Håvard Gimse med venner

Bergens Tidende, 05.10.2007

Verk av Sibelius, Chopin, Beethoven, Rakhmaninov og Shostakovitsj

Arve Tellefsen, fiolin

Truls Mørk, cello

Håvard Gimse, klaver

Grieghallen

Kammermusikalsk torsdag i Grieghallen

En torsdagskonsert med bare kammermusikk - hvordan skal det gå? Vel, med Håvard Gimse, Arve Tellefsen og Truls Mørk på programmet er den musikalske kvaliteten nesten gitt på forhånd. Og dette er i tillegg folkekjære musikere som uten større besvær trekker publikum til Grieghallen. Så det var fullt hus i går. Og stemning som på en landskamp.

Konserten var annonsert som "Håvard Gimse med venner". Det vil i praksis si en avdeling klavermusikk før pausen, og to klavertrioer sammen med Tellefsen og Mørk etterpå.

Gimses soloavdeling minnet litt om de gamle recital- programmene - med kortere, glansfulle stykker i starten og et tyngre verk til slutt, i dette tilfellet en håndfull imponerende virtuose tolkninger av Sibelius og Chopin etterfulgt av Beethovens Måneskinn-sonate. I en slik innramming er det fare for at de to første satsene i Beethoven-sonaten kan få et noe salongaktig preg. Gimse unngikk langt på vei dette, og satte tingene ettertrykkelig på plass med en skarp sistesats spilt i et forrykende tempo.

Avdelingen etter pausen begynte med en velklingende fremførelse av Sergej Rakhmaninovs Trio élégiaque i g-moll fra 1892. Og så fulgte kveldens siste verk: Truls Mørk ledet an med en liten flageolettmelodi, Arve Tellefsen la en skrøpelig motstemme, Gimse falt inn - og man merket med en gang at kveldens siste verk også skulle bli kveldens sterkeste opplevelse: En hard, streng tolkning av Dmitri Sjostakovitsjs andre klavertrio, skrevet i 1944 i en av Europas mørkeste perioder. Det er lyse partier i dette verket, men Gimse og vennene sluttet slik partituret tilsier det - med en beksvart tolkning av tredjesatsen der Sjostakovitsj forvandler en enkel, jødisk folkemelodi til en frysende, makaber dødsdans.

Fra bohemenes liv

Bergens Tidende, 03.10.2007

Bohemian Sketches

Sphinx

Aim Records

Edvard Munch oversatt til blek, vegeterende musikk

Man frykter det verste når man leser coveret og får vite at musikken er «boheme-skisser», inspirert av Edvard Munchs malerier. Eller når man ser coverbildet av fire, veldig alvorlige musikere, fotografert under Per Kroghs berømte bilde på Grand Cafe. Det høres ut som et lovlig pretensiøst prosjekt. Og er det også. Dette er kjempeseriøst, ingen tvil om det. Munch og Kristiania-bohemen – oversatt til musikk, liksom. Her er høystemte, unisone melodilinjer, her er bleke, vegeterende klanger, her er musikk som i lange strekk står på stedet hvil.

Men av og til smeller musikerne til og demonstrerer at det bak den pompøse fasaden faktisk gjemmer seg en helt utmerket kvartett som har mye å by på.  I numre som «Selvportrett» og «Livets dans» er det glimrende samspill mellom saksofonisten Anders Lønne Grønseth og pianisten David Skinner, solid støttet av bassisten Audun Ellingsen og trommisen Ulrik Ibsen Thorsrud. Bare synd at det er så sjeldent de slår seg løs og får musikken til å flytte seg.

Risikosport

Bergens Tidende, 03.10.2007

Beethoven, Klaversonater, Vol. V

Opp 31 og 53

András Schiff

ECM

Med András Schiff og Beethoven på nye eventyr

Det strømmer på med Beethoven-plater denne høsten. Men kanskje den viktigste nyheten er at ECM kommer med bind fem av de samlede klaversonatene med András Schiff, innspilt live i Tonhalle Zürich i desember 2005. Denne gangen er det blitt til en dobbelt-cd. Vi er nådd frem til Beethovens midterste periode, nærmere bestemt til årene 1802-4, og til de tre sonatene i op. 31 pluss «Waldstein», op 53.

Det finnes mange samlede utgaver av sonatene på markedet – sikre gjennomtenkte tolkninger spilt med stor musikalitet og teknikk. Schiffs versjoner er også det, men det er hos ham i tillegg en sans for den sigende detaljen pluss en vilje til å gå utenfor de vante løypene og risikere noe. Man trenger ikke være enig med ham i ett og alt, men man må likevel beundre hans evne til å få noe uventet til å skje. Man trodde alt var sagt i verk som «Sturm» og «Waldstein» – og oppdager så at det finnes lag og nyanser i denne musikken man aldri har hørt før.

Åndedrettet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 03.10.2007

Det ligger en plate på cd-spilleren. Fiolinisten Nikolaj Znaider og pianisten Yefim Bronfman spiller Brahms. Vi hører den første fiolinsonaten. Vi hører Bronfman. Og vi hører Znaider – ikke bare fiolinen hans, men også åndedrettet. Hver gang buen kommer til slutten av en frase, puster han ut og trekker pusten inn, dypt inn. Og gir seg i kast med en ny frase.

Det er folk som ikke klarer å lytte til plater med Glenn Gould – fordi man hele tiden hører ham synge og brumme småsurt i bakgrunnen. Det samme gjør Keith Jarrett og Oscar Peterson og Erroll Garner. Listen er lang. Med Znaider forholder det seg annerledes. Hans ut- og innpust er ikke plagsomme. Åndedrettet hans er diskret og gir innspillingen en ekstra kvalitet. Man hører at han jobber med musikken, at Brahms’ første fiolinsonate ikke er abstrakte lyder som strømmer gnidningsfritt ut av høytalerne. Dette er noter som må spilles av levende mennesker, og som det krever kroppslig anstrengelse å fremføre og gi form.

Mens man lytter, blir Znaiders åndedrett en slags musikalsk veiviser. Det er som om han analyserer musikken samtidig med at han frembringer den, som om pustene får strukturen i stoffet til å tre tydeligere frem. Man blir oppmerksom på hvordan de lange melodiske linjene og de korte innskuddene veksler gjennom satsen. Man begynner å høre musikkens eget åndedrett, så å si. Man merker at det er fraser der det musikalske innholdet er så intenst at det må fremføres med tilbakeholdt åndedrett for at noen subtile balanser ikke skal komme i uorden. Det ender med at man lærer å avstemme sitt eget åndedrett etter musikkens indre puls. 

Den internasjonale musikkpressen hadde store adjektiver fremme da Brahms-platen kom ut i vår. Znaiders spill fikk kritikerne til å tenke på de gamle kjempene, på fiolinister som Heifetz, Milstein og Menuhin. Og selvsagt har Znaider røtter i denne østeuropeiske tradisjonen. På den andre siden hører man også tydelig at han er en ung, moderne fiolinist med begge ben plantet i nåtiden. Kanskje det i virkeligheten er noe annet som gir kritikerne assosiasjoner om «den gamle skolen». Kanskje det nettopp er dette åndedraget det dreier seg om, det kroppslige nærværet, det fysiske livtaket med musikken.

Etter en periode der de virtuose teknikerne rådde grunnen, der enhver ny tolkning var mer briljant og stålblank enn den foregående, hører vi nå kanskje motreaksjonen: En generasjon av unge fiolinister som ikke lenger betrakter musikk som et logistisk problem, men som et levende, organisk uttrykk.

Virtuositet og eleganse

Bergens Tidende, 28.09.2007

Verk av Bruckner, MacMillan og Sibelius

Colin Currie, slagverk

John Storgårds, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av James MacMillans konsert for slagverk og orkester

En organist tar timer i komposisjon hos en av byens musikere og skriver i den forbindelsen blant annet en ouverture i g-moll. Byen er Linz. Året er 1862. Organisten heter Anton Bruckner. Han betraktet selv denne ouverturen som en øvelse. Han tok den aldri med på sin verkliste. Og den ble aldri fremført i hans levetid. Er det da grunn til å fremføre den i dag? Vel, vel – det var i hvert fall interessant å høre den fremført live på torsdagskonserten. Det er ikke et spesielt opphissende stykke musikk, en traust sonatesats bygget etter de klassiske prinsippene, men så plutselig er det likevel noe der, noen raske innskudd, noen lange spenningskurver. Fingeravtrykk av Bruckner. Glimt av det som skulle komme.

Etter Bruckners gamle, stramme stiløvelse ble det liv og røre i Grieghallen. Med en  imponerende fremførelse av skotske James MacMillans konsert for slagverk og orkester, ”Veni, Veni, Emmanuel” (1991-92), et hyperaktivt, eksplosivt verk der modernistisk dissonante passasjer kjemper mot mer tradisjonelle uttrykk, og der solisten får anledning til å demonstrere alle slagverkets rytmiske og melodiske muligheter – rask, kraftfull, dynamisk musikk fremført med både virtuositet og eleganse av den forrykende perkusjonisten Colin Currie. 

Den sympatiske finske dirigenten John Storgårds førte BFO gjennom begge verkene, årvåkent og presist. Og ga til slutt en fin tolkning av landsmannen Sibelius’ tredje symfoni fra 1907. Det er en gammel slitt anekdote om at Sibelius i en samtale med Mahler samme år sa at symfonier burde være tematisk og logisk sammenhengende, mens Mahler hevdet at en symfoni skal være som livet selv og romme alt. Anekdoten stammer fra Sibelius selv og er trolig tenkt som et forsvar for den musikalske konservatismen i hans egen tredje symfoni. Men det spørs om det beste forsvar ikke simpelthen er å spille symfonien. Slik BFO og John Storgårds spilte den i går, demonstrerte de i hvert fall at det fremdeles ligger store musikalske ressurser gjemt i dette harmoniske, velklingende verket.

Den første superstar

Bergens Tidende, 26.09.2007

«Maria»

Cecilia Bartoli, mezzo-sopran

Adam Fischer, dirigent

Orchestra La Scintilla

Decca

Møte med en glemt stemme

Maria Malibran var en av musikkhistoriens første superstjerner. Hennes stemme hadde et utrolig omfang, hennes teknikk var sensasjonell. Og hennes sceniske utstråling fikk fansene til å falle i svime. Hun døde i 1836, bare 28 år gammel.

På den nye platen forsøker Cecilia Bartoli å gjenskape denne glemte stemmen. Det finnes selvsagt ikke opptak av den, men Bartoli har nærmet seg oppgaven ved å analysere Malibrans repertoar. Resultatet er blitt en samling forrykende virtuose arier – som kanskje ikke demonstrerer hvordan Malibran faktisk sang, men som viser Bartoli fra sin mest strålende side. Dette er musikk som først og fremst er skrevet for å imponere. Og imponere gjør Bartoli så visst. Men hennes smittende entusiasme viser samtidig at dette er musikk som også er morsom å synge – for den som kan. Kjøper man de luxe-versjonen av platen, får man en dvd og en overdådig bok med materiale om Malibran i tillegg.

I komponistens verksted

Bergens Tidende, 26.09.2007

Verk av Felix Mendelssohn

Daniel Hope, fiolin

Thomas Hengelbrock, dirigent

Chamber Orchestra of Europe

Deutsche Gramophon

Mendelssohn-verk i forkastede versjoner

Mendelssohn har skrevet musikken på denne platen. Og likevel er det snakk om to urfremføringer. Høres ikke det sensasjonelt ut? Vel, i realiteten dreier det seg om fiolinkonserten og strykeroktetten – kjente verk spilt i versjoner som Mendelssohn selv senere forkastet.

Hvorfor Daniel Hope spiller dem, er vanskelig å si. Å høre den tidlige versjonen av fiolinkonserten er ifølge Mendelssohn-eksperten Larry Todd som å være med i komponistens verksted. Mange av forskjellene mellom de to versjonene er så minimale at de neppe kan høres av noen, mens det som faktisk kan høres, er at solostemmen i den forkastede versjonen er mindre strålende, mindre briljant. Hope spiller begge verkene nydelig og avdempet, men man skal nok være Mendelsohn-ekspert og ha brennende lyst til å kikke komponisten i kortene, for å finne denne platen interessant.

Med andre øyne

Bergens Tidende, 26.09.2007

Verk av Carl Nielsen

Sabine Meyer, klarinett

Emmanuel Pahud, fløyte

Simon Rattle, dirigent

Berliner Philharmoniker

EMI

Internasjonale solister spiller Carl Nielsen

Det er god grunn til å hilse denne nye platen med Carl Nielsens fløyte- og klarinettkonserter velkommen. På våre breddegrader er det vanligvis den danske tradisjonen som dominerer tolkningene, men her får vi da de to verkene sett fra en annen side, spilt av to internasjonale stjernesolister og akkompagnert av Berliner Filharmonikerne. Emmanuel Pahud gir en meget «fransk», meget elegant tolkning av fløytekonserten, så elegant at han av og til får Simon Rattles tunge, bokstavelige lesning av orkesterpartituret til å høres litt for bastant ut.

Platens mest overbevisende verk er klarinettkonserten der Sabine Meyer kommer ut i alle hjørnene av solostemmen i fint samspill med Berliner Filharmonikerne. Platen rommer i tillegg en velopplagt innspilling av Nielsens blåserkvintett med Pahud og Meyer i hovedrollene. 

I neonlysets skjær

Bergens Tidende, 19.09.2007

Verk av Schumann og Brahms

Artemis- kvartetten

Leif Ove Andsnes, klaver

Virgin Classics

Optimale tolkninger av Schumann og Brahms

På coveret står Leif Ove Andsnes og Artemis-kvartetten og prøver å se tøffe ut – samtidig med at de bærer på kjempestore, lysende neonrør. Det er visst bare marketingsfolkene på Virgin som forstår den dypere mening med dette.

Det er ille om et slikt jålete cover skulle avholde noen fra å kjøpe platen. For den rommer en formidabel innspilling av 1800-tallets to store klaverkvintetter, signert henholdsvis Robert Schumann og Johannes Brahms. Formatet er vanskelig. Dette er musikk som i utgangspunktet er skrevet som kammermusikk, men som hele tiden er ved å sprenge de intime rammene og bli til noe annet, noe større. For å få dette til må musikerne både kunne trekke grensene opp og la musikken bryte dem ned, eksplosivt, uregjerlig. Andsnes og Artemis-kvartetten kan begge deler. Og har laget en plate som visst er det nærmeste man kommer det optimale når det gjelder disse to verkene.

De store konfliktene

Bergens Tidende, 19.09.2007

Gustav Mahler / Dmitrij Sjostakovitsj:

Kremerata Baltica

ECM New Series

Høyspent tolkning av Mahlers Adagio som er hele platen verdt

Stopp en hal! Hvordan kan strykerensemblet Kremerata Baltica spille adagioen fra Mahlers ufullendte, tiende symfoni? Er ikke den skrevet for fullt symfoniorkester? Vel, de spiller den i en transkripsjon for strykere. Det er gjort før – men formentlig aldri med et så høyspent, så ulidelig spennende resultat som her. Det er som om oversettelsen til strykeorkestrets lille format har fått Gidon Kremer og hans baltiske kammerater til å skjerpe alle de store konfliktene i Mahlers sene musikk. Og rykket den helt tett opp til Schönberg og de atonale verkene som fulgte etter Mahlers død.

Etterpå følger Sjostakovitsj’ Symfoni nr. 14. Og den er jo faktisk skrevet for strykerensemble – pluss to sangere. Den får en sterk, innforstått tolkning med fine innsatser av sopranen Yulia Korpacheva og bassen Fëdor Kuznetsov. Men det er Mahlers Adagio som bærer denne platen.

Redusert Chopin

Bergens Tidende, 19.09.2007

Nocturne

Truls Mørk, cello

Kathryn Stott, klaver

Virgin Classics

Truls Mørk spiller problematiske transkripsjoner 

Det er bare to verk der Chopin avlegger celloen en visitt – et blekt ungdomsverk (Introduction et Polonaise brillante, op. 3) og den ensomme sonaten for cello og klaver. Truls Mørk og hans glimrende klaverpartner Kathryn Stott spiller begge deler på den nye platen. Og det gjør de utmerket. Det kler den spinkle sonaten å bli spilt av en cellist som Mørk, med stor, syngende tone.

Selvsagt kunne man ønske at Chopin hadde skrevet mer musikk for cello. Men det gjorde han altså ikke. Han var klavervirtuos. Og stort sett alt han skrev var virtuos klavermusikk. Å fylle resten av platen med transkripsjoner er en uheldig løsning på dette problemet – for i dette tilfellet er transkripsjonene av det enkle slaget der man simpelthen har flådd melodistemmen ut av klaververkene og lagt den over i celloen. Og er det noe som ikke kler Chopins verk, så er det å bli redusert til en samling nydelige melodier med klaver i bakgrunnen.  

Personligheten i detaljene

Kommentar, Bergens Tidende, 09.09.2007

Det er de spontane ytringene og de ørsmå forsnakkelsene som røper hva som egentlig foregår. Det er i språkets sprekker at de virkelige holdningene kommer frem

Alle vet at politikernes striglede valgtaler og partienes strømlinjede pressemeddelelser ikke forteller noe som helst om hva saken egentlig dreier seg om. Skal man forstå hva som foregår i det politiske livet, må man lære å lytte til undertonene, understrømmene, de raske, spontane ytringene, de ørsmå forsnakkelsene. Det er her, i språkets sprekker, at vi møter de virkelige, politiske holdningene. De gamle mente at Gud åpenbarer seg i detaljen. I dag kan det av og til virke som om det er en helt annen herre som kommer til syne der. I hvert fall er det ikke alltid spesielt hyggelig å høre hva som plutselig kommer fossende ut når munnen renner over med det som en politikers hjerte – egentlig – er fullt av.

Det har vært rik anledning til å utforske dette fenomenet i løpet av de siste ukers valgkamp. Ta for eksempel historien om Per Ditlev-Simonsens skattesnusk. Mens saken herjet som verst i mediene, gikk de gamle Høyre-toppene ut i åpent opprør mot partileder Erna Solberg og forsøkte å bagatellisere det hele med kjappe utsagn av typen: «Åh herregud da! Hvem kan vel med hånden på hjertet si at de aldri har hatt et par millioner på en skjult konto i Sveits?»  Og i Dagsavisen (21.8.09) kom Bergens ordfører Friele høyt opp på banen og forklarte at de egentlig skyldige var de «sjofle angiverne» som på «nedverdigende» måte hadde avslørt Ditlev-Simonsen. Detaljer, detaljer.

Senere på dagen var Friele blitt noe mer ordknapp, og en BT-journalist stilte i stedet Høyres ordførerkandidat Trude Drevland det betimelige spørsmålet: «Skattesnusket til Per Ditlev-Simonsen bidrar til økt politikerforakt, mener Erna Solberg? Hvilken mening har du om det?» (BT, 21.8.07). Og fikk prompte dette svaret fra Drevland: «Du får ingen meninger om den saken, frøken, hos meg. Den håndteres av andre».

«Frøken» – en detalj, jo visst. Men er det ikke en hel verden, et helt sosialt miljø, en hel personlighet som trer frem i dette lille ordet? Jeg har aldri møtt Høyres ordførerkandidat, men jeg føler at kjenner henne nå, at denne lille notis i avisen har fortalt meg mer om henne, enn jeg kan lese i noen renskuret valgbrosjyre. Jeg har forstått at hun er en person som blir sterkt irritert over ubekvemme spørsmål, og at hun, kanskje især, blir irritert hvis det er en ung kvinne som spør. Lille frøken journalist – kanskje brukte Drevland ordet «frøken» for liksom-spøkefullt å markere en viss aldersavstand mellom seg selv og journalisten. Men det ligger selvsagt også en sterk markering av makt og autoritet i dette ordet. Det er nå en gang «frøken» man sier når man tiltaler de underordnede kvinnene, hjelpepersonalet, servitrisene, ekspeditrisene og, ikke minst, når man irettesetter hushjelpen og alt det andre tyendet hjemme i villaen. «Du får ingen meninger om den saken, frøken, hos meg». Ikke prøv deg, Frøken Detektiv. Gå hjem, Frøken Nesevis, dette har du ikke noe med. «Denne saken håndteres av andre, sier Drevland». Vi har folk som tar seg av slikt. Jeg bryr meg ikke. Og da skal en liten frøken som deg heller ikke bry seg.

Hvis man ønsker flere eksempler på slike spontane og avslørende utsagn, er det bare å åpne avisen eller slå på radioen. I et ubevoktet øyeblikk forteller Oslo-Høyres Toril Fiskerstrand til NRK at negre snylter på fellesskapet (4.9.09). Det er ille nok, men det synspunktet har Frps Oslo-ordfører Svenn Kristiansen overhodet ingen mening om, sier han til NRK (6.9.09), og tilføyer senere på dagen at grunnen til at han ingen mening hadde, var at «intervjuet kom brått på».

Slike episoder der politisk ukorrekt slam og grums i ubevoktede øyeblikk slipper gjennom den rasjonelle tankens sensur, er det rene marerittet for partienes hærskarer av medierådgivere og kommunikasjonseksperter. Deres oppgave er nettopp å tette sprekkene, å pusse over, å forhindre at alt det uryddige ugresset bak muren får lov å presse seg frem. Men det hender også av og til at de i sin iver for å gjøre partiene og politikerne presentable, konstruerer en mediepersonlighet som er i åpenlys konflikt med den faktiske personligheten bak fasaden. Også dette har valgkampen gitt fine eksempler på. Oppstusset omkring Ditlev-Simonsen er igjen et opplagt eksempel.

Tross alle dolkestøtene fra sine egne hadde Erna Solberg håndtert denne saken på en gjennomført ryddig og fornuftig måte. Men da hun møtte opp på NRKs valgmøte i Bergen (21.8.09), hadde noen kvikke kommunikasjonseksperter tydeligvis rådet henne til å komme «mer på offensiven» som det heter i de kretsene. Resultatet ble den famøse sekvensen der hun anklaget Jens Stoltenberg for skattesnusk uten å ha gjort hjemmeleksene sine. Det var hjerteskjærende å se denne sekvensen den gangen, og det er fremdeles hjerteskjærende å se den igjen – ikke fordi Solberg arbeider seg opp til tragisk fallhøyde og blir skutt ned av Stoltenberg, men fordi hun med ørsmå detaljer – en ubekvem kroppsholdning, en skjelvende, løftet høyrehånd, en stemme som nesten slår over i falsett – tydelig markerer at hun vet at dette er en dårlig sak, og demonstrerer at det ikke er henne selv, ikke henne selv personlig, som taler.   

En rockemusiker møter Grieg

Bergens Tidende, 05.09.2007

Edvard Grieg

Frank Kvinge, gitar

Ponca Jazz Records

Kjente Grieg-stykker på klassisk gitar

Siste gang det var Grieg-jubileum, benyttet en av byens gitarfantomer anledningen til å utgi en plate med hjerteskjærende pompøse arrangementer av spinkle Grieg-svisker. Man kunne frykte at det var noe liknende som ventet på denne platen med Frank Kvinge, norsk gitarist med 13 års fartstid som rockemusiker i Chicago. Men, heldigvis, nei: Dette er en fordringsløs, liten plate der Kvinge spiller en rekke kjente Grieg-stykker på klassisk gitar i egne transkripsjoner. Og mye av det klinger overraskende godt. Det klær de enkle melodiene å bli omsatt til akustisk gitarlyd og spilt med større frihet enn klassiske pianister vanligvis har nerver eller lyst til. Større komposisjoner som Rigaudon fra Holberg-suiten eller Bryllup på Troldhaugen høres derimot noe mer problematisk ut. Her kommer Kvinges seks fingrer til kort overfor pianistens ti, og han sliter med å klargjøre forholdet mellom melodi og akkompagnement. Lyden er det derimot ikke noe å si på. Platen er innspilt i Konghaugs Rainbow Studio i Oslo.

Musikalsk intelligens

Musikkommentar, Bergens Tidende, 05.09.2007

De store, gamle faller fra, en etter en. Nekrologmaskinen kjører. Turbulente liv komprimeres til små, overskuelige tekststumper. Det ristes minneruner.

For tiden dreier det seg vanligvis om folk som er født på 1920-tallet. «Den legendariske jazz-trommeslageren Max Roach, en av opphavsmennene til bebopen, er død, 83 år gammel», står det 16. august i et NTB-telegram. Som repeterer hovedpoengene i en pressemeddelelse fra plateselskapet Blue Note. Roach var «med på å revolusjonere jazzen»; han utviklet «den raske bebop-rytmen på 1940- og 1950-tallet»; han «markerte seg også som borgerrettsaktivist, og brukte musikken i kamp mot rasisme og diskriminering i USA.»  Seks-sju linjer i Vårt Land og Dagbladet, to linjer i Stavanger Aftenblad. Musikalsk revolusjonær, borgerrettsaktivist. Det var det. Max Roach, amerikansk trommeslager, født 1924, død 2007. Hvil i fred.

Da er det på tide å finne de gamle platene frem. Savoy-innspillingene med Charlie Parker fra 1945 og The Birth of the Cool med Miles Davis fra 1949, plater der man fremdeles den dag i dag hører musikkhistorien svinge på hengslene. Eller gjenforeningen med Parker og Dizzy Gillespie åtte år senere i Massey Hall, Toronto, Canada, «the greatest jazz concert ever», der Roachs trommer brenner igjennom det verste lydopptak noensinne. Eller platene med Clifford Brown og Sonny Rollins. Eller platene han lagde under eget navn, hele diskografien fra 1960-tallet og fremover ...

Hvis man skal vurdere trommeslageren Max Roach og hans musikkhistoriske betydning er det beste utgangspunktet trolig Saxophone Colossus fra 1956, platen der han akkompagnerer Sonny Rollins i det som må være historiens mest fullkomne kvartettopptak. Det er den overdådige, blomstrende Rollins som er den selvsagte hovedpersonen. Roach holder seg diskret i bakgrunnen, han er en selvutslettende, lojal rytmefunksjonær, han slår bare takten og får det hele til å kjøre – tror man. Inntil man plutselig oppdager at han også, samtidig, ligger helt fremme i forgrunnen, og at han hele tiden bombarderer Rollins fra høyre og venstre med rytmiske kommentarer, med innsigelser, med motspill, med oppmuntringer. Vel er Rollins hovedpersonen, men Roach er den beste akkompagnatøren han kan ønske seg. 

Intelligens er evnen til å gjøre to ting på en gang, sa de gamle. Max Roach hadde en sjelden form for musikalsk intelligens som satte ham i stand til å gjøre minst fire forskjellige ting på en gang. Og som gjorde ham og hans trommer til blåsernes og pianistenes likeverdige partnere. Selv gjorde han ikke noe stort nummer ut av det. Men han endret musikkhistorien.

En målestokk

Bergens Tidende, 05.09.2007

Ballad for Edvard Grieg

Leif Ove Andsnes, klaver

Mariss Jansons, dirigent

Berliner Philharmoniker

EMI Classics

Nitten minutter Andsnes som er en hel plate verdt

Det meste kjenner man fra før: Seks lyriske stykker fra en plate som kom i 2002. Griegs klaverkonsert med Berlinerfilharmonikerne fra en plate som kom i 2003. Men midt mellom disse gjenopptrykkene hører man så det stykket som har gitt den nye platen navn, en fersk innspilling av Griegs Ballade i g-moll. Nitten minutter – som er det hele verdt.

Dette er en tolkning som vil komme til å stå som en målestokk i mange år fremover. Satsbildet er krystallklart og gjennomlyst, det blir gjort rede for hver linje og argumentert for hver detalj, og det er for en gangs skyld – kanskje for første gang noensinne – musikalsk sammenheng gjennom hele verket, fra den første temapresentasjonen til den siste gjenkomsten 300 takter senere. Samtidig er dette en tolkning som viser nye sider av Andsnes, en Andsnes som forholder seg friere, mer personlig til materialet, og som utnytter hele sitt kolossale tekniske overskudd til å få verkets siste, rasende halvdel til å eksplodere og folde seg ut på en måte man aldri har hørt før.

Griegs kormusikk

Bergens Tidende, 05.09.2007

Edvard Grieg: Choral Music

Grex Vocalis

Magnus Staveland, tenor

Carl Høgset, dirigent

2L

En fin plate med mye vakker, avrundet korsang

Kormusikk sto ikke øverst på Griegs musikalske dagsorden. Han skrev riktignok en del småstykker for mannskor, blant annet oppdragsverk til diverse festlige anledninger, men han ga dem aldri opusnumre. På hans egentlige verkliste finner man bare tre større korverk: Album for Mandssang (op.30, 1878), Barnlige Sanger (op. 64, 1894) og det verket som skulle bli hans siste, Fire Salmer (op. 74, 1907).

Dirigenten Carl Høgset og det glimrende koret, Grex Vocalis, har samlet disse verkene på en ny cd – der det også er blitt plass til et par transkripsjoner av andre verk, blant annet av Våren. Av en eller annen grunn er sangene fra op. 30 og 64 blandet på platen. Tekstheftet forteller at dette er gjort bevisst, men det virker verken som et logisk eller musikalsk overbevisende valg. Likevel er dette en fin plate med mye vakker, avrundet korsang og fine soloinnsatser av tenoren Magnus Staveland i de fire salmene. Om det er stor musikk, kan vel diskuteres. Men det er greit at den finnes på plate.

Den nye, gamle Grieg

Bergens Tidende, 05.09.2007

Le nouveau Grieg
Rune Alver, klaver

Trold

Forskjeller og sammenhenger i Griegs siste verk

I 1901 utga Grieg opus 71, det aller siste heftet av Lyriske Stykker. Det siste stykket heter «Etterklang» og er en vemodig variasjon av «Arietta» som 34 år tidligere innledet det aller første heftet. Da kunne man kanskje tro at ringen var sluttet, at Grieg nå tok avskjed med musikken. Men så kom det likevel ytterligere tre verk. Det viktigste av dem er det neste opusnummeret, opus 72, sytten klaverbearbeidelser av Myllargutens slåtter slik Johan Halvorsen hadde transkribert dem for Grieg.

På Griegmuseets nyeste plate demonstrerer den glimrende pianisten Rune Alver både forskjellene og sammenhengene mellom opus 71 og 72. Han understreker de melankolske aspektene av de siste lyriske stykkene, men viser også at Grieg med stykker som «Småtroll» og «Halling» fremdeles kunne få musikken til å sprette med kraft og energi. Og åpner dermed opp for slåttene – som både er ungdommelig sprelske og fulle av vare, sørgmodige øyeblikk. At innspillingen er gjort på Troldhaugen, på Griegs eget klingre Steinway, gjør ikke stemningen mindre vemodig.

Et orkester som kan tåle å reise ut

Bergens Tidende, 11.08.2007

Verk av Grieg, Walton og Prokofjev

Boris Berezovskij, klaver

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Andrew Litton presenterer BFOs turnéprogram med Boris Berezovskij som blendende solist i Griegs a-mollkonsert

Bergen Filharmoniske Orkester skal på turné. At musikerne er reiseklare, demonstrerte de ved konsertene torsdag og fredag da de og sjefdirigent Andrew Litton presenterte turnéprogrammet for hjemmepublikummet i Grieghallen. Hovedinntrykket etter disse to konsertene er at dette er et orkester som godt kan tåle å reise ut, ja, et orkester som fortjener å bli hørt av et internasjonalt publikum.

At det er jobbet med saken, merket man allerede på den flotte orkester-klangen i Griegs første Peer Gynt-suite, som innledet konserten torsdag. Her ble det ikke spilt på rutinen, dette var musikk som hadde vært på verksted og fått et grundig ettersyn. Spesielt briljerte strykerne med en fin tolkning av «Åses død». Med Melina Mandozzi og Espen Lilleslåtten som konsertmestre, og sterke stemmeførere i de andre gruppene, har BFO for tiden en strykerseksjon som spiller opp til internasjonal standard.

De andre gruppene i orkestret fikk selvsagt også anledning til å vise seg frem, spesielt i verkene som ble spilt etter pausen. Torsdag var det William Waltons første symfoni med store, dramatiske utladninger fra messing og slagverk; i går var det en serie stykker fra Prokofjevs ballettmusikk til Romeo og Julie med skeive, krydrede klangblandinger på tvers av gruppene - to verk som det tydelig er både morsomt og teknisk krevende å spille, men som det kanskje er knapt så morsomt å lytte til.

Det er for eksempel lange strekk med musikalsk tomgang i Romeo og Julie, og det er vanskelig å overhøre at Waltons formløse symfoni er et verk som kompenserer for manglende musikalsk innhold med store gester og ståk og larm.

Selvsagt må det bli mye Grieg på programmet når et orkester fra Bergen reiser på turné. Men med den russiske klavergiganten Boris Berezovskij som solist, blir a-mollkonserten mer enn et pliktløp.

I de siste årene er det blitt vanlig å spille dette verket glassklart, med omhu for detaljen, gjennomlyst så hver en linje og hvert et grep kan høres. Berezovskij visker på en måte hele denne moderne versjonen ut og fører konserten tilbake til den pianistiske tradisjonen som var utgangspunktet. Han kommer selv ut av den store russiske klavertradisjonen, og spiller konserten med blendende, formidabel teknikk som et virtuost glansnummer der alle løpene og trillene og ornamenteringene sitter som de skal. Samtidig gjør han det tydelig at ikke alle notene i dette verket til enhver tid er like viktige, at denne musikken faktisk har både forgrunn og bakgrunn. At dette er et verk med både klare linjer og skyggefulle dybder. Det kan de ha godt av å høre ute i verden. God reise!

Raske tankespring

Kommentar, Bergens Tidende, 29.07.2007

Bergenserne er pompøse og brautende, og danskene er runde og trivelige. Det ser i hvert fall slik ut på avstand.

Folk i Vest Agder er åndelig svake og påfaldende motløse – leser jeg i et gammelt tidsskrift. De mangler dristighet, foretagsomhet og utholdenhet. De snakker og snakker, men når det blir alvor, og det skal handles, gir de hurtig opp. De minner på mange måter om befolkningen på Vestlandet hvor – som kjent – smålighet, misunnelse og sneversyn og en viss åndelig forkrøpling gjør sig gjeldende på veldig utiltalende måte.

Disse friske karakteristikkene stammer fra et foredrag som brigadelege Carl Arbo holdt i Videnskabsselskabet i Christiania i 1894. Trolig var det ingen av tilhørerne som løftet et øyebryn. Arbo var tidens førende norske antropolog, en anerkjent forsker med stor internasjonal prestisje. Og slike synspunkter var helt vanlige i samfunnsdebatten og i de vitenskapelige miljøene.

Arbos teori var at Norge sør for Trondheim er befolket av to forskjellige raser. Den ene, den norrøne – eller germanske – rasen, er aristokratisk, preget av praktisk sans, dristig initiativ og seig utholdenhet. Den andre er primært karakterisert ved å mangle nettopp disse trekkene. Folk i Agder, på Vestlandet og flere andre steder rundt om i landet er simpelthen bare «annerledes». Med tiden er de ganske visst «blevne Nordmænd som vi», de taler samme språk, de er blonde, og ingen tenker vanligvis på at de opprinnelig var radikalt forskjellige fra den norrøne rasen – «men lever man sammen med dem, vil man dog snart mærke ånds- og charakterforskjellen», sa Arbo. Selv kom han fra Drammen, og hadde som brigadelege i Kristiansand måttet leve sammen med svake, motløse sørlendinger i store deler av sitt voksne liv.

Arbo var raseteoretiker – som de fleste av samtidens antropologer. Om han også var rasist, kan vel diskuteres. Men han forsøkte i det minste å underbygge sine teorier med helt forrykende generaliseringer om bestemte folkegruppers karakter og mentalitet. Det var han ikke ene om den gangen. Og generaliseringer av denne typen er bestemt heller ikke gått av moten siden. Vi møter dem den dag i dag: Svenskene er stive og arrogante. Danskene er runde og blide. Sunnmøringene er gjerrige. Nordlendingene er pratsomme. Bergenserne er brautende og pompøse. Frp-ene er … Innvandrerne er … Muslimene er … Fortsett selv.

Selv om man gjør sitt beste, er det nesten umulig å unngå slike generaliseringer. Noe som skyldes at denne tenkemåten så å si er innebygd i vårt mentale apparat. Vi prøver å forstå alt nytt og annerledes ved å generalisere. Det engelske uttrykket «jump to conclusion» gir en god beskrivelse av fenomenet: Man gjør et par spredte observasjoner og springer deretter rett til konklusjonen – uten å sjekke om tankespringet faktisk holder.

Egentlig burde vi bare betrakte slike hverdagsgeneraliseringer som foreløpige arbeidshypoteser og så teste dem – slik skikkelige forskere gjør det. Er alle sunnmøringer virkelig gjerrige? Er alle bergensere brautende og pompøse? – Vi burde gjøre det, men vi gjør det sjeldent. Den korrekte, saklige veien fra observasjon over hypotese og testing til konklusjon er for langsom og omstendelig. Vi klarer oss med de raske generaliseringene. Og spesielt når det gjelder forholdet til mennesker som er fremmede og annerledes, er generalisering et praktisk redskap – som holder dem på avstand og fastholder dem i rollen som fremmede og annerledes.

Generalisering både skaper og forutsetter avstand. Da Arbo, legen fra Drammen, kom til Kristiansand, opplevde han med en gang «ånds- og charakterforskjellen» mellom seg selv og de sørlandske rekruttene. Han tenkte ikke over at forskjellen kanskje kunne ha å gjøre med den sosiale og følelsesmessige distansen mellom ham og dem, mellom den eldre, høytutdannede offiseren og de unge, uutdannede menige. Hvis han var blitt bedre kjent med dem, ville han kanskje ha sett at de hver især – og hver på sin egen måte – var preget av sosial bakgrunn, oppvekst og bosted, og at de samtidig var personer med helt særegne, individuelle trekk. Han ville kort sagt ha opplevd rekruttene som selvstendige individer – slik vi opplever mennesker vi kjenner godt og har tett, daglig kontakt med. Arbo skjenkte ikke dette en tanke. Å oppheve distansen mellom ham og de andre, ville ha gjort hans verden alt for komplisert. Og gjort det vanskelig å opprettholde forestillingene om de to vesensforskjellige rasene.

På opplevelsesreise

Bergens Tidende, 20.06.2007

«Prezens»

David Torn m.fl.

ECM

Heftige lydmanipulasjoner fra gammel gitarist

Her kommer plutselig en plate med David Torn – den gale gitaristen som spilte med Jan Garbarek på 80-tallet. I årene som er gått siden den gangen, har han blant annet jobbet som produsent for et utall av store og små navn og skrevet prisbelønt film- og tv-musikk. Pluss spilt i diverse eksperimentelle grupper, i de senere årene med heftig bruk av elektroniske hjelpemidler. På den nye platen er han i selskap med keyboardisten Craig Taborn, saksofonisten Tim Berne og trommeslageren Tom Rainey, og skaper ved hjelp av fri improvisasjon, live sampling og elektronisk etterbehandling et forunderlig lydlandskap der funky orgeljazz møter heavy rock og klassisk avantgarde og krenger over i støy. Tvers gjennom det hele klinger Torns ville gitar, noen ganger manipulert til det ugjenkjennelige, andre ganger som et forsinket, forrevet ekko av Jimi Hendrix. En musikalsk opplevelsesreise. Man blir i godt humør av slikt.      

Vakre landskap

Bergens Tidende, 20.06.2007

«Dancing Trees»

Olav Kallhovd m.fl.

Acoustic Records

Ensformig norsk-svensk samarbeid

Det er pianisten Olav Kallhovd som har komponert alle låtene på denne platen. Sammen med svenske Svante Søderqvist på bass og Tomas Nyqvist på trommer legger han solid bunn under de to blåserne – svenske Joakim Milder på tenorsax og den norske multikunstneren Sissel Vera Pettersen på sopransax og ordløs vokal. På platecoveret er det et bilde av et frodig landskap. Det kunne være Trøndelag. Eller kanskje et eller annet sted i Jämtland. Og det passer jo godt til en plate som dokumenterer et samarbeid mellom musikere henover den norsk-svenske grensen. Men det vakre bildet signaliserer kanskje også hva som er noe av problemet med denne platen. For her er det mye vakker musikk, men det sprenges så visst ingen grenser. Det spilles forsiktig, moderat. Bare noen få ganger får Milder og Pettersen anledning til å sparke fra og skape litt dramatikk og kontrast i dette ellers så ensformige landskapet.

For fulle segl

Bergens Tidende, 13.06.2007

Figaros bryllup
Anna Netrebko, Ildebrando d'Arcangelo m.fl.

Wiener Philharmoniker

Dirigent: Nikolaus Harnoncourt

Deutsche Gramophon

En stjernebesatt Figaro fra Salzburg 2006

Det er drama fra første takt av overturen – musikalsk drama som bare Harnoncourt kan få det til, med intens fremdrift, store spenningsbuer og skarpe aksenter. Og så går teppet. For en stjernespekket versjon av Figaros bryllup, opptatt live i Salzburg i 2006. Spesielt imponerer Bo Skovhus og Dorothea Röschmann i rollene som ekteparet Almaviva – han med en kompleks tolkning som både demonstrerer brutalitet og svakhet, hun med en intens, smertefull fremstilling av de følelsesmessige omkostningene ved grevens eskapader. Superstjernen Anna Netrebko som synger Susanna, har et fint samspill med Ildebrando d'Arcangelos Figaro, men er visst ikke helt tilpass i rollen, i det minste virker stemmen hennes denne gangen overraskende «russisk» og svulmende – i markert kontrast til en velopplagt Christine Schäfer som synger Cherubino med slank, lys stemme.

Det opprinnelige

Musikkommentar, Bergens Tidende, 13.06.2007

På scenen i Grieghallen sitter en mann og mater en maskin med pianoruller. Slik at Grieghallens flygel kan reprodusere et opptak som Percy Grainger gjorde en gang. Slik at Bergen Filharmoniske Orkester kan fremføre Griegs a-moll konsert med det selvspillende flygelet som solist. Slik at publikum i salen kan få høre …

Ja, hva var det egentlig publikum fikk høre siste tirsdag på Festspillenes avslutningskonsert? Først og fremst et sammenstøt mellom flere forskjellige musikalske idealer – en live fremføring der moderne musikere anno 2007 tolket et verk fra 1868 samtidig med at de forsøkte å akkompagnere et mekanisk opptak fra 1921. Det var selvsagt snakk om et musikalsk kuriosum, om et morsomt stunt på tampen av to lange festspilluker. Men selve stuntet sier en del om vår holdning til eldre musikk.

Alle vet at noter og partiturer bare er rammeverk, tilnærminger, utkast som kan fortolkes på uendelig mange måter, og at musikalsk smak endrer seg over tid. Men denne ubestemte tilstanden er det vanskelig å ta inn over seg. Likesom de fleste historikere har en drøm om å finne ut wie es eigentlich gewesen, hvordan det egentlig var, har de fleste musikkelskere en drøm om det «opprinnelige», om å få høre hvordan musikken egentlig ble spilt – den gangen for lenge siden.

Vi lytter til gamle opptak med Percy Grainger fra 20-tallet. Og platemarkedet beveger seg etter hvert lengre og lengre bakover i tid. Vi føler at vi kommer tettere på den ekte varen – når vi hører platen der Gustav Mahler fremfører en klaverversjon av sin egen femte symfoni i et opptak fra 1903. Eller når vi lytter til Grieg som samme år spiller en kaotisk versjon av «Sommerfugl». Og tenk deg om vi kunne høre Brahms spille sin egen musikk. Eller tenk om det hadde eksistert grammofonplater med Beethoven og Mozart ... Ja, tenk deg det, du. Formentlig ville vi ikke ha likt hva vi hørte.

Hver gang man hører de gamle pianorullene og opptakene fra grammofonens første år, blir man overrasket over hvor ustø musikken låter, og hvor sløset musikerne forholder seg til notene. Det vi hører, er ikke den «opprinnelige», «ekte» versjonen, musikken slik den «egentlig» var ment å skulle spilles, men musikken slik den faktisk ble spilt, på tidens premisser, av musikere som aldri tidligere hadde hatt mulighet for å korrigere sine tolkninger ved å lytte til opptak av seg selv og andre. Hver gang vi hører slike opptak, hører vi først og fremst den historiske avstanden mellom oss og dem. Og blir minnet om at opptakene fra vår egen tid en dag vil virke presis likeså foreldede og corny.

Lysten ved å lese krim

Kommentar, Bergens Tidende, 10.06.2007

Man sier at folk leser krim for å glemme virkeligheten. Det forholder seg omvendt. Vi leser krim for å møte virkeligheten.

Nå for tiden starter de fleste avisdebatter med en saftig kronikk i Aftenposten. Som for eksempel onsdag d. 23.5 da en overspent lektor fra Bergen gikk «Til kamp mot krimbøkene». Han fastslo at krim er amputeret litteratur, kjapp underholdning i drøvtygde skjemaer, skrevet av grådige forfattere, utgitt av profittbegjærlige forlag, beregnet for stressede, eskapistiske lesere som ikke klarer å engasjere seg i seriøs litteratur. Sådan! Kjør debatt!

Og det ble debatt. Lektoren blander snørr og bart, uttaler Hans Skei til Aftenposten om torsdagen. Lektoren bygger sin kronikk på fordommer, skriver Fredrik Wandrup i Dagbladet om fredagen. Lektoren har, i likhet med de fleste litteraturvitere, ikke skjønt hvordan romaner skrives, skriver Vinduet-redaktør Henrik H. Langeland i Aftenposten om lørdagen. Neste onsdag plukker Ola A. Hegdal forestillingene om «seriøs litteratur» fra hverandre i Dagens Næringsliv. Om torsdagen snakker Maj Sjöwall om politisk krim i Klassekampen. Om søndagen erklærer Cappelens Anne Fløtaker i Aftenposten at hun er grundig lei av lektorens påstander, og at stort sett alt hva han har skrevet er feil. Sådan! Slutt, ferdig! Den store norske debattkaravanen drar videre til neste tema.

Egentlig er det synd at krimoppstyret sluttet så brått. For det lå mange interessante spørsmål gjemt i disse andpustne innleggene. Og det aller viktigste spørsmålet ble bare så vidt streifet. Nemlig: Hvorfor er krimlitteratur så populær, her tillands så vel som de fleste andre steder?

Det er vanlig å hevde, slik lektoren gjorde det, at folk leser krim for å glemme virkeligheten. Det forholder seg omvendt. Vi leser krim for å møte virkeligheten. Ganske visst startet genren med sirlig konstruerte fortellinger om mord på ensomme, engelske herreseter, men det er lenge siden. Allerede på 20- og 30-tallet begynte krim å bli ensbetydende med hverdagslige, virkelighetsnære fremstillinger. Og slik er det fremdeles. I takt med at samtidslitteraturen i stigende grad vender seg mot interne, tekstlige problemstillinger, vender vi andre oss mot krimromanene – der vi leser om gjenkjennelige mennesker som lever i gjenkjennelige miljøer. På dagens bokmarked er det først og fremst krimlitteraturen som viderefører 1800-tallets store, realistiske romantradisjon.

I krimromanene leser vi om vår egen verden. Og mens vi leser, bruker vi vår egen, hverdagslige viten om hvordan denne verden er innrettet. «Vi gjør våre erfaringer i katastrofens form», skrev Bertolt Brecht en gang da han funderte over kriminalromanens popularitet. Allerede når vi leser dagens avis, føler vi at «en eller anden må ha gjort et eller annet slik at den åpenbare katastrofen inntrådte». Men hvem har gjort hva? «Bak de begivenhetene vi får melding om, forestiller vi os andre hendelser – som vi ikke får melding om. Dette er de egentlige hendelsene».

Vi leser avisen med mistenksomhet. Vi ser Dagsrevyen med onde anelser. Vi tenker hele tiden på hva som egentlig ligger bak og under. Det er den samme tolkende, analyserende tenkemåten vi anvender når vi leser krim. I virkelighetens verden varer det alltid lenge før historikerne får avslørt de egentlige årsakene til de store katastrofene. I mellomtiden tilbyr krimlitteraturen seg som et slags tekstlig laboratorium der vi kan utføre analyser og teste tolkninger. Og der vi nesten alltid får vite – til aller sist – om det var grunn til mistanke. Lysten ved å lese kriminalromaner har å gjøre med at tekstene er tolkningsoppgaver. Og, bør man tilføye, det er jobben med å løse disse oppgavene som gjør at krimleserne rett og slett er optimale litteraturlesere.

Det er ganske visst vanlig å hevde, slik vår lektor gjorde det i Aftenposten, at krimleserne er overfladiske beister som ikke klarer å synke ned i tekstene, men raser gjennom dem på jakt etter billige grøss. Også dette er feil. Selvsagt drives krimleserne av forventningen om overraskende avsløringer, men underveis er de intenst opptatt av det litterære språket. På samme måte som romanenes detektiver og kriminalkommissærer nøye overveier hvert eneste spor og vitneutsagn for å finne ut hva som egentlig skjedde, overveier krimleseren nøye hver eneste formulering i teksten. Vi vet at krimteksten er konstruert slik at den gir nødvendig informasjonen samtidig med at den forsøker å føre oss på villspor. Hver eneste formulering kunne i prinsippet være selve nøkkelen til oppklaringen av hva som egentlig skjedde. Derfor leser vi leser krimteksten på samme måte som en høyskolelektor leser Proust: med anspent, begjærlig oppmerksomhet.

Hvorfor leser vi altså kriminalromaner? Fordi de gir realistiske skildringer av den verden vi lever i. Og fordi de gir oss anledning til å utnytte våre hverdagslige erfaringer og avprøve analytiske tenkemåter. Og fordi ingenting er tilfeldig i disse romanene, fordi alt, selv den mest uanselige språklige formuleringen, har en mening. At vi leser krim med stor lyst, forteller mest av alt noe om hva som mangler i andre deler av samtidslitteraturen.

Blå minner

Bergens Tidende, 06.06.2007

«Blue Spheres»

Frode Barth, gitar, Harald Johnsen, bass, pluss gjester

Ny norsk plate med pompøs, høystemt gitarmusikk

Man spisser ørene. Er dette ikke …?  Det høres da ut som …? Men nei, dette er ikke Terje Rypdal på sitt mest svulstige og pretensiøse. Det er gitaristen Frode Barth vi hører. Han spiller tittelnummeret på «Blue Spheres» akkompagnert av Harald Johnsens bass, en elektrifisert Svein Olav Herstad på Fender Rhodes og Jarle Vespestad på trommer. Platen er ny, men det er litt for mye av musikken som likner åpningsnummeret og høres ut som «a blast from the past», med pompøs, høystemt gitarsmusikk, dvelende og rungende akustiske basslinjer, og spinkle komposisjoner som ikke helt kan bære vekten av de alvorstunge improvisasjonene. Men så er det da også en del gjester med – blant andre saksofonistene Håkon Kornstad, Vidar Johansen og Gisle Johansen. Og det er dem som først og fremst redder platen. Min personlige favoritt er Kronstads frie tolkning av Johnsens ballade New Beginning. Pluss det avsluttende nummeret der munnspilleren Finn Hauge fra Hot Club de Norvège plutselig dukker opp og skaper en avdempet, nesten filmatisk stemning i Barth og Johnsens Lonely Stories.