Årets klassiske musikk

Bergens Tidende, 20.12.2021

Årets klassiske plate

Mozart Momentum – 1785

Leif Ove Andsnes

Mahler Chamber Orchestra

Sony Classical

«Mozart Momentum – 1785» ligger allerede høyt på de internasjonale hitlistene for 2021. Med denne platen har Leif Ove Andsnes og hans medspillere i Mahler Chamber Orchestra tegnet et helt nytt bilde av Mozart. De trekker frem de fremadrettede, revolusjonerende momentene i verkene hans fra året 1785, alt dette som bryter med de etablerte musikalske konvensjonene i perioden. Den Mozart vi hører på denne platen, er en komponist som viser vei fremover i historien, mot Beethoven og enda lenger frem. En plate full av dramatisk, barsk og demonisk musikk.

Årets klassiske konsert

Verk av Bach, Mozart og Philip Glass

Víkingur Ólafsson, klaver

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Smittevernsreglene har satt snevre rammer for de fleste konserter i 2021. Da BFO i januar spilte årets første konsert i Grieghallen, var vi bare 200 tilhørere spredt ut over i salen. På scenen satt et begrenset antall musikere på god avstand av hverandre. Men tross alle begrensninger ble det en flott, sterk konsert der den islandske eksentrikeren Víkingur Ólafsson startet med å spille Philip Glass og etterpå beveget seg fra 1900-tallets minimalisme bakover til 1700-tallet der han trakk frem musikalske forbindelseslinjer mellom Bach og Mozart. Det er sjeldent BFO spiller barokkmusikk. Men når de gjør det, viser det seg at de kan matche seg med de beste tidligmusikkensembler.

Årets operastjerne

Lise Davidsen, sopran

I 2020 var operasopranen Lise Davidsen midt i sitt internasjonale gjennombrudd – hun hadde sunget store roller på scenene i New York og London og hadde debutert som Wagner-sangerinne i Bayreuth. Så kom pandemien. Og det ble bråstopp i karrieren hennes. I 2021 har det vært færre reiserestriksjoner og hun har kunnet gjenoppta karrieren sin – med store prestasjoner i Bayreuth, på Metropolitan og La Scala. Og med kritikerroste solokonserter både ute og hjemme. I de norske konsertsalene har vi blant annet kunnet høre henne synge Grieg akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Plateselskapet Decca har innspilt Grieg-programmet nå i høst. Vi gleder oss til platen kommer i januar.

En bergensk fiolinvirtuos

 Bergens Tidende, 10.12.2021

 

Sonoko Miriam Welde

Bruch / Vaughan Williams / Barber

Oslo Philharmonic Orchestra

Lawo

Bergens Tidende intervjuet Sonoko Miriam Welde i januar 2006. Hun var ni år den gang og hadde nettopp spilt sin første konsert med Bergens Filharmoniske Orkester. «Jeg liker å spille fort på fiolin», sa hun. «Men det er tennisspiller jeg vil bli når jeg blir stor», la hun til.

Hun ble ikke tennisspiller. Hun ble en prisbelønnet fiolinist som i ganske mange år har spilt med all verdens orkestre og dirigenter. Men når hun nå, femten år etter fiolindebuten i Bergen, utgir sin første plate i eget navn, merker vi kanskje likevel noen av tennisspillets kvaliteter i musikken hennes. For her er det lynraske reaksjoner og kontante tilbakemeldinger på orkestrets utfordringer, her er det betydelig slagkraft og ikke minst en formidabel evne til å holde spillet flytende og få musikken til å sveve i lange melodiske linjer.

Platen er på et vis en typisk debutplate, en plate der solisten får anledning til å vise frem ulike sider av talentet sitt. Welde har valgt å presentere seg med en eldre og en nyere fiolinkonsert og innimellom spiller hun et av fiolinlitteraturens mest populære solostykker. I alle tre verk blir hun akkompagnert av Oslo Filharmonien under ledelse av Tabita Berglund og Joshua Weilerstein.

Det eldste verket er Max Bruchs første fiolinkonsert (1866) – som ikke bare er en stor, romantisk fiolinkonsert, men simpelthen «verdens mest populære fiolinkonsert» – skal vi tro en britisk lytteravstemning fra 1996.

Welde åpner konserten, lavmælt og melankolsk og bryter så igjennom mørket med store gnistrende eksplosjoner og går uten opphør over i andresatsen som hun spiller med inderlighet og andakt. Og når vi kommer frem til finalen, kaster hun seg inn i Bruchs «sigøyner»-fantasier med høyt humør og voldsom rytmisk autoritet.

Platens andre fiolinkonsert er signert den amerikanske komponisten Samuel Barber. Selv om han skrev konserten i årene omkring 1940, er det snakk om et verk som beveger seg i samme tradisjonelle, romantiske 1800-talls landskap som Bruch-konserten – et verk med lange, slyngede melodilinjer og vakkert samspill mellom Welde og de ulike orkestergruppene. Den idylliske stemningen holder seg helt frem til tredjesatsen der Welde brått bryter opp og kaster seg ut i et virtuost fyrverkeri av sprikende dissonanser som peker bort fra romantikken og langt fremover i musikkhistorien.

Welde spiller overbevisende, musikalsk og virtuost i disse to fiolinkonsertene. Men høydepunktet på platen er likevel det tredje verket: Ralph Vaughan Williams’ populære tonedikt «The Lark Ascending» skrevet i årene rett etter første verdenskrig.

I dette verket der fiolinen med musikalske midler imiterer en lerke som flyr opp og kretser over et vakkert, engelsk landskap, får vi høre Welde på sitt mest personlige: lavmælt, inderlig, lyrisk – en musikalsk stemme som viser frem oppdriften og de lange buene i lerkens flukt.

Ekstatiske og magiske sanger

 Bergens Tidende, 19.11.2021

Benjamin Britten: Les Illuminations; Quatre Chansons françaises.

Joseph Canteloube: Chants d'Auvergne

Mari Eriksmoen, sopran

Edward Gardner, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

På den nye Chandos-platen med Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester hører vi sopranen Mari Eriksmoen som solist i franskspråklige verk av Benjamin Britten og Joseph Canteloube.

Platens hovedverk er Brittens «Les Illuminations» – ni sanger for sopran og strykeorkester basert på tekster hentet fra den franske lyrikeren Arthur Rimbauds revolusjonære samling av prosadikt fra 1870-åra.

«Jeg alene har nøkkelen til denne ville paraden», synger Eriksmoen i starten av «Les Illuminations». Og gjentar det to ganger senere i forløpet. Dette er riktignok Rimbauds ord, men det er samtidig en rammende karakteristikk av Eriksmoens egen innsats på platen. For det er nettopp stemmen hennes som åpner dette ville verket opp og får Rimbauds ord og Brittens musikk til å blusse opp og smelte sammen.

Med sin store, ekspressive sopranstemme maner Eriksmoen frem en serie ekstatiske, hallusinatoriske scener – vi ser merkelige bilder av den tvekjønnete demonen Pan, vi hører fortellinger om hjemsøkte byer og dansende villmenn. Og underveis binder Eriksmoen alle disse drømmeaktige, surrealistiske fragmentene sammen ved hjelp av lange, funklende tonegirlander. Det er sjeldent vi har hørt en så dramatisk, så uttrykksfull versjon av dette verket.

Strykerne i BFO følger Eriksmoen tett underveis og legger fine, sitrende klanger rundt Rimbauds magiske illuminasjoner. I de to andre verkene på platen blir hun akkompagnert av hele det store symfoniorkesteret.

Britten er her representert med «Quatre Chansons françaises» (1928), et litt blekt verk skrevet av en bråmoden tenåring, mens platens andre sentrale verk er en serie utdrag av «Chants d'Auvergne», de folkemusikalske samlingene som den franske komponisten Joseph Canteloube utga fra 1920-tallet og frem til sin død i 1957.

Her er mange flotte øyeblikk – store skimrende og funklende orkesterbilder og Eriksmoens stemme svevende høyt over orkesterklangen med blomstrende versjoner av Canteloubes populære, folkelige sanger fremført på den sørfranske dialekten «occitan».

Enda en sesongåpning med Bergen Filharmoniske Orkester

Bergens Tidende, 13.11.2021

Verk av Sergej Prokofiev
Francesco Piemontesi, piano
Thomas Søndergård, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Vi var på sesongåpning med Bergen Filharmoniske Orkester på torsdag. Den offisielle sesongåpningen lå riktignok i starten av september. Men rett etterpå kom den lange streiken i kultursektoren – slik at det kom til å gå nesten to måneder før det igjen kunne bli orkesterkonsert i Grieghallen.

Men på torsdag skjedde det altså, den egentlige sesongåpningen. En pangåpning uten koronarestriksjoner – med fullsatt sal og scenen fylt til randen av musikere. Og på programmet: to enorme orkesterverk fra forrige århundre. 

Første verk var Sergei Prokofievs tredje klaverkonsert (1921) med den sveitsiske pianisten Francesco Piemontesi som solist. Vi kjenner Piemontesi fra plateinnspillinger – og fra Rosendal-festivalen – som en fintmerkende fortolker av de store wienerklassikerne. På torsdag fikk vi høre ham som solist i et verk fra den helt andre enden av det musikalske spektret – en oppgave han løste med samme sikkerhet og forståelse som når han spiller Mozart eller Schubert.

Allerede fra begynnelsen av første sats der den rasende klaverstemmen bryter igjennom strykernes lyriske klangteppe, skjønte vi at Piemontesi er en brakende virtuos solist som har det tekniske overskuddet som må til for å trenge inn i Prokofievs eiendommelige musikalske univers. Og på den videre veien gjennom verket demonstrerte Piemontesi ikke bare formidabel pianistisk virtuositet, men også fin forståelse for Prokofievs skjeve melodikk og for den særegne musikalske ironien som hele tiden bryter igjennom og farger selv de mest ekvilibristiske passasjene. En pianistisk prestasjon helt utover det vanlige.

Den danske dirigenten Thomas Søndergård og BFO var gode, aktsomme  støttespillere for Piemontesi på veien gjennom klaverkonserten. Etter pausen var de alene på scenen med mer Prokofiev, nå med hans mørke, angstfylte sjette symfoni fra 1947.

BFO kjenner Prokofiev ut og inn. Andrew Litton, deres forrige sjefsdirigent, hadde ham alltid på programmet og sammen innspilte de etter hvert alle symfoniene hans på platemerket BIS – innspillinger som nettopp nå er gjenutgitt i en samleboks.

Littons Prokofiev-tolkninger sammen med BFO var alltid veldig «amerikanske» – dundrende, fargesprakende, med voldsomme effekter og dramatisk driv fremover mot de store orkesterklimaksene. Spørsmålet på denne ukes torsdagskonsert var om Thomas Søndergård ville velge en annerledes strategi i sin tolkning av den sjette symfonien.

Og, jo, det ble faktisk en noe annerledes Prokofiev denne kvelden. Fremføringen hadde riktignok store, sterke utladninger, ville dissonanser og nervøse melodiske rykninger. Men dette var også en fremføring der hovedvekten lå på de lange musikalske sammenhengene og på samspillet mellom de enkelte instrumentgruppene – en fremføring der musikken fikk lov å puste og der de mange uttrykksfulle detaljene som ligger innebygd i den massive orkesterklangen, fikk lov å glimte til.

Fantastisk åpning av konsertlivet

Bergens Tidende, 01.10.2021

Franz Schubert: Die schöne Müllerin og Winterreise
Matthias Goerne, baryton
Leif Ove Andsnes, piano
Håkonshallen

For en forrykende uke det har vært! En uke på sangens vinger, en uke i Schuberts tegn.

Siste lørdag ble de norske koronarestriksjonene fjernet. Det ble igjen mulig å gå på konsert uten publikumsbegrensninger. Og på tirsdag satt vi da i Håkonshallen, tett sammen i en fullsatt sal, og hørte den fantastiske tyske barytonen Matthias Goerne synge Schuberts syklus «Die schöne Müllerin» akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Og ikke nok med det – dagen etterpå ble det igjen konsert med Goerne og Andsnes, nå med «Winterreise», Schuberts andre store sangsyklus. Samme sted og fullsatt sal.

«Die schöne Müllerin» og «Winterreise» er komponert med fem års mellomrom på 1820-tallet, men de er ganske forskjellige, både musikalsk og tekstmessig, og gir Goerne anledning til å fremvise alle sider av sitt formidable talent. 

«Die schöne Müllerin» er en lang, sammenhengende musikalsk fortelling. Igjennom tjue sanger hører vi historien om en farende svenn som tar arbeide hos en møller. Han forelsker seg i møllerens datter, hun avviser ham og han drukner seg i elven som driver møllehjulet.

Goerne bruker alle sine dramatiske evner til å folde denne historien ut.

Han «spiller» de ulike figurene, fremviser dem fysisk på scenen – vi ser møllerdatteren og hennes far, vi ser møllersvennen og rivalen hans, den farlige jegeren. Goerne karakteriserer figurene vokalt – stemmen hans er kraftig, med maskulin dybde og tyngde. Men den har også en spennvidde som gjør det mulig for ham å gå helt opp i tenorenes lyse område og fremstille den unge møllerdatteren tvil.

Vi hører og forstår figurene i situasjonen, men Goerne får oss samtidig til å se dem utenfra. Vi skjønner møllersvennen misforståelser og mistolkninger. Og vi hører alle de små tegnene i musikken og teksten som peker frem og foregriper den tragiske slutningen.

Leif Ove Andsnes er Goernes oppmerksomme ledsager på reisen gjennom dette omskiftelige landskapet. Han viser frem alle de brå melodiske kastene og harmoniske stemningsskiftene i Schuberts musikk. Og han spiller overgangen fra dur til moll i «Tränenregen» så frysende kaldt at vi allerede på midten av reisen forstår hva som kommer til å skje med denne naive møllersvennen.

Det ligger også en liten fortelling i «Winterreise»: En mann kommer til en fremmed by, møter en ung kvinne, forelsker seg og blir avvist. Men fortellingen er egentlig bare det skissemessige utgangspunktet for noe langt mer. For slik Goernes fremstiller dette verket, blir «Winterreise» først og fremst en beskrivelse av en psykologisk tilstand, en nesten modernistisk samling musikalske fragmenter og bilder av tap og sorg.

Igjennom de 24 sangene fremstiller Goerne disse bildene med sublim dramatisk og musikalsk innlevelse. Vi «ser» denne mannen, «ser» ham drive omkring i et vinterlig landskap der alt minner ham om tapte muligheter. Og vi hører ham, hører hans knuste forhåpninger, hører hans plutselige utbrudd av rasende fortvilelse mens sorgen etter hvert forvandler seg til trett dødslengsel – inntil han i den aller siste sangen møter Døden i skikkelse av en gammel lirekassemann.

Det er ingen som bedre enn Goerne forstår å synge frem alle disse nyansene i Schubert musikk slik at «Winterreise» blir et stort, rystende psykodrama. Og det er ingen som bedre enn Leif Ove Andsnes forstår å fange opp alle musikkens sprikende signaler og kontraster og gjøre klaverstemmen til en selvstendig med- og motspiller på reisen gjennom Schuberts vinterlandskap. 

For et makkerpar!

Åpningskonsert med forhindringer

Bergens Tidende, 04.09.2021

Verk av Kristine Tjøgersen, Carl Nielsen og John Adams
Johan Dalene, fiolin

Håkon Matti Skrede, kormester
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det var sesongåpning med Bergen Filharmoniske Orkester på torsdag. Dette har vi drømt om lenge, halvannet år faktisk: En skikkelig konsert i Grieghallen, konsert med levende musikk og med et stort, levende publikum i salen.

Derimot hadde vi ikke drømt om at vi først skulle tvangsinnlegges til en valgtale av kulturminister Abid Raja (V). Men det ble vi. Og der satt vi da og måtte høre på ti minutters skamløs selvskryt og valgflesk. Et pinlig opptrinn.

Det føltes som en evighet, men omsider kom konserten da i gang – med et flott program der ny og eldre musikk dannet en nydelig helhet.

Konserten åpnet med «Bioluminescence», et verk som komponisten Kristine Tjøgersen fikk Pauline Hall-prisen for i fjor. Tittelen refererer til de eiendommelige lysfenomenene og bevegelsene som oppstår når ildfluer og andre lysende insekter blinker i mørket.

I verket har Tjøgersen «oversatt» data om slike insekters bevegelser til melodiske og rytmiske figurer, og i den mørklagte Grieghallen ble disse lydkonstruksjonene utfoldet som et varsomt stykke musikkteater der bevegelige LED-lys og sitrende orkesterklanger skapte fine, sarte effekter.

Neste punkt på programmet var en vakker, overbevisende fremføring av Carl Nielsens Fiolinkonsert med unge Johan Dalene som solist. Dalenes tolkning var nettopp så sterk og virtuos som verket krever det, men den var samtidig mer lyrisk, mer avdempet og poetisk enn vi er vant til.

Dalene spilte de langsomme delene med rørende inderlighet og fanget helt presist det særegne «fynske» tonefallet i Nielsens karakteriske melodikk. Og der mange fiolinister spiller utadvendt og bråkende i de raske delene, var Dalene utvunget og avslappet slik at solostemmen fikk nettopp den hjertelige, smilende karakteren som Nielsen hadde i tankene da han skrev konserten i sin tid.  

Etter pausen var det tid for de helt store effektene. Orkestret og Edward Gardner var på plass på scenen og foran dem, nede i den åpne orkestergraven, sto Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor og kormester Håkon Matti Skrede – klar til å fremføre et verk fra den tidlige minimalismen: John Adams «Harmonium», skrevet i 1980 for kor og orkester til tekster av barokkpoeten John Donne og den amerikanske lyrikeren Emily Dickinson.

Mange av minimalismens verker er falmet svært i løpet av årene etter den første heroiske fasen. Men «Harmonium» har bevart sine farger – i alle fall når verket blir fremført så profesjonelt, så kraftfullt som på torsdag i Grieghallen.

Edward Gardner som kjenner dette verket ut og inn, førte BFO presist og bestemt gjennom de uendelige repetisjonene. Og i orkestergraven sto de to korene og ga en flott fremføring av de lange, musikalske bølgebevegelsene gjennom Donnes og Dickinsons dikt – og klarte med bravur de «himmelske girskiftene» der Adams umerkelig endrer musikkens harmoniske grunnlag og åpner nye retninger, nye utsyn. En sterk avslutning på en fin konsert.

Orkestermusikkens elitedivisjon

Bergens Tidende, 03.09.2021

Bruckner: Symphony No. 3

Bergen Philharmonic Orchestra
Thomas Dausgaard
BIS

Anton Bruckner redigerte og reviderte alle sine ni symfonier. Men ingen av dem finnes i så mange reviderte versjoner som den tredje. Han skrev den i 1873, den måtte igjennom tre revisjoner før den ble uroppført i 1877, og i 1888 kom det enda en versjon.

Originalversjonen fra 1873 er bare overlevert i to kopier. Den var lenge glemt., men i 1977 – da verden virkelig hadde fått ørene opp for Bruckners særegne musikalske univers – ble den omsider trykt.

Det er denne opprinnelige versjonen som Bergen Filharmoniske Orkester nå har spilt inn på plate sammen med den danske dirigenten Thomas Dausgaard – som også dirigerte BFO i siste års utgivelse av Bruckners sjette symfoni. 

Originalversjonen av den tredje symfonien er den lengste av alle Bruckners symfonier, en musikalsk mastodont som sjeldent er blitt innspilt. At BFO nå utgir den, er i seg selv en begivenhet. Men innspilningen er ikke bare en interessant musikkhistorisk dokumentasjon av et glemt eller oversett Bruckner-verk. Dette er en fremragende fremføring som kan måle seg med de beste Bruckner-innspilningene på markedet.

I samtiden sa folk at Bruckner hadde komponert den samme symfonien ni ganger. Det var ikke vennlig ment. Men det er noe riktig i dette. Alle symfoniene hans bygger på en slags musikalsk urfortelling: Vi starter i et storslått landskap og beveger oss fra en mystisk-tragisk situasjon til et stort gjennombrudd der en lysende åpenbaring leder oss det siste stykke av veien frem mot en heroisk, triumferende finale.

Dausgaard og BFO legger den tredje symfoniens fortelling frem i store, overskuelige seksjoner og lange spenningsbølger. I sammenligning med andre Bruckner-dirigenter velger Dausgaard relativt raske tempi. Det gir tolkningen en høyspent, sitrende fremdrift, men han disponerer samtidig kreftene slik at musikerne får tid til å bremse opp, roe seg ned og – ikke minst – at de har muskler nok til at orkestret kan legge inn all den massive tyngden og alle de eksplosive utladningene vi forventer av en Bruckner-symfoni.

Når Dausgaard tidligere har dirigert Bruckner med BFO i Grieghallen, har vi av og til snakket om hans nesten kammermusikalske tilgang til dette voldsomme stoffet. Denne tilgangen opplever vi igjen på platen hvor han hele tiden – selv i de kraftigste utladningene – sørger for at det kompliserte Brucknerske stemmevevet står lysende klart, skarpt og detaljert.

Det er selvsagt BFOs musikere som har ansvaret for at denne musikalske strategien, denne symfoniske gjennomlysningen lykkes. Strykerne etablerer fundamentet med varm, senromantisk klang, mens de store, avgjørende begivenhetene håndteres av messing- og treblåsere og av hornene – i eminent samspill.

Bruckners symfonier er på et vis en musikalsk prøvestein. Et orkester som klarer å gi overbevisende tolkninger av disse kolossale verkene, spiller i orkestermusikkens elitedivisjon. BFO befinner seg der oppe nå.  

Sommerkonsert med kraftig kost

Bergens Tidende, 14.08.2021

Verk av Bernstein, Dvořák og Prokofjev
Sandra Lied Haga, cello
James Gaffigan, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Plenen, Bergenhus festing

Bergen Filharmoniske Orkester arrangerer igjen utendørs sommerkonserter – for første gang siden august 2019. I år foregår det på Bergenhus festing, på plenen bak Håkonshallen. Tre konserter – onsdag, torsdag og fredag kveld.

Pandemien setter fremdeles sitt preg på slike arrangementer: Plenen er delt opp i tre seksjoner, publikum er inndelt i kohorter. Du må bestille adgang på forhånd, du blir registrert ved inngangen og du må kunne fremvise gyldig koronasertifikat.

Men klarer du dette, får du anledning til å stå sammen med tusen andre publikummer og høre og se BFO – som det siste året vanligvis bare har spilt for maks 200 tilhørere i Grieghallen.

Jeg gikk og hørte konserten torsdag kveld. Her var alt som vi husker det fra de tidligere sommerkonsertene: Blandet vær og blandet musikalsk program. Orkesterklangen formidlet via et lydanlegg på full guffe. Og opptak av musikere og dirigent blåst opp på storskjerm bak orkesteret.

Dette er ikke et opplegg som inviterer til delikat, nyansert musikk. Her trenges det kraftig kost. Noe vi da også fikk – først med en bråkende, smellende fremføring av Leonard Bernsteins suite av symfoniske danser fra «West Side Story».

Det er aldri enkelt å blåse liv i disse stivbente, liksom-jazzy dansene, men dirigenten James Gaffigan gikk til saken med stor entusiasme og klarte – sammen med BFOs eminente messingblåsere og slagverkere – å få Bernsteins musikk til å løfte seg.

«West Side Story» er som kjent en musikalsk aktualisering av Shakespeares drama «Romeo og Julie». Som avslutning på konserten fikk vi høre en annen musikalsk fremstilling av samme tema: et utdrag av Sergej Prokofjevs musikk til balletten «Romeo og Julie», fremført av BFO med skarpe kontraster og fin balanse mellom ballettmusikkens tunge og lettere avsnitt.

Mellom Bernstein og Prokofjev hørte vi første sats av Antonín Dvořáks cellokonsert med Sandra Lied Haga som solist.

På festivalen i Rosendal i siste uke fungerte Hagas cello som det solide fundamentet i en lang rekke av Dvořáks kammermusikalske verk. På torsdag tok hun alle erfaringene med Dvořáks musikk med seg inn på Plenen og ga sammen med BFO en kraftfull, syngende tolkning av denne fullromantiske konserten.

Det var kaldt og blåsende på Plenen. Men det ble blussende varmt da Haga ga seg inn i Dvořáks cellokonsert – et kvarters sterk og nyansert musikk klemt inne mellom Bernstein og Prokofjev, et stykke musikk som var hele kvelden verdt.

Musikalsk nasjonalisme i Rosendal

Bergens Tidende, 09.08.2021

Rosendal Kammermusikfestival
Leif Ove Andsnes, KonstKnekt, Per Arne Glorvigen, Zlata Chochieva, Josef Špaček m.fl.
Baroniet Rosendal

«Det er veldig godt å se dere» … sa Leif Ove Andsnes torsdag kveld da han ønsket publikum velkommen til Rosendal Kammermusikkfestival 2021. Gleden var gjensidig.

Siste år måtte han avlyse festivalen fordi reiserestriksjoner og smittevern gjorde det umulig å bringe musikere og publikum sammen i Rosendal.

Men i år lyktes det altså. Og godt var det, godt å være på festival igjen — nesten som før pandemien, men ikke helt: For også i år var det utenlandske musikere som ikke kom seg til Norge grunn av reiserestriksjoner — noe som førte til endringer i det opprinnelige programmet. Det var også sterke begrensninger på hvor mange tilhørere som fikk lov å være til stede i Baroniets store konsertsal. Og i tillegg var alle konsertene temmelig korte og ble avviklet uten pauser.

Men uansett: det var herlig — og ganske emosjonelt — å være her igjen og få være med på fire intense dager med levende kammermusikk fra morgen til kveld.

Festivalens motto var «Fra mitt hjemland» — for i år hadde Andsnes satt seg fore å presentere musikk som dyrker det nasjonale særpreget, spesielt musikk som søker å bygge opp en nasjonal musikalsk identitet ved å føre elementer fra hjemstavnens folkemusikk inn i kunstmusikken.

Mottoet «Fra mitt hjemland» er hentet fra et verk av den tjekkiske komponisten Bêdrich Smetana, og det var nettopp nasjonalromantisk musikk fra det sene 1800-tallets Østeuropa som dominerte på festivalprogrammet — med Smetanas landsmand, Antonín Dvořák, som hovedperson og med sideblikk til for eksempel vår egen Edvard Grieg og — noe uventet — til den moderne argentinske tangomesteren Astor Piazzola.

Man kunne kanskje bli litt nervøs over denne fokuseringen på det nasjonale, spesielt med tanke på den voldsomme dyrkingen av nasjonale identiteter som pågår i tidens autoritære østeuropeiske regimer. Knut Olav Åmås fra Stiftelsen Fritt Ord som holdt festivalens åpningstale, advarte i alle fall om nasjonalismens destruktive sider, blant annet med henvisning til mellomkrigstiden og til nazistenes bruk — eller misbruk — av nasjonale uttrykk i musikk og bildekunst.

Men det var faktisk ingen grunn til bekymring. Det meste av den musikken som ble spilt på konsertene i Rosendal, var av det ytterst fredelige slaget — ingen aggressiv nasjonalisme her, men en fint avstemt blanding av underholdende musikk og store, krevende verk, alle med innslag av ulike folkemusikalske elementer.

Åpningskonserten var et godt eksempel i så måte. Det unge kammerensemblet KonstKnekt innledet med en spenstig fremføring av Dvořáks slaviske danser. Og til avslutning ble det mer Dvořák, nå hans klaverkvintett nr. 2 (op. 81) — flott spilt av Andsnes sammen med Ludvig Gudim og Sonoko Miriam Welde (fioliner), Eivind Ringstad (bratsj) og Sandra Lied Haga (cello). Her var den folkemusikalske fargeleggingen kanskje mest tydelig i den vakre, melankolske andresatsen som er basert på en «dumka», et gammelt slavisk melodimønster.

Og innimellom disse to stykker Dvořák var vi en tur i Argentina og hørte Piazzolas «Le grand Tango» med Per Arne Glorvigens bandeneon og Øivind Gimses cello i lekende, improviserende samspill akkompagnert av musikere fra KonstKnekt.

Det ble spilt mye god og spennende musikk de neste dagene — så mye at det ikke er mulig å nevne alt. Men fra fredagens konserter kommer vi i alle fall til å huske russiske Zlata Chochievas forrykende fremføring av Béla Bartóks eneste klaversonate (Sz. 80), et verk der klaveret nærmest fungerer som slagverk og brukes til å gjenskape komplekse, rytmiske mønstre fra ungarsk og rumensk folkemusikk.

Og fra fredag kveld: Leif Ove Andsnes alene ved flygelet med Dvořáks «Poetiske tonebilder» (op. 85) — tretten musikalske meditasjoner og fantasier over romantiske situasjoner og stemninger. Verket blir sjeldent spilt, men slik Andsnes fremførte det — med store uttrykksmessige kontraster fra det mest sårbare og vare til det mest eksplosivt kraftfulle —  ja, da rykket dette oversette verket helt frem i den musikkhistoriske forgrunnen.

Leif Ove Andsnes alene på scenen i Rosendal med kraftfull fremføring av Dvoráks «Poetiske tonebilder». Foto: Liv Øvland / Rosendal Kammermusikkfestival

Lørdag ble det enda mer Dvořák og enda mer nasjonalistisk farget musikk, men nå inspirert av amerikanske folketoner. Ludvig Gudim og Sonoko Miriam Welde (fioliner), Eivind Ringstad (bratsj) og Sandra Lied Haga (cello) fant sammen igjen og ga oss en stormfull tolkning av den «amerikanske» strykekvartetten (nr. 12) der Dvořák leker med former og temaer vi kjenner igjen fra Midtvestens square dances og hoe downs. 

I tillegg ble det en liten norsk avdeling der vi blant annet fikk høre Johan Dalene i en suveren tolkning av Griegs Fiolinsonate nr. 2 akkompagnert av Andsnes.

Senere på dagen guidet Per Arne Glorvigen publikum gjennom Piazzolas musikalske Buenos Aires. Og sent lørdag kveld fikk vi da endelig høre det verket som hadde gitt festivalen sitt motto: Smetanas «Fra hjemlandet» — fyrig fremført av den unge, tjekkiske fiolinisten Josef Špaček sammen med Zlata Chochieva på klaver.

Festivalens tittelverk – Smetanas «Fra hjemlandet» – fyrig fremført av fiolinisten Josef Špaček og pianisten Zlata Chochieva. Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

Suset fra de finske furuskogene

Bergens Tidende, 16.06.2021

 

Sibelius

Lise Davidsen, sopran

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

På den nye Chandos-platen tar Bergen Filharmoniske Orkester og sjefsdirigent Edward Gardner for seg fem orkesterverk av Jean Sibelius – tre korte, tidlige komposisjoner skrevet i årene omkring 1900 pluss to sene tonedikt: «Luonnotar» fra 1913 og «Tapiola» fra 1926

«Tapiola» var det siste orkesterverket Sibelius skrev. Det er et verk som bryter med de fleste tradisjonelle reglene, en komposisjon som så å si er skrevet på kanten av det musikalske stupet. Den starter med fire enkle toner – et bruddstykke av en moll-skala – og utvikler seg herfra ved knoppskytning i alle retninger. Resultatet blir et mektig lydmaleri, et lydbilde av en enorm, susende finsk furuskog.

BFO er effektive stifinnere i dette verket. Strykerne maler et skimrende, flimrende bilde av bevegelsene i trærne, og blåserne markerer med skarpe, brå kast stormen som suser gjennom urskogen. Vi hører trær som knaker og knirker, hører bølgeslag i en stor innsjø. Og til sist, etter en lang, manisk crescendo-passasje i strykerne, er det nesten som om skogguden Tapio åpenbarer seg for oss.

«Tapiola» er flott spilt, en skarp og presis tolkning som overstråler de fleste andre innspillingene av dette verket.

Men det er likevel det andre, sene Sibelius-verket som er den virkelige begivenheten på denne platen. For her hører vi sopranen Lise Davidsen som solist i «Luonnotar» – en musikalsk skapelsesberetning som Sibelius i sin tid komponerte til en tekst hentet fra det finske nasjonaleposet «Kalevala».

«Luonnotar» er et ganske kort verk som verken er mye spilt i konsertsalene eller på plate – noe som trolig skyldes at Sibelius her har stilt nesten umenneskelige krav til solostemmen. Men Lise Davidsen har hva som må til for å klare verkets enorme, vokale utfordringer. Stemmen hennes beveger seg utvunget i voldsomme, dramatiske sprang opp og ned gjennom to oktaver og skaper et lydbilde som visse steder har nesten wagnerske dimensjoner. I tillegg gir hun solostemmen en ungdommelig, klar og lysende kvalitet.

Resten av platen er en mer blandet fornøyelse. Ikke på grunn av BFO – de spiller upåklagelig. Men de tre tidlige Sibelius-verkene – «Rakastava» (1893) for strykeorkester, tonediktet «Vårsang» (1894) og scenemusikken til «Pelléas et Mélisande» (1905) – er, for å si det mildt, ikke spesielt spennende. Scenemusikken har en rekke fine passasjer for engelskhorn, men balanserer ellers – som de to andre verkene – ubekvemt på grensen til det banale.

Gustav Mahler som hørte «Vårsang» på en konsert i Helsinki i 1907, skrev i et brev hjem at dette var «ganske vanlig kitsch anrettet som nasjonal saus ved hjelp av visse nordiske harmoniseringsmanerer. Hjelpe meg!» – Hårde ord, men ganske rammende om denne delen av produksjonen til Sibelius.

Rapport fra en musikalsk revolusjon

Bergens Tidende, 11.06.2021

Mozart Momentum – 1785 
Leif Ove Andsnes 
Mahler Chamber Orchestra 
Sony Classical

Med prosjektet «Mozart Momentum» tar Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra for seg Mozarts eventyrlige produktivitet i årene 1785-86.

Prosjektet skulle egentlig presenteres på en konsertturne i løpet av 2020 og avsluttes med plateinnspillinger. Det satte pandemien en stopper for. Men Andsnes og MCO klarte å komme sammen et par dager i Berlin i høst der de fikk spilt inn 1785-delen av prosjektet. Resultatet hører vi på dobbelt-cd’en «Mozart Momentum – 1785» som nettopp er utkommet. 1786-delen skal innspilles senere, etter pandemien.

De to nye platene rommer Mozarts tre klaverkonserter fra året 1785 (nr. 20-22) spilt av Andsnes som selv dirigerer kammerorkesteret fra krakken. Sist han og MCO samarbeidet på denne måten, var i 2014. Den gang gjaldt det konserter og plater med Beethovens fem klaverkonserter. Og på et vis bygger de nye Mozart-innspillingene på erfaringer fra dette samarbeidet.

For det som Andsnes og hans medspillere trekker frem og understreker på denne nye utgivelsen, er nettopp de fremadrettede, revolusjonerende momentene i Mozarts musikk fra 1785, alt det som bryter med de etablerte musikalske konvensjoner i perioden, alt det som peker fremover i historien, mot Beethoven og enda lenger frem.

Når MCO åpner platen og spiller de første taktene av klaverkonsert nr. 20 (K. 466, d-moll), hører vi med en gang at dette er dramatisk musikk, barsk og demonisk som ouverturen til en mørk opera. Og når Andsnes gjør sin entre, skjønner vi at her har det skjedd noe nytt.

Klaveret er ikke lenger en underordnet tjener som får lov å slippe til og pynte orkestersatsen med brilliante, underholdende galanterier. Vi har for oss en maktfull, selvstendig stemme som skaper rom og respekt omkring seg – og som matcher orkesterets innspill på veien gjennom den rondo-aktige, vakkert forsirede andresatsen frem til den stormfulle finalen.

Slik fortsetter det – med klaverkonsert nr. 21 (K. 467, «Elvira Madigan») og nr. 22 (K. 482). Andsnes er hele tiden i sentrum, en klar og tydelig solist, forrykende virtuos – og en veiviser som leder oss gjennom musikken og viser frem alle de subtile, tematiske og motiviske sammenhenger i og mellom satsene.

Musikkhistorikerne forteller at det er slike sammenhenger som gjør Mozarts nr. 20 til det første eksemplet på en «symfonisk klaverkonsert». Eller som pianisten Charles Rosen en gang sa: disse verkene fra 1785 hører like mye til symfoniens og operaens historie som til historien om klaverkonsertens utvikling. På «Mozart Momentum – 1785» demonstrerer Andsnes og MCO denne revolusjonen i praksis.

Mozart skrev ikke bare tre grensesprengende klaverkonserter i løpet 1785. Han tok seg også tid til å skrive musikkhistoriens første klaverkvartett (K478, g-moll). Vi hører den med Andsnes i finstemt dialog med MCOs tre stemmeførere – Matthew Truscott (fiolin), Joel Hunter (bratsj, Frank-Michael Guthmann (cello).

Og det er mer: MCOs blåsere får anledning til å vise seg frem i «Maurerische Trauermusik» (c-moll, K. 477), et kort stykke sørgemusikk skrevet til begravelsen av en Mozarts frimurervenner. Pluss at Andsnes selv, sittende alene ved klaveret, gir oss en muskuløs tolkning av Mozarts dramatiske Fantasi i c-moll (K 475).

Stormfull avslutning av Festspillene 2021

Bergens Tidende, 11.06.2021

Festspillene

Arne Nordheim: Stormen, suite
Mari Eriksmoen, sopran
Johannes Weisser, baryton
Vilja Kwasny og Max Makowski, dansere
Sarah Derendinger, videodesign
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det blåser elektronisk storm gjennom Grieghallen. Vi hører måseskrik mens vaktene fører oss inn i det mørklagte rommet og plasserer oss på behørig avstand av hverandre. Oppe på det gjennomsiktige sceneforhenget ser vi bilder av vann, et kystlandskap, et kvinneansikt. Bak forhenget skimter vi musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester. Edward Gardner går opp på podiet. Forhenget går opp. Og da er avslutningskonserten i gang.

Festspillene 2021 sluttet onsdag kveld med Arne Nordheims «Stormen» – ikke hans to timer lange musikk til Shakespeare-balletten fra 1979, men den korte orkestersuiten han skrev samme år som en slags musikalsk sammendrag av hans og koreografen Gene Tetleys arbeid.

Det var ingen ballettdansere på scenen i Grieghallen da BFO fremførte suiten onsdag kveld, men det var fire store skjermer oppe over orkesteret der videokunstneren Sarah Derendinger ga oss en slags visuelle kommentarer til musikken og til Shakespeares fortelling om merkelige hendelser blant trollmenn og villmenn på en fjern øy. 

Derendingers bildefantasier på skjermene fulgt forløpet i Nordheims suite og bygget opp en drømmeaktig fortelling i seks deler om forholdet og spenningene mellom kongedatteren Miranda og villmannen Caliban – to figurer som i en serie forunderlige naturscener ble fremstilt uttrykksfullt og vakkert av danserne Vilja Kwasny og Max Makowski fra ballettkompagniet Carte Blanche.

Men uansett at Derendingers bilder var både poetiske, suggererende – og til tider også ganske skremmende – så var det Nordheims musikk og BFOs fremføring av den som var det helt sentrale denne kvelden.

Nordheims musikk trenger egentlig ikke illustrasjoner eller kommentarer, den har en helt egen bildeskapende kraft. Gardner og BFO gikk inn i denne musikken og skapte en enorm bildefrise med store, flytende klangmasser, dramatiske utbrudd i slagverket og imponerende, ekspressive solosekvenser fra trombone, bratsj og cello.

Og foran orkesteret sto sopranen Mari Eriksmoen og barytonen Johannes Weisser og sang – med dybde og overveldende uttrykkskraft – Nordheims tonesetninger av utvalgte sitater fra Shakespeares tekst.

Stor applaus til orkester, dansere og solister fra de utvalgte få i salen. Og da var det Anders Beyers tur til å avslutte Festspillene. Direktøren pleier ved denne anledningen å be oss gi hverandre et klem før vi reiser oss og går hjem. Det unnlot han i år. Av innlysende grunner. Men han lovet å gjenoppta tradisjonen i 2022 – da vi forhåpentlig kan gå på festspillkonserter uten munnbind. I fullsatte lokaler.

En reise gjennom lyd og støy

Bergens Tidende, 03.06.2021
 
Nattjazz
Kjetil Møster: Playing the Electrophonic Saxophone
Røkeriet
 

Sluttrapport fra Kjetil Møsters lydlaboratorium

 
De siste fire årene har Kjetil Møster vært doktorgradsstipendiat og drevet med «kunstnerisk utviklingsarbeid» på Institutt for musikk (Griegakademiet) ved Universitetet i Bergen. I løpet av disse årene har han presentert ulike forskningsresultater på konserter og plateutgivelser. Nattjazz-konserten tirsdag kveld fungerte som en slags avslutning og oppsummering av utviklingsarbeidet hans. 
 
Ifølge programmet skulle vi få høre «et utvalg av det Møster har jobbet med» under stipendiatperioden. Det var en veldig beskjeden formulering. For konserten var ikke bare en presentasjon av en serie avgrensede delresultater fra Møsters lydlaboratorium, den var konstruert som et to timer langt, sammenhengende forløp, en reise i lyd og støy, en bevegelse fra ørsmå, enkle uttrykk frem mot store, komplekse strukturer.
 
Møsters doktorprosjekt har tittelen «Playing the Electrophonic Saxophone» – å spille elektrofonisk saksofon». Og da var det vel opplagt at det måtte bli Møsters egne instrumenter – saksofonene, men også klarinetten hans – og deres elektroniske forsterkning som sto sentralt gjennom kvelden.
 
Det startet med tenorsaksofonen. Eller rettere: det startet med en – veldig lang – sekvens der Møster demonstrerte alle de vislende, hvesende og susende lydene det er mulig å få frem hvis man bare puster gjennom instrumentet. 
 
Etter hvert ble det mer lyd – smekkende støy fra klaffene, forsøksvise toner fra rørbladet i munnstykket. Og det ble mer sammensatte forløp der Møster overblåste saksofonen sin og satte den i dialog med diverse elektronikk.
 
I starten styrte han selv elektronikken, men etter hvert gikk hans elektrofoniske saksofoner i samspill med Jørgen Træens synthesizer og lydkunstneren Tijs Hams hjemmesnekrede generatorer og skapte store lydbilder og støyskulpturer som på forunderlig måte kom til å korrespondere med Jan Erik Holtos bildesekvenser på bakveggen.  
 
Og da var vi ved å være fremme – fremme ved det reisemålet, det lydlandskapet vi alle hadde sittet og drømt om: Bandet Møster! – med Ståle Storløkken (keyboards), Hans Magnus Ryan (elgitar), Nikolai Hængsle (elbass) og Kenneth Kapstad (trommer) – som sammen med Møster ga os en lang pumpende, kakofonisk frijazz utblåsning som avslutning på to timers reise gjennom forunderlige lyder.
 
Til høsten blir stipendiat Møster trolig uteksaminert fra Griegakademiet. Kanskje de da gir ham tittelen «doktor jazz»? Eller, kanskje mer presist, «doktor lyd»? 

Strykerfest i Universitetsaulaen

Bergens Tidende, 03.06.2021
 
Festspillene i Bergen
Verk av Dvořák og Piazzolla
Sonoko Miriam Welde, fiolin
Johanne Haugland, konsertmester
Camerata Bergen
Universitetsaulaen

Sonoko Miriam Welde debuterer som tangofiolinist

Det var strykerfest i Universitetsaulaen mandag kveld. Anledningen var et lite jubileum: Bergen kulturskole og musikklinjen på Langhaugen videregående skole har i ti år samarbeidet med Barratt Due musikkinstitutt i Oslo om å tilby unge, lokale strykere et intensivt undervisningsprogram.
 
Mandag kveld ble samarbeidet og de ti årene feiret i et møte mellom 25 tidligere og nåværende deltakere i strykerprogrammet. Og det kom det mye god musikk ut av.
 
Det startet med at alle deltakerne samlet seg på scenen og ga oss en varm, blodrik utgave av Antonín Dvořáks populære «Serenade for strykere» (op. 22).
 
Serenaden er et underholdende, lett idylliserende verk i fem korte satser – som i aulaen, under ledelse av konsertmester Johanne Haugland, ble fremført tydelig og presist, men også med så mye fleksibilitet og elastisitet at musikken kunne puste og strømme fritt. Især imponerte den skarpe og rytmisk poengterte Finalen og den solid bunnen i celloer og kontrabass.
 
Men det var verket etter pausen som var konsertens egentlige begivenhet: den argentinske tangokongen Ástor Piazzollas «Cuatro Estaciones Porteñas» – «De fire årstidene i Buenos Aires».
 
«Årstidene» var opprinnelig fire frittstående stykker skrevet for Piazzolas egen kvintett – fiolin, piano, elgitar, kontrabass og bandoneón. Men på mandag i aulaen fikk vi høre dem som en sammenhengende suite – ispedd sitater fra Vivaldis «De fire årstidene» – i en versjon som russiske Leonid Desyatnikov arrangerte for Gidon Kremer og strykergruppen Kremerata Baltica en gang på 90-tallet.
 
Det var Sonoko Miriam Welde, vår lokale stjernefiolinist, som spilte solostemmen i Desyatnikovs arrangement. Og også dette var litt av en begivenhet.
 
Vi kjenner Welde som en eminent fortolker av fiolinverker fra den klassiske tradisjonen, men det er første gang vi hører henne som solist i et moderne verk av denne typen.
 
Det var rett og slett forrykende og imponerende hva Welde presterte her. Hun spilte solostemmen syngende og triumferende – og gnistrende virtuost. Det var fullt trykk i alle registre. Det var rytmisk overskudd. Det var stramme tangolinjer og tilbakelente, sensuelle fraseringer. Og det var elektriske dialoger med de ti strykerne omkring henne, og et vakkert samspill med Frida Fredrikke Waaler Wærvågens cello. 
 
For en strykerfest og for en debut som tangofiolinist!

Musikalsk ekstase

Bergens Tidende, 01.06.2021

Festspillene i Bergen
Verk av Fartein Valen, Lasse Thoresen og Edvard Grieg
TrondheimSolistene
Geir Inge Lotsberg, kunstnerisk leder
Ragnhild Hemsing, fiolin, fele
Håkonshallen

På TrondheimSolistenes festspillkonsert i Håkonshallen lørdag kveld ble det spilt musikk av norske komponister i spennet fra Edvard Grieg til Lasse Thoresen – og musikk som på flere interessante måter belyste spørsmålet om «det norske» i norsk musikk.

Det startet med «Legende», Fartein Valens aller første verk, skrevet og utgitt i 1908. Verket var riktignok opprinnelig skrevet som en komposisjon for soloklaver, men i Håkonshallen fikk vi det i en versjon for strykeorkester, fint orkestrert av Tore Martinsen.

«Legende» er en lang sats i blussende, senromantisk stil, skrevet før Valen brøt opp og gjorde seg til radikal, europeisk modernist. I strykerversjonen tok TrondheimSolistene godt vare på de kantede ytterdelene i femdelt takt og spesielt fikk de den Brahms-inspirerte midtdelen til å gløde.

Det var ekstase i denne versjonen av Valens musikk. Og mer ekstase skulle det bli. For etter «Legende» fikk vi Lasse Thoresens «Skyggers drøm». Han skrev verket til TrondheimSolistene som urfremførte det i 2019. Siden har han  revidert det slik at konserten lørdag kveld – ifølge Geir Inge Lotsberg, TrondheimSolistenes kunstneriske leder–  egentlig var enda en urfremføring.

Det er mange ulike bølger og strømmer og inspirasjoner som løper sammen i «Skyggers drøm». Det er lange, kontante musikalske linjer og store dissonante eksplosjoner. Og innimellom hører vi plutselig stumper av noe melodisk materiale som kan minne om folketoner. TrondheimSolistene la alt dette sammensatte materialet frem og fikk verket til å henge sammen i en sterk, engasjert tolkning. Stor applaus – og fremkallelse av komponisten som selv var til stede i salen.    

Etter norsk 2000-talls musikk gikk vi langt tilbake i tid, tilbake til Ibsens «Peer Gynt» og til Griegs scenemusikk fra 1876 – med fiolinisten og felespilleren Ragnhild Hemsing som guide.

Hemsing har nylig utgitt en plate der hun spiller fele i kammermusikalske arrangementer av kjente norske komposisjoner fra 1800-tallet. Sammen med TrondheimSolistene fortsetter hun dette arbeidet og legger nå fiolin- og felestemmer inn over orkesterversjonene av Griegs kjente og kjære stykker.

I Håkonshallen demonstrerte hun til innledning at temaet i Griegs berømte «Morgenstemning» i virkeligheten er basert på de tonene man får frem når man knipser på hardingfelens understrenger.

Og så gikk det løs – med «Morgenstemning», med «Anitras dans» og med alle de andre stykkene fra Griegs Peer Gynt-suiter. Men også med «Halling» og «Springar» – de korte folkemusikalske innslagene som inngikk i den opprinnelige scenemusikken.   

Grieg var ikke selv fornøyd med musikken sin. Han likte enkelte deler – som for eksempel «Solveigs sang». Men ikke det meste annet. «I Dovregubbens hall» kunne han «bokstavelig talt ikke tåle å høre på», den klinger av kukaker og norsk selvgodhet, skrev han til en bekjent.

Kanskje han hadde skiftet mening om innslagene av norske folketoner i «Peer Gynt» hvis han hadde hørt konserten med Ragnhild Hemsing. Og ikke minst hennes avsluttende, ekstatiske versjon av «I Dovregubbens hall».

Gjenhør med Harald Sæverud

Bergens Tidende, 08.05.2021

Verk av Harald Sæverud

Ingar Bergby, dirigent

Edvard Grieg Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

I forrige århundre ble Harald Sæverud betraktet som Norges største symfoniker. I dette århundre har orkestermusikken hans stort sett vært fraværende i  norske konsertsaler – også i Bergen, hjembyen hans.

Så når hans gamle orkester, «Harmonien», inviterer til en hel Sæverud-kveld i Grieghallen – ja, da er det litt av en begivenhet.

Konserten startet med Sæveruds 5. symfoni, den første av hans tre «krigssymfonier». Ved premieren i Bergen i 1941 hadde den undertittelen «Quasi una Fantasia». Etter krigen ble den kjent som «Motstandsviljens symfoni».

I dag hører vi vel ikke lenger de opprinnelige, direkte assosiasjonene til krig og motstandsbevegelse i Sæveruds musikk, men slik BFO og dirigenten Ingar Bergby spiller den 5. symfonien, skjønner vi i alle fall viljen og kraften i det musikalske uttrykket.

Og vi skjønner at dette er egensindig, egenrådig musikk som beveger seg etter sine egne, helt særegne lover. Under Bergbys presise, strikte ledelse skaper BFO en rasende strøm av musikalske begivenheter, av små motiver og temaer som utvikler seg ved knoppskyting og beveger seg gjennom de ulike instrumentgruppene i brå kast og hyppige rytmeskift.

Dette er musikk som ikke likner noe annet i verden. Og musikk som nettopp må høres – og sees – i en konsertsal. Når vi hører plateinnspillinger av Sæveruds symfonier, kan de ofte virke flate, bråkende, uoverskuelige. Når BFO og Bergby spiller den femte symfonien «live» i Grieghallen, blir den plastisk, tredimensjonal. Et stort, handlingsmettet symfonisk dikt.

Etter pausen ble det mer orkestermusikk, nå Sæveruds scenemusikk til Ibsens «Peer Gynt». Sæverud skrev i sin tid musikken på oppfordring av Hans Jacob Nilsen, sjefen for Det Norske Teatret. Nilsen planla å sette opp en nynorsk versjon av stykket og ønsket seg noe musikk som bedre passet til stykket enn den som Grieg opprinnelig skrev til Ibsen i 1876. Den nynorske versjonen med Sæveruds musikk hadde premiere i 1948.

I Grieghallen fikk vi en «scenisk konsertframføring» av denne versjonen – det vil si, vi fikk høre Sæveruds musikk og se de tilsvarende bruddstykker av «Peer Gynt» spilt av skuespillerne Lars Berge, Reidun Melvær Berge og Karoline Krüger fra Det Vestnorske Teateret i regi av Bjarte Hjelmeland. Den nynorske versjonen av Ibsens tekst var skrevet av Jon Fosse.

Sæverud var klar på at han ikke ville gå i Griegs fotspor når han skulle skrive den nye musikken: «Å tilsette utstyrsmusikk og folkloristiske danser ville skrike som usmurte bremser i denne sammenhengen».

Musikken hans er da også så langt fra Griegs nasjonalromantiske «Peer Gynt» som det vel går an å komme. Der Grieg er søtladen og sentimental, er Sæverud skarp og kantet.

Og slik vi hørte og så brudstykkene i Grieghallen, var dette musikk som passet langt bedre til Ibsens tekst – musikk som fikk frem og understreket det farlige, det brutale og hensynsløse ved denne drømmende og fantaserende Peer Gynt-skikkelsen.

Alt i alt: Flotte smakebiter fra en oppsetting vi gjerne skulle sett og hørt i sin helhet.

Storslått, spennende – en torsdagskonsert under pandemien

Bergens Tidende, 27.04.2021

Verk av Marius Neset, Mozart og Mendelssohn
Leif Ove Andsnes, klaver
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
 
Vel er det pandemi. Vel er det restriksjoner og begrensninger. Men torsdagskonsert i Grieghallen med Bergen Filharmoniske Orkester blir det likevel.
 
Torsdag i denne uken var det bare lov å være 100 publikummer i salen. Men for en konsert vi 100 heldige fikk høre! Storslått, spennende – en konsert helt etter det klassiske mønsteret: Først et stykke ny musikk, så en klaverkonsert og – etter pausen – en saftig romantisk symfoni.
 
Det startet med urfremføringen av Marius Nesets «Every little Step», et bestillingsverk skrevet til BFO under pandemien mens han gikk hjemme med sin nyfødte datter.
 
Sist vi hørte Neset med BFO var i høst da han spilte solostemmen i sin egen saksofonkonsert «Manmade». På torsdag var han og saksofonen derimot ikke på scenen. «Every little Step» er et rent instrumentalverk der han setter orkestrets ulike seksjoner i spill med og mot hverandre i tre kontrastfylte avsnitt.
 
Verket åpner med lange, romantiske strykermelodier og harpeklanger og et nesten filmmusikalsk tonespråk – som straks etterpå brytes ned i et avsnitt preget av slagverk og klaver. I dette midtavsnittet legger Neset ulike rytmiske mønstre innover hverandre slik at det oppstår komplekse figurer i sammenstøtene mellom de ulike lagene. Verket slutter med romantiske klanger med karakter av folketone.
 
Blant de norske samtidskomponistene er Neset en stemme som skiller seg ut, ikke bare på grunn av jazzbakgrunnen hans, men også – slik «Every little Step» demonstrerer – ved evnen til å bygge opp og håndtere enorme, komplekse orkestersatser.
 
Koronapandemien satte en stopper for reiseplanene til Leif Ove Andsnes. Egentlig skulle han ha reist omkring i Europa med Mahler Chamber Orchestra og spilt klaverkonserter av Mozart fra året 1785/86. Nå ble det i stedet hjemmekontor – og hjemmekonserter i Grieghallen.
 
I høst hørte vi ham spille Mozarts klaverkonsert nr. 22 med Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester. I denne uken kom turen til nr. 23 i A-dur – i samspill med BFO som for tilfellet var nedskalert til nesten kammermusikalsk format.
 
Musikkhistorikerne er tilbøyelige til å betrakte nr. 23 som et mellomspill blant Mozarts siste klaverkonserter, en liten lett, yndefull og innsmigrende konsert. Ikke så hos Andsnes. I hans tolkning ble denne konserten til et stort anlagt, dramatisk verk med klaveret som kraftsenter. Førstesatsen – rungende, muskuløs, med en elektrifiserende energi som river hele orkesteret med seg. Andresatsen – sårbar, melankolsk med tilbakeholdt åndedrett. Og så endelig tredjesatsen: dramatisk, stormfull som sluttscenen i en opera. En sublim fremføring.
 
Etter pausen: Felix Mendelssohns femte symfoni, den såkalte Reformasjonssymfonien, skrevet i 1830 i anledning 300-året for den lutherske trosbekjennelsen.
 
BFO har vært borte i Mendelssohn før. For 10 år siden spilte de inn alle symfoniene hans sammen med deres daværende sjefsdirigent Andrew Litton. Resultatet var noe blandet den gang. Og især virket den femte symfonien temmelig blek og ufrisk.
 
På torsdag i Grieghallen under Edward Gardners ledelse var alt derimot fargestrålende og frisk. Her var en feiende flott åpning og en voldsom spenning som holdt seg gjennom hele verket – fra Parsifal-motivet i første sats til den avsluttende koralfantasien over Luthers «Vår Gud han er så fast en borg». En fortolkning med omhu for alle detaljer og med fast redegjørelse for alle verkets bærende elementer. Og med et orkester som klarte å forløse alle dirigentens intensjoner.
 
Mendelssohn var et «schöne Zwischenfall», et vakkert intermezzo, i musikkhistorien mellom Beethoven og Wagner, skrev Nietzsche en gang. Gardner og BFO demonstrerte på torsdag at dette er en oppfattelse av Mendelssohn som ikke er holdbar.

Elegant Mozart-oppsetting i pandemiens tid

Bergens Tidende, 15.03.2021

Mozart: La clemenza di Tito  
Libretto: Caterino Mazzolà, etter Pietro Metastasio
Rodula Gaitanou, regi
Cordelia Chrisholm, kostymedesign
Simon Corder, med Ivar Skjørestad, lysdesign
Håkon Matti Skrede Kormester
Edward Gardner, dirigent
Edvard Grieg Kor med gjester
Bergen Filharmoniske Orkester
Bergen Nasjonale Opera
Grieghallen
 
Siste år måtte Bergen Nasjonale Opera avlyse oppsettingen av Mozarts «La clemenza di Tito» grunnet strenge reiserestriksjoner og generell sosial nedlukking i pandemiens første tid
 
Nå er BNO tilbake i Grieghallen igjen. Med en versjon av Mozarts opera som sikkert er annerledes enn den opprinnelig planlagte, men som ikke desto mindre fungerer veldig godt, både scenisk og musikalsk.     
 
Greske Rodula Gaitanou som har regissert forestillingen på zoom fra London,  er mest kjent for flotte, fargesprakende og lett oppdaterte versjoner av 1800-tallets operaklassikere. Med oppsettingen i Grieghallen har hun måttet arbeide med helt andre virkemidler for å etablere en forestilling som tilfredsstiller de offisielle kravene til avstand og sikkerhet under pandemien.
 
Gaitanou og hennes medarbeidere har løst disse problemene ved å inndele det mørklagte scenegolvet i klare, lysende felter med solid innbyrdes avstand. Sangerne plasserer seg på feltene eller beveger seg mellom dem og opprettholder hele tiden den obligatoriske, korrekte avstanden seg imellom.
 
Resultatet er blitt et elegant, stilisert scenebilde og et stramt koreografert bevegelsesmønster – som samtidig gir god mening i forhold til operaens fortelling.
 
«La clemenza di Tito» er basert på en eldre tekst av Metastasio som forteller om vennene Tito og Sesto i det gamle Roma. Tito er nettopp blitt keiser, den tidligere keiserens datter Vitellia er opprørt og rasende og overtaler Sesto, som elsker henne, til å drepe Tito. Attentatet mislykkes. Tito tilgir Sesto og gifter seg med Vitellia.
 
Mozart skrev operaen i 1791 til kroningen av Keiser Leopold II som konge av Böhmen. Og, ja, historien er forrykt, ulogisk, psykologisk utroverdig – og så videre. Men den er faktisk ikke tenkt som en realistisk fortelling, den skal fungere som et pedagogisk lærestykke, som en formaning til den nye kongen om at han skal styre riget sitt med visdom, ydmykhet og medmenneskelighet.
 
Gaitanou understreker dette pedagogiske opplegget med sin regi der figurene står på hvert sitt avgrensede felt, frontalt vendt mot publikum, og – nesten som i et oppbyggelig oratorium – synger ut sine påminnelser til oss og den nye keiseren om dydens og barmhjertighetens nødvendighet.
 
Det sier noe om de gode musikalske kreftene i dagens Norge at BNO har kunnet produsere denne forestillingen med et helnorsk hold av velfungerende sangere på scenen – og vårt lokale Edvard Grieg Kor med korte, flotte innsatser bak scenen.
 
Den lyriske sopranen Beate Mordal fremstiller den rasende Vitellia og hennes omskiftelige sinn med en lett, lys og veldig bevegelig stemme. Som hennes beiler Sesto – forestillingens sentrale figur – hører vi den dramatiske mezzosopranen Adrian Angelico, mens tenoren Bror Magnus Tødenes synger keiser Titos parti med imponerende stemmeprakt.
 
I de mindre rollene hører vi mezzosopranen Ingeborg Gillebo i bukserollen som Sestos venn Annio og sopranen Frøy Hovland Holtbakk som Annios kjæreste Servilia. Bassbarytonen Christian Valle fremstiller livgardens anfører Publio med stor autoritet og legger solid bunn i ensemblepartiene.
 
En veldig redusert utgave av Bergen Filharmoniske Orkester sitter i orkestergraven – i behørig korona-avstand av hverandre – og spiller, under ledelse av Edward Gardiner, en sprek, til tider nesten elektrisk, utgave av Mozarts partitur. Alene den spenstige utgaven av ouverturen til første akt er hele forestillingen verd.
 
Klarinettisten Christian Stene spiller uttrykksfull duett med Adrian Angelico i arien «Parto, parto» og har en helt himmelsk innsats på bassetthorn i dialog med Beate Mordal i hennes store arie «Non più di fior».

Sterk og stormfull åpning

Bergens Tidende, 29.01.2021

Verk av Bach, Mozart og Philip Glass
Víkingur Ólafsson, klaver
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det starter veldig enkelt. Et lite klaverstykke i firetakt. Venstrehånden spiller regelmessige åttedeler. Høyrehånden legger regelmessige trioler ovenpå. Fire takter som gjentas og gjentas med ørsmå forandringer. 

Stykket heter «Opening» – åpning. Det åpnet i sin tid «Glassworks», Philip Glass’ klaververk fra 1982. På onsdag åpnet det den første live-konserten i manns minne med Bergen Filharmoniske Orkester. 

Og for en åpning det ble! For det var Víkingur Ólafsson som satt ved flygelet i Grieghallen. Og ingen spiller Philip Glass som han. 

Når Ólafsson puster liv i Glass’ endeløse, mekaniske repetisjoner, er det ingenting som er enkelt. Han endrer umerkelig betoninger og dynamikk og trekker forunderlige figurer og vakre bølgebevegelser ut av det spinkle materialet. Og plutselig er det som om hele musikkhistorien kommer til syne når disse enkle linjene fletter seg sammen. Du hører flyktige ekkoer av Schubert og Chopin, av Debussys arabesker, av Griegs Arietta. Og så er det plutselig slutt.

En sublim åpning av en konsert der Ólafsson, Edward Gardner og BFO – etter Philip Glass og 1900-tallets minimalisme – beveget seg bakover til 1700-tallet og trakk frem musikalske forbindelseslinjer mellom Bach og Mozart. 

Smittevernsreglene hadde satt snevre rammer for denne konserten. Vi var bare 200 tilhørere spredt ut over i salen. Og på scenen satt et begrenset antall BFO-musikere på god avstand av hverandre.

Det er sjeldent BFO spiller barokkmusikk. Men nettopp nå under pandemiens strenge regime har det blitt anledning til å ta frem noen av 1700-tallets verk for små orkestre. 

På onsdag fikk vi således først høre en spenstig versjon av Bachs Konsert nr. 5 for klaver og strykere (BWV 1056) med Ólafsson solist – kraftfull, energisk i de raske yttersatsene og melankolsk dvelende i den sorgfylte, langsomme – og usigelig vakre – midtsatsen. 

Etterpå spilte Ólafsson sitt eget arrangement for klaver og strykere av midtsatsen fra Bachs Fiolinsonate nr. 5 (BWV 1018). Klaveret hadde hovedrollen her med store, blomstrende figurer, mens BFOs strykere trådte i bakgrunnen og spilte et spinkelt akkompagnement – som på et vis minnet om konsertens start med Philip Glass «Opening», der Ólafssons klaverstemme mot slutten ble akkompagnert av BFOs strykere i et noe søtladent arrangement skrevet av den tyske produceren Christian Badzura. 

Av hensyn til smittevernsreglene ble det ingen pause denne kvelden. Etter Bach gikk vi rett på Mozart – nå med blåsere på scenen. Først et kort stykke fra Mozarts Serenade nr. 12, en blåsermenuett skrevet etter alle den kanoniske kunstens regler med stemmer som imiterer hverandre og gjentas opp ned i spissfindige omvendinger. 

Og da var det tid for Mozarts Klaverkonsert nr. 24 (K 491), en av hans eneste konserter i moll – en mørk, turbulent komposisjon, spilt sterkt og stormfullt av BFO og med Víkingur Ólafsson som klarsynt stifinner gjennom det dramatiske, musikalske landskapet. 

Stående applaus. Og da stormen hadde lagt seg – et trøstende gjenhør med midtsatsen i Bachs klaverkonsert.