Antydninger av Grieg

Bergens Tidende Morgen, 14.06.1993

BIT 20 og Borealis,

Håkonshallen

Tre uroppførelser ved samme konsert – det rekker kanskje ikke til en note i Guiness' rekordbok, men er likevel en prestasjon som bør bemerkes. Begivenheten fant sted ved fredagens konsert i Håkonshallen, der Bergens BIT 20 møttes med Oslo-ensemblet Borealis for å overbringe samtidsmusikkens hyllest til Grieg.

BIT 20 var først ute. Under ledelse av Ingar Bergby presenterte de en kompetent og effektfull fortolkning av Kåre Kolbergs komplekse «Alluso» for kammerensemble. Verket har klaver, xylofon og annet slagverk som sentrale aktører i en kontrastrik sats der løp og glissader i instrumentenes øverste register skaper et glitrende og funklende lydbilde. Forbindelsen til Grieg er kanskje ikke umiddelbart innlysende, men så er da også «Alluso» et tvetydig ord, som både kan betyde «jeg hentyder til» og «jeg antyder» – og det er nok dette siste aspektet, det antydende, som er det sentrale i Kolbergs verk og i kveldens to andre uroppførelser. Disse verkene hentyder ikke direkte til Griegs musikk, men de antyder inspirasjoner og historiske forbindelseslinjer.

Den unge sopranen Ragnhild Helland Sørensen presenterte f.eks. først en utmerket tolkning av Griegs Vinje-sanger med kraftig vekt på musikkens nasjonale karakter. Umiddelbart deretter uroppførte hun fire melankolske, deklamerende sanger av den svenske komponisten Anders Eliasson – og antydet dermed den sentraleuropeiske lied-tradisjonen som er en vel så viktig del av bakgrunnen for Griegs sangverk.

Etter en temmelig ujevn fremførelse av sørafrikaneren Kevin Volans' strykekvartett «Hunting Gathering», var det Borealis-folkenes tur til å innta scenen. De startet noe forsiktig med Griegs Tre lyriske stykker for blåseroktett og Leoš Janáčeks Concertino for piano og kammerensemble - og slo så til med full kraft i kveldens siste uroppførelse, Håkon Berges «shimmer» for kammerensemble, der spesielt Christian Eggen imponerte i den vanskelige dobbeltrollen som dirigent og pianist. Heller ikke i dette verket er det gjenkjennelige Grieg-sitater eller forsøk på pastisj; forbindelsen til hans musikk ligger først og fremst i selve holdningen til det klanglige, i forholdet mellom den sarte, pastellaktige, nesten impresjonistiske orkestersatsen og den fragmenterte klaverstemmen. Og merkelig nok er det en umiskjennelig griegsk tone nettopp i klaverets modernistisk punktuelle uttrykk: det er som om et av Griegs store klaververk har blitt splittet i atomer og deretter reorganisert i et nytt mønster, etter en ny tids normer.

Forsonlig modernisme

Bergens Tidende Morgen, 09.06.1993

BIT 20: The North Sea Project

Music Factory

Verftet

Alt åndet fred og fordragelighet da Music Factory søndag holdt avsluttende konsert på Verftet. Det var igjen medlemmer av BIT 20 som var i ilden, og som vanlig ble det presentert samtidsmusikk, men for en gangs skyld handlet det om vennlig, imøtekommende musikk, musikk som neppe kan forarge noen.

Det startet, noe usikkert, med Per Nørgaards «Diptychon» for fiolin og klaver, et lite to-satset verk som spesielt fokuserer på fiolinens overtoneregister. Mer overbevisende var fremførelsen av «Hunting Gathering», engelskmannen Kevin Volans' stort anlagte strykekvartett som kommenterer og leker med en rekke av den klassiske strykekvartettens virkemidler. Og endelig, som effektfull finale, presenterte BIT-folkene en saftig versjon av Henryk Goréckis barokk-aktige konsert for cembalo og strykere med den allestedsnærværende Jarle Rotevatn som rytmisk pumpende innpisker på cembalo.

Underveis fikk vi også høre Finn Mortensens tørre, kantete Fantasie for trombone solo, sobert spillet av John Arild Suther. Men bortsett fra dette ene eksemplet på innbitt, hermetisk modernisme sto kvelden ellers i forsoningens tegn. I de andre verkene var det fast rytmikk, gjenkjennelige temaer, nydelige melodiske linjer, rene treklanger, osv. – altså nettopp den slags virkemidler som den klassiske modernismen i sin tid så hårdnakket forkastet. Likevel ville det være feil å si at denne harmoniske og melodiske musikken representerer et fall, et forræderi mot de gamle, høye idealene. Snarere er det slik at verk av denne typen ligger i logisk forlengelse av den uforsonlige modernismen: Etter den store renselsen av materialet har det igjen blitt mulig å skrive vakker musikk.

Griegs konflikter

Bergens Tidende Morgen, 07.06.1993

Jorunn Marie Bratlie, piano

Troldsalen

Lørdag klokken halv tolv i Troldsalen: Eva Knardahl har meldt avbud. Det blir altså ingen uroppførelse av Olav Anton Thommesens Grieg-variasjoner denne gangen. Jorunn Marie Bratlie har, med fire dagers varsel, påtatt seg å gjennomføre resten av det annonserte programmet. Men hun må jammen væpne seg med tålmodighet: Det mangler en lille gruppe tilhørere – en av turbussene fra byen er forsinket. 20 minutter senere er alle omsider på plass, konserten kan starte. Og etter et par minutter får pianoet så plutselig kraftig konkurranse: 2-3 digitalklokker larmer lystig et sted nede blant publikum på de forreste benkene.

I en slik situasjon ville mange pianister ha mistet besinnelsen. Ikke Bratlie: Urokkelig, dypt konsentrert, fullstendig upåvirket av de helt urimelige omstendighetene gav hun oss festspillenes hittil sterkeste Grieg-opplevelse.

På programmet sto Folkelivsbildene, Holberg-suiten og den mektige Ballade i g-moll, tre krevende, virtuose verk som Bratlie gav en saftig, kraftfull fortolkning. Hun har det tekniske overskuddet som er nødvendig for å få disse verkene til å leve, og hennes foredrag er klart og gjennomartikulert, med presisjon i detaljen og imponerende overblikk.

Det var selvsagt både folketone og dans i framførelsen, men først og fremst satset Bratlie på å gjøre rede for de kraftige kontrastene i disse verkene: Hun understreket collagepreget i Folkelivsbildenes karnevalssats og framstilte med maksimal effekt spenningen mellom det sirlig dansante og det melankolsk deklamerende i Holberg-suiten. Og gav så til slutt en åndeløs fortolkning av Balladen der det ikke handlet om å dempe konfliktene, men tvert imot om å understreke verkets tragiske, motsigelsesfylte karakter.

Bratlie søker ikke forsoning. Hun ser først og fremst splittelse og konflikt i Griegs verk. Og hun forsvarer denne oppfattelsen med en gjennomført, konsekvent fortolkning.

Et dramatisk talent

Bergens Tidende Morgen, 07.06.1993

Soile Isokoski, sopran

Marita Viitasalo, piano

Håkonshallen

Barbara Bonney hadde meldt avbud til konserten i Håkonshallen fredag kveld; den finske sopranen Soile Isokoski sprang til – og klarte den vanskelige situasjonen med glans. Hun er vel ennå kun i begynnelsen av sin karriere, men virker allerede fullbefaren. Stemmen hennes er moden, med et klangfullt mørkt mellomregister og et imponerende glansfullt toppregister som hun behersker og fargelegger suverent.

Ved fredagens konsert presenterte hun et allsidig utvalg av lied-litteraturens sentrale deler. Tyngdepunktene lå omkring Schubert, Grieg og Sibelius, men nyere musikk var også representert, med Bernsteins små morsomme Kid Songs og Sallinens melankolske drømmesanger. Hennes tolkning av de forskjellige verk var i visse tilfeller overraskende, men alltid konsekvent: Liedsang er for Isokoski ikke primært intimitet, men drama – opera overført til den lille salen, det lille formatet.

På programmet sto derfor fortrinnsvis verk fra den fortellende, ekspressive delen av lied-repertoaret. I hvert enkelt tilfelle satset Isokoski med opplagt dramatisk talent på de store kraftige effektene og de klare følelsesuttrykkene. Det kunne kanskje virke litt vel voldsomt i de to innledende Mozart-ariene, men fungerte ellers glimrende, spesielt i Schubert-utvalget der en nyansert tolkning av «Gretchen am Spinnrade» sto frem som et av kveldens høydepunkter. Og etter å ha hørt Sissel Kyrkjebøs forsiktige Solveig på DNS dagen før, var det en sann fornøyelse å møte en sangerinne som torde – og kunne – gi de virtuose ordløse passasjene i Solveigs Sang fullt blow out. Alt i alt et interessant bekjentskap. Vi hører gjerne fra Isokoski igjen.

En moderne komponist

Bergens Tidende Morgen, 05.06.1993

Edvard Grieg: Peer Gynt

Norges Musikkhøgskoles Orkester

Dirigent: Simon Streatfeild

DNS

Musikalsk sett er det en temmelig uvanlig Peer Gynt som DNS presenterer. Først og fremst er det en masse «ny» Grieg-musikk i oppsettingen, musikk som av ulike grunner aldri har vært brukt i tidligere sceneframførelser, og som Grieg heller ikke fikk flettet inn i sine to orkestersuiter. Det meste er sant nok småting, korte musikalske skisser, antydede stemninger, men det er også enkelte lengre forløp, gjennomkomponerte passasjer som ikke står tilbake for noen av de velkjente og elskede stykkene.

Det hele, «nytt» som gammelt, framføres kontant og vitalt av Norges Musikkhøgskoles Orkester. Besetningen er noe mindre enn den vi kjenner fra orkestersuitene, og dirigenten Simon Streatfeild understreker dette ytterligere ved å trekke musikken kraftig i retning av det kammermusikalske: Orkesterklangen er slank, satsbildet står gjennomsiktig klart. De rytmiske, «eksotiske» stykkene blir i hans tolkning ekstra skarpe og barbarisk forrevne, mens de «store» romantiske stykkene framstilles langt mer nøkternt og usentimentalt enn det er vanlig i tradisjonen. Det er ikke mye nasjonalromantikk å hente i denne Peer Gynt. Streatfeilds Grieg er først og fremst en fremadrettet, moderne komponist.

Den samme usentimentale, likefremme holdningen preger også det nummer, vi alle venter på: «Solveigs sang». Sissel Kyrkjebø synger den enkelt og avdempet, nesten tilbakeholdende. Hun mangler sant nok fylde i høyden, men til gjengjeld former hun melodien med naturlig autoritet og med en sans for timing som de fleste skolerte sopraner kunne lære noe av.

Å ha alt i boks

Bergens Tidende Morgen, 26.05.1993

Verker av Komponistgruppen i Bergen

James Clapperton, klaver

Music Factory

Kulturhuset USF

Søndag satte Music Factory søkelyset på KGB – ikke den beryktede russiske etterretningstjenesten, men «Komponistgruppen i Bergen» som var representert med otte nye verker, skrevet for og urframført av den skotske pianisten James Clapperton.

Jørgen Knudsens bidrag bestod av otte ultrakorte, skisseaktige utsagn med tydelig referanse til den tidlige atonale musikken. «Følelsen av å ha alt i boks» lød den selvsikre og selvironiske tittelen, som godt kunne ha stått som motto for de fleste av kveldens verker. Det sikre håndverket og det ironisk lekende forholdet til tradisjonen preget f.eks. både Eilert Tøsses elegante «Schönberg konsentrat» og Svein Hundnes' tre vindskjeve, dekonstruerte slåtter. Andre av kveldens komponister fikk verkene sine i boks ved å konsentrere seg om én enkelt pianistisk problemstilling: I «Hot House» profilerte Torstein Aagard Nielsens et avgrenset tematisk stoff ved hjelp av ulike pedal effekter, mens Lars Ove Toft konstruerte en sterk, rytmisk spenstig sats med harde anslag av én og samme tone. Anders Vinjar, Jostein Stalheim og Knut Vaage hadde ikke pålagt seg selv begrensninger av denne typen, og det var kanskje derfor at deres verker også umiddelbart forekom noe mer uoversiktlige.

Vi kjenner fra tidligere år James Clapperton som en sikker fortolker av den mest krevende samtidsmusikken. Søndag kveld opptrådte han i rollen som cool og fryktløs KGB agent. Han gav gruppen saklig, innforstått medspill, og spilte i tillegg en rekke beslektede engelske og amerikanske verker som på en sympatisk diskré måte kommenterte og ga perspektiv til KGB-folkenes arbeider. Og så gav han, midt i det hele, en åndeløs versjon av Morton Feldmans «Vertical Thoughts 4» der han i et lynglimt demonstrerte en musikalsk målestokk av en helt annen type.

Død og drift

Bergens Tidende Morgen, 24.05.1993

Philip Glass: The Fall of the House of Usher

Opera Vest

Teatergarasjen

Opera Vest presenterer i disse dagene sin første produksjon: Philip Glass' kammeropera «The Fall of the House of Usher» bygget over Edgar Allen Poes berømte novelle av samme navn.

Handlingen er enkel: William besøker sin barndomsvenn Roderick på det ensomme, dystre Usher-godset. I løpet av besøket dør Rodericks syke tvillingsøster Madeline. De to vennene begraver henne i et av godsets dype hvelv, men under et voldsomt uvær gjenoppstår hun og knuser Roderick, mens det gamle godset synker sammen.

«En smukk kvinnes død er ubestridelig det mest poetiske emnet i verden» – skriver Poe et sted. Og ut fra denne eiendommelige oppfattelsen av det poetiske må novellen om huset Usher visst sies å være et av hans mest «poetiske» verker: Det er en foruroligende, ulmende tekst om betent, incestuøs lidenskap som aldri benevnes, en fortelling om det fortrengtes fryktelige gjenkomst, men først og fremst en grublende melankolsk, «poetisk» meditasjon over det driftbesatte bildet av jomfrusøsteren.

Det er ikke vanskelig å se hvorfor Philip Glass har blitt fascinert av denne teksten: Han har gjennom hele sin musikalske praksis vært opptatt av å skape hypnotiske meditative tilstander. I sine instrumentalverker bygger han forløpene opp av helt minimale musikalske celler som han repeterer i det uendelige med små forskyvninger inntil det dannes et kompleks mønster av nesten umerkelige bevegelser. Det er denne minimalistiske estetikken som danner utgangspunktet for Glass' tolkning av Poe. Han bruker den spinkle fortellingen som ramme om en serie meditative, svakt dirrende musikalske forløp. Hans opera er først og fremst en tilstandsbeskrivelse, et forsøk på å omsette en depressiv og dypt ambivalent stemning til et suggestivt musikalsk uttrykk.

Den versjonen av Usher som Opera Vest nå presenterer, bygger på regissøren Michael McCarthys og scenografen Richard Aylwins oppsetning for Music Theatre Wales. Det er en oppsetning som lojalt og effektivt støtter opp om Glass' tolkning av Poe, men som også fanger noe av den maniske gjentagelsestvangen som lå bak den opprinnelige teksten: Dekorasjonen skisserer med enkle midler et «gotisk» rom der sangerne beveger seg stivt mekanisk omkring som viljeløse deltakere i dødekultens ritual.

Det er ikke noen helt enkel sak å få Glass' partitur til å fungere med den nødvendige skjeve elastisiteten. Men under Ingar Bergbys ledelse løser Opera Vest-ensemblet denne oppgaven med presisjon og disiplin. Espen Fegran synger Williams parti med naturlig autoritet, og spesielt imponerende er Kjell Magnus Sandve i rollen som den døds- og driftbesatte Roderick. Madelines figur er i utgangspunktet noe svakere tegnet, men i Anne Margrethe Eikaas' fortolkning får den ordløse klagesangen en til tider uhyggelig ulegemlig kvalitet.

Med denne solide, kompetente oppsetningen markerer Opera Vest seg ettertrykkelig på det vestlandske operakartet. Men når dette er sagt, bør det legges til at selve valget av Glass' opera kan diskuteres. Musikalsk sett er Usher et temmelig «tynnt» verk, uten den kompleksiteten som kjennetegner mange av Glass' tidligere komposisjoner. Og selv om Opera Vests oppsetning har mange åpenlyse sceniske kvaliteter, kan det ikke skjules at verket, også betraktet som musikkteater, er en temmelig spinkel, udynamisk sak. Begrunnelsen for at nettopp denne operaen ble valgt som første produksjon er formentlig at det er en praktisk overkommelig oppgave for et mindre ensemble. Men med den musikalske kompetansen som demonstreres i denne oppsetningen er det ikke urimelig å gå ut fra at Opera Vest neste gang velger å prøve krefter med ett av samtidsmusikkens mer vektige verker. Vi venter med spenning på neste utspill.

Den musikalske tanken

Bergens Tidende Morgen, [21.05.1993]

Olav Anton Thommessen: Kammermusikk

Music Factory

USF

Det var en herlig kveld. Utenfor Kulturhuset var det fullt av folk: hele den bergenske demimonden var samlet til pils og grillmat. Innenfor, i det gamle røkeriet, var det også fullsatt, og minst like høy temperatur og stemning: Årets Music Factory åpnet med et brak av en konsert, en helaften med verker av Olav Anton Thommessen.

For konsertpublikummet er Thommessen vel først og fremst kjent som de store formatenes og de sterke effektenes mann. Siden 1979 har han skrevet en rekke monumentale komposisjoner, bl.a. de seks orkesterverkene med fellestittelen «Et Glassperlespill», og ikke minst cellokonserten som fikk Nordisk Råds Musikkpris i 1990. Men han har også arbeidet i det lille formatet. Og det var denne mindre kjente siden av hans produksjon som Music Factory fokuserte på.

På programmet sto seks kammermusikalske verker fra de siste ti årene: et utdrag av en klaversonate (framført av Jon Helge Sætre); tre stykker for klaver og ett instrument (Arnulf Johansen – obo; Lars Hilde – klarinett; Lars Erik ter Jung – fiolin); et charmerende, japansk inspirert stykke for fløyte og harpe (Ingela Øien og Turid Kniejski); og som avslutning «Ekko av et ekko» for sopran, klaver, fløyte og slagverk dirigert av komponisten selv.

Det er mange ekkoer i disse verkene, ekkoer fra musikkhistoriens store reservoar av uttrykk og formelementer. Den imponerende klaversonaten er f.eks. et helt kompendium over kjente grep fra klaverlitteraturens store virtuose verker. Men tross alle åpenlyse lån og referanser er det likevel musikk som har et umiskjennelig personlig preg. I en innledende kommentar talte Thommessen om den «musikalske tanken». Og som helhet gav konserten et fint innblikk i hvordan hans egen musikalske tanke fungerer: Det er en tanke som reflekterer over formmessige problemer, en tanke som konstant arbeider på å bringe klang og struktur i balanse. Resultatet blir verker av nesten skulpturell karakter.

Thommessens kammermusikk er –som orkesterverkene – gjennomkontrollert klangarkitektur, konstruert i oversiktlige forløp med klart avgrensede episoder og sterke melodiske linjer. Men samtidig gir det lille formatet ham anledning til å fokusere på mer begrensede problemstillinger og til å belyse dem fra mange forskjellige synsvinkler – som f.eks. i fiolinstykket «Please Accept My Ears» der hele forløpet bygges opp omkring noen få, enkle motiviske kjerner (en liten tonerekke, en markant rytmisk figur), eller i «Gratias Agimus» der han utforsker spenningen mellom oboens lange, pastorale melodilinjer og et brutt, kaotisk klaverakkompagnement.

All Thommessens musikk sikter mot å kommunisere – ikke med begreper og språk, men med klang og form. Det er en virtuost anlagt musikk som insisterer på å ramme sitt publikum med maksimal effekt – og derfor en musikk som ikke kan lykkes uten en tilsvarende maksimal og virtuos innsats fra utøvernes side.

Den kvelden på verftet var en av disse sjeldne stundene der alt lyktes.

Sorgarbeid

Bergens Tidende Morgen, 10.05.1993

Johannes Brahms: Ein Deutsches Requiem

Bergen Operakor

Dirigent: Anne Randine Øverby

Et Requiem – en messe for de døde sjelene. Men, understreker Brahms, et tysk rekviem, altså en messe på folkespråket, et protestantisk motstykke til den katolske, latinske dødsmessen. I et brev til Clara Schumann tok han ytterligere forbehold: verket er «en slags tysk rekviem», skrev han, altså ikke en «riktig» dødsmesse, men noe i den retningen, et forsøk. Til en annen venn skrev han, at det var et menneskelig rekviem.

Sikkert er det at Brahms med dette verket skrev sin egen, helt personlige versjon av et rekviem, og nettopp en meget protestantisk, en meget «menneskelig» og verdslig versjon. Der den katolske messe holder blikket rettet mot det hinsidige – og bl.a. utpensler alle dommedagens redsler i Dies Irae satsen – der legger Brahms hovedvekten på det dennesidige. Hans rekviem handler nok om døden og de døde sjelene, men først og fremst om de etterlatte og deres sorg.

Syv satser med musikalske og tekstlige refleksjoner over døden og sorgen: Trauermusik, sier man på hans eget språk – sørgemusikk. Verket er tenkt som trøst, musikk som de etterlatte kan bruke i deres Trauerarbeit – i det arbeidet som til syvende og sist skal forsone dem med tapet av den døde.

Ein Deutsches Requiem er et av de mektigste korverkene i litteraturen. Men også, musikalsk sett, et av de vanskeligste. Og det spørs om ikke Bergen Operakor her hadde påtatt seg en for stor oppgave. Den versjonen som Anne Randine Øverby presenterte ved konserten i Johanneskirken, 7. mai, hadde i det minste et temmelig rått og uferdig preg.

Det var en fremførelse der orkestret stort sett var overlatt til seg selv fordi all dirigentens oppmerksomhet var rettet mot å styre koret noenlunde uskadd gjennom partituret, og der arbeidet med å løse helt lokale tekniske problemer var så omfattende at det ikke var krefter til også å skape større musikalsk sammenheng innenfor de enkelte satsene eller i verket som helhet.

Og så allikevel: I den femte satsen, under sopranen Turid Nordal Haaviks solo ble plutselig alle de tekniske problemene på en måte helt uvesentlige. Man lyttet til denne konsentrerte, fokuserte stemmen – og trodde et kort øyeblikk på dens budskap: «deres hjerte skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere».

Bergens Tidende Morgen, 26.04.1993

Cecilia Torudd: «Ut på tur, aldri sur!»

DNS, Lille Scene.

  

Martha er pessimist. Ikke uten grunn: Hun er arbeidsløs og fraskilt. Hennes voksne sønn er et sosialt tilfelle. Hun har problemer med overgangsalderen. Den jevnaldrende venninnen Kari ser derimot lyst på livet. Hun har en god jobb, er lykkelig gift og har nylig blitt bestemor. Sammen med den noe yngre Ingunn drar Martha og Kari til fjells. Og begynner straks å krangle.

Opplegget til svenske Cecilia Torudds «Ut på tur, aldri sur!» høres veldig trist ut, men stykket er faktisk en komedie.

Det er ikke småtterier venninnene krangler om underveis i fjellheimen. De fleste av kvinnelivets aspekter blir endevendt: forholdet til foreldre, menn, barn, jobb osv. Og av og til bryter slekt og venner inn i deres diskusjon via en mobiltelefon som Ingunn har tatt med på turen.

Mest av alt handler det om å forsone seg med alderdommen og klimakteriet. Man bør akseptere sine rynker, sier Ingunn, de er natur, skjebne. Ansiktsløftninger er jukseri, som gjør det vanskeligere for alle andre kvinner å bære denne skjebnen. I løpet av stykket er det dette synspunktet som vinner fram. Martha innser at hun ikke er den eneste som har problemer. Kari innrømmer at også hun kjenner klimakteriets kvaler, og at hennes liv for øvrig ikke er så rosenrødt som det kunne se ut. De beste stundene har hun faktisk på fjellet, sammen med venninnene.

Et stykke med ganske høye ambisjoner, men altså også en komedie – som i Arvid Ornes sin oppsetning på DNS spilles med veldig energi og høyt humør. Mest komisk sprengkraft er det i kollisjonene mellom den høytflyvende Kari og den jordbundne Martha, effektivt framstillet av Rhine Skaanes og Wenche Kvamme. Ingunn er umiddelbart noe svakere tegnet og er vel først og fremst tenkt som springbrett for de to andre, men Marit Voldsæter framstiller figuren med autoritet og stort komisk talent.

En komedie om et viktig emne, en profesjonell oppsetning, gode skuespillere. Hva mer kan man ønske seg? Kanskje en litt klarere dramatisk utvikling. Forestillingen har i perioder et noe oppramsende læreboksagtig preg – som om forfatteren har villet være helt sikker på å få alle klimakteriets aspekter med: Uønsket skjeggvekst? Sjekk! Skjedetørrhet? Sjekk! Inkontinens? Sjekk! osv. Og det er en opplagt fortelleteknisk svakhet at mange av de avgjørende gjennombrudd i handlingen skal være avhengig av oppringninger på Ingunns mobiltelefon.

Men den slags problemer glemmer man lett, når Søstrene Bjørklund synger Den glade Vandrer over høyttaleranlegget.