Understrømmer

Bergens Tidende, 25.09.2012

Mozart: Piano Concertos Nos.27 and 20

Maria João Pires, Claudio Abbado, Orchestra Mozart

Deutsche Grammophon

Lysende Mozart-tolkninger fra Maria João Pires

Det høres kanskje ut som en klisjé, men likevel: Det er alltid noe «naturlig», noe lysende og innlysende «riktig» ved musikken når portugisiske Maria João Pires setter seg til klaveret og spiller Mozart. Hvis du er i tvil, er det bare å slå ørene ut og lytte til denne nye platen der hun er sammen med Claudio Abbado og hans Orchestra Mozart Bologna. De to klaverkonsertene som står på programmet, spilles i omvendt kronologisk orden.  Først ut er nr. 27 (K. 595), den siste klaverkonserten Mozart skrev. Den er klassisk, enkel i formen og Pires spiller den rett frem, ukunstlet, med lange, elastiske fraseringer og et nesten ungdommelig tonefall. Den andre, nr. 20 (K. 466), er mer kompleks. Den står i d-moll, samme toneart som Don Juan, og den har samme dramatiske ekspressivitet. Her trekker Pires solostemmen frem med kraftige streker. Dette er mørk, alvorlig musikk, hører vi, musikk full av kontraster og farlige understrømmer, musikk på vei inn i romantikken. Hun får god oppbakning underveis av Abbado og av Orchestra Mozart Bologna – som nok er et lite kammerorkester, men som har muskler og musikalitet nok til å matche henne.

Glemte arier

Bergens Tidende, 25.09.2012

Romantique

Elina Garanca

Yves Abel, dirigent

Filarmonica del Teatro Comunale di Bologna

Deutsche Grammophon

Elina Garanca og den franske romantikken

Platen heter «Romantique», og på coveret er Elina Garanca stylet opp som filmdiva fra1950-tallet. Det er temmelig grusomt. Men ikke la deg skremme av markedsavdelingen i Deutsche Grammophon. Det er faktisk mye god musikk på denne platen. Den store, latviske mezzosopranen blomstrer i disse årene. Stemmen hennes er strålende lys i toppregisteret og full av mørk sensualitet i dybden. På platen synger hun Tjaikovskij og Donizetti, men ellers er det franske, romantiske komponister som dominerer – Saint-Saens, Gounod, Berlioz og Lalo. Og det er ikke de vanlige sviskene Garanca har valgt. Med få unntak stammer musikken fra operaer som stort sett er glemt i dag. Disse oversette ariene viser seg å passe godt til Garancas lyriske mezzo. Hun synger dem med stort følelsesuttrykk og musikalsk frasering av alle stemningsskift. Og siden hun trolig aldri kommer til å stå på en scene og synge dem, er det godt at hennes tolkninger er blitt fastholdt på plate, nettopp nå, før stemmen hennes endrer karakter, og hun skal ta fatt på de tyngre, dramatiske mezzorollene.

Musikk og teknikk

Bergens Tidende Morgen, 20.09.2002

Verk av Glinka, Elgar, Ravel og Respighi

Dirigent: Peter Szilvay

Eikanger-Bjørsvik Musikklag

Teatergarasjen

Eikanger-Bjørsvik Musikklag med store utfordringer i utradisjonelt repertoar.

De fleste verk for symfoniorkester kan skrives om og legges til rette for brassband. Men hvorfor gjør man det? Hvorfor inviterer Eikanger-Bjørsvik Musikklag til konsert med fire slike transkripsjoner på programmet? Sikkert fordi det er bra med tekniske utfordringer. Fordi et orkester som er uten konkurranse i det tradisjonelle messingrepertoaret, trenger noe å bryne seg på. Og så naturligvis fordi dette simpelthen er gøy. Gøy å spille. Og gøy å lytte til.

Det var full storm og bakoversveis fra starten med Glinkas ouverture til «Ruslan og Ludmilla» som dirigenten Peter Szilvay satte an i et forrykende tempo. Det var flotte, sammensatte klangbilder kvelden igjennom. Det var ekvilibristiske, virtuose passasjer. Det var nydelige soloer på flygelhorn. Og det var en overdådig avslutning med hele orkestret, flankert av de fantastiske slagverkerne Peter Kates og Tom Wissgren, i en kraftfull fremførelse av Respighis «Pini di Roma».   

Flott og effektfullt. Og først og fremst imponerende. Litt liksom en bra sportsprestasjon: Fantastisk at det går an å få kornetter til å spille som fioliner i Glinka; utrolig at orkestret klarer å få med seg alle detaljer i Respighi. Det blir fort slik man hører og vurderer det. Det er teknikken som er i fokus, ikke musikken, ikke tolkningen. Og når de høye blåserne sliter med intonasjon og presisjon, noe som de gjorde ofte denne kvelden, kommer det tekniske enda mer i fokus og får uforholdmessig stor vekt.

Men så var det også de øyeblikkene da musikken selv sto i sentrum, da man glemte teknikken, og glemte at disse verkene opprinnelig var skrevet for helt andre instrumenter. Slik var det i Edward Elgars Enigma-variasjoner – hvor Peter Szilvay og orkestret i den nest siste variasjonen plutselig skapte en sart, nesten overjordisk klang, og man fikk høre noe som faktisk ligger i musikken selv, men som sjelden kommer frem når den spilles av et vanlig symfoniorkester. Og aller best i Maurice Ravels «Pavane pour une infante défunte» hvor de dype blåserne fanget både den raffinerte klangen og den mørke melankolien i dette merkelige verket. 

I Michaels verden

Bergens Tidende, 18.09.2012

Rava

On The Dance Floor

ECM

En hyggelig overraskelse

De siste årene har vi mest hørt Enrico Rava på høystemte, følsomme ECM-plater. Men nå spiller den gamle italienske jazztrompetisten Michael Jackson-låter. Han oppdaget først musikken etter Jacksons død. Men da var det gjort. «Dag etter dag oppdaget jeg nye skatter, inntil jeg til sist følte behov for å trenge lenger inn i Michaels verden». Resultatet hører vi på denne platen med liveopptak fra to konserter i Roma der Rava spiller med stort orkester ledet av basunisten Mauro Ottolini. Det høres kanskje paradoksalt ut, men det virker som om arbeidet med Michael Jacksons låter har fått 70-åringen Rava til å gjenfinne jazzrøttene sine. For vel er det mye funk og elektriske riffs i disse opptakene, men først og fremst er det brakende, bråkende, utagerende bigbandmusikk med kompakte arrangementer signert Ottolini og med en høyeksplosiv Rava svevende over saftige messingblåsere i Thriller og Blood on the Dance Floor eller i rollen som intens balladefortolker i frynsete versjoner av Little Susie og Chaplins Smile. En uventet og hyggelig jazzoverraskelse. Hva Jacko-fans vil tenke om dette, kan man lure på.

Musikalske venner

Bergens Tidende, 18.09.2012

Kurtág / Ligeti

Music for Viola

Kim Kashkashian

ECM New Series

Autoritativ tolkning av Kurtág og Ligeti

De er begge ungarere. De var nære venner. Og musikalsk sett så forskjellige som det går an å bli. György Ligeti, som døde i 2006, var ekspansiv, eksperimenterende, opphavsmannen til noen av det 20. århundres tetteste, mest komplekse partiturer. Mens 86 år gamle György Kurtág er asketen som filer og høvler og skreller alt overflødig bort inntil bare den harde kjernen står tilbake. Nå har bratsjisten Kim Kashkashian brakt disse to musikalske universene sammen på plate. Det er soloverk for instrumentet hennes, det gjelder – først en versjon for bratsj av Kurtágs uavsluttede miniatyrsamling «Jelek, játékok és üzenetek», og etterpå Ligetis sonate for solobratsj, skrevet i starten av 1990-tallet. Det er en fabelaktig plate, en finstemt, innforstått og autoritativ tolkning av disse to sentrale og særegne samtidskomponistene. Kashkashian risser opp Kurtágs ørsmå musikalske gester med skarp diamant. Hun følger de store stemningsskiftene gjennom Ligetis seks sprikende satser. Og hun demonstrerer underveis at de to gamle vennene, alle musikalske forskjeller til tross, likevel har noe til felles, en grunntone, en underliggende klang. Kanskje et «ungarsk» tonefall.  

Gullfuglen

Bergens Tidende, 18.09.2012

Nicola Benedetti

The Silver Violin

Kirill Karabits, dirigent

Bournemouth Symphony Orchestra

Decca

Filmmusikk og litt attåt

Nicola Benedetti, den unge skottske fiolinisten med det italienske navnet, er gullfuglen som alle klassiske plateselskaper drømmer om: En musiker som når ut til det helt store publikum. Sist helg spilte hun Max Bruch på Last Night Of The Proms. Dagen etter spratt hennes nyeste plate, The Silver Violin, inn og opp på Storbrittanias top 40-liste. Og ble den høyest plasserte klassiske platen noensinne. Den markedsføres som en plate med filmmusikk, men det er egentlig falsk reklame. For bortsett fra temaet fra Schindler’s List spiller Benedetti ingen av de vanlige Hollywoodsviskene. Derimot har hun tatt frem noen av Erich Korngold og Dmitri Shostakovitsjs gamle filmkomposisjoner. Og platens hovednummer er ikke filmmusikk i det hele tatt, men Korngolds sjeldent spilte fiolinkonsert fra 1945. Som hun fremfører teknisk briljant med flott erkeromantisk frasering. Dette er kanskje ikke det mest opplagte kjøpet for en klassisk platesamler. Men hvis du ikke har Korngolds fiolinkonsert i samlingen, er det et godt tilbud.

Fremdrift

Bergens Tidende, 11.09.2012

Musikk / Samtidsmusikk

Jakob Kullberg: Momentum

Aurora

Tre nordiske verk for cello og orkester

Den danske komponisten Per Nørgård fylte 80 i juli. Ifølge de danske avisene var det ikke mye feiring i den anledningen, bare en enkelt konsert i en liten sal på musikkonservatoriet i København med plass til 200. Dansk musikkliv kunne godt ha slått festen større opp – skrev en anmelder etterpå. Men fest og feiring kan være så mangt. Og det har faktisk vært mye mer feiring enn denne ene konserten, feiring i andre rom og i andre formater.

Ett eksempel er den nye utgivelsen fra Aurora, Norsk komponistforenings plateselskap, med den unge danske cellisten Jakob Kullberg og det spreke polske avantgardeensemble New Music Orchestra under ledelse av Szymon Bywalec. Platen starter med et av de verkene som ble spilt på bursdagskonserten i København: «Momentum», Nørgårds konsert for cello og kammerorkester, skrevet i 2009 i tett samarbeid med Kullberg.

Når de gamle komponistene skrev cellokonserter, brukte de først og fremst celloen som melodiinstrument. De fremhevet den intense klangen i det høye registret, de lot solostemmen vokse seg ut av og opp over orkesteret, fikk den til å trekke lange linjer. Det dreide seg om å få celloen til å synge. Nørgårds – og Kullbergs – cello synger ikke. Den «snakker» – noen ganger er den insisterende retorisk, den holder foredrag, men mest av alt er den en stemme som kommenterer, diskuterer og forklarer seg opp mot orkestersatsen i et parlando som minner om tonefaldet i dansk hverdagsspråk.

«Momentum» betyr fremdrift. Og fremdrift er det i dette verket. Kullbergs cello har noe på hjerte, den presser på, den vil fortelle noe viktig, merker man. Og til sist blir den helt alvorlig og høytidelig og åpner store perspektiver.

Jakob Kullberg er en teknisk sterk cellist. Og en stor musiker som tydeligvis er på hjemmebane i Nørgaards særpregede musikalske univers. At han også har sans for mer tradisjonelle løsninger når det gjelder forholdet mellom cello og orkester, demonstrerer han med en intens deklamerende og klagende fremførelse av Arne Nordheims «Tenebrae» fra 1982.

Siste verk på platen er finske Kaija Saariahos «Amers» fra 1992 – en komposisjon der vi får høre Kullberg i en helt annerledes rolle, nå ikke som solist, men nærmest som kammermusiker. For «Amers» er egentlig ikke en konsert. Det er et imponerende fargesprakende verk for «cello og elektro-akustisk ensemble», et magisk klirrende, ringlende klangmaleri som opphever skillet mellom forgrunn og bakgrunn og lar celloen være en av mange lydkilder.

Som det var

Bergens Tidende, 11.09.2012

John Cage: As It Is

ECM New Series

Den russiske John Cage-tradisjonen

To russiske kunstnere, pianisten Alexei Lubimov og vokalisten Natalia Pschenitschnikova, fremfører verk av John Cage – og tegner et bilde som er annerledes enn det vi vanligvis forbinder med ham. For hva vi møter her, er ikke tilfeldighetsfilosofen, performeren, zenbuddhisten Cage.  Det er komponisten Cage – representert med verker som for de flestes vedkommende stammer fra tiden før han ble avantgardeikon. Her er tidlige klaverstykker og stykker for preparert klaver, og her er tidlige sanger til tekster av Gertrude Stein, James Joyce og E E Cummings – alt sammen fremført nøkternt og presist av de to kunstnerne. I tillegg er det en «russisk» Cage vi får høre – ikke bare fordi de engelskspråklige sangene fremføres med tydelig russisk diksjon. Alexei Lubimov har vært talsmann for Cages musikk helt siden 1970-tallet. Han forteller om den russiske Cage-tradisjonen i tekstheftet der det også er fotografier fra Cages besøk i Sovjet i 1988. Platens tittel er «As it is» -- som det er. Men denne rørende, bevegende utgivelsen forteller også «hvordan det var» og åpner både musikalske og musikkhistoriske perspektiv.

Sensualitet

Bergens Tidende, 04.09.2012

Latino

Miloš

Deutsche Grammophon

Latinamerikansk gitarmusikk

Klassisk gitarist, født i Montenegro, utdannet i London. Navnet er Miloš  – etternavnet Karadaglić har han strøket av hensyn til det internasjonale publikum.  I 2011 fikk han eksklusivkontrakt med Deutsche Grammophon. Det førte til platen Mediterraneo, en bestseller med klassisk gitarmusikk fra landene rundt Middelhavet. Og nå kommer da Latino, en tungt promotert plate der han spiller verk fra Sydamerika. Som man kan forvente, er kjente gitarkomponister som Heitor Villa-Lobos, Leo Brouwer og Manuel Ponce representert på platen, men her er også tangomusikk signert av blant andre Astor Piazzolla og Carlos Gardel. Og, jo da, Miloš er helt ubestridelig et kjempetalent. Teknikken hans er formidabel, han former melodilinjene med voldsom ekspressivitet og han har et temperament som passer godt til den sensuelle latino-musikken. Men det er samtidig noe presset, noe hårdtpumpet, noe veldig demonstrativt macho over en del av tolkningene. Pluss at musikken til Piazzolla og Gardel er sauset inn i spesialskrevne arrangementer for strykere. Om alt dette skyldes Miloš selv, eller om det har å gjøre med at markedsavdelingen i DG drømmer om en ny bestseller, er vanskelig å si.

En hilsen fra det hinsides

Bergens Tidende, 04.09.2012

Bruckner: Symphony No.8

Wiener Philharmoniker

Herbert von Karajan, dirigent

Deutsche Grammophon

Herbert von Karajans siste Bruckner-tolkning

«Mr. Karajan eier dette verket», skrev en anmelder i New York Times i februar 1989. Den østerrikske dirigentlegenden var i byen sammen med Wienerfilharmonikerne og de hadde Anton Bruckners 8. symfoni på programmet. Karajans tidligere fortolkninger av nettopp dette verket står på et nivå helt for seg selv, skrev anmelderen – som også var kjempefornøyd med den fremførelsen han hadde fått høre kvelden før.

Et par måneder senere døde Karajan, 81 år gammel. Og ut på høsten kom da – nesten som en hilsen fra det hinsides – en plate med ham og Wienerfilharmonikerne sammen i Bruckners åttende. Platemerket var Deutsche Grammophon og innspillingen var gjort året før i november.

Den gang, på slutten av 1980-tallet, hadde ledelsen i Deutsche Grammophon ennå ikke besluttet seg for å satse på cd-formatet. Karajans siste Bruckner-tolkning ble utgitt på vinyl, og det måtte to plater til for å få plass til alle de 83 minuttene av denne mastodonten av en symfoni. Senere er Karajans 1988-versjon blitt gjenutgitt flere ganger på cd. Og nå kommer den igjen, denne gang som et av fire nye tilskudd til serien «The Originals», serien der Deutsche Grammophon tar frem legendariske innspillinger fra de store arkivene og forsøker å gjenskape det opprinnelige lydbildet fra vinyl-tiden ved hjelp av ny teknologi.

I 1989 skrev anmelderen i New York Times at Karajan spilte Bruckners åttende «slik denne symfonien var ment å skulle høres».  I dag, to årtier senere, er det neppe noen som har lyst til å uttale seg så bastant. Men det er likevel umulig ikke å bli imponert over platen. Wienerfilharmonikernes klang er varm og mørk med silkemyke strykere og strålende messing. Det er en nesten uutholdelig intensitet i fremførelsen, en sitrende, elektrisk strøm som løper gjennom hele verket frem mot det store klimakset i fjerde sats. Tolkningen er «feierlich» – høytidelig, festlig. Og bred, monumental, majestetisk – alle de kvalitetene man forbinder med den sene Karajan når han er på sin hjemmebane i det sentrale tysk-østerrikske repertoaret. Og samtidig klarer han å få frem de kammermusikalske momentene som også ligger i det store Bruckner-partituret. Pluss et vell av delikate detaljer som andre dirigenter ofte er tilbøyelige til å valse bortover.

Om dette ikke er Bruckners åttende «slik denne symfonien var ment å skulle høres», så er det i alle fall Bruckners åttende slik den sene Karajan mente den burde høres. Og det er godt nok. Godt å ha fått den med i «The Originals».

Fest og alvor

Bergens Tidende, 07.09.2012

Verk av Walton, Dorman, Kleven og Elgar

Martin Grubinger og Manuel Hofstätter, perkusjon

Norman Perryman, kinetisk maling

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Underholdning for alle pengene da BFO og Andrew Litton åpnet konsertsesongen.

Det er ikke mange som kjenner og spiller William Waltons konsert-ouverture Scapino. Andrew Litton gjør. Han innspilte den i sin tid da han var sjefdirigent for Bournemouth Symphony Orchestra. I går hadde han tatt den frem igjen. Og satt den opp som første nummer da han og BFO åpnet sesongen i Grieghallen. Det er ikke vanskelig å forstå poenget. For dette er en liten musikalsk knallperle, sprengfull av skarpe kontraster og kraftige orkestereffekter. Festlig, bråkete, hektisk musikk. Som ble entusiastisk dirigert av Litton og presist og effektivt framført av BFO. En flott åpning av en flott kveld med underholdning for alle pengene

Festlighetene fortsatte med israelske Avner Dormans «Spices, Perfumes, Toxins!» – en konsert i tre satser for slagverkduo og orkester med sesongens residensmusiker, den østerrikske perkusjonisten Martin Grubinger, i tett samspill med sin landsmann, BFO-prekusjonisten Manuel Hofstätter. Verket som er skrevet i 2006, er en slags forsinket musikalsk postmodernisme som monterer effekter og grep sammen fra mange forskjellige tradisjoner – arabiske skalaer, spanskinspirert klanger og jazz- og rockrytmikk i en uhøytidelig blanding. Orkestersatsen er sparsom. For dette er et verk som først og fremst er beregnet til å sette perkusjonistene i sentrum og la dem briljere. Hva de gjorde. Til de grader. Med forrykende, ekvilibristisk og underholdende spill bortover uendelige mengder av slagverk i spennet fra marimba til gonggonger. Stor, stående applaus – og en skjev ragtime som ekstranummer med Litton som vikar på marimba.

Etter pausen ble stemningen litt mer alvorlig med Arvid Klevens tunge symfoniske dikt «Lotusland» fra 1922, et verk som i samtiden ble ansett som temmelig unorsk på grunn av sine åpenlyse sitater og referanser til Debussys impresjonisme. Og så var det tid til Edward Elgars Enigmavariasjoner – i en storslått, bred, robust tolkning med mørke, varme strykerklanger og fine detaljer i treblåsere og messingen. Variasjonene ble akkompagnert av bildekunstneren Norman Perryman med et psykedelisk lysshow som ble projisert opp på en skjerm bak orkestret. Det hadde vi ikke trengt. Elgars musikk har farger nok i seg selv.

Norske evergreens

Bergens Tidende, 04.09.2012

Prøysen Goes Jazz

Fire Fyrer

Curling Legs

Snille jazzmusikere på besøk hos Alf Prøysen

Alf Prøysens norske evergreens, spilt av jazzmusikere? Tja, hvorfor ikke? Mange av melodiene egner seg faktisk utmerket til det, viser det seg. De Fire Fyrer som demonstrerer det på platen Prøysen Goes Jazz, er trombonisten og vokalisten Torbjørn Sunde, gitaristen Frode Kjekstad, trommisen Espen Rud og bassisten Sigurd Hole. Espen Rud har skrevet de fleste av arrangementene, og rytmegruppen legger en luftig, svingende ramme omkring Torbjørn Sunde som er platens musikalske sentrum. På trombonen improviserer han over Prøysen-sangene med stor, flott og grovkornet messingklang. Og han er en god jazzvokalist. Når han synger Prøysen-tekstene med sin hese, lett pressete stemme, minner han litt om Chet Baker, en assosiasjon som blir enda tydeligere når han slår over i scatsang. Prøysen Goes Jazz er en snill plate. De fire fyrene, som av og til får selskap av pianisten Ole Henrik Giørtz, bøyer Prøysen-melodiene en smule, men beveger seg aldri langt vekk fra utgangspunktet. Og som for å understreke forbindelsen tilbake til tradisjonen har de Nora Brockstedt med på to av numrene.

Guddommelig

Bergens Tidende, 04.09.2012

 

Filia Sion

Vox Clamantis

Jaan-Eik Tulve, dirigent

ECM New Series

Vakker korsang fra Estland

Plater med gregoriansk kirkemusikk pleier å være temmelig søvndyssende – noe med lange, ensformige melodilinjer sunget av alvorlige munker fra eksotiske klostre i Sør-Europa.  Og det er de færreste av oss som har musikkhistorisk kompetanse nok til å verdsette de ørsmå, subtile forskyvingene som oppstår underveis i disse uendelige melodilinjene. Men her kommer så en ECM-plate som bryter grundig med dette bildet. Det er det estiske vokalensemblet Vox Clamantis og dirigenten Jaan-Eik Tulve som framfører sanger fra Maria-tradisjonen. De glemmer selvsagt ikke at dette er musikk beregnet til andakt. Men de unngår den grå ensformigheten ved å designe platen som et variert recitalprogram: De har valgt ut Maria-sanger med stor tidsmessig og musikalsk spredning og de veksler mellom ensemble- og solosang og mellom herre- og damestemmer. Men først og fremst holder de lytteren våken fordi de synger så guddommelig godt. Dette er et profesjonelt velpleiet, veltrimmet kor med en utsøkt klangbehandling. Et kor som løfter disse sangene inn i kunstmusikkens rom.