Sorg og melankoli

Bergens Tidende, 31.05.2011

Andreas Scholl, kontratenor

Tamar Halperin, cembalo og klaver

Håkonshallen

Kontratenoren Andreas Scholl imponerer med engelske sanger

Musikk kan narre bekymringene våre en stund – skriver John Dryden i en av de sangene som Henry Purcell tonsatte tilbake på 1600-tallet. Men kanskje er det mer riktig å si at musikken gjør det mulig å uttrykke disse bekymringene, gi dem estetisk form. Det var i alle fall det inntrykket man satt igjen med i går under Andreas Scholl og Tamar Halperins fine konsert i Håkonshallen.

På programmet sto sanger og arier skrevet i England i spennet fra sent 1500-tall til sent 1700-tall. Og jammen var det mange bekymringer her, både i tekstene og musikken. Melankolien stakk vel ikke så dypt den gangen sangene ble skrevet, sorgen og lidelsen og tristessen var nok mest noe utvendig, en attityde i tiden, et estetisk grep. Men det storslåtte og imponerende ved Andreas Scholls framførelse var at han fikk oss til å tro på musikken. Han tok så å si sangene for pålydende, sang dem uten forbehold og klarte med inderlighet og scenisk nærvær å formidle all den grenseløse kummeren som Dowland, Purcell og Robert Johnson har gitt musikalsk uttrykk.

Scholl er kontratenor, men han er ingen «gender bender». Så snart han begynner å synge, hører man bare de sømløse fraseringene, uttrykkskraften, alle de følelsesmessige sjatteringene han er i stand til å hente fram av selv de enkleste melodilinjene. Og man glemmer at her står faktisk en voksen mann som har lagt stemmen sin om og nå beveger seg helt oppe i det høye registeret der den kvinnelige altstemmen vanligvis ligger.

Tamar Halperin la dempete, lette cembaloklanger under sangene i første avdeling, og satte seg så til flygelet etter pausen da Scholl åpnet stemmen mer opp og tok kraftigere midler i bruk, først i tre arier av Händel, blant annet en forrykende virtuos «Se parla nel mio cor» fra operaen Giustino, et av kveldens eneste raske numre. Og etterpå i tre sjeldent hørte engelske sanger fra Haydns opphold i London på 1790-tallet. Pluss en av hans korte klaversonater, spilt lett og elegant av Halperin.

Det var ikke sorg og tårer hele veien. Før pausen sang Scholl – med hjelp fra publikum i salen – en lystig, tvetydig drikkevise. Og avslørte hvordan han synger, når han synger «normalt». Til de som ikke var til stede kan vi røpe at han da synger som en helt gjennomsnittlig, lys baryton. 

En musikalsk begivenhet

Bergens Tidende, 07.06.2011

Beethovens cellosonater

Truls Mørk, cello

Håvard Gimse, piano

Håkonshallen

Truls Mørk og Håvard Gimse i sublimt samspill

Alle Beethovens sonater for cello og klaver pluss de tre variasjonsstykkene? Framført i løpet av to konserter? Det høres ut som et typisk festival-stunt, en musikalsk «event». Men så var det altså Truls Mørk og Håvard Gimse som hadde satt disse verkene på programmet i Håkonshallen torsdag og fredag kveld. Og da ble det noe helt annet – ikke Beethoven som «event», men en skikkelig musikalsk begivenhet der to store kunstnere i sublimt, innforstått samspill la fram verkenes stofflige overflod og avdekket stadig nye lag og dimensjoner i Beethovens univers.

Disse celloverkene er skrevet over en periode på 20 år, og de rommer alle de sentrale momentene i Beethovens musikalske utvikling, fra ungdommens kjekke virtuositet til de siste årenes innadvendte refleksjoner over den absolutte musikkens problemer. På et vis var det altså den «totale» Beethoven som ble framført disse to kveldene. Og ikke bare i snever musikkhistorisk forstand. For Mørk og Gimse prøvde samtidig ut en rekke ulike tolkningsmuligheter innen for de gitte historiske rammene. 

Sett utenfra virker de to musikerne ganske forskjellige. Mørk sitter sitrende konsentrert og spiller med blikket innstilt på uendeligheten; Gimse er i konstant bevegelse, lyttende, eksperimenterende. Men når det gjelder oppfattelsen av Beethoven er de helt samstemte.   

I de to første sonatene satset de på maksimale kontraster mellom førstesatsenes ekspressive, langsomme innledning og det etterfølgende allegro-avsnittet , og satte så trumf på i andresatsene som ble spilt funklende virtuost i et forrykende tempo, helt på kanten av stupet. De tre variasjonsstykkene som var plassert midt i konsertene, ble spilt kjepphøyt og fandenivoldsk med fin sans både for Beethovens humor og for hans mer melankolske, inderlige sider. 

Og så var det de to siste sonatene da. Og spesielt nr. 5 som avsluttet fredag kveld – igjen med maksimale kontraster i stemning og tempo. I den siste satsen økte og økte Mørk den musikalske temperaturen i den uendelige, langsomme, nesten ubevegelige melodilinjen – «con molto sentimento d'affetto», med stor følelse av hengivenhet – og slo så brått over og ga sammen med Gimse en nærmest røntgenaktig gjennomlysning av det fugerte allegro-avsnittet slik at et av Beethovens mest kompromissløst abstrakte stykker musikk plutselig ble klart og innlysende. Og da var det ikke mer å si. Vi dro hjem. En musikalsk begivenhet rikere.

Fortid og fremmedhet

Bergens Tidende, 05.26.2011

Igor Stravinsky: Oedipus Rex

Regi: Eirik Stubø

Dirigent: Baldur Brönnimann

Kormester: Håkon Matti Skrede

KorVest

Bergen Filharmoniske Orkester

Den Nye Opera

Grieghallen

Den Nye Opera presenterer Eirik Stubøs tolkning av Stravinskys Oedipus Rex

Oedipus Rex, Igor Stravinskys og Jean Cocteau versjon av Sofokles’ tragedie, skulle vært en opera, men ble et «opera-oratorium». I den tolkningen som Eirik Stubø presenterte i Grieghallen i går, følger han langt på vei Stravinskys anvisninger om hvordan denne genrekrysningen bør framføres.

Scenebildet er et nakent rom der kor og solister det meste av tiden står som levende statuer på rekke i forgrunnen. Nye personer som introduseres i handlingen, trer et skritt fram og synger deklamerende ut mot publikum, ikke mot hverandre. Bevegelser og gester er holdt på et minimum. Det harde, kalle rommet og den nedstrippete regien skaper avstand og får historien om kong Ødipus til å framstå som et monumentalt, grusomt ritual. Nettopp slik Stravinsky ønsket det.

Stravinsky og Cocteau understrekte i tillegg historiens fortidighet ved med mellomrom å la en moderne «konferansier» kledd i smoking komme inn på scenen og forklare publikum hva den uforståelige latinske teksten betyr og hva som kommer til å skje i det følgende. Kanskje Stubø også burde ha fulgt denne anvisningen? Nå leser Ingeborg Raustøl i stedet Jon Fosses gjendiktning av Fortellerens tekst fra en plass midt i ensemblet, og selv om framførelsen hennes er flott og kraftfull, mister Stubø med dette grepet muligheten for å la den nåtidige konferansieren skyve enda et lag inn mellom den fortidige historien og det nåtidige publikum.

På grunn av den spartanske sceniske framstillingen er det musikken som står i sentrum – også dette i god overensstemmelse med Stravinskys ønsker. Ved framførelsen i går imponerte herrene fra Kor Vest med stort, dramatisk uttrykk og en intensitet som holdt seg oppe fra de første taktene og helt fram til den avsluttende avskjed med den blinde Ødipus. Og dirigenten Baldur Brönnimann ga sammen med BFO en glødende tolkning av orkestersatsen som fikk alle kollisjonene mellom de modernistiske og arkaiserende elementene i Stravinskys fargesprakende partitur til å stå knivskarpt.

Blant solistene utmerket finske Tuija Knihtilä seg som en flott, ekspressiv Iokaste, og den kanadiske tenoren Gordon Gietz som ble kastet inn i forestillingen for et par dager siden, var en tilfredsstillende Ødipus. Og blir sikkert enda bedre ved forestillingen i morgen.

Mange boliger

Bergens Tidende, 25.05.2011

Manto and Madrigals

Thomas Zehetmair, violin

Ruth Killius, bratsj

ECM New Series

Levende foredrag og intenst nærvær

Modernismen er et hus med mange boliger. Ekteparet Thomas Zehetmair og Ruth Killius har vært på visitt i noen av dem. Hva de opplevde underveis, demonstrerer de på denne nye ECM-platen med ni verk for fiolin og bratsj. Det eldste, Bartóks folketoneinspirerte «Duo» fra 1902, er egentlig en notasjonsmessig spøk – bratsjen spiller samme noteblad som fiolinen, bare opp ned – og er kanskje av den grunnen temmelig tradisjonelt i uttrykket. Folketone og tradisjonalisme er det også i flere av de andre verkene, for eksempel i Nikos Skalkottas’ «Duo» (1938), Bohuslav Martinůs  «Tre madrigaler» (1947) og Maxwell Davies’ «Midhouse Air» (1996). Men Zehetmair og Killius besøker også den hardnakkete, dissonantiske fløyen av modernismen der de for eksempel møter Giacinto Scelsis bratsjsolo «Manto» (1957) og Heinz Holligers «Tre skisser» (2006). Uansett hvor de befinner seg i bygningen, spiller de sterkt og klart, med levende foredrag og intenst nærvær.

Linedans

Bergens Tidende, 18.05.2011

Live at Birdland

Brad Mehldau, Lee Konitz, Paul Motian, Charlie Haden

ECM

Lee Konitz og Brad Mehldau på nye utflukter

Lee Konitz og Brad Mehldau passer godt til hverandre. Begge er mestre i å vende vrangen ut på gamle låter. Og begge har et anarkistisk forhold til vanlig harmonikk og rytmikk. De hadde bassisten Charlie Haden med på laget i 1997 da de utga Alone Together, platen som for alvor gjorde Mehldau kjent. Nå utgir ECM et live-opptak fra 2009 med samme gruppe supplert med Paul Motian på trommer. På repertoaret står fire standards pluss jazzklassikerne «Oleo» og «Solar» – velkjente saker altså, men spilt slik at alt klinger nytt og merkelig. Og fantastisk. Konitz svever omkring i akkordenes øverste lag som en linedanser uten sikkerhetsnett, av og til snublende nær katastrofen, men alltid, viser det seg i etterkant, i perfekt balanse. Mehldau oppløser det melodiske materialet i atomer og monterer bitene i stadig nye kombinasjoner, mens Haden og Motian kommer med skjeve kommentarer og innspill fra sidelinjen. Fire store improvisasjonskunstnere i sublimt samspill.  

En pianist vender tilbake

Bergens Tidende, 11.05.2011

The Chopin Concertos

Daniel Barenboim

Deutsche Grammophon

Daniel Barenboim med vellykket Chopin-plate

Daniel Barenboim har etter hvert vært stjernedirigent i så mange år at man nesten har glemt at han også er en stor pianist. Men nå vender han skikkelig tilbake til klaveret. Han har skrevet kontrakt med Universal-gruppen, en begivenhet som feires med ikke mindre enn fire utgivelser i år. På de to første spiller han Chopin for DG, senere følger blant annet en Liszt-plate på Decca. DG-platen med Chopins klaverkonserter er opptatt live siste sommer ved en festival i Ruhr. Som seg hør og bør maler Barenboim fram konsertenes klangbilder med stor, bred pensel og legger kraftig punch i anslaget, men han har også fin sans for de mer lyriske partiene i musikken. Og han er hele tiden i intens dialog med et velspillende Berlin Staatskapelle, hans gamle orkester som for anledningen dirigeres av Andris Nelsons. Dette er en sjeldent vellykket utgave av konsertene. Som utkommer samtidig med en like vellykket recital-plate med Chopin-stykker opptatt live i Warszawa siste år.

Mellom nostalgi og klarsyn

Bergens Tidende, 11.05.2011

«Wach Auf!»

Poing og Maja Ratkje

Øra Fonogram

Poing og Maja Ratkje demonterer gammel revolusjonsmusikk

I det som en gang var Øst-Berlin, selger turistbutikkene suvenirer fra DDR – plakater, leker, sangbøker trykt på dårlig papir, uniformer og medaljer, flagg, buttons med riksvåpenet eller hammer og sigd osv. Enkelte av tingene stammer fra tiden før muren falt. Det meste er moderne kopier, laget spesielt til formålet, til turister som kjøper tingene med tongue-in-cheek, men som senere drar hjem og kanskje bruker dem til å signalisere en viss ubestemt radikalisme.

Det er noe veldig postmoderne over disse butikkene og kundene deres, over ironien som ikke er helt alvorlig ment, dyrkelsen av kitschen som bikker over i camp-estetikk, den uavklarte nostalgien.

Det første inntrykket av Poing og Maja Ratkjes «Wach Auf!» er at de opererer i samme felt, at de legger opp til samme type nostalgisk turisme. Platen som er et resultat av deres tiårige samarbeid om «Rød natt til 1. mai»-konsertene i Oslo, har brunrøde farger på coveret og en typografi og et design som peker rett bakover til 1920-tallets sovjetiske konstruktivisme. Og på repertoaret står en salig blanding av gamle arbeidersanger, DDRs og USSRs nasjonalhymner, musikk av Kurt Weil og sanger av Brecht og Rudolf Nielsen. Det hele tidsriktig akkompagnert av trekkspill, ståbass og saksofoner.

Men så var det selve framføringen da – som på sett og vis demonterer hele det nostalgiske prosjektet. Ratkje følger i utgangspunktet tradisjonen fra Lotte Lenya når hun synger Brecht-sangene, men så tar hun av og presser stemmen og musikken opp og ut i helt andre retninger. Og slik er det gjennom hele platen. Intet blir spilt eller sunget straight. Det gamle musikalske materialet blir dekonstruert, brudd ned, satt inn i nye sammenhenger eller overleiret av nåtidig improvisasjonsmusikk. Brecht-sanger forvandles til klezmermusikk. «Revolusjonens røst» framføres som insisterende marsj akkompagnert av en enkelt, urokkelig akkord. Og inn imellom hører man lyden av en gammel platespiller og sitater fra nær og fjern.

Med sin Brecht’ske Verfremdungs-strategi klarer Maja Ratkje og de tre musikerne i Poing å holde klarsynt distanse til materialet og understreke dets historiske karakter.  Om de også på denne måten klarer å bruke materialet til å skape «et innbydende alternativ til den egosentriske, postmoderne kapitalismen og liberalismen», som de antyder på coveret, er nok et mer åpent spørsmål.    

Respekt og oppmerksomhet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 04.05.2011

Jeg har en venn som førte en ganske streng politikk ved middagsbordet da barna bodde hjemme. Regelen var enkel: Når familien spiste middag, var det forbudt å høre musikk. Begrunnelsen hans var at det ikke er mulig å bruke flere sanser samtidig, at barna altså ikke ville kunne smake og nyte maten og samtidig høre og nyte musikken på stereoanlegget.

Begrunnelsen var visst ikke helt patent. Faktisk er det vel slik at vi mennesker utmerket er i stand til å bruke alle sanser samtidig. Hvis dette ikke var tilfellet, hadde vi neppe overlevd som art. Jeg mistenker at min venn brukte et stedfortredende argument, at det under overflaten lå noe annet som hadde å gjøre med respekt og oppmerksomhet: Når foreldrene nå hadde anstrengt seg og brukt mye tid og krefter på å lage en skikkelig middag, ville det være respektløst om barna ikke konsentrerte all sin oppmerksomhet om nettopp dette. Eller kanskje var det omvendt? Kanskje vennen min mente at musikk er en så viktig sak at det er respektløst å bruke den som akkompagnement til noe så hverdagslig som å spise middag.

Jeg tenkte på dette her om dagen da jeg ble spurt om hva som er den beste påskemusikk. Det er ikke vanskelig å svare på et slikt spørsmål. For det er jo mye musikk, mye stor og viktig musikk, som er skrevet nettopp til denne anledningen. Bachs pasjoner for eksempel. Eller hans påskeoratorium. På samme måte som det finnes mye god julemusikk skrevet av de store komponistene. Likevel: Er dette egentlig «påskemusikk» eller «julemusikk»? I moderne forstand?

Ta Bachs Mathhæus-pasjon som eksempel. Den var beregnet til å skulle framføres i kirken i løpet av helligdagene. Det er et komplekst verk med mange deler og lag. Den minner om en opera når den gjenforteller lidelseshistorien med solister i rollene som Jesus og Pilatus osv. Og innimellom kommer det instrumentale mellomspill og arier og koraler som kommenterer og utdyper og fortolker historien.

I dag, mange århundrer etter verket ble skrevet, hender det selvsagt at vi hører det live, med full oppmerksomhet, i en kirke eller ved en konsertframførelse. Men vanligvis hører vi det på plate. Og det er sjeldent vi retter all oppmerksomhet mot musikken. Den er der bare, i rommet. Den klinger i bakgrunnen samtidig med at vi gjør andre ting. Dekker bord. Passer lammesteken.

Vi hører påskemusikken. Men hører vi den skikkelig? Hører vi den med all den respekten og oppmerksomheten som et verk av disse dimensjonene krever – og fortjener?  

Nyanser

Bergens Tidende, 04.05.2011

Liszt: Harmonies du Soir

Nelson Freire, klaver

Decca

Nelson Freire feirer Liszt- jubileet 

«En ung virtuos er fallet ned fra himmelen», skrev en anmelder etter en konsert i Wien i 1822. Han var selv himmelfallen. «Denne guttens spill grenser til det utrolige», skrev han. Gutten var Franz Liszt. Som bare var 11 år. I dag, i tohundreåret for hans fødsel, er det fremdeles dette – den utrolige virtuositeten, den overjordiske teknikken – som preger oppfattelsen av ham og komposisjonene hans. Men her kommer da den fine, brasilianske pianisten Nelson Freire med en plate som tegner et noe mer nyansert bilde. Her er selvsagt eksempler på de grandiose, ekstremt virtuose komposisjonene, som for eksempel Ballade i h-moll og Petrarca-sonettene. Men først og fremst dreier det seg om stykker som viser fram innadvendte, melankolske sider av Liszt. Det hele blir spilt delikat og briljant, med utsøkt sans for klang og fargespill av Freire – som selv er en del av Liszt- tradisjonen. Hans første klaverlærer kunne, gjennom tre ledd, føre sin utdannelse tilbake til mesteren selv.

Stålblanke klanger og sylspiss presisjon

Bergens Tidende, 04.05.2011

A Tribute to the Northern Winds

Tine Thing Helseth, trompet

Ole Kristian Ruud, dirigent

Forsvarets Stabsmusikkorps

Simax Classics

Nordisk blåsermusikk på ny plate med Forsvarets Stabsmusikkorps

Forsvarets forskjellige blåserkorps spiller mye interessant ny musikk. Av og til blir det plater av det. For eksempel den surrealistiske «Bad News from the Desert», en samling elleville musikalske påfunn signert James Clapperton, Knut Vaage og Jon Øivind Ness som Forsvarets Musikkorps Vestlandet ga ut for et par år siden. Eller «Frisk pust», platen der Forsvarets Stabsmusikkorps og Eikanger-Bjørsvik Musikklag spilte komposisjoner av Torstein Aagaard-Nilsen og en rekke andre, norske samtidskomponister.

«A tribute to the Northern Winds» er det nyeste tilskuddet til denne delen av diskografien. Her er det igjen Forsvarets Stabsmusikkorps som er i ilden, denne gang med Ole Kristian Ruud som dirigent og med musikk av nordiske komponister.

Bortsett fra en festlig, romantisk ouverture av Hugo Alfvén fra 1909, kan repertoaret på platen betegnes som samtidsmusikk – hvis man da bruker ordet i litt vid betydning. Likevel er det snakk om eldre musikk både målt i tid og – ikke minst – i stil. Den danske komponisten Ole Schmidt er representert med sin «Hommage à Stravinsky» (1985), en tittel som på et vis karakteriserer hele prosjektet. For det meste av musikken på platen er nettopp forankret i den fritonale, neo-klassiske tradisjonen som var knyttet til Stravinskys navn på 1930-tallet. Gode eksempler i så måte er Egil Hovlands «Festivalouverture» (1962) og «Fanfare og Koral» (1966). Også de to finske bidragene, Aulis Sallinens «The Palace Rhapsody» (1997) og Jukka Linkolas trompetkonsert nr. 2 (1993), beveger seg smidig og ledig omkring i dette musikkhistoriske området.

Framførelsen av disse verkene er nettopp så profesjonell som man forventer seg av Forsvarets blåserkorps. Her er stålblanke klanger og sylspiss presisjon. Her er en dynamisk rekkevidde som strekker seg fra det knapt hørbare til de voldsomste metalliske utblåsningene. Og Tine Thing Helseth er en formidabel solist i Linkolas spreke trompetkonsert, det lengste verket på platen.

For de som kanskje synes at all denne kantete, fritonale musikken blir i meste laget, kommer det en morsom overraskelse til sist med «Stabsarabesque», en «arabisk»-klingende lydsalat av sitater og parodier med innslag av rock og funk skrevet til Stabsmusikkorpset i 1974 av Olav Anton Thommessen – som med dette verket introduserte den musikalske postmodernismen i Norge. I en bredere offentlighet ble verket først kjent tre år senere da han arrangerte det for symfoniorkester og kalte det «Barbaresk».