Musikalitet og engasjement

Bergens Tidende, 31.01.2007

Janine Jansen, fiolin

Riccardo Chailly med Gewandhausorchester

Decca

Mendelssohn og Bruch i det 21. århundre

Alle fiolinister har dem på repertoaret. Alle vet hvordan Mendelssohns og Bruchs fiolinkonserter skal spilles. Innspilninger som kobler dem er utallige som havets sand. Og så kommer Janine Jansen da og spiller dem slik du aldri har hørt dem før. Alt støv og spindelvev er blåst vekk. Dette er slik Mendelssohn og Bruch skal spilles i det 21. århundre. Ingen smektende, sentimentale linjer, ingen følsom romantikk. Bare sterk musikk, spilt med rå energi og voldsomt drive. Og med smittende musikalitet og engasjement. Vi som så Janine Jansen på Festspillene siste år, vet at hennes teknikk er formidabel, men også at den aldri er et mål i seg selv. På platen merker man nesten i hver frase hennes begeistring over å kunne bruke teknikken til å bringe nye eller glemte sider av disse gjennomterskede stykkene frem i lyset. Innspilningen er gjort i Leipzig. Og, ja, det er Mendelssohns gamle  Gewandhausorchester og dirigenten Riccardo Chailly som akkompagnerer henne. Hva mer kan man ønske seg?

Stillheten etter musikken

Musikkommentar, Bergens Tidende, 31.01.2007

Det er torsdagskonsert i Grieghallen. Dirigenten fører orkestret gjennom Bruckners monumentale 8. symfoni. Vi er kommet frem til sistesatsen i et av orkesterlitteraturens mest overveldende verk. I de aller siste taktene holder dirigenten musikerne litt tilbake. Så smeller hele orkestret til med en kort, markert C-dur sluttakkord. Halvannen times musikalsk reise er slutt.

Og her, i dette magiske øyeblikket, før den siste takten er forbi, før dirigenten har senket armene, før musikerne har kommet seg ned på jorden igjen – nettopp her begynner en av tilhørerne i salen å klappe. Det går et rykk gjennom dirigenten. Fortryllelsen er brutt. Musikerne ser seg brydd omkring. De andre tilhørerne vet ikke riktig hvordan de skal takle dette. Så begynner noen å klappe, nølende, forsiktig. Og etter hvert kommer da den store applausen, hele salens kvittering for en flott fremførelse.

 

Den torsdag kvelden tenkte jeg på dokumentarfilmen som Paul Smaczny lagde i 1996 om Claudio Abbado, Berlinersymfonikernes mangeårige dirigent. Filmen heter «Å høre stillheten». Man ser Abbado på prøvene og på konsert. Men også i mer avslappede omgivelser en stille sommerdag i Italia. Og det er her han snakker om å høre stillheten i musikken. Og om at stillheten etter musikken er en vel så viktig del av musikken.

Applausen er konsertpublikummets spontane uttrykk for hvordan de bedømmer konserten. For sin del bedømmer Abbado spontant konsertpublikummet etter om de er i stand til å vente med applausen og la musikken klinge ut i stillhet. Spesielt er han opptatt av hvordan publikum håndterer slutten på de store, tunge verkene – som for eksempel Verdis Requiem eller Brahms’ tyske rekviem. Eller Bruckners sene symfonier. Abbado ville ikke likt seg i Grieghallen den torsdagskvelden.

Den klassiske konserten er en sosial institusjon som styres av et sett skrevne og uskrevne regler. Disse reglene er ikke evige. På Haydns og Mozarts tid snakket publikum høylytt mens musikken spilte. Og de klappet når de hadde lyst. Eller buet musikerne av scenen hvis de var utilfredse med fremførelsen. At publikum må sitte stille, og at det ikke er lov å klappe mellom satsene i en symfoni – det er regler som først slår igjennom sent i 1800-tallet. Og det er musikerne og komponistene som driver dem frem. For å skape respekt om innsatsen og om musikken.

Regler, konvensjoner – som ofte virker stive og hemmende, jo visst. Det er selvsagt mange ganger man som tilhører har lyst til å applaudere en spesielt flott tolkning av en sats. Og hvorfor kan det klassiske publikummet ikke gjøre som jazzpublikummet og applaudere en spesiell sterk soloprestasjon inne midt i forløpet? Likevel: Det er ikke utvendige konvensjoner alt sammen. Noen ganger er det noe i musikken selv som krever stillhet, noen ganger er det situasjoner der applaus virker nesten støtende. Som den kvelden i Grieghallen.

Når Mstislav Rostropovitsj hadde spilt konsert, og var blitt kaldt frem igjen og igjen av et ellevilt publikum, kom han til sist inn igjen med celloen sin, satte seg og spilte sarabanden fra Bachs cellosuite i d-moll. Så ble det tyst i salen. Og så gikk han hjem.

Den verden vi lever i

Kommentar, Bergens Tidende, 28.01.2007

Selvsagt er populærkulturen med på å danne den verden vi lever i. Bare forskere og journalister synes fremdeles det er sensasjonelt.

Det var seminar på Norsk utenrikspolitisk institutt her om dagen. Om forholdet mellom populærkultur og politikk. En av innlederne, samfunnsviteren Ivar Neumann, var kommet frem til at vår forståelse av hvordan verden henger sammen, ikke kun preges av hva som står i de norske avisene, men også av tidens populærkultur, for eksempel av amerikanske tv-serier og internasjonale bestsellers av typen Harry Potter og slikt.

Dette var jammen et sterkt og kontroversiell synspunkt, gitt. Hovedstadens kulturjournalister fikk nesten hjertestans. Og i Klassekampen fant de saken så oppsiktsvekkende og så provoserende at de måtte bruke en hel dobbeltside til å presentere det sensasjonelle budskapet – at Harry Potter er «med på å danne den verden vi lever i» (24.1).

Man skal visst ha levd en særs beskyttet tilværelse for å bli overrasket over Neumanns forsiktige antydning av det kanskje kunne være en sammenheng mellom populærkultur og folks opplevelse av verden. Vi vanlige dødelige har i det minste skjønt sammenhengen for lengst. Hver kveld når vi zapper rundt fra kanal til kanal, forstår vi, uten vansker, at det ikke kun er innslagene på Dagsrevyen som handler om – og danner – den verden vi lever i. Hver kveld innser vi at det er sterk, indre forbindelse mellom hva som skjer på skjermen og alt hva som ellers skjer i verden.

Vi vet for eksempel at den beleste, fornuftige Josiah Bartlet i «Presidenten» er en ønskedrøm, en fiksjon som kun gir mening fordi George W. Bush er president i virkelighetens Hvite hus. Vi vet at de opprivende sykdomshistoriene i «House» blant annet, og kanskje mest av alt, handler om de problemene som virkelighetens moderne, markedsdrevne helsevesen skaper. Og vi vet at man ikke kan forstå de fiktive historiene i en serie som «24» hvis man ikke husker hva som skjedde i virkelighetens USA den 11. september 2001.

Og når vi slår av tv-en, merker vi hvordan tankemønstre og forståelsesformer fra alle disse fiktive universene blir hengende i bevisstheten. Hver gang vi har sett et nytt avsnitt av «24» og har fulgt agent Bauers heroiske kamp mot terrorister og masseødeleggelsesvåpen, er vi blitt en smule mer mottakelige for argumentene om at hans kolleger i den virkelige verden ikke alltid har tid til å følge det internasjonale samfunnets bløtaktige spilleregler og overholde Genèvekonvensjonene og respektere menneskerettighetene og slikt. Og når den eksentriske dr. House endelig vinner kampen mot hospitalets usympatiske, griske styreformann, er det rett før vi begynner å tro at de strukturelle problemene i Helse Bergen kunne løses bare man fikk skiftet ut ledelsen. 

At fiksjon – all fiksjon – ikke bare handler om verden, men også virker inn på forståelsen av den, er en gammel nyhet. Hele de siste hundre års kultur- og mediehistorie handler faktisk om dette, om sammenhengen mellom finkultur, populærkultur, ideologi og politikk. Om hvordan bøker, film og tv-serier har fortolket tidens problemer og formet folks forståelse av verden. Og om hvordan politikere fra alle ender av spektret alltid har forsøkt, og fremdeles forsøker, å utnytte – eller undertrykke – de forståelsespotensialene som ligger i de mest populære delene av kulturen.

De kinesiske myndighetene trenger for eksempel ikke å dra på NUPI-seminar for å forstå at populære tv-programmer spiller en viktig politisk rolle. Samme dag som Klassekampen brakte den sensasjonelle nyheten om at Harry Potter er med på å danne den verden vi lever i, offentliggjorde det statlige, kinesiske nyhetsbyrået Xinhua en rekke nye retningslinjer for driften av de nasjonale tv-kanalene. Den offisielle begrunnelsen er at man vil skape et «bedre tv-miljø», men ifølge kommentatorer og iakttakere er formålet først og fremst å forhindre at tv-seerne får en feil forståelse av den verden de lever i – opp mot den 17. partikongressen som skal holdes i Beijing til høsten.

At kinesisk tv ikke har lov å sende eksplisitt opposisjonelle meningsytringer i nyhets- og aktualitetsprogrammer, sier seg selv. Slik har det alltid vært. Det interessante ved de nye retningslinjene er at populære serier og underholdningsprogrammer nå også sensureres bort. I de neste åtte månedene er det forbudt å vise utenlandske tegnefilmer og «vulgære reality-shows» pluss tv-serier som handler om kriminalitet, rettssaker, sex, kjærlighetsforhold, utenomekteskapelige forbindelser og skilsmisser. Frem til partikongressen skal kinesisk tv kun vise «etisk inspirerende» programmer i beste sendetid. Hva slike programmer gjør ved den verden kineserne lever i, får vi helt sikkert vite til høsten.

Fra gitarmusikkens gullalder

Bergens Tidende, 24.01.2007

Juuso Nieminen
Guitar Recital

Terravox

Ny plate med verk av Guiliani og Sor

Den unge finske gitaristen Juuso Nieminen har vunnet en rekke internasjonale priser de siste årene. I 2005 ga han ut en plate med verk av Joaquin Rodrigo og Manuell Maria Ponce – to av den moderne gitarlitteraturens store navn. På den nye platen vender han blikket bakut og presenterer verk fra gitarens gullalder i første halvdel av 1800-tallet. Her er svisker som Mauro Giulianis store, «heroiske» sonate (op. 150) og Fernando Sors virtuose Mozart-variationer (op. 9). Pluss kjente verk av de mindre mestrene Diabelli, Aguado og Paganini. Nieminen behersker instrumentet sitt og spiller disse gamle, besnærende verk med fin forståelse for både melodiføring og klang. Bare i de aller mest halsbrekkende passasjene er det av og til litt grums og uklarhet. Mer problematisk er det at repertoaret blir noe ensformig i lengden. For all del – dette er nydelig, sjarmerende musikk, lett å like, men en helt recital-plate blir nok i meste laget.

Beethoven Pluss

Bergens Tidende, 17.01.2007

Beethoven og Lasse Thoresen

Grieg Trio

Simax

Grieg Trio på jakt etter kontraster og forbindelser

Klart det er vanskelig å lansere nye plater med Beethovens klavertrioer på et marked der det i forveien finnes om lag 50 innspillinger. Her trengs det friske grep. Grieg Trio har forsøkt seg med «Beethoven pluss» – tre plater der de kobler Beethoven-trioene med verk av samtidskomponister under sloganet «kontraster og forbindelser». Prosjektet er interessant. Men risikoen ved en slik sammenkobling på tvers av tid og stil blir demonstrert til fulle på den siste platen i serien. Det starter med en traust, men temmelig fargeløs tolkning av Beethovens Erkehertug-trio, etterfulgt av Lasse Thoresens klavertrio «The Descent of Lumnious Waters» fra 2002. Og, jo da, Thoresens trio er et musikantisk verk, skrevet med fin fornemmelse for genrens krav, og entusiastisk fremført av Grieg Trio. Men bortsett fra at det altså er snakk om to klavertrioer, er det vanskelig å skjønne logikken i denne koblingen – som verken skaper forbindelser eller produktive kontraster.

Overganger

Bergens Tidende, 17.01.2007

Randi Stene, mezzosopran

Trondheim Symfoniorkester

Muhai Tang, dirigent

Simax

Randi Stene synger Zemlinsky og Schulhoff

Wieneren Alexander Zemlinsky og tsjekkeren Erwin Schulhoff døde begge i 1942, den ene i amerikansk eksil, den andre i en konsentrasjonsleir i Bayern. De ble mer eller mindre glemt etter krigen og er først kommet på repertoaret igjen i cd-alderen. På den nye platen presenterer Randi Stene og Trondheimsymfonikerne Zemlinskys Maeterlinck-sanger (op.13) og Schulhoffs to «symfonier for altstemme og orkester» (opp. 26 og 28). Det er flotte, dramatiske verk fra tiden like før og etter første verdenskrig, skrevet i overgangen mellom senromantikk og ekspresjonisme, med hint av Strauss hos Zemlinsky og en raffinert, Mahlersk klangbeherskelse hos Schulhoff. Orkestret spiller upåklagelig, og Randi Stene har fin sans for melankolien i disse sangene. Hennes mørke stemme legger seg inn i orkesterklangen nesten som et ekstra instrument, men blir av og til noe skinger og blafrende, spesielt i de voldsomme utblåsningene hos Zemlinsky.

Alvor og ærefrykt

Bergens Tidende, 13.01.2007

Anton Bruckner: Symfoni nr. 8.

Dirigent: Georg Mark

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO på farefull reise gjennom Bruckners musikalske landskap

Jo visst, det er et fryktinngytende verk, dette. Bruckners monumentale åttende symfoni. Når den er på programmet, er det ikke plass til annet. Spilletiden er halvannen time. De fire satsene har store, nesten umenneskelige proporsjoner og krever bredde og ro. Tempobetegnelsene forteller at dette er en symfoni som skal spilles moderato, langsomt og «feierlich» – alvorlig.

Kanskje det var alvoret i situasjonen og ærefrykten for den store oppgaven som var årsaken til at fremføringen torsdag kveld fikk en så nervøs start? Eller kanskje BFO rett og slett hadde hatt for kort prøvetid til å klare dette kolossale verket? Vanskelig å si. Men iallfall slet den glimrende dirigenten, Georg Mark, hardt med å få musikerne og musikken koordinert. Det var usikre innsatser i strykerne, grums i messingblåsere, og selv treblåserne, som til daglig er orkestrets sterkeste kort, hadde problemer i de to første satsene.

Men så, plutselig, roet alt seg. Musikerne fant sammen. Musikken begynte å ånde fritt. Og vi fikk en mirakuløs tolkning av den langsomme tredjesatsen, med lange, seige stigninger fra høydepunkt til høydepunkt på en imponerende musikalsk reise der landskapet hele tiden endret karakter, og der Mark og orkestret både skapte den rette fornemmelsen av himmelsk uendelighet og likevel klarte å bringe musikken ned på jorden igjen, legge den til hvile, fredfullt, eterisk.

Og da var alt lagt til rette for sistesatsen. Som ble spilt energisk og konsentrert, med fremdrift og voldsom spenningsoppbygning frem mot den sterke avslutningen der musikken endelig slår om fra moll til majestetisk, strålende C-dur.

Årets musikk

Bergens Tidende, 28.12.2006

Både på det nasjonale og det lokale planet dreidde årets viktigste musikkbegivenheter seg om opera. At en erfaren administrator som Tom Remlov ble tilsatt som kaptein for Den Norske Opera, lover godt for sjøsettingen av supertankeren i Bjørvika i 2008. At lokale institusjoner som DNS, Festspillene, BFO og Grieghallen nå jobber sammen i selskapet Den Nye Opera og får støtte over statsbudsjettet for 2007, vitner om vilje til å etablere en profesjonell opera i Bergen. Om det vil lykkes å innfri de store ambisjonene, gjenstår å se. Ved juletid neste år vet vi kanskje litt mer. 

Årets plater:

1. Beethoven: Klaversonater, opp. 109, 110, 111. Mitsuko Uchida. Philips.

2. Nancarrow: Studies for Player Piano Nos 1-12. Dabringhaus und Grimm

3. Schumann: Carnaval; Études Symphoniques. Pierre-Laurent Aimard, klaver. Warner Classics.

4. Sonny, Please. Sonny Rollins. Doxy

5. Mozart: Fiolinsonater, vol. 3. Rachel Podger, fiolin. Channel Classics

6. Beethoven: Klaversonater, opp. 10 and 13. András Schiff. ECM New Series

7. Bach: Cantatas vol 19. The English Baroque Soloists, John Eliot Gardiner (dir.). Soli Deo Gloria

8. Mozart: Messe i c-moll. Natalie Dassay, Véronique Gens, Le Concert d'Astrée, Louis Langrée (dir.). Virgin Classics

9. Richard Strauss: Alpesymfoni. Staatskapelle Weimar, Antoni Wit. Naxos

10. In evening air. Piano Moods 1900-2000. Øivind Aase, klaver. thema

Spam, scam og spin

Kommentar, Bergens Tidende, 17.12.2006

Alle som bruker e-post, kjenner situasjonen. Man åpner den elektroniske postkassen og oppdager at den er full av hilsener fra ukjente mennesker.

Michael og Vivian skriver til meg som om vi var gamle venner. Robert vil selge meg Viagra, Chris lover meg pornofilmer. Molly gir meg gode råd og foreslår at jeg investerer mine sparepenger i en ny, meget lovende aksje.

Og i postkassen er det også alltid et brev fra en eller annen høytstående nigeriansk embetsmann eller fra en enke i Hviterussland som sjenerøst tilbyr å overføre millioner av dollar til bankkontoen min.

SPAM. UØNSKET POST. Post man ikke har bedt om. Det er irriterende. Og det er tidkrevende å fjerne fra postkassen. Men av og til forsvinner de glorete tilbudene om billig medisin og lukrative aksjekjøp. E-postmesteren har installert et nytt spamfilter. Postsystemet klarer å skille mellom ønsket og uønsket post. I hvert fall en stund. Men det varer ikke lenge før det hele starter forfra igjen.

I høst har det vært spesielt ille. Antallet spambrev er fordoblet på verdensplan i løpet av det siste året. Seksti milliarder brev går av sted hver dag og rammer postkasser i alle avkroker av kloden. Ekspertene regner med at så mange som ni av ti e-postmeldinger er spam. Og spam er blitt vanskeligere å unngå — for avsenderne blir bedre og bedre til å kamuflere tekstene sine slik at filtrene ikke fanger dem.

Hvor har jeg dette fra? Fra en artikkel i New York Times sist uke. Den ble sendt direkte til min pc via RSS-leseren min, en slags elektronisk informasjonstjeneste som forteller meg når forskjellige aviser og nettsteder har nyheter innenfor stoffområder som interesserer meg.

RSS OG SPAM markerer ytterpunktene i det nye, globaliserte kommunikasjonssystemet som har utviklet seg omkring internett. På den ene siden har vi tjenester som RSS og Google - tjenester som gjør det mulig å lete etter og finne informasjon man er spesielt interessert i. På den andre siden har vi spam, den anonyme masseutsendelsen av informasjon som ingen har bedt om.

Spam irriterer oss fordi de fleste av de uønskede brevene som dumper ned i e-postkassen er «scam» - åpenlyse forsøk på å få oss til å utlevere bankkontonumre eller medvirke til at ukurante aksjer stiger og andre forsøk på svindel.

Men svindel er bare en liten del av fenomenet. Og spam er selvsagt ikke bare noe du finner på internett. Det er et gammelt, velkjent fenomen. Hver dag fyller postbudet din «egentlige», fysiske postkasse med reklamer og gratisaviser.

OM KVELDEN MÅ DU slite med masete telefonselgere. Avisen din er full av reklametillegg. Og for å komme fra utenriksstoffet til sporten, må du bla gjennom drøssevis sider med uinteressante rubrikkannonser som du ikke har bedt om å se og ikke har interesse av å se.

Hvis du vil ha med deg de to-tre egentlige nyhetene på Dagsrevyen, må du sitte en halv time og høre på politikere og bedriftsledere som har vært på kurs og lært hvordan man snakker om noe annet enn hva journalisten spør om.

Verden er full av uoppfordret, uønsket og irrelevant informasjon. Verden er full av spam og spin.

Hvis man bruker internett og går direkte til den relevante informasjonen, trenger man ikke å hakke seg gjennom den vanlige jungelen av irrelevante nyheter og informasjon og reklame som preger avisene og kringkastingsmediene.

Men hvordan skal da reklamebyråer, politikere, spinndoktorer og svindlere få tak i folk? Vel, de må naturligvis bryte inn i de kanalene som folk bruker når de samler informasjon på nettet. Derfor er det etter hvert blitt reklamer på Google - ja, egentlig er det reklamen som finansierer hele tjenesten.

NÅR JEG BRUKER RSS -leseren min, finner jeg ganske visst raskt frem til den informasjonen jeg søker, men den ligger på nettsider som er fulle av reklame og meddelelser fra veldedige organisasjoner.

Man lærer etter hvert å overse den slags, å betrakte reklamemaset som en nødvendig kostnad man må betale for å få lov å bruke et effektivt verktøy. Spammen i e-postkassen er vanskeligere å overse.

Den er irriterende, støtende på en annen måte enn reklamene på nettet. Fordi den oppsøker oss. Fordi den bryter inn i et privat område. Men mest av alt fordi den er så fornærmende primitiv. Og fordi de tydelige svindelforsøkene minner oss om hva som er det egentlige poenget med all annen uoppfordret, uønsket informasjon som hagler ned over oss i hverdagen: Å lure oss - få oss til å kjøpe ting vi ikke trenger, få oss til å akseptere argumenter som ikke holder. Få oss på andre tanker. Få oss til å glemme.

Elg på vidvanke

Bergens Tidende, 06.12.2006

Elk Sonata
Håvard Gimse, klaver

Lars Anders Tomter, bratsj

Nordic Sound

Norsk kammermusikk for bratsj og klaver

Verket har fått tilnavnet «Elgsonaten» fordi det sto en elg og stirret på Johan Kvandal hver gang han så ut av vinduet mens han skrev det. Men tro ikke at resultatet da er blitt et stykke musikalsk «elg i solnedgang». Vel er det både tradisjonell norsk fritonalitet og stumper av folketoner i denne sonaten for bratsj og klaver (op. 81), men det er først og fremst mye frisk, dramatisk musikk med skarpe kanter og et uttrykk som spenner fra det voldsomt utagerende til det inderlig såre og vare. Lars Anders Tomter og Håvard Gimse spiller sonaten samstemt og entusiastisk, med fin sans for Kvandals brå stemningsskift. De fortsetter i samme sporet på resten av platen der de byr på stykker av Ragnar Söderlind og en upretensiøs sonatine av Harald Sæverud. Pluss enda et verk av Kvandal – hans Elegi og Capriccio for solo bratsj (op. 47) som Tomter uroppførte i 1976 og her fremfører med stor gestikk og mye humor.

Fra det hinsides

Bergens Tidende, 06.12.2006

So There

Steve Swallow med Robert Creeley, Steve Kuhn og Cikada Strykekvartett

XtraWatt

Steve Swallow møter Cikada

Det er et kvart århundre siden bassisten Steve Swallow ga ut «Home», ECM-platen med tonesetninger av Robert Creeley-dikt. Den gangen ble diktene sunget av Shirley Jordan. På den nye platen er det Creeley selv som leser tekstene – i opptak fra 2001, fire år før han døde. Swallows har lagt musikken sin inn over Creeleys stemme i ettertid, og har skapt et sterkt og nærværende verk. Creeley leser sine ultrakorte, konsentrerte tekster som en slags hilsen fra det hinsides, mens Swallov og pianisten Steve Kuhn svarer med enkle, skarpskårne improvisasjoner. I tillegg har Swallow skrevet en serie korte komposisjoner for strykere. Jazz & poetry pluss jazzmusikere i samspill med klassisk utdannede strykere – slikt pleier å være ulidelig kitschy. Men på denne platen lykkes det meste. Fordi Swallow er en stilsikker musiker. Og fordi strykerkomposisjonene spilles nøkternt og cool av «vår egen», fabelaktige Cikada Strykekvartett.

La Stupenda

Bergens Tidende, 06.12.2006

Joan Sutherland

The Voice of the Century

Decca

Bursdagsfeiring av Joan Sutherland

For en måned siden fylte den australske sopranen Joan Sutherland 80 år. Og Decca, hennes plateselskap gjennom en menneskealder, feiret bursdagen med denne rause dobbelt-cd’en. Tittelen er «Århundrets stemme» – og her har Decca nok tatt munnen litt for full. Men gjennom det meste av 1960-tallet og et godt stykke inn på 1970-tallet var Sutherland i det minste uten konkurranse når det gjelder det sentrale bel canto-repertoaret. De to cd’ene er fylt til randen med – prisverdig lange – utdrag av innspilninger fra nettopp denne perioden. Vanvidscenen fra «Lucia di Lammermoor» – hennes største triumf – er naturligvis representert. Pluss drøssevis av eksempler på hvordan hun tolket kjente og mindre kjente roller. Og det er anledning til å høre henne i duetter med Pavarotti. Og det er en liten bok med en illustrert diskografi over hennes Decca-innspilninger. I samtiden kalte de henne «La Stupenda» – den forbløffende. Lytt til disse to platene og forstå hvorfor.

Høydeskrekk

Bergens Tidende, 29.11.2006

Leoncavallo: Pagliacci

med Andrea Bocelli (Canio) og Ana María Martínez (Nedda)

Orchestra e Coro del Teatro Massimo Bellini di Catania

Steven Mercurio, dirigent

Decca

Et gjenhør med Andrea Bocelli i rollen som operasanger

Ørten hundre anmeldere har allerede sagt det: Andrea Bocelli har en myk, varm stemme som passer glimrende til den lettere delen av bel canto-repertoaret – men han er ikke operasanger. På denne innspilningen av Leoncavallos «Pagliacci» merker man at han har jobbet med teknikken, men allerede i den første store arien, «Un tal gioco», melder de gamle problemene seg. Han har simpelthen ikke hva som kreves for å klare de store utblåsningene i toppen. Resten av tiden sitter man da og venter og gruer seg for de stedene der melodiene uunngåelig klatrer oppover og stemmen hans uunngåelig blir skjærende og stangende. Det er synd. For det er ellers mye godt å si om denne platen. Steven Mercurio og Bellini-orkestret gir en robust tolkning av partituret, og den unge sopranen Ana María Martínez er en glimrende Nedda som man gjerne skulle hørt i en annen sammenheng.

Lærer og elev

Bergens Tidende, 22.11.2006

Bjørn Boysen spiller Arild Sandvold

Euridice

Orgelmusikk for spesielt interesserte

Arild Sandvold var kantor og domorganist i Oslo fra 1933 til 1966. Bjørn Boysen var hans elev og ble etter hver selv en sentral figur i det norske orgelmiljøet. I dag er han organist ved Oslo Konserthus og professor i orgel ved Musikkhøgskolen. På platen møter vi ham først og fremst i rollen som medlevende fortolker av den gamle lærerens verk – som er en tidstypisk norsk blanding av senromantikk, neoklassikk og folketone. Her er kraftige fargevirkninger og store utblåsninger side om side med barokke satsformer, streng polyfon linjeføring og fantasier over enkle folkemelodier. Boysen spiller det hele med venerasjon og entusiasme – på det ærverdige Frobeniusorgelet i Århus domkirke. Likevel er det ikke til å komme utenom at det er noe trett og utdatert over musikken. Men fint at den nå foreligger på plate – som dokumentasjon av en historisk epoke i norsk kirkemusikk.

Førti år etter

Bergens Tidende, 15.11.2006

Don Byron

Do The Boomerang

Blue Note

Don Byron på gjengrodde stier

Det er psykedeliske farger på coveret. Designet likner noe fra den gang bestemor var ung. Og platen heter «Do The Boomerang». Er det tre-fire bjeller som ringer? Yes! Junior Walker and The Allstars. Motown. Tenorsax. Soul, sang. The sixties. Det er ganske visst ikke den ekte varen, dette, men en moderne hyllest til Walker. Og det er godt nok. For det er billedstormeren Don Byron som for en stund har lagt klarinettene til side, og nå fører an med høyt løftet sax. Alle de gamle hits er med – Shotgun, Boomerang, What Does It Take, Roadrunner osv. Og Byron holder seg stort sett til det klassiske single-formatet med en spilletid på omkring tre minutter på de fleste av numrene. Det eneste som røper at det faktisk er gått førti år, er Byrons egne soloer – som er noe mer avanserte Walkers. Pluss at Brad Jones føyer en funky basslinje til det gamle oppsettet med hammondorgel, elgitar, trommer.   

Minimalistisk Tosca

Bergens Tidende, 08.11.2006

Giacomo Puccini: Tosca

Anda Louise Bogza (Tosca), Igor Ján (Cavaradossi), Richard Haan (Scarpia)

Regi og lysdesign: Martin Otava

Scenografi: Ján Zavarzký

Kostymer: Dana Svobodová

Bergen Filharmoniske Orkester og kor, Kor Vest, barnekor fra Askøy kulturskole.

Dirigent: Andrew Litton

Den Nye Opera

Grieghallen

Den Nye Opera presenterer seg med Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton som trumfkort

I det langvarige spillet om opera i Bergen sitter selskapet Den Nye Opera med to trumfkort: Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton. Hvis noen skulle være i tvil, er det bare å gå i Grieghallen og høre oppsetningen av Tosca i denne uke. Med en gang de første tunge blåserakkordene klinger, vet man at dette kommer til å bli godt. Orkestret er samspilt og velfungerende, og Litton fører musikerne igjennom Puccinis krydrede, komplekse partitur med vanlig overblikk og kontroll – og med samme omhu for detaljen som når han dirigerer en torsdagskonsert. Det blomstrer og gror i orkestergraven. Oppe på scenen er det knapt så frodig.

Når Puccini og hans librettister lot handlingen i Tosca utspille seg i Sant' Andrea della Valle, Palazzo Farnese og Castel Sant'Angelo, hadde de selvsagt en mening med det. I denne oppsetningen har scenografen Ján Zavarzký valgt å se bort fra disse poengene. Han stryker de historiske referansene til konkrete, romerske lokaliteter og presenterer i stedet operaen i en stilisert dekorasjon der et stort gitterverk og noen få, enkle rekvisitter brukes til å antyde de ulike rommene. Derved mister han en del helt sentrale politisk-historiske dimensjoner i handlingen. Likevel fungerer hans minimalistiske scenografi utmerket, i det minste i denne oppsetningen der regissøren Martin Otava legger hovedvekten på de psykologiske spenningene mellom de tre sentrale figurene – den sjalu Tosca, hennes elsker, maleren Cavaradossi og politisjefen Scarpia.  

Otava, Zavarzký og designeren Dana Svobodová har arbeidet sammen før, i Praha og Warszawa. Og med tjekkiske Richard Haan som erstatning for den sykemeldte Ronnie Johansen i rollen som Scarpia, har vi nå i Grieghallen den samme Tosca-trioen som Otava og Statsoperaen i Praha har turnert med i høst. Det burde garantere for en helhetlig fremførelse, men på premieren virket trioen likevel ikke spesielt samstemt.

Det var den rumenske sopranen Anda Louise Bogza som tegnet seg for den mest konsekvente prestasjonen. Hun var kvelden igjennom en effektiv, høydramatisk Tosca med skarp, kraftig stemme og god styrke i toppen – at hun bommet fatalt på den høye C i «Vissi d’arte», får så være. Den russiske tenoren Igor Ján i rollen som Cavaradossi hadde startproblemer i «Recondita armonia» og virket ellers generelt noe ustø, bl.a. med kraftig bruk av støttetoner når han skulle opp i høyden. Richard Haan sang Scarpia med rumlende, buldrende stemme og uten større psykologiske investeringer i rollen. Da var politiagenten Spoletta, sunget av den glimrende tenoren Hubert Francis, en langt farligere og langt mer demonisk figur. Blant de norske medvirkende merket vi oss Håvard Stensvold som Angelotti og Espen Fegran som sakristanen. Pluss det sammensatte koret – som blant annet hadde en flott, effektfull entre i første akt.

Et godt orkester, en god dirigent, regi midt på treet, et blandet ensemble av sangere – det er vanskelig å konkludere entydig om denne første oppsetningen fra Den Nye Opera. Vi må vente og se hvordan de klarer den neste. Det blir Verdis Don Carlos – om et år.

Helt uakseptabelt

Kommentar, Bergens Tidende, 05.11.2006

Kremlologene er tilbake i journalistikken.

DA STALIN REGJERTE i Kreml, var det ingen utenfor den innerste kretsen som visste helt presist hva som foregikk. Alle verdens kremlologer var henvist til å studere hvem av lederne som ble omtalt hvordan i avisene, hvem som var plassert hvor på tribunen ved 1. mai-paradene, hvem som var til stede ved de offisielle middagene — for å finne ut hvem som var i kritthuset og hvem som var falt i unåde. Det var de små tegnene, de nesten umerkelige forskyvningene og endringene, som talte - og fortalte om store omveltninger bak fasaden.

MYE ER ANNERLEDES NÅ. Både i øst og i vest. Men deler av den politiske verden virker fremdeles som en bok skrevet i en kode som bare kan tydes av dem som har adgang til den innerste kretsen. Hva som - egentlig - skjer bak de lukkede dørene, får vi vanligvis først vite etterpå, for eksempel når vi kaster oss over den siste biografien skrevet av en pensjonert statsminister eller president, eller når Watergate-skandalens Bob Woodward gir ut en ny bok om forrige års begivenheter.

VANLIGE POLITISKE JOURNALISTER og analytikere som prøver å finne ut hva som skjer nettopp nå, er vanskelig stilt. De står utenfor døren, utenfor begivenhetenes sentrum, og kjemper med pressetalsmenn og spinndoktorer. De mange tilfellene i det siste der mikrofoner - helt tilfeldig - ikke blir slått av under statsmiddager eller etter viktige pressemøter, vitner om en brennende interesse for å komme igjennom, komme inn bak den offisielle fasaden, de store uttalelsene, de pompøse dokumentene og få sikker viten om hva som - egentlig - foregår. Foreløpig er fangsten minimal. At president Bush ikke tar burgeren ut av munnen når han møter den engelske statsministeren, at han hilser ham med ordene «Yo, Blair!» og behandler ham som en irriterende, slesk visergutt, kan neppe overraske noen. Heller ikke at president Chirac har problemer med engelsk haute cuisine, eller at Putin mener at det er et tegn på mandighet å voldta så mange kvinner som mulig.

I USA ER POLITISKE JOURNALISTER og analytikere etter hvert begynt å ta de gammeldags kremlologiske metodene i bruk igjen for å forstå hva som skjer under den offisielle overflaten. De teller ord - ordene i talene fra Det hvite hus. Forleden kunne avisen Washington Post fortelle at president Bush i de første tre kvartal av 2006 har erklært begivenheter og resultater «uakseptable» mer enn dobbelt så mange ganger som i hele 2005, og nesten fire ganger så mange som i 2004. Opprøret i Irak er uakseptabelt, sier han. Amerikanere som mener at troppene må hjem, er uakseptable. Lover som forbyr tortur av fanger, er uakseptable. Irans atomprogram er uakseptabelt. Nord Koreas prøvesprengninger er uakseptable. Resultatene fra matteprøvene på grunnskolene i Maryland er uakseptable. Og så videre.

ER DETTE ET TEGN? Og hvis det er tilfellet, hva er det da et tegn på? Hva er det som - egentlig - er skjedd? Hva betyr det at lederen av den eneste gjenværende supermakten mer og mer opplever sin omverden som uakseptabel? Dessverre er kremlologi ingen eksakt vitenskap. De amerikanske journalistene leser ordstatistikken på helt ulike måter. Noen peker på at «uakseptabel» er det sterkeste ordet en statsleder kan bruke, og at det i de fleste sammenhenger er ensbetydende med en underforstått trussel fremsatt på bakgrunn av en konkret politisk analyse. Andre tolker statistikken mer psykologisk. De viser til at Bush kommer med disse uttalelsene på et tidspunkt da ingenting går etter planen - verken i utlandet eller på den hjemlige scenen. De ser hans bruk av «uakseptabel» som et tegn på stigende frustrasjon over tap av politisk innflytelse.

DET ER SELVSAGT INTERESSANT å lese slike tolkninger. Men kanskje det aller mest interessante er selve tolkningen som fenomen - dette at politiske journalister og analytikere igjen er blitt kremlologer. Etter i årevis å ha vært utsatt for effektive spinndoktorers fordreininger og manipulasjoner, og etter å ha sviktet fatalt under opptakten til den såkalte krig mot terror, har den fjerde statsmakts stolte menn og kvinner endelig innsett at de er blitt brukt og misbrukt, og at de ikke kan stole på hva man forteller dem. De har kapitulert og forstått at hvis de vil vite hva som - egentlig - foregår, kan de like gjerne begynne å telle ord eller lese i kaffegrut.

Smakebiter

Bergens Tidende, 01.11.2006

Anna Netrebko

Russian Album

DG

En plate for Netrebko-fans

Deutsche Gramophon presser sitronen og gir ut enda en recital-plate med Anna Netrebko, det nye sopran-håpet. I 2003 var det blandede arier, i 2005 italienske arier, i sommer et Mozart-album. Og nå i høst altså et russisk album med utdrag fra operaer i spennet fra Tsjaikovskij til Prokofiev pluss et par romanser. Man merker hun er på hjemmebane i dette repertoaret. Hun synger fritt og levende, med imponerende stor, presis stemme, og hun blir båret frem av Mariinskij-teatrets orkester og den karismatiske dirigenten Valery Gergiev, mannen som oppdaget henne i sin tid. Det er mye flott musikk på denne platen, ingen tvil om det. Men så var det recital-formatet, da. To av numrene på platen er så lange at Netrebko får tid til å utvikle rollekarakteriseringen, resten er smakebiter som nesten er ferdige før hun får begynt. Så dette er nok ikke en plate for andre enn de aller mest ihuga Netrebko-fans.

Saxophone Colossus

Bergens Tidende, 01.11.2006

Sonny, Please

Sonny Rollins, tenorsax

Doxy

Sonny Rollins er tilbake. I storform.

Det er hans første studioplate i fem år. Og Sonny Rollins demonstrerer – enda en gang – at han kan blåse sokkene av de fleste i bransjen. At han er 76 år, nevner vi bare i forbifarten. Det er fire originalkomposisjoner på platen, fire minimalistiske melodier basert på helt enkle akkordrekker, fire typiske Rollins-låter som ramme om ville, frodige, humoristiske improvisasjoner. I tillegg tre standards: Den uoppslitelige balladen «Stairway To The Stars» pluss to popmelodier man sjeldent hører i jazzsammenheng. Hvem skulle tro det var mulig å få noe vettug ut av serenaden fra «Harlekins Millioner». Vel, Rollins kan det. Han splitter den gamle svisken i atomer og reiser et blomstrende, barokkslott på ruinene. Medspillerne hans er kompetente, men ikke spesielt oppsiktsvekkende. Dette er Rollins’ plate, innspilt på hans eget platemerke «Doxy». Den kan bare kjøpes på nettet, på www.sonnyrollins.com.

Den sørgende moder

Bergens Tidende, 25.10.2006

Pergolesi: Stabat Mater

Fabio Biondi

Europa Galante

Virgin Classics

Ny, interessant versjon av populært verk

Det er mange komponister som har tonesatt «Stabat Mater», det gamle latinske diktet om den sørgende Maria ved korset. Men mon ikke Pergolesis overdådige versjon for sopran, alt og strykere er den aller mest populære? Her kommer da en ny innspilling. Og som så ofte når det gjelder innspillinger av slike populære verk, spør man seg om verden egentlig trenger enda en versjon? Vanskelig å svare på. Men den friske tolkningen som Fabio Biondi og Europa Galante presenterer, kan i hvert fall måle seg med de beste av de eldre. I tillegg har Biondi gode sangere med seg. Den unge Dorothea Röschmann presenterer en uttrykksfull tolkning av sopranpartiet. Men det mest interessante er at altstemmen synges av den imponerende kontratenoren David Daniels. Kontrasten mellom hans høye maskuline stemme og Röschmanns dramatiske sopran skaper en eiendommelig, overjordisk stemning som kler verket.

I labyrinten

Bergens Tidende, 21.10.2006

Verk av Bach, Schubert og Gubaidulina

Vadim Gluzman, fiolin

Dirigent: Dmitri Liss.

Bergen Filharmoniske Orkester.

Grieghallen

BFO og imponerende solist på musikalsk oppdagelsesreise 

Anton Webern, den mest konsekvente av de wienske tolvtonekomponistene, var inspirert av Bach og barokkens strenge konstruksjonsprinsipper. Den russiske samtidskomponisten Sofia Gubaidulina er både inspirert av Bach og Webern. Altså virker det som en god ide å starte en torsdagskonsert med den seksstemmige ricercata-fuga fra Bachs «Musikalisches Opfer» i Weberns orkestrering fra 1935, og slutte den med Gubaidulinas fiolinkonsert «Offertoriom» fra 1980 som nettopp er en slags fantasi over Bach-temaet og i visse passasjer også er inspirert av Weberns orkestrering. Om det blir musikalsk sammenheng i et slikt program er en annen sak.

Paradoksalt nok var det Bach-fugaen som voldte de største problemene for BFO på denne konserten. I de beste fremførelsene fungerer Weberns eiendommelige orkestrering som en knivskarp analyse av det kompliserte stemmevevet i verket. Torsdag kveld var det ikke musikalsk gjennomlysing som preget fremførelsen, men rådløshet og upresise avleveringer over en lav sko. Resultatet ble rytmisk usikkerhet og et grøtet satsbilde som verken ytet Bach eller Webern rettferdighet.

Men etter pausen fikk BFO da full revansj i Gubaidulinas enorme «Offertoriom». Den imponerende fiolinisten Vadim Gluzman førte an, klagende, anropende og trøstende, og fant hele tiden nye musikalske veier og stier gjennom dette labyrintiske verket. Og BFO fulgte ham på ferden – både som lydhør akkompagnatør og sterk motspiller og som selvstendig kraft i de utagerende partiene.

Dirigenten Dmitri Liss, en av Kitajenkos gamle elever, må ta en del av ansvaret for den ustø Bach-fremførelsen. Til gjengjeld hadde han forbilledlig oversikt og kontroll over Gubaidulinas viltvoksende partitur. Og viste seg også før pausen i rollen som mer tradisjonell orkesterleder med en frisk tolkning av Schuberts dansante 3. symfoni.

Aktualisering

Musikkommentar, Bergens Tidende, 18.10.2006

Operastriden har blusset opp igjen. Og da tenker jeg ikke på de siste bataljene om hvem som skal gjøre hva med hvem i Bergen. Jeg tenker på den gamle striden om operaregissørens rolle. Den startet for 30 år siden da Patrice Chéreau satte «Ringen» opp i Bayreuth og – til wagnerianernes store irritasjon – fremhevet det antikapitalistiske tankegodset i Wagners tekst. Siden den gangen har aktualiserende og debatterende «regi-teater» ustanselig vært til debatt i operaverdenen.

I øyeblikket er det den tyske ukeavisen Die Zeit som er forum for diskusjonen. Kritikeren Claus Spahn skrev nylig at operaelskernes hat mot aktualiserende, provoserende regissører bare vokser og vokser. Årsaken er, ifølge Spahn, at det vanlige publikum består av bakstreverske eskapister som helst vil glemme de store samfunnsproblemene når de går i operaen. Slikt skriver man ikke ustraffet. Spahns bemerkninger utløste straks kritiske leserbrev pluss et lengre motinnlegg fra regissøren Johanna Dombois og kritikeren Richard Klein. Dirigenten Christian Thielemann hadde et innlegg i siste uke. Og det er ikke noe som tyder på at siste ord er sagt i saken.

Det er mye svart-hvitt tenkning i denne debatten. Spahn mener at det er et generelt nag til regiteatret blant publikum; Dombois og Klein mener på sin side at regiteatret i sin alminnelighet har utspilt sin rolle. I virkelighetens verden er saken ikke helt så enkel. Spahn vet det selv. Han skriver et sted at «de kloke blant operaregissørene og dramaturgene» gjennom de siste 30 årene har demonstrert at «presis tenkning åpner uante emosjonelle krefter i verkene og revolusjonerer følelsene». Akkurat – og nettopp derfor har denne typen operaregi naturligvis ikke utspilt sin rolle. Men når publikum i dag møter regiteateret med en viss tretthet og mistro, så er det kanskje fordi de aktualiserende regigrepene som for 30 år siden virket friske og nye, etter hvert er blitt til stil, til klisjé, og fordi «presis tenkning» har vært unntaket, snarere enn regelen de siste, mange årene.

De kloke operaregissørene som Spahn viser til, finnes selvsagt fremdeles, men de fleste som i dag driver med aktualiserende oppsetninger, har tilsynelatende temmelig upresise forestillinger både om de verkene de aktualiserer, og om hvilke innsikter aktualiseringene deres skal brukes til å formidle. Resultatet er en strøm av dårlig tenkte oppsetninger der komplekse, musikkdramatiske verk blir redusert til enfoldige illustrasjoner av emner som av den ene eller andre grunnen er oppe i den offentlige debatten nettopp nå.

Regiteatret var i utgangspunktet et opplysningsprosjekt. De aktualiserende regigrepene skulle gjennomlyse verkene, hente ut historiske innsikter og bruke dem til å kaste kritisk lys over vår egen historiske situasjon. I dag fungerer de vanligvis diametralt motsatt: De nøytraliserer verkene, gjør dem «tidløse». De viser igjen og igjen at personene i de gamle operaene lever i en verden som ligner vår til forveksling, og at de tenker og føler som oss. Det er intet nytt under solen – forteller dagens regiteater oss. Det er et poeng som verken gjør oss klokere på oss selv eller på operaene.

Oversikt

Bergens Tidende, 18.10.2006

In evening air

Piano Moods 1900-2000

Øivind Aase, klaver

thema

En plate man bare må ha

Alle musikalske hovedstrømninger og de fleste sentrale komponister i det 20. århundre på en vanlig CD? Det høres helt umulig ut. Men pianisten Øyvind Aase løser problemet på en elegant måte: Han spiller miniatyrer – 33 komponister, 34 ultrakorte stykker, de fleste med en spilletid på under 2 minutter. Resultatet er blitt en spennende og imponerende plate, en kjede av fortettede komposisjoner som hver for seg skisserer en komponistprofil eller sammenfatter en musikalsk tendens. Her er Grieg og Nielsen, den andre Wienerskolen, Bartók, Lutoslawski, Berio, Pärt osv. – hele spennet fra senromantikk til minimalisme. Aase tolkninger er klare og tydelige og gir god oversikt – både over de enkelte stykkenes musikalske struktur og over deres plassering i den historiske sammenhengen. I tillegg har han skrevet et teksthefte med opplysende kommentarer til hvert stykke. Dette er en forbilledlig utgivelse. En plate man bare må ha.

Fra arkivene

Bergens Tidende, 11.10.2006

Great Norwegian Performers 1945-2000 Vol. 1

Simax Classics

Ustø start på ny serie med norske utøvere

Denne platen er den første av ti i en serie med norske utøvere som var virksomme i tiårene etter krigen. Fem gode kunstnere er representert, alle i NRK-opptak fra 1950 og 60-tallet. Dessverre har utvalget av brukbare opptak tydeligvis vært svært begrenset. Det meste er litt tilfeldige smakebiter – fiolinsvisker spilt av Ernst Glaser, en koralvariasjon spilt av organisten Arild Sandvold. Eneste lengre stykke er Johan Kvandals fløytekonsert, elegant tolket av Ørnulf Gulbransen. I øvrig konstaterer man, enda en gang, hvor rask smak og stil endrer seg. Marit Isene som på 1950-tallet var en anerkjent Wagner-sangerinne, høres i dag anstrengt og ustø ut i radioopptak fra samme periode. Til gjengjeld er det ikke noe tidsbundet over platens høydepunkt – to Bach-stykker spilt krystallklart og med usvikelig formsans av den store pianisten Robert Riefling.

Høyt humør

Bergens Tidende, 11.10.2006

Denada

Helge Sunde

Norske Store Orkester

ACT

Solid storbandsmusikk fra Norske Store

Skal man tro det tyske plateselskapet ACT, er Helge Sunde det største som er hendt verden i nyere tid. Det er så mange superlativer stappet inn i PR-skrivet om platen Denada at man nesten glemmer musikken. Og det er synd. For vel kan Sunde ikke gå på vannet, men han kan iallfall skrive kraftig, solid storbandsmusikk, med flotte messingdominerte klanger og effektiv bruk av fløyter i toppen av saxgruppen. Han leder Norske Store, et storband som drives av Østnorsk jazzsenter. Musikerne liker tydeligvis arrangementene hans. Alt avleveres profesjonelt og kompetent, med høyt humør og et ironisk glimt i øyet når det kreves. I tillegg er det gode solister – blant annet saxene Atle Nymo og Petter Wettre og den russiske pianisten Olga Konkova. Og bak dem synger Marilyn Mazur mens hun romsterer med slagverket sitt og legger et raslende, knistrende lydteppe under alt som skjer.