Årets plater, 2013

Bergens Tidende, 21.12.2013

Oppdagelsesreiser

Riccardo Chailly og Leipzig Gewandhausorchester fjerner hundre års avleiringer fra Brahms’ symfonier (Decca) og oppdager en finstemt klangpalett under tradisjonens mørke ferniss.

András Schiff spiller på gamle flygeler og finner frem glemte klanger og myke stemninger fra en forsvunnet verden i Beethovens Diabelli-Variationen (ECM New Series).

Det er europeiske konsertopptak fra 1969 i Sonys andre «bootleg»-utgivelse med Miles Davis Quintet.  På tre cd-er og en dvd hører og ser vi Davis, Wayne Shorter, Chick Corea, Dave Holland og Jack DeJohnette på stormfulle oppdagelsesreiser inn i et ukjent, elektrisk landskap.

Store stemmer

Barytonen Matthias Goerne er uovertruffen i det romantiske lied-repertoaret. At han også har sans for moderne musikk, viser han med skarpe tolkninger av Hanns Eislers sanger fra det amerikanske eksilet og fra 1960-tallets DDR (harmonia mundi).

Anna Netrebko har vært i platestudiet for første gang på fem år. Ariene på platen «Verdi» (Deutsche Grammophon) avslører at stemmen hennes er mørkere nå og at den også er blitt enda mer uttrykksfull, enda mer dramatisk.

Norsk nåtid

Det er klassikerne som dominerer på platemarkedet, men Rolf Gupta minner oss om at det fremdeles finnes levende komponister, også i Norge. På platemerket Aurora presenterer han og Oslofilharmonien fem verk av Lars Petter Hagen, fem stykker sart, vakker musikk som ikke likner noe annet du har hørt. 

Fra nærmiljøet

I Bergen står Hansakvartetten øverst på seierspallen i år. Deres innspilling av Fartein Valens strykekvartetter (2L) imponerer med gnistrende samspill og innforståtte tolkninger av Valens særegne musikalske univers.

Avskjed

Musikken mistet mange store skikkelser i 2013, blant andre Patrice Chéreau, den franske regissøren som innvarslet det moderne regiteatret med sin sensasjonelle oppsetting av Wagners Ring i Bayreuth i 1976.

Blant jazzmusikerne minnes vi den stillferdige, tørre gitaristen Jim Hall, «gitarens Paul Klee» som Jan Erik Vold en gang kalte ham.

En ny, sterk stemme

Bergens Tidende, 11.12.2013

Roots and Stems

Hayden Powell

Periskop

Solid andreplate fra trompetisten Hayden Powell

Siste år vakte Hayden Powell oppmerksomhet med debutplaten «The Attic». Nå er trompetisten fra Molde tilbake, denne gangen med «Roots and Stems», en solid andreplate som slår fast at den norske jazzscenen har fått en ny, sterk stemme.

På «The Attic» spilte Powell med full rytmegruppe og hadde Tore Brunborg med på tenorsaksofon. I år spiller han trio med bassisten Jo Skaansar og pianisten Eyolf Dale som begge også var med på debutplaten. Som enslig blåser får Powell en fremskutt og utsatt posisjon, men eksponeringen gir ham samtidig anledning til å demonstrere at han har mye på hjerte som komponist og mye å fare med som solist. Hans store, åpne messingtone og hans elastiske, bevegelige frasering vekker minner om 1960-tallets store trompetister. Og trioens materiale og spillestil er i det hele tatt tydelig inspirert av post-bop’ens spenstige smågrupper. Men musikken deres er likevel ikke nostalgisk tilbakeskuende. Det blåser frisk kuling på platen. Her er enkle, sangbare melodilinjer, her er rå soloer innrammet av snodige, kantede arrangementer. Og underveis veksler musikerne fleksibelt mellom stramme styrte forløp på tradisjonens grunn og friere sekvenser der Powell vrenger og krenger trompetens lyd mens Eyolf Dale spiller seg inn i samtidsmusikkens grenseområder.

Men er ikke trioformatet litt aparte, da? Blir en jazztrio uten trommer ikke ensformig og stillestående? Nei, faktisk ikke. Skaansar og Dale fungerer godt sammen, de legger det nødvendige rytmiske fundamentet og selv i de raskeste numrene driver de Powell fremover, så effektivt og swingende at du sjeldent savner en trommeslager.

Roser og folketoner

Bergens Tidende, 05.12.2013

Rós. Songs of Christmas

Grete Pedersen

Det Norske Solistkor

BIS

Maria og barnet som tema i uortodoks juleplate

Platen heter Rós – det norrøne ordet for rose. Undertittelen lover oss riktignok «Songs of Christmas». Men dette er ikke en juleplate av den typen butikkene er fulle av for tiden. Vi ser det allerede på coveret. Her er verken snø eller grantrær eller stjerner eller reinsdyr, bare et utsnitt av en altertavle fra en italiensk renessansekirke, et traust bilde av Maria som sitter med barnet sitt stående på fanget. Og det er nettopp dette platen dreier seg om: Moderen og barnet som forestillingsbilde i den kristne tradisjonen – med rosen, det gamle symbolet for Maria, som sammenbindende element. 

Grete Pedersen og Det Norske Solistkor har laget noe så uvanlig som en juleplate basert på en bærende ide, en plate der det går tematiske forbindelser på kryss og tvers mellom de enkelte sporene. Kronologisk sett spenner verkene fra Hildegard von Bingens 1100-tall over barokken og reformasjonen helt frem til våre dager. Og innimellom kommer det gamle Mariasanger, norske og nordiske folketoner og improvisert instrumentalmusikk.

Samtidskomponisten Ørjan Matre og lutenisten Rolf Lislevand har skrevet nennsomme arrangementer av salmer og folketoner. Og under Grete Petersens myndige ledelse beveger Solistkoret seg uanstrengt frem og tilbake gjennom de mange århundrene. Her er rene, bølgende linjer som møtes og skilles i Hildegard von Bingens vekselsanger fra middelalderen og her er knivskarp intonasjon når vi kommer frem til «Himmelfalden», en av danske Per Nørgårds sjeldent fremførte salmer fra 1980-tallet. Tre av korets sopraner – Ingeborg Dalheim, Runa Hestad Jenssen og Ditte Marie Bræin – har gode innsatser som solister underveis.

Det er innbyrdes sammenhenger mellom de enkelte tekstene. Og til tross for de store kronologiske avstandene henger platen også musikalsk sammen – blant annet fordi det er lagt tradisjonsmusikalske elementer inn i mange av arrangementene. Folkesangeren og kvederen Berit Opheim er for eksempel solist flere ganger. Rolf Lislevand har tatt lutten sin med i studiet og akkompagnerer kor og solister i mange av numrene sammen med Gjermund Larsen på fele og Bjørn Kjellemyr på kontrabass. Og innimellom vokalnumrene går Lislevand, Larsen og Kjellemyr sammen og spiller blomstrende improvisasjoner. 

Om et par uker forsvinner juleplatene fra cd-spillerne. Noen få av dem dukker kanskje opp igjen til neste jul. De andre blir glemt. Hva skjer med Rós?  Kanskje den er et av de sjeldne eksempler på en juleplate som klarer seg og fremdeles tåler å bli hørt når det blir hverdag igjen i januar?

Brennende øyeblikk

Bergens Tidende, 04.12.2013

Keith Jarrett

Concerts: Bregenz, München

ECM

Keith Jarrett

No End

ECM

Tilbake til 1980-tallet med Keith Jarrett og ECM

Det ble skrevet jazzhistorie i Köln den 24. januar 1975. Keith Jarrett var alene på scenen med et flygel. Han hadde sovet dårlig, flygelet var i ustand, han hadde ingen plan, han improviserte seg frem. «Brillene mine holdt på å falle av, buksene mine hadde vridd seg, jeg svettet, jeg satt på huk, jeg sto opp, jeg satt ned … og tenkte ”ingenting kan stoppe meg nå"».

Manfred Eicher fra ECM opptok konserten nærmest ved et tilfelle. Resultatet ble «The Köln Concert», jazzens mestselgende soloalbum noensinne og en plate som kom til å holde ECM økonomisk flytende de neste mange årene.

Siden den gangen har Jarrett hatt andre solokonserter, og ECM har dokumentert mange av dem. «Concerts», en boks med 3 cd-er, er den nyeste utgivelsen i rekken. Jarretts solokonsert i østerrikske Bregenz sommeren 1981 har vært ute på plate før. Her får vi den igjen, nå supplert med opptak fra en konsert i München et par dager senere.  

På solokonserter fra 2000-tallet beveger Jarrett seg ofte inn i grenselandet mot modernistisk kunstmusikk. Der var han ikke i 1981. «Concerts» ligger tett på Köln-konserten i tid og viser oss en Jarrett som fremdeles tar utgangspunkt i jazzen når han improviserer sine lange forløp. Han starter med et enkelt motiv og gir seg til å brodere og variere og folde ut. Og plutselig er han der han også var i Köln – «ingenting kan stoppe meg nå». Han er i transe, han grynter, han stamper i gulvet og spiller en ustoppelig strøm av ballader, gospelsalmer, boogiewoogie og country-klaver. I tekstheftet til «Concerts» skriver han at en «guddommelig vilje» strømmer igjennom ham og skaper noe hinsides hans egne ideer og tanker. Men i realiteten er det visst bare ham selv vi hører på disse platene, en ung, sterk Jarrett som setter all sin musikalske erfaring og all sin formidable teknikk på spill.

Det er – som vanlig på Jarretts solokonserter – mye tomgang underveis, lange avsnitt der musikken fortsetter selv om materialet tydeligvis er oppbrukt, steder der høyre hånd kjører på automatpilot mens venstre hånd banker ut sine endeløse ostinatfigurer osv. Men av og til kommer Jarrett frem til dette særlige punktet der ingenting kan stoppe ham, der hendene hans finner veien selv og den helt store musikken oppstår. Disse sublime, brennende øyeblikkene kan du ikke spole deg frem til. Du er nødt til å høre hele forløpet, følge den hypnotiske oppbyggingen og følge Jarrett inn i transen.

Samtidig med «Concerts» har ECM utgitt «No End», en dobbelt-cd med andre gamle Jarrett-opptak, denne gangen fra 1986. Jarrett er igjen alene, men nå spiller han både klaver, elektriske gitarer, el-bass, trommer og mye mer. Alt er opptatt av ham selv og overspilt ved hjelp av to Tandberg kassettspillere. Det hviler en litt hjemmesnekret, hippie-aktig stemning over hele prosjektet. Musikken er løs og ledig. Jarrett improviserer fritt og viser seg å være en overraskende habil rockegitarist. Et sjarmerende tilskudd til Jarrett-diskografien.

Musikalsk oppussing

Bergens Tidende, 27.11.2013

Musikk / Klassisk

Brahms: The Symphonies

Gewandhausorchester Leipzig 

Riccardo Chailly

Decca

Chailly fjerner hundre års avleiringer fra Brahms’ symfonier

Det er 30 år siden Riccardo Chailly sist spilte inn de fire Brahms-symfoniene. Den gangen var han sjefsdirigent for Concertgebouw-orkesteret i Amsterdam. Nå har han innspilt dem igjen, denne gangen med Leipzig Gewandhausorchester som han har ledet de siste 8 årene. Og mye er annerledes nå – ikke bare sammenlignet med hans egne, gamle innspillinger. Leipzig-versjonen skiller seg fra det meste annet på markedet. Den tegner kanskje ikke et totalt nytt bilde av de fire symfoniene, men den trekker frem noe vi har glemt, noe som ligger i partiturene, men som er blitt tildekket i årenes løp.

Brahms forbindes vanligvis med overdådige orkesterklanger og yppige melodier. Chailly stiller spørsmål ved dette. Fremførelsestradisjonen har skapt et vakkert bilde, sier han, men den har også plettet Brahms’ partiturer. Selv har Chailly satt seg fore å gå tilbake og fjerne «hundre års avleiringer».

Andre moderne dirigenter har vært ute i samme ærend – Nikolaus Harnoncourt og Roger Norrington, for eksempel. Men det er neppe noen som har gått så radikalt til verks som Chailly. Han har så å si sandblåst symfoniene og avdekket glemte mønstre og farger under avleiringene. Orkesterklangen er gjennomsiktig: Uansett hvor vi er i partituret, står alle orkestrets instrumenter klart og nærværende. Den massive klangen er avløst av en finstemt palett der varme strykere blander seg med strålende messing og syngende treblåsere. Brahms’ imponerende kontrapunktiske linjeføringer står knivskarpt. Vi hører selv de fineste, nesten umerkelige innsatsene, og orkesteret følger alle partiturets dynamiske utsving til punkt og prikke.

Mens mange dirigenter satser alt på å komme frem til de store effektene hos Brahms, overholder Chailly partiturenes tempoanvisninger. Han setter et grunntempo og bygger opp store buer med fremadrettet intensitet. Og han markerer med kirurgisk presisjon de spenningene som oppstår når Brahms lar instrumentgrupper spille opp mot hverandre i ørsmå rytmiske forskyvinger.

Selvsagt er det også flotte melodier, romantiske følelsesutbrudd og høstlige, pastorale naturstemninger på disse platene. Men Chailly og hans Gewandhausorchester viser oss først og fremst komponisten Brahms – en moderne komponist som behersket alle musikalske virkemidler og som utviklet små musikalske celler til overveldende klanglige og melodiske konstruksjoner.

Trenger verden disse evinnelige gjeninnspillinger av klassikerne? Spørsmålet dukker opp med jevne mellomrom og utløser hissige avisdebatter. Chaillys gjeninnspillinger av Brahms-symfoniene besvarer spørsmålet i praksis. Bekreftende.

Det er tre plater i Brahms-boksen fra Decca. De to første rommer de fire symfoniene. På den tredje finner vi den Tragiske overturen, Haydn-variasjonene og andre orkesterverk samt en rekke sjeldenheter, blant annet hans egne orkestreringer av Liebeslieder-Waltzer pluss den opprinnelige versjonen av andre sats i hans første symfoni.

Hele verden i en symfoni

Bergens Tidende, 27.11.2013

Shostakovich: Symphony No.4

Vasily Petrenko

Royal Liverpool Philharmonic Orchestra

Naxos 

Petrenko avslutter sin Sjostakovitsj-serie på Naxos

I løpet av de siste årene har Valery Petrenko, Oslofilharmoniens nye sjefsdirigent, spilt inn alle Sjostakovitsjs 15 symfonier sammen med Royal Liverpool Philharmonic Orchestra. At platene ikke har vært mye omtalt her hjemme, er egentlig synd. For det er en god serie – selv om noen av Petrenkos valg kan diskuteres, og orkesteret ikke alltid er i toppform.   

Siste plate kom nå i høst – en innspilling av Sjostakovitsjs symfoni nr. 4. Han skrev den i 1936, men siden han nettopp var blitt offentlig kritisert av Stalin, turde han ikke la den fremføre. Verden fikk først høre den i 1961, et kvart århundre senere.

Den fjerde symfonien er et av Sjostakovitsjs merkeligste, mest sammensatte verk – tre ubalanserte satser sprengfylt med stoff, musikk som spenner fra frysende ironi til dyp tragikk. Gjennom hele verket er det referanser til Gustav Mahlers andre og femte symfoni – som en slags markering av at Sjostakovitsj, som Mahler, prøvde å skape en symfoni som kunne romme hele verden.

Petrenko tegner denne verden opp i klare farger og former. Han understreker de musikalske ekstremene. Og han disponerer kreftene godt, sørger for at orkesteret har energi og styrke til å klare de turbulente passasjene. Det er fremdrift i tolkningen, et preg av uavvendelig skjebne. Og han klarer å lande orkestermaskinen uten at den forsonende avslutningen klinger naivt. Det er mange andre innspillinger på markedet, men Petrenkos versjon står seg i konkurransen. Og siden det er Naxos som utgir platen, er den i tillegg rørende billig.

Sorg, avskjed og håp

Bergens Tidende, 22.11.2013

Verk av Bach, Hartmann og Mozart

Masaaki Suzuki, dirigent

KorVest, Norges KorForbunds Ungdomskor og Sangstudenter fra Griegakademiet

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spennende møte med tidligmusikkeksperten Masaaki Suzuki

Siste plate i Masaaki Suzuki kritikerroste Bach-serie kom for et par uker siden. Hvor går veien videre nå for en musiker og dirigent som i flere tiår har vært forbundet med Bach og tidligmusikken? Hans konsert i går i Grieghallen forteller at han retter blikket fremover i musikkhistorien. Men han starter fremdeles med Bach, med motetten «Jesu, meine Freude» (BWV 227), et korverk som handler om å ta avskjed med det jordiske livet.

Suzuki satte sangerne for Kor Vest i sentrum bare støttet av et lite continuo-ensemble. Det ble en fin en avdempet Bach-tolkning med gjennomsiktige klanger og klar linjeføring, selv i den kompliserte dobbeltfugaen i sjette sats.

Herfra var det et voldsomt tidssprang frem til 1939 og tyske Karl Amadeus Hartmanns «Concerto funebre» for solofiolin og strykere. Men denne fritonale fiolinkonserten har en grunntone av fortvilelse og håp som minner om Bach-kantaten. BFOs konsertmester David Stewart spilte solostemmen og gikk gjennom et stort følelsesregister, fra den tyste, insisterende starten frem til den klagende, deklamerende slutten.

Etter pausen handlet det igjen om sorg og avskjed og håp, nå med Mozarts Requiem (KV 626). KorVest hadde følge av mange andre korsangere. Men selv om antallet sangere var mangedoblet, ble klangen aldri massiv. Suzuki tok med seg erfaringene fra tidligmusikken. Han valgte raske, elastiske tempi og satset på klarhet og skarpe kontraster i klangbildet. Koret gjorde fint rede for satsstrukturenog hadde av og til store, dramatiske utbrudd.

Foran orkestret hadde Suzuki en formidabel solistkvartett anført av Carolyn Sampsons strålende sopran. Thomas Walker sang tenorstemmen med operaaktig frasering og de to toppstemmene fikk solid støtte av Marianne Beate Kiellands mørke alt og Christian Immlers solide bass.

Alvorlige sanger

Bergens Tidende, 20.11.2013

Hanns Eisler: Ernste Gesänge, Lieder with piano

Matthias Goerne, Thomas Larcher og Ensemble Resonanz

Harmonia mundi

Formidabel tolkning av en lite kjent sangskatt.

Den tyske grafikeren Rainer Ehrt har laget et bilde som viser Freud, Einstein og Marlene Dietrich om bord på et stort dampskip. På landgangen står komponistene Hanns Eisler og Kurt Weill, sangerinnen Lotte Lenya, tolvtonemusikkens grunnlegger Arnold Schönberg og mange andre. Bildet heter «Emigranter, avreise» og stammer fra en serie om de tyske og østerrikske kunstnere og intellektuelle som flyktet fra nazistene på 1930-tallet.

Vi gjenfinner bildet på coveret til Matthias Goernes nye plate. For her er det emigranten Hanns Eislers musikk det dreier seg om, blant annet den såkalte Hollywood Liederbuch, de sangene Eisler skrev i sitt amerikanske eksil til tekster av Bertolt Brecht. Goerne spilte inn hele sangboken i starten av karrieren. Nå vender han tilbake og presenterer 17 av sangene igjen. Stemmen hans har flere farger nå, og mer dybde og autoritet. Det samme har tolkningene hans. Han synger fremdeles Eislers kantede melodier med sømløs frasering, men han henter frem et større følelsesregister. Han går ned i Brechts saklige, tørre dikt og finner emigrantens hjemlengsel under den tilsynelatende enkle, nøkterne overflaten.

De nye tolkningene utvider bildet av komponisten Hanns Eisler. Og platen trekker også frem andre, mindre kjente deler av hans verk. Goernes glimrende pianist Thomas Larcher gir for eksempel en ekspressiv tolkning av Eislers aller første opusnummer, en fritonal klaversonate skrevet i 1922 da han var elev hos Schönberg. I den andre enden av kronologien finner vi Eislers aller siste verk, «Ernste Gesänge», sju «alvorlige sanger» for baryton og strykere som ble ferdiggjort få uker før hans død i Østtyskland i 1962.

I en av sangene spør den østtyske forfatteren Helmut Richter om drømmen nå endelig blir oppfylt, drømmen om et liv uten angst. Diktets tittel «XX. Parteitag» refererer til det sovjetiske kommunistpartiets 20. kongress i 1956 da Nikita Khrusjtsjov startet oppgjøret med Stalin og stalinismen. Og på et vis danner denne kongressen bakgrunnen for alle Eislers «alvorlige sanger». Han sa selv om dem: «Man kan ikke alltid skrive optimistiske sanger, man må også i konkrete situasjoner beskrive, besynge eller referere opp- og nedturer». Det er glimt av optimisme og håp om et bedre liv i disse sangene, men først og fremst er det nedturer og sorg – kommunisten og idealisten Eislers sorg over tapte illusjoner, brutte idealer og forspilte muligheter.

I sangene vender Eisler så å si tilbake til sin eksperimentelle ungdom og skriver musikk i et grenseland der senromantikk og atonal ekspresjonisme kolliderer. Men når Goerne tolker og fargelegger sangene med sin store, uttrykksfulle stemme, klinger også hele 1800-tallets liedtradisjon med. Disse sangene hører hjemme i den store, sentraleuropeiske sangboken, de er skrevet i forlengelse av Schubert, Schumann og Hugo Wolf – det skjønner vi. En formidabel tolkning av en lite kjent sangskatt.

Musikkens melankoli

Bergens Tidende, 20.11.2013

The Image of Melancholy

Bjarte Eike

Barokksolistene

BIS

Når barometeret står på blues og tristesse

Bjarte Eike er jo egentlig barokkfiolinist, men en barokkfiolinist som er vanskelig å fastholde i den musikkhistoriske båsen. Som leder av Barokksolistene har han presset den gamle partiturmusikken mot grensene. Han har understreket tidligmusikkens lekende, improviserende momenter og fått gamle verk til å klinge som string swing. Og han har vært drivkraft i utallige prosjekter der tidligmusikken krysser over og blander seg med andre former og genrer, med folkemusikk, med elektroniske klanger.

Det er trøkk på Bjarte Eike. Og så skruer han plutselig tempoet ned, finner en annen, saktere puls og utgir en plate der han og Barokksolistene i felleskap dyrker musikkens melankoli.

Det er tradisjon for slikt i den eldre musikkhistorien – vemodige, tårefylte sanger fra renessansen, religiøse klagesanger fra barokken og så videre. På platen «The Image of Melancholy» får vi for eksempel John Dowlands uoppslitelige «Flow, my tears», en serie stykker av Dowlands kollega Anthony Holborne, en Klag-Lied av Buxtehude og mye mer. Og inn i mellom demonstrerer Eike og musikerne hans at vi kan finne samme stemningsleie i norske bånsuller og en svensk brudemarsj.

Det er langsom musikk. Og barometeret står konstant på blues og tristesse. Men Eike og Barokksolistene klarer å gi hvert nummer en egen vri, en selvstendig identitet. Sopranen Berit Norbakken Solset synger de gamle sangene vemodig og ukunstlet. Og bratsjisten Milos Valent smeller til med en slovakisk folkesang som kanskje er melankolsk, men som høres svært humørfylt ut.

Fra platearkivet

Bergens Tidende, 13.11.2013

Chopin

Claudio Arrau

Philips

I tekstheftet til Nils Henrik Asheims nye Chopin-plate blir Claudio Arrau nevnt som et eksempel på at mazurkaene også ofte mangler i samleutgivelser. Det er helt rett. Du finner ingen mazurkaer i boksen med Arraus samlede innspillinger av Chopin. Til gjengjeld finner du stort sett alt annet – klaverkonsertene, preludiene, valsene, balladene, osv. Sju cd-er med Chopin spilt av en av forrige århundres største pianister. Innspillingene stammer fra 70- og 80-årene, men selv om Arrau var åtti da han laget de siste, er det ikke noe old school over tolkningene hans. Han spiller lysende klart, gjør rede for alle tekstlige detaljer og løfter musikken med fabelaktig teknikk.  Presist og usentimentalt.

Den lokale lyden

Bergens Tidende, 13.11.2013

Mazurka

Researching Chopin

Nils Henrik Asheim

Lawo Classics

Alternative klangbilder i Chopins musikk

  

Svenske Andreas Eklöf og Mats Persson lager lydkunst på et klavikord fra 1700-tallet. András Schiff innspiller sene verk av Beethoven på et hammerflygel bygget i Wien omkring 1820. Og Lawo utgir en plate der Nils Henrik Asheim spiller Chopin på et Collard & Collard taffelpiano fra 1830-årene. Tre utgivelser i løpet av et par uker er kanskje for lite til at vi kan snakke om en trend. Men disse platene – og flere andre fra de senere årene – vitner i alle fall om en stigende interesse for lyden av gamle klaviaturinstrumenter.

Schiff snakker om klavermusikkens «globalisering» i Steinway-flygelenes tidsalder. De nye platene dyrker det «lokale», kunne vi si, det annerledes, de alternative lydbildene som oppstår når musikken spilles på gamle lydsvake instrumenter i intime rom. 

I Asheims tilfelle dreier det seg altså om Chopin. I 2010 utga han og Gjertruds Sigøynerorkester sine frie, folkemusikalske tolkninger av en håndfull mazurkaer og fikk Spillemannsprisen for det. På den nye platen sitter han alene ved det gamle taffelpianoet på Ulefos Hovedgaard i Telemark og spiller alle mazurkaene.

«Når du spiller på dette instrumentet, kommer du så nær strengene at det føles som å stryke hånda over dem», skriver Asheim i tekstheftet. Og understreker hvordan de ulike seksjonene av klaviaturet gir ulike klang. «Høyre hånd er en fiolin, venstre hånd en gitar, eller det hele er en harpe».

Det er en veldig annerledes Chopin vi hører på denne platen. Asheims tolkninger har det frie, improvisatoriske drivet og den deklamatoriske gestikken vi forventer av musikken, men vi hører også materialets motstand, anstrengelsene som må til for å få det gamle instrumentet til å lystre og gi lyd. Det er noe veldig fysisk over disse tolkningene, et klanglig nærvær. Og en sår melankoli.

Fra komedie til tragedie

Bergens Tidende, 03.11.2013

Beethoven: Fidelio

Regi: Oskaras Korsunovas

Scenografi: Gintaras Makarevicius

Musikalsk ledelse: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

KorVest og Bergen Filharmoniske Kor

Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Musikalske forvandlinger i Beethovens Fidelio 

Fidelio er den eneste operaen Beethoven noensinne skrev. Han strevet med den. Ikke bare skrev og forkastet han en hel haug med ouverturer, han skrev også tre ganske ulike versjoner av den, en i 1805, en i 1806 og en i 1814. Og fikk den likevel ikke til å falle helt på plass. I en moderne operahistorie leser vi at Fidelio er «et forrevet monument over tyskspråklig operas forvirrede tilstand i en overgangsperiode».

Forvirring er det i alle fall i versjonen fra 1814, den som vanligvis oppføres i dag, og som også Bergen Nasjonale Opera presenterte i går. Det starter med forvekslinger i et spansk fengsel. Unge Jaquino elsker Marzelline, fangevokteren Roccos livlige datter. Hun elsker dessverre Fidelio, og Fidelio er i virkeligheten Leonore, en forkledd kvinne som har fått seg jobb i fengselet for å redde frihetskjemperen Florestan, mannen hennes som den onde guvernør Pizarro har kastet i fangehullet uten lov og dom.

Ganske mye av første akt går med kryssende kjærlighetserklæringer. Og så glemmer Beethoven plutselig Marzelline og Jaquino. Og resten av operaen handler om Leonore og Florestan, og om den spanske kongens minister, Don Fernando, som redder Florestan i siste liten og straffer guvernør Pizarro. Kort sagt: Det starter som et komisk syngespill i 1700-tallsstil og det slutter som en opera i det som skulle bli 1800-tallets store tyske, tragisk-heroiske tradisjon. Er det mulig å få dette til å henge sammen? Det er spørsmålet som alle fremføringer sliter med å finne svar på.

Litauiske Oskaras Korsunovas som har regissert Fidelio for Bergen Nasjonale Opera, ser på en måte bort fra problemet. Han velger den tradisjonelle løsningen og satser alt på det heroiske frihetstemaet. Det betyr at hovedvekten i fremføringen ligger i andre akt, mens første akt fungerer som en ganske lang opptakt der konfliktene og persongalleriet etableres. Men selv om de to aktene på det regimessige planet fungerer som relativt adskilte elementer, blir forvandlingen fra komedie til tragedie likevel forberedt og gjennomført i første akt - med musikalske midler. For mens Trine Wilsberg Lund og Thorbjørn Gulbrandsøy synger Marzelline og Jaquino lett og elegant, i fin diverterende stil, brenner den imponerende engelske sopranen Rachel Nicholls hele tiden igjennom all munterheten med flott, kraftig stemme og et enormt uttrykksregister. Og demonstrerer allerede fra starten at Leonore-figuren er musikkhistoriens første dramatiske sopran, en forløper for Wagners store heltinner.

Den koreanske bassen In-Sung Sim som synger Rocco, peker på samme måte fremover. Og da Daniel Kirch gjør sin entré i andre akt og synger Florestan som en flott Wagnersk heltetenor, er det ikke lenger noen tvil. Vi har definitivt forlatt det enkle syngespillet og er kommet inn i det moderne musikkdramaets verden.

Andrew Litton og Bergen Filharmoniske Orkester legger solid akkompagnement gjennom hele forløpet. Og KorVest og Bergen Filharmoniske Kor spiller en aktiv rolle - med flott tolkning av det berømte fangekoret i slutten av første først akt og med triumfkoret i andre akt iscenesatt som fargerikt rosetog.

Tilbake til Bach

Bergens Tidende, 03.11.2013

Bach: Kantaten

Christine Schäfer

Berliner Barock Solisten

RIAS Kammerchor

Sony

Christiane Schäfers andre plate for Sony

Det er ikke bare Leif Ove Andsnes som er gått over til Sony. Etter at det store plateselskapet for et par år siden begynte å satse på klassisk musikk igjen, er det blitt underskrevet mange nye kontrakter. Blant annet har mange kjente, tyske kunstnere fått husly hos Sony. Sopranen Christiane Schäfer er en av dem.

Hennes første plate for Sony kom i 2011. Den het «Arias» – og, ja, det var arier på den. Men noen helt vanlig arieplate var det dog ikke snakk om. For mens andre sangere lager arieplater med highlights fra en enkelt komponist eller en avgrenset musikkhistorisk periode, valgte Schäfer å sette sammen en plate som musikkhistorisk sett spente fra barokk til senmodernisme, en plate som startet med Händel og sluttet med Messian og som underveis var innenom Verdi, Richard Strauss og Schönberg.

Schäfers «Arias» var en slags kunstnerisk selvangivelse. For hun er en sangerinne som det alltid har vært vanskelig å plassere i tradisjonelle båser. Siden debuten i 1990 har hun sunget alt mellom himmel og jord – kantater, oratorier, operaer, konsertstykker, lieder. Og hun har dekket alle musikkhistoriske perioder fra barokken og fremover. I tillegg har hun deltatt i multimediale eksperimenter, og hun har også drevet med musikalsk «gender bending», for eksempel ved å ta tradisjonelle, tunge maskuline roller på repertoaret.

Men så kommer hun nå med en plate som er den rake motsetning til «Arias», en plate som bare rommer musikk av en enkelt komponist – tre kantater av Bach. På en måte er Schäfer her gått tilbake til begynnelsen, ikke bare til barokken, den eldste musikken hun arbeider med, men også tilbake til Bach som hun tidligere har sunget, blant annet i Helmuth Rillings store kantateprosjekt, men som ikke har vært på repertoaret hennes i de senere årene.

På den nye platen blir Schäfer akkompagnert av de spenstige Berliner Barock Solisten – et kammerensemble sammensatt av musikere fra Berliner Philharmoniker. Berliner-ensemblet spiller i tillegg to instrumentalstykker av Bach innimellom de tre kantatene.

Platen starter med en liten overraskelse: Bach skrev opprinnelig kantaten «Ich habe genug» (BWV 82) for basstemme, men her får vi den altså sunget av en sopran. I manuskriptet åpner Bach riktignok for at kantaten ikke nødvendigvis skal synges av en bass, men likevel virker det som om en sopranstemme blir litt for lett og skrøpelig i dette relativt solide verket, noe som kanskje også henger sammen med at den vakre oboen som vanligvis gir solisten motspill gjennom hele kantaten, her er forsvunnet og erstattet av en fløyte som ikke har samme store uttrykksregister.

«Mein Herze schwimmt im Blut» (BWV 199) fungerer betydelig bedre. Kantaten som ble funnet i 1911 på Det kongelige Bibliotek i København, fremføres slik Bach opprinnelig skrev den – som en livlig dialog mellom sopran og obo båret av et enkelt strykerakkompagnement. Og her kommer Schäfers lyse, moderne stemme helt til sin rett med lange, bevegelige fraseringer og slanke toppnoter.

Platen slutter med «Ich bin vergnügt mit meinem Glücke» (BWV 84), enda en kantate med sopran og obo i vakkert samspill. Og som ekstra attraksjon kommer RIAS Kammerchor og synger den flotte avsluttende koral, «Ich leb indes in dir vergnüget».

Fra platearkivet

Bergens Tidende, 30.10.2013

Gerry Mulligan Quartet

The Original Quartet with Chet Baker

Pacific Jazz Records

Sommeren 1952 innspilte barytonsaxofonisten Gerry Mulligan et par låter hjemme hos en lydtekniker i Los Angeles – først akkompagnert av bass og trommer og så sammen med en klavertrio. Tredje gang var det igjen bare bass og trommer, men nå hadde han fått med seg en ekstra blåser – trompetisten Chet Baker. Og da var det gjort. Singelen med «Bernie’s Tune» og «Lullaby of the Leaves» som kom ut høsten 1952, ble en gedigen hit, både for de fire musikerne og for det nystartede plateselskapet Pacific Jazz. De neste månedene måtte Mulligans klaverløse kvartett ustanselig i platestudiet. Resultatet ble cool jazz – en musikalsk perlerekke av intime låter med snodige temaer, kontrapunktiske arrangementer og tilbakelente improvisasjoner. Det varte mindre enn et år. I mai 1953 fikk Mulligan en narkodom. Da han kom ut av fengselet, var Baker blitt ungdomsidol og superstar. Og var på vei ut i den store verden.

Musikk i grenseland

Bergens Tidende, 30.10.2013

Pixel

We Are All Small Pixels

Cuneiform Records

  

Frøy Aagre Electric

Momentum Records

Først hører vi bare et boblende, energisk bassriff. Det er Ellen Andrea Wang som spiller, tett akkompagnert av Jon Audun Baars susende cymbaler. Så blander trompetisten Jonas Kilmork Vemøy og saksofonisten Harald Lassen seg inn i spillet med et enkelt, sangbart tema. Første gang enstemmig, rett frem; andre gang legger de inn korte tostemmige fraser. Temaet utvikler seg og blir til en liten melodi. Baar skifter til trommer og skruer opp for lydstyrken. Det er fremdeles blåserne som bærer melodien, men deres tostemmige fraser utvides nå med Wangs ordløse vokal i toppen. Og så er innledningen forbi. Wang inntar scenen og synger «Be Mine», en iørefallende melodi med opplagte slagerkvaliteter.

Dette første minuttet sier det meste om hva som venter oss på «We Are All Small Pixels» – gruppen Pixels første plate etter den fine debuten med «Reminder» siste år.  Her er det igjen sangbar, gjennomarrangert musikk det dreier seg om. Og musikk som hele tiden endrer karakter. Selv om det melodiske materialet og det harmoniske fundamentet på platens 11 numre er relativt enkelt, blir musikken aldri forutsigbar eller repetitiv. Det skjer hele tiden noe nytt. Bak hvert hjørne ligger det små overraskelser – en plutselig saxsolo, en diskret fargelegging av Wangs vokal, en uventet vri, en sjarmerende detalj.

Selv om det ikke er noe tangentinstrument i gruppen, klarer de to blåseinstrumentene supplert med Wangs bass å bygge opp store lydtepper. Av og til utvides klangen med Wangs ordløse sang. Og innimellom blir det plutselig plass til solid jazz. Som i låten «Farris» der tempoet er satt ned og Vemøy spiller en fin lavmælt, luftig trompetsolo. Og når Lassens sax slutter seg til Vemøy, er det rett før man kommer til å tenke på Mulligans første klaverløse kvartetter på 1950-tallet. Lassen er selv frontfigur i andre numre, blant annet i «Easter Song» der han legger et sirkulært riff under Wangs ordløse sang, og i «Dreaming» der han leder gruppen an i en kjærlig hyllest til 1950-tallet hvite rock-grupper.

«Dette er jazz som et rock/pop publikum kan like og det er pop/rock som et jazzpublikum kan like» – står det i reklamematerialet om «We Are All Small Pixels». Det er mulig tekstforfatteren har rett. Dette er i alle fall oppfinnsom, morsom musikk som henter inspirasjon fra mange forskjellige genrer og som nok kan fange flere forskjellige typer lyttere.

Platen «Frøy Aagre Electric» sikter trolig mot samme blandede publikum. Men det er mer tvilsomt om dette crossover-prosjektet lykkes.

«Frøy Aagre Electric» består av Frøy Aagre selv på sopransax, Andreas Ulvo på Fender Rhodes og Jonas Barsten på trommer. I tillegg er gitaristen Magnus Børmark med på en del numre. Det er sang ved Sheldon Blackman, og det er også et enkelt nummer der gruppen akkompagneres av tre strykere fra KORK.  Uansett de mange gode kreftene som har vært involvert i prosjektet, lykkes det sjeldent å få musikken til å løfte seg skikkelig. Aagre presenterer streite melodilinjer på saxen sin og fortsetter med enkle improvisatoriske utbroderinger. Rytmegruppen legger solid fundament. Av og til blir det skikkelig trøkk når Ulvo smeller til på keyboardet sitt. Men for det meste har musikken et uenergisk, merkelig uengasjert preg.

Fra platearkivet

Bergens Tidende, 23.10.2013

Bruno Walter: Birth of A Performance

Rehearsal and Performance of Mozart's Linz Symphony (1955)

Naxos

I april 1955 var den gamle østerrikske dirigenten Bruno Walter i New York for å innspille Mozarts Linz-symfoni (nr. 36) sammen med et håndplukket orkester. Det er en ganske kort symfoni. Den fyller ikke mer enn den ene siden på en LP. Men i stedet for å ha enda en symfoni på baksiden, valgte Columbia Records å oppta og utgi orkesterprøvene som supplement. Resultatet ble «The Birth of a Performance», to spennende plater som dokumenterer Walters arbeidsform.

Walter er en dirigent av den gamle skole, myndig, krevende, egentlig ganske autoritær, men samtidig også vennlig og inkluderende. Han kjenner alle musikerne, snakker direkte til hver enkelt og inviterer alle til samarbeid. Og han er utrettelig. Han får musikerne til å spille fraser om og om igjen inntil alt sitter slik han vil ha det.

Det er mye å lære på disse platene – om Walter, om hvordan en av det 19. århundres store dirigenter leste et partitur og arbeidet med sine musikere.  Og om hvordan man får Mozarts melodilinjer til å sveve og synge.

Når tiden løper ut

Bergens Tidende, 23.10.2013

Stefano Scodanibbio: Reinventions

Quartetto Prometeo

ECM New Series

Et vakkert minne om Stefano Scodanibbio

«Jeg hørte lyden av horn, tromboner, strykere og messing», fortalte komponisten Terry Riley en gang. Han trodde han hørte et kammerensemble, men det var bare italienske Stefano Scodanibbio som sto og spilte kontrabass.

Det var slik Scodanibbio ble kjent. Han var musikeren som kunne gjøre de mest utrolige tingene på en kontrabass og som ga instrumentet en fremskutt posisjon i etterkrigstidens musikalske modernisme. Etter hvert begynte han selv å skrive musikk, først og fremst komposisjoner som tøyet grensene for hva som er mulig å få til på strykeinstrumenter.

Scodanibbio døde siste år av en ondsinnet form for sklerose som langsomt nedbrøt alle hans muskelfunksjoner. På platen «Reinventions» tar Quartetto Prometeo for seg det som skulle bli hans siste verker – tolv stykker for strykekvartett, skrevet da han ikke lenger selv kunne spille.

Det er snakk om instrumenteringer av eldre komponisters verk – tre stykker fra Bachs «Kunst der Fuge» som ramme om transkripsjoner av kjente spanske gitarkomposisjoner og folkelige mexicanske sanger. I de fleste av stykkene har Scodanibbio flyttet stemmene opp i instrumentenes aller høyeste register. I tillegg utvider han klangrommet med utstrakt bruk av overtoner og pizzicatospill og drøssevis av spesialeffekter.

Tempoet er langsomt. Satsene er gjennomlyst som på et røntgenbilde. Men lyden av de fire strykeinstrumentene som hele tiden spiller i utkanten av det mulige, gir de kjente verkene en overjordisk, skjør og sprukken karakter. Det er som om den musikalske tråden hele tiden er på nippet til å briste, som om det er rett før tiden løper ut. Dette er frysende vakker musikk. Og et rørende, vakkert minne om Stefano Scodanibbio.

Komposisjoner i utvikling

Bergens Tidende, 16.10.2013

Carla Bley, Andy Sheppard, Steve Swallow

«Trios»

ECM

Nye versjoner av kjente Carla Bley-komposisjoner.

En gang så den amerikanske pianisten Carla Bley et demonstrasjonstog i Oslo. Det dreide seg om utbyggingen av Alta-vassdraget og ordet «utvikling» gikk igjen på parolene. Slik gikk det til at en av hennes beste låter fikk et norsk navn: «Utviklingssang». Hun har spilt inn låten mange ganger, med mange forskjellige besetninger. Og på den nye ECM-platen «Trios» spiller hun den igjen, nå med Andy Sheppard på saksofon og Steve Swallow på bass.

«Utviklingssang» er en ballade Carla Bley vanligvis spiller etter et par raske numre. Men ECM-produsenten Manfred Eicher har valgt å la balladen innlede platen. Det er et godt grep. Den gamle, langsomme protestlåten fra slutten av 1970-tallet bygger opp en sår, melankolsk stemning og åpner et særpreget musikalsk rom. Sheppard spiller med tørr, vibratoløs tone og tynner av og til klangen ut slik at det bare blir luft igjen, mens Steve Swallows legger skjøre, gitaraktige klanger inn over Bleys klaverakkorder.

Og så er musikken i gang, en rekke kjente Bley-komposisjoner spilt på nye måter, men likevel typisk Bley-musikk med inspirasjoner fra nær og fjern. På «Vashkar» har klaveret en mellomøstlig klang, mens Swallow gjentar og utbroderer et rytmisk riff på elbassen. I suiten «Les Trois Lagons» minner Bley av og til om Thelonious Monk med kantede melodier og skjeve akkordrekker, hele tiden i intimt samspill med Swallows gitaraktige bass. Og over det hele vever Sheppard sine lange melodilinjer. Her er referanser til sirkusmusikk og fransk kabaret. Som alltid hos Bley skjer det hele tiden noe uventet, noe morsomt, noe bisart. Det er jazz vi hører, men en type jazz som går på tvers av alle kjente sjangre og oppdelinger.

En klavermastodont

Bergens Tidende, 08.10.2013

Beethoven: Diabelli-Variationen

András Schiff

ECM New Series

András Schiff finner frem uventede klanger i Beethovens Diabelli-variasjoner

Historien er kjent. Den starter i Wien med forleggeren og komponisten Anton Diabelli som i 1819 sender et enkelt valsetema til femti østerrikske komponister og musikere og ber dem skrive en variasjon hver. De femti variasjonene skal utgis og demonstrere bredden og rikdommen i tidens østerrikske musikkliv. Franz Schubert, den åtte år gamle Franz Liszt , Beethovens elev Carl Czerny og mange andre, kjente skikkelser deltar i prosjektet. Beethoven er også med. Men han sprenger alle rammer. For han nøyer seg ikke med å skrive en enkelt variasjon, han skriver 33 – først 23 i 1819, så ytterligere 10 i 1823.

I dag er historien om den ustyrlige Beethoven bedre kjent enn resultatet. Hans «33 variasjoner over en vals av Anton Diabelli» (op.120) er et verk som sjeldent spilles i konsertsalene, og et verk som mange store pianister nøler med å innspille. For det er musikalsk mastodont, en komposisjon som det er vanskelig å få til å henge sammen. Beethoven tar Diabellis spede tema og bearbeider det på alle mulige og umulige måter. Han endrer taktarter og bytter tonearter, han lar svimlende virtuose passasjer veksle med enkle sangbare melodier. Han skriver kompliserte, kontrapunktiske referanser til Bach og legger inn en hyllest til Mozart underveis. Dette er musikk som dekker et enormt følelsesmessig spektrum. Og som så å si viser Beethoven fra alle sider.

András Schiff spilte inn alle Beethovens sonater i årene 2004-2007. Nå er han vendt tilbake til Beethoven. Og denne gang gjelder det de siste klaververkene, Sonate nr. 32 (op. 111) og «Seks Bagateller» (op. 126) samt altså Diabelli-mastodonten. Schiff har forberedt seg godt. Han har studert Beethovens originalmanuskript som han ervervet i 2009. Men vel så viktig er det at han spiller verket hele to ganger, på to forskjellige instrumenter, med to forskjellige klanglige valører.

I tekstheftet snakker Schiff om klavermusikkens «globalisering», dette at alle verk etter hvert spilles på Steinway-flygeler med flott, åpen klang beregnet til store konsertsaler. Han liker ikke denne klangen når det gjelder eldre musikk. Haydn, Mozart, Beethoven og Schubert krever noe annet, mener han. Derfor spiller han den ene versjonen av Diabelli-variasjonene på et Bechstein-flygel fra 1921, det flygelet Wilhelm Bachhaus brukte til konserter og opptak før andre verdenskrig. Klangen her er varm og myk og likevel lysende klar, uten den skarpe, litt metalliske lyden som for eksempel preget Sviatoslav Richters gamle tolkninger på Steinway- og Yamaha-flygeler.

På den andre platen bruker Schiff et instrument han kjøpte i 2010, et hammerflygel bygget i Wien omkring 1820, altså et instrument fra Beethovens egen tid. Mens moderne flygeler klinger relativt ensartet over hele instrumentets register, endrer det gamle hammerflygelet karakter fra seksjon til seksjon. I tillegg kan klangen manipuleres på forskjellige måter ved hjelp av fire pedaler.

Hammerflygelet er skapt til konserter i små rom. Schiff har skjenket sitt instrument til Beethoven-Haus i Bonn. Det er også der han har innspilt sin andre versjon av Diabelli-variasjonene. Og det er denne innspillingen som er platens store overraskelse og høydepunkt. For med dette gamle instrumentet fanger Schiff kontrastene mellom og innenfor de enkelte variasjonene og får frem nye, overraskende lydbilder. Klare, lysende linjer veksler lynrask med duse pastellfarger og snerrende lydeffekter i bassen.

Denne tolkningen er vel ikke «historisk korrekt», men den gir i alle fall et inntrykk av hvordan verket kunne ha vært spilt på Beethovens tid. Og demonstrerer at det rommer en klanglig rikdom som sjeldent kommer til uttrykk på moderne instrumenter.

Ubalansert

Bergens Tidende, 08.10.2013

J.S. Bach: Six Sonatas for Violin and Piano

Keith Jarrett, Michelle Makarski

ECM New Series

Samspillsproblemer i Bachs fiolinsonater

Keith Jarrett har etter hvert innspilt ganske mange plater med klassisk musikk. I 2000 utga han en imponerende, kritikerrost tolkning av Sjostakovitsjs 24 Preludier og fugaer, men ellers er det mest barokkmusikk som har interessert ham. Han har innspilt mye Bach, vanligvis på moderne flygel – som på denne nye platen der han og den amerikanske fiolinisten Michelle Makarski spiller Bachs seks fiolinsonater (BWV 1014-1019). Jarretts Bach er, som vanlig, nøktern, klart artikulert, med energi og fremdrift i de raske satsene og spilt med begrenset bruk av pedal. Makarski ligger langt tettere opp mot dagens tidligmusikk-ideal – med slank, vibratoløs tone og fleksibel, bevegelig frasering. Og det gir visse problemer i samspillet. Det er mange fine øyeblikk på platen, men også mange steder uten skikkelig balanse. I passasjer der fiolinen er i sentrum, virker flygelet mange ganger for bastant og dominerende. Og i de raske passasjene der Jarretts jazz-bakgrunn pleier å gi god uttelling, virker han ofte hamrende og insisterende.

Musikk fra Johanneskirken

Bergens Tidende, 08.10.2013

Ein Feste Burg

Mariko Takei

Euridice

Høstlige klanger og mektige utladninger

Orgelet i Johanneskirken ble bygd i 1893 av Schlag & Söhne, et av datidens førende tyske orgelfirmaer. Det ble delvis ødelagt i forbindelse med en uheldig ombygging i 1967, men ble restaurert i 1999 og fremstår i dag i en tilstand som trolig ligger ganske tett på den opprinnelige. Hvordan et slikt romantisk instrument klinger, hører vi på platen «Ein feste Burg» utgitt i Euridices serie med kirkemusikk innspilt på norske orgler. Ved orgelet sitter denne gang den japanske organisten Mariko Takei som har gjort bergenser av seg. At instrumentet er bygd med henblikk på det sene 1800-tallets kirkemusikk, demonstrerer Takei med en rekke flotte tolkninger. Hun får frem varme, høstlige farger i Max Regers fantasi over «Vår Gud han er så fast en borg» og trekker mektige energier ut av en orgelsonate signert Julius Reubke. Men hun viser også at dette orgelet egner seg til annet og mer enn romantisk kirkemusikk. Et av de fineste øyeblikkene på platen er overgangen fra Regers storslåtte koralfantasi til Bachs Fantasi i G-dur (BWV 572) som i Takeis tolkning fremstår med lys klang og klar struktur.