Kremlologene er tilbake i journalistikken.
DA STALIN REGJERTE i Kreml, var det ingen utenfor den
innerste kretsen som visste helt presist hva som foregikk. Alle verdens
kremlologer var henvist til å studere hvem av lederne som ble omtalt hvordan i
avisene, hvem som var plassert hvor på tribunen ved 1. mai-paradene, hvem som
var til stede ved de offisielle middagene — for å finne ut hvem som var i
kritthuset og hvem som var falt i unåde. Det var de små tegnene, de nesten
umerkelige forskyvningene og endringene, som talte - og fortalte om store omveltninger
bak fasaden.
MYE ER ANNERLEDES NÅ. Både i øst og i vest. Men deler av den
politiske verden virker fremdeles som en bok skrevet i en kode som bare kan
tydes av dem som har adgang til den innerste kretsen. Hva som - egentlig -
skjer bak de lukkede dørene, får vi vanligvis først vite etterpå, for eksempel
når vi kaster oss over den siste biografien skrevet av en pensjonert
statsminister eller president, eller når Watergate-skandalens Bob Woodward gir
ut en ny bok om forrige års begivenheter.
VANLIGE POLITISKE JOURNALISTER og analytikere som prøver å
finne ut hva som skjer nettopp nå, er vanskelig stilt. De står utenfor døren,
utenfor begivenhetenes sentrum, og kjemper med pressetalsmenn og spinndoktorer.
De mange tilfellene i det siste der mikrofoner - helt tilfeldig - ikke blir
slått av under statsmiddager eller etter viktige pressemøter, vitner om en
brennende interesse for å komme igjennom, komme inn bak den offisielle fasaden,
de store uttalelsene, de pompøse dokumentene og få sikker viten om hva som -
egentlig - foregår. Foreløpig er fangsten minimal. At president Bush ikke tar
burgeren ut av munnen når han møter den engelske statsministeren, at han hilser
ham med ordene «Yo, Blair!» og behandler ham som en irriterende, slesk
visergutt, kan neppe overraske noen. Heller ikke at president Chirac har
problemer med engelsk haute cuisine, eller at Putin mener at det er et tegn på
mandighet å voldta så mange kvinner som mulig.
I USA ER POLITISKE JOURNALISTER og analytikere etter hvert
begynt å ta de gammeldags kremlologiske metodene i bruk igjen for å forstå hva
som skjer under den offisielle overflaten. De teller ord - ordene i talene fra
Det hvite hus. Forleden kunne avisen Washington Post fortelle at president Bush
i de første tre kvartal av 2006 har erklært begivenheter og resultater
«uakseptable» mer enn dobbelt så mange ganger som i hele 2005, og nesten fire
ganger så mange som i 2004. Opprøret i Irak er uakseptabelt, sier han.
Amerikanere som mener at troppene må hjem, er uakseptable. Lover som forbyr
tortur av fanger, er uakseptable. Irans atomprogram er uakseptabelt. Nord
Koreas prøvesprengninger er uakseptable. Resultatene fra matteprøvene på
grunnskolene i Maryland er uakseptable. Og så videre.
ER DETTE ET TEGN? Og hvis det er tilfellet, hva er det da et
tegn på? Hva er det som - egentlig - er skjedd? Hva betyr det at lederen av den
eneste gjenværende supermakten mer og mer opplever sin omverden som
uakseptabel? Dessverre er kremlologi ingen eksakt vitenskap. De amerikanske
journalistene leser ordstatistikken på helt ulike måter. Noen peker på at
«uakseptabel» er det sterkeste ordet en statsleder kan bruke, og at det i de
fleste sammenhenger er ensbetydende med en underforstått trussel fremsatt på
bakgrunn av en konkret politisk analyse. Andre tolker statistikken mer
psykologisk. De viser til at Bush kommer med disse uttalelsene på et tidspunkt
da ingenting går etter planen - verken i utlandet eller på den hjemlige scenen.
De ser hans bruk av «uakseptabel» som et tegn på stigende frustrasjon over tap
av politisk innflytelse.
DET ER SELVSAGT INTERESSANT å lese slike tolkninger. Men
kanskje det aller mest interessante er selve tolkningen som fenomen - dette at
politiske journalister og analytikere igjen er blitt kremlologer. Etter i
årevis å ha vært utsatt for effektive spinndoktorers fordreininger og
manipulasjoner, og etter å ha sviktet fatalt under opptakten til den såkalte
krig mot terror, har den fjerde statsmakts stolte menn og kvinner endelig
innsett at de er blitt brukt og misbrukt, og at de ikke kan stole på hva man
forteller dem. De har kapitulert og forstått at hvis de vil vite hva som -
egentlig - foregår, kan de like gjerne begynne å telle ord eller lese i
kaffegrut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar