Helt uakseptabelt

Kommentar, Bergens Tidende, 05.11.2006

Kremlologene er tilbake i journalistikken.

DA STALIN REGJERTE i Kreml, var det ingen utenfor den innerste kretsen som visste helt presist hva som foregikk. Alle verdens kremlologer var henvist til å studere hvem av lederne som ble omtalt hvordan i avisene, hvem som var plassert hvor på tribunen ved 1. mai-paradene, hvem som var til stede ved de offisielle middagene — for å finne ut hvem som var i kritthuset og hvem som var falt i unåde. Det var de små tegnene, de nesten umerkelige forskyvningene og endringene, som talte - og fortalte om store omveltninger bak fasaden.

MYE ER ANNERLEDES NÅ. Både i øst og i vest. Men deler av den politiske verden virker fremdeles som en bok skrevet i en kode som bare kan tydes av dem som har adgang til den innerste kretsen. Hva som - egentlig - skjer bak de lukkede dørene, får vi vanligvis først vite etterpå, for eksempel når vi kaster oss over den siste biografien skrevet av en pensjonert statsminister eller president, eller når Watergate-skandalens Bob Woodward gir ut en ny bok om forrige års begivenheter.

VANLIGE POLITISKE JOURNALISTER og analytikere som prøver å finne ut hva som skjer nettopp nå, er vanskelig stilt. De står utenfor døren, utenfor begivenhetenes sentrum, og kjemper med pressetalsmenn og spinndoktorer. De mange tilfellene i det siste der mikrofoner - helt tilfeldig - ikke blir slått av under statsmiddager eller etter viktige pressemøter, vitner om en brennende interesse for å komme igjennom, komme inn bak den offisielle fasaden, de store uttalelsene, de pompøse dokumentene og få sikker viten om hva som - egentlig - foregår. Foreløpig er fangsten minimal. At president Bush ikke tar burgeren ut av munnen når han møter den engelske statsministeren, at han hilser ham med ordene «Yo, Blair!» og behandler ham som en irriterende, slesk visergutt, kan neppe overraske noen. Heller ikke at president Chirac har problemer med engelsk haute cuisine, eller at Putin mener at det er et tegn på mandighet å voldta så mange kvinner som mulig.

I USA ER POLITISKE JOURNALISTER og analytikere etter hvert begynt å ta de gammeldags kremlologiske metodene i bruk igjen for å forstå hva som skjer under den offisielle overflaten. De teller ord - ordene i talene fra Det hvite hus. Forleden kunne avisen Washington Post fortelle at president Bush i de første tre kvartal av 2006 har erklært begivenheter og resultater «uakseptable» mer enn dobbelt så mange ganger som i hele 2005, og nesten fire ganger så mange som i 2004. Opprøret i Irak er uakseptabelt, sier han. Amerikanere som mener at troppene må hjem, er uakseptable. Lover som forbyr tortur av fanger, er uakseptable. Irans atomprogram er uakseptabelt. Nord Koreas prøvesprengninger er uakseptable. Resultatene fra matteprøvene på grunnskolene i Maryland er uakseptable. Og så videre.

ER DETTE ET TEGN? Og hvis det er tilfellet, hva er det da et tegn på? Hva er det som - egentlig - er skjedd? Hva betyr det at lederen av den eneste gjenværende supermakten mer og mer opplever sin omverden som uakseptabel? Dessverre er kremlologi ingen eksakt vitenskap. De amerikanske journalistene leser ordstatistikken på helt ulike måter. Noen peker på at «uakseptabel» er det sterkeste ordet en statsleder kan bruke, og at det i de fleste sammenhenger er ensbetydende med en underforstått trussel fremsatt på bakgrunn av en konkret politisk analyse. Andre tolker statistikken mer psykologisk. De viser til at Bush kommer med disse uttalelsene på et tidspunkt da ingenting går etter planen - verken i utlandet eller på den hjemlige scenen. De ser hans bruk av «uakseptabel» som et tegn på stigende frustrasjon over tap av politisk innflytelse.

DET ER SELVSAGT INTERESSANT å lese slike tolkninger. Men kanskje det aller mest interessante er selve tolkningen som fenomen - dette at politiske journalister og analytikere igjen er blitt kremlologer. Etter i årevis å ha vært utsatt for effektive spinndoktorers fordreininger og manipulasjoner, og etter å ha sviktet fatalt under opptakten til den såkalte krig mot terror, har den fjerde statsmakts stolte menn og kvinner endelig innsett at de er blitt brukt og misbrukt, og at de ikke kan stole på hva man forteller dem. De har kapitulert og forstått at hvis de vil vite hva som - egentlig - foregår, kan de like gjerne begynne å telle ord eller lese i kaffegrut.

Smakebiter

Bergens Tidende, 01.11.2006

Anna Netrebko

Russian Album

DG

En plate for Netrebko-fans

Deutsche Gramophon presser sitronen og gir ut enda en recital-plate med Anna Netrebko, det nye sopran-håpet. I 2003 var det blandede arier, i 2005 italienske arier, i sommer et Mozart-album. Og nå i høst altså et russisk album med utdrag fra operaer i spennet fra Tsjaikovskij til Prokofiev pluss et par romanser. Man merker hun er på hjemmebane i dette repertoaret. Hun synger fritt og levende, med imponerende stor, presis stemme, og hun blir båret frem av Mariinskij-teatrets orkester og den karismatiske dirigenten Valery Gergiev, mannen som oppdaget henne i sin tid. Det er mye flott musikk på denne platen, ingen tvil om det. Men så var det recital-formatet, da. To av numrene på platen er så lange at Netrebko får tid til å utvikle rollekarakteriseringen, resten er smakebiter som nesten er ferdige før hun får begynt. Så dette er nok ikke en plate for andre enn de aller mest ihuga Netrebko-fans.

Saxophone Colossus

Bergens Tidende, 01.11.2006

Sonny, Please

Sonny Rollins, tenorsax

Doxy

Sonny Rollins er tilbake. I storform.

Det er hans første studioplate i fem år. Og Sonny Rollins demonstrerer – enda en gang – at han kan blåse sokkene av de fleste i bransjen. At han er 76 år, nevner vi bare i forbifarten. Det er fire originalkomposisjoner på platen, fire minimalistiske melodier basert på helt enkle akkordrekker, fire typiske Rollins-låter som ramme om ville, frodige, humoristiske improvisasjoner. I tillegg tre standards: Den uoppslitelige balladen «Stairway To The Stars» pluss to popmelodier man sjeldent hører i jazzsammenheng. Hvem skulle tro det var mulig å få noe vettug ut av serenaden fra «Harlekins Millioner». Vel, Rollins kan det. Han splitter den gamle svisken i atomer og reiser et blomstrende, barokkslott på ruinene. Medspillerne hans er kompetente, men ikke spesielt oppsiktsvekkende. Dette er Rollins’ plate, innspilt på hans eget platemerke «Doxy». Den kan bare kjøpes på nettet, på www.sonnyrollins.com.

Den sørgende moder

Bergens Tidende, 25.10.2006

Pergolesi: Stabat Mater

Fabio Biondi

Europa Galante

Virgin Classics

Ny, interessant versjon av populært verk

Det er mange komponister som har tonesatt «Stabat Mater», det gamle latinske diktet om den sørgende Maria ved korset. Men mon ikke Pergolesis overdådige versjon for sopran, alt og strykere er den aller mest populære? Her kommer da en ny innspilling. Og som så ofte når det gjelder innspillinger av slike populære verk, spør man seg om verden egentlig trenger enda en versjon? Vanskelig å svare på. Men den friske tolkningen som Fabio Biondi og Europa Galante presenterer, kan i hvert fall måle seg med de beste av de eldre. I tillegg har Biondi gode sangere med seg. Den unge Dorothea Röschmann presenterer en uttrykksfull tolkning av sopranpartiet. Men det mest interessante er at altstemmen synges av den imponerende kontratenoren David Daniels. Kontrasten mellom hans høye maskuline stemme og Röschmanns dramatiske sopran skaper en eiendommelig, overjordisk stemning som kler verket.

I labyrinten

Bergens Tidende, 21.10.2006

Verk av Bach, Schubert og Gubaidulina

Vadim Gluzman, fiolin

Dirigent: Dmitri Liss.

Bergen Filharmoniske Orkester.

Grieghallen

BFO og imponerende solist på musikalsk oppdagelsesreise 

Anton Webern, den mest konsekvente av de wienske tolvtonekomponistene, var inspirert av Bach og barokkens strenge konstruksjonsprinsipper. Den russiske samtidskomponisten Sofia Gubaidulina er både inspirert av Bach og Webern. Altså virker det som en god ide å starte en torsdagskonsert med den seksstemmige ricercata-fuga fra Bachs «Musikalisches Opfer» i Weberns orkestrering fra 1935, og slutte den med Gubaidulinas fiolinkonsert «Offertoriom» fra 1980 som nettopp er en slags fantasi over Bach-temaet og i visse passasjer også er inspirert av Weberns orkestrering. Om det blir musikalsk sammenheng i et slikt program er en annen sak.

Paradoksalt nok var det Bach-fugaen som voldte de største problemene for BFO på denne konserten. I de beste fremførelsene fungerer Weberns eiendommelige orkestrering som en knivskarp analyse av det kompliserte stemmevevet i verket. Torsdag kveld var det ikke musikalsk gjennomlysing som preget fremførelsen, men rådløshet og upresise avleveringer over en lav sko. Resultatet ble rytmisk usikkerhet og et grøtet satsbilde som verken ytet Bach eller Webern rettferdighet.

Men etter pausen fikk BFO da full revansj i Gubaidulinas enorme «Offertoriom». Den imponerende fiolinisten Vadim Gluzman førte an, klagende, anropende og trøstende, og fant hele tiden nye musikalske veier og stier gjennom dette labyrintiske verket. Og BFO fulgte ham på ferden – både som lydhør akkompagnatør og sterk motspiller og som selvstendig kraft i de utagerende partiene.

Dirigenten Dmitri Liss, en av Kitajenkos gamle elever, må ta en del av ansvaret for den ustø Bach-fremførelsen. Til gjengjeld hadde han forbilledlig oversikt og kontroll over Gubaidulinas viltvoksende partitur. Og viste seg også før pausen i rollen som mer tradisjonell orkesterleder med en frisk tolkning av Schuberts dansante 3. symfoni.

Aktualisering

Musikkommentar, Bergens Tidende, 18.10.2006

Operastriden har blusset opp igjen. Og da tenker jeg ikke på de siste bataljene om hvem som skal gjøre hva med hvem i Bergen. Jeg tenker på den gamle striden om operaregissørens rolle. Den startet for 30 år siden da Patrice Chéreau satte «Ringen» opp i Bayreuth og – til wagnerianernes store irritasjon – fremhevet det antikapitalistiske tankegodset i Wagners tekst. Siden den gangen har aktualiserende og debatterende «regi-teater» ustanselig vært til debatt i operaverdenen.

I øyeblikket er det den tyske ukeavisen Die Zeit som er forum for diskusjonen. Kritikeren Claus Spahn skrev nylig at operaelskernes hat mot aktualiserende, provoserende regissører bare vokser og vokser. Årsaken er, ifølge Spahn, at det vanlige publikum består av bakstreverske eskapister som helst vil glemme de store samfunnsproblemene når de går i operaen. Slikt skriver man ikke ustraffet. Spahns bemerkninger utløste straks kritiske leserbrev pluss et lengre motinnlegg fra regissøren Johanna Dombois og kritikeren Richard Klein. Dirigenten Christian Thielemann hadde et innlegg i siste uke. Og det er ikke noe som tyder på at siste ord er sagt i saken.

Det er mye svart-hvitt tenkning i denne debatten. Spahn mener at det er et generelt nag til regiteatret blant publikum; Dombois og Klein mener på sin side at regiteatret i sin alminnelighet har utspilt sin rolle. I virkelighetens verden er saken ikke helt så enkel. Spahn vet det selv. Han skriver et sted at «de kloke blant operaregissørene og dramaturgene» gjennom de siste 30 årene har demonstrert at «presis tenkning åpner uante emosjonelle krefter i verkene og revolusjonerer følelsene». Akkurat – og nettopp derfor har denne typen operaregi naturligvis ikke utspilt sin rolle. Men når publikum i dag møter regiteateret med en viss tretthet og mistro, så er det kanskje fordi de aktualiserende regigrepene som for 30 år siden virket friske og nye, etter hvert er blitt til stil, til klisjé, og fordi «presis tenkning» har vært unntaket, snarere enn regelen de siste, mange årene.

De kloke operaregissørene som Spahn viser til, finnes selvsagt fremdeles, men de fleste som i dag driver med aktualiserende oppsetninger, har tilsynelatende temmelig upresise forestillinger både om de verkene de aktualiserer, og om hvilke innsikter aktualiseringene deres skal brukes til å formidle. Resultatet er en strøm av dårlig tenkte oppsetninger der komplekse, musikkdramatiske verk blir redusert til enfoldige illustrasjoner av emner som av den ene eller andre grunnen er oppe i den offentlige debatten nettopp nå.

Regiteatret var i utgangspunktet et opplysningsprosjekt. De aktualiserende regigrepene skulle gjennomlyse verkene, hente ut historiske innsikter og bruke dem til å kaste kritisk lys over vår egen historiske situasjon. I dag fungerer de vanligvis diametralt motsatt: De nøytraliserer verkene, gjør dem «tidløse». De viser igjen og igjen at personene i de gamle operaene lever i en verden som ligner vår til forveksling, og at de tenker og føler som oss. Det er intet nytt under solen – forteller dagens regiteater oss. Det er et poeng som verken gjør oss klokere på oss selv eller på operaene.

Oversikt

Bergens Tidende, 18.10.2006

In evening air

Piano Moods 1900-2000

Øivind Aase, klaver

thema

En plate man bare må ha

Alle musikalske hovedstrømninger og de fleste sentrale komponister i det 20. århundre på en vanlig CD? Det høres helt umulig ut. Men pianisten Øyvind Aase løser problemet på en elegant måte: Han spiller miniatyrer – 33 komponister, 34 ultrakorte stykker, de fleste med en spilletid på under 2 minutter. Resultatet er blitt en spennende og imponerende plate, en kjede av fortettede komposisjoner som hver for seg skisserer en komponistprofil eller sammenfatter en musikalsk tendens. Her er Grieg og Nielsen, den andre Wienerskolen, Bartók, Lutoslawski, Berio, Pärt osv. – hele spennet fra senromantikk til minimalisme. Aase tolkninger er klare og tydelige og gir god oversikt – både over de enkelte stykkenes musikalske struktur og over deres plassering i den historiske sammenhengen. I tillegg har han skrevet et teksthefte med opplysende kommentarer til hvert stykke. Dette er en forbilledlig utgivelse. En plate man bare må ha.

Fra arkivene

Bergens Tidende, 11.10.2006

Great Norwegian Performers 1945-2000 Vol. 1

Simax Classics

Ustø start på ny serie med norske utøvere

Denne platen er den første av ti i en serie med norske utøvere som var virksomme i tiårene etter krigen. Fem gode kunstnere er representert, alle i NRK-opptak fra 1950 og 60-tallet. Dessverre har utvalget av brukbare opptak tydeligvis vært svært begrenset. Det meste er litt tilfeldige smakebiter – fiolinsvisker spilt av Ernst Glaser, en koralvariasjon spilt av organisten Arild Sandvold. Eneste lengre stykke er Johan Kvandals fløytekonsert, elegant tolket av Ørnulf Gulbransen. I øvrig konstaterer man, enda en gang, hvor rask smak og stil endrer seg. Marit Isene som på 1950-tallet var en anerkjent Wagner-sangerinne, høres i dag anstrengt og ustø ut i radioopptak fra samme periode. Til gjengjeld er det ikke noe tidsbundet over platens høydepunkt – to Bach-stykker spilt krystallklart og med usvikelig formsans av den store pianisten Robert Riefling.

Høyt humør

Bergens Tidende, 11.10.2006

Denada

Helge Sunde

Norske Store Orkester

ACT

Solid storbandsmusikk fra Norske Store

Skal man tro det tyske plateselskapet ACT, er Helge Sunde det største som er hendt verden i nyere tid. Det er så mange superlativer stappet inn i PR-skrivet om platen Denada at man nesten glemmer musikken. Og det er synd. For vel kan Sunde ikke gå på vannet, men han kan iallfall skrive kraftig, solid storbandsmusikk, med flotte messingdominerte klanger og effektiv bruk av fløyter i toppen av saxgruppen. Han leder Norske Store, et storband som drives av Østnorsk jazzsenter. Musikerne liker tydeligvis arrangementene hans. Alt avleveres profesjonelt og kompetent, med høyt humør og et ironisk glimt i øyet når det kreves. I tillegg er det gode solister – blant annet saxene Atle Nymo og Petter Wettre og den russiske pianisten Olga Konkova. Og bak dem synger Marilyn Mazur mens hun romsterer med slagverket sitt og legger et raslende, knistrende lydteppe under alt som skjer.

Ut av skyggene

Bergens Tidende, 04.10.2006

Charpentier: Judicium Salomonis

Les Arts Florissants

Dirigent: William Christie

Virgin

Gjenoppdagelsen av Charpentier fortsetter

Det er ikke lenge siden den franske 1600-talskomponisten Marc-Antoine Charpentier mest var et anliggende for spesielt interesserte. Noen hadde kanskje merket seg at det var han som var opphavsmannen til Eurovision-fanfaren, men bortsett fra det, var det meste av hans store produksjon stort sett glemt. I de siste åra har William Christie og ensemblet hans, Les Arts Florissants, jobbet hardt for å endre dette, og har etter hvert klart å flytte Charpentier ut av de musikkhistoriske skyggene. På den siste platen fremfører de to av hans «grand motets» – to kirkemusikalske verk for stort orkester og mange solister, skrevet med sans for dramatikk og overdådig instrumentasjon. Og spilt med energi og inderlighet.  Noen av Christies sangere virker kanskje litt anonyme, men som helhet er dette en plate som er vel verdt å lytte til. 

«Nye» verk

Bergens Tidende, 27.09.2006

Shostakovich

Gidon Kremer og Yuri Bashmet

Kremerata Baltica

Deutsche Grammophon

Gidon Kremer med Sjostakovitsj-arrangementer

Man har ikke merket mye til at det er hundre år siden Sjostakovitsj ble født. Men et par nye plater er det da blitt til. Den kanskje mest interessante – iallfall den mest overraskende – er denne der Gidon Kremer og den fine bratsjisten Yuri Bashmet sammen med Kremerata Baltica spiller fiolinsonaten (op. 134) og bratsjsonaten (op. 147) i arrangementer for strykerorkester skrevet av andre komponister mange år etter at Sjostakovitsj døde. Arrangementene vitner om stor kjærlighet til denne sterke musikken og kaster i mange tilfeller nytt lys over originalene. For eksempel klinger den voldsomme, turbulente tredjesatsen av fiolinsonaten på en måte «riktigere» når den spilles av et stort orkester. På papiret ser dette kanskje ut som en kuriositet. I praksis er det som om Sjostakovitsj-repertoaret er blitt utvidet med to nye verk. 

Når plikten driver verket

Bergens Tidende, 27.09.2006

Braggtown

Branford Marsalis Quartet

Marsalis Music

Branford Marsalis på velkjente stier

Han spilte med Sting på 80-tallet. Han satt i flere år, fem kvelder i uka, og kjedet seg bak Jay Leno på The Tonight Show. Men det er jo egentlig jazzmusiker han er, Branford Marsalis – en ganske konservativ jazzmusiker for øvrig, solid plantet i tradisjonen fra Coltranes grupper på 60-tallet. På den nye platen hører vi ham på tenor- og sopransax sammen med Joey Calderazzo på klaver, Eric Revis på bass og Jeff Watts på trommer. Formatet er velkjent, og repertoaret temmelig tradisjonelt: et par up-tempo numre, et par ballader pluss et enkelt avvik: en respektfull versjon av et ørlite stykke Purcell. Alle medvirkende er gode teknikere. Alle er lydhøre. Samspillet er tett og effektivt. Og likevel virker det hele en smule trett, en smule uentusiastisk. Som om det ikke lenger er lysten, men plikten som driver verket.

Den fotografiske hastigheten

Kommentar, Bergens Tidende, 24.09.2006

Jeg var i bryllup her om dagen. Et skikkelig, tradisjonelt bryllup med kirkelig vigsel, resepsjon, stor middag og fest til langt på natt. Vi var sytti gjester. De fleste, meg selv inklusive, hadde digitalkameraer med. Som vi brukte. Ustanselig.

HVIS BRUDEPARET en dag skulle orke å samle inn alle de bildene vi tok, ville de kunne dokumentere hele forløpet, 14 timer, sekund for sekund, fra alle tenkelige og utenkelige vinkler

Situasjonen er ikke uvanlig. Over hele verden selges det flere og flere digitalkameraer. Internasjonale analyseinstitutter vurderer at det på verdensplan ble tatt 200 milliarder digitale bilder i 2005, og at tallet vil stige dramatisk de neste årene fremover.

De fleste av disse svimlende milliardene er sikkert bryllupsbilder og feriebilder og bilder av babyer og bursdager og den slags. Men innimellom er det også bilder fra trafikkulykker, fra flomkatastrofer, fra krigshandlinger. For de enkle, digitale kameraene — og ikke minst kameraene i mobiltelefonene - har gjort oss alle til potensielle pressefotografer. Ved enhver større begivenhet er det noen - ofte overraskende mange - som tar bilder. De første bildene i mediene etter terroraksjonene i Londons undergrunn siste sommer, kom fra vanlige mennesker som tilfeldigvis var i nærheten da bombene smalt. I løpet av det neste døgnet mottok BBC via e-post tusen amatørbilder fra øyenvitner. Under sommerens krig i Libanon har amatørfotografer fra alle sider i konflikten presentert sine bilder på nettet.

DET ER DEN NYE, FOTOGRAFISKE hastigheten som er bakgrunnen både for amatør-pressefotografene og for de elleville bryllupsgjestenes billedstorm. Engang var fotografiet et langsomt og litt mystisk medium. Bildene måtte fremkalles i mørkerom. Det krevde spesialkompetanse for å gjøre det. Og det tok tid før man fikk se det ferdige resultatet. «Du trykker på knappen, vi gjør resten», sa Kodak hemmelighetsfullt til kundene sine. I dag gjør vi alt selv, eller rettere sagt: vi trenger ikke gjøre så mye. Kameraet gjør det meste. Vi har allerede sett bildet på LED-skjermen før vi trykker på knappen. Og når vi da trykker, varer det bare en brøkdel av et sekund før bildet er lagret på den lille minnebrikken slik at vi kan flytte det omkring og se det i stort format på pc-en. Bildene produseres raskt. Og de spres like raskt via e-post og internett. Å fotografere er blitt en hverdagslig sak, en enkel måte å kommunisere på, like enkelt som å sende en tekstmelding.

DE FOTOGRAFERENDE BRYLLUPSGJESTENE og amatør-pressefotografene er først og fremst øyenvitner. De er til stede der noe skjer. De fastholder med kameraene sine hva de ser - slik at de straks etter kan vise det frem for andre. At bildene deres er skeive, uskarpe og overblitsede er helt uinteressant, både for fotografene selv og for dem som ser dem etterpå. Det er den raske dokumentasjonen av begivenhetene som er det viktigste her, langt viktigere enn alle tradisjonelle, formelle og estetiske hensyn.

De nye, digitale fotografiene er «ville» bilder. De bryter med de fleste vanlige, profesjonelle normer og regler for hvordan man lager gode bilder. Men de er også «ville» i betydningen ukontrollerbare. Kan man stole på disse digitale øyenvitneberetningene? Spørsmålet er kanskje ikke spesielt relevant når vi snakker om de fotograferende bryllupsgjestene, men det melder seg selvsagt med full styrke i forbindelse med amatør-pressefotografene.

DE ETABLERTE MEDIENE har en slags uskreven kontrakt med publikum om at alle opplysninger er kontrollert, at journalistene har sjekket fakta og vurdert kildenes troverdighet - og at pressefotografene ikke har jukset og manipulert bildene sine. I de tilfellene der juks oppdages, straffes det hardt. De nye amatør-pressefotografene er ikke underlagt samme kontrakt - noe som bekymrer mange, både mediefolk og presseforskere. Det er naturligvis grunn til å være på vakt. Og det skjer at mediene blir lurt av de uautoriserte fotografene.

På den andre siden er det også mange eksempler i det siste på at jukseri er blitt avslørt fordi det overalt i verden sitter folk som følger den digitale billedstrømmen og som melder tilbake så snart de merker at noe ikke stemmer.

Teknologien som er årsaken til den hastige spredningen av de nye fotografiene, skaper samtidig grunnlaget for hastige motreaksjoner, for en ny type pressekritikk.

Bildene som de uautoriserte bryllupsfotografene tar, reiser ikke den slags interessante spørsmål om autentisitet og manipulasjon. De er beregnet til å sirkulere i private kretser. Og når det er sytti andre øyenvitner, er det vanskelig å jukse.

Tropisk temperatur

Bergens Tidende, 20.09.2006

Arias

Verk av Händel og Hasse

Vivica Genaux, mezzo

Bernard Labadie, dirigent

Les Violons du Roy

Virgin

Virtuose Vivica Genaux med ny recitalplate

Vivica Genaux startet med italiensk bel canto, men etter hvert kom det også barokk-opera på repertoaret. Det store gjennombruddet på det internasjonale platemarkedet fikk hun i 2002 med en samling virtuose arier som opprinnelig var skrevet for barokkens store kastratsangere. Nå vender hun tilbake til dette repertoaret, denne gangen med en serie forrykende virtuose arier av periodens to sentrale operakomponister, Händel og Johann Adolf Hasse. Dette er ikke en plate for folk med svake nerver. Temperaturen i de gamle ariene er tropisk. Det følelsesmessige uttrykket er hele tiden på grensen til det hysteriske. Og de tekniske utfordringene er ekstreme. Men Genaux kaster seg fryktløst ut i det, bruker al sin musikalitet og stemmeprakt, og klarer alle akrobatiske spring og volter med bravur.

Åpent landskap og storby

Bergens Tidende, 20.09.2006

Metheny Mehldau

Pat Metheny, gitarer; Brad Mehldau, klaver;

Nonesuch Records

Pat Metheny møter Brad Mehldau

De tilhører ulike generasjoner og til dels ulike musikalske tradisjoner. Men de har begge sans for kantede melodilinjer og uventede harmoniseringer, og de beveger seg begge helst i randsonene mellom jazz, rock og folk. Ikke rart at Pat Metheny og Brad Mehldau har funnet hverandre. På platen spiller de primært Metheny-komposisjoner – så her er det mye melankolsk midwest-stemning. Men også sterkt, årvåkent motspill fra Mehldau som hele tiden kaster klanger av storby og natteliv inn i Methenys åpne landskap. Sammen utløser de så mye fantasi og energi at man egentlig ikke savner en rytmegruppe. Men når Mehldaus vanlige partnere – Larry Grenadier (bass) og Jeff Ballard (trommer) – spiller med på to numre, får det hele likevel en ekstra spiss. Som en forsmak på den kvartettplaten som visst allerede er på beddingen.

Sopranfest

Bergens Tidende, 20.09.2006

Mozart: Messe i c-moll

Natalie Dessay, Véronique Gens m.fl.

Louis Langrée, dirigent

Le Concert d’Astrée

Virgin

Fra bortgjemte kroker i Mozarts produksjon

Det ligger mye interessant i de bortgjemte krokene i Mozarts produksjon. Som for eksempel den ufullendte messen i c-moll (K. 427). I februar kom den med Paul McCreesh og Gabrieli Consort i en frisk, dansant versjon. Nå er den her igjen, denne gangen med det franske ensemblet Le Concert d’Astrée. Mozart skrev i sin tid messen for å gi konen sin, sopranen Constanze anledning til å briljere. På denne nye platen er det de to store, franske sopranene Natalie Dessay og Véronique Gens som briljerer. De deler jobben imellom seg og forvandler messedelene til strålende, blomstrende operaarier. Dirigenten Louis Langrée har revidert og nyorkestrert Mozarts skisser og skapt en orkestersats som følger sangerne opp og understreker musikkens utadvendte, operaaktige karakter.

Fra den glemte tiden

Bergens Tidende, 06.09.2006

Sigurd Islandsmoen: Requiem

Hilde Haraldsen Sveen, sopran; Marianne Beate Kielland, alt; Ulf Øien, tenor; Trond Halstein Moe, bass

Det norske solistkor

Kristiansand Symfoniorkester

Dirigent: Terje Boye Hansen

2L

Et gjenoppdaget norsk Requiem

Sigurd Islandsmoen skrev sitt Requiem midt på 1930-tallet. Det ble fremført noen ganger på 1940-tallet og ble så glemt. Partituret og stemmene forsvant i 1953, men Terje Boye Hansen har klart å rekonstruere verket etter mikrofilmkopier. Og nå har han da spilt det inn på plate med Kristiansand Symfoniorkester, Det norske solistkor og fire, gode solister.

Det er mye god musikk i dette verket. Her er innslag av folketone, her er fine korsatser, flott orkesterklang og velklingende linjer til solistene. Alt i alt: enkel og grei musikk – uten mothaker, skrevet av en solid håndverker som tilsynelatende var helt uberørt av alle de store musikalske omveltningene som var skjedd i løpet hans levetid.

Det er selvsagt fortjenstfullt at enda et verk fra denne glemte tiden i norsk musikkhistorie nå foreligger på plate. Men det er nok tvilsomt om dette verket har mer enn – nettopp – historisk interesse.

Musikalske jordbær

Bergens Tidende, 04.09.2006

Musikk av Grieg og Tveitt

Ensemble Fragaria Vesca: Tor Johan Bøen (fiolin), Elisabeth Dingstad (fiolin), Anders Rensvik (bratsj), Audun Sandvik (cello)

Troldsalen

Når gammel musikk blir som ny. Fragaria Vesca spiller Grieg og Tveitt

Klinger gammel musikk mer riktig, mer autentisk, mer «sant», hvis man spiller den på instrumenter fra den gang den ble skrevet? Det er det neppe noen som vil hevde lenger. Men den klinger i hvert fall annerledes. Og det er vel den egentlige – paradoksale – grunnen til å gjøre det: Når moderne musikere begynner å spille på gamle instrumenter, høres gammel, velkjent musikk plutselig ny og fremmed ut. Slik det skjedde da de fire unge strykerne i Fragaria Vesca ensemblet gjestet Troldsalen i går og fikk oss til å åpne ørene og høre nye sider av Griegs kammermusikk.

Fragaria vesca er latin for markjordbær. Om det er en dypere mening i at musikerne har valgt dette navnet, er vanskelig å si.  Men i folkemedisinen hevdes markjordbær i det minste å være et allment styrkemiddel. Og man følte seg faktisk litt styrket etter å ha hørt Griegs strykekvartett nr. 1, op. 27, og de to satsene fra hans ufullendte kvartetten -- som Fragaria Vesca-musikerne spilte med en imponerende lett, dempet, nesten porøs ensembleklang i de langsomme delene og med klar stemmeføring og energisk, rytmisk driv i de raske delene.

På programmet sto også utdrag av Geirr Tveitts «Frå ei reisedagbok», sju kvartettsatser som de fire musikerne spilte djervt og kontant. Men nettopp i denne musikken fra første del av 1900-tallet ble logikken i å spille på 200 år gamle instrumenter mindre innlysende, samtidig med at de musikalske omkostningene blir desto tydeligere: De gamle instrumentene er tilbøyelige til å klinge skarpt og hvinende i høyden, og de mister ustanselig tonehøyde, noe som av og til fikk den tette, dissonerende stemmeføringen i Tveitts musikk til å virke uskarp og sur.

Fra Buenos Aires til Leipzig

Bergens Tidende, 03.06.2006

Verk av Dvorák, Piazzolla og Beethoven

Leipziger Streichquartett

Per Arne Glorvigen, bandoneon

Steinar Haugerud, kontrabass

Festspillene

Logen

Piazzola møter Beethoven i Logen

Det var ikke noe å si på stemningen og humøret, verken i salen eller blant musikerne. Men musikalsk sett ble kombinasjonen av Per Arne Glorvigens bandoneon og Leipziger Streichquartett aldri helt overbevisende. For når han overtok harmonium-stemmen i et par luftige Dvorák-bagateller, hørtes bandoneonen ut som – ja, nettopp – et harmonium: Tung, prustende, en klamp om foten på de lette strykerne. Og når han drysset overdådige, blomstrende improvisasjoner ut over Piazollas «Tristezas de un doble A», virket strykerakkompagnementet på sin side baktungt, rytmisk stivt og anstrengt. Best lyktes samarbeidet i tre av de fem «Tango Sensations» som Piazzola opprinnelig skrev til Kronos-kvartetten.

Etter pausen var det slutt på utflukten til Buenos Aires. Leipzigerne vendte hjem til den trygge, europeiske hjemmebanen og ga en avdempet, polert tolkning av Beethovens strykekvartett nr. 11, op. 95 – der alle sprekker i klangen var tettet, og der alle tematiske konflikter ble fanget i flukten og løst.

Fortids fremtid

Bergens Tidende, 03.06.2006

Mozart Maraton I

Rachel Podger, fiolin

Gary Cooper, fortepiano

Leipziger Streichquartett

Festspillene

Logen

Overveldende start på Mozart Maraton

Det ble helt stille i Logen, åndeløst stille, da Rachel Podger satte buen i tarmstrengene og startet Mozarts fiolinsonate i B-dur, KV 454. Vel er hun kjent som en av tidligmusikkens superstars, og vel har hun gjennom de siste årene hatt en eksplosiv platekarriere med kritikerroste innspilninger av Vivaldi og Bach. Men verken begeistrede presseoppslag eller prisbelønte plater hadde forberedt oss på dette, på denne fantastiske fiolinisten, på denne skjøre, vare klangen, på de duse pastellfargene og det florlette, nesten gjennomsiktige satsbildet som hun og den glimrende pianisten Gary Cooper mante frem.

I disse årene er det er vanlig å aktualisere og oppdatere Mozart. Podger og Cooper velger den motsatte strategien: De spiller ham tilbake, spiller ham i samtidens stil, og klarer samtidig å redde alt det friske og levende, alt det som den gang var nytt. Og som den gang brøt gjennom rokokkoens porselensaktige overflate og fikk den til å krakelere.

Også Leipziger Streichquartett var i ilden i går kveld, med Mozarts Dissonanskvartett, KV 465, og kvartetten i G-dur, KV 387, to verk som er skrevet nesten samtidig med fiolinsonaten – men som likevel ble utgangspunkt for en helt annerledes tolkning. Det er ikke vanskelig å høre at disse musikerne har en fortid som stemmeførere i Gewandhaus-orkestret. Det er det avrundede, det polerte, den tette, homogene klangen som er deres ideal. Men man skal ikke la seg lure av den kultiverte, avslepne spillestilen. For Leipzigerne har, like fullt som Podger og Cooper, sans for de friske, fremadrettede momentene i Mozarts musikk. Det merker man for eksempel når de smeller til i Dissonans-kvartettens menuett slik at man nesten hører hvordan musikken vokser seg ut av tradisjonens stramme form og forvandler seg til noe nytt og fremmed. Det er i slike øyeblikk man hører lyden av det som – den gang – skulle komme. Lyden av fortids fremtid.

I tradisjonen

Bergens Tidende, 29.05.2006

Unge talenter IV

Griegs verk for strykeorkester

Oslo Camerata

Stephan Barratt-Due, leder

Festspillene

Troldsalen

Oslo Camerata spiller Grieg

Hva har Grieg skrevet for strykeorkester? Det mest kjente er arrangementet av Holberg-suiten. I tillegg er det en håndfull instrumenteringer av korte sanger og melodier. Ikke mye altså. Men nok til at det kan bli en liten, fin konsert ut av materialet. Slik det ble i Troldsalen i går med Oslo Camerata.

Musikerne er unge, men lederen Stephan Barratt-Due er solid forankret i den gamle strykertradisjonen. Så det ble halvannen times Grieg med kraft og schwung og musikalsk gestikk for alle pengene. Det fungerte glimrende i de små stykkene, for eksempel i svisker som Hjertesår og Våren som nettopp er skrevet slik at de balanserer hårfint på grensen mellom inderlig folketone og følelsestung salongmusikk.

Derimot kan det nok diskuteres om det store romantiske uttrykket er velegnet til Griegs delikate, gjennomsiktige 1700-talls pastisj i Holberg-suiten. Det var flere ganger underveis da Troldsalen nesten ble for liten til å romme den massive lyden. Samtidig med at nedblendingen fra forte til piano av og til resulterte i en tynn, nesten sprukken klang.

Orkesterkultur

Bergens Tidende, 29.05.2006

Verk av Johannes Brahms

Oslo-Filharmonien

Myung-Whun Chung, dirigent

Grieghallen

Bedre kan Brahms neppe spilles.

Det er søndag kveld i Grieghallen. Oslo-Filharmonien spiller Brahms. De to siste symfoniene. Myung-Whun Chung står på podiet. Og hva skal man da si? Alene den varme, mettede strykerklangen er nok til å velte en over ende. For ikke å snakke om de høypolerte fargene i messing- og treblåserne. Og etter hvert som man får summet seg, folder hele den store, sammensatte, nesten stofflige orkesterklangen seg ut. Man hører de små detaljene, de avslepne fraseringene, de lange linjene. Alt sitter presist som det skal, hvert buestrøk, hver rytmisk aksent. Med slik orkesterkultur er mye gjort allerede før konserten begynner.

Når det gjelder det egentlige arbeidet – tolkningen og formingen av musikken – er man aldri i tvil om hva det var som fikk Oslo-Filharmonien til å ønske seg Myung-Whun Chung som sjefsdirigent da Mariss Jansons trakk seg fra stillingen i sin tid. Chung kom ikke til Oslo, men en kveld som denne merker man at det fremdeles er god kjemi mellom ham og musikerne. Han fører dem sikkert og myndig igjennom de turbulente yttersatsene. Han velger brede romslige tempi i de langsomme satsene. Han skaper store musikalske sammenhenger gjennom hvert enkelt verk. Og han får musikerne til å spille andresatsen i den fjerde symfonien mer inderlig og hjertegripende enn noensinne før. Kan Brahms spilles bedre enn dette? Neppe.

Konsert for NRK og orkester

Bergens Tidende, 29.05.2006

Verk av Schubert og Beethoven

Janine Jansen, Julian Rachlin, fiolin; Maxim Rysanov, bratsj; Torleif Thedéen; Thomas Caroll, cello, Stacey Watton, kontrabass; Martin Fröst, klarinett; Per Hannevold, fagott; Radovan Vlatkovic, horn; Itamar Golan, klaver;

Festspillene

Logen

Janine Jansen og venner spiller Schubert og Beethoven

NRK-folkenes selvglede og arroganse kjenner ingen grenser. Når musikkavdelingen en enkelt gang kommer til byen og får lyst til å lage et TV-opptak av en eller annen konsert, da må alle andre hensyn naturligvis vike – mener de. Lørdag kveld okkuperte de for eksempel Logen og ødela – som den naturligste sak i verden – hele første avdeling av konserten. Publikum i salen var egentlig kommet for å se og høre Janine Jansen og hennes venner spille Schubert og Beethoven. I stedet fikk vi et ganske grundig inntrykk av de solide bakdelene på to klossete NRK-kameramenn som vraltet og skranglet omkring i lokalet på måfå.

Det er vanskelig å ha noen mening om fremførelsen av Schuberts Forell-kvintett. Men når lærremmene på NRK-folkenes håndholdte kamera av og til ikke knirket, ante man at det var snakk om en frisk, gjennommusikalsk tolkning med den glimrende litauiske pianisten Itamar Golan i sentrum og med fin spenning mellom Jansens iltre fiolin og de dype strykerne, Rysanov, Thedéen og Watton. At dette er fem musikere som ikke spiller sammen hver dag, merket man bare av og til, spesielt i de tyste passasjene og i skjøtene mellom avsnittene innenfor de enkelte satsene. 

Kanskje festspilldirektøren klarte å lære Arild Erikstad og hans medarbeidere litt folkeskikk i løpet av pausen? I det minste var NRKs ambulerende sirkus forsvunnet da Janine Jansen sparket Beethovens septett i gang. Og resten av kvelden holdt de resterende kameraene seg diskret i bakgrunnen.

Vel er Beethovens septett skrevet i det sene 1700-tallets diverterende genre, men diverterende musikk er ikke nødvendigvis det samme som «lett musikk». Septetten «diverterer» og underholder – ikke fordi den er enkel og elementær, men fordi den er det motsatte: sammensatt, avvekslende, stappfull av musikalske innfall. Og slik ble den spilt lørdag kveld av Janine Jansen og vennene hennes: skarpt, sprell levende med ettertrykk på alle kontraster, i en tolkning der selv den raske menuetten fikk en ekstra spiss ved å bli jekket opp i tempo. At tolkningen ikke alltid var like overbevisende, skyldes at det egentlig var to musikalske kraftsentre i gruppen: Den energiske Janine Jansen drev strykerne fremover og spilte verket som et felles anliggende, mens Martin Fröst fulgte sin egen agenda og spilte det som et stykke for klarinett med akkompagnement i det fjerne. 

Fremtidsmusikk

Bergens Tidende, 27.05.2006

Julian Rachlin & Venner

Verk av Schumann, Brahms og Schönberg

Itamar Golan, klaver; Janine Jansen, Roman Simovitz og Julian Rachlin, fiolin; Radovan Vlatkovic, horn; Maxim Rysanov, bratsj; Torleif Thedéen; Thomas Caroll, cello

Festspillene

Logen

Et møte med Festspillenes best bevarte hemmelighet

Det startet med Robert Schumanns Märchenbilder, spilt litt forsiktig og prøvende av Julian Rachlin på bratsj og Sophie Rachlin på klaver. Det tok seg opp med Brahms’ robuste horntrio op. 4, med Radovan Vlatkovic på melankolsk horn, Itamar Golan på klaver og Rachlin igjen, nå på fiolin. Og etter pausen eksploderte allting. Med en vill, frekk tolkning av Schönbergs strykesekstett «Verklärte Nacht». Det var her vi møtte Janine Jansen – Festspillenes best bevarte hemmelighet.

Hun er nederlender. Hun er ung. Hun spiller fiolin. Og ute i verden er hun superstar – i det minste i iPod-universet. I april var hun den klassiske musikeren som flest mennesker i verden lastet ned fra iTunes. Det er det sikkert er mange grunner til. For eksempel aggressiv markedsføring, fine bilder på nettet og en plate med Vivaldis fire årstider. Men mon ikke også det store publikum der ute i stratosfæren merket at Jansen er en musiker av de helt sjeldne?

Vi som hørte henne i Logen i går, er i hvert fall ikke i tvil. Musikerne på scenen var det heller ikke. De fant spontant sammen under hennes myndige ledelse, fulgte hennes minste vink og presset seg selv og musikken til de ytterste grensene. Slik at «Verklärte Nacht» denne kvelden ble mer høyspent, mer hvitglødende, mer sanselig beruset enn noensinne før.

Det er vanlig å spille dette verket i et tilbakeskuende perspektiv – som en musikalsk avskjed, en siste hilsen til det nittende århundre før noe nytt, noe radikalt annerledes begynner. Janine Jansen og hennes venner velger den motsatte strategien. I deres tolkning er fremtiden allerede begynt. «Verklärte Nacht» er et stykke samtidsmusikk. Skrevet i 1899, men full av muligheter som peker fremover. Inn i det 21. århundre.

I stormens øye

Bergens Tidende, 27.05.2006

Mozarts fiolinkonserter

Gidon Kremer, fiolin

Kremerata Baltica

Festspillene

Grieghallen

Nysgjerrig, eksperimenterende, risikovillig: Kremer møter Mozart

Det ble sent før vi kom hjem torsdag kveld. For det var Mozart vegg-til-vegg i Grieghallen. Ettermiddagskonserten med Gidon Kremer og Kremerata Baltica var av en eller annen grunn blitt avlyst og programmet stokket om. Og der satt vi da – vi som var så heldige å ha billetter til den andre konserten – og fikk servert alle Mozarts fem fiolinkonserter på rad og rekke. Ikke som banalt «Mozart Maraton» eller som musikkhistorisk pliktavlevering, men som levende, nåtidig musikk. Spilt av en Gidon Kremer som var nettopp slik vi kjenner ham fra platene: Nysgjerrig, eksperimenterende, risikovillig. Og litt til.

Han venter. Han tar sats. Og kaster seg så inn i musikken – energisk og fandenivoldsk som en gammeldags spillemann med felen hengende litt nede på skulderen og med hele kroppen i bevegelse. Han er lynrask, han reagerer på alle de små tilbudene som ligger i Mozarts noter, han prøver muligheter ut, han følger antydninger opp og trekker vidtrekkende, radikale konklusjoner. Mange ganger så radikale, så friske, så overrumplende at de unge, håndplukkede musikerne i Kremerata Baltica simpelthen må le til hverandre.

Klare melodilinjer og klare klangfarger, voldsomme dynamiske og rytmiske kontraster – det blir dramatikk når Mozart spilles slik. G-dur konserten ble forvandlet til en miniopera med adagio-satsen som det hjerteskjærende intense høydepunktet. Og den avsluttende A-dur konsert ble en forsmak på Don Juan – med stampende djevledans og truende uvær i tredjesatsen. Og med Kremer dansende i stormens øye.

Hva spiller man som ekstranummer etter en slik tour de force? En tilbakelent, fragmentert string swing versjon av Glenn Millers «In the Mood». Jo da, Kremer fornekter seg ikke.