblåserseksjon BFO har.

           

Presisjon, svev, omhu for de avgjørende detaljene – preget også Kraemers versjon av «Metamorphosen», Richard Strauss’ studie for 23 selvstendige strykerstemmer. At virkningen her ble knapp så overveldende som i Beethovens 3. symfoni, er nok mer komponistens enn Kraemers skyld.

Festfyrverkeri

Bergens Tidende, 06.02.2008

Amor Profano

Vivaldi Arias

Simone Kermes, sopran

Andrea Marcon, dirigent

Venice Baroque Orchestra

Archiv Productions

Forrykende virtuose Vivaldi-arier

Siste år da den tyske sopranen Simone Kermes platedebuterte som solist, sang hun kirkemusikk av Vivaldi akkompagnert av Andrea Marcon og hans venetianske barokkorkester. Og ble mottatt med stormende jubel av anmelderne.

Nå kommer Kermes og Marcon tilbake med en oppfølger. Det er igjen Vivaldi som står på programmet, men denne gangen dreier det seg om verdslig musikk – seksten arier av blandet herkomst. Noen stammer fra glemte operaer, andre er skrevet til karnevalsfestligheter. Fem av dem har aldri vært innspilt før. 

Forrige gang fikk Kermes anmelderne til å tenke både på Cecilia Bartoli og på en stjernerekke av eldre storheter. Med den nye platen beviser hun at dette ikke var helt feil. For her hører vi en blendende sopran som tør folde stemmen helt ut og som – ikke minst – har den akrobatiske teknikken som kreves for å få Vivaldis forrykende virtuose numre til å sveve. Et musikalsk festfyrverkeri.

Sjarmerende

Bergens Tidende, 06.02.2008

Rendez-Vous

Laura Fygi

Verve

Nederlandsk sangerinne med amerikanske standards på fransk

Er det pinlig at jeg aldri har hørt om Laura Fygi før? Kanskje det. Men etter en surfetur på nettet med et par kikk innenom YouTube, vet jeg nå at hun er en nederlandsk sangerinne med en del plater i bagasjen. Og jeg har konstatert at hun synger utmerket i grenselandet mellom pop og jazz.

Hennes mor er fransk. Selv er hun vokset opp som tospråklig, og på «Rendez-Vous» bruker hun det franske modersmål til å fremføre den slags musikk hun vanligvis synger, nærmere bestemt dreier det seg om amerikanske standards sunget med de tekstene de hadde da de opprinnelig ble lansert i Frankrike. Her servert i arrangementer som minner om 1930-tallets franske populærmusikk. «As Times Goes By» er blitt til «Le temps qui passe», og blir sunget med jazzfrasering akkompagnert av Django Reinhardt-aktig rytmegruppe. «The Continental» er blitt til en musette-vals. Og litterære feinschmeckere vil nyte «Mack the Knife» i poeten Boris Vians oversettelse. Alt i alt: en sjarmerende plate.

Kanskje en vinner

Bergens Tidende, 06.02.2008

Romantic Arias

Jonas Kaufmann, tenor

Marco Armiliato, dirigent

Prague Philharmonic Orchestra

Decca

Decca lanserer en ny tenor

Ung og mørk, rufsete hår, drømmende øyne. Jo da, den tyske tenoren Jonas Kaufmann er hot. Noe Decca bruker for alt det er verd på coveret og i tekstheftet til hans debutalbum «Romantic Arias». Heldigvis kan han faktisk også synge. Og ifølge de internasjonale anmeldelsene kan han i tillegg agere naturlig på en operascene.

På platen synger han en rekke kjente arier fra det italienske, franske og tyske repertoaret – sikkert og myndig, med en stemme som virker mørkere og mer moden enn alderen umiddelbart tilsier. Han har av og til en tendens til å lukke klangen på uventede steder, men det kan endre seg etter hvert. Han synger flott i de italienske sviskene, men er spesielt god i det tyske repertoaret – og gir en overbevisende, svulmende versjon av «Morgenlich leuchtend» fra Mestersangerne. Man aner en ny, stor heltetenor på vei frem. Kanskje vi har en vinner her?

Håndlag

Bergens Tidende, 30.01.2008

Morten Gaathaug

Musica da Camera

Ensemble Bjørvika m.fl.

2L

Musikantisk kammermusikk

Ensemble Bjørvika – navnet henspiller på operabygget i Oslo, men det er egentlig snakk om kammermusikk, om en strykekvartett sammensatt av fire musikere som til daglig sitter som stemmeførere i Den norske Operas orkester. På denne platen spiller de kammermusikk av Morten Gaathaug – en strykekvartett fra 1986 og en klaverkvintett fra 2003-04 der de får følge av pianisten Tore Dingstad. Inn i mellom fremfører barytonen Per Andreas Tønder og pianisten Ellen Ugelvik en samling sanger til dikt av Jens Bjørneboe.

Det spilles frisk og levende av alle involverte. Man merker at Gaathaugs verk er morsomme å spille. Dette er musikantiske komposisjoner skrevet med godt håndlag og fin sans for de ulike kammermusikalske formatene. At platen likevel ikke kommer til å bli liggende lenge på cd-spilleren, skyldes at musikken følger kjente løyper som ble trått i de første årtiene av forrige århundre.

Gjenhør

Bergens Tidende, 23.01.2008

Camilla Wicks

Great Norwegian Performers 1945-2000, Vol. III

Simax

Friske opptak med en fiolinlegende

Bind tre i serien med NRK-opptak av norske musikere fra etterkrigstiden er helliget den amerikansk-norske fiolinlegenden Camilla Wicks som fyller 80 i år. Hun har alltid hatt god kontakt med norsk musikkliv og var en kort periode professor ved Norges musikkhøgskole.

Opptakene stammer fra perioden 1950-85, men høres ut som om de var gjort i går. Wicks spiller frisk og energisk med imponerende teknikk og overbevisende formsans. Det starter med et konsertopptak av Glazunovs fiolinkonsert og Vaughan Williams’ «The Lark Ascending» der Wicks blir akkompagnert av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Karsten Andersen. På platen er det også en glimrende fremføring av Bjarne Brustads suite for solofiolin fra 1969. Men høydepunktet er Wicks intense tolkning av Vivace-satsen fra.Brahms’ første fiolinsonate, akkompagnert av Robert Levin. Trist at det ikke ble plass til hele dette verket.

Den digitale kaffegrut

Kommentar, Bergens Tidende, 20.01.2008

Vi tror vi er individualister. I realiteten er vi flokkdyr. Som setter spor overalt på nettet

Vi gir våre barn navn, fritt og uavhengig. Og når de seks år senere begynner på skolen, viser det seg at det er fire-fem andre barn i samme klasse som heter det samme.

Vi går i butikken og velger, fritt og uavhengig, det tøyet som passer oss best. Og et par dager senere oppdager vi at alle andre har kjøpt presis det samme.

Vi går i stemmelokalet på valgdagen og setter, fritt og uavhengig, kryss ved det partiet som passer best til våre interesser og forhåpninger. Og om kvelden, foran tv-skjermen, oppdager vi at alle andre, i vårt nærmiljø og i vår inntekstklasse, har stemt på samme måte.

Vi liker å tro at vi er selvstendige individer, at vi på grunnlag av rasjonelle overveielser treffer de valgene som er de rette for oss, fritt og uavhengig. Alt tyder på det motsatte. Vi vil gjerne være individualister. I realiteten er vi flokkdyr.

Det fortelles at kirkefaderen Augustins motto var «trahimur» – et latinsk ord som betyr noe i retning av «vi føres», «man drar oss»: Vi bestemmer ikke selv våre valg. Det er noen eller noe som styrer oss. Augustin mente formentlig at det var gud som førte ham. Slik er det ikke mange som tenker i dag. Vi føres – av mange forskjellige faktorer. Av sosiale, historiske og nasjonale normer, av «kollektivt ubevisste» strømninger, av mediene, av aggressiv reklame, av «tidsånden».

Hva som i de enkelte, konkrete tilfellene bestemmer våre kollektive valg, er noe som mange har profesjonell interesse i å vite mer om. For eksempel reklameagenter, marketingsanalytikere og valgstrateger. For slett ikke å snakke om journalister. Men problemet for slike yrkesgrupper er selvsagt at de kollektive strømningene først blir synlige etterpå. Man kan avlese dem i de nasjonale statistikkene, i selskapenes årsregnskap, i valgresultatene. Men hva om man kunne vite på forhånd hvordan strømmen kom til å gå? Hva om man for eksempel kunne vite hvem de fleste vil stemme på ved de neste amerikanske primærvalgene? Alle politiske journalister og kommentatorer drømmer om dette, men de er henvist til de vanlige metodene: De gjetter. Først og fremst snakker de med hverandre. Og bommer ofte fælt.

Folk som studerer konsekvensene av de nye digitale teknologiene, har lenge sagt at man ikke trenger å spå i kaffegrut for å se inn i fremtiden. Nettet gjør det mulig å fange de kollektive intensjonene før de materialiserer seg i konkrete valg. John Battelle, grunnleggeren av tidsskriftet Wired, skrev allerede for fem år siden at søkemotorer som Google, Yahoo osv. er en slags seismografer som avtegner bevegelsene i de kollektive ønsker, behov og preferanser. For tiden registrerer de fem store selskapene om lag ti milliarder søk om måneden. Hvis man kunne sammenfatte hovedtendensene i disse søkene nettopp nå, ville man kunne si hva hele verden tenker. Nettopp nå.

Yahoo selger disse kollektive tankene til annonsører som vil forbedre salgsstrategien sin. Det kommersielle potensialet i dette feltet er enormt. Og derfor har eierne av de store søkemotorene selvsagt ikke tenkt å gjøre slik informasjon tilgjengelig for vanlige brukere. Men for to år siden åpnet Google et lite vindu inn i de kollektive intensjonene. Ved hjelp av søkemotoren Google Trends er det nå mulig for deg og meg å sjekke bestemte søkeords popularitet og se hvordan den har endret seg fra 2004 til i dag. Utviklingen over tid vises grafisk uten markering av skala. Man får altså ikke opplyst det faktiske antall søk, bare hvordan antallet har utviklet seg i relasjon til det totale antall Google-søk på verdensplan eller på et nasjonalt område.

Google Trends er et stumpt instrument. Ingen tvil om det. Det fungerer mest som underholdning, men gir likevel noen antydninger om fremtidig adferd. At det opp mot det franske presidentvalget siste år var betydelig flere franskmenn som søkte opplysninger om Nicolas Sarkozy enn om Ségolène Royal, burde vel ha fått noen til å tenke seg om den gangen. At det de siste månedene har vært relativt flere søk på Nikon D300 enn på et tilsvarende digitalkamera fra Canon, gir formentlig en indikasjon om hvordan salget vil bli i 2008. Og så videre.

Det viktigste er likevel ikke disse relativt enkle sammenligningene, men at Google Trends her gir os et lite glimt av de mulighetene som ligger i søkemotorenes enorme datamengder. For den som kan kjøpe seg adgang.

På det siste har mange forstandige mennesker uttrykt stor – og velbegrunnet – frykt for det nye datalagringsdirektivet som krever lagring av telekommunikasjonsdata for samtlige europeiske statsborgere. Kanskje det var på tide å bekymre seg en smule for hvordan de store søkemotorenes data blir brukt.

Det europeiske datalagringsdirektivet vil gjøre det mulig å overvåke oss som enkeltpersoner. Et verktøy som Google Trends demonstrerer at det allerede i dag er mulig å overvåke våre kollektive tanker og intensjoner. 

Liv og verk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 16.01.2008

De har nettopp vist «Himmelstormeren», filmen om Ole Bull, på TV2. Jeg så den igjen. Og kom igjen til å tenke på hvor vanskelig det er å lage dokumentarfilmer med utgangspunkt i kunstnerbiografier. Genren er populær, spesielt på tv-kanaler med allmennkringkastingsforpliktelser. Et par programmer sent på kvelden om kjente malere, komponister, forfattere, pynter på kulturstatistikken. Men de klarer sjeldent å gi et skikkelig bilde av sammenhengen mellom liv og verk.

Når det gjelder filmen om Ole Bull, hadde regissøren visst allerede gitt opp på halvveien. I hvert var det ikke mye som tydet på at han hadde forsøkt å ordne det mangfoldige stoffet han hadde til rådighet. I stedet fikk vi de vanlige, banale løsningene med nydelige turistbilder fra nær og fjern, ispedd melankolske utsyn over havet, en håndfull portretter, anakronistiske svart-hvite fotografier og filmsnutter. Pluss nærbilder av skrivende hender. Og så selvsagt fiolinisten Henning Kraggerud med flagrende hår i motlys. Filmen slutter som kjent med at han står på toppen av Kheopspyramiden og spiller «Et Sæterbesøg» i solnedgangen mens en rekke kameler kommer duvende i horisonten. Jo da.

Om Bulls musikk har denne filmen ingenting å fortelle, men kunne den ha fortalt noe interessant om Bulls liv? Mens jeg så den, hadde jeg hele tiden på fornemmelsen at det i nede i kildematerialet, i brevene, i bildene, i erindringer fra samtiden osv., må ligge en slags nøkkel til Bulls kronglete, eventyrlige livshistorie, – at  han var drevet av en kompleks psykologi som regissøren og hans musikkhistoriske konsulenter ikke har hatt blikk for eller ikke har hatt evner til å løfte frem.

Men før min indre amatørpsykolog helt tok over, kom jeg til å tenke på Frode Grytten som sist lørdag holdt et foredrag på Litteraturhuset i Oslo der han kritiserte tidens biografiske litteratur fordi den først og fremst setter søkelys på de biograferte personenes privatliv. «Se og Hør for intellektuelle» kalte han den slags. Det finnes også «Se og Hør for musikkelskere», kunne man tilføye. Og «Se og Hør på film». Filmhistorien er full av melodramatiske «biopics» der kjente kunstneres mangfoldige liv blir redusert til enkle, overskuelige fortellinger.

Beethoven fikk ikke den kvinnen han elsket. Tina Turner var voldsoffer. Mozart ble myrdet av Salieri. Og Ole Bull da? Hva var det egentlig med ham? Hadde han ADHD, eller? Vel, vel … kanskje det er nok så godt at «Himmelstormeren» ikke tok den veien. De filmhistoriske sporene skremmer.

I Emilys verden

Bergens Tidende, 16.01.2008

Roger Johansen

«World Of Emily»

Inner ear

Velfriserte tonesettinger av Emily Dickinsons dikt

Mange musikere har opp gjennom årene satt musikk til den amerikanske 1800-tallspoeten Emily Dickinsons dikt. Men mon ikke Roger Johansen er den første jazztrommeslager som forsøker seg?

Det er dog ingen grunn til angst for at Dickinsons særegne verden skal bli planert av Johansens trommer. «World Of Emily» er en samling melodiøse tonesettinger i grenselandet mellom jazz og populærmusikk, elleve korte sanger fremført med fin sans for genren av den glimrende Tromsø-sangerinnen Marit Sandvik, diskret akkompagnert av Johansen selv i selskap med Jon Eberson (gitar), Atle Nymo (tenorsax), Helge Lien (piano) og Sondre Meisfjord (bass).

Mange sterke folk er involvert. Men når resultatet likevel ikke blir helt overbevisende, skyldes det at hele prosjektet har et noe velfrisert – og ensformig – preg. Jeg for min del ville egentlig heller ha hørt alle disse gode musikerne, Marit Sandvik inklusive, sparke fra under friere former.

En sjeldenhet

Bergens Tidende, 16.01.2008

Vigleik Storaas

«Now»

Inner Ear

Bedre triospill hører du ikke i Norge i dag

På klaverkrakken sitter Vigleik Storaas. Med seg har han trommeslageren Per Oddvar Johansen og den etter hvert allestedsnærværende bassisten Mats Eilertsen. Tre musikere – som sammen har laget en klavertrioplate uten en eneste kjedelig takt.

De beveger seg i et terreng der mange ruvende skikkelser har gått før. Men de klarer å frigjøre seg fra de store forbildene og utnytter trioformatet til egne musikalske formål – i swingende låter med lange, senete melodilinjer og i melankolske, tvetydige ballader. Alt materialet er nykomponert, skrevet av Storaas selv bortsett fra en frekk, skeivt harmonisert moll-blues som er signert Per Oddvar Johansen.

Med en spilletid på om lag tre kvarter er «Now» noe kortere enn vi vanligvis forventer det av en cd i våre dager. Til gjengjeld er den fylt til randen med lett og luftig musikk. Bedre triospill hører du ikke i Norge i dag.

En helt annen verden

Bergens Tidende, 11.01.2008

Verk av Odd Grüner-Hegge, Prokofiev og Tsjaikovskij

Alban Gerhardt, cello

Dirigent: Alan Buribayev

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Et møte med den eventyrlige tyske cellisten Alban Gerhardt

Når det gjelder Prokofievs «Sinfonia Concertante», er det vanskelig å komme utenom Rostropovitsj. Verket er dedikert til ham. Han var dypt involvert i tilblivelsen. Og med sine høyspent dramatiske fremførelser bestemte han hvordan generasjoner av cellister etter ham kom til å tolke verket.

Og så kommer da unge, tyske Alban Gerhardt inn i Grieghallen, setter seg ned med celloen sin og åpner et helt nytt verk, en helt annen verden. For i hans tolkning var det ikke mye høystemt patos å høre. Han spilte verket slik tittelen egentlig tilsier – som en underholdende, konserterende symfoni der han noen ganger var en av gutta og lot cellostemmen smelte inn i orkesterklangen, og andre ganger slo til med musikalske overraskelser og frekke grep, med et ungdommelig rytmisk trøkk og en helt eventyrlig teknikk. Det er lenge siden det har vært så mye elektrisitet i Grieghallen. 

Det ble klappsalver. Det ble ekstranummer – den krevende førstesatsen fra Bachs sjette solosuite. Det ble pause. Og etter pausen, da BFO gikk i gang med Tsjaikovskijs første symfoni – hvem satt da på bakerste rekke i celloseksjonen og spilte med som menig orkestermedlem? Alban Gerhardt. For en musiker! For en spilleglede!

At det ble en flott avslutning på kvelden, skyldes nok ikke bare at Alban Gerhardt var med. Alan Buribayev, kveldens glimrende dirigent, hadde godt grep om både partitur og orkester. Og BFO spilte Tsjaikovskijs symfoni nettopp slik den bør spilles – frisk og spenstig. Hvis det fortsetter slik, blir det en spennende vårsesong.

Risikovurdering

Bergens Tidende, 09.12.2007

Mangelfull forståelse av hvordan det moderne finansmarkedet fungerer, er ikke spesielt for norske politikere og finansfolk, det er et noe nær globalt fenomen.

Vi lever i et «risikosamfunn» forteller mediene annenhver dag. Uttrykket stammer fra den tyske sosiologen Ulrich Beck som allerede for tjue år siden pekte på at risikobildet har endret seg i de moderne, industrialiserte samfunnene. Mens folk tidligere levde i frykt for naturkatastrofer og plutselige, ukontrollerbare ulykker, må vi i dag forholde oss til helt andre risikotyper. Mange av de største katastrofene i nyere tid er ikke ubegripelige hendelser, de er menneskeskapte. Det er selve det moderne samfunnet som produserer dem.

Det var først og fremst miljøkatastrofer som kjernekraftulykken på atomverket i Tsjernobyl og utslippet fra Union Carbide-anlegget i Bophal som Beck hadde i tankene den gangen på 1980-tallet. Senere er nye fenomener kommet til – den stigende forurensningen, hullet i ozonlaget osv. Og etter de siste ukenes begivenheter omkring Terra Securities spørs det om vi ikke bør føye det moderne finansmarkedet til listen over potensielle katastrofeområder. At det er forbundet med høy risiko å bevege seg på dette feltet, er det i det minste ingen tvil om.

Det er trolig ingen som opplever det som uttrykk for blind skjebne eller Guds straff at fire kraftkommuner kan vinke farvel til en halv milliard. Mon ikke de fleste forstår at dette er en menneskeskapt katastrofe? Derimot er det vanskeligere å bli enige om hvem som har ansvaret.

Da saken hadde kjørt en uke, fortalte mediene fremdeles den gamle, tradisjonelle historien om at finansmarkedet er en jungel der de store, sterke dyrene eter de svakere. Lederskribenter og kommentatorer over hele avisspektret, fra Dagens Næringsliv til Klassekampen, slo fast at det til syvende og sist var kommunepolitikernes ansvar at de hadde latt seg dupere av selgerne. Etter konkursen endret vurderingene seg. På lederplass begynte man å peke på at selgerne hadde ført kommunekundene bak lyset og at skylden måtte fordeles mellom Terra-folkene og politikerne. Selv Kåre Valebrokk måtte innrømme at Terra Securities hadde opptrådt kriminelt og hadde ansvar for hvordan saken var endt. Men samtidig fikk meklerne uventet støtte – fra Kredittilsynet som indirekte hadde fremkaldt konkursen. Ifølge direktør Bjørn Skogstad Aamo var det Kredittilsynets oppfattelse at selgerne rett og slett hadde en mangelfull forståelse av risikoen ved de investeringene de selv hadde foreslått.

Mangelfull forståelse av hvordan det moderne finansmarkedet fungerer, er faktisk ikke noe som er spesielt for norske politikere og finansfolk, det er et noe nær globalt fenomen. For eksempel avslørte analysefirmaet Bloomberg for en måned siden at tusenvis av amerikanske kommuners penger er plassert i noen av de mest forvirrende, ugjennomskuelige og uomsettelige investeringer som noensinne er skapt, og at de aktuelle tapene på disse investeringene vil føre til redusert servicetilbud i kommunene. Og på mandag oppsummerte økonomen Paul Krugman situasjonen i New York Times og skrev at det amerikanske finansmarkedet er i sjokk. Det virker som om det moderne banksystemet er i ferd med å bryte sammen. Og det mest alarmerende er at de sentrale aktørene ikke forstår noe som helst – de forstår ikke det komplekse finanssystemet de selv har skapt.

Her er vi da tilbake ved Ulrich Beck og den gamle boken om risikosamfunnet der han nettopp understreket at de nye, menneskeskapte risikotypene er langt mer komplekse enn de gamle naturkatastrofene, og at de ikke lenger kan begrenses til lokale eller nasjonale sammenhenger. I det moderne samfunnet er den menneskeskapte risikoen et globalt problem. Sammenbruddet på det amerikanske boliglånemarkedet får konsekvenser for skoletilbudet i Harstad. Men Becks poeng var også at det nye «risikosamfunnet», slik han så det, ikke bare er et samfunn preget av nye risikotyper, men et samfunn som faktisk er i stand til å forholde seg til dem og løse dem på en systematisk måte – selv om man underveis må innse at perfekte løsninger ikke er mulige.

Hvordan slike løsninger mer konkret skal etableres, fortalte Beck ikke den gangen. Hans intensjon var først og fremst å gi en diagnose av en ny situasjon. I senere diskusjoner har han understreket at de globale problemene ikke kan ordnes lokalt. De må møtes med en global «Realpolitikk». Så langt er vi ikke kommet ennå. Verken når det gjelder forurensningen eller ozonlaget eller katastrofene på finansmarkedet. Og trolig er det enklere å komme til global enighet på en internasjonal klimakonferanse enn å få styr på det internasjonale finansmarkedet. Men det gjør det ikke mindre presserende å virkeliggjøre Becks globale utopi.

Juleplaten

Bergens Tidende, 05.12.2007

Charlie Parker. The Complete Live Performances

Savoy

For oss som aldri har skjønt vitsen med Bing Crosby, er desember en hard måned å komme igjennom. Men det er hjelp å få. Når White Christmas herjer som verst i alle kanaler, finner jeg frem en boks med Charlie Parkers liveopptak og hører et gammelt radioutprogram, innspilt på Royal Roost i New York første juledag i 1948. Det meste er heseblesende bop-klassikere, men midt i det hele kommer det en frekk, poengtert versjon av White Christmas, spilt med høyt humør og spiss ironi. Da er det jul.  

Musikalske overraskelser

Bergens Tidende, 03.12.2007

J. S. Bach: Juleoratoriet, del 1,2,3 og 6

Solister: Isa Katharina Gericke (sopran), Tim Mead (alt), Charles Daniels (tenor), Dawid Kimberg (bass)

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Nicholas Kraemer

Korskirken

Collegium Musicums åpner julemåneden

Det er første søndag i advent. Og tradisjonen tro fremfører Collegium Musicum Bachs juleoratorium i Korskirken. Tradisjoner er gode å ha. Men det hjelper når man også kan by på musikalske overraskelser underveis. Som i år da kollegiet hadde hentet den engelske tidligmusikkeksperten Nicholas Kraemer til byen som dirigent sammen med en håndfull interessante solister.

Kraemer markerte fra første takt i «Jauchzet, frohlocket» at han satset på en lett, dansant tolkning med skarpe, rytmiske aksentueringer. Og han hadde tydeligvis orkestret med seg. Det var gjennomgående flott orkesterklang med strålende barokktrompeter i toppen, og det var i tillegg flotte soloinnsatser fra fløytene og oboene. Koret hadde en del gode innsatser i forte-satsene, men både herre- og damestemmene slet en del med fylden og intonasjonen i de avdempede partiene.

Blant sangsolistene merket vi oss Dawid Kimberg som sang en sterk, moderne versjon av bass-stemmen, og tenoren Charles Daniels som i rollen som evangelisten økonomiserte ganske mye med stemmen underveis for så av og til å smelle til med voldsom intensitet i uttrykket. Altstemmen ble sunget skarpt og presist – av og til med nesten overjordisk klang – av kontratenoren Tim Mead. Den norske sopranen Isa Katharina Gericke hadde ikke mye å synge på, men gjorde en god innsats sammen med Kimberg i «Herr, dein Mitleid».

Sensasjoner

Bergens Tidende, 29.11.2007

Verk av Haydn, Mozart og Ravel

Birgitte Christensen, sopran

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Hugh Wolff

Grieghallen

Sopranen Birgitte Christensen som strålende solist med BFO

Haydn var tidens superstar da han kom til London i 1791. Han ble feiret i aviser og blader. Han ble beleiret av ivrige fans. Og enhver ny symfoni fra hans hånd ble automatisk dagens samtaleemne. Det er vanskelig å gjenskape denne stemningen av sensasjon i dag, mer enn 200 år etter. Men den glimrende amerikanske dirigenten Hugh Wolff fikk likevel musikken til å klinge ny og frisk da han og BFO fremførte symfoni nr. 98 i går kveld. Han dyrket en klar og slank orkesterklang – som fungerte godt som bakgrunn for de brå temposkiftene og de voldsomme kontrastene i verket.

Opera-arier som fremføres på konsert, løsrevet fra den opprinnelige sammenhengen, kan være en blandet fornøyelse, Men med Birgitte Christensen som solist i utvalgte Mozartstykker, var man trygg fra første takt. Hun sang disse ariene virtuost – med klokkeren, lyrisk sopranstemme og fylde i hele registret fra topp til bunn. Og i tillegg har hun et utvunget dramatisk uttrykk som gjør at man nesten kunne merke hele den fortellemessige bakgrunnen i hver arie.

Etter pausen var orkestret og Wolff alene igjen, denne gangen med Ravels La Valse – spilt med omhu for de fine detaljer i instrumentasjonen, men uten det snev av dekadanse som må til for å løfte den og gjøre den til mer enn raffinert underholdningsmusikk. 

Vindstille

Bergens Tidende, 28.11.2007

Currents

Wolfert Brederode Quartet

ECM

Tyst og varsom ECM-musikk

Det er femten år siden at de gamle 60-tallsplatene med Jimmy Giuffre, Paul Bley og Steve Swallow ble trykt opp og gjenutgitt på ECM. Nå ser det ut til at ECM-folkene har funnet en moderne etterfølger. Det er ganske visst en trommeslager med denne gangen, og det er innslag av minimalisme à la Reich og Glass, men stort sett beveger nederlandske Wolfert Brederode og hans kvartett seg i samme musikalske landskap som den gamle Guiffre-trioen: Det meste går i balladetempo. Uttrykket er tørt og kjølig. Klarinettisten Claudio Puntin har satt stive flis i instrumentene sine og spiller med lys, vibratoløs tone. Brederode selv skriver enkle og melankolske melodier og improviserer tilsvarende avdempet. I bakgrunnen lister trommisen Samuel Rohrer og den norske bassisten Mats Eilertsen seg avsted på tå, tyst og varsomt.

Det klinger veldig kultivert og dannet alt sammen. Men en hel cd der barometeret konstant står på vindstille, blir i meste laget.

Da bestefar var ung

Bergens Tidende, 28.11.2007

Catch-22

Paul Wagnberg Organ Unit

Real Records

Solid, profesjonell orgelmusikk

Svenske Paul Wagnberg sitter og koker bak hammondkassen. Hans landsmann Erik Nylander passer trommene. Norske Frode Kjekstad spiller gitar. Og bassen? Den spiller Wagnberg selv. Med føttene. For dette er en orgeltrio i det gamle, velprøvde formatet, med Hammonds klassiske B-3 i sentrum, med boblende, putrende orgelsoloer, med bøyelige gitarlinjer og diskret trommeakkompagnement – og med et repertoar som vekker minner om den gang bestefar var ung, og Jimmy Smith alltid lå på top10-listene med funky versjoner av tittelmelodier fra tidens populære film.

Det er ikke mye nytt under solen på denne platen. Bare en håndfull anonyme melodier i grenselandet mellom soul og danseband, spilt solid, profesjonelt, uten større overraskelser av tre upretensiøse musikere som kan dette formatet og liker det.

Jimmy Smith døde for to år siden. Men hans ånd svever fortsatt over vannene. Og det er godt nok.

Markedsproblemer

Bergens Tidende, 28.11.2007

Beethoven: Symfoni nr. 9

The Cleveland Orchestra and Chorus

Dirigent. Franz Welser-Möst

DG

Ujevn live-innspilling av Beethovens niende

Kritikerne var nådeløse da Franz Welser-Möst var dirigent for London Philharmonic i starten av 90-tallet. Musikerne kalte ham for «Frankly Worse Than Most». Nå leder han det ærverdige Cleveland Orchestra og har kontrakt med Deutsche Gramophon.

Det første resultatet av kontrakten er denne live-innspillingen av Beethovens niende – som har mange fine detaljer, men ikke helt endrer inntrykket av at Welser-Möst er en ujevn dirigent. Orkesterklangen er avrundet og varm, og det er et par gode solister med, men det er også en del merkverdigheter – blant annet eiendommelige tempovalg og problemer med den innbyrdes balansen mellom satsene. Pluss at orkestret nærmest drukner kor og solister i den oppjagede sistesatsen.

Alt i alt er denne platen nok ikke det opplagte førstevalget – på et marked der det i forveien er om lag 700 innspillinger av samme verk.

Musikken, fysikken og livet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 14.11.2007

Pianisten Keith Jarrett sitter i solen på en takterrasse i Nice. Han er på Europa-turné og blir intervjuet av en journalist fra den tyske ukeavisen Die Zeit (20.08.07). «Du tenker for mye» – sier Keith Jarrett avvergende når den alvorlige journalisten stiller alvorlige spørsmål om alvorlige ting. Men etter hvert blir det klart at Jarrett selv tenker presis like mye som før. Og at han fremdeles forstår å formulere sine musikalske refleksjoner med aforistisk skarphet.

Likevel er mye annerledes nå. Den lange sykdommen og rekonvalesensen har endret ham, og har endret både spillet hans og hans egen opplevelse av å spille. Mens han var syk, lyttet han til sine egne gamle plater og forsto at han ikke lenger var det samme menneske som før, forteller han. Og når han hørte seg selv, utenfra, som en fremmed, hørte han plutselig noe han ikke visste, noen helt konkrete, håndverksmessige ting – som for eksempel at han tidligere nesten aldri brukte venstre hånd når han spilte.

Alle refleksjonene hans kretser om dette, om sammenflettingen av det psykiske, det fysiske og det håndverksmessige. Man husker hvordan han tidligere kunne være pinlig selvhøytidelig når han snakket om musikken sin. Det var en periode da han hørtes ut som en vekkelsespredikant fra Levende Ord. Han var et redskap for høyere makter, mente han. Noe annet, noe større talte igjennom ham når han gjennomførte de store solokonsertene. «Skulle dette forstås metafysisk?» – spør journalisten forsiktig denne solskinnsdagen i Nice. Jo visst, det skulle nok det, den gangen, svarer Jarrett. Men i dag tenker han at dette «andre» er hans venstre hånd. «Min venstre hånd vet bedre enn jeg selv hvordan man spiller», sier han med et smil. «Når jeg betrakter min venstre hånd, forstår jeg at den gjør ting som jeg aldri ville komponere eller aldri ville kunne spille bevisst».

Musikk er ikke bare tanke. Musikk er fysikk, kropp. «Min kropps grenser er det eneste som begrenser min musikk», sa Jarrett en gang. Under sykdommen ble dette en smertelig realitet. Da kroppen sviktet, ble musikken mer og mer uviktig for ham. Musikk er ingen trøst. Musikk kan ikke hjelpe oss når det går oss dårlig i livet, sier han.

«Jeg har alltid trodd at kunsten var større enn livet», sier journalisten skuffet. «Det trodde jeg også en gang, men slik er det trolig ikke», sier Jarrett og ler. «Det er mulig at musikk er større enn livet. Men når et stykke er ferdig, vender livet tilbake».

I tradisjonen

Bergens Tidende, 07.11.2007

Verk av Beethoven

Vadim Repin, fiolin

Martha Argerich, klaver

Riccardo Muti, dirigent

Wiener Philharmoniker

Deutsche Gramophon

Autoritativ tolkning av Beethovens fiolinkonsert

Det er første gang Vadim Repin spiller inn Beethovens fiolinkonsert. Men man skulle tro at han aldri hadde bestilt annet. Her er en fiolinist som går til oppgaven med hele den gamle tradisjonen i ryggen, med en fin, slank tone og med en bøyelig, inderlig frasering som bringer minner om Heifetz og Menuhin. Det er mye "old school" i denne tolkningen, men man hører samtidig at det er en moderne, teknisk begavet fiolinist som spiller. Repin tar aldri snarveier gjennom partituret. Hver frasering og hvert buestrøk er gjennomkalkulert og avleveres med autoritet og skarp presisjon. Hans tolkning av Beethovens Kreutzer-sonate på cd nr. 2 er derimot knapp så overbevisende. Han jobber hardt for å få balanse i samspillet med Martha Argerichs temperamentsfulle klaverstemme, men klarer det ikke helt.

Slapp vennlighet

Bergens Tidende, 31.10.2007

Ola Gjeilo, klaver

"Stone Rose"

2L

Introduksjoner til noe som aldri kommer

Ambisjonen var å lage "vennlig og kommuniserende" musikk, forteller pianisten Ola Gjeilo i tekstheftet til platen "Stone Rose". Og teksten på coveret snakker om "kontemplativ og melodirik pianomusikk". Til dette er å si at Gjeilos musikk ganske visst er både vennlig og veloppdragen, men at han faktisk ikke har så veldig mye å kommunisere, verken melodisk eller mer generelt musikalsk. Og at det derfor heller ikke er så mye å kontemplere på platen hans. Bare femten vennlige numre, femten korte, veloppdragne stykker for klaver - i et par tilfeller med en spinkel melodilinje i fiolin, cello eller flygelhorn lagt oppå. Stilmessig befinner vi oss i grenselandet mellom jazz og popklaver, med tydelige referanser til Keith Jarretts frie improvisasjoner, men uten Jarretts melodiske overskudd og rytmiske sting. Det meste høres ut som ubesluttsomme introduksjoner til noe som aldri kommer.