Et orkester som kan tåle å reise ut

Bergens Tidende, 11.08.2007

Verk av Grieg, Walton og Prokofjev

Boris Berezovskij, klaver

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Andrew Litton presenterer BFOs turnéprogram med Boris Berezovskij som blendende solist i Griegs a-mollkonsert

Bergen Filharmoniske Orkester skal på turné. At musikerne er reiseklare, demonstrerte de ved konsertene torsdag og fredag da de og sjefdirigent Andrew Litton presenterte turnéprogrammet for hjemmepublikummet i Grieghallen. Hovedinntrykket etter disse to konsertene er at dette er et orkester som godt kan tåle å reise ut, ja, et orkester som fortjener å bli hørt av et internasjonalt publikum.

At det er jobbet med saken, merket man allerede på den flotte orkester-klangen i Griegs første Peer Gynt-suite, som innledet konserten torsdag. Her ble det ikke spilt på rutinen, dette var musikk som hadde vært på verksted og fått et grundig ettersyn. Spesielt briljerte strykerne med en fin tolkning av «Åses død». Med Melina Mandozzi og Espen Lilleslåtten som konsertmestre, og sterke stemmeførere i de andre gruppene, har BFO for tiden en strykerseksjon som spiller opp til internasjonal standard.

De andre gruppene i orkestret fikk selvsagt også anledning til å vise seg frem, spesielt i verkene som ble spilt etter pausen. Torsdag var det William Waltons første symfoni med store, dramatiske utladninger fra messing og slagverk; i går var det en serie stykker fra Prokofjevs ballettmusikk til Romeo og Julie med skeive, krydrede klangblandinger på tvers av gruppene - to verk som det tydelig er både morsomt og teknisk krevende å spille, men som det kanskje er knapt så morsomt å lytte til.

Det er for eksempel lange strekk med musikalsk tomgang i Romeo og Julie, og det er vanskelig å overhøre at Waltons formløse symfoni er et verk som kompenserer for manglende musikalsk innhold med store gester og ståk og larm.

Selvsagt må det bli mye Grieg på programmet når et orkester fra Bergen reiser på turné. Men med den russiske klavergiganten Boris Berezovskij som solist, blir a-mollkonserten mer enn et pliktløp.

I de siste årene er det blitt vanlig å spille dette verket glassklart, med omhu for detaljen, gjennomlyst så hver en linje og hvert et grep kan høres. Berezovskij visker på en måte hele denne moderne versjonen ut og fører konserten tilbake til den pianistiske tradisjonen som var utgangspunktet. Han kommer selv ut av den store russiske klavertradisjonen, og spiller konserten med blendende, formidabel teknikk som et virtuost glansnummer der alle løpene og trillene og ornamenteringene sitter som de skal. Samtidig gjør han det tydelig at ikke alle notene i dette verket til enhver tid er like viktige, at denne musikken faktisk har både forgrunn og bakgrunn. At dette er et verk med både klare linjer og skyggefulle dybder. Det kan de ha godt av å høre ute i verden. God reise!

Raske tankespring

Kommentar, Bergens Tidende, 29.07.2007

Bergenserne er pompøse og brautende, og danskene er runde og trivelige. Det ser i hvert fall slik ut på avstand.

Folk i Vest Agder er åndelig svake og påfaldende motløse – leser jeg i et gammelt tidsskrift. De mangler dristighet, foretagsomhet og utholdenhet. De snakker og snakker, men når det blir alvor, og det skal handles, gir de hurtig opp. De minner på mange måter om befolkningen på Vestlandet hvor – som kjent – smålighet, misunnelse og sneversyn og en viss åndelig forkrøpling gjør sig gjeldende på veldig utiltalende måte.

Disse friske karakteristikkene stammer fra et foredrag som brigadelege Carl Arbo holdt i Videnskabsselskabet i Christiania i 1894. Trolig var det ingen av tilhørerne som løftet et øyebryn. Arbo var tidens førende norske antropolog, en anerkjent forsker med stor internasjonal prestisje. Og slike synspunkter var helt vanlige i samfunnsdebatten og i de vitenskapelige miljøene.

Arbos teori var at Norge sør for Trondheim er befolket av to forskjellige raser. Den ene, den norrøne – eller germanske – rasen, er aristokratisk, preget av praktisk sans, dristig initiativ og seig utholdenhet. Den andre er primært karakterisert ved å mangle nettopp disse trekkene. Folk i Agder, på Vestlandet og flere andre steder rundt om i landet er simpelthen bare «annerledes». Med tiden er de ganske visst «blevne Nordmænd som vi», de taler samme språk, de er blonde, og ingen tenker vanligvis på at de opprinnelig var radikalt forskjellige fra den norrøne rasen – «men lever man sammen med dem, vil man dog snart mærke ånds- og charakterforskjellen», sa Arbo. Selv kom han fra Drammen, og hadde som brigadelege i Kristiansand måttet leve sammen med svake, motløse sørlendinger i store deler av sitt voksne liv.

Arbo var raseteoretiker – som de fleste av samtidens antropologer. Om han også var rasist, kan vel diskuteres. Men han forsøkte i det minste å underbygge sine teorier med helt forrykende generaliseringer om bestemte folkegruppers karakter og mentalitet. Det var han ikke ene om den gangen. Og generaliseringer av denne typen er bestemt heller ikke gått av moten siden. Vi møter dem den dag i dag: Svenskene er stive og arrogante. Danskene er runde og blide. Sunnmøringene er gjerrige. Nordlendingene er pratsomme. Bergenserne er brautende og pompøse. Frp-ene er … Innvandrerne er … Muslimene er … Fortsett selv.

Selv om man gjør sitt beste, er det nesten umulig å unngå slike generaliseringer. Noe som skyldes at denne tenkemåten så å si er innebygd i vårt mentale apparat. Vi prøver å forstå alt nytt og annerledes ved å generalisere. Det engelske uttrykket «jump to conclusion» gir en god beskrivelse av fenomenet: Man gjør et par spredte observasjoner og springer deretter rett til konklusjonen – uten å sjekke om tankespringet faktisk holder.

Egentlig burde vi bare betrakte slike hverdagsgeneraliseringer som foreløpige arbeidshypoteser og så teste dem – slik skikkelige forskere gjør det. Er alle sunnmøringer virkelig gjerrige? Er alle bergensere brautende og pompøse? – Vi burde gjøre det, men vi gjør det sjeldent. Den korrekte, saklige veien fra observasjon over hypotese og testing til konklusjon er for langsom og omstendelig. Vi klarer oss med de raske generaliseringene. Og spesielt når det gjelder forholdet til mennesker som er fremmede og annerledes, er generalisering et praktisk redskap – som holder dem på avstand og fastholder dem i rollen som fremmede og annerledes.

Generalisering både skaper og forutsetter avstand. Da Arbo, legen fra Drammen, kom til Kristiansand, opplevde han med en gang «ånds- og charakterforskjellen» mellom seg selv og de sørlandske rekruttene. Han tenkte ikke over at forskjellen kanskje kunne ha å gjøre med den sosiale og følelsesmessige distansen mellom ham og dem, mellom den eldre, høytutdannede offiseren og de unge, uutdannede menige. Hvis han var blitt bedre kjent med dem, ville han kanskje ha sett at de hver især – og hver på sin egen måte – var preget av sosial bakgrunn, oppvekst og bosted, og at de samtidig var personer med helt særegne, individuelle trekk. Han ville kort sagt ha opplevd rekruttene som selvstendige individer – slik vi opplever mennesker vi kjenner godt og har tett, daglig kontakt med. Arbo skjenkte ikke dette en tanke. Å oppheve distansen mellom ham og de andre, ville ha gjort hans verden alt for komplisert. Og gjort det vanskelig å opprettholde forestillingene om de to vesensforskjellige rasene.

På opplevelsesreise

Bergens Tidende, 20.06.2007

«Prezens»

David Torn m.fl.

ECM

Heftige lydmanipulasjoner fra gammel gitarist

Her kommer plutselig en plate med David Torn – den gale gitaristen som spilte med Jan Garbarek på 80-tallet. I årene som er gått siden den gangen, har han blant annet jobbet som produsent for et utall av store og små navn og skrevet prisbelønt film- og tv-musikk. Pluss spilt i diverse eksperimentelle grupper, i de senere årene med heftig bruk av elektroniske hjelpemidler. På den nye platen er han i selskap med keyboardisten Craig Taborn, saksofonisten Tim Berne og trommeslageren Tom Rainey, og skaper ved hjelp av fri improvisasjon, live sampling og elektronisk etterbehandling et forunderlig lydlandskap der funky orgeljazz møter heavy rock og klassisk avantgarde og krenger over i støy. Tvers gjennom det hele klinger Torns ville gitar, noen ganger manipulert til det ugjenkjennelige, andre ganger som et forsinket, forrevet ekko av Jimi Hendrix. En musikalsk opplevelsesreise. Man blir i godt humør av slikt.      

Vakre landskap

Bergens Tidende, 20.06.2007

«Dancing Trees»

Olav Kallhovd m.fl.

Acoustic Records

Ensformig norsk-svensk samarbeid

Det er pianisten Olav Kallhovd som har komponert alle låtene på denne platen. Sammen med svenske Svante Søderqvist på bass og Tomas Nyqvist på trommer legger han solid bunn under de to blåserne – svenske Joakim Milder på tenorsax og den norske multikunstneren Sissel Vera Pettersen på sopransax og ordløs vokal. På platecoveret er det et bilde av et frodig landskap. Det kunne være Trøndelag. Eller kanskje et eller annet sted i Jämtland. Og det passer jo godt til en plate som dokumenterer et samarbeid mellom musikere henover den norsk-svenske grensen. Men det vakre bildet signaliserer kanskje også hva som er noe av problemet med denne platen. For her er det mye vakker musikk, men det sprenges så visst ingen grenser. Det spilles forsiktig, moderat. Bare noen få ganger får Milder og Pettersen anledning til å sparke fra og skape litt dramatikk og kontrast i dette ellers så ensformige landskapet.

For fulle segl

Bergens Tidende, 13.06.2007

Figaros bryllup
Anna Netrebko, Ildebrando d'Arcangelo m.fl.

Wiener Philharmoniker

Dirigent: Nikolaus Harnoncourt

Deutsche Gramophon

En stjernebesatt Figaro fra Salzburg 2006

Det er drama fra første takt av overturen – musikalsk drama som bare Harnoncourt kan få det til, med intens fremdrift, store spenningsbuer og skarpe aksenter. Og så går teppet. For en stjernespekket versjon av Figaros bryllup, opptatt live i Salzburg i 2006. Spesielt imponerer Bo Skovhus og Dorothea Röschmann i rollene som ekteparet Almaviva – han med en kompleks tolkning som både demonstrerer brutalitet og svakhet, hun med en intens, smertefull fremstilling av de følelsesmessige omkostningene ved grevens eskapader. Superstjernen Anna Netrebko som synger Susanna, har et fint samspill med Ildebrando d'Arcangelos Figaro, men er visst ikke helt tilpass i rollen, i det minste virker stemmen hennes denne gangen overraskende «russisk» og svulmende – i markert kontrast til en velopplagt Christine Schäfer som synger Cherubino med slank, lys stemme.

Det opprinnelige

Musikkommentar, Bergens Tidende, 13.06.2007

På scenen i Grieghallen sitter en mann og mater en maskin med pianoruller. Slik at Grieghallens flygel kan reprodusere et opptak som Percy Grainger gjorde en gang. Slik at Bergen Filharmoniske Orkester kan fremføre Griegs a-moll konsert med det selvspillende flygelet som solist. Slik at publikum i salen kan få høre …

Ja, hva var det egentlig publikum fikk høre siste tirsdag på Festspillenes avslutningskonsert? Først og fremst et sammenstøt mellom flere forskjellige musikalske idealer – en live fremføring der moderne musikere anno 2007 tolket et verk fra 1868 samtidig med at de forsøkte å akkompagnere et mekanisk opptak fra 1921. Det var selvsagt snakk om et musikalsk kuriosum, om et morsomt stunt på tampen av to lange festspilluker. Men selve stuntet sier en del om vår holdning til eldre musikk.

Alle vet at noter og partiturer bare er rammeverk, tilnærminger, utkast som kan fortolkes på uendelig mange måter, og at musikalsk smak endrer seg over tid. Men denne ubestemte tilstanden er det vanskelig å ta inn over seg. Likesom de fleste historikere har en drøm om å finne ut wie es eigentlich gewesen, hvordan det egentlig var, har de fleste musikkelskere en drøm om det «opprinnelige», om å få høre hvordan musikken egentlig ble spilt – den gangen for lenge siden.

Vi lytter til gamle opptak med Percy Grainger fra 20-tallet. Og platemarkedet beveger seg etter hvert lengre og lengre bakover i tid. Vi føler at vi kommer tettere på den ekte varen – når vi hører platen der Gustav Mahler fremfører en klaverversjon av sin egen femte symfoni i et opptak fra 1903. Eller når vi lytter til Grieg som samme år spiller en kaotisk versjon av «Sommerfugl». Og tenk deg om vi kunne høre Brahms spille sin egen musikk. Eller tenk om det hadde eksistert grammofonplater med Beethoven og Mozart ... Ja, tenk deg det, du. Formentlig ville vi ikke ha likt hva vi hørte.

Hver gang man hører de gamle pianorullene og opptakene fra grammofonens første år, blir man overrasket over hvor ustø musikken låter, og hvor sløset musikerne forholder seg til notene. Det vi hører, er ikke den «opprinnelige», «ekte» versjonen, musikken slik den «egentlig» var ment å skulle spilles, men musikken slik den faktisk ble spilt, på tidens premisser, av musikere som aldri tidligere hadde hatt mulighet for å korrigere sine tolkninger ved å lytte til opptak av seg selv og andre. Hver gang vi hører slike opptak, hører vi først og fremst den historiske avstanden mellom oss og dem. Og blir minnet om at opptakene fra vår egen tid en dag vil virke presis likeså foreldede og corny.

Lysten ved å lese krim

Kommentar, Bergens Tidende, 10.06.2007

Man sier at folk leser krim for å glemme virkeligheten. Det forholder seg omvendt. Vi leser krim for å møte virkeligheten.

Nå for tiden starter de fleste avisdebatter med en saftig kronikk i Aftenposten. Som for eksempel onsdag d. 23.5 da en overspent lektor fra Bergen gikk «Til kamp mot krimbøkene». Han fastslo at krim er amputeret litteratur, kjapp underholdning i drøvtygde skjemaer, skrevet av grådige forfattere, utgitt av profittbegjærlige forlag, beregnet for stressede, eskapistiske lesere som ikke klarer å engasjere seg i seriøs litteratur. Sådan! Kjør debatt!

Og det ble debatt. Lektoren blander snørr og bart, uttaler Hans Skei til Aftenposten om torsdagen. Lektoren bygger sin kronikk på fordommer, skriver Fredrik Wandrup i Dagbladet om fredagen. Lektoren har, i likhet med de fleste litteraturvitere, ikke skjønt hvordan romaner skrives, skriver Vinduet-redaktør Henrik H. Langeland i Aftenposten om lørdagen. Neste onsdag plukker Ola A. Hegdal forestillingene om «seriøs litteratur» fra hverandre i Dagens Næringsliv. Om torsdagen snakker Maj Sjöwall om politisk krim i Klassekampen. Om søndagen erklærer Cappelens Anne Fløtaker i Aftenposten at hun er grundig lei av lektorens påstander, og at stort sett alt hva han har skrevet er feil. Sådan! Slutt, ferdig! Den store norske debattkaravanen drar videre til neste tema.

Egentlig er det synd at krimoppstyret sluttet så brått. For det lå mange interessante spørsmål gjemt i disse andpustne innleggene. Og det aller viktigste spørsmålet ble bare så vidt streifet. Nemlig: Hvorfor er krimlitteratur så populær, her tillands så vel som de fleste andre steder?

Det er vanlig å hevde, slik lektoren gjorde det, at folk leser krim for å glemme virkeligheten. Det forholder seg omvendt. Vi leser krim for å møte virkeligheten. Ganske visst startet genren med sirlig konstruerte fortellinger om mord på ensomme, engelske herreseter, men det er lenge siden. Allerede på 20- og 30-tallet begynte krim å bli ensbetydende med hverdagslige, virkelighetsnære fremstillinger. Og slik er det fremdeles. I takt med at samtidslitteraturen i stigende grad vender seg mot interne, tekstlige problemstillinger, vender vi andre oss mot krimromanene – der vi leser om gjenkjennelige mennesker som lever i gjenkjennelige miljøer. På dagens bokmarked er det først og fremst krimlitteraturen som viderefører 1800-tallets store, realistiske romantradisjon.

I krimromanene leser vi om vår egen verden. Og mens vi leser, bruker vi vår egen, hverdagslige viten om hvordan denne verden er innrettet. «Vi gjør våre erfaringer i katastrofens form», skrev Bertolt Brecht en gang da han funderte over kriminalromanens popularitet. Allerede når vi leser dagens avis, føler vi at «en eller anden må ha gjort et eller annet slik at den åpenbare katastrofen inntrådte». Men hvem har gjort hva? «Bak de begivenhetene vi får melding om, forestiller vi os andre hendelser – som vi ikke får melding om. Dette er de egentlige hendelsene».

Vi leser avisen med mistenksomhet. Vi ser Dagsrevyen med onde anelser. Vi tenker hele tiden på hva som egentlig ligger bak og under. Det er den samme tolkende, analyserende tenkemåten vi anvender når vi leser krim. I virkelighetens verden varer det alltid lenge før historikerne får avslørt de egentlige årsakene til de store katastrofene. I mellomtiden tilbyr krimlitteraturen seg som et slags tekstlig laboratorium der vi kan utføre analyser og teste tolkninger. Og der vi nesten alltid får vite – til aller sist – om det var grunn til mistanke. Lysten ved å lese kriminalromaner har å gjøre med at tekstene er tolkningsoppgaver. Og, bør man tilføye, det er jobben med å løse disse oppgavene som gjør at krimleserne rett og slett er optimale litteraturlesere.

Det er ganske visst vanlig å hevde, slik vår lektor gjorde det i Aftenposten, at krimleserne er overfladiske beister som ikke klarer å synke ned i tekstene, men raser gjennom dem på jakt etter billige grøss. Også dette er feil. Selvsagt drives krimleserne av forventningen om overraskende avsløringer, men underveis er de intenst opptatt av det litterære språket. På samme måte som romanenes detektiver og kriminalkommissærer nøye overveier hvert eneste spor og vitneutsagn for å finne ut hva som egentlig skjedde, overveier krimleseren nøye hver eneste formulering i teksten. Vi vet at krimteksten er konstruert slik at den gir nødvendig informasjonen samtidig med at den forsøker å føre oss på villspor. Hver eneste formulering kunne i prinsippet være selve nøkkelen til oppklaringen av hva som egentlig skjedde. Derfor leser vi leser krimteksten på samme måte som en høyskolelektor leser Proust: med anspent, begjærlig oppmerksomhet.

Hvorfor leser vi altså kriminalromaner? Fordi de gir realistiske skildringer av den verden vi lever i. Og fordi de gir oss anledning til å utnytte våre hverdagslige erfaringer og avprøve analytiske tenkemåter. Og fordi ingenting er tilfeldig i disse romanene, fordi alt, selv den mest uanselige språklige formuleringen, har en mening. At vi leser krim med stor lyst, forteller mest av alt noe om hva som mangler i andre deler av samtidslitteraturen.

Blå minner

Bergens Tidende, 06.06.2007

«Blue Spheres»

Frode Barth, gitar, Harald Johnsen, bass, pluss gjester

Ny norsk plate med pompøs, høystemt gitarmusikk

Man spisser ørene. Er dette ikke …?  Det høres da ut som …? Men nei, dette er ikke Terje Rypdal på sitt mest svulstige og pretensiøse. Det er gitaristen Frode Barth vi hører. Han spiller tittelnummeret på «Blue Spheres» akkompagnert av Harald Johnsens bass, en elektrifisert Svein Olav Herstad på Fender Rhodes og Jarle Vespestad på trommer. Platen er ny, men det er litt for mye av musikken som likner åpningsnummeret og høres ut som «a blast from the past», med pompøs, høystemt gitarsmusikk, dvelende og rungende akustiske basslinjer, og spinkle komposisjoner som ikke helt kan bære vekten av de alvorstunge improvisasjonene. Men så er det da også en del gjester med – blant andre saksofonistene Håkon Kornstad, Vidar Johansen og Gisle Johansen. Og det er dem som først og fremst redder platen. Min personlige favoritt er Kronstads frie tolkning av Johnsens ballade New Beginning. Pluss det avsluttende nummeret der munnspilleren Finn Hauge fra Hot Club de Norvège plutselig dukker opp og skaper en avdempet, nesten filmatisk stemning i Barth og Johnsens Lonely Stories.

Bilder av Grieg

Bergens Tidende, 31.05.2007

Grieg-Galla

Kerstin Avemo, sopran

, Leif Ove Andsnes og Håvard Gimse, klaver

Truls Mørk, cello

Julian Rachlin, fiolin

Grieghallen

Stor konsert med de mest holdbare delene av Griegs kammermusikk

Det har været en del «På sporet av Grieg»-konserter i år. Men i går kom vi da endelig helt frem til ham. Vi fant ham i Grieghallen, selvsagt. Vi var på Grieg-Galla, Grieg vegg-til-vegg, en hel konsert med de mest holdbare delene av hans kammermusikk, tolket av store kunstnere – som ga oss mange forskjellige, ja egentlig dypt forskjellige, bilder av Grieg.

Det startet noe nervøst og anspent med Julian Rachlin som la vekt på de mest utadvendte, musikantiske effektene i den tredje fiolinsonaten, og tydeligvis ikke hadde sans for de dypere lagene i dette komplekse verket. Den unge, svenske sopranen Kerstin Avemo som sang en serie Grieg-sanger med flott, klokkeklar sopran, hadde derimot godt grep om både de høyspente og de mer inderlige sidene av musikken og klarte å forvandle flere av de små sangene til musikalske dramaer.  

Men det var først da hjemmelaget kom på banen etter pausen at musikken virkelig løftet seg. Det startet med cellosonaten, op. 36, med Truls Mørks cello syngende, klagende, deklamerende, bedende – i utsøkt samspill med Håvard Gimse.

Og så var det da tid for Leif Ove Andsnes og den store Ballade, op. 24. Og en tolkning som på forunderlig måte syntes å romme alle aspekter av Grieg. Det var her tilsynelatende alt sammen – det virtuose, det lekende, det dramatiske, og folketonene ikke å forglemme. Samtidig med at det hele ble spilt frem, henover en avgrunn av smerte og dyp, svart melankoli. Bedre kan dette verket neppe spilles. Og nærmere kommer man neppe den hele, «egentlige» Grieg.

Et musikkhistorisk kuriosum

Bergens Tidende, 30.05.2007

Klaverstykker og sonater av Johann Ludwig Trepulka og Norbert von Hannenheim

Herbert Henck, klaver

ECM New Series

På sporet av to forsvunne tolvtonekomponister

Her er to komponister som var født omkring 1900 og som begge begynte å skrive tolvtonemusikk på 1920-tallet – von Hannenheim var elev av Schönberg, Trepulka elev av Josef Matthias Hauer. Begge døde i 1945. Og begge falt totalt ut av musikkhistorien – inntil pianisten og musikkforskeren Herbert Henck kom på sporet av dem og gravet frem deres glemte noter og partiturer. På platen spiller han hva som er igjen av deres klavermusikk. Trepulkas småstykker er melodiske, med sterke tonale føringer og tydelige senromantiske trekk, mens von Hannenheims musikk er benet, tør og streng. Man hører hvor forskjellig det går an å skrive innenfor rammen av tolvtonesystemet. Men man hører også – og forstår – hvorfor det var Schönberg, Berg og Webern og ikke Trepulka og von Hannenheim som ble husket i ettertiden.

Solveigs sang

Bergens Tidende, 29.05.2007

Verk av Grieg, Frederick Delius og Percy Grainger

Solveig Kringlebotn, sopran

Malcolm Martineau, klaver

Det Estiske Filharmoniske Kammerkor dirigert av Paul Hillier

Rainer Vilu, baryton

Håkonshallen

Stor kveld i Håkonshallen med Solveig Kringlebotn og Haugtussa

Håkonshallen er stappfull. En blond, bunadskledd kvinne står på scenen og synger. Og det faller kveldssol inn gjennom vinduene. – Jo da, settingen var optimal da Solveig Kringlebotn gjestet Festspillene på søndag sammen med den glimrende pianisten Malcolm Martineau. I tillegg var det Haugtussa som sto på programmet, Griegs og Garborgs miniaturedrama – som ble sunget med fin psykologisk og musikalsk karakteriseringskunst. Og med en stemme som har nettopp det som kreves i dette formatet – lavmælt intimitet i dybden og stor, strålende klang i toppen.   
   

Det var Kringlebotns tolkning av Haugtussa som reddet denne kvelden. Resten av konserten handlet om Griegs venner. Og de må ha vært ualminnelig kjedelige – i det minste etter dette programmet å dømme. Vi kjenner Paul Hillier som en fremragende kordirigent, og vi vet at han i de siste fem årene har utført mirakler med det estiske filharmoniske kammerkor. Det er musikk fra renessanse og barokk pluss estisk samtidsmusikk som er korets kjernerepertoar. Hvorfor da noen hadde satt dem til å synge et par vasne småstykker av Frederick Delius og Percy Grainger, går over min forstand.

At det også er triste, grunne områder i Griegs produksjon, fikk vi en liten påminnelse om til sist på konserten da koret fremførte hans Fire salmer for kor, op. 74. For all del – fremføringen var nettopp så upåklagelig og avslepet som man forventer av Hillier og av dette koret, med flott, egal klang og klar stemmeføring – og med fine soloinnsatser av barytonen Rainer Vilu i tillegg. Men man skulle gjerne ha hørt alle disse gode kreftene samlet om et mer gedigent musikalsk prosjekt.

Drømmemusikk

Bergens Tidende, 24.05.2007

Verk av Bent Sørensen, Witold Lutoslawski, og Sergej Prokofjev

Leif Ove Andsnes klaver

Andrew Litton dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester 

Grieghallen

Festspillene åpner med Leif Ove Andsnes som solist i Lutoslawskis forrykende klaverkonsert

Festspillene startet med en konsert der det eldste verket var en symfoni fra 1945, og det yngste var så nytt at det aldri har vært fremført før. Hvis dette ikke er en sterk musikalsk programerklæring, vet ikke jeg. Og når da konserten i tillegg tydelig viste at Bergen Filharmoniske Orkester har de ressursene som skal til for å håndtere store, krevende partiturer fra denne turbulente perioden i vestlig musikkhistorie – ja da er det bare å si takk. Og glede seg.

Det splitternye verket var danske Bent Sørensens «Exit Music» som er skrevet på bestilling til BFO. Sørensen forteller selv at det startet med en drøm der han sto i en åpen dør og så sin musikk forsvinne ut i et åpent landskap. Verket er et forsøk på å fange og skrive ned denne musikken – som viser seg å være noen enkle melodistumper som hele tiden står i fare for å forsvinne under massive orkesterklanger og rytmiske innsatser i slagverket. Som så ofte i Sørensens produksjon er det noe drømmeaktig, flytende over musikken. Man hører ubestemte, uvante og sammensatte klanger, flyktige stemninger, musikalske erindringer om noe man synes man kjenner igjen, men som er vanskelig å fastholde. Samtidig er det i dette verket også avsnitt der Sørensen flørter med det enkle, det ukompliserte sangbare. Og passasjer som simpelthen er uforskammet vakre. Som for eksempel den avsluttende sekvensen der man bak de dempede strykerne hører et klaver som spiller langt borte, et annet sted, i en annen tid.

For mange år siden spilte Leif Ove Andsnes en serie miniatyrer av György Kurtág under festspillene. Vi var mange som den gang drømte om å få høre ham spille mer samtidsmusikk og gjerne musikk i det helt store formatet. Anledningen kom i går da han var solist i Witold Lutoslawski konsert for klaver og orkester (1988). Det er et tilbakeskuende verk med både direkte og indirekte referanser til de store klaverkonsertene fra romantikken og fremover. Og med en solostemme som rommer både poetiske, nesten impresjonistisk drømmende avsnitt og gnistrende, dramatiske passasjer. Et fryktinngytende virtuost stykke klavermusikk – som Andsnes spilte med samme konsentrasjon og samme imponerende formsans som når han spiller Rachmaninov. Det var Lutoslawskis musikk vi hørte. Men det var sannelig også umiskjennelig Leif Ove Andsnes – en stor pianist. Som denne kvelden overbeviste mange i salen om at det går an å få sterke opplevelser ut av musikk fra vår nære samtid.

Det er klare referanser til Prokofjev i Lutoslawskis klaverkonsert. Og da var det vel på sin plass å slutte kvelden med Prokofjevs femte symfoni. Den skulle jeg gjerne ha hørt, men jeg måtte løpe for å nå avisens deadline. Dessverre.

Mellom støy og stillhet

Bergens Tidende, 23.05.2007

«Step Inside»

Rolf Borch, klarinett

Aurora

Utforsking av klarinettens muligheter

Den talentfulle klarinettisten Rolf Borch gjør en fantastisk jobb på denne dobbelt-cd’en der han presenterer sju krevende solostykker, bl.a. fire som han selv har bestilt hos norske komponister. I tekstheftet kan man lese en del om at komponistene utforsker instrumentets muligheter. Det er en formulering som alltid får alarmklokkene til å kime. For det dreier seg vel om å komme videre, om å utnytte instrumentets muligheter, omsette dem til musikk? Utforskning kan vel kun være et første skritt på veien, ikke et mål i seg selv. Skulle man tro. Men flere av komponistene på disse to platene befinner seg tilsynelatende helt utmerket i den innledende utforskingsfasen. De jobber fremdeles med å lage omhyggelige kataloger over morsomme og/eller interessante instrumentaleffekter. Men heldigvis er det da også noen stykker som har kommet seg ut av laboratoriet – for eksempel Magne Hegdal og Eivind Buene, og den aggressive engelskmannen Roger Redgate. Samt, ikke å forglemme, gamle Helmut Lachenmann som i «Dal Niente» fra 1970 skaper stor, bevegende musikk i rommet mellom støy og stillhet.

Lystens triumf

Bergens Tidende, 23.05.2007

Händel: Il trionfo del tempo e del disinganno

Natalie Dessay (sopran), Sonia Prina (alt), Ann Hallenberg (mezzo), Pavol Brslik (tenor)

Dirigent: Emmanuelle Haïm

Le Concert d'Astrée
Erato

Vellystig tolkning av en dydig tekst

Skjønnheten blir fristet av Lysten, men Tiden og Kunnskapen advarer henne. De får henne til å velge dydens smale sti og vie seg til et liv i anger og bot. Tiden og Kunnskapen triumferer altså – det er iallfall moralen av denne overspente historien fra begynnelsen av 1700-tallet. Var det noen som ble frelst av denne teksten? Neppe. Snarere tvert imot. For forfatteren, den romerske kardinal Pamphili, hadde fått den 22 år gamle Händel til å skrive musikk til den. Og da han satte fullt trykk på notepennen sin, ble resultatet nærmest en sprudlende hyllest til jordisk sanselighet og vellyst.  Man hører det på disse to overdådige platene der Emmanuelle Haïm og hennes fyrige tidligmusikk-ensemble puster liv i det gamle partituret. Og der den store sopranen Natalie Dessay, sekundert av tre gode sangere, briljerer i rollen som Skjønnheten med klar, uttrykksfull stemme og fullstendig svimlende teknikk.

Melankoli og eksperiment

Bergens Tidende, 23.05.2007

«Re: Pasolini»

Stefano Battaglia

ECM

Ensformige, italienske filmstemninger

Den italienske jazzpianisten Stefano Battaglia har spilt inn drøssevis av cd-er i hjemlandet sitt, men han ble først riktig kjent internasjonalt da han debuterte på ECM i 2005 med dobbelt-cd’en «Raccolto». Nå kommer han tilbake med enda en dobbelt-cd, denne gangen dreier det seg om en slags musikalsk meditasjon over den italienske forfatteren, regissøren og aktivisten Pier Paolo Pasolinis liv og virke. Trompet, klarinett, cello pluss rytmegruppe – det er kanskje en litt uvanlig kombinasjon i jazzsammenheng, men den passer utmerket til Battaglias musikk på den første av de nye platene: en serie enkle, langsomme melodier med tydelige referanser til italienske filmer fra 60- og 70-tallet. Musikerne fortolker materialet relativt fritt men uten improvisasjoner eller andre sidesprang. Dette – pluss at stemningsbarometret konstant står på ”melankoli” – bidrar til å gjøre musikken noe ensformig. Improvisasjon er det derimot mye av på den andre platen der Battaglia, akkompagnert av fiolin, cello, bass og slagverk, eksperimenterer med ulike friere samtidsmusikalske uttrykk.

Innforstått og bortvendt

Bergens Tidende, 16.05.2007

Wagon 8

Tellef Øgrim, fretless gitar

Jacek Kochan, trommer, elektronika

Dag Einar Eilertsen, trombone

Curling Legs

Problematisk plate med elektronika-jazz

Tellef Øgrim var gitarist i diverse rockegrupper på 80-tallet. Med denne platen vender han tilbake, nå som eksperimentell elektronika-jazzmusiker utstyrt med en fretless gitar som han selv har hakket båndene av. Med seg har han den polske laptop-musikeren Jacek Kochan og trombonisten Dag Einar Eilertsen. Dessuten er det kort gjesteopptreden av komponisten Henrik Hellstenius på elektronikk. Pluss et lite vokalinnslag med Anne Danielsen. At denne platen har fått hard medfart rundt omkring i dagspressen, er ikke vanskelig å forstå. Det er noe utrolig innforstått og bortvendt over hele prosjektet. Øgrims gitar messer selvhøytidelig og navlebeskuende, Kochan kaster støybomber inn på måfå, og Eilertsen kjemper med et syltynt materiale. På den andre siden er det ikke tomgang alt sammen. Her er også store, imponerende klanglandskaper, flotte lydeeffekter og ekspressive, improviserte gitarlinjer. Bare ikke nok til å fylle en hel plate.

Superprofesjonelt

Bergens Tidende, 16.05.2007

Free Spirit
Lennart Åberg med bl. a. Peter Erskine og Palle Mikkelborg

Amigo

Dørgende kjedelig plate med svensk storband

«Free Spirit» heter den, den foreløpig siste platen i serien med den svenske saksofonisten Lennart Åberg og hans «small big band», en gruppe superprofesjonelle jazzmusikere som spiller hans superprofesjonelle arrangementer, denne gangen sparket frem av den superprofesjonelle, amerikanske trommeslageren Peter Erskine. Ikke rart at «Free Spirit» ble kåret til Årets Skiva 2006 i Sveriges Radios kritikeravstemning. Eller er det? Vel, egentlig sier kåringen nok mest noe om jazzen aktuelle situasjon i Sverige og andre steder. For uansett at dette er solid, effektiv musikk, så er det noe uendelig trett og fantasiløst over hele prosjektet. Her venter det ingen overraskelser rundt neste sving. Her møter man ingen frie ånder. Her er det bare business as usual. Flott, superprofesjonelt. Og dørgende kjedelig. Den danske trompetisten Palle Mikkelborg dukker opp som solist i et arrangement av tre komposisjoner fra Don Cherrys «Relativity Suite». Han kjemper en brav kamp for å få musikken til å løfte seg. Men selv han klarer det ikke.

I tradisjonen

Bergens Tidende, 16.05.2007

Back East

Joshua Redman, saksofoner

Nonesuch

Solide, upretensiøse improvisasjoner med Joshua og Dewey Redman

Da saksofonisten Joshua Redman debuterte, var han bare 24 år gammel og ble hyllet som jazzens nye frelser. I dag nærmer han seg de 40, og mediene har for lengst mistet interessen – til tross for at han egentlig er blitt bedre med årene. Hans nye plate, «Back East», er for eksempel en solid, upretensiøs utgivelse der han spiller standardlåter, bare akkompagnert av bass og trommer. Tittelen refererer til Sonny Rollins’ gamle klaverløse trioplate «Way Out West», en plate som tydeligvis har vært Redmans forbilde både når det gjelder repertoarvalget og den fabulerende, blomstrende spillestilen. I tillegg til Redman og tre ulike konstellasjoner av bass og trommer hører vi saksofonistene Joe Lovano og Chris Cheek i enkelte numre. Men det blir Joshuas far, den gamle altsaksofonisten Dewey Redman, som får det siste ord – med en frittsvevende, avantgardistisk improvisasjon, formentlig det siste han rakk å spille inn. Han døde et par uker senere.  

Melankolske nattestemninger

Bergens Tidende, 16.05.2007

Lyrical Travels With Edward Grieg
Liv Glaser, klaver

Simax

Liv Glaser spiller Grieg på tidsriktig klaver

Grieg utga sine Lyriske Stykker i ti hefter over en periode på mer enn 30 år. De var populære den gang. De er like populære i dag, i konsertsalen så vel som på plate. Stykkene var aldri ment å skulle spilles fra A til Å, hefte for hefte. Tanken var pianistene skulle forfølge sine egne interesser og gjøre sine egne valg. Slik Liv Glaser gjør det på denne fine, personlige platen. Her finner vi både kjente, virtuose stykker som «Sommerfugl» og «Bryllup på Troldhaugen» og eksempler på folketoner, men først og fremst er det de melankolske nattestemningene og de duse impresjonistiske fargene som dominerer. At Glaser spiller på et tidsriktig Érard grand piano fra 1853, gir musikken en skjør, grann klang, og gjør den både mer gjennomsiktig og mer bevegelig enn det er mulig å få til på et moderne flygel. Om det var slik det hørtes ut da Grieg og hans samtidige spilte disse stykkene, er vanskelig å si. Men vakkert er det iallfall.

Et uavklart spørsmål

Bergens Tidende, 09.05.2007

Anton Bruckner: Symfoni nr. 4

Dirigent: Simon Rattle

Berliner Philharmoniker

EMI Classics

Nervøs Bruckner-tolkning fra Simon Rattle og berlinerne

I april var det Brahms’ Ein Deutsches Requiem. Nå er det Bruckners 4. symfoni. Jo da, Simon Rattle jobber hardt for å overbevise verden om at han er en verdig arvtager for Claudio Abbado som dirigent for berlinerfilharmonikerne. Men det spørs om Bruckner-platen er egnet til å overbevise kritikerne hans. For visst er det mange sublime øyeblikk her. Gyllen orkesterklang, slørede, duse horn i det fjerne. For ikke å snakke om store, himmelrystende utblåsninger. Men tatt som helhet virker tolkningen nervøs, oppjaget, uten den roen og tyngden som Bruckner krever. Hvem har skylden når noe ikke lykkes, dirigenten eller orkestret? Et gammel, velkjent spørsmål. Som det alltid er vanskelig å besvare. La oss nøyes med å slå fast at dette ikke er noen optimal Bruckner-plate. Og at det fremdeles er uavklart om Rattle er den rette mannen til å forvalte berlinernes sentrale repertoar.

Stiv kuling

Bergens Tidende, 09.05.2007

Andratx

Moserobie Music Production

Imponerende skandinavisk triospill

Det svenske saksofonfenomenet Jonas Kullhammar har vært i studiet sammen med to skandinaviske kolleger, den danske trommisen Kresten Osgood og den norske bassisten Ole Morten Vågan. De kaller seg Andratx, et navn hentet fra en liten by på Mallorca. Men det er faktisk ikke grisefest, solkrem og lunkent vann man først og fremst kommer til å tenke på når man lytter til denne platen. For her viser barometret for det meste stiv kuling, av og til minkende til frisk bris. Repertoaret består av skeive originalkomposisjoner ispedd et par moderne klassikere signert av blant andre Keith Jarrett, Anette Peacock og Carla Bley. Det kantede, melodiske materialet og det lekende, eksplosive triospillet kan av og til føre tankene tilbake til 60-tallets free jazz-grupper og til Sonny Rollins og hans klaverløse trioer. Men Andratx er først og fremst seg selv, en sterk, moderne trio drevet fremover med voldsom energi og tilsynelatende uuttømmelig melodisk fantasi av den imponerende Kulhammer.

Muskuløs musikk

Bergens Tidende, 09.05.2007

Beethoven: Klaversonater

Nelson Freire, klaver

Decca

Brasilianske Nelson Freire spiller Beethoven

Det er ikke mange plater med brasilianske Nelson Freire i de vanlige katalogene. Men etter at han fikk eksklusivkontrakt med Decca i 2001, er det begynt å skje noe. Og skal man dømme etter hans turneprogram for 2007, har han nå endelig fått sitt velfortjente gjennombrudd i de vestlige konsertsalene. Hans nye plate gir et inntrykk av hva vi er gått glipp av inntil nå. «Måneskinnssonaten», «Waldstein» og «Les Adieux» pluss den navnløse nr. 31, op. 110 – det er fire av Beethovens mest spillede sonater som står på programmet, men det er bestemt ikke noe trett eller fortersket over disse verkene slik Freire tolker dem. Dette er muskuløs, proteinrik musikk, fremført av en musiker som ikke bare har en formidabel teknikk og en guddommelig klangbeherskelse, men også en evne til hele tiden å gå ned under den kjente overflaten og hente slående musikalske poenger opp fra dypet. Freire spiller Beethoven med en ungdommelig, ustoppelig kraft som får en til å glemme at det faktisk er en eldre herre på 63 år som sitter ved flygelet.

En gave

Musikkommentar, Bergens Tidende, 02.05.2007

Det var i påsken 1970. Vi var i Roma. Og hørte at det skulle være en fantastisk konsert på Teatro Olimpico. Vi sprang av gårde i siste liten, men da vi nådde frem var alt for lengst utsolgt. Mens vi sto og betraktet alle de heldige romerne som var på vei inn i salen, kom det en elegant, eldre herre bort til oss og spurte på gebrokkent engelsk om vi ville ha billetter. En billetthai, tenkte jeg, og grep etter lommeboken. Men, nei, nei – han skulle ikke ha penger. Han hadde fått to billetter til overs. Og dem ga han nå til to fattige turister. Som en gave, sa han.

Slik gikk det til at vi satt på de beste plassene i salen, da Mstislav Rostropovitsj kom ruslende inn sammen med pianisten Alexander Dedyukhin og gikk i gang med en av Beethovens cellosonater. Vi hadde hørt ham før, men bare på plate. Og platene hadde ikke forberedt oss på dette – på den voldsomme tonen, på den store, varme klangen. Det var Beethoven, det var Schuberts Arpeggione-sonate. Det var et stykke samtidsmusikk av Karen Katchaturian. Og selvsagt var det også en av Bachs cellosuiter. Alt fremført med frie, eksplosive fraseringer og med stadig understreking av de rent fysiske, sanselige kvalitetene i musikken.

Nå er han da død, Mstislav Rostropovitsj. 80 år gammel. Nekrologene i alle verdens aviser har fremhevet hans sterke humanistiske engasjement, hans kamp for menneskerettighetene, hans politiske innsats, hans støtte til dissidentene i Sovjettiden. Det er blitt skrevet om hans tab av statsborgerskap, om livet i eksil, om Gorbatsjov som ga ham statsborgerskapet tilbake, om hans resolutte støtte til Jeltsin under statskuppet i 1991, om hans opptreden i Berlin da muren falt. Og alt dette er selvsagt viktige brikker til forståelsen av personen Rostropovitsj og viktige kapitler i historien om hans turbulente liv. Men midt i det hele er det som om man glemmer musikken – glemmer musikeren Rostropovitsj og den musikalske revolusjonen han gjennomførte.

Det er ikke mange årtier siden at cellomusikk var et lite område for spesielt interesserte og alle tidens førende cellister dyrket den gylne middelvei. Så kom Rostropovitsj stormende inn på den internasjonale scenen og demonstrerte at celloen har et langt større uttrykksregister enn dette, og at cellomusikk ikke trenger å klinge som tørre etyder. I hans hender ble celloen forvandlet til et instrument som rommer hele det menneskelige følelsesliv – fra de store, dramatiske uttrykkene til de mest inderlige, intime bønnene. I hans hender ble musikken en gave.

Miljøhistorie i et østersskall

Kommentar, Bergens Tidende, 29.04.2007

Hvis man vil fundere litt over de miljømessige konsekvensene av et uregulert næringsliv, da er en tallerken østers i New York et godt utgangspunkt.

Vi var på tur. I Fritz Langs Metropolis, i Batmans Gotham City, i Charlie Parkers Big Apple. Kort sagt: vi var i New York – byen som en gang var selve innbegrepet av den moderne storbyen, og som i dag er en collage der enhver tenkelig arkitektonisk stilart fra de siste to hundre årene er representert ved siden av hverandre, vanligvis i vill innbyrdes konflikt.

Den aller siste dagen satt vi inne i et av de sjeldne byggene der tiden tilsynelatende har stått stille: Grand Central Station – den store jernbaneterminalen. De begynte å bygge den i 1903, og da den sto ferdig i 1913, var den et under av moderne ingeniørkunst. Stasjonen går tre etasjer ned under gateplan, strekker seg over tre kvartaler, og bringer togene helt inn i bykjernen uten å ødelegge omgivelsene. Den er formet som et klassisk tempel med enorme hvelvinger, buede vinduer og kraftige søyler. Og det er en kitschy, heroisk statue på fasaden der man ser antikke guder avbildet som fødselshjelpere for det moderne transportsystemet.

Det var en noe spesiell opplevelse å sitte på Grand Central akkurat den dagen. Vi hadde nettopp fått vite at det var streik på Kastrup, og at hjemturen til Bergen måtte foregå i rykk og napp med overfylte fly. Og der satt vi da – i en katedral reist til jernbanens ære, et bygg fra en uskyldig tid da toget var det mest moderne og mest elegante transportmiddelet man kunne forestille seg. Man kan bli nostalgisk og melankolsk av mindre.

Og så var det rommet der vi satt: Grand Central Oyster Bar, den berømte østersbaren på nederste etasje. Også her var det anledning til å bli litt tankefull, men av andre grunner. Rommet står fremdeles som da det ble bygd, med lave, flisebelagte hvelvinger. Og på menyen er det fremdeles sjømat det dreier seg om, først og fremst østers i alle tenkelig variasjoner. Likevel er alt annerledes enn da stasjonen ble innviet i 1913.  Den gangen var New York og østers uløselig forbunnet. Slik er det ikke lenger.

Forfatteren Mark Kurlansky har beskrevet hele den sørgelige historien i boken The Big Oyster. Han forteller at vannet omkring Manhattan i sin tid rommet de største østersbankerne i hele verden – til glede for de opprinnelige beboerne, Lenape-indianerne, som levde av østers og etterlot seg kjempedigre kjøkkenmøddinger av skaller. Så kom hollenderne og begynte å forurense vannet. Så kom englenderne og begynte å overfiske bankerne. Så vokste byen, og det ble mer og mer kloakkutslipp direkte i elven. Og det kom industri med tilhørende forurensning. Og så videre.

Allerede i begynnelsen av 1800-tallet var bankerne omkring Manhattan tomme. Likevel regnes perioden fra 1820 til 1910 som østersens gylne tid. For new yorkerne åt seg så å si opp og ned langs kystene av Long Island. Hundrevis av båter sørget for de daglige leveransene. Og da alle de naturlige bankerne var høstet tomme på slutten av 1800-tallet, begynte man på østersdyrking – noe som førte til en veritabel østersmani. Mens det tidligere ble solgt om lag 12 millioner østers per år i New York-området, produserte de kunstige østersbankerne 700 millioner i 1880. Det var konstant 6 millioner østers til salg på båtene langs havnen – der det ble jobbet ti timer om dagen, seks dager i uken, og der hver arbeider åpnet opp mot tusen østers i timen.

I den gylne perioden ble østers servert på tusen måter, på båtene og i restaurantene, til frokost, lunsj og middag. Østers var billig mat, med «the Canal Street plan» – spis så mange østers du vil for 6 cents – som et spesielt populært tilbud. Samtidig var østers også mat som krysset klasseskillene og ble spist av fattig så vel som rik. Som Kurlansky skriver: «Det var et av de få øyeblikkene i den kulinariske historien, da en og samme rett, servert på mer eller mindre samme måte, var hverdagskost på alle sosio-økonomiske nivåer».

I 1927 var det slutt. Vannet rundt Manhattan var blitt en brun, stinkende kloakk, og byens siste østersbanker ble lukket av helsemessig grunner. Forurensningen fortsatte derimot uhindret, nå med tilskudd av pesticider, tungmetaller, asbest, løsemidler, olje osv. Først i 1972 kom det lovgivning mot forurensningen, men det har ikke brakt østersene tilbake. Og vil neppe kunne gjøre det i noen overskuelig fremtid.

Den dagen på østersbaren bestilte vi den klassiske Grand Central Oyster Platter– en tallerken med åtte rå østers pluss tilbehør. Pris: 15 dollars. Det er billigere enn hva du må betale for åtte østers på Fisketorget i Bergen, men relativt sett er det ekstremt mye dyrere enn den gangen i 1913 da de første kundene stakk innenom og fikk seg en porsjon østers mellom to tog. Og i dag er østersene på tallerkenen selvsagt ikke lokale. De var fløyet inn fra California. Med jet.

Hvis man har lyst til å fundere litt over de miljømessige konsekvensene av ukontrollert urbanisering og et uregulert markedssystem, da er en tallerken østers i New York et godt utgangspunkt. Vel bekomme.

Å spille innvendig

Bergens Tidende, 11.04.2007

Zehetmair Quartett

Béla Bartók

Paul Hindemith

ECM New Series

To moderne klassikere med Zehetmair-kvartetten

Musikerne i Thomas Zehetmairs kvartett bruker ikke noter. Verken når de opptrer live, eller når de spiller inn platene sine i ECM-studiene. De spiller ”utenat”, sier vi. Tyskerne sier at de spiller ”auswendig”, utvendig . Men det er bestemt ikke noe utvendig ved resultatet. Tvert imot virker det som om musikken kommer innefra, som om den er gått rett i kroppen på de fire musikerne, blitt en organisk del av dem. Man hører det på denne nye platen der de fremfører de fem mektige satsene i Bartóks femte kvartett fra 1934 etterfulgt av enda et femsatset verk – Hindemiths fjerde kvartett, skrevet i 1921, på overgangen til hans nysaklige periode. Det dreier seg altså om to av den modernistiske kammermusikkens klassikere. Men det er ikke noe strengt og klassisk over denne fremførelsen. Musikken lever og ånder og får av og til en lekende, nesten improviserende karakter – noe som passer godt både til Bartóks jazzy eksperimenter med skeive, bulgarske rytmer og til Hindemiths energiske melodier.