Operastriden har blusset opp igjen. Og da tenker jeg ikke på
de siste bataljene om hvem som skal gjøre hva med hvem i Bergen. Jeg tenker på
den gamle striden om operaregissørens rolle. Den startet for 30 år siden da
Patrice Chéreau satte «Ringen» opp i Bayreuth og – til wagnerianernes store
irritasjon – fremhevet det antikapitalistiske tankegodset i Wagners tekst.
Siden den gangen har aktualiserende og debatterende «regi-teater» ustanselig
vært til debatt i operaverdenen.
I øyeblikket er det den tyske ukeavisen Die Zeit som er
forum for diskusjonen. Kritikeren Claus Spahn skrev nylig at operaelskernes hat
mot aktualiserende, provoserende regissører bare vokser og vokser. Årsaken er,
ifølge Spahn, at det vanlige publikum består av bakstreverske eskapister som
helst vil glemme de store samfunnsproblemene når de går i operaen. Slikt
skriver man ikke ustraffet. Spahns bemerkninger utløste straks kritiske
leserbrev pluss et lengre motinnlegg fra regissøren Johanna Dombois og
kritikeren Richard Klein. Dirigenten Christian Thielemann hadde et innlegg i
siste uke. Og det er ikke noe som tyder på at siste ord er sagt i saken.
Det er mye svart-hvitt tenkning i denne debatten. Spahn
mener at det er et generelt nag til regiteatret blant publikum; Dombois og
Klein mener på sin side at regiteatret i sin alminnelighet har utspilt sin
rolle. I virkelighetens verden er saken ikke helt så enkel. Spahn vet det selv.
Han skriver et sted at «de kloke blant operaregissørene og dramaturgene»
gjennom de siste 30 årene har demonstrert at «presis tenkning åpner uante
emosjonelle krefter i verkene og revolusjonerer følelsene». Akkurat – og
nettopp derfor har denne typen operaregi naturligvis ikke utspilt sin rolle.
Men når publikum i dag møter regiteateret med en viss tretthet og mistro, så er
det kanskje fordi de aktualiserende regigrepene som for 30 år siden virket
friske og nye, etter hvert er blitt til stil, til klisjé, og fordi «presis
tenkning» har vært unntaket, snarere enn regelen de siste, mange årene.
De kloke operaregissørene som Spahn viser til, finnes
selvsagt fremdeles, men de fleste som i dag driver med aktualiserende
oppsetninger, har tilsynelatende temmelig upresise forestillinger både om de
verkene de aktualiserer, og om hvilke innsikter aktualiseringene deres skal
brukes til å formidle. Resultatet er en strøm av dårlig tenkte oppsetninger der
komplekse, musikkdramatiske verk blir redusert til enfoldige illustrasjoner av
emner som av den ene eller andre grunnen er oppe i den offentlige debatten
nettopp nå.
Regiteatret var i utgangspunktet et opplysningsprosjekt. De
aktualiserende regigrepene skulle gjennomlyse verkene, hente ut historiske
innsikter og bruke dem til å kaste kritisk lys over vår egen historiske
situasjon. I dag fungerer de vanligvis diametralt motsatt: De nøytraliserer
verkene, gjør dem «tidløse». De viser igjen og igjen at personene i de gamle
operaene lever i en verden som ligner vår til forveksling, og at de tenker og
føler som oss. Det er intet nytt under solen – forteller dagens regiteater oss.
Det er et poeng som verken gjør oss klokere på oss selv eller på operaene.
