Strømmende gitarmusikk

Bergens Tidende, 30.09.2009

Ida Presti: Verk for to gitarer

Stein-Erik Olsen og Olivier Chassain, gitarer

Simax

Flott hyllest til gitarlegenden Ida Presti

Ida Presti var en av sin tids største gitarister, kanskje den største. Karrieren hennes var kort og hektisk. Hun var født i Paris i 1924, var selvlært som gitarist, opptrådte offentlig fra hun var åtte, debuterte som solist som tiåring, spilte inn plater og turnerte i utlandet som tenåring. I 1952 giftet hun seg med gitarkollegaen Alexander Lagoya og spilte fra nå av bare gitarduo sammen med ham. Hun døde under uoppklarte omstendigheter på en turne i USA i 1967.

To gitarprofessorer og tidligere elever av Alexander Lagoya – franske Olivier Chassain og bergenske Stein-Erik Olsen – har nå utgitt en flott hyllest til denne gitarlegenden, en plate med duokomposisjoner skrevet de siste ti år før hennes død. Platen er resultatet av et musikkhistorisk rekonstruksjonsarbeid. Prestis familie har gitt Chassain adgang til notematerialet som han har gått gjennom og revidert. I to av stykkene hadde bare førstestemmen overlevd, mens andrestemmen er rekonstruert fra eldre plateinnspillinger. Eldre innspillinger har også vært veiledende for fortolkningen av andre numre. I tillegg har Chassain og Olsen fått låne Presti og Lagoyas egne Bouchet gitarer fra instrumentsamlingen på Musée de la Musique i Paris der platen også er innspilt.

Presti var en virtuos gitarist med en helt personlig spillestil, og hun skrev teknisk krevende verk til seg selv og ektemannen. Chassain og Olsen forsøker ikke å gjenskape Prestri-Lagoya duoens tolkninger, de løfter verkene frem for et nåtidig publikum med musikalitet og entusiasme og spiller dem med det tekniske overskuddet som alltid må til for å få virtuose verk til å lykkes. Samtidig klarer de å slippe musikken løs og gi den det moment av strømmende improvisasjon som man i samtiden forbandt med Presti.

Om entusiasme og virtuos teknikk er nok til å gjenopplive disse verkene, er så et annet spørsmål. Chassain skriver i tekstheftet at Prestis musikk ikke er tematisk organisert, men «mest er en sidestilling av fraser», «en sekvens av ideer som ustanselig fornyes». Formuleringen fanger det strømmende i hennes musikk, men peker også på hvorfor denne musikken nok ikke vil klare å nå ut til et større publikum. I tillegg til det formløse i hennes komposisjoner kommer stilproblemet: Som mye annen gitarmusikk fra siste halvdel av 1900-tallet befinner Prestis verk seg i en musikalsk tidslomme der verden er gått i stå og hovedinspirasjonen fremdeles er impresjonister som Debussy, Ravel og de spanske gitaristene fra samme periode.

Nattmusikk

Bergens Tidende, 30.09.2009

Othmar Schoeck: Notturno

Christian Gerhaher, baryton

Rosamunde Quartett

ECM

Den siste romantiker

Den sveitsiske komponisten Othmar Schoeck (1886-1957) er stort sett glemt i dag. Han var ikke noen enkel person og traff mange uheldige valg i livet sitt. På 1920-tallet kom han i utakt med den musikalske modernismen. På 1930- og 40-tallet ble han ansett som landsforræder på grunn av sine litt for tette forbindelser til Nazi-Tyskland. På 1950-tallet ble han betraktet som en levning fra et tilbakelagt musikkhistorisk stadium. Han var konservativ, rasende antimodernistisk, en hissig og ofte irrasjonell kritiker av andres verker. Men – som vi hører på denne nye ECM-platen – han kunne faktisk skrive vakker musikk. Det er ikke for ingenting de kalte ham «den siste romantiker». Hans «Notturno» (1931–03) for baryton og strykekvartett er et ekspressivt verk fra grenselandet der senromantikken møter den andre Wiener-skole, fem nattemørke satser bygget opp om melankolske dikt av 1800-talspoeten Nikolaus Lenau, sunget enkelt og likefremt av den store barytonen Christian Gerhaher og spilt med kraft og glød av Rosamunde-kvartetten.  

Stramt

Bergens Tidende, 30.09.2009

Beethoven: Symfoni nr. 9

Inger Dam-Jensen, Lilli Paasikivi, Lars Cleveman og Karl-Magnus Fredriksson

Thomas Dausgaard, dirigent

Svenska Kammarorkestern, Örebro

DR Vocal Ensemble and Choir

Simax

Nordisk Beethoven-samarbeid

Vi er kommet til bind 10 i serien med Beethovens orkesterverk som danske Thomas Dausgaard og Svenska Kammarorkestern, Örebro innspiller for norske Simax. Denne gang er det nieren det dreier seg om, den store korsymfonien, et verk man har hørt så mange ganger at man nesten er blitt døv for det. Men så klinger det likevel nytt og friskt. De svenske musikerne spiller ikke på periodeinstrumenter, men de og Dausgaard har lært av oppførelsespraktikernes erfaringer og gir oss en stram, «mean and lean» Beethoven uten vibrato, med voldsomt trøkk i de raske satsene, med smekk på alle aksenter og med maksimal markering av alle dynamiske kontraster. At det bare er 38 musikere i orkestret, gir klarhet og gjennomsiktighet i satsbildet, uten at fortepassasjene blir påfallende svake av den grunn. Med seg har de Danmarks Radios veltrimmede kor og fire sangsolister der spesielt Inger Dam-Jensen og Lars Cleveman utmerker seg.

Bilder man ikke blir ferdig med

Bergens Tidende, 28.09.2009

Berit Nøkleby og Ane Langballe Ellingsen:

Norge i krig i bilder

Aschehoug

Utilfredsstillende bildebok om norsk krigshistorie

En tysk soldat bevokter en ung, skadet nordmann som er tatt til fange på Lundamo. En gruppe utslitne, norske soldater sitter på en minnegudstjeneste for falne kamerater i Lesjaskog kirke. Det begynner med slike bilder fra felttoget i 1940, og det fortsetter – bleke amatørbilder og skarpe pressefotografier mellom hverandre. Arrangerte propagandabilder. Snapshots tatt i smug. Sterke, uttrykksfulle bilder fra krigsåra 1940-45, ordnet kronologisk og forsynt med korte undertekster.

Mye er gjenbruk fra «Norge i krig» 1-8 som Magne Skodvin utga på 1980-tallet. Men det er også andre bilder, og i den nye boka spiller bildene hovedrollen. «Norge i krig i bilder» er en flott coffee table book, trykt i stort format med spenstig layout. Og stappfull av bilder man ikke blir ferdig med.

Samtidig er det en merkelig utilfredsstillende bok. Den starter brått, uten innledning, uten et eneste ord om de redaksjonelle prinsippene. Baksideteksten sier at historien er «skrevet ut fra bildene» og at et bilde «kan si mer enn tusen ord – men bare dersom vi kjenner bakgrunnen». Det er det hele. Men er det nok? En serie bilder pluss litt opplysninger om historiske fakta?

Ta bildet fra Lesjaskog kirke. Bildelisten bak i boka sier «Olav Tjønneland / Forsvarsmuseet» – men kunne gjerne ha fortalt at Tjønneland faktisk selv deltok i felttoget som løytnant i Ingeniørvåpenet, og at bildets klare visuelle kvaliteter henger sammen med at han var en dyktig fotoamatør, aktiv i Oslo Kamera Klubb. Eller ta bildet av fangen på Lundamo. Bildelisten sier «Ida og Jürgen Nystrøm / Norge i krig, bind I», men det er jo ikke Ida og Jürgen Nystrøm som har tatt dette bildet. De fant bildet i Bundesarchiv Koblenz en gang på 1980-tallet mens de lette etter bilder fra krigen i Finnmark. Og de klarte til sist å identifisere både stedet og den unge mannen.

«Kort rast under fremrykkingen, med musikk fra en sveivegrammofon», forteller underteksten om et bilde med tyske soldater som sitter fredelig og røyker i en hage. Hvor er bildet tatt? Av hvem? Og hva skulle det brukes til? Er det et amatørsnapshot eller et propagandabilde eller …? Bildelisten sier ingenting, bare «Aschehoug Forlags Arkiv».

Hver eneste gang man ser et av bildene i denne boka, får man lyst til å vite mer enn hva den nødtørftige underteksten forteller. Noe om fotografen og om stedet og de konkrete omstendighetene og om hvordan bildet ble brukt i sin tid. Og hver gang man sjekker bildelisten, blir man skuffet. For her er det bare opplysninger om hvilket arkiv eller hvilken tidligere bok bildet stammer fra.

«Norge i krig i bilder» rommer et fantastisk, rikt bildemateriale, men utgiverne har dessverre valgt å bruke dette materialet som historikere vanligvis bruker bilder – ikke som kilder, men som illustrasjoner av enkle fakta. Tenk om noen faktisk hadde sett på disse bildene og overveid hva slike bilder kan fortelle som vanlige historiebøker ikke kan.

Storslått

Bergens Tidende, 25.09.2009

Verk av Francesconi og Mahler

Håkan Hardenberger, trompet

John Storgårds, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Trompeter og stor orkesterklang

Det var trompetistenes kveld i Grieghallen i går. Det startet med «Hard Pace», en konsert for trompet og orkester av den italienske komponisten Luca Francesconi. Og etter pausen kom Mahlers femte symfoni – der førstesatsen nærmest er en liten glansfull konsert for trompet og orkester i seg selv.

Francesconi er en av de ledende italienske komponistene i generasjonen etter Berio og Nono. Han var i sin tid elev og assistent hos Berio og har som sin gamle lærer sans for musikalske montasjer der store orkesterklanger brytes med elementer fra andre tradisjoner. «Hard Pace» er skrevet til Håkan Hardenberger. Han urfremførte den i Roma i fjor, og det var også ham som var solist i Grieghallen i går. Og det spørs om andre enn nettopp denne store, svenske trompetvirtuosen kunne ha spilt dette verket. For her ligger trompeten helt ute i ytterkanten av registret og i konstant kamp med den kolossale lydmuren som oppstår når et stort symfoniorkesters klangressurser mobiliseres. Dette er ikke et verk for sarte sjeler og ikke et verk som vil bli spilt mye. Men det er storslått tenkt, og ble storslått spilt av Hardenberger med BFO som imponerende bakteppe.

All ære og respekt til Francesconi og Hardenberger. Men det var nå verket etter pausen vi var mest spent på. For etter å ha hørt Andrew Littons og BFOs underlige slappe og usammenhengende framføring av Mahlers fjerde i siste uke, lurte vi svært på hvordan det ville gå med den femte. Det gikk heldigvis godt. For John Storgårds hadde en tydelig mening om hvordan dette verket skal forstås, og han klarte å gjennomføre sin tolkning og skape intensitet og entusiasme og sammenheng gjennom alle fem satser. Spesielt imponerte han med sin markering av de store kontrastene som løper både internt i satsene og mellom dem. Også BFO imponerte. Det var riktignok en del grums underveis, spesielt i messingen og treblåserne. Men som helhet ga BFO en flott, medlevende tolkning av Mahlers storslåtte partitur.    

Halsbrekkende

Bergens Tidende, 23.09.2009

Niccolo Paganini: 24 Capricci, Op.1

Thomas Zehetmair, fiolin

ECM

Fiolinmusikkens ruvende Mount Everest

Paganini var det tidlige 1800-tallets musikalske superstjerne. Han skapte en revolusjonerende fiolinteknikk, han komponerte virtuose konsertstykker, og han spilte dem slik at publikum trodde han var besatt av djevelen. De 24 solostykkene i hans opus 1 var beregnet til mer private sammenhenger – men like djevelsk vanskelige som resten av hans komposisjoner. Den gangen var det bare ham selv som kunne spille dem. Etter hvert kom de på fiolinistenes pensum og ble ført inn i konsertsalene. Men de er fremdeles fiolinmusikkens store, ruvende Mount Everest. Vi hører dem vanligvis enkeltvis, spilt som ekstranumre av virtuose solister. Thomas Zehetmair spiller dem slik, men også av og til i ett strekk – som på denne platen der han feier gjennom alle 24 med hårreisende teknikk. Og samtidig demonstrerer at Paganini kunne mer enn å skrive teknisk praleri. Disse stykkene har faktisk store musikalske kvaliteter – som først folder seg ut og kan høres når de spilles nettopp slik: halsbrekkende virtuost.

Ånden fra 1948

Bergens Tidende, 23.09.2009

I'm BeBoppin' Too

Dizzy Gillespie All-Star Big Band

Half Note

Når Dizzy blir mainstream

Det er litt ironisk. Dizzy Gillespie elskede big bands. Fra 1948 og fremover prøvde han, igjen og igjen, å få et storband til å overleve. Og klarte det aldri. Men i 1998, fem år etter hans død, startet to av hans gamle musikere, bassisten John Lee og trombonisten Slide Hampton, Dizzy Gillespie All-Star Big Band, et «ghost band» – som fremdeles har spillejobber. De har måttet slipe en hel del kanter og knaster av underveis for å lykkes med dette. Og de blir ofte kritisert for at det jo ikke er Dizzys musikk de spiller, men vanlig mainstream storbandsmusikk. Det er noe om snakken. På den nye platen er det mange numre fra Dizzys gamle repertoar, men ikke mye av hans rasende galskap. Likevel: det er mye god musikk her, solide arrangementer, en god sangerinne – Roberta Gambarini – og gode solister som tenorene James Moody og Jimmy Heath og trompetisten Roy Hargrove. Og av og til er den der igjen – ånden fra 1948, de hvinende trompetene, de kaotiske, orkestrale trafikksammenstøtene, de afrokubanske rytmeorgiene.

For tidlig

Bergens Tidende, 23.09.2009

Sehnsucht

Jonas Kaufmann, tenor

Claudio Abbado med Mahler Chamber Orchestra

Decca

Stemme med svakhetstegn

«Jeg føler at min stemme trives best i det italienske repertoaret for tiden», sa Jonas Kaufmann nylig i et intervju. Marketingsfolkene føler ikke det. De føler at hans store, tyske publikum må ha en tysk visittkortplate. Nettopp nå. Og da blir det slik – med arier i spennet fra Tryllefløyten til Parsifal. Det spørs om dette er så lurt. For de svakhetstegnene som allerede kunne merkes siste år på hans første visittkortplate, Romantic Arias, blir tydeligere nå når det er krevende Wagner-arier på programmet. Hans uttrykksvilje er stor, men stemmen bærer ikke helt frem. Den har fremdeles barytonklang og virker presset når han går opp i tenorregistret – og man hører alle skjøtene underveis. Det er mange fine steder på platen, blant annet en arie fra Fidelio hvor man også kan nyte Claudio Abbados suverene akkompagnement. Men konklusjonen blir likevel at selv om Kaufmann nettopp er fylt 40, er det for tidlig for ham å gå inn i dette repertoaret. Man frykter hvordan det kommer til å gå med denne stemmen i årene som kommer.

Alban Gerhardts intense dager

Bergens Tidende, 23.09.2009

Prokofiev: Cellokonsert og Symfony-konsert

Alban Gerhardt, cello

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Hyperion

Dette må bli en vinner på platemarkedet

Forholdet mellom Prokofievs konsert for cello og orkester (op. 58) og hans Symfonikonsert for cello og orkester (op.125) er ikke helt enkelt. Opusnumrene ligger ganske langt fra hverandre, men egentlig er det snakk om to versjoner av samme verk. Cellokonserten hadde premiere i 1938, den ble en fiasko, og partituret ble aldri utgitt. Ti år senere oppdaget Rostropovitsj den og begynte å spille en utgave med klaverakkompagnement. Han fikk etter hvert overtalt Prokofiev til å se på den igjen. Og med Rostropovitsj som cellokonsulent gikk Prokofiev da i gang med et større revisjonsarbeid. Resultatet ble Symfoni-koncerten som først fikk premiere etter Prokofievs død i 1953.

Symfoni-konserten er best kjent, både i konsertsalene og på platemarkedet, men nå kommer da denne Hyperion-platen med den spreke, tyske cellisten Alban Gerhardt og BFO og gir oss anledning til å høre og sammenligne de to verkene.

Platen er innspilt i Bergen i løpet av seks dager i september i fjor. Gerhardt forteller på bloggen sin om intense arbeidsdager med få pauser mens han og orkestret øvde og spilte inn en sats om gangen. Han hadde lært verkene for sent og måtte finpusse solostemmen under innspillingen og måtte i tillegg øve seg på neste dags oppgaver. Han spilte om lag åtte timer om dagen, skriver han – ikke lette celloøvelser, men «de mest intense og krevende ting jeg noensinne har måttet jobbe med». Da han kom hjem til Berlin igjen, hadde han tapt tre kilo.

Man kan nesten høre hans anstrengelser på platen. Man merker utfordringene som cellostemmen står overfor og hans arbeid med å løse dem. Og merker hvordan arbeidet bærer frukt. Det er en syngende intensitet i musikken fra celloens første høyspente entré henover den markerte orkestersatsen i opus 58 frem til den aller siste takten i opus 125.

Samtidig er det som om cellokonserten presser frem en omveltning av forholdet mellom de to verkene. De har selvsagt mye musikalsk stoff til felles, men den gamle cellokonserten klinger i Gerhardts versjon betydelig mer frisk og original enn den etterfølgende Symfony-konsert og får det yngre verket til å virke mer fargeløst og mer enkelt enn det kanskje egentlig er.

Andrew Litton og BFO gir Gerhardt en flott innramning i begge verkene. Dette er en type musikk som sjefsdirigenten selv liker veldig godt, og som orkestret spiller med rytmisk nerve, skarpe aksenter og presis klangbehandling. Dette må bli en vinner på platemarkedet.

Musikk i Griegs skygge

Bergens Tidende, 16.09.2009

Catharinus Elling: Haugtussa and German Lieder

Simax

Når romanser framføres slik, er det en ren fornøyelse

«Jeg stod ligeoverfor en lyrisk begavelse av høj rang», skriver Grieg i Bergens Tidende en lørdag i mars 1885. Han har oppdaget Catharinus Elling (1858-1942), en ung, norsk komponist. Grieg er begeistret og ber leserne ta godt imot det nye talentet.

Griegs støtte var god hjelp for en ung komponist. Elling fikk seg stipend og kunne bo og studere i Tyskland i ti år. Da han kom tilbake til Norge i 1896, ble han ansatt på konservatoriet og hadde blant annet Fartein Valen og Pauline Hall som elever. Som komponist var han enormt produktiv. Han etterlot seg store orkesterverker, korverker, en opera og bøttevis med sanger – en lang opusliste med musikk. Som hurtig ble glemt.

Ann-Helen Moen har vært i arkivene og hentet frem noen av Ellings mange sanger og spilt dem inn for Simax, fast og sikkert akkompagnert av Gunilla Süssmann. Det er et godt initiativ, ikke bare av musikkhistoriske grunner. For her er det mye musikk som tåler å bli hørt i dag.

I avisartikkelen fra 1885 skrev Grieg at Elling sitter «op over Ørene i den tyske Romantik, men – og dette er Hovedsagen – han er på samme Tid baade kjernesund og ejendommelig». Det er en ganske dekkende karakteristikk av de tre romansesamlingene på platen -- «Album» (op. 12) fra 1880-tallet og «Haugtussa» (op. 52 og op. 60) fra 1895. Sangene har tydelige røtter i romantikken, men mange av den tyske liedtradisjonen karakteristiske trekk er dempet. Melodiene er regelmessige og sangbare; klaverstemmene er støttende uten store harmoniske utsving. Dette enkel og liketil – og likevel selvstendig – musikk skrevet med sikker hånd. Musikk som både er «kjernesund og ejendommelig ».

Som mange av sine samtidige kollegaer levde Elling i skyggen av Grieg. Og i ettertid er det Griegs tonesetting av diktene fra Garborgs «Haugtussa» som er blitt stående. På platen demonstrerer Ann-Helen Moen at Ellings «Haugtussa» faktisk godt kan tåle å komme ut av skyggen. Men når hans «Haugtussa» og de andre sangene faktisk klinger så friskt og originalt på platen, skyldes det nok ikke minst Moens tolkning av dem. For hun synger dem helt overbevisende – med en sikker, bærekraftig stemme, med klar, gjennommusikalsk frasering og med fin karakterisering av følelser og stemninger i tekstene. Og Gunilla Süssmann får det meste ut av klaverstemmene. Når romanser framføres slik, er det en ren fornøyelse.

Russisk kveld

Bergens Tidende, 11.09.2009

Verk av Tsjaikovskij, Rachmaninov og Igor Stravinskij

Leif Ove Andsnes, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Andsnes får Rakhmaninovs andre klaverkonsert til å klinge som et nytt verk

Det var stormende applaus allerede fra starten. For det var Leif Ove Andsnes som kom inn på scenen i Grieghallen og satte seg til flygelet. Og slo de første malmtunge, klokkeakkordene an i Rakhmaninovs andre klaverkonsert, den mest elskede av dem alle.

Han spilte den inn på plate for et par år siden sammen med berlinerne og Pappano, en innspilling som for lengst er blitt standardreferanse på feltet. Han kjenner denne siste store romantiske klaverkonserten ut og inn. Og fikk den likevel til å klinge forunderlig ny, i går kveld i Grieghallen. Han spilte den med rytmisk presisjon og teknisk briljans og fysisk styrke. Og der andre pianister er tilbøyelige til å dvele ved de overdådige harmoniene og de brede lyriske melodilinjene, spilte Andsnes seg nøkternt og klarøyet gjennom verket, men samtidig med en kald lidenskap i tolkningen som ga det en uventet følelsesmessig intensitet.

Slik Andsnes spiller klaverstemmen, smelter den aldri inn i orkesterklangen. Den er der hele tiden. Den ligger som en ustoppelig strøm, noen ganger under orkestret, andre ganger helt oppe på overflaten som solostemme, men alltid hørbar, nærværende. Og han vender opp og ned på alle vante forestillinger om forgrunn og bakgrunn. Et eksempel i så måte er samspillet med klarinetten i andre sats der det etter hvert blir vanskelig å si hvem som akkompagnerer hvem. Noe tilsvarende gjelder selve tolkningen av klaverstemmen der også de indre stemmene i akkordene får en egen vekt.

BFO og Andrew Litton ga Andsnes godt mot- og medspil underveis og imponerte i de to andre verkene på programmet. Til innledning en liten spøkefull kuriositet: Stravinskijs orkestrering av Tsjaikovskijs L'Oiseau bleu pas de deux. Og etter pausen en ilter, fargerik tolkning av Stravinskys Ildfuglen med et orkester i toppform. Og en entusiastisk dirigent.

Hovedsakelig

Bergens Tidende, 09.09.2009

Mostly Coltrane

Steve Kuhn Trio med Joe Lovano

ECM

Kvartettmusikk midt i løypen

Den første pianisten i John Coltranes legendariske kvartett var ikke McCoy Tyner slik oppslagsverkene forteller, men den 21-årige Steve Kuhn – som riktignok bare var med i to måneder i 1960. I ettertid har han hatt en karriere både som akkompagnatør og som leder av egne grupper, nå sist en trio med David Finck på bass og Joey Baron på trommer. På den nye platen spiller trioen og tenorsaksofonisten Joe Lovano numre både fra Kuhns korte periode hos Coltrane og fra Coltranes senere plater. Tittelen er Mostly Coltane, «hovedsakelig Coltrane», men egentlig er det ikke mye annet enn selve repertoaret som peker i den retningen. Her er ingen assosiasjoner til McCoy Tyners bastante klaver eller til den eksplosive Elvin Jones og hans trommer. Kuhns trio spiller luftig, swingende musikk i tradisjonen etter Bill Evans. Og Lovano spiller, som alltid, robust tenor og forsøker ikke å imitere Coltrane – bortsett fra et par overblåsninger i høyden av og til. Dette er solid, profesjonell jazz som – hovedsakelig – holder seg midt i løypen.

Frihet

Bergens Tidende, 09.09.2009

Bach: Partitaer

András Schiff, klaver

ECM

Banebrytende Bach-tolkning

Det er mange som mener at András Schiffs gamle innspilling av Bachs seks partitaer er den beste noensinne. De får litt problemer nå. For i september 2007 tok Schiff partitaene frem igjen og spilte dem på en konsert i Neumarkt – som ECM opptok og nå har utgitt på plate. Og hvis man trodde at de begeistrede tyske anmelderne tok for hardt i for to år siden, må man bare tro om igjen. Det er intet mindre enn en nytolkning som Schiff presenterer her. I hver av partitaene står linjene tydelig artikulert mot hverandre, i hver sats er den musikalske strukturen krystallklar. Schiff kan være like streng og presis som Glen Gould i denne musikken, men han har samtidig en pianistisk frihet og en spontanitet i foredraget som får verkene til å blomstre opp. Og han er ikke redd for å løfte de enkelte satsene frem og spille dem som små, selvstendige musikalske universer. For han mister aldri det store overblikket, og klarer hele tiden å gjøre rede for den enkelte delens plassering og funksjon innenfor den større musikalske sammenhengen.

Grieg og den selvspillende klavermaskinen

Bergens Tidende, 09.09.2009

Percy Grainger og Kristiansand Symfoniorkester

Grieg Piano Concerto

2L 

Levende framføring av Grieg-komposisjoner på pianola

Husker dere avslutningskonserten på festspillene i 2007?  Det var den gangen da komponisten og klaverfantomet Percy Grainger var solist i Griegs a-moll konsert. Han døde ganske visst i 1961, men en gang i 1921 hadde han spilt inn solostemmen på pianorulle slik at den kunne fremføres på et pianola, en «selvspillende» klavermaskin.

Festspillene var ikke først ute med dette stuntet. Arendal Griegfestival hadde brukt det samme opptaket flere måneder før på en konsert med Rolf Gupta og Kristiansand symfoniorkester. Og det er også dem som nå utgir a-moll konserten på plate med pianolaet som solist. Helt selvspillende er dette instrumentet nå ikke. Noen må mate rullene inn i apparatet og bytte dem mellom satsene og – ikke minst – avstemme avspillingen i forhold til orkestret. På den nye platen er det den engelske pianolaentusiasten Rex Lawson som tar seg av dette – slik han gjorde det ved konsertene i Arendal og Bergen, og slik han har gjort flere ganger før i utlandet.

Hvordan låter den så, denne utgaven av a-moll konserten? Forbløffende frisk! Nå da man kan lytte til musikken uten at synet av selve oppsettet med det merkelige, foreldede instrumentet distraherer, hører man at solostemmen stort sett blir spilt klart og nøkternt. Det er en del friheter i tolkningen underveis, og det er noen rubato-passasjer som virker temmelig tidsbundne. Det er også steder i de hurtige satsene der klaveret slår knuter. Men hovedsaken er Grainger-Lawsons versjon i opptaket med Kristiansand Symfoniorkester klinger som en levende framføring, ikke som en mekanisk gjengivelse.

Etter konserten følger en seksjon med Griegs musikk for soloklaver. Han spiller selv i fire av dem – dvs. Lawson avspiller fire stykker som Grieg spilte inn på pianoruller i 1906. Det er interessant å sammenligne dem med Graingers pianolaversjon av «Til Våren» som kommer etterpå. For her hører man at den – i våre øyne – primitive innspillingsteknikken faktisk har klart å fange og fastholde de stilistiske forskjellene mellom den lette, elegante Grieg og den mer bastante Grainger.

Platen slutter med fiolinisten som Øyvind Bjorå i en god tolkning av Griegs fiolinsonate nr. 3. Han akkompagneres av en pianorulle der musikken er blitt punchet inn direkte fra klavernoten uten å bli spilt av en pianist – noe som gir klaverstemmen et noe stivt preg.

På vei ut i verden

Bergens Tidende, 02.09.2009

Vilde Frang

Fiolinkonserter av Sibelius og Prokofiev

EMI Classics

Vilde Frang debuterer på det internasjonale platemarkedet

EMI har allerede Leif Ove Andsnes og Truls Mørk i stallen. I disse dagene lanserer de sin nye norske solist, fiolinisten Vilde Frang Bjærke – som for anledningen har mistet det andre etternavnet sitt. Hun trenger vel ingen nærmere presentasjon her til lands hvor vi har kunnet følge henne siden hun debuterte som 10-åring med Kringkastningsorkesteret. I dag er hun 23. Og har et omfattende musikalsk rulleblad. Hun vært solist med alle de norske symfoniorkestrene; hun har spilt med blant andre Gidon Kremer og Martha Argerich; hun har turnert med Anne-Sophie Mutter og har mottatt en lang rekke priser, nå sist Den Norske Solistprisen i 2008.

Hun debuterer på det internasjonale platemarkedet som solist i to av de store verkene fra forrige århundre: Sibelius’ fiolinkonsert i d-moll fra 1904 etterfulgt av Prokofievs fiolinkonsert nr. 1 i D-dur fra 1917. Det er Westdeutscher Rundfunks symfoniorkester som akkompagnerer under ledelse av danske Thomas Søndergaard, KORKs nye sjefdirigent. 

Musikken er innspilt i Rhein-Sieg-Halle i Siegburg over tre dager i mars. Den er blitt mikset på stedet og har senere vært sendt på WDR. Det er altså ikke snakk om uredigerte opptak med publikum i salen. Likevel er det en lett nervøs, anstrengt live-stemning over framføringen av Sibelius-konserten – som om samspillet mellom solist og orkester ikke helt har funnet sin form. Vilde Frang spiller de utadvendte virtuose passasjene med god teknikk, men klarer ikke helt å få sammenheng i tolkningen av solostemmen. Og klangdannelsen er ikke overbevisende. Både i høyden og i de melankolske steder i dybden varer det ofte litt for lenge før tonen blir stabilisert.

I Prokofiev-konserten sitter derimot alt som det skal. Frang går inn i musikken med en spiss, skarp tone og spiller de kantede, brutte melodilinjene med høyt humør og rytmisk overskudd. Og følger uanstrengt Prokofiev på hans mange heseblesende utflukter og overraskende omveier uten å miste det store overblikket over dette motsetningsfylte verket. 

Til slutt, som en slags ekstranumre, får vi tre korte humoresker for fiolin og orkester av Sibelius spilt med romantisk varme. Og en god porsjon sjarm.

Det skal bli spennende å følge Vilde Frang på veien videre ut i verden. Vi ønsker lykke til.

I det musikalske fuglehuset

Bergens Tidende, 07.09.2009

La Notte

Musica Celines med gjester

Mariakirken

Konsert med utadvendt, lydmalende barokkmusikk

Mariakirken var det rene fuglehuset i går kveld. Det var nattergaler, det var gjøker, det var høner og haner og en enkelt vaktel. Det var kykeliky og koko – og også litt mjau fra en sulten katt. Det hele fremstilt med musikalske midler. For det var på søndagskonserten vi fikk høre alle disse dyriske lydene – i et interessant program med musikk fra den mer utadvendte, lydmalende delen av barokken.

Det var blokkfløytenisten Cecilie Haukedal-Johansen og cembalisten Ines Maidre fra ensemblet Musica Celines som inviterte oss innenfor i fuglehuset, og som sammen med fiolinistene Ricardo Odriozola og Dag Eriksen, bratsjisten Hans Gunnar Hagen og cellisten Jane Odriozola spilte kveldens repertoar nettopp slik vi liker å høre barokkmusikk i dag – friskt og fullt av kontraster, med rytmisk trøkk og skarpe aksenter og med lengselsfulle, sensuelle sukk i de langsomme satsene.

Strykerne Odriozola, Eriksen og Hagen demonstrerte flott samspill i en sonate for to fioliner og bratsj av Giovanni Legrenzi – en italiensk komponist fra senbarokken som er glemt i dag, men som man kanskje burde begynne å interessere seg litt mer for. Ricardo Odriozola imponerte som solist med en sterk, ekspressiv framførelse av Bibers viltvoksende Sonata representativa avium. Det var her i dette gale, nesten surrealistiske stykket at de fleste av musikkfuglene dukket opp. Nattergalen og gjøken fulgte med over i Händels konsert nr. 13 for orgel og orkester der Ines Maidre var solist.

Konserten startet og sluttet med to verker av Vivaldi der Cecilie Haukedal-Johansens blokkfløyte sto i sentrum. Først hans legendariske C-dur konsert for solo blokkfløyte og til sist «La Notte» der blokkfløyten og strykere med sordin går sammen om å male et dempet, nattlig stemningsbilde.

Haukedal-Johansen har all den teknikken som må til for å få disse virtuose stykkene til å lykkes. Hun spiller dem rytmisk, spontant, nesten improviserende som en jazzmusiker, og hun har lungekraft nok til å matche strykerne og skape den rette balansen i ensemblespillet. I tillegg får hun blokkfløyten til å klinge med en helt egen, nesten overjordisk åndeaktig tone.

Samrøre

Musikkommentar, Bergens Tidende, 02.09.2009

Jeg lager mat og hører radio -- et av disse programmene der to lag gjetter klassisk musikk. Et av eksemplene er en romantisk klaverkonsert. Det ene laget kommer frem til at den må være skrevet av Saint-Saëns. Men hva nummer har den? «Problemet med Saint-Saëns er at han skrev alt for mye», sier en av deltakerne. Min første tanke er: Litt mer respekt, takk! Jeg er sikker på at Saint-Saëns overhodet ikke opplevde sin produktivitet som noe problem. Han var formentlig både stolt og glad over alt han fikk til gjennom et langt liv. «Saint-Saëns skrev jo i samme stil hele livet. Det har man ofte innvendt mot ham i ettertid», sier en annen av deltakerne. Jeg tenker igjen: Litt mer respekt, takk!  Verken Saint-Saëns eller det samtidige publikum følte trolig at hans store ensartede produksjon var noe problem. Snarere tvert imot.

Saint-Saëns skrev alt for mye og utviklet seg ikke – det er noe irriterende smålig over slike etterpåkloke uttalelser. Men på den andre siden: Vi snakker jo alle på denne sleivete måten. Ikke minst vi som anmelder musikk. Vi bedømmer verkene og framføringene, men setter oss også i samme åndedrag til dommere over komponister og utøvere – uten å ville det og uten å tenke nærmere over det. Vi slutter bare alt for direkte fra verk til komponist eller fra fremførelse til kunstner: Når verket er kjedelig, er det nok fordi komponisten selv var kjedelig; når musikken klinger tørt, er det trolig fordi pianisten som spiller den, er en tørrpinn. Og så videre. Moraliserende og bedrevitende.

Noen ganger virker det som om alt det vi liker å kalle musikkultur, ikke er annet enn nettopp dette – denne innforståtte, nærmest familiære tonen som musikklyttere bruker seg imellom. Vi snakker om for lengst avdøde komponister og om musikere fra fjerne land som om de var nære slektninger eller lokale byoriginaler. Programheftene repeterer de gamle anekdotene om Beethoven. Tekstheftene i cd’ene forteller om Bruckners sosiale tabber. Studievertene på NRK Klassisk maser i vei om Schuberts syfilis og Chopins tuberkulose. Anmelderne kritiserer at Schönberg var autoritær. Vi kaller Haydn for pappa. Og synes litt synd på Saint-Saëns – han skjønte jo ikke at han skrev alt for mye, stakkar.

Det er vanskelig å unngå dette evinnelige amatørpsykologiske samrøret av liv og verk. Men vi burde selvsagt forsøke å gjøre det. Hver gang. Forsøke å konsentrere oss om musikken selv. Glemme komponistens biografi og alt hva vi har lest om utøverne. Bare lytte til musikken. Og bare snakke om musikken etterpå.