For viderekomne

Bergens Tidende, 14.01.2009

Recuerdos de Tárrega

Anders Clemens Øien, gitar

Nordic Sound

Ny plate fra gitaristen Anders Clemens Øien

Det høres så enkelt og liketil ut, nesten som en folkesang. Men – som alle ambisiøse amatørgitarister vet av bitter erfaring – ingenting er enkelt og liketil i Francisco Tárregas berømte gitarkomposisjon «Recuerdos de la Alhambra»: Melodien spilles med en sverm av anstrengende tremoloer i høyre hånd, mens venstre hånd må bøyes og brekkes hvis det skal bli flyt og sammenheng i musikken. Dette er ikke noe for amatører, det er et stykke for viderekomne, for en profesjonell, internasjonalt prisbelønnet gitarist som norske Anders Clemens Øien. Han spiller Alhambra på sin nye plate og har i tillegg tatt med femten andre av Tárregas komposisjoner. Øien har en upåklagelig teknikk som setter ham i stand til å klare alle Tárregas finurlige utfordringer. Det er klart artikulert linjespill og fin fargelegging i alle de seksten sjarmerende gitarminiatyrene. Men det er også noe visst tørt og bokstavelig over tolkningene – som om Øien ennå er for bundet av de tekniske kravene og ikke kan, eller ikke tør, slippe seg helt løs og få musikken til å sveve.

Drømmer i eksil

Bergens Tidende, 14.01.2009

The Exile of Dreams

Vangelis Katsoulis

Blue Note

Svulmende musikk med få lyspunkter

De har vært ute på plate før, den greske keyboardisten Vangelis Katsoulis og hans internasjonale gruppe med Bendik Hofseth på sax, Arild Andersen på bass, italienske Paolo Fresu på trompet og amerikanske Paul Wertico på trommer. Nå er de utkommet på Blue Note – noe som en gang ville ha vært selve ridderslaget, beviset på at de var rykket opp i jazzens førstedivisjon. Men slik er det jo ikke mer. Det er etter hvert mange år siden at Blue Note begynte å utgi musikk i grenselandet mellom jazz og populærmusikk. Og «The Exile of Dreams» er nettopp en plate som passer perfekt til denne profilen. For Katsoulis skriver enkle låter basert på enkle akkordrekker. Og sammen med gruppen skaper han et opulent klangbilde med svulmende synth-akkorder, livlig perkusjon og Arild Andersens stødige bass i bunnen. Bendik Hofseth svever over vannene og blåser lange sax-linjer med en del større patos enn det spinkle materialet egentlig kan tåle. Eneste lyspunkt er Paolo Fresu. Hver gang han kommer til, blir det plutselig energi og intensitet i gruppen. Musikken løfter seg. For en stund.

Stiløvelser

Bergens Tidende, 14.01.2009

Bibelske Bilder

Bergen Domkantori og The Raschèr Saxophone Quartet

Magnar Mangersnes, dirigent

Bergen Digital

Sammensatt korplate

Den tyske 1800-tallskomponisten Joseph C. Rheinberger var en produktiv herre. Han skrev i alle formater og endte med å ha en verkliste på om lag 200 numre. Men i dag er det stort sett ingen som husker ham. At det ble slik, forstår man godt når man hører denne platen der Bergen Domkantori presenterer en av hans messer og en samling latinske hymner. Fremførelsen er upåklagelig, nettopp så upåklagelig som vi forventer det når Domkantoriet synger og Magnar Mangersnes dirigerer. Her er fyldig, homogen korklang, presis intonasjon og klar frasering. Verkene selv er derimot helt intetsigende – en serie akademiske stiløvelser, skrevet med et visst håndlag, men uten kraft og spenst. Da er det noe større utfordringer i det verket som avslutter platen. I utgangspunktet er Ketil Hvoslefs «Bibelske Bilder» en fritonal kortsats med innslag av ulike vokaleffekter. I tillegg akkompagneres koret av en saksofonkvartett, og denne uvanlige kombinasjonen gir Hvoslef anledning til å eksperimentere og skape interessante klangkontraster.

Årets plate

Bergens Tidende, 30.12.2008

Hva kommer jeg til å huske fra dette plateåret? At András Schiff avsluttet sin serie med Beethovens klaversonater? At Stavanger Symfoniorkester utga to bind med Fartein Valens orkestermusikk? At Hilary Hahn spilte Schönbergs fiolinkonsert? Jo visst, men også – og først og fremst – at Matthias Goerne startet en ny serie med Schubert-sanger på harmonia mundi. Hvorfor er da dette så spesielt? Finnes det ikke tilstrekkelig med Schubert-tolkninger på markedet? Vel, for det første er det en sensasjon at vi nå kan se frem til endelig å få tidens førende baryton skikkelig dokumentert på plate – de siste mange årene har Goerne vært kontraktmessig lenket til plateselskapet Decca som stort sett har neglisjert ham. For det andre er Goerne ikke bare en stor sanger, han er en helt unik fortolker av den tyske liedtradisjonen – hans fraseringsevne og hans tekstforståelse får de fleste andre som har forsøkt seg i dette repertoaret, til å virke påfallende svake og kraftløse. Så, jo da, verden trenger hans, nettopp hans, Schubert-tolkninger.

Fra dypet

Bergens Tidende, 17.12.2008

20th Century Tuba Concertos

Øystein Baadsvik, tuba

BIS

Flott, effektiv tubamusikk

Et tungt, klosset instrument. Blåserkorpsenes bunnplanke. Best egnet til ompa ompa og bierstube. Hvis du tror det er slik tubaen er, da må du tro om igjen. Lytt til denne platen med Øystein Baadsvik, verdens eneste solotubaist på heltid. Sammen med dirigenten Anne Manson og Singapore Symphony Orchestra har han spilt inn fire tubakonserter fra det tjuende århundre, og han demonstrerer underveis at en tuba kan være vel så rask og fleksibel som en cello, og at den har en enorm klangrikdom, en hel palett av uttrykksmuligheter fra dyp, mørk melankoli til spiss, strålende messingglans. Det er selvsagt ikke mange store komponister som har hatt øye for dette instrumentet. Men Baadsvik har i det minste funnet frem en fin, meditativ konsert som Ralph Vaughan Williams i sin tid skrev til en tubaspillende nevø. De tre andre verkene – av armenske Alexander Grigori Arutiunian, svenske Torbjörn Iwan Lundquist og Star Wars-komponisten John Williams – er ikke spesielt dyptgående. Men de er effektivt skrudd sammen. Og Baadsvik spiller dem med fabelaktig teknikk og imponerende formsans. 

Valgets kval

Musikkommentar, Bergens Tidende, 17.12.2008

I september kom «Scarborough Fair», platen der Bryn Terfel synger «sanger fra de britiske øyer» i sirupsdryppende arrangementer og med drahjelp fra diverse popartister. «Et kunstnerisk overflødighetshorn» skrev Aftenpostens anmelder begeistret.

«Hvorfor valgte du dette repertoaret? – spurte en NRK-journalist Bryn Terfel nå nylig. Trolig ventet hun å få høre den vanlige visen om hans walisiske røtter og hans varme kjærlighet til folkelige sanger. I stedet fikk hun et lite innblikk i dagens platebransje: Du velger ikke selv ditt repertoar. «Choices are made for you», selskapene velger for deg. Men «Scarborough Fair» da? «Det er faktisk ikke noe slikt jeg har lyst til å innspille nettopp nå. Jeg skulle gjerne være litt mer avgrenset, hatt mer integritet» – sa Bryn Terfel.

Han er en av tidens fremste bass-barytoner. Hans uttrykkskraft er overveldende. Nettopp nå. Og ingen vet hvordan stemmen hans kommer til å utvikle seg og bli om ti år. Derfor drømmer han om å få innspille hele sitt repertoar, om å få dokumentere alle de rollene han synger – nettopp nå. Men de siste fem årene har han nesten utelukkende fått innspille plater av typen «Scarborough Fair». «For min del, er det deprimerende», sier Terfel.

Alle tidens store operasangere, yngre så vel som eldre, har grunn til å være deprimerte. For plateselskapene har mistet interessen for opera. Det koster mer og mer å produsere operaplater, og de selger ikke nok til at selskapene vil sette det store maskineriet i gang. Da EMI utga «Tristan og Isolde» med Placido Domingo i 2005, sa man at dette trolig var siste gang en opera ville bli innspilt i et platestudio. Foreløpig ser det ut til at spådommen holder. I tillegg kommer det færre og færre liveopptak på markedet.

Men selv om det ikke lenger utgis operaplater, utgis det fremdeles plater med store sangere. At de fleste operastjerner har kontrakt med selskaper som lever av å produsere populærmusikk, merkes på utgivelsene. Markedet svømmer over av sviskeplater konstruert etter popbransjens mal. Bare i høst er det kommet opp mot et snes plater der en eller annen operastjerne synger 14-15 korte, mer eller mindre tilfeldig valgte arier eller sanger. En annen populær variant er samleplatene, operaverdenens svar på «Absolute Music»-genren.

Bryn Terfel drømmer om få synge Wotan i en ny innspilling av Ringen. Det kommer neppe til å skje. Til gjengjeld er han representert med et fem år gammelt opptak av «Plaisir d’amour» på «Classical Love Songs», en ny flott sviskesamling som plateselskapet hans utgir etter jul. «Choices are made for you».

Fremmedartet

Bergens Tidende, 10.12.2008

Melos

Vassilis Tsabropoulos (klaver), Anja Lechner (cello), U.T. Gandhi (slagverk)

ECM

Med Anja Lechner på nye eventyr

Hun har vidtfavnende musikalske interesser, cellisten Anja Lechner. Vi har hørt henne på Vossajazz med Misha Alperin og på Festspillene med Rosamunde-kvartetten. I det siste har hun spilt tango med Dino Saluzzi. Underveis har hun laget en hel del plater, både med disse og andre musikalske venner. I 2004 spilte hun for eksempel inn komposisjoner av den gamle, armenske guruen Gurdjieff sammen med den greske pianisten Vassilis Tsabropoulos. Dette samarbeidet fortsetter nå med platen Melos. Det står igjen Gurdjieff på programmet, men denne gangen bare tre korte stykker der Tsabropoulos legger en minimalistisk bunn mens Lechners cello klager og svever til værs som bønnerop over arabiske hustak. Resten av numrene er skrevet av Tsabropoulos. Han følger noenlunde samme mal, men gir noe større rom for improvisasjon slik at musikken av og til krysser over og høres ut som enkel, litt forsiktig modaljazz. Alt er ikke like opphissende, men det er mange fine, melankolske og lett fremmedartede stemninger underveis.  

Elegant

Bergens Tidende, 03.12.2008

Jean-Marie Leclair: Sonatas

John Holloway (fiolin), Jaap ter Linden (cello), Lars Ulrik Mortensen (cembalo)

ECM New Series

Frisk, sjarmerende fiolinmusikk fra 1700-tallet

Da Jean-Marie Leclair fikk trykt sin første samling fiolinsonater i 1723, var han bare 26 år gammel, men allerede et kjent navn i Paris. Det aristokratiske publikum likte verkene hans. De var riktignok vanskelige å spille, men – som en samtidig musikkelsker skrev – Leclair hadde klart å komponere noe som var både vakkert og nytt, «uten å etterligne andre». Det kom flere samlinger etter hvert. Nummer tre fra 1733, som den engelske fiolinisten John Holloway nettopp har spilt inn på plate, har samme kvaliteter som de foregående. Dette er sjarmerende musikk med fargerik harmonikk, fine melodilinjer og elegante ornamenteringer, frisk fiolinmusikk skrevet av en virtuos – og her spilt av en nåtidig fiolinist med sans for datidens idealer. I tillegg har Leclair skrevet rike, kontrapunktiske continuo-stemmer slik at cembalisten Lars Ulrik Mortensen og cellisten Jaap ter Linden har mye å spille på og kan yte Holloway livlig, aktivt medspill og motspill underveis.

Metervare

Bergens Tidende, 26.11.2008

Christian Sinding: Musikk for fiolin og klaver
Henning Kraggerud og Christian Ihle Hadland
Naxos

Glatt, overflatisk musikk for fiolin og klaver

Musikkhistorikerne har en fast mal når de skriver om Christian Sinding: Verkene hans var friske og virile, skriver de; han hadde god melodisk evne, fin sans for tematisk variasjon osv. Men – og det er alltid et «men» – han hadde ikke samme nivå som Grieg, han klarte ikke å utvikle seg, han var sterkt overvurdert i samtiden, hans musikk var for lengst foreldet da han døde i 1941. Det er ikke noe på den nye Naxos-platen som rokker ved denne oppfattelsen. Platen rommer stort sett alt hva Sinding skrev for fiolin og klaver: en rekke korte romanser, valser og stemningsstykker pluss en suite og en sonate. Og, jo da, det klinger vakkert, det er profesjonelt og effektivt skrevet – men uten dybde, uten substans. Glatt, musikalsk metervare. Henning Kraggerud og hans klaverpartner Christian Ihle Hadland spiller stykkene slik musikk av denne typen må spilles – entusiastisk, innsmigrende, elskverdig. Men klarer ikke å overbevise om at Sindings verker har annet enn en viss begrenset, historisk interesse. 

Liker De Brahms?

Bergens Tidende, 26.11.2008

Brahms: Klaverkvartetter 1-3

Nicholas Angelich (klaver), Renaud Capuçon (fiolin), Gérard Caussé (bratsj) og Gautier Capuçon (cello)

Virgin Classics

Fargerike og frodige tolkninger

Det er femti år siden Françoise Sagan utga romanen «Liker De Brahms?». I dag smiler vi ironisk av tittelens spørsmål – skrev en fransk kulturpolitiker nylig. Eller, som en engelsk kritiker skrev i en annen sammenheng, «Who doesn’t?» – Hvem liker vel ikke Brahms i dag?

Vel, fullt så enkelt er det nok ikke, i alle fall ikke i Norge. Her hjemme er det fremdeles mange, både musikkvitere og vanlige dødelige, som blir nervøse når de hører navnet Brahms. Han er så vanskelig å like, sier de. Å lytte til ham krever forsakelse og konsentrasjon. Brahms? Det er plikt og pensum. Musikken hans er grå og alvorlig. Sier de.

Selvsagt er musikken hans alvorlig. Den er skrevet av en komponist som tok musikk på alvor, en mann som påtok seg å forvalte arven etter Beethoven, Schubert og Schumann og som klarte å sammenfatte hele 1800-tallets musikalske praksis i en storslått syntese. Musikken hans er tradisjonsbevisst, men den er samtidig også både fargerik og frodig – og ikke minst er den komposisjonsteknisk revolusjonerende. Det er ikke tilfeldig at Arnold Schönberg kalte Brahms «progressiv».

Den nye utgivelsen på Virgin Classics er en god påminnelse om alt dette. Det hjelper naturligvis at det er Nicholas Angelich som sitter ved klaveret. Han har nærmest gjort Brahms-tolkning til sin levevei. Og brødrene Capuçon har også etter hvert etablert seg som Brahms-eksperter. Sammen med bratsjisten Gérard Caussé presenterer de tre sprudlende, strømmende tolkninger av klaverkvartettene. Alle musikerne har spesielt godt øre for de fremadrettete momentene i denne musikken. De demonstrerer hvordan den tematiske rikdommen i den lange første kvartetten nærmest oppløser det kammermusikalske formatet innefra og løfter musikken opp til symfoniske dimensjoner. Og de fanger, oppmerksomt lyttende, alle de små melodiene som glimter i den andre kvartettens kaleidoskopiske førstesats der Brahms varierer og bearbeider en serie ørsmå motiver. Det klinger stort, flott og kraftfullt. Schönberg ville likt denne platen.  

Formfølelse

Bergens Tidende, 19.11.2008

Beethoven: Strykekvartetter

Artemis Quartet

Virgin Classics

Friske, energiske Beethoven-tolkninger

Artemis-kvartetten fikk kontrakt med Virgin i 2005, noe som blant annet førte til platesamarbeidet med Leif Ove Andsnes i 2007 (klaverkvintettene til Schumann og Brahms) og med Truls Mørk i vår (Schuberts strykekvintett). Nå kommer de med en ny plate, og denne gangen har de vært alene i studiet. Det står Beethoven på programmet, to verker fra den tiden da han revolusjonerte strykekvartettformatet. «Vanskelige å utføre og overhodet ikke populair» – skrev en anmelder da de første seks strykekvartettene (op.18) ble utgitt i 1801. Og da de neste, de tre Razumowsky-kvartettene (op. 59), kom i 1807, klaget folk over at musikken ikke var «allment tilgjengelig» og at den «manglet formfølelse og smak». Det er selvsagt vanskelig å komme med «nye» tolkninger av disse verkene, men Artemis-kvartetten spiller i det minste musikken slik at man i dag, to hundre år etter, fremdeles fornemmer hva det var som fikk kritikerne til å reagere den gangen. Tolkningen av den fjerde kvartetten (op. 18:4) er ungdommelig selvsikker og skarp, og den åttende (op. 59:2) står frisk og klar med energisk artikulasjon av alle brudd og brå kast.

Raseri

Bergens Tidende, 19.11.2008

Furore

Joyce DiDonato, mezzosopran

Christophe Rousset, dirigent

Les Talens Lyriques

Virgin Classics

Ensformig arieplate

Det produseres arieplater over en lav sko for tiden. De fleste av dem består av svisker fra det sentrale repertoaret eller fra en enkelt komponists produksjon. Men noen ganger er numrene bundet sammen ved hjelp av en slags tema eller et «konsept». Ta for eksempel den nye platen med den amerikanske mezzosopranen Joyce DiDonato. Den heter «Furore» – som er italiensk for «raseri». Og raseri er nettopp hva som står på dagsordenen her: fjorten ustyrlige raserianfall hentet fra Händels operaer, fjorten arier der forsmådde, hevngjerrige kvinner og menn skriker om sjalusi og hat og kaster ut forbannelser til høyre og venstre. DiDonato synger det hele med stor, fyldig stemme og flott klang i det høye registeret. Og hun klarer Händels virtuose, eksplosive triller og løp med imponerende teknikk. Men teknikk kan ikke skjule hva som er problemet med denne platen: Händel brukte disse ariene som isolerte utbrudd i operaene sine. Når de, som her, synges etter hverandre, mister de sin farge og følelsesmessige kraft – og både de og DiDonato høres temmelig ensformige ut.

Kummer og kval

Bergens Tidende, 12.11.2008

Lamenti

Emmanuelle Haïm, dirigent

Le Concert d’Astrée

Virgin Classics

Klagesanger som treffer rett i hjerterøttene

Det er store følelser og vakker musikk på denne platen der tidligmusikkensemblet Le Concert d’Astrée og noen av tidens største sangere tolker klagesanger fra 1600-tallets Italia. Superstjernen Rolando Villazón innleder platen med en arie fra Cavallis opera L’Egisto og avslutter den med en arie fra Monteverdis L’Orfeo. Stemmen hans klinger flott, men er et par numre for stor til dette repertoaret, noe som blir tydelig når man etterpå hører den avdempete tenoren Topi Lehtipuu i en typeriktig, melankolsk tolkning av enda Cavalli-arie. Det er flere andre mannlige sangere med på platen, men det er først og fremst kvinnene som imponerer, for eksempel Natalie Dessay som slår akrobatiske volter over en enkel, fallende basslinje i Monteverdis «Lamento della ninfa». Eller hennes soprankolleger Véronique Gens, Patrizia Ciofi og Joyce DiDonato – som dekker hele skalaen fra det intimt utrøstelige til utagerende raseri. Det er mye kummer og kval i disse tekstene, men musikken er eventyrlig vakker. Og sangerne treffer deg rett i hjerterøttene.

Overskudd

Bergens Tidende, 12.11.2008

Sonatas

Rafal Blechacz, klaver

Deutsche Grammophon

En pianist vi kan vente oss noe stort av

Han er bare 23 år gammel, men allerede et internasjonalt navn. Rafal Blechacz ble kjent da han i 2005 vant den store Chopin-konkurransen – som den første polakk på tretti år. At forgjengeren hans het Krystian Zimermann, spente forventningene høyt. Men Blechacz ønsker tydeligvis ikke å bli værende i Chopin-båsen. I de tre årene som er gått siden, har han, både i konsertsalene og på plate, demonstrert at han dekker hele det sentrale repertoaret fra Schumann og Liszt til Szymanowski og Debussy. Og nå utgir han altså en plate med musikk fra de siste tiårene av 1700-tallet, tre sonater signert Haydn, Mozart og Beethoven, tre utsøkte stykker wienerklassikk – som han spiller med fabelaktig teknikk og sikker formsans. De hurtige satsene av Mozarts ungdommelige D-dur sonate (K. 311) klinger i denne versjonen betydelig raskere enn vanlig uten at de virtuose løpene og trillene virker uskarpe av den grunn. Teknisk overskudd og glassklar artikulasjon preger også hans tolkninger av Haydns siste sonate og Beethovens andre. Dette er en pianist vi har lov å vente oss noe stort av.

Musikkvalget

Musikkommentar, Bergens Tidende, 12.11.2008

Si meg hva slags musikk du liker, og jeg skal si deg hvem du er. Vel, det er kanskje ikke helt så enkelt som det høres ut, men folks musikkvalg forteller faktisk en del om deres alder, utdannelse, sosialgruppe osv. Og hvis man er politiker, er det viktig å utsende de rette, tydelige musikalske signalene.

Under den amerikanske valgkampen fikk vi for eksempel vite at Barack Obama liker Fugees, Marvin Gaye, Bruce Springsteen, Rolling Stones og Aretha Franklin. John McCain sa derimot, ikke uten selvironi, at han helst lytter til musikk som barna hans hater, og på hans top10-liste var det mest oldtimers som The Platters, Louis Armstrong, Roy Orbison pluss, litt merkelig, både ABBAs «Dancing Queen» og «Take a Chance On Me». Obama lot seg intervjue i Rolling Stone og understreket at hans musikksmak er akkurat så inkluderende som hans politiske budskap: Stevie Wonder er hans musikalske helt; han har tretti Dylan-sanger på iPod’en sin; og i øvrig liker han «alt fra Howlin’ Wolf til Yo-Yo Ma til Sheryl Crow».

Også på de utallige valgmøtene rundt om i landet hadde kandidatene klare musikalske budskaper. Obama brukte up-beat soulmusikk som oppvarmning og marsjerte triumferende inn på scenen til omkvedet fra Aretha Franklins «Think» – «Freedom, Freedom, Freedom». Senere, da meningsmålingene pekte oppover, ble Stevie Wonders «Signed, Sealed, Delivered» hans kjenningsmelodi. Og McCain signaliserte på sin side folkelighet og tradisjonelle verdier ved å spille Brooks & Dunn og annen moderne countrymusikk på møtene sine.   

Sist tirsdag kom da avgjørelsen – og den musikalske avslutningen. McCain aksepterte nederlaget og forlot folkemøtet i Arizona til tonene av Hans Zimmers melankolsk-heroiske moll-tema fra «Crimson Tide», filmen der Denzel Washington spiller en ung, svart offiser som overtar kontrollen etter at den gamle ubåtskapteinen (Gene Hackman) har mistet dømmekraften og besetningens tillit. Og Obama? Han forlot scenen i Chicago til Trevor Rabins musikk fra filmen «Remember the Titans» – der samme Denzel Washington spiller en trener som får et lag av svarte og hvite fotballspillere til å arbeide sammen og vinne den store pokalen.

Det var symbolsk, det var historisk. Men kanskje det mest rørende musikalske budskapet kom uten at det ble spilt musikk – nemlig da Obama tidligere på kvelden indirekte refererte til den gamle borgerrettsbevegelsen og til soul-klassikeren «A Change Is Gonna Come». I 1963 sang Sam Cooke: «Det har vart lang, lang tid, men jeg vet forandringen kommer». På tirsdag, 45 år senere, svarte Obama: «Det har vart lang, lang tid, men i kveld … er forandringen kommet til Amerika».

Sjarmerende kitsch

Bergens Tidende, 05.11.2008

Incanto

Andrea Bocelli

Decca

Andrea Bocelli på nye eventyr

Det er alltid litt pinlig når Andrea Bocelli insisterer på å synge opera. Han har riktignok en nydelig stemme i utgangspunktet. Og han kan godt virke overbevisende så lenge han beveger seg i flatere terreng. Men opera er en ekstremsport. Plutselig kommer det høye toner eller lange, krevende melodiske fraser – og så brister illusjonen. Stemmen hans er vilt overbelastet i høyden, og han har ingen skikkelig teknikk til å klare kompliserte fraseringer. Problemene er de samme når han lager plater med sanger fra det italienske, populærmusikalske repertoaret. Men i denne genren fungerer han faktisk langt bedre. På Incanto, den nyeste platen i rekken, er musikken nettopp slik den skal være: skamløst sentimental. Orkesterarrangementene er svulstige ut over enhver grense, og Bocelli står tett på mikrofonen og trykker på alle følelseskontakter og hulker seg gjennom sanger om grande amore og mamma og Santa Lucia. Det er så kitschy at man får blanke øyne. Men for oss som har sans for kitsch, er det samtidig utrolig sjarmerende. Og da tar vi gjerne et par sprukne høye c’er med på kjøpet.  

Norges mest oversette komponist

Bergens Tidende, 05.11.2008

Mountain Dance

Verker av Grieg

Rune Alver, klaver

MUDI

Spenstig, fargesprakende tolkning av tidlige Grieg-verker

Grieg var komponist. Men han var også pianist, ja, egentlig var han jo utdannet konsertpianist. Og han skrev de aller fleste av komposisjonene sine for klaver. Da Einar Steen-Nøkleberg for ti år siden påtok seg å spille inn all Griegs klavermusikk på Naxos, ble resultatet nokså overveldende – en serie på 14 cd-er. Likevel er det fremdeles ganske begrenset hva som vanligvis kommer opp når folk snakker om Griegs klavermusikk. A-moll konserten, en liten håndfull svisker fra Lyriske Stykker, g-moll balladen – det er vel omtrent hva man husker.

I de siste årene, og ikke minst i forbindelse med Grieg-året 2007, har det vært gjort en del forsøk på å sprenge denne snevre forstillingen og løfte andre deler av Griegs klavermusikk frem i lyset. Ett eksempel er Rune Alver som siste år utga sin kritikerroste plate «Le Nouveau Grieg» der han spilte de to siste klaververkene, Lyriske Stykker nr. 10 (op. 71) og Slåtter (op. 72), og demonstrerte at Grieg sent i produksjonen fremdeles kunne gi konsertrepertoaret saft og kraft ved å hente inspirasjon i norsk bondekultur.

Nå er Alver aktuell med en ny Grieg-plate, denne gangen med et repertoar hentet fra den diametralt motsatte enden av verklisten. På hans «Mountain Dance» hører vi noen av den unge Griegs første komposisjoner for klaver, Humoresker (op. 6) og klaversonaten (op. 7) fra midten av 1860-årene pluss Folkelivsbilder (op. 19), Fire Albumsblad (op. 28) og Improvisata over to norske folkeviser (op. 29) fra 1870-årene.

Det er interessant å sammenlikne Alvers og Steen-Nøklebergs tolkninger av disse tidlige verkene. Steen-Nøkleberg spiller dem så å si tilbake i 1800-tallets virtuose klavertradisjon og fremhever Griegs europeiske inspirasjoner – slik at Humoreskene klinger som Chopin og klaversonaten som Schumann. Alver spiller dem derimot fremover, inn i – men også igjennom – det nasjonalromantiske feltet, frem mot en mer nåtidig forståelse av de folkemusikalske elementenes funksjon. Hos ham klinger folkemusikken ikke bare med som pianistiske effekter og interessante klangfarger, den er selve limet i komposisjonene. Noe han demonstrerer ved å fremheve og aksentuere folketonene i melodilinjene, ved å understreke musikkens rytmiske aspekter, og ved å skjerpe alle dynamiske motsetninger. Resultatet er blitt en skarp og spenstig og veldig fargesprakende tolkning av Grieg – Norges mest berømte og mest oversette komponist. 

Den fortapte sjelens trøst

Bergens Tidende, 02.11.2008

Richard Wagner: Den Flygende Hollender

Johannes von Duisburg, Annalena Persson, Ketil Hugaas m.fl.

Regi: Francesca Zambello

Scenografi: Alison Chitty

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Den Nye Operas Kor

Den Nye Opera

Grieghallen

Imponerende, profesjonell oppsetning av Wagners Hollender

Da Welsh National Opera for to år siden satte opp Wagners Flygende Hollender, foregikk handlingen i noe som liknet et forlatt sovjetisk romsenter i Kasakhstan, og i andre akt satt de spinnende kvinnene og jobbet med fiberoptisk lys ved blinkende konsoller. Det var svenske Annalena Persson som sang Senta den gangen. Mon ikke hun likte seg bedre som Senta i Grieghallen i går?

For i den oppsetningen som Den Nye Opera nå presenterer i Bergen, har regissøren Francesca Zambello verken forsøkt å «aktualisere» handlingen eller å gi en realistisk fremstilling av fortapte sjømenns reiser på verdenshavene. Hun og scenografen Alison Chitty har latt seg inspirere av Wieland Wagners oppsetninger fra 1950-tallet og har skapt et klaustrofobisk rom som med enkle farger og enkle grep både kan illudere Dalands skip og spinnestuen i Sandvigen. Og i dette rommet lar hun da handlingen utspille seg, ikke som et stort, psykologisk skjebnedrama, men som en symbolsk, stilisert fremstilling av en fortapt sjels drøm om forløsning og en ung kvinnes dødsdrift.

Oppsetningen stammer fra operaen i Bordeaux. Zambello lagde den på 1990-tallet. Stephen Taylor brukte den i 2002. Nå har Den Nye Opera ført den til Bergen – der den fungerer aldeles glimrende. Det er imponerende masseopptrinn. Det er akrobater. Det er uhyggelige gjenferd. Det er et vell av visuelle effekter som matcher alt som skjer i teksten og i musikken.

Og så er det noen veldig gode sangere. Annalena Persson fremstiller Senta med skarp, glassklar sopran, Johannes von Duisburg er en typeriktig heltebaryton i rollen som Hollenderen. Begge behersker scenen med fin dramatisk sans. I de mindre rollene merket vi oss Ketil Hugaas som Daland og John Morton som Erik.

Det var gledelig å høre Den Nye Operas Kor. Her er det virkelig skjedd noe den siste tiden. Det er arbeidet både med klang og frasering, og både på manne- og kvinnesiden. Det ble sunget med saft og kraft kvelden igjennom. Spesielt imponerende var matrosenes flott koreograferte kor i begynnelsen av tredje akt.

I september var det Haas’ og Fosses Melancholia i Stavanger og Oslo. Nå er det Hollenderen i Bergen. Det tegner til å bli en fin sesong for Den Nye Opera.

Mens verden holder pusten

Kommentar, Bergens Tidende, 02.11.2008

Aktiviteten på internett under den amerikanske valgkampen er kanskje et tegn på at det er ved å oppstå en global, digital offentlighet

Jeg var på konferanse med amerikanske kolleger i forrige uke. Mange av dem er demokrater som i åtte år har klaget over Bush-regjeringen. Men nå da? En intelligent, karismatisk Barack Obama ligger i front på meningsmålingene. McCain tuller omkring som en senil nisse; alt han tar i, blir til gråstein; og tenk på visepresidentkandidaten hans ... Nå må dere da være glade, sa jeg til mine amerikanske kolleger. Nei, de var jo ikke det! De var dypt pessimistiske. De forventet at alt som kan gå galt, kommer til å gå galt innen tirsdag.  «Vi holder pusten», sa en av dem.

De er ikke de eneste. Hele verden holder pusten i disse dagene. For verden er blitt et meget annerledes sted i løpet av Bushs åtte år ved makten. «Har vi ikke fått nok?» er sloganet på en av plakatene for Obama der designeren Rich Silverstein simpelthen har laget en uendelig lang liste av ord knyttet til Bush-regjeringen – Irak, masseødeleggelsesvåpen, Abu Ghraib, Guantanamo, Kyoto osv. Nesten ingen av disse ordene refererer til lokale, amerikanske fenomener. Den katastrofale invasjonen i Irak, de blussende konfliktene i Midtøsten, galopperende klimaproblemer, konsentrasjonsleirer, tortur, kidnapping av mistenkte osv. – alt er noe som angår oss.  Og som om dette ikke var nok, må vanlige mennesker over hele verden nå være med på å betale regningen for dereguleringen av det amerikanske finansmarkedet.

Den engelske historikeren Timothy Garton Ash skrev nylig at amerikanerne fremdeles lider under «en rørende illusjon om at dette er deres valg». De tar feil. Det er vårt valg. Verdens valg. Vår fremtid avhenger av dette valget.  «Alt vi mangler, er stemmerett», skrev han.

Verden har ikke stemmerett, men hele verden er likevel tvunget til å være intenst opptatt av dette valget. Da er det godt at mulighetene for å holde seg oppdatert er betydelig bedre nå enn tidligere. All verdens aviser og medieorganisasjoner dekker valget fra dag til dag, og tillegg kan enhver med adgang til internett følge kampen helt ned i de minste detaljene minutt for minutt. For den samme medieteknologien som Obama har utnyttet så virtuost i kampanjen sin, har åpnet valget mot verden.

Da Howard Dean forsøkte å bli demokratenes presidentkandidat i 2004, gikk han på internett for å samle inn penger. Obama gjør også det, men han utnytter samtidig den digitale teknologiens muligheter for rask kommunikasjon og raske tilbakemeldinger.  Han og hans stab integrerer on-line med real life som man sier i de kretsene – de har klart å mobilisere tusener av frivillige via nettet, epost, ipod osv. Og har skapt en grasrotsbevegelse som er i full sving med å få folk til å gå mann av huse og stemme.

Vi som er henvist til å følge dette valget som tilskuere, merker den digitale mobiliseringen i alle sektorer av internett. Det er en forrykende aktivitet på politiske nettsteder, i blogger av enhver art, i kommentarfeltene til avisenes nettsteder osv. Og hvis man vil merke hvordan den politiske vinden blåser og vender seg fra sekund til sekund, kan man gå på Twitter, tjenesten der folk skriver korte tekstmeldinger til hverandre og til verden. Selskapet har de siste månedene silt meldingene og samlet alle som inneholder referanser til det amerikanske valget på ett nettsted: election.twitter.com. Om dagen kommer det mest meldinger fra Europa og Asia. Men ut på ettermiddagen når amerikanerne kommer på nett, blir det fart på siden. Meldingene raser nedover skjermen, løgner og sannheter, rykter, frykt og ønsketenkning mellom hverandre.

Umiddelbart virker denne tekststrømmen mest som et grumset utslipp. Høyreradikale gærninger spyr ut rasistisk hets.  Politiske demagoger setter falske rykter i omløp. Språkbruken er voldsom og voldelig. Men her er også meldinger med nyttige opplysninger, korte markeringer av synspunkter, og av og til oppstår det likefrem debatt og sivilisert dialog mellom tilhengere av Obama og McCain. Vel så viktig er det dog at det på denne siden foregår en lynrask utveksling av informasjon om hva som er «oppe» i alle andre hjørner av medieuniverset – om hva som skrives i aviser og blader, hva som politiske kommentatorer har sagt på nyhetsprogrammene, hva kandidatene tar opp i talene sine rundt om i landet nettopp nå osv. Og enhver usaklig beskyldning et eller annet sted i medieuniverset får straks motsvar med relevant informasjon og med lenker til avisartikler og TV-klipp på YouTube.

Det er ingen utsikt til at verden vil få stemmerett til det amerikanske presidentvalget i overskuelig fremtid. Eller at det vil bli opprettet en verdensregjering til løsning av våre felles, globale problemer med det første. Men aktiviteten på internett under den amerikanske valgkampen er kanskje et første tegn på at det er ved å oppstå en global digital offentlighet – som kan mobiliseres når sakene er viktige nok. Det er interessant i seg selv. Uansett hva som blir resultatet på tirsdag. Godt valg!

Nytt og fremmed

Bergens Tidende, 29.10.2008

Beethovens klaversonater vol. 7 og 8

András Schiff, klaver

ECM New Series

En Beethoven for det 21. århundre

Beethoven mente at hans «Hammerklaver»-sonate fra 1818 ville holde pianister beskjeftiget de neste femti år. Han tok hardt i, men var likevel for beskjeden. For store pianister blir aldri ferdig med hans sonater. De må prøve krefter med dem, igjen og igjen. Av og til er det en som tar for seg å innspille alle 32. Den første, Arthur Schnabel, avsluttet prosjektet sitt i 1935. Den siste er András Schiff som med utgivelsen av vol. 7 og 8 nettopp har avsluttet sin serie på ECM. Det har vært en fantastisk reise, med intelligente, musikalske nylesninger og klare, friske tolkninger på hver ny plate. De to siste bindene i serien er ikke noe unntak. Vi er kommet til de seks «sene» sonatene, tre i live-opptak, de siste tre spilt inn i studio. Det er både nervepirrende og overveldende å høre den virtuose Schiff takle de tekniske utfordringene i «Hammerklaver». Og imponerende hvordan han klarer å holde sammen på musikken i de siste tre opusnumrene der selve sonateformen smelter ned og gir plass for noe nytt og fremmed. En Beethoven for det 21. århundre.

Stø kurs

Bergens Tidende, 22.10.2008

«Live at Belleville»

Arild Andersen, Paolo Vinaccia, Tommy Smith

ECM

Solid, traust improvisasjonsmusikk

Dette er nettopp slik man forventer det når det står Arild Andersen på coveret: En plate med gode musikere i stø samspill uten store fakter. I dette tilfellet er det snakk om en trio der Andersen har følge av trommeslageren Paolo Vinaccia og den skotske tenorsaxofonisten Tommy Smith. Et sted underveis dukker Ellingtons «Prelude to a Kiss» opp. Alt det øvrige materialet er skrevet av Andersen selv, blant annet «Independency», en tre kvarter lang suite i fire satser. Hans syngende, lodne basstone legger solid bunn, og det kommer mange fantasifulle innspill fra Vinaccia. Likevel tar musikken sjeldent skikkelig av, noe som dels skyldes at det ikke er tilstrekkelig med utfordringer i grunnmaterialet. Her er litt vel mye norsk jazzhverdag med drivende klangskyer, enkle akkordrekker og svevende melodilinjer med hint av folketone. I tillegg er Tommy Smith en temmelig blek saxofonist: Han kan spille høystemt som Garbarek, og han kan avlevere ethvert kjent lick fra Coltrane til Michael Brecker, men man savner en personlig tone, en personlig tilgang til stoffet.

Generalprøve

Bergens Tidende, 11.10.2008

Verker av Bent Sørensen, Brahms og Stravinskij

Nikolaj Znaider, fiolin

Jarle Rotevatn, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO presenterer ujevnt turnéprogram

På torsdag og i går fikk hjemmepublikummet høre den musikken som BFO skal spille de neste ukene i Stockholm, Tallin og Warszawa. Vi kjenner etter hvert oppskriften på slike turnéprogrammer: Et kort stykke norsk eller nordisk musikk til oppvarmning; en konsert fra det sentrale repertoaret med en stor, internasjonal solist; og etter pausen et stykke russisk tjohei. Malen er enkel og effektiv. Og gir samtidig rom for variasjoner. Som denne gangen da det nordiske innslaget var et temmelig fersk stykke samtidsmusikk av danske Bent Sørensen. Selv om BFO uroppførte hans «Exit Music» under festspillene siste år, virker stykket trolig fremdeles nytt og fremmedartet for orkestret, men på torsdagskonserten fikk musikerne det likevel til å høres typisk sørensensk ut, med drivende klangskyer og ekkoer av glemte melodier og fine innspill av Jarle Rotevatn på klaver.

På torsdag var det Brahms som kom etterpå, fiolinkonserten hans fremført med unge, sterke Nikolaj Znaider som solist. Det startet med en varm, myk orkesterklang som med en gang spente forventningene høyt. Men ennå innen vi var ferdig med temapresentasjonen i første sats, begynte orkestret å krakelere. Det ble førti minutter med småsur klang, upresise innsatser og generell rytmisk usikkerhet. Litton var travelt opptatt av å geleide orkestret noenlunde helskinnet gjennom de tre satsene og hadde minimal kontakt med Znaider. Til gjengjeld er Znaider en fiolinist som kan det meste selv. Han hadde en smule intonasjonsproblemer i førstesatsen og måtte finstemme underveis, men i resten av konserten spilte han seg flott igjennom og opp over den sprukne orkesterklangen med varm, gyllen tone og erkeromantisk frasering. Bare synd at orkestret ikke var denne oppgaven voksen. Man gikk til pausen og tenkte: Godt dette bare er en generalprøve!

Og så, etter pausen, hørte vi et helt annet orkester! Nå med en energisk, lysvåken Litton ved roret i Stravinskijs musikalske folkeeventyr Petrusjka – der alt var på plass: Skarpe, presise innsatser, presise klangblandinger, presis rytmikk. Det satt som et skudd. Man skulle ønske at Litton og orkestret hadde arbeidet like mye med Brahms.

Rockehistorie

Bergens Tidende, 15.10.2008

The Jimmy Carl Black Story
Jon Larsen og venner

Zonic Entertainment

Jon Larsen fortsetter sin musikalske romreise

Dette er en dobbelt-cd, men det er ikke musikk på den ene av platene. Likevel er det nettopp denne som bærer hele utgivelsen. For her sitter den gamle trommeslageren Jimmy Carl Black og forteller om sitt liv – om oppveksten i Texas, om den musikalske reisen som førte ham til California, om årene da han var ”the Indian of the group” i Mother’s of Invention, om sex, drugs & rock’n’roll og om alt som fulgte med og etter. En dyp stemme og et broket stykke rockehistorie. Det er Hot Club de Norvège-gitaristen Jon Larsen som har fått dette i stand. Han hadde Black og andre gamle Zappa-musikere med på platen ”Strange News from Mars” som kom ut siste år. På den andre cd’en i ”The Jimmy Carl Black Story” fortsetter han den musikalske romreisen, nå med norske musikere. Og her er det dessverre ikke mye å skrive hjem om. Rob Waring har et par gode soloer på marimba, og man hører av og til Knut Reiersruds saftige blues harmonica. Men det meste er grå, slapp instrumentalmuzak som bare leilighetsvis løfter seg en smule fra bakken.

På gjennomreise

Bergens Tidende, 08.10.2008

Vivaldi

Daniel Hope, fiolin

Chamber Orchestra of Europe

Deutsche Gramophon

Daniel Hope i fremmed land

Siste gang gjaldt det Mendelsohns fiolinkonsert. Denne gangen tar Daniel Hope et sprang bakover fra høyromantikken og lander i den italienske barokken der han finner Vivaldi – ikke De Fire Årstider, men fire temmelig ukjente fiolinkonserter pluss litt diverse. Med på laget har han Chamber Orchestra of Europe som han spilte inn Mendelsohn med. De spiller fremdeles på moderne instrumenter, men både de og Hope har latt seg inspirere av tidligmusikkorkestrenes oppførelsespraksis. Besetningen er redusert, klangen er dempet ned, det er ingen vibrato i strykerne, satsbildet står klart og gjennomsiktig, og alle spiller heftig og begeistret i de raske satsene. Hope fremfører solostemmene med imponerende teknikk og med glød i de langsomme partiene, men likevel – tonen og fraseringen virker ikke helt overbevisende. Man hører litt for tydelig at dette er en moderne fiolinist på gjennomreise. Til gjengjeld er det cameo appearance av barokkspesialisten Anne Sofie von Otter som gir platen et løft med en sensuell arie fra et av Vivaldis glemte vokalverker.

Drømmerier

Musikkommentar, Bergens Tidende, 08.10.2008

Bør vi som liker klassisk musikk og er interessert i samtidsmusikk, ha dårlig samvittighet? Mange mener visst det. Og de er ikke FrP-politikere alle sammen.

Noen av dem som er mest opptatt av å gi oss skyldfølelse, er faktisk folk som selv driver med slik musikk. Annenhver dag leser vi om komponister, solister og konsertarrangører som forteller at denne musikken jo egentlig er ganske smal og ufolkelig, at vi som liker den, egentlig er elitister, og at de egentlig skulle ønske de hadde et helt annet og mye større og bredere og yngre publikum.

Det er mye masochistisk jamring og mange virkelighetsfjerne drømmerier i denne delen av musikklivet. Derfor var det ganske forfriskende å lese intervjuet i Aftenposten sist onsdag der Ultima-festivalens sjef Geir Johnson ble spurt om han hadde planer om å øke sitt publikum utover de 20 000 han hadde budsjettert med i år. Han svarte: «Jeg har ingen ambisjoner om å øke noe som helst, jeg vet hvor vanskelig det er å få folk til disse tingene. Jeg har ambisjoner om å få dem som er interessert til å komme, så teller jeg opp etterpå.»

Populærmusikken er den dominerende kulturelle og industrielle faktoren i musikklivet. Klassisk musikk og samtidsmusikk og de fleste former for jazz er nisjemusikk, minoritetsmusikk. Slikt har det vært i nesten hundre år. Og det er ingen utsikt til at dette kommer til å endre seg i nær fremtid uansett hvor mange som drømmer om det.

Geir Johnson drømmer ikke. Han var lysvåken da han svarte journalisten: «Jeg har sluttet for lenge siden å drømme om at dette skal øke og øke, for det gjør det ikke.» Svaret var befriende realistisk, men naturligvis samtidig rasende politisk ukorrekt – i en situasjon der det offentlige bidrar med seks millioner til driften, og der Kultur- og kirkedepartementet forventer «publikumsutvikling». Det gikk da også bare to dager før Ultimas informasjonsleder måtte rulle brannslangen ut og forklare hva sjefen egentlig hadde ment. Nemlig at Ultima «selvfølgelig er opptatt av å få et stort publikum» og selvsagt vil «at flest mulig skal få oppleve moderne kunst av høy kvalitet», og at det er en hovedutfordring å øke publikumstallet. Men, skriver hun realistisk, «publikumsutvikling er et langsiktig prosjekt.»

Nettopp. Det skal arbeides mye og lenge før vi ser tusener av begeistrede Schubert-supporters samle seg på Koengen mens ihuga Boulez-fans fyller Oslo Spektrum. Mens det arbeides, bør man ikke glemme at disse musikkformene faktisk allerede har et interessert kjernepublikum. Og at det er en grei ambisjon «å få dem som er interessert», til å fortsette å komme – i Grieghallen så vel som på Ultimafestivalen.