Fortids fremtid

Bergens Tidende, 16.03.2011

The Future of the Past

Velkro

Pling Music

Frijazz møter tungmetall og støymusikk

Hva tenkte de gamle om framtiden den gang på 1970-tallet da alt fusjonerte og jazzrocken ble til? Kanskje hørte de i det indre øret noe som minner om The Future of the Past, en plate der spretten frijazz møter tungmetall og støymusikk. I gruppen Velkro har bergensgitaristen – og BT-anmelderen – Stephan Meidell fått med seg den slovenske saksofonisten Bostjan Simon og to portugisiske musikere, Hugo Antunes på akustisk bass og Luis Candeias på trommer. Det meste av materialet er skjeve, snodige Ornette Coleman-aktige temaer som Meidell og Simon spiller unisont – før det braker løs med frie improvisasjoner for overstyrt gitar og forrevet tenorsax, sparket framover av den imponerende Candeias. Og når det blir litt for mye, kommer det noen enkle, myke gitarriffs så alle kan slappe av – før Meidell igjen trår hardt på pedalen og Candeias fyrer opp under kjelene. Det er fortids framtid på denne platen. Men mest av alt er det musikalsk nåtid. Som kommer ikledd årets hittil kuleste coverdesign.

Tallenes tale

Musikkommentar, Bergens Tidende, 16.03.2011

Lurer du på hvor Leif Ove Andsnes er for tiden? Vel, han spiller Brahms’ andre i Berlin med Haitink i dag, i morgen og på fredag. I begynnelsen av april gir han solokonserter i Chicago, New York og Roma. Så blir det Brahms igjen, denne gang i Paris med Paavo Järvi.  Jeg vet det. Jeg har sjekket ham på Bachtrack, nettstedet der engelske Alison og David Karlin registrerer alt som spilles av klassisk musikk rundt om i verden.

Bachtrack er grei å ha hvis du vil sjekke hva musikere, sangere og dirigenter driver med. Eller hvis du skal planlegge en storbyweekend med innbygget klassisk konsert. Men Bachtrack kan også fortelle noe mer generelt om tilstanden i det klassiske konsertlivet. For av og til dykker David Karlin ned i den enorme databasen og kommer opp med statistiske oversikter over hva som blir spilt i verden. Og av hvem.

I januar presenterte han resultatene for 2010. De skal tas med et kilo salt – for Bachtrack samler bare data fra store konsertsaler, operahus og festivaler. Grieghallen, og Festspillene er med. Men ikke for eksempel Borealis. Det er med andre ord den klassiske musikkens tradisjonelle spillesteder som registreres. Bildet som, med dette forbeholdet, tegner seg, er tydelig. Og ikke helt overraskende.

De ti mest spilte komponister på verdensplan er Beethoven, Mozart, Schumann, Bach, Brahms, Haydn, Schubert, Tsjaikovskij, Chopin og Mahler – i den rekkefølgen. Med andre ord: tysk-østerriksk verdensherredømme. Måler man hvor mange ulike verk av en enkelt komponist som spilles, fyker Bach til topps, mens Tsaikovskij og Mahler detter ut og erstattes av Händel og Richard Strauss. Det suverent mest spilte enkeltverket er Händels «Messias» etterfulgt av Beethovens syvende og Mahlers første. Og det er fire andre stk. Beethoven på top-ti listen – to symfonier og to klaverkonserter. Altså tysk-østerriksk seier igjen. Med Beethoven som ubestridt lagkaptein.

Statistisk sett er det moderne konsertlivet altså preget av musikkhistorisk konservatisme. Visste vi ikke det fra før? Jo da … men en nærmere analyse viser også at selv om 42 % av musikken stammer fra romantikken, så er overraskende mange verk, faktisk hele 35 %, komponert etter 1900. Og selv om folk født før 1880 dominerer, så er et ganske stort antall nålevende komponister representert på programmene – men da bare med ganske få verk hver. På tallenes overflate er alt riktignok ved det gamle. Men det er litt bevegelse i dybden. Selv om konsertprogrammene sikkert aldri kommer til å innhente nåtiden.

Best på bortebane

Bergens Tidende, 09.03.2011

Violin Sonatas

Vilde Frang, fiolin

EMI Classics

Vilde Frang spiller Grieg med mer

EMI har valgt å la Vilde Frang spille Griegs fiolinsonate nr. 1 i stedet for den Schubert-sonaten som vanligvis innleder konsertene hennes for tiden. Utskiftingen er trolig gjort for å markere hennes norskhet over for et internasjonalt publikum. Men det spørs om dette er så lurt. For Frang er egentlig ikke noen opplagt Grieg-tolker. Og av de tre verkene hun framfører på den nye platen, er det da også nettopp Grieg-sonaten som er svakest tegnet. Hun spiller den forsiktig, nesten litt tilbakeholdende, uten den himmelstormende schwung som verket krever, og pianisten hennes, den unge usbekeren Michael Lifits, hemmer oppdriften med blytunge akkorder under andresatsens folketoner. Da er det vesentlig mer nerve i Frangs tolkning av Bartóks skarpe, kantete sonate for solofiolin. Og platen slutter med en blussende versjon av Richard Strauss’ senromantiske fiolinsonate, et verk og et musikalsk landskap som både Frang og Lifits tydeligvis stortrives i.

I følsomhetens tidsalder

Bergens Tidende, 09.03.2011

CPE Bach, Cello Concertos

Truls Mørk, cello

Virgin

Truls Mørk på oppdagelsesreise i 1700-tallet

For to år siden så det ut som om en hjernebetennelse med etterfølgende nervelammelse i venstre hånd og skulder skulle sette stopper for Truls Mørks karriere som internasjonal cellostjerne. Nå er han friskmeldt og tilbake igjen i konsertsalene. Siden nyttår har han spilt Dvorák i Oslo og Sjostakovitsj i Luxemburg, Zürich og Göteborg. Og nå kommer så i tillegg, med fin timing, en ny plate.

Hans siste plate kom i 2008. Den nye er opptatt samme år i Quebec sammen med den kanadiske tidligmusikkgruppen Les Violons du Roy dirigert av Bernard Labadie. Det er med andre ord den «gamle» Mørk vi hører, Mørk før sykdommen rammet ham, men egentlig også en ny Mørk, i all fall en Mørk som tolker en temmelig uvant del av cellorepertoaret. For etter å ha innspilt alle det 19. og 20. århundres store celloverk, og etter å ha presentert sin egen personlige versjon av Bachs seks solosuiter, cellolitteraturens Gamle Testamente, har Mørk denne gang beveget seg inn i siste halvdel av 1700-tallet, i den underbelyste perioden mellom høybarokk og wienerklassikk – og har funnet fram Bach-sønnen Carl Philipp Emanuel og hans tre cellokonserter.   

C. P .E. Bach var periodens sentrale nordtyske komponist, men hans frie, improvisatoriske stil kom i klemme mellom den strenge, lærde barokken og den formbevisste wienerklassikken, og musikken hans ble etter hvert mer eller mindre glemt. I vår tid er det først og fremst komposisjonene for keyboard som er blitt gjenoppdaget. 

De tre cellokonsertene er ikke mye spilt. For det er ikke snakk om virtuose verk som gir solisten mye anledning til å briljere. Barokkspesialisten Anner Bylsma innspilte dem i 1988, og i den andre enden av spektret finner vi et par innspillinger med Rostropovitsj.  Men er det en moderne cellist som kan få dem opp å sveve og gi dem en fortjent renessanse, må det visst nettopp være Mørk.

For dette er musikk som passer perfekt til Mørks intime, vare spillestil. Han spiller seg ut av og opp over kanadiernes enkle strykerakkompagnementer og formulerer seg, som C. P .E. Bach selv ville sagt det, «aus der Seele», fra sjelen. Han følger solostemmens bevegelse, følger de brå kast i de raske satsene der stemningene noen ganger nærmest veksler fra takt til takt. Og han spiller de langsomme satsene intenst, hypersensitivt med vekt på det frie, subjektive uttrykket.

Dette er kanskje ikke en tolkning som overholder alle oppførelsespraktikernes strikse regler. Men det er høyspent musikk i «empfindsamer Stil», følsom, sensibel musikk. Slik C. P .E. Bach ville ha det.

Bønnerop

Bergens Tidende, 02.03.2011

Vespers

Iro Haarla

ECM

Meditativ musikk fra nordisk stjernelag

Finske Iro Haarla og hennes nordiske stjernelag er ute med ny plate på ECM. På «Northbound» fra 2006 var hun selv aktiv som pianist og harpenist i forgrunnen av gruppen. Denne gang har hun stort sett overlatt scenen til Trygve Seims saxofoner. Men det er fremdeles hennes komposisjoner som er utgangspunktet – en serie langsomme melodilinjer som framføres av Seim i frynsete, tostemmig samspill med Mathias Eick på trompet. Klangen er ikke spesiell «nordisk». Man hører ekstatiske, østlige bønnerop i Seims soloer, og det harmoniske materialet legger opp til utflukter i ikke-europeiske skalaer. Av og til kommer Eick med egne kommentarer, og det utvikler seg korte strekk av kollektiv improvisasjon. Men for det meste er musikken meditativ. Og ensformig. Det er som om prosjektets muligheter egentlig er brukt opp. At musikken likevel ikke faller helt til ro, skyldes Jon Christensen som fyrer opp under blåserne med diskret, nyansert trommespill i fint samarbeid med bassisten Uffe Krokfors.

Et klaverfantom

Bergens Tidende, 02.03.2011

Yuja Wang

Rachmaninov

Deutsche Grammophon

Yuja Wang debuterer som orkestersolist

Yuja Wang er den foreløpig siste i rekken av unge klaverfantomer fra Kina. Hun har allerede to recitalplater på DG bak seg. Nå debuterer hun som orkestersolist med Mahler Chamber Orchestra dirigert av Claudio Abbado. På coveret har DG iscenesatt henne som asiatisk Lolita med trutmunn og pelslue. Men det er absolutt intet barnslig ved hennes spill. På programmet står intet mindre enn Rachmaninovs andre klaverkonsert. Og den spiller hun virtuost, med all den tekniske briljans vi etter hvert venter oss av disse unge kineserne. Som klaverfyrverkeri er prestasjonen imponerende. Men som Rachmaninov-solist har Wang framdeles et stykke å gå. Framføringen er kraftfull, men merkelig formløs, til tider nesten mekanisk. Pluss at hun ofte velger en alt for tilbaketrukket rolle i det vanskelige samspillet med orkesteret. Platen innledes med en vittig versjon av pausesignalet fra NRK Klassisk: Rachmaninovs rapsodi over et tema av Paganini.

Nåtid og åndelighet

Bergens Tidende, 23.02.2011

A Worcester Ladymass

Trio Medieval

ECM New Series

Trio Medieval synger melodilinjer fra 1200-tallet inn i vår tid

Hvis det er noe som definerer plateselskapet ECM, er det vel nettopp en utgivelse som denne: Tjue korte opptak av tre kvinner, tre sopraner, som står alene i et kirkerom og synger enkle komposisjoner hentet fra et engelsk kloster på 1200-tallet. Noen av stykkene er plainsong, en enkelt melodilinje som synges av en eller flere. Andre ganger oppstår det polyfone vev av tre selvstendige stemmer som møtes og skilles. Av og til hører man et diskret akkompagnement av klokker i bakgrunnen. Og hvis i tillegg Jan Garbarek hadde vært der med saksofonen sin og hadde lagt ekstatisk klagende glasur på toppen, ville det ha vært fullbrakt. Den optimale ECM-utgivelsen. Åndelighet på plate.

I virkeligheten er resultatet blitt noe helt annerledes. Det forfriskende ved Trio Medievals nyeste plate er at de tre sangerne– svenske Anna Maria Friman, norske Linn Andrea Fuglseth og Torunn Østrem Ossum – sprenger det stereotype New Age-bildet vi vanligvis forbinder med ECM. Med denne platen – den femte for ECM på tolv år – bryter de alle regler om dydig historisk korrekthet og moderne, ny-enkel følsomhet. Sammen med musikkhistorikeren Nicky Losseff har de konstruert sin egen Maria-messe ut av notefragmenter fra St. Mary’s abbedi i Worcester. Og har reist en moderne bygning på restene av de gamle murbrokkene.

Hvordan ble disse notene realisert den gang på 1200-tallet? Trio Medieval vet det ikke. Og forsøker heller ikke å gjette og gå bakover og rekonstruere den «opprinnelige» tonen. De synger de gamle melodilinjene som om det var ny musikk, samtidsmusikk. Og synger dem inn i vår tid, henvendt til et moderne publikum. Tomrommene mellom fragmentene i messestrukturen fyller de med ny musikk bestilt til formålet hos den britiske samtidskomponisten Gavin Bryars som har klart å skrive korte korsatser som klinger moderne, men likevel glir problemløst inn i sammenhengen.

Trio Medieval synger klart og prunkløst. De spartanske stykkene klinger overjordisk rent. Og klinger samtidig så kjødelig dennesidig, så blussende av jordisk sanselighet at man helt glemmer den kyske Maria og den kirkelige herkomst.

Liv og røre

Bergens Tidende, 23.02.2011

Inside The Beehive

Audun Automat

Pling

Utdrag fra boken om Coltrane og de som fulgte etter

Det er bassisten Audun Ellingsen som har laget låtene, og det er kvartetten hans, Audun Automat, som spiller – Jørgen Mathisen på saksofoner, Erlend Slettevoll på elpiano og Ole-Thomas Kolberg på trommer. Men selv om Ellingsen tydeligvis er sjefen, har han likevel valgt en mer tilbaketrukket rolle for seg selv. Det er først og fremst samspillet mellom Mathisen og Kolberg som er i forgrunnen og som bærer platen. Mathisen sparker ballet i gang med majestetisk messende tenorsax i Ellingsens komposisjon New Year. Og i de følgende sju numrene spiller han seg velopplagt gjennom alle kjente licks fra boken om Coltrane og de saksofonistene som fulgte etter. Det er up-tempo. Det er medium. Det er ballader. Og av og til er det kanskje litt for skoleflinkt. Men Mathisen blåser seg igjennom klisjeene med en egen tør og tøff tone. Og skaper hele tiden liv og røre sammen med Kolberg. De blir fint rammet inn av Ellingsens solide arrangementer, et par ganger forsterkt med Brage Rognlien på trombone.

Ørets hukommelse

Musikkommentar, Bergens Tidende, 23.02.2011

På Trio Mediaevals nye plate som blir anmeldt i dag, hører vi vokalmusikk fra 1200-tallet, en rekke en- og flerstemmige komposisjoner overlevert på noter fra et engelsk kloster i Worcester. Musikkhistorikerne vet nesten ingenting om disse komposisjonene. De forestiller seg at klosteret var et senter for slik musikk i perioden, men ingenting er sikkert.

Å framføre slik musikk krever langt mer enn fortolkning, skriver Anna Maria Frimann i tekstheftet. «Det er mye gjettverk og individuell intuisjon i framføringer av musikk fra middelalderen». Hun avviser forestillingen om at det går an å lage en historisk «autentisk» versjon: «Det er umulig å vite hvordan denne musikken ville ha lydt i middelalderen og derfor umulig å gjenskape en middelalderlig vokalklang». Derfor har Trio Mediaeval valgt å forholde seg fritt til materialet som om det var nåtidig musikk de skapte.

Holdningen er sympatisk. Det er umulig å gjenskape den opprinnelige middelalderklangen. Men hva om man kunne? Hva om det faktisk gikk an å treffe den helt riktige, autentiske klangen? Ja, da ville man møte et enda større og vanskeligere problem, nemlig at det er umulig å gjenskape de opprinnelige tilhørerne. Publikum som hører den gamle musikken i dag, lytter med ører som er preget av en helt annen tids lyder og musikk. Det er umulig å slette alt hva ørene vet og har hørt og lært. Det er umulig å høre musikken slik en engelsk munk på 1200-tallet hørte den.

Fra barokken og framover er kildematerialet mye bedre. Vi vet hvilke instrumenter komponistene hadde i tankene da de skrev sine verk, vi kan rekonstruere musikernes plassering i kirker og konsertsaler, vi kan komme med kvalifiserte gjett om hva som var periodens klangideal, hvordan man fraserte osv. Men ingen nok så historisk informert framføring kan gjenskape det sjokket som klangen av Beethovens fulltonende symfoniorkester ga i en tid da et tordenbrak var den kraftigste lyden publikum hittil hadde hørt.

Det er verdt å ha dette momentet med når man diskuterer autentisk, historisk informert oppførelsespraksis. Også når det gjelder framføring av musikk fra den nære fortiden. Vi har gode muligheter for å gjette hvordan Mahler, Grieg og andre komponister fra tidlig i forrige århundre forestilte seg at musikken deres burde spilles. De som framfører musikken i dag, kan gjerne forsøke å nærme seg disse idealene, men uansett hvor autentiske og ideelle deres framføringer er, vil de alltid bli hørt av et uautentisk, ikke-ideelt publikum preget av en annen tids lytteerfaringer.

Villskap

Bergens Tidende, 16.02.2011

Robert Schumann, Heinz Holliger

Alexander Lonquich, klaver

ECM New Series

Stormfull versjon av Schumanns Kreisleriana

I 1838 skrev Robert Schumann seg ut av en dyp depresjon ved hjelp av musikk, først valser og etyder, og så, i en eksplosjon av kreativitet, Noveletten, Kinderszenen og Kreisleriana, tre av klavermusikkens første moderne verk. «Det ligger skikkelig vill kjærlighet i noen av satsene, og ditt liv og mitt og mange av dine blikk», skrev han til Clara Wieck om Kreisleriana. Han ville fange alt med disse åtte forrevne, fragmentariske satsene, musikken skulle være så innholdsrik og sammensatt som en stor roman. Noe av villskapen ble dempet i senere utgaver, men den tyske pianisten Alexander Lonquich er gått tilbake til urteksten av Kreisleriana og spiller på sin nye plate en mørk, stormfull versjon med ekstreme utsving i dynamikk og brå kontraster mellom vågal virtuositet og lyrisk ekstase. Platen slutter med et nyere verk, Heinz Holligers Partita fra 1999 som fører noen av Schumanns motsetninger videre i et nåtidig tonespråk.

Musikalske drodler

Bergens Tidende, 16.02.2011

Andreas Ulvo:

Light & Loneliness

Atterklang

Andreas Ulvos første soloplate

Han drar hjem til Eidskog, setter seg ved det gamle klaveret der han i sin tid lærte å spille, og begynner å fantasere og improvisere seg tilbake til barndommen: Andreas Ulvo, jazzpianist, kjent fra Eple Trio, medspiller hos blant andre Mathias Eick og Karl Seglem. Den første soloplaten hans er innspilt i dagligstuen i Hedmark over to dager i mai siste år. Man hører den intime romklangen. Man hører at klaveret har kjent bedre dager. Man hører regnvær og fuglesang i bakgrunnen. Og først og fremst hører man Ulvo som sitter og spiller musikalske drodler – 17 små skisser tegnet på frihånd, 17 langsomme meditasjoner over bruddstykker av glemte melodier og gamle pianistiske grep med minner av Debussy og Janacek og flyktige referanser til Keith Jarrett. Det er blitt en ganske kort plate. Men så er det musikalske materialet da også temmelig begrenset. Og stykkene så enstonige at selv 40 minutters spilletid kanskje er i lengste laget.

Mot alle odds

Bergens Tidende, 09.02.2011

Sigbjørn Apeland: Glossolalia

Hubro

Improvisasjoner for salmesykkel

Tråorgel, trampeorgel, tråkkeorgel, stueorgel, pumpeorgel, salmesykkel – kjært barn har mange navn. Egentlig heter instrumentet harmonium. Engang sto slike miniatyrorgler overalt i bedehus og private hjem. I dag er de stort sett forsvunnet, i alle fall gjemt bort. Og det er ikke mange som husker hvordan man spiller på dem. Organisten Sigbjørn Apeland gjør det. Han har funnet salmesykkelen fram, trampet luft i belgen og spilt inn fem improvisasjoner. Det er blitt musikk av det – mot alle odds, så å si. For et harmonium er et tungt instrument som reagerer tregt, lyden er kompakt og det er nesten ikke rom for dynamiske utsving. Men Apeland klarer å lokke uventede effekter og klangnyanser frem. Og klarer også å utnytte instrumentets egen støy som akkompagnement til sine improvisasjoner over minimalistiske skalaer, durende droner og svevende klangflater. Det er bare en halv time musikk på platen. Men en halv time er akkurat passe. Og det låter interessant så lenge det varer.

BFO i sterk konkurranse

Bergens Tidende, 09.02.2011

Igor Stravinsky: The Rite of Spring & Petrushka

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Ny tolkning av Vårofferet

Musikkhistorikerne elsker å fortelle anekdoten om opptøyene som brøt ut i Paris da Diaghilevs Ballet Russe uroppførte Vårofferet til Stravinskys musikk i 1913. Men egentlig var det visst mest selve balletten og historien om det ville, hedenske ritualet som publikum reagerte på. Da musikken ble spilt på konsert en stund senere, ble den iallfall godt mottatt. Og slik fortsatte det. Av alle avantgardistiske verker fra starten av forrige århundre er Vårofferet trolig det som oftest er fremført på konsert. Og også det som flest ganger er innspilt på plate.

Så når Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton nå utgir Vårofferet på BIS, beveger de seg inn i et felt der de skal konkurrere med flere hundre andre innspillinger. Standardreferansen, Stravinskys egen innspilling fra 1960, er fremdeles på markedet. Assistenten hans, Robert Craft, kom med sin versjon så sent som i 2005. Og inn i mellom har alle verdens store orkestre og alle verdens store dirigenter, gamle så vel som nye, vært på banen – ofte flere ganger og ofte med samme kobling av Vårofferet og Petrushka (1911) som BFO nå presenterer.

BFO spiller Petrushka med både humor og ironi og med fin sans for stykkets teatralske aspekter. Det er også mye godt å si om tolkningen av Vårofferet. Platen demonstrerer at BFO i dag har alle de resursene som er nødvendige for å spille et så komplisert og krevende verk som dette. Alle instrumentgruppene er topptrimmete. Treblåserne og slagverkerne som er i frontlinjen hele tiden, gjør en formidabel innsats. Og som helhet spiller orkestret sterkt og flott under Andrew Littons ledelse.

Dette er absolutt en tolkning som er verdt å høre. Men likevel ikke en tolkning som når helt til topps i konkurransen, ikke helt opp på det nivået der vi for eksempel finner Pierre Boulez og Cleveland Orchestra eller Valery Gergiev og Kirov Orchestra. Det skyldes for det første at BFO ofte klinger for blekt. Om det er opptaket eller orkestret som er årsaken, er vanskelig å si, men spesielt messingblåserne låter temmelig matt, av og til nesten litt forknytt, og det er også en del uklare detaljer i treblåserne, spesielt i de avsnittene der Stravinsky nærmer seg Debussys impresjonistiske lydmalerier. For det andre er det noe med rytmikken i verket. Littons tolkning er energisk og dynamisk. Han gjør fint rede for Stravinskys ustanselig skiftende taktarter og de polyrytmiske passasjene, men fremføringen virker av og til noe stivbent pedantisk og får sjeldent det drivende, intense suget man forventer av musikken til et hedensk ritual.

Hvem bryr seg om at du lytter?

Bergens Tidende, 02.02.2011

På slutten av 1940-tallet begynte den amerikanske komponisten Milton Babbitt å skrive musikk der alle elementer var fastlagt etter strenge, matematiske regler. Resultatet ble en livslang produksjon av ufattelig komplekse verker – som er lite spilt. At Babbitts navn likevel er temmelig kjent, skyldes en artikkel han skrev for mange år siden i bladet High Fidelity.

Radikal, modernistisk musikk «fremføres sjeldent, og da primært på dårlig besøkte konserter for et publikum som i hovedsak består av andre ’profesjonelle’», skriver han. Noen vil kanskje synes at en slik musikalsk og sosial isolasjon er beklagelig, men Babbitt mener at isolasjonen ikke alene er uunngåelig, men gunstig for komponisten.

Slik han ser det, er den musikalske modernismen en revolusjon som kan sammenlignes med utviklingen av teoretisk fysikk på 1800-tallet. Komponistene er en slags forskere som utfører vitenskapelige eksperimenter, og som derfor burde jobbe på universitetene. Man kan ikke forvente at vanlige tilhørere skal kunne forstå hva en komponistforskerne driver med, skriver han, men folk flest «har jo sin egen musikk, sin allestedsnærværende musikk: musikk til å spise til, lese til, danse til og til å bli imponert over».

Babbitt ville kalle artikkelen for «Komponisten som spesialist» eller «Komponisten som anakronisme». Redaktøren av High Fidelity valgte i stedet tittelen «Who Cares if You Listen?» – «Hvem bryr seg om at du lytter?» – noe Babbitt oppfattet som «krenkende vulgært». Men tittelen er blitt hengende og har i ettertid vært en slags merkelapp for hans og hans generasjons musikk.

Milton Babbitt døde på lørdag, 94 år gammel. Det er ikke mange av hans slag tilbake nå. Tiden renner ut for den musikalske modernismen. I mer enn en forstand. De gamle frontfigurene dør. Og med dem dør ikke bare de strenge, radikale komposisjonsteknikkene, men også selve den underliggende, elitistiske ideologien.

I dag er det neppe noen samtidskomponist som ville være tilfreds med «et publikum som i hovedsak består av andre ’profesjonelle’». Det er igjen blitt akseptabelt for «seriøse» komponister å skrive musikk for å kommunisere – kanskje ikke «allestedsnærværende musikk», men i det minste musikk som er tenkt inn i større sosiale sammenhenger og som er beregnet til å skulle høres av andre enn dem selv og en håndfull kollegaer.

Der Babbitt så musikkens isolasjon som et fortrinn, ser dagens komponister et problem som krever sosiale og musikalske løsninger.

Fremmed i tiden

Bergens Tidende, 02.02.2011

Catharinus Elling: Quartets

Engegårdkvartetten

Nils Anders Mortensen, klaver

Simax Classics

Engegårdkvartetten med myndige tolkninger av Catharinus Ellings anakronistiske kammermusikk

«Elling er helt fremmed for den tid, han lever i», skrev Aftenpostens musikkanmelder Hjalmar Borgstrøm i 1916. Han hadde hørt noen symfoniske verk av Catharinus Elling og kunne ikke begripe hvorfor det var nødvendig å vende ryggen mot «nutidens store musikalske udvikling». Men selv om Borgstrøm ikke likte Ellings prosjekt, anerkjente han likevel hans håndverksmessige ferdighet «i efterlevelsen af den ældre stil».

I samtiden vakte Borgstrøms likefremme kritikk oppsikt og vrede, og Ellings støttespillere skrev rasende motinnlegg i Aftenposten. I dag er disse konfliktene historie, musikkhistorie, og vi som ikke er personlig involvert i det tidlige 1900-tallets norske musikkliv, er kanskje bedre i stand til å høre musikalske kvaliteter i de verkene Borgstrøm ikke hadde øre for.

Anledningen er der. Simax Classics som i 2009 utga et utvalg av Ellings romanser, flott tolket av sopranen Ann-Helen Moen og pianisten Gunilla Süssmann, er ute med en ny Elling-plate, denne gang med eksempler på kammermusikken hans – to strykekvartetter og en klaverkvartett myndig tolket av Engegårdkvartetten med pianisten Nils Anders Mortensen som velopplagt medspiller.

Jo visst, dette er anakronistisk musikk som vender ryggen mot samtiden, musikk skrevet i begynnelsen av 1900-tallet, men formulert i 1800-tallets romantiske tonespråk og formet i den tysk-østerrikske tradisjonen med stadige referanser til Schubert, Mendelsohn og Brahms. Likevel – under den tradisjonalistiske og skoleflinke overflaten blusser disse verkene av livskraft og musikalsk fantasi. Dette er musikk som er både «baade kjernesund og ejendommelig» som Grieg skrev da han introduserte Elling for det norske publikum i 1885.

Selv en streng, fremtidsrettet kritiker som Borgstrøm måtte innrømme at det var slik. Etter å ha hørt Ellings klaverkvartet en gang i 1918, skrev han i Aftenposten, kjølig og avmålt: «Det er et fredelig verk, som ikke sætter sindene i bevægelse». Men, tilføyde han liksom nødtvungent, kvartetten har «adskillige melodiske skjønheder». Og: «Særlig var adagioen vakker». Helt riktig hørt, Borgstrøm!

Strikt og disiplinert

Bergens Tidende, 28.01.2011

Gustav Mahler: Symfoni nr. 3

Lilli Paasikivi, mezzosopran

David Zinman, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

En av de beste Mahler-tolkningene i manns minne

Da David Zinman startet sine kritikerroste innspillinger av Mahlers symfonier med Tonhalle-Orchester Zürich i 2007, uttalte han i et intervju at han sterkt misliker tolkninger «der alt er tungt aksentuert og understreket med henblikk på maksimal effekt».

Ikke rart da at vi var spent på hvordan han og BFO ville takle Mahlers tredje symfoni i går kveld. For er det noen av Mahlers ni symfonier som inviterer til store, tunge og patosfylte uttrykk, er det vel nettopp denne. Med sine seks satser og en spilletid på over halvannen time er dette den lengste symfonien i verden. Den krever myriader av slagverk, dobbelt så mange messing- og treblåsere som vanlig, kraftig utvidete strykergrupper, posthorn bak scenen og klokkespill i det fjerne.

Likevel var det ikke noe uttrykksmessig overkill i Zinmans tolkning. Han startet første sats i et temmelig langsomt tempo, og tok BFO og oss gjennom dette forunderlige verket som sprenger alle tradisjonelle forestillinger om hva en symfoni bør være. Satsene er fragmenterte, fulle av fremmedelementer, høyt og lavt mellom hverandre. Men der andre dirigenter er tilbøyelige til å drukne konfliktene i store utladninger, presenterte Zinman dem, strikt og disiplinert. Han la hovedvekten på verkets indre struktur fremfor på den ytre dramatikken, og skapte på den måten, paradoksalt nok, mer sammenheng i verket enn vi er vant til.

Dette ble en av de største Mahler-tolkningene jeg har hørt BFO spille i Grieghallen. Tett, klar og bestemt med intensitet og nærvær gjennom alle seks satser uten konsentrasjonssvikt. Den finske mezzosopranen Lilli Paasikivi hadde fine tolkninger av tekstene fra Nietzsche og «Des Knaben Wunderhorn» i fjerde og femte sats. Og fikk flott følge av Bergen Filharmoniske Kor og lokale jente- og guttekor instruert av Asbjørn Flåm, Maria Gamborg Helbekkmo og Håkon Matti Skrede.

En komponist krysser sine spor

Bergens Tidende, 26.01.2011

Call-Notes

Synne Skouen

Aurora

Verk som ikke likner på noe annet i norsk samtidsmusikk

«Det er altså komponist jeg er» – sto det på invitasjonen da Synne Skouen lanserte denne platen sist onsdag. Man skjønner hun føler behov for å si det. For i lange perioder har kulturpolitikeren og byråkraten Skouen vært betydelig mer synlig enn komponisten av samme navn.   

Hun var redaktør av musikktidsskriftet Ballade og musikkritiker i Arbeiderbladet på 1980-tallet. Det meste av 1990-tallet var hun ansatt i NRK, først som musikksjef i P2, senere som kultursjef. Siden 2001 har hun vært spaltist i Aftenposten. Og fra 2007 også drosjesjåfør på deltid. Men det er altså komponist hun er. Egentlig.

Komponisten Skouens navn har først og fremst vært forbundet med hennes og Kjersti Alvebergs ballett Volven fra 1989. Andre deler av produksjonen hennes er mindre kjent, og nesten ingenting er innspilt på plate. Før nå.

Call-Notes inneholder musikk fra Volven fremført av Christian Eggen og Kringkastingsorkesteret. I tillegg presenteres både verk fra 1980-tallet og nyere komposisjoner fra livet etter NRK. Platen demonstrerer samtidig spennvidden i Skouens produksjon – fra solostykker til orkesterverk. Og den demonstrerer musikalske sammenhenger og forbindelser på kryss og tvers av verk og årtier.

De to stykkene for solofiolin som fremføres av Geir Inge Lotsberg på platen – «Une soirée d´été…» (1991) og «…à travers les paroles» (2007) – er en god inngang til Skouens musikalske univers. De er skrevet med 16 års mellomrom, men er tenkt som en helhet og er preget av samme underliggende, estetiske program. Musikken er atonal med bruk av modernistiske gester og effekter, men tonespråket brytes hele tiden opp via innskutte referanser til soloformatets tradisjon. Sammenstøtet mellom nåtid og fortid oppløses ikke i fred og forsoning. Men tidsperspektivet gir nåtidsmusikken klangbunn og dybde.

Et annet fellestrekk er Skouens lekende og ofte ironiske forhold til de musikalske formatene og hennes bruk av sceniske effekter under fremføringen – som for eksempel i «Vent!» (2004) der pianisten Ellen Ugelvik spiller klassiske klaverklisjeer med en telefonbok liggende på de dype tangentene slik at resultatet høres ut som et stykke retro-avantgarde. Eller i «O Vilhelm, Vilhelm, for strykekvartett + 1» (2007) der +1 viser seg å være sangeren Ruth Wilhelmine Meyer som etter en stund bryter inn i en modernistisk sats med en gammel, melankolsk romani-sang.

Verk som disse likner ikke på noe annet i norsk samtidsmusikk. Godt at det endelig er blitt mulig å høre dem på plate.

Variasjoner

Bergens Tidende, 26.01.2011

Written in Sand 

Sølve Sigerland, fiolin

Simax Classics

Fire nordiske verker for solofiolin

På «Written in Sand» minner Sølve Sigerland oss om at det ikke bare er Bach og Paganini som har skrevet musikk for solofiolin, men at genren har også tiltrukket komponister fra vår egen tid. Han har valgt ut fire nyere, nordiske verk som han spiller med teknisk overskudd og god forståelse for utfordringene i denne typen musikk. Det starter med «Variations» fra 1989, et stykke leken dansk postmodernisme der Poul Ruders plukker et tema fra hverandre og plasserer de enkelte taktene som Lego-klosser i stadig nye omgivelser. Finske Esa-Pekka Salonens «Lachen Verlernt» fra 2002 er også et variasjonsstykke, en skeiv chaconne bygd på repetisjon av en underliggende harmonisekvens. Islandske Haflidi Hallgrimsson holder seg på mer tradisjonell grunn i «Offerto» (1991), et langt og temmelig formløst, fritonalt verk. Og det er også Hallgrimsson som får lov å slutte platen, nå med «Poemi» der Sigerlands ekspressive fiolin akkompagneres av Risør Festival Strings.

Timing

Bergens Tidende, 26.01.2011

Peace

Richard Badendyck

Baden Music

Ballader fra den store amerikanske sangbok

Sangere som debuterer på plate når de er over seksti, er ikke hverdagskost. Richard Badendyck gjorde det i 2005. Nå kommer han, 68 år gammel, med sin andre plate, og denne gangen både synger han og akkompagnerer seg selv på klaver, flott støttet av c på bass. På repertoaret står «If You Could See Me Now», «You Don’t Know What Love Is» og flere andre ballader fra den mest krevende delen av den store amerikanske sangbok. Badendyck omtaler seg selv som crooner, og, jo da, han holder seg tett til melodien, og hans dype, lodne baryton vekker minner om både Billy Eckstine og Johnny Hartman. Men han har en helt annerledes frihet i fraseringen enn de gamle croonere. Han er først og fremst jazzmusiker. Og synger disse balladene med samme fornemmelse for timing som når han improviserer på klaveret. Stemmen hans har en del slitasje i toppen. Men hvis han fortsetter å økonomisere med den, burde det kunne bli flere fine plater som denne i de kommende årene.

Ord og ting

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.01.2011

Jeg leser i avisen (17.1) at Stiftelsen Harmonien har vedtatt å endre navn til Stiftelsen Bergenfilharmonien. Hjelpe meg! Verden står ikke til påske!

«Hva er et navn?» – spør Julie i Shakespeares tragedie, og sier: «Den blomst vi kaller rose, vil dufte liflig uten rosens navn». Hun mener at ordene står i et ytre, helt tilfeldig forhold til de tingene de refererer til. Slik hun ser det, kunne BFO gjerne hete Røyksopp eller Fjorden Baby, det ville likevel være det samme orkesteret.

Direktør Bernt Bauge fra Harmonien tilhører en annen språkfilosofisk tradisjon. Han mener det er tett sammenheng mellom ord og ting, og at man ved hjelp av nye navn som for eksempel «Stiftelsen Bergenfilharmonien» kan endre tingene og «gi orkesteret en tydeligere identitet».

Jeg er ikke sikker på han har rett. Hva vi kaller tingene, har selvsagt betydning for hvordan vi oppfatter dem, men det er neppe noen i verden som ville endre oppfattelse av BFO fordi orkestrets byråkratiske rammeverk får et lengre, mer besværlig navn.

Bauge mener også at Stiftelsen Bergenfilharmonien «kommuniserer bedre», mens det gamle navnet virker fremmedgjørende for «alle dem som ikke har et forhold til orkesteret». Her er vi nok tettere på årsaken til navnebyttet.  Det er selve ordet Harmonien som er problemet. Hvis man skal ha tak i nye publikumsgrupper, er det kanskje lurt å kvitte seg med et ord som vekker assosiasjoner om byens bedre borgerskap og deres ideelle foreninger. Men i samme slengen kapper man så den historiske forbindelsen tilbake til den borgerlige 1700-tallskulturen som i sin tid skapte orkestret.

Andre orkestre fra samme periode opplever ikke denne fortiden som noe problem. Orkestret som flyttet inn i de rike tekstilfabrikantenes hus i Leipzig i 1781, kaller seg fremdeles for Gewandhausorchester uten at det sjenerer noen. Men Stiftelsen Harmonien må altså ha nytt navn. Verden står ikke til påske! Eller gjør den? Vel, den gjør nok det.

For den viktigste endringen på navnefronten er jo  skjedd for lengst. Den skjedde tilbake i 1986 da det som den gang het Musikselskabet Harmoniens Orkester, ble døpt om til Bergen Filharmoniske Orkester.  Navnebyttet gjorde det kanskje enklere å markedsføre orkestret internasjonalt, men at BFO har en «tydeligere identitet» i dag enn den gang, er selvsagt ikke et resultat av et markedsstrategisk navnevalg i 1986. Det skyldes iherdig innsats av musikere og dirigenter gjennom et kvart århundre.

Som et pust

Bergens Tidende, 19.01.2011

Yngve Slettholm

Chamber Music for Saxophone and Percussion

Lawo Classics

En av de mest originale stemmene i norske samtidsmusikk

Den nye Lawo-platen minner oss om at Yngve Slettholm ikke bare er en effektiv kulturbyråkrat, han er en stor komponist, en av de mest originale stemmene i norske samtidsmusikk. De seks kammermusikalske verkene på platen avtegner hans kunstnerisk utvikling fra ekspressive, neoklassiske prosjekter omkring 1980 til meditative verker inspirert av Morton Feldman fra 1990 og framover. Hans saxofonkvartett fra 1989 låner tittel fra en av Anton Weberns foredragsanvisninger: «...wie ein hauch...», «som et pust». Dette kunne være overskriften på den senere delen av Slettholms produksjon. Det er ingen store fortellinger i disse verkene, bare små forløp av musikalske celler som gjentas med ørsmå variasjoner og diskrete gester. Vakker musikk som puster rolig og tyst. Og som tolkes innsiktsfullt av slagverkeren Kjell Tore Innervik, harpenisten Sidsel Walstad, og NoXaS saksofonkvartett.

Kirkemusikk

Bergens Tidende, 19.01.2011

Nidaros

Nidaros domkor

Vivianne Sydnes, dirigent

Torbjørn Dyrud, orgel

2L

Nidaros domkor presenterer nyere norske komposisjoner

Riktignok kom denne platen rett før jul, men det er ikke noe spesielt juleaktig med den. Den kan gjerne høres på andre tider av året også. For her får vi høre en rekke nyere norske korverk skrevet for Nidaros domkor av komponister som Ståle Kleiberg, Henning Sommerro, Wolfgang Plagge og flere andre. Det er selvsagt snakk om kirkemusikk, men kirkemusikk av veldig forskjellige slag. Her er enkle, upretensiøse arrangementer av salmer og folkelige sanger, men også større, ambisiøse og mer komplekse verker der spesielt to satser fra Kleibergs Requiem for nazismens ofre peker seg ut. Innimellom improviserer Torbjørn Dyrod på orgelet i Nidarosdomen. Tonespråket i korverkene er tradisjonalistisk, men reiser likevel mange fremføringsmessige utfordringer som Vivianne Sydnes og domkoret løser med egal, varm klang og tydelig artikulasjon. Og 2Ls lydopptak er som vanlig imponerende.

Store forventninger

Musikkommentar, Bergens Tidende, 13.01.2011

Bergen filharmoniske orkester åpner vårsesongen i Grieghallen i kveld. Hva kan vi vente oss?

Det er helt sikkert ikke noen enkel sak å snekre sammen et slikt program. Her er mye å ta hensyn til. For eksempel alle de tradisjonelle – og motstridende – forventningene publikum og kritikere møter orkestret med.

Programmet bør avspeile musikkhistorien pleier man å si. Og siden det er snakk om et norsk orkester, ligger det også alltid i luften at BFO bør spille mye norsk musikk, pluss at orkestret har en særlig forpliktelse til å styrke norsk samtidsmusikk. I tillegg forventer vi at orkestret feirer hva som måtte være av store komponistjubileer. Pluss, pluss. Og da har jeg slett ikke nevnt alle de uunngåelige praktiske problemene: Hvilke solister har BFO råd til? Hva vil solistene helst spille, og hvordan matcher dette med de andre verkene som muligvis burde spilles på samme konsert? Og så videre, og så videre.

Hvordan klarer BFO å balansere mellom alle disse motstridende forestillinger og forventninger? Utmerket, er det korte svaret. På papiret ser vårens program i det minste ut til å være et rimelig kompromiss som kan tilfredsstille de fleste – samtidig med at det fremhever en type musikk som passer spesielt godt til BFOs kvaliteter. Kjernepublikummet vil uten tvil like dette programmet. Om det også vil trekke nye grupper til Grieghallen, er et annet spørsmål. Eller rettere: å utvide publikumsgrunnlaget er nok ikke noe man kan klare via programlegging alene. Her må det suppleres med andre virkemidler og jobbes i flere kanaler samtidig.

På åpningskonserten i kveld presenterer dirigenten Georg Mark og BFO et program som spenner fra Beethovens syvende (1812) over Weberns Passacaglia (1908) til seks sanger av Zemlinsky (1913) med Randi Stene som solist. Overskriften er «Møtested Wien». Det kunne gjerne vært overskriften på hele vårprogrammet. For etter mange sesonger der sjefdirigent Litton har vært spesielt opptatt av russiske komponister av ymse slag, er programmet denne våren preget av «Wiener-tradisjonen», den sentrale musikalske lysløypen fra Beethoven og framover – der BFO alltid har følt seg hjemme og ofte har hatt store stunder.

En av grunnene til at Wiener-linjen er styrket i 2010-11, er selvsagt at Gustav Mahler hadde 150 års jubileum i fjor og at det i år er 100 år siden han døde. I vår feirer BFO ham med framføringer av symfoni nr. 3 i januar og nr. 2 i mai. Januarkonserten er spesielt interessant. Den dirigeres av amerikanske David Zinman som nettopp har avsluttet en kritikerrost serie med alle Mahlers symfonier sammen med Tonhalle-Orchester Zürich.

I år er det også 100 år siden Johan Svendsen døde. Han blir feiret med en festkonsert i februar. Og når det gjelder norsk musikk fra de siste årene rommer programmet ganske mye, både en klarinettkonsert av Ørjan Matre, en slagverkskonsert av Rolf Wallin pluss to verker av Ketil Hvoslef: orkesterverket Ein Traumspiel og klaverkonserten fra 1993 med Leif Ove Andsnes som solist. Andsnes er også på programmet i mars: Mens BFO er på turne i Wien, spiller han et helt soloprogram med Wiener-musikk fra Beethoven til Schönberg for hjemmepublikummet.

Hva med solistene da? Vel, det er mange gode musikere på vårprogrammet. Men pianisten Hélène Grimaud som kommer i april, er – bortsett fra Andsnes da – den eneste som spiller i øverste, internasjonale divisjon. Det kunne gjerne vært flere av hennes type. Spesielt i en tid da man aldri er helt sikker på hvordan den klassiske musikken vil bli plassert på Festspillprogrammet.

Dette bør du ikke gå glipp av.

27.01: Mahlers tredje - Skapelsen

Gustav Mahler: Symfoni nr. 3

David Zinman, dirigent

30.03: Andsnes spiller Beethoven

Ludwig van Beethoven: Klaversonate nr. 21 'Waldstein'

Johannes Brahms:Fire ballader

Arnold Schönberg: Klaverstykker, op. 19

Ludwig van Beethoven: Klaversonate nr. 32

14.04: Drømmespill

Ketil Hvoslef: Ein Traumspiel

Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 23

Dmitri Sjostakovitsj: Symfoni nr. 6

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Hélène Grimaud, klaver

Love songs

Bergens Tidende, 12.01.2011

Love Songs Re-Spelled

Elisabeth Holmertz og Fredrik Bock

Lawo

En kvinnelig komponist fra 1600-tallet

Hun levde i 1600-tallets Venezia; hun var illegitim datter av en dikter; hun sang og komponerte; hun var ugift; hun hadde fire barn. De offisielle papirene forteller ikke mye mer enn dette om Barbara Strozzi. Men musikken hennes har i alle fall overlevd. Mellom 1644 og 1664 utga hun åtte samlinger vokalmusikk – madrigaler, motetter, arier, ariettaer og kantater. De fleste handler om kjærlighet. På Love Songs Re-Spelled synger den svenske sopranen Elisabeth Holmertz et utvalg av dem. Tolkningen hennes er dramatisk med sterke, ekspressive effekter som passer fint til Strozzis vittige, ironiske og av og til melankolske sanger. Fredrik Bock akkompagnerer improviserende på barokkgitar og theorbe, og spiller i tillegg solostykker av andre komponister fra perioden. På platen er det også et par nyskrevne sanger av Susanna K. Wallumrød, Benedicte Torget og Ane Brun. Men det er Strozzis frie, levende musikk som bærer platen.

Koselig kitsch

Bergens Tidende, 12.01.2011

harmOrgan

Sigmund Groven, munnspel

Iver Kleive, orgel

2L

Duett mellom munnspell og orgel

Kombinasjonen av munnspill og hammondorgel er ikke helt uvanlig. Vi kjenner den blant annet fra plater med Stevie Wonder og Toots Thielemans. Nå har Sigmund Groven og Iver Kleive tatt saken til neste nivå. På platen «harmOrgan» hører vi Grovens munnspill i duett med Kleive og kirkeorgelet i Uranienborg kirke. De to hovedpersonenes musikalitet og teknikk er det ikke noe å si på. Og lydteknikken er også god: Plateselskapet 2L har investert all sin ekspertise i opptakene slik at den massive klangen av Kleives orgel ikke drukner Grovens spinkle instrument. I tillegg er repertoaret enkelt og elskverdig. Det er transkripsjoner av noen stykker som Bach og Händel opprinnelig skrev for fløyte, men det meste er korte, upretensiøse låter «i gammel stil» signert Groven og Kleive. Det hele er forrykende kitchy. Og ganske koselig. Men verken kitchy eller koselig nok til å sikre platen et langt liv på iPoden.