Når fem blir til tretten

Bergens Tidende, 28.02.2012

Zanussi 13 

Live

Moserobie

Liveopptak fra jubileumskonsert med Per Zanussi

Det aller siste nummeret er forbi. Applausen slutter. Og rett før lyden fader ut, hører man Stavangerbassisten Per Zanussi si til publikum: «Ses om ti år». Han får sikkert rett. For selv om platen er innspilt i fjor ved en konsert der gruppen Zanussi Five feiret tiårsjubileum, virker det ikke som om sjefen er ved å bli trett eller løpe tørr for ideer. Etter platen å dømme har han musikalsk brennstoff nok til å holde gruppen kjørende i ti nye år.

Da Zanussi Five startet i 2001, vakte den en del oppsikt på grunn av den aparte besetningen: Ikke noe akkordinstrument, bare bass og trommer i rytmegruppen. Og så tre saksofoner i front.

Det har vært litt utskiftinger underveis, men de siste årene har gruppen utover Zanussi selv bestått av saksofonistene Kjetil Møster, Jørgen Mathisen og Eirik Hegdal med Gard Nilssen på trommer. De var alle med på jubileumskonserten i fjor. Men i dagens anledning hadde Zanussi satt ekstra trumf på og utvidet blåserrekken med saxofonistene Jonas Kullhammar, Martin Kuchen, Rolf-Erik Nystrøm, Mikko Iannanen og Klaus Holm pluss trombonisten Øyvind Brække. Gard Nilssen hadde fått selskap av trommis-kollega Per Oddvar Johansen og Stian Westerhus var med på gitar.

Ni blåsere, to slagverkere pluss bass og gitar– det blir det lyd av. Stor, saftig lyd. Og flott musikk som har den spesielle zanussiske blandingen av frynsete arrangementer og frie utblåsninger. Her er skjeve melodier og smektende ballader. Her er tett ensemblespill som plutselig sklir ut i kollektiv improvisasjon. Zanussis musikalske univers er et åpent landskap fullt av merkelige innfall og overraskelser, et sted der 60-tallsjazz møter funk og frijazz og afrobeat. Han legger selv bunn med fulltonende bass. Og han har også selv skrevet det meste av materialet, bortsett fra at Ornette Colemans «Street Woman» og Fela Kutis «Johnny Just Drop» dukker opp underveis. 

Det er eksplosiv feststemning over hele konserten. Dette er musikk avlevert med trøkk og schwung og en god porsjon humor. Tekstheftet er sparsomt med opplysninger så det er ikke til å si hvem som spiller hva. Men alle tretten musikere er tydeligvis begeistret over å få lov til å smelle til og blåse sokkene av publikum med stor lyd.

Man skulle selvsagt ha vært der, den januardagen i Oslo. Men platen gir i det minste et godt inntrykk av festen. Og man blir uunngåelig i godt humør av den oppglødde stemningen og det musikalske overskuddet.

Organisk vekst

Bergens Tidende, 28.02.2012

Per  Nørgård: Violin Concertos & Spaces of Time

Peter Herresthal, fiolin

Rolf Gupta, dirigent

Stavanger Symphony Orchestra,

BIS

Autoritative tolkninger av Per Nørgårds fiolinkonserter

Det kan diskuteres om Per Nørgård er den mest betydningsfulle danske komponist etter Carl Nielsen – slik det forkynnes i tekstheftet. Men han står uten tvil sentralt i dansk musikkliv, både i kraft av en produksjon som spenner over et halvt århundre og som praktiserende teoretiker med spesiell interesse for musikk som springer ut av enkle prinsipper og utfolder seg i konstant, organisk vekst. På den nye platen hører vi Nørgårds to fiolinkonserter. Den første er fra slutten av 1980-tallet, men spilles her i en revidert versjon for kammerorkester fra 2001, samme år som den andre konserten er komponert.  Solisten, norske Peter Herresthal, har arbeidet tett sammen med Nørgård og presenterer her en teknisk overbevisende og autoritativ tolkning. Og klarer samtidig å ta vare på musikkens flertydighet og de lyriske stemningene som alltid ligger innvevd i Nørgårds musikk. Rolf Gupta og Stavanger Symfoniorkester legger en sikker ramme om tolkningene. Og spiller i tillegg Nørgårds «Spaces of Time», et orkesterverk fra 1991 med solistiske klaverinnslag som her spilles av Ida Mo.

Fargestrålende musikalske rom

Bergens Tidende, 21.02.2012

Ruben Sverre Gjertsen: Gamelan Terrains

Pierre-André Valade, dirigent

BIT20 Ensemble

Aurora

Et møte med Ruben Sverre Gjertsens kompromissløse, insisterende musikk

Ruben Sverre Gjertsen kan ikke klage over manglende oppmerksomhet. Det internasjonale selskapet for samtidsmusikk, ISCM, satte hans musikk på programmet under verdensmusikkdagene i Sveitz i 2004. Pierre Boulez bestilte og urfremførte verket «Circles» på Luzernfestivalen i 2006. Og samtidsmusikkens franske flaggskip, Ensemble Intercontemporain, har hatt andre av hans verk på repertoaret.

At Gjertsen stort sett er den eneste norske samtidskomponisten som kan vise til gjennomslag på dette internasjonale nivået, er kanskje ikke så rart. Det er noe i musikken hans som ligger i forlengelse av den høymodernistiske tradisjonen og som spiller inn i tendenser og holdninger som framdeles er levende i det internasjonale miljøet. Ikke slik å forstå at Gjertsen kan knyttes til en bestemt komposisjonsteknikk eller en bestemt estetisk skole, men han har – som komponistene i den store tradisjonen – en kompromissløs, insisterende holdning til stoffet, en hardnakket vilje til å utforske musikkens materialitet, til å eksperimentere med nye klanglige muligheter i uvante instrumentsammensetninger. Og til å bevege seg inn i det feltet der musikken oppløser seg og forvandler seg til noe annet, til støy, lydskulptur, performance.

Noen av resultatene fra Gjertsens eksperimenter kunne man høre på platen «Grains» som innbrakte ham Spillemannsprisen i 2010. Nå kommer «Gamelan Terrains», en imponerende plate der BIT20 og dirigenten Pierre-André Valade tegner et bredere bilde av produksjonen hans.

Det eldste og mest tradisjonelle verket på platen er «Miniatures II» fra 1999 der John-Arild Suther setter en serie tromboneeffekter opp i dialog med slagverkeren Peter Kates. I «Lied» fra 2005 er det også bare to musikere i spill, en sanger og en pianist, men dette er likevel ikke noen tradisjonell liedframføring – for Gjertsen har oppløst både tekst og musikk og lar sopranen Silje Marie Aker Johnsen slynge lydfragment fra et dikt av Paul Celan ut mot Ellen Ugelviks preparerte klaver. 

«Jeg er interessert i det som skjer musikalsk når informasjonsmengden er stor», sa Gjertsen i et intervju i 2006. Hva som skjer når musikken bygges opp i stadig mer komplekse strukturer, kan man høre i resten av verkene på «Gamelan Terrains». De er alle skrevet for større kammerbesetninger, og alle komponert som ukoordinerte lag av forløp og klanger slik at det er umulig for øret å skille hva som er musikalsk forgrunn og hva som er bakgrunn. Resultatet blir information overload slik Gjertsen snakket om det i intervjuet. Men selv om det er umulig å få en samlet, strukturert opplevelse av musikken, bryter den ikke sammen av den grunn. Den folder seg ut som et rom øret kan vandre i, et fargestrålende, kaleidoskopisk rom der det hele tiden skjer noe nytt. Og et rom som forandrer seg ved hver ny gjennomlytting.

Syngende fiolin

Bergens Tidende, 21.02.2012

Verk av Schubert:

Carolin Widmann, fiolin

Alexander Lonquich, klaver

ECM New Series

Tre sjeldent spilte fiolinkomposisjoner av Schubert

Dempede tremoloer i flygelet, en bevegelse fra C-dur via forminskete akkorder frem mot G-dur: Det kunne vært innledningen til en av Schuberts følelsesladede lieder – men da melodien starter, er det en fiolin som synger, tyst, eterisk, helt oppe i det høyeste registeret. For det er Schuberts grandiose Fantasi for klaver og fiolin (D 934) vi hører her, framført med fin sans for musikkens dramatiske stemningsskift av pianisten Alexander Lonquich og fiolinisten Caroline Widmann på en ny ECM-plate der de også spiller Schuberts Rondo i h-moll (D 895) og hans fiolinsonate i A dur (D 574). At ingen av disse verkene står på fiolinistenes standardrepertoar, skyldes kanskje at Schubert har gitt klaverstemmen en mer framtredende rolle enn det er vanlig i dette formatet. Men Widmann er kjent for å gå sine egne veier gjennom musikkhistorien. Hun har tatt de formelle utfordringene opp og har funnet en ideell partner i Lonquich. Sammen spiller de Schuberts musikk – ikke som fiolin med klaverakkompagnement, men som syngende duo-musikk for likeverdige stemmer.

Opera og kontinuitet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 17.02.2012

Da Mary Miller siste år presenterte sitt første sesongprogram på Den nye opera, snakket hun om å favne bredt og ta hensyn til at det finnes flere forskjellige slags operapublikum og flere forskjellige slags operainteresser. Programmet skulle romme både gammelt og nytt, både det kjente og det mindre kjente, og det skulle også gjerne vise fram kjente verk på nye måter.

Nå er vi midtveis i forløpet. Bak oss ligger en scenisk versjon av Mozarts Rekviem, en konsertversjon av Wagners Siegfried med Kent Nagano som dirigent, pluss en oppsetting av Chabriers musikalske spøk L’Etoile. De neste månedene blir det Debussys Pelléas og Mélisande i Logen i en kammerversjon, så kommer Händels Xerxes som festspillopera med Stefan Herheim som regissør, og til sist Rossinis Askepott som sommeropera i slutten av juni.

Så, jo da, så langt ser det ut som om programmet svarer til Millers beskrivelse fra i fjor – annet ville vel også være rart. Men ser man nøkternt på saken, er situasjonen ikke helt så idyllisk. At Miller fikk Naganos Siegfried til Bergen, var et kupp. Og det er fint at hun har fått arrangert en Herheim-oppsettning i samarbeid med Festspillene. Men sett som helhet har sesongprogrammet hennes et merkelig halvhjertet preg. Mozarts Rekviem var ikke en operaoppsetting. Konsertversjonen av Siegfried var en slags generalprøve for Nagano på en oppsetting han skal ha i Bayerische Staatsoper senere i år. Chabriers L’Etoile var et lite, uvesentlig divertissement. Og alle oppsettingene, bortsett fra sommeroperaen, er utenlandske produksjoner som er blitt tilpasset bergenske forhold, først og fremst ved at det er BFO som spiller og KorVest som synger korpartiene.

At programmet har denne bleke, litt tilfeldige karakteren, henger sammen med at Den nye opera ikke – slik Miller pleier å si – er et «operakompani». Den nye opera er et «operaselskap», en bedrift som – nå på femte år – driver med import av enkeltstående operaforestillinger til Bergen. I fjor snakket Miller om at fordelene ved denne situasjonen. Den nye opera er en fleksibel organisasjon som opererer med kort planhorisont, sa hun.

Det er ingen tvil om at Den nye opera som organisasjon gir – og har gitt – Bergenspublikummet mange profesjonelle og kunstnerisk vellykkete oppsettinger. BFO og koret har fått god operaerfaring gjennom dette arbeidet. Men dette er ikke en organisasjonsform som skaper et basisensemble. Den skaper ikke kontinuitet og utvikling fra år til år. Den skaper ikke et repertoar av forestillinger som kan tas fram og settes opp med jevne mellomrom. Det utvikler ikke en egen musikalsk og scenisk identitet. Og det er et stort spørsmål om Miller med programmer som dett skaper det nødvendige grunnlaget for at det med tiden kan bli et skikkelig operahus i Bergen.

Eksportnæringen

Musikkommentar, Bergens Tidende, 15.02.2012

Kulturdepartementet har oppnevnt en arbeidsgruppe til å vurdere den framtidige organiseringen av Music Export Norway (MEN) og Norsk musikkinformasjon (MIC).

De to institusjonene er organisert og finansiert på litt forskjellig måte. MEN er et aksjeselskap som eies av seks store bransjeorganisasjoner. MIC en stiftelse som får sine driftmidler via Kulturdepartementet. Og nå er det altså snakk om å vurdere dem, eller rettere om å slå dem sammen til ett organ som kan utføre de arbeidsoppgavene «som er finansiert med midler over Kulturdepartementets budsjett» – som det står i pressemeldingen. Først og fremst dreier det seg om å fordele den offentlige støtten til utenlandsturneer – om lag 3 millioner som Utenriksdepartementet forvalter pluss 4 millioner som i høst kom inn i forslaget til statsbudsjett for 2012.

En eller annen form for sammenslåing høres umiddelbart rimelig ut, tatt i betraktning at de to organene forholder seg til de samme bransjeorganisasjonene og at de begge har som formål å promotere norsk musikk i utlandet. Likevel har det vært heftig diskusjon i musikkmiljøene og på nettstedet Ballade som drives av MIC. For selv om begge organene i prinsippet arbeider for hele det norske musikkmiljøet på tvers av sjangere, er det frykt for at endringene vil begunstige populærmusikken og de store plateselskapene – en frykt som ikke blir mindre når MEN i et høringsnotat snakker om å øke «den næringsmessige musikkeksporten», eller når en representant for det multinasjonale selskapet Universal åpenhjertig foreslår at støtten bare skal gis til de aller største aktørene på markedet.

Som et apropos til denne debatten publiserte Ballade på mandag en artikkel der Kjell Wernøe fra Pro Arte i Bergen skriver om sine 25 års erfaringer med å drive management for klassisk musikk med kunstnere som Leif Ove Andsnes, Henning Kraggerud, Håvard Gimse, Truls Mørk osv.  Wernøe er trolig den personen i Norge som vet mest om å eksportere norsk musikk. Og han er ikke trygg ved den forestående omorganiseringen av eksportstøtten.

Wernøe frykter at det som skjer nå er «et eksempel på kultursentralisme som vi fra før har mere enn nok av».  Og han minner om at «ikke all musikk- eller musikereksport på kunstmusikkfeltet foregår slik som innen populærmusikken».  For å styrke eksportrettet norsk management på kunstmusikkfeltet trenger man innsatser og ressurser, men også «kunnskap og innsikt om feltet». – Kloke ord i en tid da departementet tilsynelatende forestiller seg at sentralisert administrasjon og økt bransjestøtte er tilstrekkelig til å sikre et internasjonalt gjennomslag for norsk musikk – uavhengig av sjanger og kunstnerisk kvalitet.

Hard konkurranse

Bergens Tidende, 15.02.2012

Igor Stravinsky: The Firebird

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Ny Stravinsky-plate med Andrew Litton og BFO

Stravinsky-serien på BIS med Andrew Litton og BFO fortsetter. Siste år utga de Petrushka og Vårofferet, i år avrunder de med Ildfuglen – det tidligste av de tre ballettverkene. Og enda en gang begir de seg inn i et felt der konkurransen er fryktinngytende. Riktignok er det Stravinskys komplette partitur fra 1910 som framføres, mens de fleste av konkurrentene nøyes med å spille en av hans senere, forkortete utgaver. I tillegg har BFO tatt med et par av Stravinskys arrangementer av andre komponisters verk. Men det spørs om dette er tilstrekkelig til å gi uttelling på det internasjonale markedet. For all del: Litton er en god håndverker, og musikerne i BFO har det nødvendige tekniske nivået. Dette er en solid innspilling. Men også en meget jordbunden innspilling. I denne versjonen får Ildfuglen aldri det piskende, intense drivet man finner hos en Boulez eller en Chailly. Og selv om alle detaljer i det overdådige partituret er på plass, er det sjeldent at Stravinskys klangunivers virkelig løfter seg og funkler.

Det sublime

Bergens Tidende, 15.02.2012

Wilhelm Kempff, Piano

Deutsche Grammophon

Wilhelm Kempffs soloinnspillinger samlet på 35 cd’er

Deutsche Grammophon sitter på et fantastisk arkivmateriale – som de har brukt flittig til cd-gjenutgivelser de siste tjue årene. Først utga de enkle reproduksjoner av de opprinnelige vinylplatene, så begynte de med samlete utgivelser i bokser, og nå – kanskje som et siste fyrverkeri før cd-æraen slutter – kommer megautgivelsene. Et eksempel er denne boksen som rommer stort sett alle Wilhelm Kempffs soloinnspillinger fra perioden 1950-1980, en skattekiste av sublim klavermusikk samlet på 35 cd’er. Her er Kempffs komplette innspillinger av Beethovens og Schuberts sonater, og her er plate etter plate med sentrale verk av Bach, Mozart, Schumann, Liszt, Chopin og Brahms. Dette var Kempffs repertoar, dette var de komponistene han dyrket og spilte, igjen og igjen, i konsertsalen og i platestudiet. Og som han spilte dem! Inderlig, spirituelt, uten store fakter og geberder, alltid med respekt for det syngende, de melodiske linjene i satsen. Lytt til disse avklarete tolkningene. Og forstå hvorfor Kempff ble kjent som klassisisten og lyrikeren blant forrige århundres store pianister.

Høflig og dannet

Bergens Tidende, 08.02.2012

The Well

Tord Gustavsen Quartet

ECM

Romantikk og gode melodier på Tord Gustavsens nye plate

Pianisten Tord Gustavsen er ute med en ny plate: «The Well» – hans femte utgivelse på ECM. På de tre første var han akkompagnert av bass og trommer. Så i 2010 kom platen som fikk Spillemannsprisen – «Restored, Returned» -- der klavertrioen var blitt til en kvartett med Tore Brunborg på tenorsax, Mats Eilertsen på bass og Jarle Vespestad på trommer. Og der Kristin Asbjørnsen var med som vokalist.

Det er den samme gruppen, nå bare uten Asbjørnsen, som vi hører på «The Well», altså en plate i det klassiske kvartettformatet. Men selv om det er føyd en tenorsax til, er det på et vis business as usual, en typisk Gustavsen-plate basert på det mønsteret han etablerte på de tre første trioplatene.

I et intervju nå nylig i Aftenposten i forbindelse med lanseringen av The Well snakket Gustavsen om sitt romantiske hjerte og om sin grunnleggende interesse for den gode melodien. Og romantikk og gode melodier er det i alle fall i rikelig mål på platen: Elleve lavmælte, inderlige ballader, elleve enkle, melankolske melodier med hint av kirkerom og nordisk folketone. Alle skrevet av Gustavsen selv.

Balladeformatet åpner for de små nyansene, sa han i Aftenposten-intervjuet, og understreket at det er et format som krever oppmerksomhet fra lytteren. Men det er kanskje der platens problem ligger.

Det er en fin plate, ingen tvil om det. Uttrykket er inntrengende, stemningen vemodig og meditativ. De fire musikerne spiller seg samstemt og høystemt. gjennom Gustavsens materiale. Men etter hvert som man lytter seg gjennom platen, får musikken samme hypnotiske karakter som man kjenner fra meditasjonsmusikk: Det ensartete, avdempete uttrykket gjør det vanskelig å fastholde oppmerksomheten. Man faller hen, synker ned, ikke i musikken, men i egne tanker.

Som kjent er Gustavsen både som komponist og solist inspirert av kirkelig musikk og sakrale uttrykk. Av og til kunne man ønske at noen ville banne i kirken hans. Det skjer ikke på denne platen. Her går alt høflig og dannet for seg. Men det er noen små passasjer der noe plutselig åpner seg, der musikken begynner å flytte og løfte seg. Som i «Playing» der Gustavsen får aktivt motspill fra Jarle Vespestads trommer. Eller i den avsluttende variasjon av «Communion» der Mats Eilertsen henter buen sin fram og skaper ekspressive arabesker med bassen sin. Og først og fremst skjer det i de korte glimtene der Tore Brunborg trer fram på scenen og slår seg løs med stor, saftig saksofontone.

Letthet og tyngde

Bergens Tidende, 08.02.2012

Verk av Johan Halvorsen og Antonio Bruni

Natalia Lomeiko, fiolin

Yuri Zhislin, fiolin og bratsj

Naxos

Underholdende musikk for to strykere

Hvem er den Antonio Bruni som opptrer sammen med norske Johan Halvorsen på denne nye Naxos-platen? Oppslagsverkene kan fortelle at det er snakk om en italiensk fiolinist og komponist som arbeidet det meste av livet i Frankrike. Han var født i 1757 og døde i 1821, altså om lag førti år før Halvorsen ble født i 1864. Det er med andre ord ikke mye som forbinder disse to komponistene. Grunnen til at ekteparet Lomeiko og Zhislin har satt dem sammen på denne platen er da også noe helt formelt, nemlig at begge har skrevet musikk for to strykere. Det er seks duoer av Bruni med på platen, seks enkle komposisjoner i wienerklassisk stil, diverterende musikk skrevet uten større ambisjoner om dybde eller virtuositet, men Lomeiko og Zhislin spiller det hele med smittende entusiasme og får musikken til å klinge innsmigrende lett og elegant. Halvorsen er på sin side representert med tre variasjonsverk, de to første basert på populære Händel-temaer, det siste på norske folketoner. Og det er visst ikke bare av lokalpatriotiske grunner jeg opplever at det er betydelig mer musikalsk tyngde i hans verk enn i Brunis.

Elskverdige bagateller

Bergens Tidende, 06.02.2012

Emmanuel Chabrier: L'Étoile

Regi: Mark Lamos

Dirigent: Emmanuel Plasson

Bergen Filharmoniske Orkester

Den nye Opera

Grieghallen

En liten, frivol spøk som er trukket ut til å vare halvannen time

Hva slags sjanger er det snakk om her? Selv mente Chabrier at hans L'Étoile var en komisk opera. Og i samtiden ble den omtalt som en operette i Offenbachs tradisjon. Men den er ingen av delene. For all del – musikken er festlig og folkelig, skrevet med godt håndlag, men så heller ikke mer. Den Wagner-inspirasjonen som Chabrier var kjent for i sin samtid, er det absolutt ingen spor av. Og vel dukker det opp mange underholdende, sangbare melodier underveis, men ingen svisker i Offenbachs format.

Likevel har L'Étoile hatt flere renessanser siden urframførelsen i 1877. Den vanvittige historien om den vegelsinnede Kong Ouf og hans forstyrrete ekteskapsplaner som forpurres av parfymehandleren Lazuli, vant på 1940-tallet gjenklang i et publikum som interesserte seg for tidens absurde teater. Og da Mark Lamos senere gjenopplivde L'Étoile i New York i 2002, passet den perfekt til tidens interesse for regiopera: Her var en lett, enkel historie som kunne være springbrett for spektakulære scenografiske og koreografiske manøvrer.

Det er denne ti år gamle oppsettingen som går i Grieghallen i disse dagene. Og den fungerer skam fremdeles.  Mark Lamos og kostymedesigneren Constance Hoffmann har skapt et fargerikt, postmoderne univers stappfullt av populærkulturelle referanser, en verden der alt minner om noe man har sett før. Første akt er inspirert av tegneserieskaperen Tardis Paris omkring siste århundreskifte. I andre akt er vi tilbake i la belle époque hos Toulouse-Lautrec og hans cancan-danserinner. Prinsesse Laoula er iscenesatt som Tardis kvinnelige detektiv Adèle. Parfymeselgeren Lazuli er forkledd som Spiderman. Og lille Kong Ouf er en blanding av Kong Babar og Chaplin.

Det er scenografi og koreografi som har den altdominerende hovedrollen. Men underveis er det også gode musikalske prestasjoner fra koret – som på imponerende måte klarer å ta vare på det musikalske uttrykket mitt i all det sceniske tull og tøys. Blant solistene er det grunn til å framheve Jean-Paul Fouchécourt som spiller kong Ouf med stor scenisk utstråling og et kolossalt mimisk talent. Blant de øvrige sangere utmerker svenske Ida Falk Winland seg spesielt i rollen som prinsesse Laoula, mens hennes motspiller Blandine Staskiewicz tegner bukserollen Lazuli noe svakere.

L'Étoile er en mellomting, en mellomakt, en elskverdig musikalsk bagatell, en liten, frivol spøk – som er trukket ut til å vare om lag halvannen time. Den er fornøyelig, den er morsom, og den er hurtig glemt igjen. 

Den annen skjønnhet

Bergens Tidende Morgen, 02.02.2012

L’Altra Beltà

Annabel Guaita, klaver

Lawo

Opplysende, imponerende plate som setter Fartein Valens musikk på plass i den europeiske konteksten

«Bortsett fra Grieg og et par av Svendsens mer populære stykker, er det for øyeblikket meget litt norsk musikk tilgjengelig på plate», skrev en av tidsskriftet Gramophones anmeldere i 1965. Og nevnte blant annet at det bare var mulig å få tak i en enkelt plate med musikk av Fartein Valen.

I dag, et halvt århundre senere, er store deler av den norske musikkhistorien gitt ut. Også Fartein Valens musikk. Når det gjelder klaververkene hans, finnes det nå hele to komplette utgivelser. Robert Rieflings pionerinnspilling fra 1980 og Einar Henning Smebyes fra 2005.

Fartein Valen er også hovedpersonen på L’Altra Beltà, den fine platen som bergenske Annabel Guaita nettopp har gitt ut. I dette tilfellet er det ikke det komplette klaververket som vises fram. Guaitas prosjekt dreier seg om å tolke Valen inn i den rette europeiske konteksten ved å spille noen av hans sentrale klaverkomposisjoner opp mot verk av Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern.

At Valen er den eneste nordiske komponisten som bør nevnes i samme åndedrag som disse tre frontfigurene fra den andre wienerskolen – det kan man lese i de fleste musikkhistoriske oversikter. På Guaitas opplysende og imponerende plate kan man helt konkret høre hvorfor.

Hun framhever de ekspresjonistiske momentene i Valens musikk ved å spille hans Fire klaverstykker (op. 22) i sammenheng med Schönbergs Sechs kleine Klavierstücke (op. 19), og hun understreker de konstruktivistiske tendensene ved å matche hans to preludier (op. 29) med det første av Schönbergs Fünf Klaverstücke (op. 23). Hun lar Bergs senromantiske Sonate kaste uventet skrålys inn over Valens mye senere Intermezzo (op. 36). Og hun får interessante kontraster fram når hun lar Valens Variasjoner (op. 23) følge etter Weberns strenge, komprimerte Variationen für Klavier (op. 27). 

L’Altra Beltà er en intelligent konstruert utgivelse med en sammenstilling av verk som demonstrerer musikalske slektskaper og korrespondanser på kryss og tvers mellom fire komponister og tre tiår. Men det mest imponerende med platen er likevel framførelsen av musikken. Disse verkene er tidligere ofte blitt spilt saklig, tørt og skarpt, med vekt på linjeføring og konstruktivistiske momenter. Guaita har derimot forsøkt å gå bakover og så å si gjenskape datidens mer ekspressive spillestil. Resultatet er blitt en fintmerkende tolkning preget av sterke dynamiske kontraster og – frem for alt – en helt overdådig, glødende, funklende klangrikdom.

«Når en gripes av den atonale musikken opplever man det som Michelangelo kalte for l’altra beltá, den annen skjønnhet» – sa Fartein Valen en gang i et intervju. Når man lytter til Annabel Guaitas plate, skjønner man hva han mente. 

Fest og romantikk

Bergens Tidende, 01.02.2012

Johan Svendsen: Orchestral Works, Vol. 1

Marianne Thorsen, fiolin

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra, 

Chandos

BFO og Chandos tar hull på en ny serie med norsk orkestermusikk

Det er to år siden plateselskapet Chandos begynte å utgi BFOs innspillinger av Johan Halvorsens orkestermusikk. Det ble etter hvert til tre plater. Nå er de i gang igjen med enda et norsk prosjekt – orkestermusikk av Johan Svendsen. I øvrig er det same procedure as last year: Bunnsolide Neeme Järvi dirigerer BFO, Melina Mandozzi er konsertmester, og fiolinisten Marianne Thorsen spiller solo når det kreves. Etter planen skal resultatet bli en serie på fire plater. Første levering tar for seg kjente og kjære svisker som Fest-Polonaise, Romanze for fiolin og orkester og Sæterjentens Søndag. I tillegg hører vi to symfoniske dikt – «Zorahayda» og «Romeo und Julie» – pluss et par verk basert på norske folketoner. Og jo da – Fest-Polonaisen er festlig, Romansen er romantisk og seterjenten klinger sødmefylt. Musikken er profesjonelt skrevet, profesjonelt instrumentert og profesjonelt spilt av BFO. Men ikke spesielt opphissende. Og det sier vel sitt at det mest interessante verket på platen ikke er av Svendsen selv, men et arrangement av Traüme fra Wagners Wesendonck Lieder.

Den annen skjønnhet

Bergens Tidende, 01.02.2012

L’Altra Beltà

Annabel Guaita, klaver

Lawo

Opplysende, imponerende plate som setter Fartein Valens musikk på plass i den europeiske konteksten

«Bortsett fra Grieg og et par av Svendsens mer populære stykker, er det for øyeblikket meget litt norsk musikk tilgjengelig på plate», skrev en av tidsskriftet Gramophones anmeldere i 1965. Og nevnte blant annet at det bare var mulig å få tak i en enkelt plate med musikk av Fartein Valen.

I dag, et halvt århundre senere, er store deler av den norske musikkhistorien gitt ut. Også Fartein Valens musikk. Når det gjelder klaververkene hans, finnes det nå hele to komplette utgivelser. Robert Rieflings pionerinnspilling fra 1980 og Einar Henning Smebyes fra 2005.

Fartein Valen er også hovedpersonen på L’Altra Beltà, den fine platen som bergenske Annabel Guaita nettopp har gitt ut. I dette tilfellet er det ikke det komplette klaververket som vises fram. Guaitas prosjekt dreier seg om å tolke Valen inn i den rette europeiske konteksten ved å spille noen av hans sentrale klaverkomposisjoner opp mot verk av Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern.

At Valen er den eneste nordiske komponisten som bør nevnes i samme åndedrag som disse tre frontfigurene fra den andre wienerskolen – det kan man lese i de fleste musikkhistoriske oversikter. På Guaitas opplysende og imponerende plate kan man helt konkret høre hvorfor.

Hun framhever de ekspresjonistiske momentene i Valens musikk ved å spille hans Fire klaverstykker (op. 22) i sammenheng med Schönbergs Sechs kleine Klavierstücke (op. 19), og hun understreker de konstruktivistiske tendensene ved å matche hans to preludier (op. 29) med det første av Schönbergs Fünf Klaverstücke (op. 23). Hun lar Bergs senromantiske Sonate kaste uventet skrålys inn over Valens mye senere Intermezzo (op. 36). Og hun får interessante kontraster fram når hun lar Valens Variasjoner (op. 23) følge etter Weberns strenge, komprimerte Variationen für Klavier (op. 27). 

L’Altra Beltà er en intelligent konstruert utgivelse med en sammenstilling av verk som demonstrerer musikalske slektskaper og korrespondanser på kryss og tvers mellom fire komponister og tre tiår. Men det mest imponerende med platen er likevel framførelsen av musikken. Disse verkene er tidligere ofte blitt spilt saklig, tørt og skarpt, med vekt på linjeføring og konstruktivistiske momenter. Guaita har derimot forsøkt å gå bakover og så å si gjenskape datidens mer ekspressive spillestil. Resultatet er blitt en fintmerkende tolkning preget av sterke dynamiske kontraster og – fram for alt – en helt overdådig, glødende, funklende klangrikdom.

«Når en gripes av den atonale musikken opplever man det som Michelangelo kalte for l’altra beltá, den annen skjønnhet» – sa Fartein Valen en gang i et intervju. Når man lytter til Annabel Guaitas plate, skjønner man hva han mente.

Et nyttårsønske

Bergens Tidende, 01.02.2012

Ved nyttårstid gjør anmelderne status. Hva var årets beste bøker, hva var de beste platene, de beste filmene, osv?  I år gikk anmelderne i den tyske ukeavisen Die Zeit et skritt videre: De skrev hva de kunne ønske seg av 2012, men også, og først og fremst, hva de overhodet ikke vil ha mer av. Noe som ga anledning til mange morsomme og krasse kommentarer.

Kulturskribenten Jens Jenssen slo for eksempel fast at den klassiske musikkarven i dag er redusert til ganske få navn, og at reduksjonen ikke stanser der: Av de seirende komponistenes verk er det bare et fåtall som blir oppført. Mozart skrev 25 klaverkonserter; i konsertsalene hører vi kun fire-fem stykker. Og hvorfor må vi alltid høre Mendelssohns fiolinkonsert i e-moll? Han har jo også skrevet en i d-moll. Eller hva med å spille Tsjaikovskijs strykekvartetter i stedet for hans evinnelige Nøtteknekkersuite?

Avveksling i stedet for svisker – var Jenssens nyttårsønske. Det er vanskelig å være uenig. Men det spørs hvor mye hold det er i hans traurige situasjonsbeskrivelse.

Når det gjelder platemarkedet, er det kanskje riktig at store, internasjonale selskaper av typen Deutsche Grammophon og EMI vanligvis satser på sikre navn og kjente verk. Men løfter man blikket en smule, ser bildet helt annerledes ut. I kjølvannet av de siste tiårenes cd-revolusjon har det vært en veritabel konkurranse mellom de mindre plateselskapene om å finne fram til oversete komponister og om å komplettere bildet av de kjente komponistene med utgivelse av deres mindre kjente verk.

Men hva da med repertoaret i konsertsalene? Er det ikke her en tendens til å velge det kjente og det sikre. For eksempel Beethovens femte? Joda. Men da vi hørte den i Grieghallen i siste uke, ble den spilt sammen med Brittens fiolinkonsert – et verk jeg personlig aldri før har hørt framført live, i en konsertsal. Og hvis man blar gjennom BFOs program for vårens konserter, er bildet det samme: Mange av verkene fra den sentraleuropeiske kanon er representert. Selvsagt – annet ville vel også være merkelig. Men de er nesten hver gang matchet med mindre kjente verk av mindre kjente komponister. Chopins klaverkonsert nr. 2 sammen med et nytt verk av japanske Toshio Hosokawa, for eksempel. Eller Bruckners sjette og en klarinettkonsert av Kaija Saariaho.

Det er mulig at Jens Jenssen har et poeng når det gjelder de store, internasjonale konsertsalene, at repertoaret faktisk er mer standardisert der. Men jeg er nå ikke så sikker på det. Jeg har på fornemmelsen – uten å kunne underbygge det med statistikk – at konsertarrangørene har betydelig vilje til å trenge ut i alle hjørner og kroker av det musikalske feltet. Og at dagens konsertprogrammer er langt mer sammensatte enn for 20-30 år siden. Ikke bare i Bergen.