Smak og avsmak

Musikkommentar, Bergens Tidende, 25.11.2009

Så var den der igjen. Historien om eliten som tråkker på massene. Fiffens finkulturelle snobberi skaper klasseforakt og fører til skjev fordeling av kulturstøtten sa Frank Aarebrot (11.11). Og fikk straks så hatten passet av Monica Mæland (17.11) som både belærte ham om kulturpolitikken i Bergen og om hvordan det forholder seg med folks musikksmak.

Jeg skal la ligge diskusjonen om kulturstøttens fordeling. Men kanskje det er på sin plass med en liten kommentar om musikksmak? 

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu – som Mæland henviste til – utga i 1979 boka «Distinksjonen» der han skrev at overklassen, middelklassen og arbeiderklassen har hver sitt distinkte kulturmønster. Samfunnets øvre lag utvikler en «ren» smak som legger vekt på kunsten og kulturens formelle aspekter. Og de bruker denne elitistiske smaken til å markere sosial avstand til arbeiderklassen som dyrker en mer «barbarisk» smak. 

Teorien svarte fint til tidsånden på 1970-tallet. Og det er mulig at det faktisk forholdt seg slik med det franske kulturforbruket på den tiden. Men allerede den gangen innvendte noen av Bourdieus kolleger at teorien hans bygger på et meget spinkelt materiale – en undersøkelse av 700 personer i 1963 supplert med en undersøkelse av 500 personer i 1968 – og at han brukte dette materialet til bastante konklusjoner om forhold de opprinnelige undersøkelsene slett ikke var designet til at belyse.

Senere undersøkelser, ofte basert på Bourdieus egen metodikk, har vist at flertallet av folk i den øvre delen av den sosiale rangstigen faktisk ikke har en spesielt «ren», finkulturell smak. De er tvert imot kulturelt «altetende» og spiller på et langt større register enn folk i den andre enden av skalaen både når det gjelder musikalsk smak og deltakelse i kulturelle aktiviteter. I tillegg er den gruppen som utelukkende dyrker den finkulturelle, «rene» smaken blitt mindre og mindre i tidens løp.

Situasjonen er altså betydelig mer komplisert enn Bourdieu ville ha det til. Men han hadde selvsagt rett i at folk bruker musikksmaken sin som et sosialt instrument. Når for eksempel en rockeanmelder forteller at han aldri kunne finne på å gå på klassisk konsert og høre gørrkjedelig felegnikking, så markerer han med sin spesielle versjon av den «rene», snevre smaken en bestemt gruppetilhørighet og en bestemt sosial identitet. På samme måte som når selv de mest altetende og inkluderende musikklyttere likevel blir voldsomt fornærmet hvis man tilbyr dem billetter til julekonserten med Sissel Kyrkjebø og Odd Nordstoga. Smak er avsmak – sa Bourdieu. Si meg hva du ikke liker, og jeg skal si deg hvem du er.

Fantasi

Bergens Tidende, 25.11.2009

Quiet Fragments

Euridice

Gamle mesterverker i dårlig selskap

Dagny Bakken er fiolinist med over 20 års fartstid i Oslo-Filharmonien der hun i dag er gruppeleder. I 2006 fikk hun Mariss Jansons’ stipendium for Oslo-Filharmoniens musikere, 100 000 kr. som hun blant annet brukte til å finansiere denne platen der hun spiller utvalgte stykker for solofiolin – langsomme satser fra Bachs sonater og partitaer og fra Telemans fantasier samt en enkelt av Bibers passacaglier. Selvsagt skal slike verk helst høres i deres opprinnelige musikalske sammenheng, ikke som enkeltstående stykker. Men Bakken spiller dem flott, med stor, sikker, klangfull tone, i det helt rette tempoet, høytidelig, med tyngde og med et nesten majestetisk foredrag i Bach-satsene. Dette er en virkelig god plate. Bortsett fra at Bakken – helt uforståelig – også har spilt inn et par av sine egne komposisjoner. Plassert i denne alvorlige konteksten blir deres musikalske fattigdom pinlig tydelig. Samtidig med at de totalt spolerer opplevelsen av de gamle mesterverkene.

Volvesang

Bergens Tidende, 25.11.2009

Volve Vokal

«Sildrande Lyd»

Gro Espedal, dirigent

Volve Vokal

Fin debutplate med samtidsmusikk

Volve Vokal er et ensemble for kvinnestemmer dirigert av Gro Espedal. De holder til i Bergen; de har vært i gang siden 2006; og de har klart seg godt i en rekke konkurranser – for eksempel ble de nummer 2 i årets Grieg International Choir Festival i kategorien samtidsmusikk. Og det er da også først og fremst samtidsmusikk de satser på. På debutplaten, «Sildrande Lyd», som nettopp er lansert på eget plateselskap, presenterer de norske vokalverk skrevet innenfor de siste 10 årene. Best lykkes de med Ola Gjeilos «Ubi Caritas», Gro Espedals fine tonesetting av Jan Erik Volds «Ønskediktet» samt diverse folketonearrangementer. I de mer ambisiøse verkene som er komponert av sværvektere som Knut Nystedt, Arne Nordheim og Egil Hovland merker man at Espedal og ensemblet har arbeidet grundig med frasering og stemmeføring. Her er mange fine øyeblikk, men også mye grums i de dissonante passasjene og en del ufokusert klang, spesielt i de høyeste stemmene.

Ny gammel musikk

Bergens Tidende, 25.11.2009

Concerto Italiano

Giuliano Carmignola, fiolin

Andrea Marcon, dirigent

Venice Baroque Orchestra

Archiv Produktion

Fire verdenspremierer fra den italienske barokken

De kalte Antonio Loll for «fiolinistenes Shakespeare». I samtiden var han like berømt og forgudet som Paganini. I dag er han glemt. Og det samme er Domenico Dall’Oglio, Michele Stratico og Pietro Nardini: Fire italienske fiolinister, fire feterte musikere som kunne fylle konsertsalene overalt i de europeiske storbyene på 1700-tallet. De var store virtuoser som skrev og framførte sin egen musikk – og musikken deres ble også glemt. Men her kommer så en plate der fiolinisten Giuliano Carmignola og Venice Baroque Orchestra spiller deres musikk og demonstrerer at italiensk fiolinmusikk fra barokken er annet og mer enn Vivaldi og Tartini. Det er fire verdenspremierer på platen, fire fiolinkonserter som gikk i arkivene da deres skapere gikk i graven, men som nå er hentet fram og som i Carmignolas elastiske og spreke fremføring klinger både friskt og elegant. Ikke stor og dyp musikk, kanskje, men musikk som gjerne kan høres i dag.

Cool Chopin

Bergens Tidende, 18.11.2009

Chopin: Piano Concertos

Rafal Blechacz, klaver

Jerzy Semkow, dirigent

Royal Concertgebouw Orchestra

Deutsche Grammophon

Ungdommelig machismo og virtuositet

Sist vi hørte Rafal Blechacz på plate, spilte han – litt trassig – sonater av Haydn, Mozart og Beethoven, musikk skrevet i de siste tiårene av 1700-tallet. Men når han nå faktisk er polakk og spiller klaver, og i tillegg har vunnet den store Chopin-konkurransen – ja, da er det ikke vanskelig å gjette hva både hans publikum og hans plateselskap forventer av ham. Så altså blir det Chopin for Blechacz. Igjen. Denne gangen de to klaverkonsertene med Concertgebouw-orkestret og den gode, polske dirigenten Jerzy Semkow som vi ikke har hørt på lenge. Blechacz kan disse konsertene til fingerspissen, han spiller dem flott og sprekt, med all den ungdommelige machismo og virtuositet som må til, og har også fin sans for de mer drømmende, ettertenksomme stemningene i Chopins musikk. Og han bikker aldri over i det svulmende, romantiske. Han er ung og cool, en pianist som spiller Chopin med samme musikalske nøkternhet som den unge Andnes i sin tid spilte Grieg.

Linedans

Bergens Tidende, 18.11.2009

Salzburg

Martha Argerich og Nelson Freire

Deutsche Grammophon

Musikk for to klaverer

Konserten var i august, og allerede i november ligger platen med liveopptaket i butikkene. Det er gått rask, så rask at man skulle tro det dreide seg et rockeband, men så er det altså to tilårskomne pianister vi hører – Martha Argerich og Nelson Freire, opptatt under festspillene i Salzburg i et program med musikk for to flygeler. Man skjønner godt hvorfor publikum i den store festspillsalen koker. For her er det pianistisk ekvilibrisme på høyeste nivå, og – som alltid når tornadoen Argerich er innblandet – spontane innfall og nervepirrende situasjoner, en slags musikalsk linedans som gjennomføres uten sikkerhetsnett, men som alltid ender godt. På programmet står Haydn-variasjonene av Brahms, Rakhmaninovs «Symfoniske danser» og Ravels «La Valse», tre transkripsjoner av orkesterverk, spilt så kraftfullt og klangfullt at man glemmer det bare er to instrumenter på scenen. At det firhendige formatet også åpner for mer sarte stemninger, demonstrerer Argerich og Freire med en fin, intim utgave av Schuberts «Grand Rondeau».

Spøk og alvor

Bergens Tidende, 13.11.2009

Verk av Messiaen, Mahler og Beethoven

Katarina Karneus, mezzosopran

Juanjo Mena, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

En gjestedirigent som kan gi BFO et virkelig løft

Olivier Messiaen var vanligvis ikke noen spøkefugl, men da han mot slutten av livet skrev et verk i anledning Mozart-jubileet i 1991, ga han det likevel tittelen «Un Sourire» – et smil. Og da BFO og den nye, faste gjestedirigenten Juanjo Mena fremførte dette tyste, delikate stykket i går kveld, forsto man hvorfor. For det var så mye letthet og munterhet i denne musikken at man kjente seg helt løftet.

Straks etterpå ble det alvor igjen. «Verden er blitt borte for meg» sang den svenske mezzosopranen Katarina Karneus som solist i Gustav Mahlers fem orkestersanger til tekster av Friedrich Rückert. Det er mye melankoli i disse romantiske sangene, mye klage over verdens flyktighet, over tap og fremmedhet – en melankoli og en sorg som Karneus fikk flott fram med sin kjølige, mørke stemme båret av BFOs kammermusikalske akkompagnement. 

Juanjo Mena hadde gjennom hele første avdeling et imponerende godt grep om orkesteret. Og etter pausen ble det tydelig at vi her har fått en gjestedirigent som kan gi BFO et virkelig løft. Det var en ro og en styrke over Beethovens «Pastorale»-symfoni – som i hans tolkning ble en bred, stor fortelling, et storslått utviklingsforløp med konflikter, utviklinger, overganger og løsning.

Bredde og fortellende fremstilling. Men sine steder kanskje også vel mye bredde. Mena slekter sin lærer Sergiu Celibidache på når han for eksempel setter andresatsens andante an i et drepende langsomt tempo, eller når han senker tempoet i de raske satsene og nærmest opphever skillet mellom melodi og akkompagnement – slik at skillet mellom musikalsk forgrunn og bakgrunn forsvinner og alle stemmer plutselig får like vekt. Det ga noen problemer underveis, blant annet for treblåserne. Og det var steder der den muisikalske sammenhengen i satsene var nær ved å briste. Men det var også sterke, uvante opplevelser – plutselig hørte man nye sider av denne ellers så kjente symfonien, sider som tilsynelatende har ligget der hele tiden, men sjeldent er blitt dradd fram.

Brennende intensitet og hemningsløs energi

Bergens Tidende, 11.11.2009

Beethoven: Strykekvartetter op. 130 og op. 133

Vertavo

Simax

Vertavo feirer 25 års jubileum med Beethovens to siste verk for strykekvartett

«Finsk jentekvartett» – var NTBs overskrift på pressemeldingen om at Vertavo skulle spille på Festspillene i 1989. Da hadde kvartetten med det merkelige navnet eksistert i fem år, og det var andre gangen de fire musikerne var på Festspillprogrammet.

Vel, vel. Etter hvert skjønte man jo at Vertavo faktisk var en kvartett med norske musikere. Men så var det dette med kjønnet da. Gjennom det meste av 1990-tallet ble Vertavo med usvikelig sikkerhet presentert i avisene som «den norske jentekvartetten» eller «den kvinnelige kvartetten» – av journalister og anmeldere som aldri ville drømt om å kalle for eksempel Emerson-kvartetten for en «guttekvartett».

Det er blitt bedre med tiden. I dag er det visst ikke lenger en sensasjon at fire kvinner har funnet sammen for å spille kammermusikk. I dag er Vertavo simpelthen Vertavo – den eneste norske strykekvartetten som opptrer på alle kontinenter og som spiller i det øverste, internasjonale toppsjiktet.

Vertavo har 25 års jubileum i år. Det feirer de fire musikerne med konsert og med «Strykekvartettens dag» til helgen i Oslo. Og Simax feirer det med utgivelsen av denne platen der Vertavo spiller Beethovens to siste verk for strykekvartett.

Uansett om jeg hører Vertavo på konsert eller på plate, blir jeg alltid slått av den brennende intensiteten og den hemningsløse energien i spillet deres. Også denne gangen. Mens mange andre, spesielt eldre, kvartetter dyrker den egale klangen og det sømløse samspillet, understreker Vertavo at disse verkene faktisk er skrevet for fire individuelle stemmer og at kvartettmusikk ikke er abstrakte, åndelige strukturerer, men tvert imot sanselig, materielt stoff. De fire musikerne er riktignok blitt litt mer slepne med årene. Men Beethovens op. 130 er nå en gang den siste av de såkalt gale kvartettene, og da må det bli trøkk og pasjon. Vertavo spiller de seks kontrastfulle satsene ut mot hverandre og markerer alle indre motsetninger og bruddflater med klarhet og kraft. Og spiller etterpå den enorme Grosse Fuge (op. 133), alvorlig, høytidelig, myndig – som en lang, nesten smertelig spenningsbue.  En flott jubileumsgave!

Stemmeskifte

Bergens Tidende, 11.11.2009

The Verdi Tenor

Marcelo Álvarez

Daniel Oren, dirigent

Orchestra Sinfonica di Milano Giuseppe Verdi

Decca

Formidabel dramatisk tenor

Han var 30 år gammel før han begynte å ta sangtimer og 33 da han debuterte profesjonelt. Men selv om tenoren Marcelo Álvarez kom sent i gang, har han nådd mye. Nå nærmer han seg de 50, han har vært igjennom tenorenes andre stemmeskifte og er begynt å ta på seg de store, tunge rollene – slik vi hører det på denne visittkortplaten med Verdi-arier. Det er en formidabel plate, dette. Her er den dramatiske tenoren vi drømte om, en sanger som kan fylle plassen etter Placido Domingo. En mørk, fyldig, maskulin stemme med tyngde og bærekraft i hele registret. Og en sanger som tør ta sjanser. Álvarez kaster seg ut i de store, dramatiske ariene uten forbehold, uten den forsiktige kalkulasjonen som ofte preget Domingo. Så får vi se hvordan det går videre frem. Plateselskapene har ikke behandlet Álvarez godt. Etter en karriere på 15 år har han bare et par arie-plater å vise til. Nå er han havnet hos Decca – som dessverre ikke er likefrem berømte for å ta vare på sangerne sine.

Tamt

Bergens Tidende, 11.11.2009

Improvisational: Four

Olga Konkova, klaver

Caprice Records

Lounge-klaver for jazzinteresserte

Svenske Caprice Records har laget sine egne dogmeregler: De spiller inn soloplater med ulike pianister i en konsertsal i Stockholm. Om natten. Musikken er improvisert, det er ingen genrekrav, men pianistene får først vite hva som er temaet rett før opptakene begynner. Den fjerde som forsøker seg på disse betingelsene, er russisk-norske Olga Konkova. Oppdraget hennes? Å improvisere over Joni Mitchell-låter. Den siste uken har jeg lyttet til resultatet. Igjen og igjen. Jeg vil så gjerne like denne platen – Caprice-reglene er jo spennende, Mitchell skriver gode låter, og Konkova er en sympatisk, fantasifull pianist. Likevel mister jeg konsentrasjonen. Hver gang. Jeg glemmer simpelthen å høre etter. For det er ikke noe på denne platen som trenger seg på, ikke noe som blir hengende i øret, ikke noe jeg ikke har hørt spilt med større intensitet av Keith Jarrett og mange andre. Bare elskverdig, høflig, tam klaverimprovisasjon. Lounge-klaver for jazzinteresserte.

I grenselandet

Bergens Tidende, 04.11.2009

Neharot

Verk av Betty Olivero, Tigran Mansurian og Eitan Steinberg

Kim Kashkashian, bratsj

ECM New Series

Kim Kashkashian spiller sørgesanger fra det nære Østen

På sin nye plate presenterer Kim Kashkashian musikk for bratsj og vekslende besetninger, skrevet av samtidskomponister fra Israel og Armenia. Alle verkene tar utgangspunkt i tradisjonelle sørgesanger fra det nære Østen, men rommer også innslag av andre, ofte ganske forskjelligartede musikalske tradisjoner. Her kombineres minimalistiske sekvenser med støyflater og lydbånd, her møtes akkordeon og nordafrikansk perkusjon, her er modernistisk strykermusikk og store orkestrale utladninger. Likevel er det et tydelig helhetspreg over platen, noe som ikke minst skyldes Kashkashians uttrykksfulle bratsj som hele tiden er i sentrum, klagende, anropende, manende, hele tiden i et register som ligger ganske tett på den menneskelige stemmen. Og selv om man ikke i utgangspunktet kjenner de musikalske tradisjonene det refereres til, virker musikken likevel fortrolig. Som «minner vi ikke kjente», slik Paul Griffiths skriver i tekstheftet.

Prøvesteinen

Bergens Tidende, 07.11.2009

Kantater av Johann Sebastian Bach.

Sunniva Lien Olsen (sopran), Kristin Mulders (alt), Vidar Hellkås (tenor) og

Halvor Festervoll Melien (baryton)

Karstein Askeland, orgel

Domkantor Kjetil Almenning, dirigent

Bergen Domkor og Bergen Bachsolister

Domkirken

Kjetil Almenning presenterer domkirkens nye kor

Det er ikke mange dager siden Bergens nye domkantor Kjetil Almenning vant den prestisjetunge Eric Ericson Award for kordirigenter i Stockholm.  I går kveld var han tilbake i Bergen og presenterte domkirkens nye kor, en oppgave som kanskje var like krevende og nervepirrende som den internasjonale konkurransen i Stockholm – i betraktning av hvor mye bråk det har vært om kantorstillingen. I tillegg har han bare hatt et par måneder til å etablere et kor til erstatning for Domkantoriet som forsvant sammen med Magnar Mangersnes.

Planen er at det nye Domkoret skal være et relativt lite kor med bare åtte sangere på hver stemme, men i går manglet det fremdeles et par stykker på herresiden. Kanskje derfor hadde Almenning valgt en myk start og presenterte sangerne sine i tre av de fire kantatene Bach skrev til 21. søndag etter Trinitatis, tre verk der koret spiller en meget tilbaketrukket rolle. I den første – «Was Gott tut, das ist wohlgetan» (BWV 98) – er det bare en kort, innledende kortsats. I den siste – «Ich habe meinem Zuversicht» (BWV 188) – er det bare en ultrakort, avsluttende koral.  Prøvesteinen ble da «Ich glaube lieber Herr, hilf meinem unglauben» (BWV 109) som har to litt større korsatser. Og her var det tydelig at det gjenstår en del høvling og sliping før det igjen blir skikkelig korklang i domkirken.  Fremføringen var generelt preget av ullen stemmeføring, grumset klang og uklar tekstuttale. Kanskje det var for tidlig å slippe koret løs?

Til gjengjeld hadde Almenning med seg fire gode, unge solister som ubesvært føyde seg inn i Bachs musikalske univers. Spesielt merket vi oss den ekspressive alten Kristin Mulders. Og barytonen Halvor Festervoll Melien imponerte med bred, fortellende fremføring av teksten og stor, sikker klang i dybden.

Og så var det orkesteret, da, Bergen Bachsolister – som var det hele verdt. Ni musikere som under fiolinisten Dag Eriksens myndige og energiske ledelse hele tiden fant det helt riktige tempoet og den helt riktige balansen i forhold til solistene. Lett, elastisk, musikalsk – med slyngede fiolinsoloer og swingende oboer. Og i tillegg fikk vi høre Karstein Askeland som solist i BWV 188 der den innledende Sinfonia slett og rett er første sats av Bachs cembalokonsert i d-moll, arrangert for orgel og orkester.

Med Andsnes på utstilling

Bergens Tidende, 04.11.2009

Verk av Mussorgskij og Schumann

Leif Ove Andsnes, klaver

EMI

Monumental tolkning av Mussorgskijs bilder

Det finnes om lag femten forskjellige orkestreringer av Modest Mussorgskijs klaversuite «Bilder fra en utstilling». At så mange komponister og musikere har prøvd å gjøre dette verket om til orkestermusikk gjennom årene, sier noe om de klangmulighetene det rommer. Men det forteller kanskje først og fremst at disse utstillingsbildene alltid er blitt opplevd som problematiske: De er riktignok skrevet for klaver, men de krever det helt store orkesterformatet for å komme til sin rett.

Det imponerende ved den tolkningen Leif Ove Andsnes nå presenterer, er at han så å si fører verket tilbake til klaveret: Han spiller utstillingsbildene slik de opprinnelig var tenkt – som klavermusikk – og bruker hele sin fabelaktige teknikk til å åpne opp for de orkestrale dimensjonene i de enkelte stykkene. Og demonstrerer overbevisende at hele den monumentale klangen, alle disse fargene og alle disse brå skiftene faktisk kan kalles frem ved hjelp av et vanlig flygel.

Det starter med den første «Promenade» i rask gange og skjev 11/4 takt. Så braker det løs. Med tyngde og fremdrift i bildet av oksekjerren, med utsøkt klanglig karakteristikk av de to jødene, med majestetiske akkordblokker i bildet av den svære porten i Kiev. Det er det store uttrykket som dominerer. Men det blir også plass til sorgfulle, melankolske stemninger i bildet av det gamle slottet. Og det er letthet og, ikke minst, humor i skissene av barna i Tuileriene og kyllingene i eggeskallene.

Andsnes har valgt å koble Utstillingsbildene med Robert Schumanns «Kinderszenen», en ikke helt overbevisende kombinasjon. De to verkene er selvsagt ikke spilt inn etter hverandre som på en konsert. Men når man hører platen, virker det likevel som om Mussorgskij har tatt all oppmerksomheten og kraften. Det er mange fine momenter underveis i barnescenene, spesielt i langsomme stykker som «Bittendes Kind» og «Der Dichter spricht», men som helhet er det noe prosaisk og pensumaktig over fremføringen.     

Kjøper man de luxe utgaven av platen, får man i tillegg en dvd med et opptak fra i sommer da Andsnes fremførte Utstillingsbildene i Risør akkompagnert av videofilmer av og med performancekunstneren Robin Rhode. Det er også med en dokumentar om utviklingen av dette prosjektet. På kunstscenen er Rhode kjent som en «one trick pony», en kunstner med bare en enkelt greie i posen, i hans tilfelle dreier det seg om enkle stop/motion-animasjoner, vanligvis laget i en eller annen god saks tjeneste. I prosjektet med Andsnes fortsetter han med dette, men utvider også repertoaret en smule. Blant annet har han laget opptak av et flygel som blir oversvømt og senere destruert. Det er enkelt tenkt og dørgende uinteressant. 

Monumentalt

Bergens Tidende, 02.11.2009

J. S. Bach: Messe i h-moll

Dirigent: Martin André

Kordirigent: Håkon Matti Skrede

Collegiûm Mûsicûms kor og orkester

Korskirken

Storslått fremføring av Bachs h-mollmesse

Bach skrev h-mollmessen ferdig det siste året før han døde, men det gikk nesten hundre år før den ble oppført i sin helhet. Så er dette da heller ikke en messe i vanlig forstand, men en slags oppsummering av hele hans kirkemusikalske verk, en storslått montasje og bearbeidning av en lang rekke komposisjoner skrevet over en periode på førti år. Resultatet er en messe som sprenger alle vante rammer. Med en spilletid på to timer kan den ikke passes inn i en vanlig gudstjeneste, heller ikke i andre tradisjonelle, liturgiske sammenhenger. Den må høres i en konsertfremførelse – slik Collegiûm Mûsicûms kor og orkester fremførte den i Korskirken i går under ledelse av den engelske dirigenten Martin André.

Det er tiende gang Martin André dirigerer Collegiûm Mûsicûm. Vi husker fra tidligere besøk hvordan han i verker fra barokken og den tidlige klassikken velger elastiske tempi og av og til kommer opp med nesten kammermusikalske løsninger.  Derfor var det kanskje litt overraskende at han i h-mollmessen satset på et så pass tradisjonelt foredrag med stor gestikk og romslige tempi, med maksimal bredde i tuttisatsene og med voldsom markering av de mange brå, dynamiske overgangene. Det ga tolkningen alvor og monumentalitet. Og det ga Collegiûm Mûsicûms kor ro og tyngde. Men det var også en del steder der man kunne ønske mer nerve og intensitet – som for eksempel i Cruxifixus-satsen som ble nesten for slepende langsom.

Collegiûm Mûsicûms kor er under Håkon Matti Skredes ledelse blitt en viktig faktor i byens musikkliv. De løste denne krevende oppgaven med bravur. Derimot sliter det sammensatte orkestret fremdeles med en del problemer. Her var for eksempel mange fine detaljer underveis, blant annet delikate innsatser fra fløyter og oboer og smellende, funklende trompeter, men det var også litt for mange ustø passasjer og surt spill i strykerne. Pluss at continuo-ensemblet ikke alltid var helt enige med André om hans tempovalg.

H-mollmessen er et verk der koret spiller hovedrollen, mens de fire solistene bare kommer frem i korte glimt. Solistkvartettens ubestridte midtpunkt denne kvelden var mezzosopranen Lise Davidsen som sang sine partier med imponerende sikker, bærekraftig stemme og med så mye punch at hun av og til skygget for Hilde Veslemøy Hagens kjølige, slanke sopran. På herresiden merket vi oss Mathias Gillebo solide tenor og bassen Simon Kirkbride som ikke virket helt bekvem i den dype, første arien men som til gjengjeld kom sterkt igjen i Spiritus Sanctus.