Fra platearkivet

Bergens Tidende, 30.10.2013

Gerry Mulligan Quartet

The Original Quartet with Chet Baker

Pacific Jazz Records

Sommeren 1952 innspilte barytonsaxofonisten Gerry Mulligan et par låter hjemme hos en lydtekniker i Los Angeles – først akkompagnert av bass og trommer og så sammen med en klavertrio. Tredje gang var det igjen bare bass og trommer, men nå hadde han fått med seg en ekstra blåser – trompetisten Chet Baker. Og da var det gjort. Singelen med «Bernie’s Tune» og «Lullaby of the Leaves» som kom ut høsten 1952, ble en gedigen hit, både for de fire musikerne og for det nystartede plateselskapet Pacific Jazz. De neste månedene måtte Mulligans klaverløse kvartett ustanselig i platestudiet. Resultatet ble cool jazz – en musikalsk perlerekke av intime låter med snodige temaer, kontrapunktiske arrangementer og tilbakelente improvisasjoner. Det varte mindre enn et år. I mai 1953 fikk Mulligan en narkodom. Da han kom ut av fengselet, var Baker blitt ungdomsidol og superstar. Og var på vei ut i den store verden.

Musikk i grenseland

Bergens Tidende, 30.10.2013

Pixel

We Are All Small Pixels

Cuneiform Records

  

Frøy Aagre Electric

Momentum Records

Først hører vi bare et boblende, energisk bassriff. Det er Ellen Andrea Wang som spiller, tett akkompagnert av Jon Audun Baars susende cymbaler. Så blander trompetisten Jonas Kilmork Vemøy og saksofonisten Harald Lassen seg inn i spillet med et enkelt, sangbart tema. Første gang enstemmig, rett frem; andre gang legger de inn korte tostemmige fraser. Temaet utvikler seg og blir til en liten melodi. Baar skifter til trommer og skruer opp for lydstyrken. Det er fremdeles blåserne som bærer melodien, men deres tostemmige fraser utvides nå med Wangs ordløse vokal i toppen. Og så er innledningen forbi. Wang inntar scenen og synger «Be Mine», en iørefallende melodi med opplagte slagerkvaliteter.

Dette første minuttet sier det meste om hva som venter oss på «We Are All Small Pixels» – gruppen Pixels første plate etter den fine debuten med «Reminder» siste år.  Her er det igjen sangbar, gjennomarrangert musikk det dreier seg om. Og musikk som hele tiden endrer karakter. Selv om det melodiske materialet og det harmoniske fundamentet på platens 11 numre er relativt enkelt, blir musikken aldri forutsigbar eller repetitiv. Det skjer hele tiden noe nytt. Bak hvert hjørne ligger det små overraskelser – en plutselig saxsolo, en diskret fargelegging av Wangs vokal, en uventet vri, en sjarmerende detalj.

Selv om det ikke er noe tangentinstrument i gruppen, klarer de to blåseinstrumentene supplert med Wangs bass å bygge opp store lydtepper. Av og til utvides klangen med Wangs ordløse sang. Og innimellom blir det plutselig plass til solid jazz. Som i låten «Farris» der tempoet er satt ned og Vemøy spiller en fin lavmælt, luftig trompetsolo. Og når Lassens sax slutter seg til Vemøy, er det rett før man kommer til å tenke på Mulligans første klaverløse kvartetter på 1950-tallet. Lassen er selv frontfigur i andre numre, blant annet i «Easter Song» der han legger et sirkulært riff under Wangs ordløse sang, og i «Dreaming» der han leder gruppen an i en kjærlig hyllest til 1950-tallet hvite rock-grupper.

«Dette er jazz som et rock/pop publikum kan like og det er pop/rock som et jazzpublikum kan like» – står det i reklamematerialet om «We Are All Small Pixels». Det er mulig tekstforfatteren har rett. Dette er i alle fall oppfinnsom, morsom musikk som henter inspirasjon fra mange forskjellige genrer og som nok kan fange flere forskjellige typer lyttere.

Platen «Frøy Aagre Electric» sikter trolig mot samme blandede publikum. Men det er mer tvilsomt om dette crossover-prosjektet lykkes.

«Frøy Aagre Electric» består av Frøy Aagre selv på sopransax, Andreas Ulvo på Fender Rhodes og Jonas Barsten på trommer. I tillegg er gitaristen Magnus Børmark med på en del numre. Det er sang ved Sheldon Blackman, og det er også et enkelt nummer der gruppen akkompagneres av tre strykere fra KORK.  Uansett de mange gode kreftene som har vært involvert i prosjektet, lykkes det sjeldent å få musikken til å løfte seg skikkelig. Aagre presenterer streite melodilinjer på saxen sin og fortsetter med enkle improvisatoriske utbroderinger. Rytmegruppen legger solid fundament. Av og til blir det skikkelig trøkk når Ulvo smeller til på keyboardet sitt. Men for det meste har musikken et uenergisk, merkelig uengasjert preg.

Fra platearkivet

Bergens Tidende, 23.10.2013

Bruno Walter: Birth of A Performance

Rehearsal and Performance of Mozart's Linz Symphony (1955)

Naxos

I april 1955 var den gamle østerrikske dirigenten Bruno Walter i New York for å innspille Mozarts Linz-symfoni (nr. 36) sammen med et håndplukket orkester. Det er en ganske kort symfoni. Den fyller ikke mer enn den ene siden på en LP. Men i stedet for å ha enda en symfoni på baksiden, valgte Columbia Records å oppta og utgi orkesterprøvene som supplement. Resultatet ble «The Birth of a Performance», to spennende plater som dokumenterer Walters arbeidsform.

Walter er en dirigent av den gamle skole, myndig, krevende, egentlig ganske autoritær, men samtidig også vennlig og inkluderende. Han kjenner alle musikerne, snakker direkte til hver enkelt og inviterer alle til samarbeid. Og han er utrettelig. Han får musikerne til å spille fraser om og om igjen inntil alt sitter slik han vil ha det.

Det er mye å lære på disse platene – om Walter, om hvordan en av det 19. århundres store dirigenter leste et partitur og arbeidet med sine musikere.  Og om hvordan man får Mozarts melodilinjer til å sveve og synge.

Når tiden løper ut

Bergens Tidende, 23.10.2013

Stefano Scodanibbio: Reinventions

Quartetto Prometeo

ECM New Series

Et vakkert minne om Stefano Scodanibbio

«Jeg hørte lyden av horn, tromboner, strykere og messing», fortalte komponisten Terry Riley en gang. Han trodde han hørte et kammerensemble, men det var bare italienske Stefano Scodanibbio som sto og spilte kontrabass.

Det var slik Scodanibbio ble kjent. Han var musikeren som kunne gjøre de mest utrolige tingene på en kontrabass og som ga instrumentet en fremskutt posisjon i etterkrigstidens musikalske modernisme. Etter hvert begynte han selv å skrive musikk, først og fremst komposisjoner som tøyet grensene for hva som er mulig å få til på strykeinstrumenter.

Scodanibbio døde siste år av en ondsinnet form for sklerose som langsomt nedbrøt alle hans muskelfunksjoner. På platen «Reinventions» tar Quartetto Prometeo for seg det som skulle bli hans siste verker – tolv stykker for strykekvartett, skrevet da han ikke lenger selv kunne spille.

Det er snakk om instrumenteringer av eldre komponisters verk – tre stykker fra Bachs «Kunst der Fuge» som ramme om transkripsjoner av kjente spanske gitarkomposisjoner og folkelige mexicanske sanger. I de fleste av stykkene har Scodanibbio flyttet stemmene opp i instrumentenes aller høyeste register. I tillegg utvider han klangrommet med utstrakt bruk av overtoner og pizzicatospill og drøssevis av spesialeffekter.

Tempoet er langsomt. Satsene er gjennomlyst som på et røntgenbilde. Men lyden av de fire strykeinstrumentene som hele tiden spiller i utkanten av det mulige, gir de kjente verkene en overjordisk, skjør og sprukken karakter. Det er som om den musikalske tråden hele tiden er på nippet til å briste, som om det er rett før tiden løper ut. Dette er frysende vakker musikk. Og et rørende, vakkert minne om Stefano Scodanibbio.

Komposisjoner i utvikling

Bergens Tidende, 16.10.2013

Carla Bley, Andy Sheppard, Steve Swallow

«Trios»

ECM

Nye versjoner av kjente Carla Bley-komposisjoner.

En gang så den amerikanske pianisten Carla Bley et demonstrasjonstog i Oslo. Det dreide seg om utbyggingen av Alta-vassdraget og ordet «utvikling» gikk igjen på parolene. Slik gikk det til at en av hennes beste låter fikk et norsk navn: «Utviklingssang». Hun har spilt inn låten mange ganger, med mange forskjellige besetninger. Og på den nye ECM-platen «Trios» spiller hun den igjen, nå med Andy Sheppard på saksofon og Steve Swallow på bass.

«Utviklingssang» er en ballade Carla Bley vanligvis spiller etter et par raske numre. Men ECM-produsenten Manfred Eicher har valgt å la balladen innlede platen. Det er et godt grep. Den gamle, langsomme protestlåten fra slutten av 1970-tallet bygger opp en sår, melankolsk stemning og åpner et særpreget musikalsk rom. Sheppard spiller med tørr, vibratoløs tone og tynner av og til klangen ut slik at det bare blir luft igjen, mens Steve Swallows legger skjøre, gitaraktige klanger inn over Bleys klaverakkorder.

Og så er musikken i gang, en rekke kjente Bley-komposisjoner spilt på nye måter, men likevel typisk Bley-musikk med inspirasjoner fra nær og fjern. På «Vashkar» har klaveret en mellomøstlig klang, mens Swallow gjentar og utbroderer et rytmisk riff på elbassen. I suiten «Les Trois Lagons» minner Bley av og til om Thelonious Monk med kantede melodier og skjeve akkordrekker, hele tiden i intimt samspill med Swallows gitaraktige bass. Og over det hele vever Sheppard sine lange melodilinjer. Her er referanser til sirkusmusikk og fransk kabaret. Som alltid hos Bley skjer det hele tiden noe uventet, noe morsomt, noe bisart. Det er jazz vi hører, men en type jazz som går på tvers av alle kjente sjangre og oppdelinger.

En klavermastodont

Bergens Tidende, 08.10.2013

Beethoven: Diabelli-Variationen

András Schiff

ECM New Series

András Schiff finner frem uventede klanger i Beethovens Diabelli-variasjoner

Historien er kjent. Den starter i Wien med forleggeren og komponisten Anton Diabelli som i 1819 sender et enkelt valsetema til femti østerrikske komponister og musikere og ber dem skrive en variasjon hver. De femti variasjonene skal utgis og demonstrere bredden og rikdommen i tidens østerrikske musikkliv. Franz Schubert, den åtte år gamle Franz Liszt , Beethovens elev Carl Czerny og mange andre, kjente skikkelser deltar i prosjektet. Beethoven er også med. Men han sprenger alle rammer. For han nøyer seg ikke med å skrive en enkelt variasjon, han skriver 33 – først 23 i 1819, så ytterligere 10 i 1823.

I dag er historien om den ustyrlige Beethoven bedre kjent enn resultatet. Hans «33 variasjoner over en vals av Anton Diabelli» (op.120) er et verk som sjeldent spilles i konsertsalene, og et verk som mange store pianister nøler med å innspille. For det er musikalsk mastodont, en komposisjon som det er vanskelig å få til å henge sammen. Beethoven tar Diabellis spede tema og bearbeider det på alle mulige og umulige måter. Han endrer taktarter og bytter tonearter, han lar svimlende virtuose passasjer veksle med enkle sangbare melodier. Han skriver kompliserte, kontrapunktiske referanser til Bach og legger inn en hyllest til Mozart underveis. Dette er musikk som dekker et enormt følelsesmessig spektrum. Og som så å si viser Beethoven fra alle sider.

András Schiff spilte inn alle Beethovens sonater i årene 2004-2007. Nå er han vendt tilbake til Beethoven. Og denne gang gjelder det de siste klaververkene, Sonate nr. 32 (op. 111) og «Seks Bagateller» (op. 126) samt altså Diabelli-mastodonten. Schiff har forberedt seg godt. Han har studert Beethovens originalmanuskript som han ervervet i 2009. Men vel så viktig er det at han spiller verket hele to ganger, på to forskjellige instrumenter, med to forskjellige klanglige valører.

I tekstheftet snakker Schiff om klavermusikkens «globalisering», dette at alle verk etter hvert spilles på Steinway-flygeler med flott, åpen klang beregnet til store konsertsaler. Han liker ikke denne klangen når det gjelder eldre musikk. Haydn, Mozart, Beethoven og Schubert krever noe annet, mener han. Derfor spiller han den ene versjonen av Diabelli-variasjonene på et Bechstein-flygel fra 1921, det flygelet Wilhelm Bachhaus brukte til konserter og opptak før andre verdenskrig. Klangen her er varm og myk og likevel lysende klar, uten den skarpe, litt metalliske lyden som for eksempel preget Sviatoslav Richters gamle tolkninger på Steinway- og Yamaha-flygeler.

På den andre platen bruker Schiff et instrument han kjøpte i 2010, et hammerflygel bygget i Wien omkring 1820, altså et instrument fra Beethovens egen tid. Mens moderne flygeler klinger relativt ensartet over hele instrumentets register, endrer det gamle hammerflygelet karakter fra seksjon til seksjon. I tillegg kan klangen manipuleres på forskjellige måter ved hjelp av fire pedaler.

Hammerflygelet er skapt til konserter i små rom. Schiff har skjenket sitt instrument til Beethoven-Haus i Bonn. Det er også der han har innspilt sin andre versjon av Diabelli-variasjonene. Og det er denne innspillingen som er platens store overraskelse og høydepunkt. For med dette gamle instrumentet fanger Schiff kontrastene mellom og innenfor de enkelte variasjonene og får frem nye, overraskende lydbilder. Klare, lysende linjer veksler lynrask med duse pastellfarger og snerrende lydeffekter i bassen.

Denne tolkningen er vel ikke «historisk korrekt», men den gir i alle fall et inntrykk av hvordan verket kunne ha vært spilt på Beethovens tid. Og demonstrerer at det rommer en klanglig rikdom som sjeldent kommer til uttrykk på moderne instrumenter.

Ubalansert

Bergens Tidende, 08.10.2013

J.S. Bach: Six Sonatas for Violin and Piano

Keith Jarrett, Michelle Makarski

ECM New Series

Samspillsproblemer i Bachs fiolinsonater

Keith Jarrett har etter hvert innspilt ganske mange plater med klassisk musikk. I 2000 utga han en imponerende, kritikerrost tolkning av Sjostakovitsjs 24 Preludier og fugaer, men ellers er det mest barokkmusikk som har interessert ham. Han har innspilt mye Bach, vanligvis på moderne flygel – som på denne nye platen der han og den amerikanske fiolinisten Michelle Makarski spiller Bachs seks fiolinsonater (BWV 1014-1019). Jarretts Bach er, som vanlig, nøktern, klart artikulert, med energi og fremdrift i de raske satsene og spilt med begrenset bruk av pedal. Makarski ligger langt tettere opp mot dagens tidligmusikk-ideal – med slank, vibratoløs tone og fleksibel, bevegelig frasering. Og det gir visse problemer i samspillet. Det er mange fine øyeblikk på platen, men også mange steder uten skikkelig balanse. I passasjer der fiolinen er i sentrum, virker flygelet mange ganger for bastant og dominerende. Og i de raske passasjene der Jarretts jazz-bakgrunn pleier å gi god uttelling, virker han ofte hamrende og insisterende.

Musikk fra Johanneskirken

Bergens Tidende, 08.10.2013

Ein Feste Burg

Mariko Takei

Euridice

Høstlige klanger og mektige utladninger

Orgelet i Johanneskirken ble bygd i 1893 av Schlag & Söhne, et av datidens førende tyske orgelfirmaer. Det ble delvis ødelagt i forbindelse med en uheldig ombygging i 1967, men ble restaurert i 1999 og fremstår i dag i en tilstand som trolig ligger ganske tett på den opprinnelige. Hvordan et slikt romantisk instrument klinger, hører vi på platen «Ein feste Burg» utgitt i Euridices serie med kirkemusikk innspilt på norske orgler. Ved orgelet sitter denne gang den japanske organisten Mariko Takei som har gjort bergenser av seg. At instrumentet er bygd med henblikk på det sene 1800-tallets kirkemusikk, demonstrerer Takei med en rekke flotte tolkninger. Hun får frem varme, høstlige farger i Max Regers fantasi over «Vår Gud han er så fast en borg» og trekker mektige energier ut av en orgelsonate signert Julius Reubke. Men hun viser også at dette orgelet egner seg til annet og mer enn romantisk kirkemusikk. Et av de fineste øyeblikkene på platen er overgangen fra Regers storslåtte koralfantasi til Bachs Fantasi i G-dur (BWV 572) som i Takeis tolkning fremstår med lys klang og klar struktur.

Spillerom

Bergens Tidende, 01.10.2013

Past increasing future receding

Huntsville

Hubro

Huntsville med nye, gåtefulle bygninger av lyd

Det starter hver gang åpent, avventende. Så bygges det opp komplekse teksturer av droner, enkle bassmønstre og minimale gitarlinjer. Musikken kommer i flyt, lydstyrken øker, intensiteten stiger. Og så fades det ut. Fortiden øker, fremtiden minker – forteller tittelen på den nye Huntsville-platen. Kanskje var det slik gitaristen Ivar Grydeland, bassisten Tonny Kluften og perkusjonisten Ingar Zach opplevde det da de skapte de tre improviserte forløpene på platen? Underveis legger de hele tiden brukt materiale bak seg, samtidig med at de begrenser sine fremtidige muligheter. Det blir rett og slett mindre og mindre spillerom etter hvert. Og til slutt er det ikke mer å si, musikken har nådd sin grense og må nødvendigvis høre opp. Men selv om alle forløpene er basert på samme modell, er det likevel tre veldig forskjellige lydbygninger som konstrueres underveis. Og fordi platen er opptatt i Emanuel Vigelands mausoleum, reiser disse bygningene seg i et kolossalt, rungende og vibrerende klangrom som gir improvisasjonene gåtefulle og nesten sakrale dimensjoner.

Musikalsk reformasjon

Bergens Tidende, 29.09.2013

Verk av J. C. F. Bach, J. S. Bach og Felix Mendelssohn

Maarten Engeltjes, kontratenor

Tini Mathot, orgel og cembalo

Ton Koopman, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Johanneskirken

Interessant møte mellom barokk og romantikk

Helt siden 1970-tallet har organisten og dirigenten Ton Koopman vært en drivende kraft i den frodige nederlandske tidligmusikkbevegelsen. Men på våre breddegrader kjenner vi ham bare fra plater, fra innspillinger med Amsterdam Baroque Orchestra & Choir, fra hans lange serie med Bachs kantater, og nå sist fra utgivelsen av Dietrich Buxtehudes samlede verker.

På torsdag var det anledning til å møte mannen selv – i Johanneskirken der han dirigerte BFO. Han hadde satt Bach-familiens musikk på programmet før pausen. Først en kort sinfonia av Johann Christoph Friedrich Bach, den yngste og minst kjente av Bach-sønnene. Og fra første takt av dette første verket var det klart at Koopman er en dirigent som følger musikken med et øye på hver finger. Han har full oversikt over hva som skjer i hver eneste av orkestrets grupper, han er årvåken, hele tiden på hugget, og han styrer alle innsatser med klar og tydelig gestikk. Stilen hans kunne noen ganger virke nesten pedantisk, men den ga god musikalsk uttelling og fikk J. C. F. Bachs enkle, diverterende musikk til å løfte seg og lyse. 

Så var det musikk av fader Bach selv, «Vergnügte Ruh» (BWV 170), en av disse kantatene der den pietistiske teksten utmaler verdens heslige syndighet mens Bach akkompagnerer jammerklagen med syndig vakker musikk. Kantaten er skrevet for mannstemme og ble på konserten sunget, inntrengende og inderlig, av den fine kontratenoren Maarten Engeltjes. I den merkelige andre arien der orkestersatsen er redusert til en enkel strykerlinje, fikk Engeltjes overdådig motspill av en fyrig og boblende orgelstemme spilt av Tini Mathot.

Bach skrev musikk til bruk i protestantiske kirker. Felix Mendelssohns skrev sin femte symfoni i 1830 for å feire Reformasjonen og protestantismen og han la både en koral og en rekke kontrapunktiske avsnitt inn i musikken sin. Så, jo da, det er forbindelser mellom Bach og Mendelssohn. Men musikalsk sett befinner de seg likevel i helt forskjellige verdener. Hvordan ville da en barokkekspert som Koopman tolke Mendelssohns erkeromantiske musikk?

Svaret på dette spørsmålet var kanskje det mest interessante denne kvelden. For det var som om vi fremdeles var i 1700-tallet, som om Koopman betraktet Mendelssohn gjennom barokkens optikk. Han dempet de mest bombastiske, mest svulstige uttrykkene og minsket strømstyrken i de mest nervøse, høyspente passasjene. Han reduserte på et vis orkestersatsen, spilte den som et røntgenbilde der bare de aller skarpeste kontrastene kan ses. Og ga på denne måten verket en majestetisk ro og en uventet, nesten eterisk klang.

Spede lydobjekter

Bergens Tidende, 24.09.2013

Klavikord

Andreas Eklöf og Mats Persson

Compunctio

Et gammelt instrument i moderne omgivelser

Den svenske komponisten Andreas Eklöf og landsmannen hans, tangentspilleren Mats Persson, har tidligere arbeidet sammen om ulike avantgardeprosjekt. Nå har de kastet sin elsk på et av klaverets forgjengere, klavikordet – et lite klaviaturinstrument som var populært i Sverige og mange andre land på 1700-tallet. Klavikordet har metallstrenger som aktiveres ved hjelp av metallstifter når man trykker tangentene ned. Det er et lydsvakt instrument som ikke egner seg til store utfoldelser, men som klinger fint og sart i små rom og hjemlige omgivelser. Hva kan nåtidige komponister og musikere få til med et slikt instrument? Ganske mye, viser det seg. Eklöf og Persson lager ikke nostalgiske fantasier om 1700-tallets musikk og forsøker ikke å gjenskape den gamle, intime klangen. De går inn i instrumentet, helt inn, tett på strengene og metallstiftene. De fanger alle klavikordets spede lyder med moderne opptaksutstyr. De komponerer og improviserer frem rare, skjøre lydobjekter. Og skaper et fascinerende musikalsk univers der allting rasler, knirker, knaker.

Det personlige uttrykk

Bergens Tidende, 24.09.2013

Lars Petter Hagen

Rolf Gupta, dirigent

Oslo Philharmonic Orchestra

Aurora

Når musikk er bedre enn snakk

Lars Petter Hagen kjenner vi som initiativrik kunstnerisk leder av en rekke festivaler for samtidsmusikk, senest Ultima-festivalen som sluttet i siste uke. På tampen av festivalen utga Aurora denne platen – som for å minne oss om at Hagen jo også er komponist. Han fikk Arne Nordheim-prisen i 2003. Han har skrevet verker for mindre ensembler, og han har også komponert i større formater. Det er dette siste, orkestermusikken hans, som Oslofilharmonien under ledelse av Rolf Gupta nå løfter frem og dokumenterer med denne platen. 

Det er ingen spøk å være komponist i dag – om vi da skal tro Hagen selv og tekstheftet hans. For her var det jammen mye gråt og tenners gnissel.  – Alt er allerede skrevet. Alt var bedre før. Det er umulig å overgå Mahlers orkestermusikk. Og så videre, og så videre. Den tyske musikkviteren Björn Gottstein forteller at Hagens musikk handler om «det tragiske i å være kunstner», om «fortidens storhet og nåtidens maktesløse melankoli». Og Hagen og hans samtalepartner Eivind Buene snakker alvorlig og høytidelig om fragmenter og ruiner og arkiver og slikt.

Men musikken da? Musikken på platen? Vel, den er heldigvis bedre enn snakket. Og faktisk også bedre, i alle fall mer vedkommende, mer påtrengende, mer original enn mye av den samtidsmusikken vi ellers hører i dagens konsertsaler.

Det er fem verk på platen. I de fleste skriver Hagen sin egen musikk innover stumper av eldre komponisters verk. Det er tydeligst i «Tveitt-Fragment» for strykeorkester – der han simpelthen har instrumentert noen av de bitene som ble reddet da Geir Tveitts partiturer brant i 1970. I orkesterverket «Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet» ligger det Mahler-klanger i bunn, mens «Sørgemarsj over Edvard Grieg» – som ikke er en marsj – spiller med grieg’ske motiver. I det hele tatt er Hagen opptatt av eldre, norsk musikk, eller rettere av det «norske» i musikken – i «Norske arkiver» for kammerorkester og elektronikk hører vi ekkoer av norsk, nasjonalistisk musikk, og platen slutter med en lang «Konsert for hardingfele og symfoniorkester» med Gjermund Larsen som solist.

Hvis man bare leser om disse verkene, er det kanskje nærliggende å tenke at de minner om Luciano Berios bearbeidinger av Mahler og andre eldre komponister. Men slik er det ikke. Det klingende resultatet er helt annerledes. Det er en eiendommelig stillhet og ro i Hagens musikk. Den tar seg tid, den utfolder seg rolig, langsomt, ettertenksomt, som flytende klanger i seig bevegelse. Og skaper på tvers av – eller ovenpå – alle sitater og referanser et umiskjennelig personlig uttrykk.

Det er lang tid siden det har vært mulig å bruke ordet «vakker» om samtidsmusikk. Men Hagens musikk er nettopp det. Vakker, tyst, sart.  

Kongelige øyeblikk

Bergens Tidende, 17.09.2013

Jonas Kaufmann

The Verdi Album

Sony Classical

Komplekse farger og tragiske helter

Stjernetenoren Jonas Kaufmann har skrevet kontrakt med Sony, en begivenhet som feires med denne platen der vi hører ham synge kjente Verdi-arier akkompagnert av Orchestra dell'Opera di Parma under ledelse av Pier Giorgio Morandi. At Sony markedsfører Kaufmann som «tenorenes konge», vil trolig støte noen. For egentlig er han jo en baryton som temmelig sent sang seg opp i det høye registeret. Vi merker det i platens første nummer, svisken «La donna e mobile» fra Rigoletto, der stemmen hans er mørk, ru og uten den varme stråleglansen vi forbinder med Pavarotti og de andre gamle tenorene. Til gjengjeld har denne stemmen en fargemessig kompleksitet som kommer godt med når Kaufmann skal gestalte Verdis problematiske og tragiske helter i arier fra Don Carlos, Il Trovatore, Otello osv. Og han har en formidabel teknikk som setter ham i stand til å løse mange av de høydeproblemene andre tenorer sliter med hos Verdi. «Tenorenes konge» er kanskje å ta litt vel hardt i. Men det er i alle fall mange kongelige øyeblikk på denne platen.

Tilegnelse

Bergens Tidende, 17.09.2013

Hildegard von Bingen

Ordo Virtutum

Ensemble Belcanto

ECM New Series

Middelaldersang i samtidsmusikalsk perspektiv

Sjelen kjemper mot djevelens fristelser, får hjelp av dydene og ankommer til sist det himmelske Jerusalem. Den allegoriske historien fortelles i «Ordo Virtutum», et syklisk korverk skrevet av abbedissen Hildegard von Bingen på midten av 1100-tallet. Gruppen Sequentia som i sin tid åpnet Hildegards musikk for et moderne publikum, utgav en versjon av Ordo på slutten av 1990-tallet. Nå foreligger enda en innspilling, denne gang med Dietburg Spohr og hans Ensemble Belcanto. Og i motsetning til Sequentia som trofast fremførte Hildegards enstemmige, gregorianske melodilinjer, har den lille Belcanto-gruppen valgt å tolke Ordo i et samtidsmusikalsk perspektiv.  De bearbeider verkets ulike deler med moderne vokalteknikker. De mumler, de hvisker, de skriker. De legger dissonante klangtepper innover Hildegards monotone linjer. Og noen ganger slutter de å synge og lar i stedet to stotrende barnestemmer resitere den latinske teksten. En historisk ukorrekt fremføring, ja visst. Men et spennende forsøk på nåtidig tilegnelse og tolkning av et verk fra en gammel, fremmed verden.

Fullbefaren

Bergens Tidende, 17.09.2013

Hans Marius Andersen

Embraceable You

Acoustic

Imponerende platedebut

Det er nesten ikke til å tro at askøyværingen Hans Marius Andersen bare er 19 år. For som jazztrompetist er han allerede fullbefaren. Det demonstrerer han på denne imponerende debutplaten der han spiller ti kjente standards fra jazzens store sangbok. At han har tatt Benny Golsons «I remember Clifford» med, virker som et slående riktig valg. For også Andersen husker tydeligvis Clifford Brown. I alle fall er det nettopp Browns trompet man umiddelbart kommer til å tenke på når man lytter til Andersen – den flotte, åpne messingklangen, den hissige, bitende fraseringen, den rytmiske fleksibiliteten og ikke minst den helt forrykende teknikken.  1950-tallets bebop står Andersens hjerte nær, forstår vi, men han drar også på utflukter inn i 1960-tallets modaljazz i numre som «Milestones» og «Mr. P.C.» Gode bergenske jazzmusikere legger fundament under Andersens improvisasjoner og kommer selv med solide soloutspill – Michael Barnes på saksofoner, Carsten Dyngeland på klaver, Ole Amund Gjersvik på bass og Tore Ljøkelsøy på trommer.

Dansende musikk i Johanneskirken

Bergens Tidende, 13.09.2013

Verk av Händel og Mozart

Rinaldo Alessandrini, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Johanneskirken

Kammermusikalske tolkninger av Händel og Mozart i Johanneskirken

Grieghallen blir pusset opp for tiden, og torsdagskonsertene med Bergen Filharmoniske Orkester er i den anledning flyttet opp i Johanneskirken. Det er en løsning som har sine sider - for Johanneskirken er ikke noe opplagt konsertlokale. At det er dårlig sikt fra de fleste plassene, er nå så. Verre er det at kirkerommets akustikk ikke egner seg til stor, symfonisk musikk. På torsdagskonsertene i september er det til en viss grad kompensert for dette ved at det overveiende er musikk fra før 1800 på programmet, verk som ikke krever full besetning. Og for oss som sitter i salen er det en gevinst at vi dermed får anledning til å møte en rekke av tidligmusikkens dirigenter som ellers sjelden legger veien omkring Bergen.

I går var det italienske Rinaldo Alessandrini som dirigerte. Først Händels Water Music og etterpå Mozarts symfoni nr. 41, den store «Jupiter»-symfonien.

Water music fikk vi i den tilnærmet komplette, tekstkritiske utgaven fra 2008. Og den ble tolket slik vi kjenner Alessandrini fra mange gode barokkplater med hans eget ensemble Concerto Italiano. Her var det friske, swingende tempi i de raske satsene og seige, elastiske fraseringer i de langsomme. Og først og fremst var det en omhu for musikkens tale, for gestikk og retorikk.

Som dirigent er Alessandrini temmelig uortodoks. Det hender at han markerer et par taktslag med to pekefingre, men i øvrig viser han først og fremst med fakter og geberder hva det er han vil ha musikerne til å spille. Det er som om han danser musikken frem. Og et ungdommelig, kammermusikalsk utsnitt av BFO fulgte ham i dansen med fin, gjennomsiktig strykerklang, skarpe trompeter, en smektende obo og to flotte hornister som virkelig fikk kjørt seg denne kvelden.

Alessandrini er hjemmevant i barokkmusikken. Men hva da med Mozart og wienerklassikken? Han har riktignok innspilt en fin samling Mozart-ouverturer med Den norske operas orkester, men hvordan ville han håndtere Jupiter-symfonien, denne siste symfonien som Mozart skrev, et verk som ligger milevidt fra Händel?

Jeg hørte denne delen av konserten fra en plass bakerst i kirken. Så kanskje var det derfor at orkesterklangen virket noe fjern og lukket. Men hovedinntrykket var at Alessandrini først og fremst trakk opp forbindelsene bakover til barokken. Han la vekt på begivenhetene, bruddene, overraskelsene, de plutselige retningsskift. Og i den store finalen var det det store, dramatiske uttrykket mer enn det kontrapunktiske stemmevevet som interesserte ham.

Vokalt festfyrverkeri

Bergens Tidende, 10.09.2013

Rivals

Arias for Farinelli & Co.

David Hansen

Deutsche Harmonia Mundi

Imponerende soloplate fra kontratenoren David Hansen

Det er navnet Farinelli vi husker i dag. Men Farinelli var bare en av de mange kastratsangerne som skapte furore i 1700-tallets operaverden. Han og hans kolleger var sin tids superstars – musikalske rivaler, men også kammerater. Av og til opptrådte de sammen og konkurrerte om publikums gunst med ekvilibristiske arier. David Hansen, den unge australske kontratenoren som har slått seg ned i Oslo, har valgt ut ni slike arier til sin første soloplate. Og for en utrolig vakker plate dette er blitt!  Hans stemme er slank og myk. Han har kraft og dybde som en mezzo og går samtidig høyere opp enn vanlig for kontratenorer, helt opp i sopranregisteret. Og så synger han helt uanstrengt, med formidabel musikalitet og enormt teknisk overskudd. Hør for eksempel Farinelli-svisken «Son qual nave» der han slynger ut girlander av opp mot to hundre toner uten å hente luft inn underveis. Eller hør hans sømløse duett med obostemmen i Leonardo Vincis «Sento due fiamme». Et vokalt festfyrverkeri – flott akkompagnert av Academia Montis Regalis og dirigenten Alessandro de Marchi.

Minimalisme

Bergens Tidende, 10.09.2013

Glow

Playdate Records

Klaver og slagverk i spennende samspill 

Pianisten Øystein Skar og trommeslageren Øyvind Hegg-Lund er kjente navn i det norske improvisasjonsmiljøet. De siste årene har de spilt – sammen eller hver for seg – i et utall av grupper og sammenhenger. Duoen Glow er deres felles prosjekt. Og Glow er også navnet på debutplaten som nettopp er utkommet på det bergenske plateselskapet Playdate Records. På platen spiller Skar preparert klaver. Det klirrer og rasler og vekker minner om gamle dager da John Cage og de andre avantgardistene fant på å legge skruer og spisebestikk innover klaverstrengene. Men som helhet peker Glow mest fremover mot samtidsmusikkens nye minimalistiske landskaper der enkle rytmiske forløp vris og vendes og forvandler seg til uventede former. Platens lengste nummer, en åtte minutter lang suite for trommer og klaver, gir et godt inntrykk av denne musikalske arbeidsformen. Her skaper Skar og Hegg-Lund spennende bruddeffekter ved å la regelmessige repetitive slagverksmønstre kollidere med friere avsnitt i klaveret. Eva Pfitzenmaier har designet et stilig cover som passer fint til platens innhold.

Musikalsk sorgarbeid

Bergens Tidende, 10.09.2013

Steffani: Stabat Mater

Diego Fasolis

I Barocchisti

Coro della Radiotelevisione Svizzera

Decca

Steffani: Danze e Overtures

Diego Fasolis

I Barocchisti

Decca

  

Cecilia Bartoli og Diego Fasolis på jakt i musikkhistoriens arkiver

Siste år utga Cecilia Bartoli en plate med vokalmusikk skrevet av en relativt ukjent italiensk barokkomponist som det meste av livet var ansatt hos tyske fyrster. Navnet hans var Agostino Steffani (1654-1728). Han var organist og kirkemusiker, men også prest og politiker. Av og til var han omreisende diplomat. Kanskje var han også spion for Vatikanet.

Det er mange mysterier knyttet til denne Steffani. Bartoli forsøkte å nøste dem opp med platen «Mission» som var en del av et større kultur- og musikkhistorisk prosjekt. Sammen med platen kom det en liten bok med hypoteser om Steffanis rolle i samtiden. Det var fotografier av Bartoli iscenesatt som Steffani selv og som moderne film noir-detektiv. Det ble laget en dvd om detektivarbeidet og musikken. Det utkom et spill tilrettelagt for iPad. Pluss at den populære amerikansk-italienske krimforfatteren Donna Leon utga en roman om Steffani samtidig med platen.

Men hva med Steffanis musikk da? Det var som om den delen ble vekk midt i all den multimediale hurlumheien. Så det er egentlig ganske forståelig at Bartoli nå, et år etter «Mission», kommer tilbake med enda en Steffani-plate. Siste år var det operakomponisten Steffani det dreide seg om. Nå gjelder det kirkemusikken hans.

Det viktigste – og lengste – verket på platen er «Stabat Mater», Steffanis tonesetting av den gamle, middelalderhymnen om den sørgende Maria ved korset. Den var bannlyst fra den kirkelige liturgien på 1500-tallet, men ble gjeninnført i 1727, noe som ga anledning til en rekke nye tonesettinger. Steffanis versjon, som er skrevet kort før hans død i 1728, er tydelig tilbakeskuende, musikalsk sett. Men den har i Bartolis tolkning en dybde som man ofte savner i fremføringer av Pergolesis og Scarlattis mer kjente og mer elegante tonesettinger.

Bartoli åpner Stabat Mater med et mørkt, klagende utbrudd i det dype mezzo-registeret. Og åpner med dette for tekstens smerte, gir den et musikalsk, fysisk uttrykk. Hun blir finstemt og elastisk akkompagnert av det spenstige tidligmusikkensemblet I Barocchisti som er stemt ned til barokkens kammertone. Korsatsene tar Coro della Radiotelevisione Svizzera seg av, og det hele dirigeres med sikker hånd av Diego Fasolis. I tillegg til Bartoli hører vi den spennende kontratenoren Franco Fagioli og to unge, fine tenorer, Daniel Behle og Julian Prégardian. Basspartiet synges av Salvo Vitale som klinger noe anstrengt i dybden.

Men det er selvsagt Bartoli som er platens musikalske kraftsenter. Alderen begynner kanskje å kunne merkes i det øverste registeret, men hun økonomiserer profesjonelt med stemmen sin. Og både i Stabat Mater og i den virtuose arien «Non Plus Me Ligate» kaster hun seg fryktløst ut i de halsbrekkende, uortodokse forsiringer, vi forventer av henne. Og den sanselige, stofflige stemmeklangen og det store musikalske følelsesuttrykket er fremdeles på plass. 

Samtidig med Stabat Mater-platen kommer «Danze e Overtures», en plate der Diego Fasolis og I Barocchisti spiller orkestermusikk av Steffani. Det er ikke snakk om frittstående verk, men om korte ouverturer og dansesatser hentet fra hans fransk-inspirerte operaer – litt anonym musikalsk metervare, men spilt med energi og godt humør.

En usedvanlig platedebut

Bergens Tidende, 27.08.2013

Igor Levit

Beethoven

The Late Piano Sonatas

Sony

Fredig utspill fra ung, russisk pianist

Igor Levit er pianist, russer, bosatt i Tyskland. Og selv om han bare er 26 år gammel, har han allerede lenge vært et navn i den internasjonale musikkpressen. Hans konserter i utlandet har fått forrykende anmeldelser, og de som hørte ham på kammermusikkfestivalen i Stavanger siste år, kunne bekrefte at han er en helt usedvanlig pianist. Nå får vi andre lov å stifte bekjentskap med ham. For nå har han endelig skrevet platekontrakt. Han starter denne delen av karrieren med å utgi Beethovens fem siste sonater på en dobbelt-cd for Sony. Et ganske freidig utspill, må man si. Dette er fem verker som de fleste andre pianistene venter med å innspille til de har nådd en viss alder og modenhet. Men ryktene har virkelig talt sant. Levit er en pianist av de helt store. Det er ikke noe umodent, ikke noe eplekjekt over disse Beethoven-tolkningene. Her er suveren teknikk, stor, flott flygelklang, og – først og fremst – en lysende klar, gjennommusikalsk redegjørelse for innholdet i fem av klaverlitteraturens vanskeligste verker.

Stemmeskifte

Bergens Tidende, 27.08.2013

Verdi

Anna Netrebko

Deutsche Grammophon 

Anna Netrebkos første studioinnspilling på fem år.

Hun er «prima donna assoluta», står det på coveret av Anna Netrebkos nye plate. Om den store, russiske sopranen faktisk er operaens absolutte førstedame for tiden, kan vel diskuteres. Men hun har i alle fall «star quality», de særlige kvalitetene som får alle verdens medier til å gå av hengslene. Og som selger plater. 4 millioner eksemplarer er det blitt til etter hvert – til tross for at hun sluttet å lage studioinnspillinger da hun fikk barn i 2008.

Nå er hun tilbake igjen. Og når Netrebko kommer med sin første studioinnspilling på fem år – ja, da er det en sensasjon. Og tid for de helt store overskriftene.

De utenlandske avisene forteller at fansene hennes er veldig sinte på grunn av coverbildet – der hun er stylet og airbrushet så grundig at hun mest av alt likner en reklame for hårspray. På kultursidene får vi intime innblikk i hennes turbulente ekteskap med barytonen Erwin Schrott. Og platen? Ja, den er gått rett til topps på alle hitlister. I Østerrike der hun er blitt statsborger, danket hun til og med ut den populære alpinisten og slagersangeren Hansi Hinterseer fra førsteplassen.

Platen heter «Verdi». Rett og slett. Den er utgitt i anledning av 200-året for Verdis fødsel, og inneholder et utvalg av hans store sopranarier. Og det er vel dette som er den egentlige sensasjonen, i alle fall for operaelskere. For Netrebko har inntil nå ikke vært Verdi-sangerinne. Hun sang noen av hans lettere roller i starten av karrieren, men har aldri tatt tak i de store, tunge sakene.

De kommer nå – den gale Lady Macbeth, Elena fra «I vespri Siciliani», Elisabetta fra «Don Carlo», Leonora fra «Il trovatore» pluss Giovanna fra den sjeldent spilte «Giovanna D’Arco» – en hel stjernerekke av komplekse arier solid akkompagnert av Gianendrea Noseda i spissen for Orchestra Teatro Regio Torino og med kort gjesteopptreden av Netrebkos gamle partner Rolando Villazón i utdraget fra «Il trovatore».

Det er skjedd mye på de fem årene som har gått siden Netrebko sist var i platestudiet. I det minste synger hun disse ariene med en stemme som klinger veldig annerledes enn tidligere. Hun kan fremdeles smelle til med strålende, diamantskarpe topptoner, og hennes koleratursekvenser er like svimlende ekvilibristiske og like suverent egale som før. Men stemmen hennes er liksom blitt større og mørkere. Den har en tyngde i mellomregisteret og en styrke i dybden som passer godt til Verdis kompliserte kvinneskikkelser. Vi hører det når hun karakteriserer Elena og Elisabetta med subtil fargelegging og ørsmå skift i det musikalske uttrykket. Vi hører det i utdragene fra Il trovatore. Og ikke minst hører vi det i ariene fra «Macbeth».  

«Jeg ønsker at Lady Macbeth skal være stygg og ond», sa Verdi i sin tid. «Ladyens stemme skal ha noe djevelsk over seg». Netrebkos lady er vel ikke helt der ennå. Men stemmen hennes har en skremmende, umenneskelig kulde når hun sender ofrene sine inn i evigheten. Og i søvngjengerscenen fremstiller Netrebko ladyen med neddempet klang og et hult uttrykk som ulmer av vanvidd.

Wagner, årets andre jubilant, har Netrebko ennå ikke vært borte i. Men det kommer. Hun har nettopp bekjentgjort at hun skal synge Elsa i «Lohengrin» med Christian Thielemann som dirigent om tre år. Så får vi se hvor langt stemmen hennes er kommet til den tid. 

Musikkhistorisk detektivarbeid

Bergens Tidende, 11.06.2013

Bellini: Norma

Cecilia Bartoli

Decca

Formidabel nytolkning av Bellinis «Norma»

Cecilia Bartoli er en suveren sangerinne, en av tidens internasjonale superstars. Men det er lenge siden hun sluttet å utgi den slags plater vi normalt forbinner med slike superstars. I de siste mange årene har hun først og fremst fungert som musikkhistorisk detektiv.

Det er den klassiske sangstemmens italienske historie hun utforsker.  Hun rekonstruerer gamle fremførelsesformer, hun drar frem glemte sangerinner og sangtradisjoner fra 1700- og 1800-tallet. Og resultatet av studiene presenterer hun på plater som er utstyrt med omfattende musikkhistorisk dokumentasjon. Sist har hun tatt tak i Vincenzo Bellinis opera «Norma». 

Operaen om den galliske druiden og hennes tragiske skjebne stammer fra 1831. I samtiden og frem til slutten av 1800-tallet ble den dyrket som selve høydepunktet av italiensk ble canto, og «Casta diva», Normas sentrale arie, var et av periodens mest populære vokalstykker. Men inn på 1900-tallet gikk Bellinis operaer i glemmeboken, helt inntil Maria Callas tidlig på 1950-tallet gjenopplivde bel canto-tradisjonen og gjorde Norma til en av sine store roller. Og etter Callas kom da Joan Sutherland, Monserrat Caballé og mange andre av de store sopranene.

Norma regnes som en av vanskeligste sopranrollene. Den krevet et ekstremt stemmemessig omfang. Men hva om den egentlig slett ikke var beregnet til å skulle synges av en sopran? Det er dette som er Bartolis tese på den nye platen.

Bellini skrev opprinnelig tittelrollen for Giuditta Pasta som var mezzosopran, mens Normas unge rivalinne Adalgisa, som i dag vanligvis synges av en mezzopran, ble sunget av en lys sopran. Og Pollione, den romerske konsulen som svikter Norma til fordel for Adalgisa, var opprinnelig ikke en dramatisk baryton, men en lys tenor.

Når man kjenner Bellinis opprinnelige stemmevalg, er det nærliggende å ta opp selve partituret til revisjon.  To italienske musikkhistorikere har gått gjennom manuskriptene og partiturer og har ført musikken tilbake til de opprinnelige toneartene og tempi. Og når da det eminente tidligmusikkensemblet La Scintilla under ledelse av Giovanni Antonini spiller den renoverte musikken på originalinstrumenter som er stemt ned etter 1800-tallets lave kammertone – ja, da klinger denne velkjente operaen merkelig fremmed og ny. En Norma med så transparent et satsbilde, så flotte, funklende klangfarger, og så skarpe, energiske rytmer har vi aldri hørt før!

På platecoveret og i tekstheftet ser vi Bartoli fotografert mot en siciliansk murvegg i svart-hvite bilder og i positurer som refererer til Anna Magnani, 1950-tallets store italienske filmstjerne. Referansen er veloverveid. For den paradoksale konsekvensen av at Bartoli synger Norma «historisk korrekt» med mezzosopranens dypere, mer stofflige stemme, er at rollen slett ikke virker «historisk», men tvert imot klinger helt moderne. Bartolis Norma er ikke tradisjonens edle, opphøyde og lidende prestinne.  Hun er – som Magnani i de neorealistiske filmene – et levende menneske, en kjødelig, sanselig kvinne som raser over verdens urettferdighet og mannen som svikter henne.

Sumi Jo og John Osborn har fine innsatser underveis i rollene som Adalgisa og Pollione . Men det er Norma vi venter på, det er Norma som er operaens sentrum, en ny, moderne Norma – som uttrykker sin smerte og sorg med den flotteste, mest virtuose stemmen tidens klassiske musikkverden kan oppvise.

På kjente stier

Bergens Tidende, 11.06.2013

Musikk / Samtidsmusikk

Dobrinka Tabakova

String Paths

Strykermusikk på grensen mellom øst og vest

«String Paths», stier for strykere, heter platen som introduserer komponisten Dobrinka Tabakovas musikk. Hun er født i Bulgaria i 1980, men utdannet i London der hun bor fremdeles. Tabakovas verk har mye til felles med den typen nyere, østeuropeisk musikk som ECM har dyrket i etter hvert mange år. Tonespråket er fritonalt, men med ekkoer av både slavisk folkemusikk og av minimalisme à la Arvo Pärt. Her er en konsert for cello og strykere, en suite for bratsj og strykere «i gammel stil» pluss tre kammermusikalske verk, ikke radikal musikk, men fem verk skrevet med godt håndlag og sans for tradisjonelle formidealer. Og flott fremført av unge, gode musikere – blant annet Tabakovas tidligere medstuderende fra konservatoriet i London: cellisten Kristina Blaumane, fiolinisten Roman Mints og brasjisten Max Rysanov. Blaumane er en sterk solist i Tabakovas virtuose cellokonsert. Men det beste kommer til aller sist: en lang, intens komposisjon for strykerseptett ledet med fynd og klem av en av generasjonens store stjerner, den formidable nederlandske fiolinisten Janine Jansen.