Perler på snor

Bergens Tidende Morgen, 12.12.1995

Bachs Juleoratorium

Collegium Musicums Kor og Orkester med diverse solister

Dirigent: Rolf Sævik

Korskirken

Vakker oppførelse av Bachs Juleoratorium.

Det var presis slik man drømmer om det: En mørk desemberdag, en lys og varm kirke, forventningsfulle voksne, livlige barn – og en ualminnelig vakker oppførelse av Bachs Juleoratorium.

Verket er festlig og folkelig, skriver de i bøkene, enkelt og liketil, en rekke strålende perler på en snor. Men i virkeligheten er det ganske vanskelig å få alle disse perlene til å henge sammen. Og faktisk var det mest imponerende ved søndagens konsert nettopp dette at dirigenten Rolf Sævik insisterte på å spille Juleoratoriet som ett verk   og at Collegium Musicums kor og orkester klarte å følge ham og føye alle de mange små satsene inn under en eneste overgripende form.

Det var elektrisitet i luften allerede fra de første paukeslagene i «Jauchzet», og det fortsatte den neste halvannen times tid på samme høye intensitetsnivå, uten et eneste dødt øyeblikk, med elastisk gyngende fremdrift i orkestersatsene, med overbevisende styrke og fylde i korsatsene.

Det var helhet, og det var overblikk. Men det var også en masse perler, gode enkeltprestasjoner, nydelige detaljer, uventede funn, f.eks. en nesten gjennomsiktig stemmeføring i den første koralen; eller Hans Øyvind Lundes funklende, sylspisse trompetgirlander i «Grosser Herr» og Valdis Zarins' dirrende fiolin obligat i «Schliesse, mein Herze»; eller de plutselige eksponeringene av treblåserne og de raffinerte nedblendingene av koret i «Wir singen». Og så videre. Og så videre.

Det var mye å glede seg over. Også blant vokalsolistene. Spesielt er det grunn til å fremheve bassen Magne Fremmerlid. Han sto i sentrum det meste av denne ettermiddagen, og sang hele tiden slik det forventes av en riktig oratoriesanger: varmt, inntrengende, forkynnende, med stor, fyldig stemme.

Alt gikk som det skulle. Det var presis slik man drømmer om det. Det eneste som manglet var snø på Korskirkealmenningen etter konserten.

Hjemme igjen

Bergens Tidende Morgen, 10.12.1995

Henning Kraggerud, fiolin

Dmitri Kitajenko, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld i Harmonien. Møte med tidens mest spennende norske fiolinist.

Bergens Filharmoniske Orkester er hjemme igjen etter en strabasiøs turne. Men på fredagskonserten var det ingen tretthet å spore. Tvert imot. Det virket faktisk som om musikerne hadde vært på foryngelseskur. Det er meget, meget lenge siden vi har hørt dem spille så avslappet, så selvsikkert. Og så bra.

Den litt urolige anspentheten som ofte preger orkestret var totalt forsvunnet. De mange dagene on the road i Spania og de mange konsertene med de samme verkene hadde tydeligvis gitt resultater. Det ble spilt inn i musikken, med kraft og styrke, hele kvelden igjennom, fra de aller første taktene av Rimskij-Korsakovs Scheherazade suite, frem til avslutningen av Tsjaikovskijs Francesca da Rimini fantasi: Tett orkesterklang, presise innsatser, sterke soloinnslag i alle grupper og en spesielt nydelig prestasjon fra konsertmester Zarins' pult i Rimskij Korsakov.

Det ble en kveld som demonstrerte de store potensialene som ligger i dette orkestret, potensialer som dessverre forløses alt for sjeldent.

Arrangørene hadde plassert Christian Sindings første fiolinkonsert mellom Rimskij Korsakov og Tsjaikovskij. Det er kanskje litt urettferdig mot Sinding, for i denne glitrende, fargestrålende innrammingen kommer hans orkestersats uunngåelig til å virke mer ullen, mer hjemmestrikket enn den egentlig er. Men verket hadde i det minste en fremragende advokat i den unge fiolinisten Henning Kraggerud som skapte små mirakler ut av solostemmen. Og som enda en gang demonstrerte at han er tidens mest spennende norske fiolinist.

Lekende, energisk, med sikker formsans og virtuosens selvfølgelige overskudd viste han at det ligger mye gjemt i dette verket – lange forsirede fraser i førstesatsen, skeiv, kantet melodikk i den raske tredjesatsen. Jo, Sindings verk har mange særegne kvaliteter. Og det kan fortsatt spilles den dag i dag. Men det kreves en kunstner med Kraggeruds format og musikalske intelligens for å få det til å leve.

Musikalsk raptus

Bergens Tidende, 28.11.1995

Dmitry Sitkovetsky, fiolin

Antoni Ros Marbá, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Virtuos, egensindig tolkning av Prokofiev

Da Tsaren ble felt i februar 1917 var Sergei Prokofiev 26 år, en ung mann, en radikal komponist – og en begeistret aktivist som feiret revolusjonen på gaten i Petrograd sammen med andre ungdommer. Den revolusjonære gledesrusen fortsatte og ble til musikk: Han skrev i løpet dette året flere verk enn mange andre komponister skriver på et helt liv.

Fiolinkonserten i D-dur er ett av dem, et verk skrevet i musikalsk raptus av en oppglødd ung mann. Og slik ble den spilt av Dmitry Sitkovetsky i Grieghallen på torsdag. Andre fiolinister er ofte tilbøyelige til å glatte ut den unge Prokofiev og presse ham tilbake i tradisjonen. Sitkovetsky spilte derimot verket i et fremadrettet perspektiv, tolket det som et stykke tidlig modernisme.

Prosjektet er dristig, men det lykkes, ikke minst fordi Sitkovetsky har en helt overdådig teknikk som hever ham over alle verkets stofflige problem og gir ham frihet til nærmest å improvisere musikken frem. Ungdommelig frekt, virtuost henkastet, av og til med en egensindighet som om solostemmen ble spilt på siden av og på tross av orkestersatsen, jovisst, men også en tolkning som hele tiden var dypt alvorlig, insisterende på saken selv, på verkets radikale friskhet. Mye, fortjent, applaus og som ekstranummer: en åndeløs tolkning av sarabanden fra Bachs d-moll Partita.

Orkestret og dirigenten Antoni Ros Marbá dannet glimrende ramme om Sitkovetsky og ytet også en solid innsats i kveldens andre verk. Det startet med en festlig, poengtert oppførelse av Antonio Bibalos veldreidde ouverture til Goldonis «Tjener for to herrer». Og etter pausen ble det Beethovens sjette, Pastorale-symfonien. Orkestret spilte den med forbilledlig presisjon og klassisk klarhet, men Marbás tolkning var kanskje litt for bred, litt for prosaisk, og spesielt den langsomme andresatsen hadde et noe fotgjengeraktig preg.

Det musikantiske

Bergens Tidende Morgen, 17.11.1995

Ann Helen Moen, sopran

Steffen Blindheim, obo

Hans G. Hagen, bratsj

Karl Toews, cello

Verk av Paul Hindemith

Bergen Kammmermusikkforening

Gunnar Sævigs Sal

Imponerende tolkninger av Hindemith

Når Paul Hindemith skulle karakterisere sin egen musikk, talte han om dens «musikantiske» kvaliteter. Ordet har fått litt av en renessanse her på det siste. Det kan gi grunn til bekymring. For som regel brukes det til å skape en falsk motsetning mellom handverk og refleksjon, til å fremheve det utvendige, det harmløst effektfulle på bekostning av sammenheng og konsekvens i samtidsmusikken.

Det var ikke helt dette Paul Hindemith hadde i tankene i sin tid. Det fikk vi en glimrende demonstrasjon av onsdag kveld da fire talentfulle, unge musikere fremførte noe av hans tidlige kammermusikk i forbindelse med feiringen av hans 100 års jubileum.

Det startet med musikk beregnet til oppførelse Mortensaften, et gemyttlig forsvar for gjessene med Ann Helen Moe som inntrengende advokat og Steffen Blindheims spenstige obo i rollen som det forfulgte fjørfeet. Og det sluttet med «Die Serenaden», en liten kantate der alle fire musikere igjen kom sammen. I begge tilfelle: enkel, upretensiøs musikk i solid fremføring.

Men i øvrig var det strykerne som sto i sentrum denne kvelden. Programmets tyngste verk, to velskrevne, veldreide solosonater for henholdsvis bratsj og cello, er komponert samtidig (1922) og har samme opusnummer, men uansett alle likheter med hensyn til musikalsk materiale ble det to helt forskjellige fremførelser. Cellisten Karl Toews spilte seg innad og ned i musikken og ga en ettertenksom tolkning der den nøye kontrollerte redegjørelsen for verkets indre strukturer var det sentrale. Bratsjisten Hans G. Hagen valgte en annen strategi. Han fokuserte på bratsjsonatens ekspressive kvaliteter i en medrivende, ildsprutende fremførelse der musikkens innside så å si ble krengt ut og satt i energisk spill.

To verk skrevet i 1920-tallets spenn mellom Sachlichkeit og ekspresjonisme. To helt ulike tolkninger, begge tro mot kvaliteter i stoffet selv, begge like gjennomreflekterte og begge like imponerende. To fremførelser som hver på sin måte demonstrerte at musikantiske kvaliteter og musikalsk substans ikke behøver å være motsetninger.

Hindemith her og nå

Bergens Tidende Morgen, 15.11.1995

Paul Hindemith: Ludus Tonalis

Einar Røttingen, klaver

Cinemateket, USF

Interessant gjenhør med kontroversiell komponist

Hva var Paul Hindemith? Det 20. århundrets viktigste tyske komponist? Eller: en naiv forvalter av et reaksjonært musikksyn i Tysklands mørkeste periode, en tjenstvillig funksjonær som tross all effektivitet allikevel falt i unåde hos makthaverne? Filosofen Th.W. Adorno satte problemet Hindemith på dagsordenen så tidlig som i 1939. Musikkhistorikerne krangler fortsatt om det, mer enn 30 år etter Hindemiths død.

Men kanskje tiden nå er inne til å oppgi de gamle, velkjente posisjonene, kanskje man i stedet skulle prøve å lytte til musikken, høre hvordan den egentlig klinger, her og nå. Det er mulig å gjøre det nettopp i disse dagene hvor mange gode krefter arbeider på dugnad for å feire Hindemiths 100 års jubileum. Resultatet av anstrengelsene er blitt en enestående serie konserter som presenterer hele bredden i hans musikk. Det er formentlig ikke mange europeiske byer av Bergens størrelse som kan oppvise noe tilsvarende.

Mandag kveld hørte vi Einar Røttingen spille klaververket «Ludus Tonalis». Det er et stort anlagt verk, skrevet i 1942 i amerikansk eksil: 12 fugaer med forspill, mellomspill og avslutning, et forsøk på å skape et moderne motstykke til Bachs to bind Wohltemperierte Klavier, den vesterlandske musikkens Gamle Testamente.

På Cinemateket ble oppførelsen ledsaget av lysbilder fra en privat, illustreret utgave av verket med morsomme tegninger av Hindemith selv. Men det var klart nok verket som sto i sentrum. Røttingens tolkning var lojal, solid. Han spilte seg gjennom de mange avsnittene med presisjon og passende tyngde. Og antydet så samtidig, i glimt, at det i denne rekke av korte satser ligger annet og mer enn tørr abstraksjon og formel reverens for den gamle høye skolen: Her er det også, som hos Bach, helt elementære musikalske opplevelser å hente, en sanselig, stram marsj f.eks., eller en folkelig vals med umiskjennelig klang av Bierstube. Og frem for alt: små sarte, lyriske avsnitt som ligger temmelig fjernt fra det gjengse bildet av den robuste Hindemith.

Kommer vi til å endre syn på Hindemith etterhvert? Kanskje. Vi får se. Foreløpig gleder vi oss til resten av ukens konserter.

Å holde mål

Bergens Tidende Morgen, 07.11.1995

ter Jung Sekstett

Steffen Blindheim, obo

Troldsalen

Autunnale

Ujevn avslutning på Autunnalen

En konsert på Troldhaugen uten musikk av Grieg? Jovisst, det hender av og til. Som f.eks. søndag ettermiddag da ter Jung Sekstetten gjestet Troldsalen under avslutningen av Autunnale festivalen.

På programmet sto Knut Vaages «Hexa» fra 1995 og tre verk av Nils Henrik Asheim fra perioden 1982-91. Altså samtidsmusikk, i helt bokstavelig forstand. På den annen side: samtidighet er ikke kun et spørsmål om årstall, det handler også om å være på høyde med tiden, på nivå med den musikalske situasjonen, om å holde mål i forhold til dagens standard – uansett når musikken er skrevet. Og hørt i dette perspektivet var søndagens konsert en noe blandet opplevelse.

Vaages «Hexa» for strykesekstett starter furioso og fortsetter med trøkk og veldig energi. Verket er velskrevet, effektivt, full av gode ideer, men også merkelig formløst, nesten stakkåndet, uten preg av indre nødvendighet. De lyse innfallene flagrer forbi og viktige poeng får aldri riktig tid til å sette seg.

Så var det mer sammenheng og struktur i Nils Henrik Asheims avdeling. Etter et kort, uhøytidelig teknisk eksperiment for obo med elektronisk delay, fulgte to verk for helt vanlig, gammeldags low tech besetning der musikk og fremføring var i nydelig samklang: først et elegant, formsikkert stykke for strykekvartett, og til slutt «Medusas Hode» der Asheim bringer Steffen Blindheims imponerende virtuose obo i ekspressiv samtale med en høyrøstet stryketrio.

Etter pausen var hele ter Jung sekstetten samlet igjen, denne gang for å fremføre en av modernismens klassikere, Arnold Schönbergs «Verklärte Nacht» fra 1899. Kanskje hadde musikerne brukt det meste av prøvetiden til å innstudere de nye norske verkene, kanskje hadde de bare en dårlig dag. Under alle omstendigheter ble denne modernistiske Urtext fremført uten oversikt og overbevisning. Det var en del gode momenter underveis, spesielt i de dype strykere, men ensemblespillet var gjennomgående ujevnt og grumsete, med tynn, sprukken klang i toppen. En fremføring som ikke holdt mål, hverken i forhold til verket selv eller til dagens instrumentalstandard.

Miniatyrer

Bergens Tidende Morgen, 06.11.1995

HansaJkvartetten

Jane Odriozola, cello

Lars Kristian Brynhildsen, klarinett

Autunnale

Grand Selskapslokaler

Moderat samtidsmusikk i ærverdige lokaler

Grand Selskapslokaler er et av de få stedene i Bergen sentrum der det går an å spille kammermusikk. Den store salen er ikke større enn at publikum har god kontakt med musikerne. Og i tillegg har salen atmosfære: den litt loslitte elegansen minner oss om at kammermusikk opprinnelig startet i slike omgivelser, som privat selskapelighet i borgerlige hjem.

Fredag kveld ble det spilt moderat samtidsmusikk i disse ærverdige lokalene: Bergen Kammermusikkforening hadde besøk av Autunnalen som presenterte et program med verk av norske komponister.

Først en urfremføring av Ketil Hvoslefs «Cello Solo». Det krever gode nerver å skrive i dette formatet: I den ene enden av musikkhistorien ruver Bachs seks cellosuiter, i den andre enden er utsikten blokkert av Benjamin Brittens tre suiter. Men Hvoslef tar slett ikke konkurransen opp med disse grandiose byggverk, han velger å spille på en helt annen bane og konstruerer i stedet sin cello-solo som en serie miniatyrer, som små poengterte refleksjoner over et enkelt, sangbart motiv. Primært utforsker han instrumentets tekniske muligheter: Her er det flageoletter og pizzicato, kjappe, virtuose avsnitt og langsomme deklamerende passasjer – alt sammen fremført sikkert og effektivt av Jane Odriozola.

Miniatyrer – det kunne nesten være mottoet for hele denne kvelden på Grand, for også i Hansakvartettens avdeling var det de korte forløpene, de enkle motiviske forskyvningene som dominerte. Vi hørte bl.a. Hvoslefs elskverdige Klarinettkvintett med Lars Kristian Brynildsen på klarinett og Bjarne Brustads litt karakterløse Strykekvartett nr. 3. Kveldens mest interessante opplevelse for denne anmelderen var Sverre Berghs syv, markante Epigrammer, et moderat verk med tett, gjennomarbeidet sats og varm klang.

Hansakvartetten spilte med profesjonell myndighet kvelden igjennom. Og underveis ble det også tid til et kort innslag med Autunnalens »gubbe i lådan», svenske Johannes Bergmark som talte svart og spilte virtuost på sagblader. På 20-tallet kunne dadaistene skape furore i borgerskapet med den slags opptrinn. Fredag kveld i Grands Selskapslokaler var det ingen som ble forarget. Heller ikke over musikken. Det sier noe om dette spesielle publikummet, om toleranse, om åpenhet. Men kanskje sier det også noe om selve musikken?

Fragment og helhet

Bergens Tidende Morgen, 11.10.1995

Henning Kraggerud, fiolin

Jorunn Marie Bratlie, piano

Troldsalen

Stor kammermusikalsk begivenhet i Troldsalen

Å starte med Griegs fiolinsonate nr. 2 og slutte med Brahms' nr. 3 – det er dristig. For normalt vil Brahms' mektige, ruvende verk jo simpelthen valse den spinkle Grieg-sonaten flat. Men slik gikk det faktisk ikke denne søndagen. Grieg ble spilt på egne premisser og klarte seg helt utmerket i konkurransen. Og dette er vel egentlig det aller beste vitnesbyrd om at vi fikk oppleve noe langt ut over det vanlige, da den unge, fremragende fiolinisten Henning Kraggerud møtte pianisten Jorunn Marie Bratlie ved søndagsmatinéen i Troldsalen.

Grieg sonaten er skrevet i 1867 av en ung mann som fremdeles kjemper med seg selv og stoffet. Verket er skissepreget: fine melodier, små strofer, lyse innfall, musikalske notater. Utkast til noe større? Kanskje. Men i Kraggerud og Bratlies overbevisende tolkning var poenget nettopp at det ikke går an å konstruere en helhet ut av disse bruddstykkene. De forsøkte ikke å glatte ut og skape falske synteser, men understreket tvert imot det skissemessige, det abrupte, de harde overgangene, montasjekarakteren. De insisterte på bruddstykkenes egenverdi og argumenterte intelligent for at verket egentlig slet ikke er en sonate, men en musikalsk refleksjon over fragmentets estetikk.

I Brahms' store, gjennomkomponerte fiolinsonate stiller de musikalske problemene seg helt annerledes. Her dreier det seg ikke om å skille, men om å sammenføye, om å bygge og fastholde musikalske sammenhenger, henover og tvers igjennom voldsomme følelsesmessige turbulenser. Man lurte på om Kraggerud kanskje er for ung til en slik oppgave, for ung til et verk av denne typen, denne tyngden? Men så snart musikken begynte, glemte man alle spørsmål. For her ble det spilt inn i og ned i verket, med imponerende musikalsk sensibilitet, med teknisk overskudd, med eksplosiv fysisk kraft. Virtuost uten praleri, følelsesfullt uten sentimentalitet.

Da musikken sluttet etter denne imponerende og medrivende tolkningen var publikum i salen nesten like utmattede som kunstnerne. Vi hadde vært vitne til en stor kammermusikalsk begivenhet. Og det føltes nesten uhøflig å be om ekstranummer.

Hinsides barbariet

Bergens Tidende Morgen, 30.09.1995

Verk av Mozart og Carl Orff

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Guttekor fra Rudolf Steinerskolen

Dirigent: Yoav Talmi

Solister: Linda Øvrebø, Mikael Bellini og Trond Halstein Moe

Grieghallen

Høstens store satsing i Harmonien ga full uttelling. Sterk, kompetent oppførelse av sammensatt verk.

Stemningen var høy, salen var stappfull, selv ståplassene var utsolgt. Og så startet det: Mozart, symfoni nr. 29, litt nervøst, litt hektisk, litt ukonsentrert. Men så var det jo heller ikke den unge Mozart som sto i sentrum denne torsdagskvelden i Grieghallen. Vi satt alle og ventet på å få høre Carmina Burana, Carl Orffs mektige korverk fra 1937. Og vi ble bestemt ikke skuffet. Anført av den myndige israelske dirigenten Yoav Talmi ga Harmonien oss en sterk og kompetent tolkning av dette lange, sammensatte verket. Høstens store satsing ga full uttelling

Carmina Burana er et vanskelig verk, teknisk krevende, men også vanskelig av musikalske grunner. Det er tilbakeskuende musikk, en fantasi om tysk middelalder skrevet i det moderne Tysklands egen mørke middelalder. Det merkes. Det er mye dump rytmikk og mye brutal Gemütlichkeit i denne musikken, mye Kraft og mye Freude. Kanskje for mye. Under alle omstendigheter er Carmina Burana et verk som alltid balanserer på knivens egg, et verk som må forsvares mot sitt eget iboende barbari. Torsdag kveld var alle gode krefter samlet i Grieghallen for å gjøre nettopp dette.

Yoav Talmi kjenner dette verket ut og inn. Han får det store orkesterapparatet til å fungere som en helhet, han foregriper alle tekniske problemer, han dirigerer nøkternt kalkulerende, med sikker strategisk sans – ikke bare fordi han har musikalsk overblikk, men fordi han har en klar tolkning av verket. I hans fremførelse er det ingen lengsel etter forgangne musikalske former å spore; han legger hovedvekten på selve den sanselige utfoldelsen og understreker den moderne, klanglige kompleksiteten som ligger under den tilsynelatende naivt enkle overflaten. I Talmis tolkning blir disse middelalderfantasier nesten så raffinerte og elegante som Stravinskijs drømmebilder.

Harmoniens musikere fulgte Talmi på den lange reisen, oppmerksomt, konsentrert. Det ble spilt presist, energisk gjennom hele verket, med knivskarpe hugg fra messingblåserne og med elektriske innsatser fra slagverket. I tillegg var det flotte prestasjoner fra alle de tre sangsolistene: en morsom svanesang fra kontratenoren Mikael Bellini; varme, lyriske linjer fra barytonen Trond Halstein Moe. Og, kanskje mest imponerende, Linda Øvrebø i en virtuos, usentimental versjon av «In trutina», den eneste egentlig melodiske sangen i dette lange verket.

På et enkelt punkt kunne torsdagens oppførelse vel ikke helt innfri forventningene: Harmoniens kor er simpelthen ikke stort nok til å yte et verk av denne typen rettferdighet. Det manglet fylde i de store utblåsningene, og når det ble sunget enstemmig var klangen ofte temmelig grumset. Til gjengjeld sang de tjue rampete guttene fra Steiner skolen så klokkeklart at det ikke var et øye tørt i salen.

Klarhet

Bergens Tidende Morgen, 26.09.1995

Anne Reidun Duesund, fløyte

Jarle Rotevatn, piano

Troldsalen

Musikalske forbindelser

De fleste som går på konsert i Bergen kjenner pianisten Jarle Rotevatn. Han sitter ved klaveret overalt der det skjer noe interessant i byens musikkliv. Som regel spiller han en litt tilbaketrukket rolle, han er den lydhøre akkompagnatøren, den urokkelige ankermannen, en sikker medspiller som uanfektet beveger seg fra tradisjonens sentrale repertoar til avantgardens ytterste randsoner.

På søndag var han på ferde igjen, denne gang på Troldhaugen, og for en gangs skyld i den fremskutte posisjonen som solist, en posisjon han inntok med profesjonell autoritet. På programmet stod Grieg – naturligvis. Men ikke tradisjonens fortrolige Grieg, for i Rotevatns imponerende tolkning av Lyriske Stykker, opus 54, var alt nasjonalromantisk fett skåret vekk. Her var det hverken nisselue eller lusekofte, men simpelthen musikk, ren og klar musikk skrevet av en nøktern, moderne komponist: saftig swingende «Ganger» og «Trolltog», transparent «Klokkeklang», og, kanskje mest forunderlig av det hele, en krystallklar «Notturno» der man hørte den moderne Grieg bevege seg inn i det merkelige harmoniske landskapet som Debussy først oppdaget ti år senere. Slik ble det skapt en logisk musikalsk forbindelse mellom Griegs Norge og impresjonismens Frankrike, og en forbindelse til konsertens andre hovedverk, Ravels Sonatine fra 1905 som Rotevatn spilte med samme tørre klarhet og samme tekniske soliditet.

På denne bakgrunnen måtte ettermiddagens andre solist, den unge fløytenisten Anne Reidun Duesund, nødvendigvis virke noe blekere. På hennes del av programmet stod to sonatiner av Sverre Jordan og Henri Dutilleux, to elskverdige, velklingende, men musikalsk sett temmelig uinteressante verk, fremført med god formsans og nydelig klang i det dype registeret.

Dekadanse og melankoli

Bergens Tidende Morgen, 26.09.1995

Verk av Hector Berlioz

Bergen Filharmoniske Orkester

Jard van Nes, mezzosopran

Dirigent: Yoav Talmi

Grieghallen

Romantikkens delikate, slørede nattetanker

Under Romantikkens robuste overflate løper det en svart understrøm av betente nattetanker, bilder av sykdom og død, morbide drømmer om forbudt elskov, fortrengte drifter, sataniske følelser. Slik er det i litteraturen og billedkunsten, og slik er det også i musikken – f.eks. i Hector Berlioz' høyspente sangsyklus «Nuits d'été» til tekster av Théophile Gautier som vi hørte på torsdag i en imponerende oppførelse med den nederlandske mezzosopranen Jard van Nes i sentrum.

I Berlioz sine sommernetter er allting på plass: her er det kirkegård, gravstein og barlind, og en ensom vandrer som i månelyset forteller om avskjed og lengsel, om tapet av den elskede. Det er veldig alvorlig, men det er også et spill, en ungdommelig, pønket lek med alle melankoliens kulisser. Og det var nettopp dette aspektet som Van Nes valgte å understreke i sin gjennomført kompetente tolkning. Hun sang kontrollert, nesten laid back, satset mer på det delikat slørede, på den dempede fargeleggingen enn på det sterke uttrykket. Og fikk på denne måten de seks sangene til å funkle og gløde i den regnvåte sommernatten. Quelle décadence!

Etter pausen var Harmonien alene med den israelske dirigenten Yoav Talmi, og det ble mer romantikk, mer Berlioz: Symphonie Fantastique, historiens første anti-symfoni, en voldsom montasje av motstridende musikalske element. Talmi dirigerte dette viltvoksende verket med fin analytisk fornemmelse og med fullt overblikk over helhet og detaljer. Han strøk Berlioz mot hårene og demonstrerte, kjølig kalkulerende, at det ligger sterke, særegne former og strukturer under den turbulente overflaten.

Harmoniens musikere fulgte ham på reisen, oppmerksomt, konsentrert. Etter en temmelig ujevn sesongstart var det en glede å få oppleve en konsert der alt gikk bra, der det ble spilt presist, energisk, elektrisk en hel kveld igjennom, og der alle orkestrets grupper fungerte optimalt.

Personlige utsagn

Bergens Tidende Morgen, 22.03.1995

Magne Hegdal

Komposisjoner 1991/92

BIT-20 Ensemble

AURORA

Den eldre avantgarden hadde ikke mye sans for kunstnerens person. Adorno talte om «den slette subjektivitet» og betraktet det personlige uttrykket som en forstyrrende tilfeldighet i verket. For Schönberg og hans etterfølgere gjaldt det primært om å forløse objektive tendenser i det musikalske materialet, derfor forsøkte de å konstruere formelle systemer som kunne begrense kunstnerens personlige inngripen til det minimale. John Cage gikk til den annen ytterlighet og bekjempet de personlige tilfeldighetene ved å la musikken styre av tilfeldige, ytre omstendigheter.

Men trangen til subjektivt uttrykk er vanskelig å bli kvitt. Og i disse årene, på terskelen til et nytt århundre, svinger pendlet tilbake, stadig flere komponister bryter de objektive regelsystemenes tvang og eksperimenterer med tradisjonelle, mer personlig pregete komposisjonsteknikker. Og de beste av dem demonstrerer at ikke all musikalsk subjektivitet nødvendigvis er slett.

Magne Hegdal er en av dem. Etter mer enn 20 års arbeid med radikale tilfeldighetsteknikker, begynte han på slutten av 80-tallet å gripe tilbake til »«en mer fysisk og intuitiv musikk» – som han selv uttrykker det. På den nye platen er det anledning til å stifte nærmere bekjentskap med denne musikken – og til enda en gang å glede seg over BIT20-ensemblets høye standard.

Det er tre verk på platen: et stykke for kammerorkester («Pour Ensemble»), en klavertrio («For 3») og en strykekvartett («Bona Nox - Wolfgang in memoriam»). Selvsagt merker man Hegdals bakgrunn i tilfeldighetsmusikken, både i de enkelte forløpene og i den temmelig utradisjonelle satsoppbygningen: førstesatsen i «For 3» er f.eks. en 25 minutter lang, vill fantasi som etterfølges og kontrasteres av en 7 sekunder lang annensats! «Jeg elsker stadig ubalanserte former», sier Hegdal. Jovisst.

Men først og fremst er platen en overbevisende demonstrasjon av Hegdals håndverksmessige ferdigheter, og spesielt av hans høyt utviklede satsteknikk. Eksemplene er mange: den sjarmerende rytmiske førstesatsen i «Pour Ensemble»; fiolinen og celloens langsomme forskyvinger og forvandlinger av det tematiske materialet i «For 3»; de humørfylte musikalske sitatene i «Bona Nox» osv. Man kunne fortsette lenge: det er simpelthen utrolig mye god musikk på denne platen, tre frodige, viltvoksende verk, samtidsmusikk med helt elementære musikalske kvaliteter – i en konstant velopplagt og kompetent fremførelse.

Platen med Hegdals musikk er den første i en serie CD-er med norsk samtidsmusikk som BIT-20 innspiller på oppdrag av Norsk Komponistforening. Senere på året følger plater med verk av bl.a. Arne Nordheim, Håkon Berge og Kåre Kolberg. Hvis de neste platene holder samme høye nivå som denne, er det al mulig grunn til å glede seg.

Bølger av is og sten

Bergens Tidende Morgen, 13.03.1995

Move

Verk av Rolf Wallin

BIT 20, Cikada m.fl.

Hemera HCD 2903

Man tar en lommeregner, skriver tallet 1, ganger det med 2, ganger resultatet med 2 – og hvis man fortsetter på denne måten, varer det ikke lenge før man kommer frem til tall som er så store at lommeregneren ikke kan romme dem.

Matematikerne bruker samme grunnprinsipp når de konstruerer deres fraktaler: de velger et enkelt uttrykk, omskriver det med en enkel regel, omskriver resultatet på samme måte – og i løpet av ganske få gjennomregninger blir resultatet helt uoverskuelig. Men hvis computeren er kraftig nok, kan man fortsette slike omskrivninger i det uendelige og få stadig mer kompliserte uttrykk frem.

Når man avbilder slike uttrykk grafisk, kan resultatet bli noen fascinerende, nesten «organiske», former. Og det er nettopp denne spenningen mellom det strengt regelbundne, det uendelig kompliserte og det organisk «naturlige» som gjør at fraktalene virker så inspirerende på mange moderne kunstnere i disse årene. Komponisten Rolf Wallin er en av dem. På platen Move fremlegger han fem verk for små besetninger der han arbeider med å avbilde fraktaluttrykk. Det er en plate som det er vanskelig å bli ferdig med, en plate med spennende, interessant – og ikke helt uproblematisk – musikk.

Saken er jo at de organiske formene ikke ligger i fraktalene selv – de er resultatet av et estetisk valg, av selve det avbildningssystemet som matematikeren eller kunstneren velger å arbeide med. Det som i et bestemt grafisk system fremtrer som de nydeligste, krystallaktige formene, blir i et annet system til helt ugjennomtrengelig krimskrams. Og noe tilsvarende gjelder for den musikalske oversettelsen av fraktalenes språk: Man unngår simpelthen ikke det personlige, estetiske valget.

Men i Wallins tilfelle virker det som om han ikke riktig kan beslutte seg. I noen verk velger han nettopp en slags «organiske» løsninger og skaper lange svevende passasjer av eiendommelig kald skjønnhet. Eksempler på dette er «onda di ghiaccio» – en bølge av is – for kammerensemble, eller de eksplosive støysekvensene i «stonewave» for slagverk. Men han er tydeligvis også fascinert av det ugjennomsiktig kaotiske, i det minste er det lange strekk på platen der musikken er like grågrumset og konturløs som de mest gjennomsystematiserte verk fra serialismen glansperiode.

Den gang som nå, problemet er det samme: Det hjelper ikke å vite at musikken er konstruert etter alle den matematiske kunstens regler – for lytteren i salen eller ved CD-spilleren hører jo ikke det underliggende systemet, kun den klingende musikken.