Årets musikk

Bergens Tidende, 28.12.2006

Både på det nasjonale og det lokale planet dreidde årets viktigste musikkbegivenheter seg om opera. At en erfaren administrator som Tom Remlov ble tilsatt som kaptein for Den Norske Opera, lover godt for sjøsettingen av supertankeren i Bjørvika i 2008. At lokale institusjoner som DNS, Festspillene, BFO og Grieghallen nå jobber sammen i selskapet Den Nye Opera og får støtte over statsbudsjettet for 2007, vitner om vilje til å etablere en profesjonell opera i Bergen. Om det vil lykkes å innfri de store ambisjonene, gjenstår å se. Ved juletid neste år vet vi kanskje litt mer. 

Årets plater:

1. Beethoven: Klaversonater, opp. 109, 110, 111. Mitsuko Uchida. Philips.

2. Nancarrow: Studies for Player Piano Nos 1-12. Dabringhaus und Grimm

3. Schumann: Carnaval; Études Symphoniques. Pierre-Laurent Aimard, klaver. Warner Classics.

4. Sonny, Please. Sonny Rollins. Doxy

5. Mozart: Fiolinsonater, vol. 3. Rachel Podger, fiolin. Channel Classics

6. Beethoven: Klaversonater, opp. 10 and 13. András Schiff. ECM New Series

7. Bach: Cantatas vol 19. The English Baroque Soloists, John Eliot Gardiner (dir.). Soli Deo Gloria

8. Mozart: Messe i c-moll. Natalie Dassay, Véronique Gens, Le Concert d'Astrée, Louis Langrée (dir.). Virgin Classics

9. Richard Strauss: Alpesymfoni. Staatskapelle Weimar, Antoni Wit. Naxos

10. In evening air. Piano Moods 1900-2000. Øivind Aase, klaver. thema

Spam, scam og spin

Kommentar, Bergens Tidende, 17.12.2006

Alle som bruker e-post, kjenner situasjonen. Man åpner den elektroniske postkassen og oppdager at den er full av hilsener fra ukjente mennesker.

Michael og Vivian skriver til meg som om vi var gamle venner. Robert vil selge meg Viagra, Chris lover meg pornofilmer. Molly gir meg gode råd og foreslår at jeg investerer mine sparepenger i en ny, meget lovende aksje.

Og i postkassen er det også alltid et brev fra en eller annen høytstående nigeriansk embetsmann eller fra en enke i Hviterussland som sjenerøst tilbyr å overføre millioner av dollar til bankkontoen min.

SPAM. UØNSKET POST. Post man ikke har bedt om. Det er irriterende. Og det er tidkrevende å fjerne fra postkassen. Men av og til forsvinner de glorete tilbudene om billig medisin og lukrative aksjekjøp. E-postmesteren har installert et nytt spamfilter. Postsystemet klarer å skille mellom ønsket og uønsket post. I hvert fall en stund. Men det varer ikke lenge før det hele starter forfra igjen.

I høst har det vært spesielt ille. Antallet spambrev er fordoblet på verdensplan i løpet av det siste året. Seksti milliarder brev går av sted hver dag og rammer postkasser i alle avkroker av kloden. Ekspertene regner med at så mange som ni av ti e-postmeldinger er spam. Og spam er blitt vanskeligere å unngå — for avsenderne blir bedre og bedre til å kamuflere tekstene sine slik at filtrene ikke fanger dem.

Hvor har jeg dette fra? Fra en artikkel i New York Times sist uke. Den ble sendt direkte til min pc via RSS-leseren min, en slags elektronisk informasjonstjeneste som forteller meg når forskjellige aviser og nettsteder har nyheter innenfor stoffområder som interesserer meg.

RSS OG SPAM markerer ytterpunktene i det nye, globaliserte kommunikasjonssystemet som har utviklet seg omkring internett. På den ene siden har vi tjenester som RSS og Google - tjenester som gjør det mulig å lete etter og finne informasjon man er spesielt interessert i. På den andre siden har vi spam, den anonyme masseutsendelsen av informasjon som ingen har bedt om.

Spam irriterer oss fordi de fleste av de uønskede brevene som dumper ned i e-postkassen er «scam» - åpenlyse forsøk på å få oss til å utlevere bankkontonumre eller medvirke til at ukurante aksjer stiger og andre forsøk på svindel.

Men svindel er bare en liten del av fenomenet. Og spam er selvsagt ikke bare noe du finner på internett. Det er et gammelt, velkjent fenomen. Hver dag fyller postbudet din «egentlige», fysiske postkasse med reklamer og gratisaviser.

OM KVELDEN MÅ DU slite med masete telefonselgere. Avisen din er full av reklametillegg. Og for å komme fra utenriksstoffet til sporten, må du bla gjennom drøssevis sider med uinteressante rubrikkannonser som du ikke har bedt om å se og ikke har interesse av å se.

Hvis du vil ha med deg de to-tre egentlige nyhetene på Dagsrevyen, må du sitte en halv time og høre på politikere og bedriftsledere som har vært på kurs og lært hvordan man snakker om noe annet enn hva journalisten spør om.

Verden er full av uoppfordret, uønsket og irrelevant informasjon. Verden er full av spam og spin.

Hvis man bruker internett og går direkte til den relevante informasjonen, trenger man ikke å hakke seg gjennom den vanlige jungelen av irrelevante nyheter og informasjon og reklame som preger avisene og kringkastingsmediene.

Men hvordan skal da reklamebyråer, politikere, spinndoktorer og svindlere få tak i folk? Vel, de må naturligvis bryte inn i de kanalene som folk bruker når de samler informasjon på nettet. Derfor er det etter hvert blitt reklamer på Google - ja, egentlig er det reklamen som finansierer hele tjenesten.

NÅR JEG BRUKER RSS -leseren min, finner jeg ganske visst raskt frem til den informasjonen jeg søker, men den ligger på nettsider som er fulle av reklame og meddelelser fra veldedige organisasjoner.

Man lærer etter hvert å overse den slags, å betrakte reklamemaset som en nødvendig kostnad man må betale for å få lov å bruke et effektivt verktøy. Spammen i e-postkassen er vanskeligere å overse.

Den er irriterende, støtende på en annen måte enn reklamene på nettet. Fordi den oppsøker oss. Fordi den bryter inn i et privat område. Men mest av alt fordi den er så fornærmende primitiv. Og fordi de tydelige svindelforsøkene minner oss om hva som er det egentlige poenget med all annen uoppfordret, uønsket informasjon som hagler ned over oss i hverdagen: Å lure oss - få oss til å kjøpe ting vi ikke trenger, få oss til å akseptere argumenter som ikke holder. Få oss på andre tanker. Få oss til å glemme.

Elg på vidvanke

Bergens Tidende, 06.12.2006

Elk Sonata
Håvard Gimse, klaver

Lars Anders Tomter, bratsj

Nordic Sound

Norsk kammermusikk for bratsj og klaver

Verket har fått tilnavnet «Elgsonaten» fordi det sto en elg og stirret på Johan Kvandal hver gang han så ut av vinduet mens han skrev det. Men tro ikke at resultatet da er blitt et stykke musikalsk «elg i solnedgang». Vel er det både tradisjonell norsk fritonalitet og stumper av folketoner i denne sonaten for bratsj og klaver (op. 81), men det er først og fremst mye frisk, dramatisk musikk med skarpe kanter og et uttrykk som spenner fra det voldsomt utagerende til det inderlig såre og vare. Lars Anders Tomter og Håvard Gimse spiller sonaten samstemt og entusiastisk, med fin sans for Kvandals brå stemningsskift. De fortsetter i samme sporet på resten av platen der de byr på stykker av Ragnar Söderlind og en upretensiøs sonatine av Harald Sæverud. Pluss enda et verk av Kvandal – hans Elegi og Capriccio for solo bratsj (op. 47) som Tomter uroppførte i 1976 og her fremfører med stor gestikk og mye humor.

Fra det hinsides

Bergens Tidende, 06.12.2006

So There

Steve Swallow med Robert Creeley, Steve Kuhn og Cikada Strykekvartett

XtraWatt

Steve Swallow møter Cikada

Det er et kvart århundre siden bassisten Steve Swallow ga ut «Home», ECM-platen med tonesetninger av Robert Creeley-dikt. Den gangen ble diktene sunget av Shirley Jordan. På den nye platen er det Creeley selv som leser tekstene – i opptak fra 2001, fire år før han døde. Swallows har lagt musikken sin inn over Creeleys stemme i ettertid, og har skapt et sterkt og nærværende verk. Creeley leser sine ultrakorte, konsentrerte tekster som en slags hilsen fra det hinsides, mens Swallov og pianisten Steve Kuhn svarer med enkle, skarpskårne improvisasjoner. I tillegg har Swallow skrevet en serie korte komposisjoner for strykere. Jazz & poetry pluss jazzmusikere i samspill med klassisk utdannede strykere – slikt pleier å være ulidelig kitschy. Men på denne platen lykkes det meste. Fordi Swallow er en stilsikker musiker. Og fordi strykerkomposisjonene spilles nøkternt og cool av «vår egen», fabelaktige Cikada Strykekvartett.

La Stupenda

Bergens Tidende, 06.12.2006

Joan Sutherland

The Voice of the Century

Decca

Bursdagsfeiring av Joan Sutherland

For en måned siden fylte den australske sopranen Joan Sutherland 80 år. Og Decca, hennes plateselskap gjennom en menneskealder, feiret bursdagen med denne rause dobbelt-cd’en. Tittelen er «Århundrets stemme» – og her har Decca nok tatt munnen litt for full. Men gjennom det meste av 1960-tallet og et godt stykke inn på 1970-tallet var Sutherland i det minste uten konkurranse når det gjelder det sentrale bel canto-repertoaret. De to cd’ene er fylt til randen med – prisverdig lange – utdrag av innspilninger fra nettopp denne perioden. Vanvidscenen fra «Lucia di Lammermoor» – hennes største triumf – er naturligvis representert. Pluss drøssevis av eksempler på hvordan hun tolket kjente og mindre kjente roller. Og det er anledning til å høre henne i duetter med Pavarotti. Og det er en liten bok med en illustrert diskografi over hennes Decca-innspilninger. I samtiden kalte de henne «La Stupenda» – den forbløffende. Lytt til disse to platene og forstå hvorfor.

Høydeskrekk

Bergens Tidende, 29.11.2006

Leoncavallo: Pagliacci

med Andrea Bocelli (Canio) og Ana María Martínez (Nedda)

Orchestra e Coro del Teatro Massimo Bellini di Catania

Steven Mercurio, dirigent

Decca

Et gjenhør med Andrea Bocelli i rollen som operasanger

Ørten hundre anmeldere har allerede sagt det: Andrea Bocelli har en myk, varm stemme som passer glimrende til den lettere delen av bel canto-repertoaret – men han er ikke operasanger. På denne innspilningen av Leoncavallos «Pagliacci» merker man at han har jobbet med teknikken, men allerede i den første store arien, «Un tal gioco», melder de gamle problemene seg. Han har simpelthen ikke hva som kreves for å klare de store utblåsningene i toppen. Resten av tiden sitter man da og venter og gruer seg for de stedene der melodiene uunngåelig klatrer oppover og stemmen hans uunngåelig blir skjærende og stangende. Det er synd. For det er ellers mye godt å si om denne platen. Steven Mercurio og Bellini-orkestret gir en robust tolkning av partituret, og den unge sopranen Ana María Martínez er en glimrende Nedda som man gjerne skulle hørt i en annen sammenheng.

Lærer og elev

Bergens Tidende, 22.11.2006

Bjørn Boysen spiller Arild Sandvold

Euridice

Orgelmusikk for spesielt interesserte

Arild Sandvold var kantor og domorganist i Oslo fra 1933 til 1966. Bjørn Boysen var hans elev og ble etter hver selv en sentral figur i det norske orgelmiljøet. I dag er han organist ved Oslo Konserthus og professor i orgel ved Musikkhøgskolen. På platen møter vi ham først og fremst i rollen som medlevende fortolker av den gamle lærerens verk – som er en tidstypisk norsk blanding av senromantikk, neoklassikk og folketone. Her er kraftige fargevirkninger og store utblåsninger side om side med barokke satsformer, streng polyfon linjeføring og fantasier over enkle folkemelodier. Boysen spiller det hele med venerasjon og entusiasme – på det ærverdige Frobeniusorgelet i Århus domkirke. Likevel er det ikke til å komme utenom at det er noe trett og utdatert over musikken. Men fint at den nå foreligger på plate – som dokumentasjon av en historisk epoke i norsk kirkemusikk.

Førti år etter

Bergens Tidende, 15.11.2006

Don Byron

Do The Boomerang

Blue Note

Don Byron på gjengrodde stier

Det er psykedeliske farger på coveret. Designet likner noe fra den gang bestemor var ung. Og platen heter «Do The Boomerang». Er det tre-fire bjeller som ringer? Yes! Junior Walker and The Allstars. Motown. Tenorsax. Soul, sang. The sixties. Det er ganske visst ikke den ekte varen, dette, men en moderne hyllest til Walker. Og det er godt nok. For det er billedstormeren Don Byron som for en stund har lagt klarinettene til side, og nå fører an med høyt løftet sax. Alle de gamle hits er med – Shotgun, Boomerang, What Does It Take, Roadrunner osv. Og Byron holder seg stort sett til det klassiske single-formatet med en spilletid på omkring tre minutter på de fleste av numrene. Det eneste som røper at det faktisk er gått førti år, er Byrons egne soloer – som er noe mer avanserte Walkers. Pluss at Brad Jones føyer en funky basslinje til det gamle oppsettet med hammondorgel, elgitar, trommer.   

Minimalistisk Tosca

Bergens Tidende, 08.11.2006

Giacomo Puccini: Tosca

Anda Louise Bogza (Tosca), Igor Ján (Cavaradossi), Richard Haan (Scarpia)

Regi og lysdesign: Martin Otava

Scenografi: Ján Zavarzký

Kostymer: Dana Svobodová

Bergen Filharmoniske Orkester og kor, Kor Vest, barnekor fra Askøy kulturskole.

Dirigent: Andrew Litton

Den Nye Opera

Grieghallen

Den Nye Opera presenterer seg med Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton som trumfkort

I det langvarige spillet om opera i Bergen sitter selskapet Den Nye Opera med to trumfkort: Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton. Hvis noen skulle være i tvil, er det bare å gå i Grieghallen og høre oppsetningen av Tosca i denne uke. Med en gang de første tunge blåserakkordene klinger, vet man at dette kommer til å bli godt. Orkestret er samspilt og velfungerende, og Litton fører musikerne igjennom Puccinis krydrede, komplekse partitur med vanlig overblikk og kontroll – og med samme omhu for detaljen som når han dirigerer en torsdagskonsert. Det blomstrer og gror i orkestergraven. Oppe på scenen er det knapt så frodig.

Når Puccini og hans librettister lot handlingen i Tosca utspille seg i Sant' Andrea della Valle, Palazzo Farnese og Castel Sant'Angelo, hadde de selvsagt en mening med det. I denne oppsetningen har scenografen Ján Zavarzký valgt å se bort fra disse poengene. Han stryker de historiske referansene til konkrete, romerske lokaliteter og presenterer i stedet operaen i en stilisert dekorasjon der et stort gitterverk og noen få, enkle rekvisitter brukes til å antyde de ulike rommene. Derved mister han en del helt sentrale politisk-historiske dimensjoner i handlingen. Likevel fungerer hans minimalistiske scenografi utmerket, i det minste i denne oppsetningen der regissøren Martin Otava legger hovedvekten på de psykologiske spenningene mellom de tre sentrale figurene – den sjalu Tosca, hennes elsker, maleren Cavaradossi og politisjefen Scarpia.  

Otava, Zavarzký og designeren Dana Svobodová har arbeidet sammen før, i Praha og Warszawa. Og med tjekkiske Richard Haan som erstatning for den sykemeldte Ronnie Johansen i rollen som Scarpia, har vi nå i Grieghallen den samme Tosca-trioen som Otava og Statsoperaen i Praha har turnert med i høst. Det burde garantere for en helhetlig fremførelse, men på premieren virket trioen likevel ikke spesielt samstemt.

Det var den rumenske sopranen Anda Louise Bogza som tegnet seg for den mest konsekvente prestasjonen. Hun var kvelden igjennom en effektiv, høydramatisk Tosca med skarp, kraftig stemme og god styrke i toppen – at hun bommet fatalt på den høye C i «Vissi d’arte», får så være. Den russiske tenoren Igor Ján i rollen som Cavaradossi hadde startproblemer i «Recondita armonia» og virket ellers generelt noe ustø, bl.a. med kraftig bruk av støttetoner når han skulle opp i høyden. Richard Haan sang Scarpia med rumlende, buldrende stemme og uten større psykologiske investeringer i rollen. Da var politiagenten Spoletta, sunget av den glimrende tenoren Hubert Francis, en langt farligere og langt mer demonisk figur. Blant de norske medvirkende merket vi oss Håvard Stensvold som Angelotti og Espen Fegran som sakristanen. Pluss det sammensatte koret – som blant annet hadde en flott, effektfull entre i første akt.

Et godt orkester, en god dirigent, regi midt på treet, et blandet ensemble av sangere – det er vanskelig å konkludere entydig om denne første oppsetningen fra Den Nye Opera. Vi må vente og se hvordan de klarer den neste. Det blir Verdis Don Carlos – om et år.

Helt uakseptabelt

Kommentar, Bergens Tidende, 05.11.2006

Kremlologene er tilbake i journalistikken.

DA STALIN REGJERTE i Kreml, var det ingen utenfor den innerste kretsen som visste helt presist hva som foregikk. Alle verdens kremlologer var henvist til å studere hvem av lederne som ble omtalt hvordan i avisene, hvem som var plassert hvor på tribunen ved 1. mai-paradene, hvem som var til stede ved de offisielle middagene — for å finne ut hvem som var i kritthuset og hvem som var falt i unåde. Det var de små tegnene, de nesten umerkelige forskyvningene og endringene, som talte - og fortalte om store omveltninger bak fasaden.

MYE ER ANNERLEDES NÅ. Både i øst og i vest. Men deler av den politiske verden virker fremdeles som en bok skrevet i en kode som bare kan tydes av dem som har adgang til den innerste kretsen. Hva som - egentlig - skjer bak de lukkede dørene, får vi vanligvis først vite etterpå, for eksempel når vi kaster oss over den siste biografien skrevet av en pensjonert statsminister eller president, eller når Watergate-skandalens Bob Woodward gir ut en ny bok om forrige års begivenheter.

VANLIGE POLITISKE JOURNALISTER og analytikere som prøver å finne ut hva som skjer nettopp nå, er vanskelig stilt. De står utenfor døren, utenfor begivenhetenes sentrum, og kjemper med pressetalsmenn og spinndoktorer. De mange tilfellene i det siste der mikrofoner - helt tilfeldig - ikke blir slått av under statsmiddager eller etter viktige pressemøter, vitner om en brennende interesse for å komme igjennom, komme inn bak den offisielle fasaden, de store uttalelsene, de pompøse dokumentene og få sikker viten om hva som - egentlig - foregår. Foreløpig er fangsten minimal. At president Bush ikke tar burgeren ut av munnen når han møter den engelske statsministeren, at han hilser ham med ordene «Yo, Blair!» og behandler ham som en irriterende, slesk visergutt, kan neppe overraske noen. Heller ikke at president Chirac har problemer med engelsk haute cuisine, eller at Putin mener at det er et tegn på mandighet å voldta så mange kvinner som mulig.

I USA ER POLITISKE JOURNALISTER og analytikere etter hvert begynt å ta de gammeldags kremlologiske metodene i bruk igjen for å forstå hva som skjer under den offisielle overflaten. De teller ord - ordene i talene fra Det hvite hus. Forleden kunne avisen Washington Post fortelle at president Bush i de første tre kvartal av 2006 har erklært begivenheter og resultater «uakseptable» mer enn dobbelt så mange ganger som i hele 2005, og nesten fire ganger så mange som i 2004. Opprøret i Irak er uakseptabelt, sier han. Amerikanere som mener at troppene må hjem, er uakseptable. Lover som forbyr tortur av fanger, er uakseptable. Irans atomprogram er uakseptabelt. Nord Koreas prøvesprengninger er uakseptable. Resultatene fra matteprøvene på grunnskolene i Maryland er uakseptable. Og så videre.

ER DETTE ET TEGN? Og hvis det er tilfellet, hva er det da et tegn på? Hva er det som - egentlig - er skjedd? Hva betyr det at lederen av den eneste gjenværende supermakten mer og mer opplever sin omverden som uakseptabel? Dessverre er kremlologi ingen eksakt vitenskap. De amerikanske journalistene leser ordstatistikken på helt ulike måter. Noen peker på at «uakseptabel» er det sterkeste ordet en statsleder kan bruke, og at det i de fleste sammenhenger er ensbetydende med en underforstått trussel fremsatt på bakgrunn av en konkret politisk analyse. Andre tolker statistikken mer psykologisk. De viser til at Bush kommer med disse uttalelsene på et tidspunkt da ingenting går etter planen - verken i utlandet eller på den hjemlige scenen. De ser hans bruk av «uakseptabel» som et tegn på stigende frustrasjon over tap av politisk innflytelse.

DET ER SELVSAGT INTERESSANT å lese slike tolkninger. Men kanskje det aller mest interessante er selve tolkningen som fenomen - dette at politiske journalister og analytikere igjen er blitt kremlologer. Etter i årevis å ha vært utsatt for effektive spinndoktorers fordreininger og manipulasjoner, og etter å ha sviktet fatalt under opptakten til den såkalte krig mot terror, har den fjerde statsmakts stolte menn og kvinner endelig innsett at de er blitt brukt og misbrukt, og at de ikke kan stole på hva man forteller dem. De har kapitulert og forstått at hvis de vil vite hva som - egentlig - foregår, kan de like gjerne begynne å telle ord eller lese i kaffegrut.

Smakebiter

Bergens Tidende, 01.11.2006

Anna Netrebko

Russian Album

DG

En plate for Netrebko-fans

Deutsche Gramophon presser sitronen og gir ut enda en recital-plate med Anna Netrebko, det nye sopran-håpet. I 2003 var det blandede arier, i 2005 italienske arier, i sommer et Mozart-album. Og nå i høst altså et russisk album med utdrag fra operaer i spennet fra Tsjaikovskij til Prokofiev pluss et par romanser. Man merker hun er på hjemmebane i dette repertoaret. Hun synger fritt og levende, med imponerende stor, presis stemme, og hun blir båret frem av Mariinskij-teatrets orkester og den karismatiske dirigenten Valery Gergiev, mannen som oppdaget henne i sin tid. Det er mye flott musikk på denne platen, ingen tvil om det. Men så var det recital-formatet, da. To av numrene på platen er så lange at Netrebko får tid til å utvikle rollekarakteriseringen, resten er smakebiter som nesten er ferdige før hun får begynt. Så dette er nok ikke en plate for andre enn de aller mest ihuga Netrebko-fans.

Saxophone Colossus

Bergens Tidende, 01.11.2006

Sonny, Please

Sonny Rollins, tenorsax

Doxy

Sonny Rollins er tilbake. I storform.

Det er hans første studioplate i fem år. Og Sonny Rollins demonstrerer – enda en gang – at han kan blåse sokkene av de fleste i bransjen. At han er 76 år, nevner vi bare i forbifarten. Det er fire originalkomposisjoner på platen, fire minimalistiske melodier basert på helt enkle akkordrekker, fire typiske Rollins-låter som ramme om ville, frodige, humoristiske improvisasjoner. I tillegg tre standards: Den uoppslitelige balladen «Stairway To The Stars» pluss to popmelodier man sjeldent hører i jazzsammenheng. Hvem skulle tro det var mulig å få noe vettug ut av serenaden fra «Harlekins Millioner». Vel, Rollins kan det. Han splitter den gamle svisken i atomer og reiser et blomstrende, barokkslott på ruinene. Medspillerne hans er kompetente, men ikke spesielt oppsiktsvekkende. Dette er Rollins’ plate, innspilt på hans eget platemerke «Doxy». Den kan bare kjøpes på nettet, på www.sonnyrollins.com.

Den sørgende moder

Bergens Tidende, 25.10.2006

Pergolesi: Stabat Mater

Fabio Biondi

Europa Galante

Virgin Classics

Ny, interessant versjon av populært verk

Det er mange komponister som har tonesatt «Stabat Mater», det gamle latinske diktet om den sørgende Maria ved korset. Men mon ikke Pergolesis overdådige versjon for sopran, alt og strykere er den aller mest populære? Her kommer da en ny innspilling. Og som så ofte når det gjelder innspillinger av slike populære verk, spør man seg om verden egentlig trenger enda en versjon? Vanskelig å svare på. Men den friske tolkningen som Fabio Biondi og Europa Galante presenterer, kan i hvert fall måle seg med de beste av de eldre. I tillegg har Biondi gode sangere med seg. Den unge Dorothea Röschmann presenterer en uttrykksfull tolkning av sopranpartiet. Men det mest interessante er at altstemmen synges av den imponerende kontratenoren David Daniels. Kontrasten mellom hans høye maskuline stemme og Röschmanns dramatiske sopran skaper en eiendommelig, overjordisk stemning som kler verket.

I labyrinten

Bergens Tidende, 21.10.2006

Verk av Bach, Schubert og Gubaidulina

Vadim Gluzman, fiolin

Dirigent: Dmitri Liss.

Bergen Filharmoniske Orkester.

Grieghallen

BFO og imponerende solist på musikalsk oppdagelsesreise 

Anton Webern, den mest konsekvente av de wienske tolvtonekomponistene, var inspirert av Bach og barokkens strenge konstruksjonsprinsipper. Den russiske samtidskomponisten Sofia Gubaidulina er både inspirert av Bach og Webern. Altså virker det som en god ide å starte en torsdagskonsert med den seksstemmige ricercata-fuga fra Bachs «Musikalisches Opfer» i Weberns orkestrering fra 1935, og slutte den med Gubaidulinas fiolinkonsert «Offertoriom» fra 1980 som nettopp er en slags fantasi over Bach-temaet og i visse passasjer også er inspirert av Weberns orkestrering. Om det blir musikalsk sammenheng i et slikt program er en annen sak.

Paradoksalt nok var det Bach-fugaen som voldte de største problemene for BFO på denne konserten. I de beste fremførelsene fungerer Weberns eiendommelige orkestrering som en knivskarp analyse av det kompliserte stemmevevet i verket. Torsdag kveld var det ikke musikalsk gjennomlysing som preget fremførelsen, men rådløshet og upresise avleveringer over en lav sko. Resultatet ble rytmisk usikkerhet og et grøtet satsbilde som verken ytet Bach eller Webern rettferdighet.

Men etter pausen fikk BFO da full revansj i Gubaidulinas enorme «Offertoriom». Den imponerende fiolinisten Vadim Gluzman førte an, klagende, anropende og trøstende, og fant hele tiden nye musikalske veier og stier gjennom dette labyrintiske verket. Og BFO fulgte ham på ferden – både som lydhør akkompagnatør og sterk motspiller og som selvstendig kraft i de utagerende partiene.

Dirigenten Dmitri Liss, en av Kitajenkos gamle elever, må ta en del av ansvaret for den ustø Bach-fremførelsen. Til gjengjeld hadde han forbilledlig oversikt og kontroll over Gubaidulinas viltvoksende partitur. Og viste seg også før pausen i rollen som mer tradisjonell orkesterleder med en frisk tolkning av Schuberts dansante 3. symfoni.

Aktualisering

Musikkommentar, Bergens Tidende, 18.10.2006

Operastriden har blusset opp igjen. Og da tenker jeg ikke på de siste bataljene om hvem som skal gjøre hva med hvem i Bergen. Jeg tenker på den gamle striden om operaregissørens rolle. Den startet for 30 år siden da Patrice Chéreau satte «Ringen» opp i Bayreuth og – til wagnerianernes store irritasjon – fremhevet det antikapitalistiske tankegodset i Wagners tekst. Siden den gangen har aktualiserende og debatterende «regi-teater» ustanselig vært til debatt i operaverdenen.

I øyeblikket er det den tyske ukeavisen Die Zeit som er forum for diskusjonen. Kritikeren Claus Spahn skrev nylig at operaelskernes hat mot aktualiserende, provoserende regissører bare vokser og vokser. Årsaken er, ifølge Spahn, at det vanlige publikum består av bakstreverske eskapister som helst vil glemme de store samfunnsproblemene når de går i operaen. Slikt skriver man ikke ustraffet. Spahns bemerkninger utløste straks kritiske leserbrev pluss et lengre motinnlegg fra regissøren Johanna Dombois og kritikeren Richard Klein. Dirigenten Christian Thielemann hadde et innlegg i siste uke. Og det er ikke noe som tyder på at siste ord er sagt i saken.

Det er mye svart-hvitt tenkning i denne debatten. Spahn mener at det er et generelt nag til regiteatret blant publikum; Dombois og Klein mener på sin side at regiteatret i sin alminnelighet har utspilt sin rolle. I virkelighetens verden er saken ikke helt så enkel. Spahn vet det selv. Han skriver et sted at «de kloke blant operaregissørene og dramaturgene» gjennom de siste 30 årene har demonstrert at «presis tenkning åpner uante emosjonelle krefter i verkene og revolusjonerer følelsene». Akkurat – og nettopp derfor har denne typen operaregi naturligvis ikke utspilt sin rolle. Men når publikum i dag møter regiteateret med en viss tretthet og mistro, så er det kanskje fordi de aktualiserende regigrepene som for 30 år siden virket friske og nye, etter hvert er blitt til stil, til klisjé, og fordi «presis tenkning» har vært unntaket, snarere enn regelen de siste, mange årene.

De kloke operaregissørene som Spahn viser til, finnes selvsagt fremdeles, men de fleste som i dag driver med aktualiserende oppsetninger, har tilsynelatende temmelig upresise forestillinger både om de verkene de aktualiserer, og om hvilke innsikter aktualiseringene deres skal brukes til å formidle. Resultatet er en strøm av dårlig tenkte oppsetninger der komplekse, musikkdramatiske verk blir redusert til enfoldige illustrasjoner av emner som av den ene eller andre grunnen er oppe i den offentlige debatten nettopp nå.

Regiteatret var i utgangspunktet et opplysningsprosjekt. De aktualiserende regigrepene skulle gjennomlyse verkene, hente ut historiske innsikter og bruke dem til å kaste kritisk lys over vår egen historiske situasjon. I dag fungerer de vanligvis diametralt motsatt: De nøytraliserer verkene, gjør dem «tidløse». De viser igjen og igjen at personene i de gamle operaene lever i en verden som ligner vår til forveksling, og at de tenker og føler som oss. Det er intet nytt under solen – forteller dagens regiteater oss. Det er et poeng som verken gjør oss klokere på oss selv eller på operaene.

Oversikt

Bergens Tidende, 18.10.2006

In evening air

Piano Moods 1900-2000

Øivind Aase, klaver

thema

En plate man bare må ha

Alle musikalske hovedstrømninger og de fleste sentrale komponister i det 20. århundre på en vanlig CD? Det høres helt umulig ut. Men pianisten Øyvind Aase løser problemet på en elegant måte: Han spiller miniatyrer – 33 komponister, 34 ultrakorte stykker, de fleste med en spilletid på under 2 minutter. Resultatet er blitt en spennende og imponerende plate, en kjede av fortettede komposisjoner som hver for seg skisserer en komponistprofil eller sammenfatter en musikalsk tendens. Her er Grieg og Nielsen, den andre Wienerskolen, Bartók, Lutoslawski, Berio, Pärt osv. – hele spennet fra senromantikk til minimalisme. Aase tolkninger er klare og tydelige og gir god oversikt – både over de enkelte stykkenes musikalske struktur og over deres plassering i den historiske sammenhengen. I tillegg har han skrevet et teksthefte med opplysende kommentarer til hvert stykke. Dette er en forbilledlig utgivelse. En plate man bare må ha.

Fra arkivene

Bergens Tidende, 11.10.2006

Great Norwegian Performers 1945-2000 Vol. 1

Simax Classics

Ustø start på ny serie med norske utøvere

Denne platen er den første av ti i en serie med norske utøvere som var virksomme i tiårene etter krigen. Fem gode kunstnere er representert, alle i NRK-opptak fra 1950 og 60-tallet. Dessverre har utvalget av brukbare opptak tydeligvis vært svært begrenset. Det meste er litt tilfeldige smakebiter – fiolinsvisker spilt av Ernst Glaser, en koralvariasjon spilt av organisten Arild Sandvold. Eneste lengre stykke er Johan Kvandals fløytekonsert, elegant tolket av Ørnulf Gulbransen. I øvrig konstaterer man, enda en gang, hvor rask smak og stil endrer seg. Marit Isene som på 1950-tallet var en anerkjent Wagner-sangerinne, høres i dag anstrengt og ustø ut i radioopptak fra samme periode. Til gjengjeld er det ikke noe tidsbundet over platens høydepunkt – to Bach-stykker spilt krystallklart og med usvikelig formsans av den store pianisten Robert Riefling.

Høyt humør

Bergens Tidende, 11.10.2006

Denada

Helge Sunde

Norske Store Orkester

ACT

Solid storbandsmusikk fra Norske Store

Skal man tro det tyske plateselskapet ACT, er Helge Sunde det største som er hendt verden i nyere tid. Det er så mange superlativer stappet inn i PR-skrivet om platen Denada at man nesten glemmer musikken. Og det er synd. For vel kan Sunde ikke gå på vannet, men han kan iallfall skrive kraftig, solid storbandsmusikk, med flotte messingdominerte klanger og effektiv bruk av fløyter i toppen av saxgruppen. Han leder Norske Store, et storband som drives av Østnorsk jazzsenter. Musikerne liker tydeligvis arrangementene hans. Alt avleveres profesjonelt og kompetent, med høyt humør og et ironisk glimt i øyet når det kreves. I tillegg er det gode solister – blant annet saxene Atle Nymo og Petter Wettre og den russiske pianisten Olga Konkova. Og bak dem synger Marilyn Mazur mens hun romsterer med slagverket sitt og legger et raslende, knistrende lydteppe under alt som skjer.

Ut av skyggene

Bergens Tidende, 04.10.2006

Charpentier: Judicium Salomonis

Les Arts Florissants

Dirigent: William Christie

Virgin

Gjenoppdagelsen av Charpentier fortsetter

Det er ikke lenge siden den franske 1600-talskomponisten Marc-Antoine Charpentier mest var et anliggende for spesielt interesserte. Noen hadde kanskje merket seg at det var han som var opphavsmannen til Eurovision-fanfaren, men bortsett fra det, var det meste av hans store produksjon stort sett glemt. I de siste åra har William Christie og ensemblet hans, Les Arts Florissants, jobbet hardt for å endre dette, og har etter hvert klart å flytte Charpentier ut av de musikkhistoriske skyggene. På den siste platen fremfører de to av hans «grand motets» – to kirkemusikalske verk for stort orkester og mange solister, skrevet med sans for dramatikk og overdådig instrumentasjon. Og spilt med energi og inderlighet.  Noen av Christies sangere virker kanskje litt anonyme, men som helhet er dette en plate som er vel verdt å lytte til. 

«Nye» verk

Bergens Tidende, 27.09.2006

Shostakovich

Gidon Kremer og Yuri Bashmet

Kremerata Baltica

Deutsche Grammophon

Gidon Kremer med Sjostakovitsj-arrangementer

Man har ikke merket mye til at det er hundre år siden Sjostakovitsj ble født. Men et par nye plater er det da blitt til. Den kanskje mest interessante – iallfall den mest overraskende – er denne der Gidon Kremer og den fine bratsjisten Yuri Bashmet sammen med Kremerata Baltica spiller fiolinsonaten (op. 134) og bratsjsonaten (op. 147) i arrangementer for strykerorkester skrevet av andre komponister mange år etter at Sjostakovitsj døde. Arrangementene vitner om stor kjærlighet til denne sterke musikken og kaster i mange tilfeller nytt lys over originalene. For eksempel klinger den voldsomme, turbulente tredjesatsen av fiolinsonaten på en måte «riktigere» når den spilles av et stort orkester. På papiret ser dette kanskje ut som en kuriositet. I praksis er det som om Sjostakovitsj-repertoaret er blitt utvidet med to nye verk. 

Når plikten driver verket

Bergens Tidende, 27.09.2006

Braggtown

Branford Marsalis Quartet

Marsalis Music

Branford Marsalis på velkjente stier

Han spilte med Sting på 80-tallet. Han satt i flere år, fem kvelder i uka, og kjedet seg bak Jay Leno på The Tonight Show. Men det er jo egentlig jazzmusiker han er, Branford Marsalis – en ganske konservativ jazzmusiker for øvrig, solid plantet i tradisjonen fra Coltranes grupper på 60-tallet. På den nye platen hører vi ham på tenor- og sopransax sammen med Joey Calderazzo på klaver, Eric Revis på bass og Jeff Watts på trommer. Formatet er velkjent, og repertoaret temmelig tradisjonelt: et par up-tempo numre, et par ballader pluss et enkelt avvik: en respektfull versjon av et ørlite stykke Purcell. Alle medvirkende er gode teknikere. Alle er lydhøre. Samspillet er tett og effektivt. Og likevel virker det hele en smule trett, en smule uentusiastisk. Som om det ikke lenger er lysten, men plikten som driver verket.

Den fotografiske hastigheten

Kommentar, Bergens Tidende, 24.09.2006

Jeg var i bryllup her om dagen. Et skikkelig, tradisjonelt bryllup med kirkelig vigsel, resepsjon, stor middag og fest til langt på natt. Vi var sytti gjester. De fleste, meg selv inklusive, hadde digitalkameraer med. Som vi brukte. Ustanselig.

HVIS BRUDEPARET en dag skulle orke å samle inn alle de bildene vi tok, ville de kunne dokumentere hele forløpet, 14 timer, sekund for sekund, fra alle tenkelige og utenkelige vinkler

Situasjonen er ikke uvanlig. Over hele verden selges det flere og flere digitalkameraer. Internasjonale analyseinstitutter vurderer at det på verdensplan ble tatt 200 milliarder digitale bilder i 2005, og at tallet vil stige dramatisk de neste årene fremover.

De fleste av disse svimlende milliardene er sikkert bryllupsbilder og feriebilder og bilder av babyer og bursdager og den slags. Men innimellom er det også bilder fra trafikkulykker, fra flomkatastrofer, fra krigshandlinger. For de enkle, digitale kameraene — og ikke minst kameraene i mobiltelefonene - har gjort oss alle til potensielle pressefotografer. Ved enhver større begivenhet er det noen - ofte overraskende mange - som tar bilder. De første bildene i mediene etter terroraksjonene i Londons undergrunn siste sommer, kom fra vanlige mennesker som tilfeldigvis var i nærheten da bombene smalt. I løpet av det neste døgnet mottok BBC via e-post tusen amatørbilder fra øyenvitner. Under sommerens krig i Libanon har amatørfotografer fra alle sider i konflikten presentert sine bilder på nettet.

DET ER DEN NYE, FOTOGRAFISKE hastigheten som er bakgrunnen både for amatør-pressefotografene og for de elleville bryllupsgjestenes billedstorm. Engang var fotografiet et langsomt og litt mystisk medium. Bildene måtte fremkalles i mørkerom. Det krevde spesialkompetanse for å gjøre det. Og det tok tid før man fikk se det ferdige resultatet. «Du trykker på knappen, vi gjør resten», sa Kodak hemmelighetsfullt til kundene sine. I dag gjør vi alt selv, eller rettere sagt: vi trenger ikke gjøre så mye. Kameraet gjør det meste. Vi har allerede sett bildet på LED-skjermen før vi trykker på knappen. Og når vi da trykker, varer det bare en brøkdel av et sekund før bildet er lagret på den lille minnebrikken slik at vi kan flytte det omkring og se det i stort format på pc-en. Bildene produseres raskt. Og de spres like raskt via e-post og internett. Å fotografere er blitt en hverdagslig sak, en enkel måte å kommunisere på, like enkelt som å sende en tekstmelding.

DE FOTOGRAFERENDE BRYLLUPSGJESTENE og amatør-pressefotografene er først og fremst øyenvitner. De er til stede der noe skjer. De fastholder med kameraene sine hva de ser - slik at de straks etter kan vise det frem for andre. At bildene deres er skeive, uskarpe og overblitsede er helt uinteressant, både for fotografene selv og for dem som ser dem etterpå. Det er den raske dokumentasjonen av begivenhetene som er det viktigste her, langt viktigere enn alle tradisjonelle, formelle og estetiske hensyn.

De nye, digitale fotografiene er «ville» bilder. De bryter med de fleste vanlige, profesjonelle normer og regler for hvordan man lager gode bilder. Men de er også «ville» i betydningen ukontrollerbare. Kan man stole på disse digitale øyenvitneberetningene? Spørsmålet er kanskje ikke spesielt relevant når vi snakker om de fotograferende bryllupsgjestene, men det melder seg selvsagt med full styrke i forbindelse med amatør-pressefotografene.

DE ETABLERTE MEDIENE har en slags uskreven kontrakt med publikum om at alle opplysninger er kontrollert, at journalistene har sjekket fakta og vurdert kildenes troverdighet - og at pressefotografene ikke har jukset og manipulert bildene sine. I de tilfellene der juks oppdages, straffes det hardt. De nye amatør-pressefotografene er ikke underlagt samme kontrakt - noe som bekymrer mange, både mediefolk og presseforskere. Det er naturligvis grunn til å være på vakt. Og det skjer at mediene blir lurt av de uautoriserte fotografene.

På den andre siden er det også mange eksempler i det siste på at jukseri er blitt avslørt fordi det overalt i verden sitter folk som følger den digitale billedstrømmen og som melder tilbake så snart de merker at noe ikke stemmer.

Teknologien som er årsaken til den hastige spredningen av de nye fotografiene, skaper samtidig grunnlaget for hastige motreaksjoner, for en ny type pressekritikk.

Bildene som de uautoriserte bryllupsfotografene tar, reiser ikke den slags interessante spørsmål om autentisitet og manipulasjon. De er beregnet til å sirkulere i private kretser. Og når det er sytti andre øyenvitner, er det vanskelig å jukse.

Tropisk temperatur

Bergens Tidende, 20.09.2006

Arias

Verk av Händel og Hasse

Vivica Genaux, mezzo

Bernard Labadie, dirigent

Les Violons du Roy

Virgin

Virtuose Vivica Genaux med ny recitalplate

Vivica Genaux startet med italiensk bel canto, men etter hvert kom det også barokk-opera på repertoaret. Det store gjennombruddet på det internasjonale platemarkedet fikk hun i 2002 med en samling virtuose arier som opprinnelig var skrevet for barokkens store kastratsangere. Nå vender hun tilbake til dette repertoaret, denne gangen med en serie forrykende virtuose arier av periodens to sentrale operakomponister, Händel og Johann Adolf Hasse. Dette er ikke en plate for folk med svake nerver. Temperaturen i de gamle ariene er tropisk. Det følelsesmessige uttrykket er hele tiden på grensen til det hysteriske. Og de tekniske utfordringene er ekstreme. Men Genaux kaster seg fryktløst ut i det, bruker al sin musikalitet og stemmeprakt, og klarer alle akrobatiske spring og volter med bravur.

Åpent landskap og storby

Bergens Tidende, 20.09.2006

Metheny Mehldau

Pat Metheny, gitarer; Brad Mehldau, klaver;

Nonesuch Records

Pat Metheny møter Brad Mehldau

De tilhører ulike generasjoner og til dels ulike musikalske tradisjoner. Men de har begge sans for kantede melodilinjer og uventede harmoniseringer, og de beveger seg begge helst i randsonene mellom jazz, rock og folk. Ikke rart at Pat Metheny og Brad Mehldau har funnet hverandre. På platen spiller de primært Metheny-komposisjoner – så her er det mye melankolsk midwest-stemning. Men også sterkt, årvåkent motspill fra Mehldau som hele tiden kaster klanger av storby og natteliv inn i Methenys åpne landskap. Sammen utløser de så mye fantasi og energi at man egentlig ikke savner en rytmegruppe. Men når Mehldaus vanlige partnere – Larry Grenadier (bass) og Jeff Ballard (trommer) – spiller med på to numre, får det hele likevel en ekstra spiss. Som en forsmak på den kvartettplaten som visst allerede er på beddingen.

Sopranfest

Bergens Tidende, 20.09.2006

Mozart: Messe i c-moll

Natalie Dessay, Véronique Gens m.fl.

Louis Langrée, dirigent

Le Concert d’Astrée

Virgin

Fra bortgjemte kroker i Mozarts produksjon

Det ligger mye interessant i de bortgjemte krokene i Mozarts produksjon. Som for eksempel den ufullendte messen i c-moll (K. 427). I februar kom den med Paul McCreesh og Gabrieli Consort i en frisk, dansant versjon. Nå er den her igjen, denne gangen med det franske ensemblet Le Concert d’Astrée. Mozart skrev i sin tid messen for å gi konen sin, sopranen Constanze anledning til å briljere. På denne nye platen er det de to store, franske sopranene Natalie Dessay og Véronique Gens som briljerer. De deler jobben imellom seg og forvandler messedelene til strålende, blomstrende operaarier. Dirigenten Louis Langrée har revidert og nyorkestrert Mozarts skisser og skapt en orkestersats som følger sangerne opp og understreker musikkens utadvendte, operaaktige karakter.