En musikalsk kjempebragd

Bergens Tidende, 21.01.2023

Richard Wagner:  Parsifal
Nicolai Riise, regi og scenisk konsept
Håkon Matti Skrede, kormester
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegium Musicums Kor, Edvard Grieg Jentekor, Edvard Grieg Guttekor
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Anmeldelsen er basert på forestillingene onsdag (akt 1) og torsdag (akt 2 og 3). Operaen fremstilles i sin helhet lørdag 21. januar, en forestilling som samtidig strømmes på Bergenphilive.no

Minimalistisk versjon av Richard Wagners middelalderfantasi

Bergen Filharmoniske Orkester starter vårsesongen med en musikalsk kraftprestasjon: en komplett fremføring av Richard Wagners aller siste verk, den kolossale operaen «Parsifal» som han arbeidet på i mer enn tjue år og først ble ferdig med i 1882.

I Grieghallen fremføres dette wagnerske middelaldermysterium som en «scenisk konsert» – det vil si en konsert der sangerne er ikledd kostymer og agerer mot hverandre som i en vanlig operaforestilling, men der orkestret sitter bak dem på scenen mens selve handlingen utspiller seg i et knøttlite, stilisert scenerom foran musikerne.

BFO og sjefdirigent Edward Gardner har tidligere hatt suksess med slike oppsettinger – tenk bare på konsertversjonen av Benjamin Brittens «Peter Grimes» i 2017. Men virker denne minimalstrategien i et verk av så gigantiske dimensjoner som «Parsifal»?

Det er riktignok aldri mye direkte, fysisk utfoldelse på scenen i en Wagner-opera. Det meste av handlingen består vanligvis i at en eller flere personer står rett opp og ned – som i et oratorium – og gjenforteller noe som har skjedd en annen gang, et annet sted.

Slik er det også i det meste av «Parsifal». I første akt forteller den gamle Gurnemanz (Brindley Sherratt) om ridderne som vokter «den hellige gralen», et kar med Jesu blod. Opprinnelig voktet de også «det hellige spydet» som såret Jesus på korset, men dette mistet de da lederen deres, Amfortas (Johan Reuter), tapte det i kamp mot den onde trollmannen Klingsor (Olafur Sigurdarson).

I løpet av denne kampen fikk Amfortas et smertende, ulegelig sår i siden. En profeti forteller at bare en «uskyldig dåre» som føler medfølelse, kan helbrede ham. Gutten Parsifal (Stuart Skelton) som forviller seg inn på riddernes slott mot slutten av første akt, er – viser det seg – denne uskyldige dåren.

Det er en smule mer fysisk handling i resten av operaen. I akt 2 finner Parsifal frem til Klingsors hage der noen vakre «blomsterpiker» og den «ville» kvinnen Kundry (Ricarda Merbeth) forsøker å forføre ham. Han motstår fristelsen, bryter Klingsors makt og tar med seg det hellige spydet. Og i tredje akt finner han da, etter mange års søken, tilbake til gralsriddernes slott der han helbreder Amfortas, hever den gamle forbannelsen som har hvilt over Kundry og blir kåret til ny leder av ridderne.

Regissøren Nicolai Riise fremstiller hele denne lange, innfløkte historien med veldig beskjedne sceniske midler. Solistene og medlemmer av det store, sammensatte koret beveger seg omkring foran orkesteret i stramt koreograferte opptrinn og skaper – tross det begrensede uttrykket – ofte ganske bevegende effekter og monumentale tablåer.

Moderne regissører som arbeider med fullskala-oppsettinger av «Parsifal», bruker vanligvis den sceniske fremstillingen til å presentere mer eller mindre fantasifulle «tolkninger» av Wagners gåtefulle tekst. Dette slipper vi for i BFOs versjon. Det er simpelthen begrenset hva Nicolai Riise kan få til i så måte med de enkle virkemidlene han har til rådighet. Resultatet i Grieghallen blir derfor en temmelig asketisk – og på et vis også temmelig tradisjonell – fremstilling av operaens fortelling, en fremstilling som i stil kan minne litt om de klassiske Wagner-forestillingene i 1950-tallets Bayreuth.

I en oppsetting av denne stiliserte typen får de musikalske aspektene en helt avgjørende betydning. Det sceniske uttrykket trer i bakgrunnen, mens sangen og orkestermusikken blir forestillingens bærende elementer. Og i så måte er BFOs versjon veldig vellykket.  

Den australske tenoren Stuart Skelton er, som vanlig, et musikalsk kraftsenter. Parsifals parti er som skapt for ham. Stemmen hans har voldsom styrke i bunnen og han har alle de strålende toner i toppregisteret som vi forventer av en skikkelig wagnersk «Heldentenor». Parsifals kvinnelige motspiller, den bannlyste Kundry, blir sunget på forbilledlig vis av den tyske sopranen Ricarda Merbeth som fyller rollen med forførelse, kraft og motstridende følelser.

Blant de dype herrestemmene er «fortelleren» Gurnemanz den sentrale figuren. Den britiske bassen Brindley Sherratt fremstiller ham med imponerende scenisk nærvær og naturlig, musikalsk autoritet. Danske Johan Reuter gir en uttrykksfull fremstilling av den lidende Amfortas, og islandske Olafur Sigurdarson har en fin, kort innsats som trollmannen Klingsor.

Det store sammensatte koret danner solid bakgrunn for handlingen og har mange flotte selvstendige innslag. Men forestillingens viktigste musikalske aktør er egentlig Bergen Filharmoniske Orkester som under Gardners ledelse skaper den dramatiske rammen og følger og illustrerer handlingen med en finstemt, pulserende versjon av Wagners musikalske flo og fjære.

Alt i alt: en musikalsk kjempebragd. Og en imponerende start på BFOs vårsesong.

Operajul i Bergen

Bergens Tidende, 23.12.2022

Gian Carlo Menotti: Amahl og de tre vise menn
Victoria Bomann-Larsen, regissør
Odd Halstensen, scenografi og lysdesign
Gunvald Ottesen, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Bergen Nasjonale Opera
Grieghallen, Peer Gynt-salen

Det ble opera-jul i Bergen i år. Helt på tampen av året klarte Bergen Nasjonale Opera, med støtte fra private sponsorer, å sette opp en egenprodusert versjon av Gian Carlo Menottis opera «Amahl og de tre vise menn».

Det er snakk om en ganske kort opera. I løpet av en snau time møter vi den funksjonshemmede gutten Amahl og hans fattige mor som en natt får besøk av tre gjester. Gjestene viser seg å være de hellige tre konger som må ha et kort hvil underveis på reisen til Bethlehem. Under besøket blir Amahl mirakuløst helbredet og om morgenen når kongene drar videre, følger han med dem på reisen. 

«Amahl og de tre vise menn» har blitt kalt juleoperaen over alle juleoperaer. Menotti skrev den i sin tid på bestilling av det amerikanske TV-selskapet NBC som sendte den på selveste juleaften i 1951. Og siden har «Amahl og de tre vise menn» blitt en av de mest fremførte operaene fra det 20. århundre.

Populariteten er ikke vanskelig å forstå når man ser BNOs oppsetting. Historien er riktignok ganske enkel, men slik regissøren Victoria Bomann-Larsen fremstiller den, folder den seg ut i en lang rekke slående, vakre og morsomme scener. Scenografen Odd Halstensen har omformet den lille scenen i Peer Gynt-salen til et stilisert rom som gir assosiasjoner til gamle malerier av Kongenes Tilbedelse – bortsett fra at bakteppet viser Ulriken sett fra Bergen sentrum. I dette snevre scenerommet blir det både plass til rørende dialoger mellom Amahl og moren hans og til festlige møter mellom kongene og Amahls mange naboer og lokale hyrder.

I tillegg fremstilles og understøttes hele handlingen med solide musikalske midler. Menotti skrev operaen sin i et tonespråk som på et vis peker bakover mot italiensk opera fra omkring 1900, men som først og fremst minner om filmmusikk fra Hollywoods guldalder. I BNOs versjon fortolkes Menottis partitur av dirigenten Gunvald Ottesen og en liten gruppe musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester som sitter foran scenen og legger en finstemt, effektiv kammermusikalsk ramme om fortellingen.

Oppe på scenen disponerer Bomann-Larsen over et lag av gode sangere. Forestillingens stjerne er guttesopranen Benjamin Winter som synger Amahls parti med lysende, klar stemme. Like imponerende er den gresk-norske sopranen Ivi Karnezi som gjør en vakker, gripende innsats i rollen som Amahls bekymrede mor.

I rollene som de tre muntre kongene møter vi Mikkel Fjeld Skorpen (Kaspar), Ludvig Lindström (Melchior) og Jens-Erik Aasbø (Kong Balthazar) og Samuel Winter har en liten rolle som kongenes pasje. I tillegg opptrer sangere fra Edvard Grieg Ungdomskor og Edvard Grieg Guttekor som hyrder og naboer.

Kanskje var det starten på en ny juletradisjon vi opplevde i Peer Gynt-salen denne tirsdag kveld? Bergen Nasjonale Opera håper visst det. Og nå har de i alle fall en oppsetting som tåler å bli gjentatt.

Fra eventyrenes verden

Bergens Tidende, 10.12.2022

Verk av Engelbert Humperdinck, Max Bruch og Peter Tsjaikovskij
Sonoko Miriam Welde, fiolin
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det var lagt opp til en skikkelig julekonsert med Bergen Filharmoniske Orkester torsdag kveld i Grieghallen, en konsert der det meste av musikken var hentet fra eventyrenes verden: Til innledning fikk vi forspillet til Engelbert Humperdinck opera «Hans og Grete» og etter pausen en suite av Peter Tsjaikovskijs musikk til balletten «Tornerose», for anledningen sammensatt av BFOs sjefsdirigent Edward Gardner.

At disse verkene likevel ikke fremkalte den helt store eventyrstemningen i salen, var ikke orkesterets skyld. Musikerne spilte kvelden igjennom varmt og vakkert med mange fine detaljer og med vanlig, flott samarbeid mellom de enkelte gruppene. Problemet lå i verkene selv, i selve valget av musikk.

Forspillet til «Hans og Grete» er en ganske kort – og musikalsk sett temmelig uinteressant – komposisjon. Den starter riktignok med en vakker «Kveldsbønn», en firstemmig koral som på torsdag ble flott fremført av orkestrets horn i samspill med sitrende strykere. Underveis er det innslag av noen få andre temaer, og til sist kommer koralen igjen og avslutter forspillet i en lett drømmende stemning.

Dette er en komposisjon som bare gir musikalsk mening hvis du hører den som opptakt til en fremføring av selve operaen. Noe tilsvarende kan sies om suiten fra Tsjaikovskijs «Tornerose»-ballett som ble spilt etter pausen. Noen av de ni stykkene som Edward Gardner hadde sakset fra Tsjaikovskijs ballettmusikk, kan riktignok oppleves som små selvstendige komposisjoner. Men hovedinntrykket av suiten var likevel at det var som å sitte og høre et fragmentert musikkspor til en film der du ikke får lov å se handlingen på lerretet.

At det da likevel ble en eventyrlig konsert i Grieghallen denne torsdagskvelden skyldes hverken Humperdinck eller Tsjaikovskij, men kveldens solist, fiolinisten Sonoko Miriam Welde, som var kommet tilbake til hjembyen for å spille Max Bruch Fiolinkonsert nr. 1 sammen med BFO.

Det er snakk om «verdens mest populære fiolinkonsert» – ifølge en britisk lytteravstemning fra 1996. Men det var ikke noe fortersket over Weldes tolkning. Tvert imot fikk hun det forslitte verket til å klinge forunderlig nytt og friskt.

Hvor andre av tidens fiolinister spiller solostemmen med store fakter og erkeromantisk trøkk, velger Welde en helt annerledes tilgang. Hun spiller melodilinjene med fin, slank tone og gir hele verket en avdempet, poetisk karakter. Og på grunn av hennes inderlige, lyriske spillestil virker det ekstra dramatisk når hun innimellom smeller til og sparker Bruchs sigøynertemaer høyt opp over orkesterklangen. 

Stående applaus og mange fremkallelser. Og til sist som ekstranummer temaet fra Bachs Goldberg-variasjoner fremført i usigelig vakkert samspill med to av orkesterets strykere.

En pianistisk maktdemonstrasjon

Bergens Tidende, 17.09.2022

Verk av Kristine Tjøgersen, Carl Nielsen og Sergej Rakhmaninov
Leif Ove Andsnes, piano
Lina Johnson, sopran
Yngve Søberg, baryton
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen 

Det var totalt utsolgt på BFOs konserter onsdag og torsdag kveld. Grunnen til det voldsomme fremmøtet er ikke vanskelig å forstå: Leif Ove Andsnes var kommet tilbake til Grieghallen for å spille solostemmen i Sergej Rakhmaninovs tredje pianokonsert.

Det er etter hvert tolv år siden Andsnes og dirigenten Antonio Pappano ga ut deres sensasjonelle innspilling av Rakhmaninovs tredje og fjerde pianokonsert. Siden har Andsnes, så vidt jeg vet, ikke hatt disse konsertene på programmet. Men nå har han altså tatt opp den tredje igjen og planlegger å spille den på turneer rundt omkring i verden de neste årene.

Den gamle amerikanske pianisten Gary Graffman beklaget i sin tid at han ikke hadde lært denne konserten da han var student, den gang han «ennå var for ung til å kjenne frykt». Fryktinngytende er den i alle fall, denne tredje konserten, en mastodont av et verk som kan skremme vannet av enhver pianist.

Men Andsnes har i alle fall det som kreves for å temme denne mastodonten: både en helt overmenneskelig teknikk og den nødvendige fysiske styrken. På mange måter var hans tolkning av solostemmen, slik vi hørte den torsdag kveld, en maktdemonstrasjon, et overdådig pianistisk festfyrverkeri. Men ikke bare en flott, teknisk oppvisning. Det imponerende ved denne tolkningen var at Andsnes hele tiden bevarte roen og overblikket og klarte å trekke frem alle de melodiske og musikalske kvalitetene som ligger innbakt i selv de mest ekvilibristiske passasjene.

Edward Gardner og BFO var gode støttespillere i så måte. Orkestersatsen er, som ofte hos Rakhmaninov, temmelig overdådig, for ikke å si svulstig, men Gardner holdt orkestret i stram snor og skapte et fint, overraskende avdempet, lydbilde bak de pianistiske utladningene. Og underveis var det mange vakre detaljer i akkompagnementet – som for eksempel helt på slutten av pianistens store solokadense i første sats der først en fløyte, så en obo, en klarinett og et horn etter tur legger liksom trøstende og støttende melodilinjer omkring pianostemmen.

Det var to andre verk på kveldens program. Konserten startet med et nytt norsk verk – Kristine Tjøgersens «Between trees» fra 2021, skrevet på bestilling av Kringkastingsorkestret. Hensikten med verket er å bruke orkestret til å skape et rom av naturlyder slik at publikum i salen får en opplevelse av å være inne i en skog sammen med fugler, dyr, planter og sopp.

 Det meste av verket består av lydetterlignende effekter. Orkestermusikerne «imiterer» naturlyder ved hjelp av uortodokse spilleteknikker. Det rasler i skogen fordi harpen og strykerne er «preparerte» ved hjelp av trepinner og andre gjenstander som er plassert i spenn mellom strengene. Fløytene illuderer fugler. Det bobler av vann i tubaen.

Det spørs om vi som satt i salen faktisk opplevde å være på tur i skogen. Men BFO-musikerne skapte i alle fall et ganske sart og rørende lydbilde. Det knirkede og det knitrede og underveis var det også små, fine avsnitt med melodiske og harmoniske effekter.

Kveldens store orkesterverk var Carl Nielsens tredje symfoni, den såkalte «Espansiva». Det er ikke noen enkel sak å få form på dette knortede og kantede verket, men Edward Gardner viste seg å være en veldig overbevisende Nielsen-fortolker.

Nielsen sa selv en gang at Espansiva skulle bety «utvidelsen av synsfeltet og utvidelsen av livet som følger av dette». Gardner gjennomførte den musikalske delen av denne utvidelsen – fra de aller første skarpe taktslag og fremover gjennom fire tettpakkede satser. Han førte de ulike orkestergruppene sikkert gjennom Nielsen mange, merkelige melodiske forgreninger. Og sammen skapte han og BFO en utgave av «Espansiva» som var sterk, robust med fullt trykk på alle de store, rytmiske utladningene og som også hadde fine avdempede momenter med «danske», nesten talemålsaktige fraseringene i treblåserne. 

Et høydepunkt på Festspillenes musikalske program

Bergens Tidende, 10.06.22

Festspillene
Verk av Caroline Shaw, Edvard Grieg og Igor Stravinskij
Roomful of Teeth
Paul Lewis, piano
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Flott avslutningskonsert med Grieg, Stravinskij og vokale overraskelser

Det var onsdag. Det var Festspillenes avslutningskonsert i Grieghallen. Og det var det velkjente mønsteret: Et kort åpningsverk, så Griegs klaverkonsert, og til sist, etter pausen, et stort orkesterverk. Programmet var tradisjonelt, jo visst – men det var rom for avvik og overraskelser.

For eksempel åpnet konserten med et nytt, temmelig utradisjonelt verk for vokalgruppe og orkester. Verket «Microfictions, Vol. 3» er skrevet til Bergen Filharmoniske Orkester av den amerikanske komponisten og vokalisten Caroline Shaw – som selv deltok i kveldens urfremføring som medlem av gruppen «Roomful of Teeth».

Verket som er delt i fire korte avsnitt, er basert på ultrakorte tekster av twitter-forfatteren T. R. Darling. Musikalsk sett er det snakk om ganske enkle tonerekker som gjentas og brytes opp og forvrenges ved hjelp av uortodokse vokalteknikker mot en minimalistisk orkesterramme der strykere og slagverk er i sentrum.

«Microfictions, Vol. 3» fremsto ved urfremføringen som et underholdende, upretensiøst verk, et verk som først og fremst er skrevet for å gi «Roomful of Teeth» anledning til å fremvise deres imponerende arsenal av vokaluttrykk. Her var det strupesang, blafrende overtoner og skjærende dissonanser – som ble forvrengt og forstørret og kastet omkring i rommet ved hjelp av forsterkere på scenen.

Da var det tid for Griegs a-moll konsert (op. 16) med den store, engelske pianisten Paul Lewis som solist. Her i byen er vi vant til å høre Leif Ove Andsnes spille Grieg-konserten skarpt, nøkternt, «moderne». Paul Lewis betraktet solostemmen fra et noe annet synspunkt. Grieg-bildet hans var både mer lyrisk og mer tilbakeskuende, noe som resulterte i en fin, følelsesfull, tolkning – som dog visse steder kom litt for tett på det søtladent romantiske uttrykket som i sin tid preget de gamle pianistenes versjoner.

Igor Stravinskijs «Vårofferet» hørte vi sist fredag i en versjon for to klaverer, imponerende spilt av Leif Ove Andsnes og Marc-André Hamelin. Jeg skrev i min anmeldelse at denne versjonen var som å få se et svart-hvit røntgenbilde av Stravinskijs komplekse verk. På Festspillenes avslutningskonsert fikk vi da høre hele verket i en fantastisk, medrivende fremføring med Edward Gardner i spissen for BFO. Her var det virkelig kommet kjøtt og blod på beina – fargesprakende klangmasser, store rytmiske blow-outs, det hele spilt skarpt og disiplinert av mer enn hundre musikere på scenen.

Et imponerende verk og en imponerende fremføring. Et høydepunkt på den musikalske delen av Festspillprogrammet.

En fryktinngytende, ustoppelig musikkmaskin

Bergens Tidende, 08.06.22

Festspillene
Verk av John Adams, Robert Schumann, Claude Debussy og Igor Stravinskij
Leif Ove Andsnes og Marc-André Hamelin, flygeler
Grieghallen

Leif Ove Andsnes og Marc-André Hamelin spiller verk for to flygeler

Det står to svarte flygeler med åpne lokk på scenen i Grieghallen fredag kveld. Flygelene er vendt mot hverandre og skjøvet sammen slik at de danner en massiv form, en slags skulptur med svart-hvite tangenter i hver ende.

Leif Ove Andsnes og hans canadiske kollega Marc-André Hamelin kommer inn og setter seg ved tangentene. Og vi skjønner med en gang at denne merkelige, svarte skulpturen i virkeligheten er en maskin – en fryktinngytende, ustoppelig musikkmaskin. For første verk på kveldens program er «Hallelujah Junction» skrevet av amerikanske John Adams.

Tidlig på 1980-tallet tok Adams oss på euforiske reiser i minimalismens musikkmaskiner. I «Hallelujah Junction» fra 1996 kaster han et blikk tilbake på denne heroiske fasen og gjenskaper den gamle euforien ved hjelp av uendelige repetisjoner og forskyvinger av fraser som bølger frem og tilbake mellom de to flygelene.

På konserten fredag kveld spilte Andsnes og Hamelin dette verket med rasende presisjon og nådeløs energi og fikk av og til den ekstatiske hallelujastemningen til å høres ut som noe boogie-woogie-veteranene Meade Lux Lewis og Albert Ammons kunne spilt på et honky-tonk klaver i Chicago en gang i tiden.

Etter denne macho sportsprestasjonen roet musikkmaskinen seg noe ned og gikk over i et langsommere tempo med Robert Schumanns «Seks studier i kanonisk form» (op. 56) i et arrangement av Claude Debussy. Andsnes og Hamelin kastet Schumanns pedagogiske ekkoer frem og tilbake mellom seg, og fikk samtidig frem at det under studienes tørre overflate ligger mye musikalsk stoff som er på nippet til å folde seg ut og bli til romantiske sanger.

Siste verk før pausen var «En blanc et noir», Claude Debussys suite for to klaverer fra 1915, i en fremføring der Andsnes og Hamelin igjen fremhevet det sterke, dynamiske uttrykket og la mindre vekt på det komplekse klangbildet.

Etter pausen var det tid for det verket vi alle ventet på: Igor Stravinskijs «Vårofferet» – spilt i hans egen versjon for to klaverer. Andsnes og Hamelin utga denne versjonen på plate i 2018. Og den platen er grei å ha. Men det er faktisk noe helt annet å høre klaverversjonen spilt live i en konsertsal. Fredag kveld i Grieghallen fikk vi det – en klar, energisk og rå live-versjon, spilt med enorm fysisk spenning og nesten uutholdelig rytmisk fremdrift.

Vi er vant til å oppfatte konsertflygelet som et fleksibelt melodiinstrument. Andsnes og Hamelin – og Stravinskij – minnet oss om at flygelet faktisk tilhører gruppen av slagverk. Allerede ved overgangen fra introduksjonen til «Les Augures printaniers» demonstrerte de dette. Blokkakkordene i det ene flygelet slo ned som et fysisk sjokk. Og de rytmiske eksplosjonene fortsatte gjennom hele verket, helt frem til siste takt.

Det er selvsagt mange musikalske aspekter som forsvinner i en slik fremføring av «Vårofferet» – den store orkestrale instrumenteringen, de sammensatte klangfargene. Andsnes og Hamelins versjon av «Vårofferet» er klart nok noe annet enn Stravinskijs orkesterverk. Deres versjon er svart-hvit som et røntgenbilde. Den viser frem de bærende strukturene, det harde skjelettet som ligger under musikkens kjøttfulle overflate. Det gjør den nesten mer skremmende enn orkesterversjonen.

Bursdagsfeiring på forskudd

Bergens Tidende, 31.05.2022

Festspillene
Kronos Quartet
David Harrington (fiolin), John Sherba (fiolin), Hank Dutt (bratsj), Sunny Yang (cello)
Håkonshallen

En kveld med ny musikk, virtuost kvartettspill og fryktløs takling av de vanskeligste, tekniske utfordringene

Det var stor stemning og bursdagsfeiring på forskudd da Kronos-kvartetten spilte i Håkonshallen fredag kveld. Kvartetten fyller 50 neste år og det meste av kveldens program var hentet fra bursdagsprosjektet «Fifty for the Future», en samling korte verk skrevet til kvartetten av musikere og samtidskomponister fra hele verden.

Flere av bestillingsverkene er arrangementer eller «oversettelser» av musikk fra andre formater og klangkulturer. Konsertens første nummer var et eksempel i så måte: Indonesiske Peni Candra Rinis «Maduswara» er i utgangspunktet en tradisjonell sang akkompagnert av xylofoner og gonger. I Håkonshallen hørte vi den fremført med David Harringtons fiolin i hovedrollen som den klagende sangerinnen på en bakgrunn av elektroniske naturlyder og korte, rytmiske innslag fra de andre musikerne.

Med «Mishra Pilu» av indiske Aruna Narayan fikk vi en kort, komprimert raga «oversatt» til kvartettformatet – og fikk oppleve cellisten Sunny Yang bankende på instrumentet sitt i rollen som heftig tabla-spiller.

Arrangementene av «Maduswara» og «Mishra Pilu» klarte å overføre de opprinnelige klangbildene til kvartettformatet og gjenskape originalenes uttrykk. Det tredje arrangementet var mer problematisk: Originalutgaven av den amerikanske elektronikamusikeren Jlins «Little Black Book» er et skarpt, kort stykke Chicago footwork – som i Jacob Garchiks arrangement for strykekvartett ble redusert til tunge, rytmiske fraser.

Med serbiske Aleksandra Vrebalovs «My Desert, My Rose» var vi på mer tradisjonell grunn – med et verk som faktisk i utgangspunkter er skrevet for strykekvartett og som i tillegg griper tilbake til 1960-talls-avantgardens forestillinger om «åpne verk»: Hver av de fire musikerne får utlevert en serie tonerekker og må selv bestemme lengden og styrken av tonene. I prinsippet skal hver fremføring da bli unik, men på konserten var det tydelig at de fire Kronos-musikerne hadde spillet dette verket mange ganger før og etter hvert hadde arbeidet seg frem en felles forståelse av hvilken retning musikken skulle ta.

Det siste – og kanskje mest vellykkede – av bursdagsverkene på konserten var  «Enthusiasm Strategies», et bølgende raseri av flageoletter og vibratoer i alle fire strykere, signert siste års festspillkomponist, Missy Mazzoli.

Det ble en kveld med ny musikk, overdådig virtuost kvartettspill og fryktløs takling av de vanskeligste tekniske utfordringene.

Og til slutt fikk vi også et gjenhør med noen av Kronos-kvartettens eldre hits: Først Nina Simones versjon av «For All We Know» i et vakkert, barokk-inspirert arrangement. Og etterpå et avsnitt av Terry Rileys «One Earth, One People, One Love» fra Nasa-verket «Sun Rings» (2002) – en lang, syngende cello-fantasi akkompagnert av synth-klanger og lydopptak fra rommet.

Stor applaus. Og som ekstranummer: «Summertime» – slik Janis Joplin sang den i 1969 sammen med Big Brother and The Holding Company.

Saklighet og musikalsk realisme

Bergens Tidende, 22.04.2022

 

Identities
Annabel Guaita plays piano music by Edvard Grieg, Harald Sæverud and Ketil Hvoslef
Lawo

Annabel Guaita spiller Bergenskomponistene Grieg, Sæverud og Hvoslef.

Pianisten Annabel Guaita ga ut sin første plate i 2012. Den gang tok hun tak i verk av Fartein Valen og satte dem opp mot musikk fra de høymodernistiske Wiener-komponistene Schönberg, Berg og Webern.

Nå, ti år etter platedebuten, kommer da hennes andre utgivelse. Denne gang dreier det seg om «Identities», om Guaitas egen musikalske identitet. «Hva har formet meg som musiker?» – spør hun. Og finner noe av svaret i en rekke verk for soloklaver skrevet av de tre Bergenskomponistene Edvard Grieg, Harald Sæverud og Ketil Hvoslef.

Grieg og Sæverud er representert med en rekke komprimerte, musikalske miniatyrer – alle med en spilletid på under tre minutter. Grieg-verkene stammer fra de to siste samlingene av hans «Lyriske Stykker» (1898, 1901), mens Sæverud-verkene er hentet fra samlingene «Slåtter og Stev fra Siljustøl» (1943-44).

Guaita er vokst opp med Griegs og Sæveruds musikk, mens Ketil Hvoslefs «Rondo con Variazioni» (1970) er et verk hun først har spilt senere, i ungdommen. Danner disse verkene noen slags helhet? Og har de vært med til å påvirke og danne hennes spillestil? – spør hun.

Slike spørsmål om årsak og virkning er det selvsagt vanskelig å svare på. Men når man lytter til musikken, skjønner man i alle fall hva som fascinerer pianisten Guaita ved disse verkene.

I Sæveruds musikk fokuserer hun på det kantete, dissonante uttrykket og trekker frem spenningene mellom overflate og dybde, mellom hans tilsynelatende enkle linjeføringer og de underliggende harmoniske konfliktene. Og i Hvoslefs fem variasjoner fremhever hun det viltvoksende, ustyrlige stemmevevet hans og løser verkets enorme, uttrykksmessige utfordringer med teknisk presisjon.

Presisjon er i det hele tatt nøkkelen til disse tolkningene – og kanskje til Guaitas spillestil. Når hun spiller, står verkene hele tiden skarpt og klart, men hennes presise, nøkterne fremføring klarer samtidig å frigjøre sterke ekspresjonistiske kvaliteter i Sæveruds og Hvoslefs verk slik at de blusser opp og blomster i kraftige farger.

Det er vanlig å si at Sæveruds musikk er anti-modernistisk. Guaita mener derimot at han – og også Hvoslef – snarere må forstås som anti-romantikere eller som «musikalske realister». Saklighet og realisme preger også hennes tolkning av Grieg-verkene der hun underspiller de nasjonalromantiske, «norske» trekkene og i stedet fremhever det som peker fremover, inn i det nye århundre. Grieg blir vel ikke «musikalsk realist» via disse tolkningene, men musikken hans får en aura av fremmedhet som kler den. 

Ukraina i våre hjerter

Bergens Tidende, 12.03.2022

Verk av Pētēris Vasks, Bent Sørensen, Valentin Silvestrov og Dmitri Sjostakovitsj
Mahan Esfahani, cembalo
Edvard Grieg Kor
Andris Poga, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Konserten presenteres i samarbeid med Borealis – en festival for eksperimentell musikk
 

En sterk, følelsesfull og bevegende kveld i Grieghallen

Torsdagskonserten denne uken ble noe annerledes enn opprinnelig planlagt. Etter den russiske invasjonen i Ukraina endret Bergen Filharmoniske Orkester programmet sitt, nye verk ble lagt til, og konserten ble til en solidaritetskonsert presentert under tittelen «Ukraina i våre hjerter».

 
Etter korte appeller fra BFOs direktør Bernt Bauge og byrådsleder Roger Valhammer, reiste publikum seg mens orkestret under ledelse av den latviske dirigenten Andris Poga spilte Ukrainas nasjonalsang. Og så gikk konserten i gang – en sterk, følelsesfull og på mange måter bevegende konsert spilt for en full sal.
 
Det startet med BFOs strykere i en åndeløs fremføring av latviske Pētēris Vasks’ «Musica serena» (2015). Tittelen antyder at dette er rolig, avklart strykemusikk, men roen og klarheten oppnås først etter en ti minutter lang spenningskurve. Det starter med dempete, glitrende fiolinflageoletter. Etter hvert bygger det seg opp til en stor, voldsom klang og til sist faller musikken tilbake og finner ro i de skimrende klanger vi hørte i begynnelsen.
 
Hva «sier» denne musikken?  Vasks mener selv at spenningskurven forteller om håp, om en kjærlighet som aldri tar slutt. Slik BFO og Poga fremførte den, kunne man nesten tro det.
 
Neste verk på programmet var en urframføring av danske Bent Sørensens «Sei anime»  – en konsert i seks avsnitt for cembalo og orkester inspirert av dansesatsene i de gamle barokksuitene. Konserten som er bestilt av BFO, er skrevet til og ble framført av den fabelaktige cembalisten Mahan Esfahani.
 
Det er visst bare Bent Sørensen som kunne finne på at sette en lydsvak cembalo opp mot et fullsatt, dundrende symfoniorkester. Og resultatet er da også blitt meget «Sørensensk»: Orkestermusikk i mange lag, veldige, drivende klanger som glir innover hverandre – og som av og til åpner seg og avslører den spinkle cembalostemmen som hele tiden har vært der, langt nede under skyene.
 
Det var mange fine episoder underveis, mange vakre detaljer, mange flotte orkestereffekter – og mye virtuost cembalospill fra Esfahani. Men et egentlig inntrykk av den musikalske helheten fikk vi først etterpå, da vi kom hjem og så videoopptaket fra torsdagskonserten på Bergenphilive – for her hadde teknikerne trukket Esfahani frem i lydbildet slik at cembaloen styrkemessig lå på nivå med – og kunne konkurrere med – orkesterklangen.  
 
Etter pausen fikk vi først et stykke kormusikk av Valentin Silvestrov – den mest kjente av de nålevende ukrainske komponistene. Edvard Grieg Kor sang, dirigert av Eivind Gullberg Jensen, Silvestrovs «Bønn for Ukraina» – en kort, inderlig salme skrevet under de ukrainske Euromaidan-demonstrasjonene i 2014.
 
Da var det tid for kveldens hovedverk: Dmitri Sjostakovitsjs Symfoni nr. 10. Den ble uroppført i 1953, et halvt år etter Stalins død. Og selv om den trolig ikke er skrevet som et direkte oppgjør med Stalintidens terror, så bearbeider den tydeligvis følelser og opplevelser fra livet under diktaturet. En amerikansk kritiker karakteriserte den en gang som «58 minutter med tragedie, fortvilelse, terror og vold og to minutter med triumf».
 
Andris Poga hadde en veldig klar oppfattelse av denne musikalske arkitekturen, og BFO fulgte ham gjennom hele det timelange forløpet og leverte hele tiden de orkestrale ressursene som kreves for å dette komplekse verket til å leve og bli forståelig.
 
Alle instrumentgruppene var i aksjon og alle gjorde en formidabel innsats. Det var mareritt og skrikende pikkoloer i den lange førstesatsen. Og det var terror og voldsomt militært slagverk i den korte andresatsen – som i ettertid er blitt forstått som et portrett av Stalin. I tredjesatsen begynner Sjostakovitsjs personlige musikalske signaturmotiv (D Ess C H) at trenge seg frem i fløyter og klarinetter og i fjerdesatsen bygger musikken seg opp til et massivt klimaks mens signaturmotivet blir spilt igjen og igjen og den massive orkestrale terroren går i oppløsning.
 
En imponerende musikalsk prestasjon – som på et vis understreket det gjennomgående temaet i kveldens program: Selv om alt er mørkt og vanskelig nettopp nå, så er det lys i tunellen, et håp om fred.

Tull og tøys og Mozart vegg-til-vegg

Bergens Tidende, 12.02.2022

Verk av Mozart
Dejan Lazić, piano

Eva Buchmann, regissør
Alvaro Zambrano, tenor
Sarah Aristidou og Mari Eriksmoen, sopraner
Finn Tokvam, konferansier
Jan Willem de Vriend, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Fornøyelig kveld med Mozart og Finn Tokvam

Det var Mozart vegg-til-vegg i Grieghallen på torsdag: En symfoni, en pianokonsert og et syngespill – med Bergen Filharmoniske Orkester og diverse solister under ledelse av den nederlandske tidligmusikk-eksperten Jan Willem de Vriend. Og med Finn Tokvam som – veldig livlig –konferansier.

Første punkt på programmet var raskt overstått. Mozarts Symfoni nr. 23 er en liten musikalsk knallperle, tre ultrakorte satser – her spilt med fynd og klem og dramatiske effekter av BFO.

Da var det tid for Pianokonsert nr. 23 – og til en hel del klovnerier med Finn Tokvam. Solisten var blitt forhindret, fortalte han. Var det noen i salen som kunne spille piano? Etter mye leting blant stolerekkene fant han frem til en brukbar pianist. Det viste seg å være – nettopp! – kveldens solist, kroatiske Dejan Lazić, som – etter mye om og men – endelig kunne sette seg til flygelet og gå i gang med nr. 23.

I de senere år har vi vennet oss til å høre Mozart spilt skarpt, nøkternt, «moderne». Lazić ser ham i et annet perspektiv. Han spiller Mozart inn i en eldre, mer romantisk tradisjon. Tolkningen hans av nr. 23 imponerte med et sterkt, teknisk overskudd og med store pianistiske effekter, spesielt i de utadvendte, briljante delene av konserten.

Som ekstranummer hadde Lazić valgt sistesatsen fra Mozarts klaversonate K333. Mange mener at dette egentlig er en forkledt konsertsats – et synspunkt Lazić understreket ved å spille den sammen med BFO i en versjon der han selv hadde transkribert deler av pianostemmen for orkester.

Kveldens siste Mozart-verk – «Teaterdirektøren» («Der Schauspieldirektor») – er et «syngespill» i én akt, det vil si et komisk skuespill med innlagte sanger.

I den opprinnelige versjonen er det snakk om en teaterdirektør som skal sette opp en opera med to rivaliserende sopraner, noe som resulterer i mange konflikter og en del morsomme opptrinn. Det er mye dialog i dette stykket, det er sju skuespillere involvert, men bare tre sangere. Og Mozart selv har skrevet veldig lite musikk til stykket – en ouverture, to arier, en tersett og en finale.

I moderne oppsettinger pleier man å konsentrere seg om Mozarts korte bidrag og la en forteller resymere alt som skjer innimellom de musikalske innslagene. Den sveitsiske regissøren Eva Buchmann hadde valgt en helt annen løsning på torsdag i Grieghallen. Hun hadde simpelthen fjernet hele skuespillteksten og erstattet den med et moderne audition-show av typen «Norske Talenter» – med Finn Tokvam i rollen som en litt enfoldig, klønete studiovert.

Talentshowets to rivaliserende sopraner ble spilt og sunget av franske Sarah Aristidou og vår egen Mari Eriksmoen. Aristidou ga en fin, inntrengende arie i stor patetisk stil. Og Eriksmoen demonstrerte sitt store komiske talent i dialog med Tokvam og sang etterpå en flott, elegant versjon av rondoen «Bester Jüngling».

Den chilenske tenoren Alvaro Zambrano satt det meste av tiden på scenen forkledt som pizza-bud, men kastet seg til sist inn i handlingen og fikk stiftet fred mellom de to sopranene. Finn Tokvam spiste pizza og fikk, i dirigentens fravær, orkestret lurt til å spille hans eget og Finn-Eriks glansnummer – Deep Purples «Smoke on the Water» – som han dirigerte med et pizzahjul. Han deltok også – som en noe redusert bass – i finalen

Jo, her var det mye tull og tøys. Men det ble i alle fall en ganske fornøyelig kveld.

En fantastisk start på plateåret 2022

Bergens Tidende, 14.01.2022

 

Lise Davidsen, Leif Ove Andsnes
Edvard Grieg
Decca

I fjor sommer dro Lise Davidsen og Leif Ove Andsnes til Bodø og ga konsert med bare Grieg-sanger på programmet. Nye koronarestriksjoner satte en stopper for videre turnévirksomhet med disse sangene. Men Davidsen og Andsnes rakk i alle fall å innspille programmet på plate i Bodø. Og takk for det!

Det er denne innspillingen som nå åpner det klassiske plateåret 2022. Og den er intet mindre enn en sensasjon, en milepæl i Grieg-diskografien.

De siste årene har Lise Davidsen slått igjennom på de store, internasjonale operascenene. Hun har blitt kjent som dramatisk Wagner-sopran, med strålende, stemmemessig velde og kraftige utblåsninger i det aller høyeste registret. Men nå gjelder det altså Griegs små, intime sanger. Og på forhånd kunne en da kanskje lure på om hun ville klare omstillingen, nedskaleringen til dette mindre formatet.

Men det var ingen grunn til uro. For på denne platen er det ikke noe stemmemessig overkill fra Davidsen sin side. Det er simpelthen imponerende hvordan hun tilpasser seg de mindre dimensjonene i Griegs musikk og finner frem de mest subtile, dempede klangfargene i stemmen sin. Det er som om arbeidet med Grieg-sangene har utvidet og nyansert hennes store, vokale palett.

Første verk på platen er «Haugtussa» (Op. 67), Griegs tonsettinger av sju dikt fra Arne Garborgs syklus om den synske jenta Veslemøy. Slik Grieg har utvalgt de sju diktene, danner de en liten, komprimert fortelling. Vi møter jenta, vi opplever hennes forelskelse og etterpå hennes sorg når hun mister kjæresten sin.

Davidsen former disse sju fragmentene til et stort sammenhengende univers. Hennes erfaringer fra operascenene har gitt henne et omfattende repertoar av musikalske virkemidler – slik at hun både kan opptre som den syngende Veslemøy og samtidig være en forteller som betrakter og fremstiller jenta utenfra.

Davidsen er den ville, utemmede Veslemøy som spiller ut sine erotiske lengsler i «Elsk». Og hun er den medfølende fortelleren som maler frem den mørke moll-stemningen i «Vond dag» da jenta er blitt sveket av kjæresten sin. Det er aldri snakk om enkle, musikalske illustrasjoner her. Davidsen fremstiller alle de mange synsvinkelskiftene alene ved hjelp av nyanser i stemmebruken sin.

Og ved klaveret understøtter Andsnes henne på veien inn og ut av fortellingen samtidig med at han legger til sine egne musikalske kommentarer. For også han har denne særegne evnen til å fylle den enkelte musikalske frasen med fortellende innhold, få den til å fremheve subtile nyanser og legge frem nye perspektiver på historien.

Det er to andre komplette sangsykluser på platen: De seks tyske sangene (Op. 48) til tekster av blant andre Goethe og Heine pluss fem sanger til tekster av den relativt ukjente danske forfatteren Otto Benzon (Op. 69). Ingen av dem har samme indre tematiske sammenheng som «Haugtussa», men alle rommer serier av fine, stemningsfulle øyeblikk – hør for eksempel den vakre kjærlighetssangen «Ein Traum» fra Op. 48 eller den stillferdige, sorgfulle meditasjonen i «Ved Moders Grav» fra Op. 69.

I tillegg får vi presentert en lang rekke kjente og kjære sanger hentet fra ulike deler av Griegs produksjon, blant annet H. C. Andersens «Jeg elsker deg» (Op. 5) og de populære Vinje-sangene «Ved Rondane» og «Våren» (fra Op. 33) – det hele fremført i sublimt, innforstått samspill mellom Davidsen og Andsnes som får alle de betydningsfulle detaljene i tekst og musikk til å stråle og funkle. 

En fremragende utgivelse. Og en fantastisk start på plateåret 2022.

Årets klassiske musikk

Bergens Tidende, 20.12.2021

Årets klassiske plate

Mozart Momentum – 1785

Leif Ove Andsnes

Mahler Chamber Orchestra

Sony Classical

«Mozart Momentum – 1785» ligger allerede høyt på de internasjonale hitlistene for 2021. Med denne platen har Leif Ove Andsnes og hans medspillere i Mahler Chamber Orchestra tegnet et helt nytt bilde av Mozart. De trekker frem de fremadrettede, revolusjonerende momentene i verkene hans fra året 1785, alt dette som bryter med de etablerte musikalske konvensjonene i perioden. Den Mozart vi hører på denne platen, er en komponist som viser vei fremover i historien, mot Beethoven og enda lenger frem. En plate full av dramatisk, barsk og demonisk musikk.

Årets klassiske konsert

Verk av Bach, Mozart og Philip Glass

Víkingur Ólafsson, klaver

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Smittevernsreglene har satt snevre rammer for de fleste konserter i 2021. Da BFO i januar spilte årets første konsert i Grieghallen, var vi bare 200 tilhørere spredt ut over i salen. På scenen satt et begrenset antall musikere på god avstand av hverandre. Men tross alle begrensninger ble det en flott, sterk konsert der den islandske eksentrikeren Víkingur Ólafsson startet med å spille Philip Glass og etterpå beveget seg fra 1900-tallets minimalisme bakover til 1700-tallet der han trakk frem musikalske forbindelseslinjer mellom Bach og Mozart. Det er sjeldent BFO spiller barokkmusikk. Men når de gjør det, viser det seg at de kan matche seg med de beste tidligmusikkensembler.

Årets operastjerne

Lise Davidsen, sopran

I 2020 var operasopranen Lise Davidsen midt i sitt internasjonale gjennombrudd – hun hadde sunget store roller på scenene i New York og London og hadde debutert som Wagner-sangerinne i Bayreuth. Så kom pandemien. Og det ble bråstopp i karrieren hennes. I 2021 har det vært færre reiserestriksjoner og hun har kunnet gjenoppta karrieren sin – med store prestasjoner i Bayreuth, på Metropolitan og La Scala. Og med kritikerroste solokonserter både ute og hjemme. I de norske konsertsalene har vi blant annet kunnet høre henne synge Grieg akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Plateselskapet Decca har innspilt Grieg-programmet nå i høst. Vi gleder oss til platen kommer i januar.

En bergensk fiolinvirtuos

 Bergens Tidende, 10.12.2021

 

Sonoko Miriam Welde

Bruch / Vaughan Williams / Barber

Oslo Philharmonic Orchestra

Lawo

Bergens Tidende intervjuet Sonoko Miriam Welde i januar 2006. Hun var ni år den gang og hadde nettopp spilt sin første konsert med Bergens Filharmoniske Orkester. «Jeg liker å spille fort på fiolin», sa hun. «Men det er tennisspiller jeg vil bli når jeg blir stor», la hun til.

Hun ble ikke tennisspiller. Hun ble en prisbelønnet fiolinist som i ganske mange år har spilt med all verdens orkestre og dirigenter. Men når hun nå, femten år etter fiolindebuten i Bergen, utgir sin første plate i eget navn, merker vi kanskje likevel noen av tennisspillets kvaliteter i musikken hennes. For her er det lynraske reaksjoner og kontante tilbakemeldinger på orkestrets utfordringer, her er det betydelig slagkraft og ikke minst en formidabel evne til å holde spillet flytende og få musikken til å sveve i lange melodiske linjer.

Platen er på et vis en typisk debutplate, en plate der solisten får anledning til å vise frem ulike sider av talentet sitt. Welde har valgt å presentere seg med en eldre og en nyere fiolinkonsert og innimellom spiller hun et av fiolinlitteraturens mest populære solostykker. I alle tre verk blir hun akkompagnert av Oslo Filharmonien under ledelse av Tabita Berglund og Joshua Weilerstein.

Det eldste verket er Max Bruchs første fiolinkonsert (1866) – som ikke bare er en stor, romantisk fiolinkonsert, men simpelthen «verdens mest populære fiolinkonsert» – skal vi tro en britisk lytteravstemning fra 1996.

Welde åpner konserten, lavmælt og melankolsk og bryter så igjennom mørket med store gnistrende eksplosjoner og går uten opphør over i andresatsen som hun spiller med inderlighet og andakt. Og når vi kommer frem til finalen, kaster hun seg inn i Bruchs «sigøyner»-fantasier med høyt humør og voldsom rytmisk autoritet.

Platens andre fiolinkonsert er signert den amerikanske komponisten Samuel Barber. Selv om han skrev konserten i årene omkring 1940, er det snakk om et verk som beveger seg i samme tradisjonelle, romantiske 1800-talls landskap som Bruch-konserten – et verk med lange, slyngede melodilinjer og vakkert samspill mellom Welde og de ulike orkestergruppene. Den idylliske stemningen holder seg helt frem til tredjesatsen der Welde brått bryter opp og kaster seg ut i et virtuost fyrverkeri av sprikende dissonanser som peker bort fra romantikken og langt fremover i musikkhistorien.

Welde spiller overbevisende, musikalsk og virtuost i disse to fiolinkonsertene. Men høydepunktet på platen er likevel det tredje verket: Ralph Vaughan Williams’ populære tonedikt «The Lark Ascending» skrevet i årene rett etter første verdenskrig.

I dette verket der fiolinen med musikalske midler imiterer en lerke som flyr opp og kretser over et vakkert, engelsk landskap, får vi høre Welde på sitt mest personlige: lavmælt, inderlig, lyrisk – en musikalsk stemme som viser frem oppdriften og de lange buene i lerkens flukt.

Ekstatiske og magiske sanger

 Bergens Tidende, 19.11.2021

Benjamin Britten: Les Illuminations; Quatre Chansons françaises.

Joseph Canteloube: Chants d'Auvergne

Mari Eriksmoen, sopran

Edward Gardner, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

På den nye Chandos-platen med Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester hører vi sopranen Mari Eriksmoen som solist i franskspråklige verk av Benjamin Britten og Joseph Canteloube.

Platens hovedverk er Brittens «Les Illuminations» – ni sanger for sopran og strykeorkester basert på tekster hentet fra den franske lyrikeren Arthur Rimbauds revolusjonære samling av prosadikt fra 1870-åra.

«Jeg alene har nøkkelen til denne ville paraden», synger Eriksmoen i starten av «Les Illuminations». Og gjentar det to ganger senere i forløpet. Dette er riktignok Rimbauds ord, men det er samtidig en rammende karakteristikk av Eriksmoens egen innsats på platen. For det er nettopp stemmen hennes som åpner dette ville verket opp og får Rimbauds ord og Brittens musikk til å blusse opp og smelte sammen.

Med sin store, ekspressive sopranstemme maner Eriksmoen frem en serie ekstatiske, hallusinatoriske scener – vi ser merkelige bilder av den tvekjønnete demonen Pan, vi hører fortellinger om hjemsøkte byer og dansende villmenn. Og underveis binder Eriksmoen alle disse drømmeaktige, surrealistiske fragmentene sammen ved hjelp av lange, funklende tonegirlander. Det er sjeldent vi har hørt en så dramatisk, så uttrykksfull versjon av dette verket.

Strykerne i BFO følger Eriksmoen tett underveis og legger fine, sitrende klanger rundt Rimbauds magiske illuminasjoner. I de to andre verkene på platen blir hun akkompagnert av hele det store symfoniorkesteret.

Britten er her representert med «Quatre Chansons françaises» (1928), et litt blekt verk skrevet av en bråmoden tenåring, mens platens andre sentrale verk er en serie utdrag av «Chants d'Auvergne», de folkemusikalske samlingene som den franske komponisten Joseph Canteloube utga fra 1920-tallet og frem til sin død i 1957.

Her er mange flotte øyeblikk – store skimrende og funklende orkesterbilder og Eriksmoens stemme svevende høyt over orkesterklangen med blomstrende versjoner av Canteloubes populære, folkelige sanger fremført på den sørfranske dialekten «occitan».

Enda en sesongåpning med Bergen Filharmoniske Orkester

Bergens Tidende, 13.11.2021

Verk av Sergej Prokofiev
Francesco Piemontesi, piano
Thomas Søndergård, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Vi var på sesongåpning med Bergen Filharmoniske Orkester på torsdag. Den offisielle sesongåpningen lå riktignok i starten av september. Men rett etterpå kom den lange streiken i kultursektoren – slik at det kom til å gå nesten to måneder før det igjen kunne bli orkesterkonsert i Grieghallen.

Men på torsdag skjedde det altså, den egentlige sesongåpningen. En pangåpning uten koronarestriksjoner – med fullsatt sal og scenen fylt til randen av musikere. Og på programmet: to enorme orkesterverk fra forrige århundre. 

Første verk var Sergei Prokofievs tredje klaverkonsert (1921) med den sveitsiske pianisten Francesco Piemontesi som solist. Vi kjenner Piemontesi fra plateinnspillinger – og fra Rosendal-festivalen – som en fintmerkende fortolker av de store wienerklassikerne. På torsdag fikk vi høre ham som solist i et verk fra den helt andre enden av det musikalske spektret – en oppgave han løste med samme sikkerhet og forståelse som når han spiller Mozart eller Schubert.

Allerede fra begynnelsen av første sats der den rasende klaverstemmen bryter igjennom strykernes lyriske klangteppe, skjønte vi at Piemontesi er en brakende virtuos solist som har det tekniske overskuddet som må til for å trenge inn i Prokofievs eiendommelige musikalske univers. Og på den videre veien gjennom verket demonstrerte Piemontesi ikke bare formidabel pianistisk virtuositet, men også fin forståelse for Prokofievs skjeve melodikk og for den særegne musikalske ironien som hele tiden bryter igjennom og farger selv de mest ekvilibristiske passasjene. En pianistisk prestasjon helt utover det vanlige.

Den danske dirigenten Thomas Søndergård og BFO var gode, aktsomme  støttespillere for Piemontesi på veien gjennom klaverkonserten. Etter pausen var de alene på scenen med mer Prokofiev, nå med hans mørke, angstfylte sjette symfoni fra 1947.

BFO kjenner Prokofiev ut og inn. Andrew Litton, deres forrige sjefsdirigent, hadde ham alltid på programmet og sammen innspilte de etter hvert alle symfoniene hans på platemerket BIS – innspillinger som nettopp nå er gjenutgitt i en samleboks.

Littons Prokofiev-tolkninger sammen med BFO var alltid veldig «amerikanske» – dundrende, fargesprakende, med voldsomme effekter og dramatisk driv fremover mot de store orkesterklimaksene. Spørsmålet på denne ukes torsdagskonsert var om Thomas Søndergård ville velge en annerledes strategi i sin tolkning av den sjette symfonien.

Og, jo, det ble faktisk en noe annerledes Prokofiev denne kvelden. Fremføringen hadde riktignok store, sterke utladninger, ville dissonanser og nervøse melodiske rykninger. Men dette var også en fremføring der hovedvekten lå på de lange musikalske sammenhengene og på samspillet mellom de enkelte instrumentgruppene – en fremføring der musikken fikk lov å puste og der de mange uttrykksfulle detaljene som ligger innebygd i den massive orkesterklangen, fikk lov å glimte til.

Fantastisk åpning av konsertlivet

Bergens Tidende, 01.10.2021

Franz Schubert: Die schöne Müllerin og Winterreise
Matthias Goerne, baryton
Leif Ove Andsnes, piano
Håkonshallen

For en forrykende uke det har vært! En uke på sangens vinger, en uke i Schuberts tegn.

Siste lørdag ble de norske koronarestriksjonene fjernet. Det ble igjen mulig å gå på konsert uten publikumsbegrensninger. Og på tirsdag satt vi da i Håkonshallen, tett sammen i en fullsatt sal, og hørte den fantastiske tyske barytonen Matthias Goerne synge Schuberts syklus «Die schöne Müllerin» akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Og ikke nok med det – dagen etterpå ble det igjen konsert med Goerne og Andsnes, nå med «Winterreise», Schuberts andre store sangsyklus. Samme sted og fullsatt sal.

«Die schöne Müllerin» og «Winterreise» er komponert med fem års mellomrom på 1820-tallet, men de er ganske forskjellige, både musikalsk og tekstmessig, og gir Goerne anledning til å fremvise alle sider av sitt formidable talent. 

«Die schöne Müllerin» er en lang, sammenhengende musikalsk fortelling. Igjennom tjue sanger hører vi historien om en farende svenn som tar arbeide hos en møller. Han forelsker seg i møllerens datter, hun avviser ham og han drukner seg i elven som driver møllehjulet.

Goerne bruker alle sine dramatiske evner til å folde denne historien ut.

Han «spiller» de ulike figurene, fremviser dem fysisk på scenen – vi ser møllerdatteren og hennes far, vi ser møllersvennen og rivalen hans, den farlige jegeren. Goerne karakteriserer figurene vokalt – stemmen hans er kraftig, med maskulin dybde og tyngde. Men den har også en spennvidde som gjør det mulig for ham å gå helt opp i tenorenes lyse område og fremstille den unge møllerdatteren tvil.

Vi hører og forstår figurene i situasjonen, men Goerne får oss samtidig til å se dem utenfra. Vi skjønner møllersvennen misforståelser og mistolkninger. Og vi hører alle de små tegnene i musikken og teksten som peker frem og foregriper den tragiske slutningen.

Leif Ove Andsnes er Goernes oppmerksomme ledsager på reisen gjennom dette omskiftelige landskapet. Han viser frem alle de brå melodiske kastene og harmoniske stemningsskiftene i Schuberts musikk. Og han spiller overgangen fra dur til moll i «Tränenregen» så frysende kaldt at vi allerede på midten av reisen forstår hva som kommer til å skje med denne naive møllersvennen.

Det ligger også en liten fortelling i «Winterreise»: En mann kommer til en fremmed by, møter en ung kvinne, forelsker seg og blir avvist. Men fortellingen er egentlig bare det skissemessige utgangspunktet for noe langt mer. For slik Goernes fremstiller dette verket, blir «Winterreise» først og fremst en beskrivelse av en psykologisk tilstand, en nesten modernistisk samling musikalske fragmenter og bilder av tap og sorg.

Igjennom de 24 sangene fremstiller Goerne disse bildene med sublim dramatisk og musikalsk innlevelse. Vi «ser» denne mannen, «ser» ham drive omkring i et vinterlig landskap der alt minner ham om tapte muligheter. Og vi hører ham, hører hans knuste forhåpninger, hører hans plutselige utbrudd av rasende fortvilelse mens sorgen etter hvert forvandler seg til trett dødslengsel – inntil han i den aller siste sangen møter Døden i skikkelse av en gammel lirekassemann.

Det er ingen som bedre enn Goerne forstår å synge frem alle disse nyansene i Schubert musikk slik at «Winterreise» blir et stort, rystende psykodrama. Og det er ingen som bedre enn Leif Ove Andsnes forstår å fange opp alle musikkens sprikende signaler og kontraster og gjøre klaverstemmen til en selvstendig med- og motspiller på reisen gjennom Schuberts vinterlandskap. 

For et makkerpar!

Åpningskonsert med forhindringer

Bergens Tidende, 04.09.2021

Verk av Kristine Tjøgersen, Carl Nielsen og John Adams
Johan Dalene, fiolin

Håkon Matti Skrede, kormester
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det var sesongåpning med Bergen Filharmoniske Orkester på torsdag. Dette har vi drømt om lenge, halvannet år faktisk: En skikkelig konsert i Grieghallen, konsert med levende musikk og med et stort, levende publikum i salen.

Derimot hadde vi ikke drømt om at vi først skulle tvangsinnlegges til en valgtale av kulturminister Abid Raja (V). Men det ble vi. Og der satt vi da og måtte høre på ti minutters skamløs selvskryt og valgflesk. Et pinlig opptrinn.

Det føltes som en evighet, men omsider kom konserten da i gang – med et flott program der ny og eldre musikk dannet en nydelig helhet.

Konserten åpnet med «Bioluminescence», et verk som komponisten Kristine Tjøgersen fikk Pauline Hall-prisen for i fjor. Tittelen refererer til de eiendommelige lysfenomenene og bevegelsene som oppstår når ildfluer og andre lysende insekter blinker i mørket.

I verket har Tjøgersen «oversatt» data om slike insekters bevegelser til melodiske og rytmiske figurer, og i den mørklagte Grieghallen ble disse lydkonstruksjonene utfoldet som et varsomt stykke musikkteater der bevegelige LED-lys og sitrende orkesterklanger skapte fine, sarte effekter.

Neste punkt på programmet var en vakker, overbevisende fremføring av Carl Nielsens Fiolinkonsert med unge Johan Dalene som solist. Dalenes tolkning var nettopp så sterk og virtuos som verket krever det, men den var samtidig mer lyrisk, mer avdempet og poetisk enn vi er vant til.

Dalene spilte de langsomme delene med rørende inderlighet og fanget helt presist det særegne «fynske» tonefallet i Nielsens karakteriske melodikk. Og der mange fiolinister spiller utadvendt og bråkende i de raske delene, var Dalene utvunget og avslappet slik at solostemmen fikk nettopp den hjertelige, smilende karakteren som Nielsen hadde i tankene da han skrev konserten i sin tid.  

Etter pausen var det tid for de helt store effektene. Orkestret og Edward Gardner var på plass på scenen og foran dem, nede i den åpne orkestergraven, sto Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor og kormester Håkon Matti Skrede – klar til å fremføre et verk fra den tidlige minimalismen: John Adams «Harmonium», skrevet i 1980 for kor og orkester til tekster av barokkpoeten John Donne og den amerikanske lyrikeren Emily Dickinson.

Mange av minimalismens verker er falmet svært i løpet av årene etter den første heroiske fasen. Men «Harmonium» har bevart sine farger – i alle fall når verket blir fremført så profesjonelt, så kraftfullt som på torsdag i Grieghallen.

Edward Gardner som kjenner dette verket ut og inn, førte BFO presist og bestemt gjennom de uendelige repetisjonene. Og i orkestergraven sto de to korene og ga en flott fremføring av de lange, musikalske bølgebevegelsene gjennom Donnes og Dickinsons dikt – og klarte med bravur de «himmelske girskiftene» der Adams umerkelig endrer musikkens harmoniske grunnlag og åpner nye retninger, nye utsyn. En sterk avslutning på en fin konsert.

Orkestermusikkens elitedivisjon

Bergens Tidende, 03.09.2021

Bruckner: Symphony No. 3

Bergen Philharmonic Orchestra
Thomas Dausgaard
BIS

Anton Bruckner redigerte og reviderte alle sine ni symfonier. Men ingen av dem finnes i så mange reviderte versjoner som den tredje. Han skrev den i 1873, den måtte igjennom tre revisjoner før den ble uroppført i 1877, og i 1888 kom det enda en versjon.

Originalversjonen fra 1873 er bare overlevert i to kopier. Den var lenge glemt., men i 1977 – da verden virkelig hadde fått ørene opp for Bruckners særegne musikalske univers – ble den omsider trykt.

Det er denne opprinnelige versjonen som Bergen Filharmoniske Orkester nå har spilt inn på plate sammen med den danske dirigenten Thomas Dausgaard – som også dirigerte BFO i siste års utgivelse av Bruckners sjette symfoni. 

Originalversjonen av den tredje symfonien er den lengste av alle Bruckners symfonier, en musikalsk mastodont som sjeldent er blitt innspilt. At BFO nå utgir den, er i seg selv en begivenhet. Men innspilningen er ikke bare en interessant musikkhistorisk dokumentasjon av et glemt eller oversett Bruckner-verk. Dette er en fremragende fremføring som kan måle seg med de beste Bruckner-innspilningene på markedet.

I samtiden sa folk at Bruckner hadde komponert den samme symfonien ni ganger. Det var ikke vennlig ment. Men det er noe riktig i dette. Alle symfoniene hans bygger på en slags musikalsk urfortelling: Vi starter i et storslått landskap og beveger oss fra en mystisk-tragisk situasjon til et stort gjennombrudd der en lysende åpenbaring leder oss det siste stykke av veien frem mot en heroisk, triumferende finale.

Dausgaard og BFO legger den tredje symfoniens fortelling frem i store, overskuelige seksjoner og lange spenningsbølger. I sammenligning med andre Bruckner-dirigenter velger Dausgaard relativt raske tempi. Det gir tolkningen en høyspent, sitrende fremdrift, men han disponerer samtidig kreftene slik at musikerne får tid til å bremse opp, roe seg ned og – ikke minst – at de har muskler nok til at orkestret kan legge inn all den massive tyngden og alle de eksplosive utladningene vi forventer av en Bruckner-symfoni.

Når Dausgaard tidligere har dirigert Bruckner med BFO i Grieghallen, har vi av og til snakket om hans nesten kammermusikalske tilgang til dette voldsomme stoffet. Denne tilgangen opplever vi igjen på platen hvor han hele tiden – selv i de kraftigste utladningene – sørger for at det kompliserte Brucknerske stemmevevet står lysende klart, skarpt og detaljert.

Det er selvsagt BFOs musikere som har ansvaret for at denne musikalske strategien, denne symfoniske gjennomlysningen lykkes. Strykerne etablerer fundamentet med varm, senromantisk klang, mens de store, avgjørende begivenhetene håndteres av messing- og treblåsere og av hornene – i eminent samspill.

Bruckners symfonier er på et vis en musikalsk prøvestein. Et orkester som klarer å gi overbevisende tolkninger av disse kolossale verkene, spiller i orkestermusikkens elitedivisjon. BFO befinner seg der oppe nå.  

Sommerkonsert med kraftig kost

Bergens Tidende, 14.08.2021

Verk av Bernstein, Dvořák og Prokofjev
Sandra Lied Haga, cello
James Gaffigan, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Plenen, Bergenhus festing

Bergen Filharmoniske Orkester arrangerer igjen utendørs sommerkonserter – for første gang siden august 2019. I år foregår det på Bergenhus festing, på plenen bak Håkonshallen. Tre konserter – onsdag, torsdag og fredag kveld.

Pandemien setter fremdeles sitt preg på slike arrangementer: Plenen er delt opp i tre seksjoner, publikum er inndelt i kohorter. Du må bestille adgang på forhånd, du blir registrert ved inngangen og du må kunne fremvise gyldig koronasertifikat.

Men klarer du dette, får du anledning til å stå sammen med tusen andre publikummer og høre og se BFO – som det siste året vanligvis bare har spilt for maks 200 tilhørere i Grieghallen.

Jeg gikk og hørte konserten torsdag kveld. Her var alt som vi husker det fra de tidligere sommerkonsertene: Blandet vær og blandet musikalsk program. Orkesterklangen formidlet via et lydanlegg på full guffe. Og opptak av musikere og dirigent blåst opp på storskjerm bak orkesteret.

Dette er ikke et opplegg som inviterer til delikat, nyansert musikk. Her trenges det kraftig kost. Noe vi da også fikk – først med en bråkende, smellende fremføring av Leonard Bernsteins suite av symfoniske danser fra «West Side Story».

Det er aldri enkelt å blåse liv i disse stivbente, liksom-jazzy dansene, men dirigenten James Gaffigan gikk til saken med stor entusiasme og klarte – sammen med BFOs eminente messingblåsere og slagverkere – å få Bernsteins musikk til å løfte seg.

«West Side Story» er som kjent en musikalsk aktualisering av Shakespeares drama «Romeo og Julie». Som avslutning på konserten fikk vi høre en annen musikalsk fremstilling av samme tema: et utdrag av Sergej Prokofjevs musikk til balletten «Romeo og Julie», fremført av BFO med skarpe kontraster og fin balanse mellom ballettmusikkens tunge og lettere avsnitt.

Mellom Bernstein og Prokofjev hørte vi første sats av Antonín Dvořáks cellokonsert med Sandra Lied Haga som solist.

På festivalen i Rosendal i siste uke fungerte Hagas cello som det solide fundamentet i en lang rekke av Dvořáks kammermusikalske verk. På torsdag tok hun alle erfaringene med Dvořáks musikk med seg inn på Plenen og ga sammen med BFO en kraftfull, syngende tolkning av denne fullromantiske konserten.

Det var kaldt og blåsende på Plenen. Men det ble blussende varmt da Haga ga seg inn i Dvořáks cellokonsert – et kvarters sterk og nyansert musikk klemt inne mellom Bernstein og Prokofjev, et stykke musikk som var hele kvelden verdt.

Musikalsk nasjonalisme i Rosendal

Bergens Tidende, 09.08.2021

Rosendal Kammermusikfestival
Leif Ove Andsnes, KonstKnekt, Per Arne Glorvigen, Zlata Chochieva, Josef Špaček m.fl.
Baroniet Rosendal

«Det er veldig godt å se dere» … sa Leif Ove Andsnes torsdag kveld da han ønsket publikum velkommen til Rosendal Kammermusikkfestival 2021. Gleden var gjensidig.

Siste år måtte han avlyse festivalen fordi reiserestriksjoner og smittevern gjorde det umulig å bringe musikere og publikum sammen i Rosendal.

Men i år lyktes det altså. Og godt var det, godt å være på festival igjen — nesten som før pandemien, men ikke helt: For også i år var det utenlandske musikere som ikke kom seg til Norge grunn av reiserestriksjoner — noe som førte til endringer i det opprinnelige programmet. Det var også sterke begrensninger på hvor mange tilhørere som fikk lov å være til stede i Baroniets store konsertsal. Og i tillegg var alle konsertene temmelig korte og ble avviklet uten pauser.

Men uansett: det var herlig — og ganske emosjonelt — å være her igjen og få være med på fire intense dager med levende kammermusikk fra morgen til kveld.

Festivalens motto var «Fra mitt hjemland» — for i år hadde Andsnes satt seg fore å presentere musikk som dyrker det nasjonale særpreget, spesielt musikk som søker å bygge opp en nasjonal musikalsk identitet ved å føre elementer fra hjemstavnens folkemusikk inn i kunstmusikken.

Mottoet «Fra mitt hjemland» er hentet fra et verk av den tjekkiske komponisten Bêdrich Smetana, og det var nettopp nasjonalromantisk musikk fra det sene 1800-tallets Østeuropa som dominerte på festivalprogrammet — med Smetanas landsmand, Antonín Dvořák, som hovedperson og med sideblikk til for eksempel vår egen Edvard Grieg og — noe uventet — til den moderne argentinske tangomesteren Astor Piazzola.

Man kunne kanskje bli litt nervøs over denne fokuseringen på det nasjonale, spesielt med tanke på den voldsomme dyrkingen av nasjonale identiteter som pågår i tidens autoritære østeuropeiske regimer. Knut Olav Åmås fra Stiftelsen Fritt Ord som holdt festivalens åpningstale, advarte i alle fall om nasjonalismens destruktive sider, blant annet med henvisning til mellomkrigstiden og til nazistenes bruk — eller misbruk — av nasjonale uttrykk i musikk og bildekunst.

Men det var faktisk ingen grunn til bekymring. Det meste av den musikken som ble spilt på konsertene i Rosendal, var av det ytterst fredelige slaget — ingen aggressiv nasjonalisme her, men en fint avstemt blanding av underholdende musikk og store, krevende verk, alle med innslag av ulike folkemusikalske elementer.

Åpningskonserten var et godt eksempel i så måte. Det unge kammerensemblet KonstKnekt innledet med en spenstig fremføring av Dvořáks slaviske danser. Og til avslutning ble det mer Dvořák, nå hans klaverkvintett nr. 2 (op. 81) — flott spilt av Andsnes sammen med Ludvig Gudim og Sonoko Miriam Welde (fioliner), Eivind Ringstad (bratsj) og Sandra Lied Haga (cello). Her var den folkemusikalske fargeleggingen kanskje mest tydelig i den vakre, melankolske andresatsen som er basert på en «dumka», et gammelt slavisk melodimønster.

Og innimellom disse to stykker Dvořák var vi en tur i Argentina og hørte Piazzolas «Le grand Tango» med Per Arne Glorvigens bandeneon og Øivind Gimses cello i lekende, improviserende samspill akkompagnert av musikere fra KonstKnekt.

Det ble spilt mye god og spennende musikk de neste dagene — så mye at det ikke er mulig å nevne alt. Men fra fredagens konserter kommer vi i alle fall til å huske russiske Zlata Chochievas forrykende fremføring av Béla Bartóks eneste klaversonate (Sz. 80), et verk der klaveret nærmest fungerer som slagverk og brukes til å gjenskape komplekse, rytmiske mønstre fra ungarsk og rumensk folkemusikk.

Og fra fredag kveld: Leif Ove Andsnes alene ved flygelet med Dvořáks «Poetiske tonebilder» (op. 85) — tretten musikalske meditasjoner og fantasier over romantiske situasjoner og stemninger. Verket blir sjeldent spilt, men slik Andsnes fremførte det — med store uttrykksmessige kontraster fra det mest sårbare og vare til det mest eksplosivt kraftfulle —  ja, da rykket dette oversette verket helt frem i den musikkhistoriske forgrunnen.

Leif Ove Andsnes alene på scenen i Rosendal med kraftfull fremføring av Dvoráks «Poetiske tonebilder». Foto: Liv Øvland / Rosendal Kammermusikkfestival

Lørdag ble det enda mer Dvořák og enda mer nasjonalistisk farget musikk, men nå inspirert av amerikanske folketoner. Ludvig Gudim og Sonoko Miriam Welde (fioliner), Eivind Ringstad (bratsj) og Sandra Lied Haga (cello) fant sammen igjen og ga oss en stormfull tolkning av den «amerikanske» strykekvartetten (nr. 12) der Dvořák leker med former og temaer vi kjenner igjen fra Midtvestens square dances og hoe downs. 

I tillegg ble det en liten norsk avdeling der vi blant annet fikk høre Johan Dalene i en suveren tolkning av Griegs Fiolinsonate nr. 2 akkompagnert av Andsnes.

Senere på dagen guidet Per Arne Glorvigen publikum gjennom Piazzolas musikalske Buenos Aires. Og sent lørdag kveld fikk vi da endelig høre det verket som hadde gitt festivalen sitt motto: Smetanas «Fra hjemlandet» — fyrig fremført av den unge, tjekkiske fiolinisten Josef Špaček sammen med Zlata Chochieva på klaver.

Festivalens tittelverk – Smetanas «Fra hjemlandet» – fyrig fremført av fiolinisten Josef Špaček og pianisten Zlata Chochieva. Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

Suset fra de finske furuskogene

Bergens Tidende, 16.06.2021

 

Sibelius

Lise Davidsen, sopran

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

På den nye Chandos-platen tar Bergen Filharmoniske Orkester og sjefsdirigent Edward Gardner for seg fem orkesterverk av Jean Sibelius – tre korte, tidlige komposisjoner skrevet i årene omkring 1900 pluss to sene tonedikt: «Luonnotar» fra 1913 og «Tapiola» fra 1926

«Tapiola» var det siste orkesterverket Sibelius skrev. Det er et verk som bryter med de fleste tradisjonelle reglene, en komposisjon som så å si er skrevet på kanten av det musikalske stupet. Den starter med fire enkle toner – et bruddstykke av en moll-skala – og utvikler seg herfra ved knoppskytning i alle retninger. Resultatet blir et mektig lydmaleri, et lydbilde av en enorm, susende finsk furuskog.

BFO er effektive stifinnere i dette verket. Strykerne maler et skimrende, flimrende bilde av bevegelsene i trærne, og blåserne markerer med skarpe, brå kast stormen som suser gjennom urskogen. Vi hører trær som knaker og knirker, hører bølgeslag i en stor innsjø. Og til sist, etter en lang, manisk crescendo-passasje i strykerne, er det nesten som om skogguden Tapio åpenbarer seg for oss.

«Tapiola» er flott spilt, en skarp og presis tolkning som overstråler de fleste andre innspillingene av dette verket.

Men det er likevel det andre, sene Sibelius-verket som er den virkelige begivenheten på denne platen. For her hører vi sopranen Lise Davidsen som solist i «Luonnotar» – en musikalsk skapelsesberetning som Sibelius i sin tid komponerte til en tekst hentet fra det finske nasjonaleposet «Kalevala».

«Luonnotar» er et ganske kort verk som verken er mye spilt i konsertsalene eller på plate – noe som trolig skyldes at Sibelius her har stilt nesten umenneskelige krav til solostemmen. Men Lise Davidsen har hva som må til for å klare verkets enorme, vokale utfordringer. Stemmen hennes beveger seg utvunget i voldsomme, dramatiske sprang opp og ned gjennom to oktaver og skaper et lydbilde som visse steder har nesten wagnerske dimensjoner. I tillegg gir hun solostemmen en ungdommelig, klar og lysende kvalitet.

Resten av platen er en mer blandet fornøyelse. Ikke på grunn av BFO – de spiller upåklagelig. Men de tre tidlige Sibelius-verkene – «Rakastava» (1893) for strykeorkester, tonediktet «Vårsang» (1894) og scenemusikken til «Pelléas et Mélisande» (1905) – er, for å si det mildt, ikke spesielt spennende. Scenemusikken har en rekke fine passasjer for engelskhorn, men balanserer ellers – som de to andre verkene – ubekvemt på grensen til det banale.

Gustav Mahler som hørte «Vårsang» på en konsert i Helsinki i 1907, skrev i et brev hjem at dette var «ganske vanlig kitsch anrettet som nasjonal saus ved hjelp av visse nordiske harmoniseringsmanerer. Hjelpe meg!» – Hårde ord, men ganske rammende om denne delen av produksjonen til Sibelius.