Slapp vennlighet

Bergens Tidende, 31.10.2007

Ola Gjeilo, klaver

"Stone Rose"

2L

Introduksjoner til noe som aldri kommer

Ambisjonen var å lage "vennlig og kommuniserende" musikk, forteller pianisten Ola Gjeilo i tekstheftet til platen "Stone Rose". Og teksten på coveret snakker om "kontemplativ og melodirik pianomusikk". Til dette er å si at Gjeilos musikk ganske visst er både vennlig og veloppdragen, men at han faktisk ikke har så veldig mye å kommunisere, verken melodisk eller mer generelt musikalsk. Og at det derfor heller ikke er så mye å kontemplere på platen hans. Bare femten vennlige numre, femten korte, veloppdragne stykker for klaver - i et par tilfeller med en spinkel melodilinje i fiolin, cello eller flygelhorn lagt oppå. Stilmessig befinner vi oss i grenselandet mellom jazz og popklaver, med tydelige referanser til Keith Jarretts frie improvisasjoner, men uten Jarretts melodiske overskudd og rytmiske sting. Det meste høres ut som ubesluttsomme introduksjoner til noe som aldri kommer.

En eksplosjon

Bergens Tidende, 24.10.2007

 

Verk av Shostakovitsj

Martha Argerich, Sergei Narkariakov, Mischa Maisky m. fl.

Orchestra della Svizzera Italiana

Alexander Vedernikov, dirigent

EMI

Martha Argerich går i luften med Shostakovitsj

Det starter fredelig med en liten skala på klaveret. Og så plutselig, uten at man riktig forstår hva som skjedde, er det høyt tempo og fullt festfyrverkeri: Martha Argerich går i lufta med Shostakovitsj og får hans første klaverkonsert til å eksplodere i strålende farger. Egentlig er dette jo en konsert for klaver og trompet, og underveis er det smellvakre innsatser fra trompetisten Sergei Narkariakov. Men det er Argerichs gnistrende virtuose klaver som får musikken til å koke.

Det er to andre Shostakovitsj-verk på platen: den sjeldent spilte, og noe tamme, Concertino for to klaverer fremført av Argerich og Lilya Zilberstein, pluss en litt uslepen versjon av kvintetten i g-moll der Argerich er sammen med stjerner som Renaud Capuçon og Mischa Maisky. Det hele er innspilt live på Lugano festivalen siste år.

Eksperimenter

Bergens Tidende, 24.10.2007

«Bad News from the Desert»

Verk av James Clapperton, Knut Vaage og Jon Øivind Ness

Rolf Borch, klarinett

Forsvarets Musikkorps Vestlandet

Peter Szilvay, dirigent

Aurora

Feiende flotte tolkninger av samtidsmusikk for militærorkester

Dette er en rett og slett imponerende plate. Det er sjeldent man hører samtidsmusikk spilt så overbevisende, så feiende flott. Uansett hva d’herrer Clapperton, Vaage og Ness kommer opp med av ville musikalske påfunn, så klarer Divisjonsmusikken det. Ingen problemer her.

Knut Vaages bidrag, «Breaking Another Wall», søker seg frem mot en form, men forvandler seg underveis til noe annet, skriver han i tekstheftet. Det samme kunne man si om James Clappertons «Songs and Dances of Death» og den underfundige klarinettkonserten til Jon Øivind Ness, «Bad News from the Desert». Ingen av de tre verkene finner hvile i en form. De beveger seg, prøver seg frem, de koker over av ideer. Noe som ikke er rart. Det er trolig sjeldent at samtidskomponister får så saklig, effektiv og profesjonell respons på sine ideer som her. 

En udelt fornøyelse

Bergens Tidende, 24.10.2007

Vincenzo Bellini: «La Sonnambula»

Natalie Dessay, Francesco Meli m. fl.

Orchestre et chœurs de l’opera de Lyon

Evelino Pidò, dirigent

Virgin Classics

Italiensk bel canto på sitt beste

Historien om søvngjengersken er fremdeles like tåpelig som før, men det er selvsagt ikke for historiens skyld man kjøper «La Sonnambula», det er for å høre italiensk bel canto på sitt beste. Og slik er det på denne platen – overdådige, sentimentale melodier, svulmende duetter, virtuose show-numre.

Sangerne kommer direkte fra opptreden på operaen i Lyon. De er varme i trøyen, og det er noe fritt og spontant over hele prosjektet. Natalie Dessay er tilbake igjen etter en lang sykdomsperiode. Og er igjen det strålende midtpunktet – med blomstrende, stratosfæriske arier og yppige forsiringer av enhver melodilinje. Hun får god støtte av Francesco Meli, en typeriktig bel canto-tenor, og av den utmerkede bassen Carlo Colombara. Lyon-operaens orkester under ledelse av Evelino Pidò akkompagnerer elastisk og smidig. En udelt fornøyelse.

Det krypterte samfunnet

Bergens Tidende, 21.10.2007

Alle snakker om å «knekke koden». Er dette bare et språklig motefenomen? Eller er det kanskje en mening med det? Kanskje fanger dette uttrykket noe sentralt i tiden, en utbredt opplevelse, en kollektiv stemning?

Den nye statsråden for barnehager, grunnskoler og videregående skoler, Bård Vegar Solhjell, er ikke bare SV-er, han er partiets nestleder. Det var han som etter SVs katastrofale valgresultat for en måned siden, gikk ut og fortalte offentligheten hvordan partiet skulle gjenreises. «SV-koden må knekkes» – var parolen.

Man kan selvsagt more seg over at SV har en nestleder som er så desorientert at han trenger kodebok for å forstå sitt eget parti. Men Solhjell er som kjent ikke den eneste som driver med kodeknekking for tiden. Siden Martin Kolberg begynte å snakke om å knekke Frp-koden, har uttrykket fått en nærmest epidemisk utbredelse. Dagens aviser forteller om oljeingeniører som jobber med å knekke koden for nordområdene, om arkitekter som må knekke kundenes kode for å få oppdrag, om barnehagebarn som lærer kreative teknikker slik at de kan knekke kunst-koden, om  Anders Bye som drømmer om å knekke Knut Nærum- koden osv. Og uansett at Egil Hegge for lengst har forklart at «å knekke» er et transitivt verbum, skriver sportsjournalisten i lokalavisen likevel ufortrødent om den fabelaktige spissen «som knakk LSK-koden».

Kodeknekking er blitt en breddesport. Man kan velge å betrakte det som et språklig motefenomen. Men når slike uttrykk plutselig tar fyr, er det vanligvis en mening med det. De fanger noe sentralt i tiden, en utbredt opplevelse, en kollektiv stemning. De sier noe. Men hva? Hva er det de mange nye kodeknekkerne egentlig forteller oss?

«Det er ikkje lenge sidan vi berre hadde to kodar å halde oss til: Minibank-koden og Da Vinci-koden», skrev Finn Tokvam i BT-Magasinet for en måned siden. Han er nå så ung. Vi som har levd en stund, hadde faktisk et par koder mer. Vi hadde for eksempel lært at selve det språket vi bruker, er en kode. Tegnteoretikerne fortalte oss at når vi snakker eller skriver norsk, velger vi ut bestemte ord fra et større register og bøyer og setter dem sammen etter bestemte grammatiske regler. Ordene og reglene er den koden vi bruker for å kommunisere med hverandre.

Tegnteoretikerne lærte oss også at kultur er en sosial kode av samme art som språket. Kultur er en rekke mer eller mindre ubevisste og uskrevne regler som styrer hvordan vi forholder oss til hverandre i bestemte situasjoner.

Det kan være vanskelig å lære et nytt språk eller å tilegne seg de reglene som gjelder i en fremmed kultur. Men poenget er nettopp at de kodene det her er snakk om, ikke «knekkes», de læres – ved at man leser grammatikkene, prøver seg frem, lever i den fremmede kulturen.

De som i dag snakker om å knekke koder, tenker på noe annet – på krypteringskoder, dvs. på de systemene man bruker til å gjøre meddelelser uleselige slik at bare noen få utvalgte er i stand til å forstå innholdet. Hvis man ikke kjenner det underliggende systemet, er en kryptert meddelelse et mysterium. Det er ikke tilfeldig at det mest berømte av tyskernes krypteringssystemer fra den andre verdenskrig, het Enigma, «gåte» – en gåte som først ble løst da engelske krypteringseksperter fikk tak på noen av tyskernes krypteringsmaskiner og klarte å «knekke» systemet.

Egentlig er det slett ikke slike mysterier det dreier seg om når folk i dag sier at de vil knekke koder. Vanligvis er det bare snakk om at de vil lære seg noe, for eksempel ulike språklige og kulturelle koder. Eller simpelthen bare finne ut av noe, forstå hvordan noe fungerer. Men det ligger selvsagt et poeng i at de uansett bruker et uttrykk fra spionlitteraturen. De markerer på denne måten at de opplever verden som et mysterium, at det virker som om noen har ordnet det slik at bare noen få innviede er i stand til å forstå hva som skjer.

Dagens kodeknekkere minner på et vis om middelalderens teologer. «Hele den synlige verden er en bok skrevet med Guds finger», sa Hugo av Saint-Victor. Han oppfordret de kristne til å lese og forstå denne boken ved hjelp av Bibelen, den andre boken som Gud hadde skrevet. Ved hjelp av denne kodeboken ville de forstå at det under verdens umiddelbare overflate alltid ligger en dypere mening.

I dag er verden tilsynelatende igjen blitt et mysterium. Og det er ikke lenger bare naturen som fortoner seg som slik, det er allting – sporten, økonomien, økologien, politikken, kulturen, samfunnet. Alle vil knekke koder. Alle drømmer om å finne denne spesielle andre boken, den store kodeboken som forteller hvordan nettopp deres problem må leses og løses. Landslagssjefen vil knekke motstandernes kode. Børsmeklerne vil knekke aksjekursens kode. Klimaforskerne vil knekke innlandsisens kode. Og i en situasjon der det er et skrikende behov for politisk analyse og saklig, målrettet arbeid, drømmer politikerne om å finne det enkle grepet som løser alle de store, kompliserte problemene.

Martin Kolberg vil knekke Frps kode. I siste måned ville Bård Vegar Solhjell knekke SV-koden. Nå er han statsråd. Mon tro om han klarer å knekke utdannelsessystemets kode? Han forgjenger gjorde visst ikke det.

Kampen om de store formene

Bergens Tidende, 19.10.2007

Verk av Edvard Grieg og Johann Svendsen

Hansakvartetten

Bergens Kammermusikkforening.

Rekstensamlingene

Hansakvartetten med frisk, røff fremførelse av Griegs strykekvartett.

Johann Svendsen ble opptatt som student ved konservatoriet i Leipzig i 1863. Han var 23 år og hadde tenkt å bli fiolinist. Da han reiste hjem fire år senere, var han blitt komponist. Strykekvartetten i a-moll er hans opus 1, skrevet i Leipzig i 1865, et verk i det klassiske formatet med tre av de fire satsene i sonateform.

Grieg hadde ikke samme grep om slike formater. Han slet med å skrive lange, sammenhengende komposisjoner. Det var verken «Flugt eller Form» over arbeidet, skrev han oppgitt til vennen Matthison-Hansen i 1877, men føydde til: «Jeg vil kjæmpe mig igjennem de store Former, det koste hva det vil». Og da han endelig, åtte måneder senere, gjorde strykekvartetten i g-moll op. 27 ferdig, hadde han skapt et originalt verk der ingen av satsene har tradisjonell form, der det er brå sammenstøt mellom temaene og skarpe klanglige kontraster, men der alt likevel bindes sammen ved hjelp av et gjennomgående motiv.

På konserten i går satte Hansakvartetten disse to verkene av Svendsen og Grieg opp mot hverandre. Anledningen var Grieg-jubileet, og i denne sammenhengen kommer Svendsens verk uunngåelig til å fungere som en slags bakteppe. Men likevel fremførte Hansakvartetten hans opus 1 med fin understreking av det solide håndverket. Og med tydelig respekt for den unge komponisten som uten problemer kunne skrive melodisk som Schubert, slå over i melankolske folketoner og slutte av med en fyrig sigøynersats. 

Men selvsagt var det Griegs op. 27 som ble kveldens høydepunkt – i en medrivende, energisk tolkning der Hansakvartetten ikke forsøkte å dempe motsetningene, men tvert imot spilte dem ut mot hverandre. En frisk, røff, risikovillig fremførelse – av et verk som på mange måter var tretti år forut for sin tid.

Selvrådig Beethoven-tolkning

Bergens Tidende, 10.10.2007

Beethovens klaverkonserter, nr. 2 og 4

Mikhail Pletnev, klaver

Christian Gansch, dirigent

Russian National Orchestra

Deutsche Gramophon

Mikhail Pletnevs andre plate i serien med Beethovens klaverkonserter

Det er en hel stjerneparade av pianister på markedet med Beethoven denne høsten. Schiff, Uchida og Grimaud er ute med sonater og klaverkonserter. Og Mikhail Pletnev utgir ikke alene en boks der han dirigerer alle ni symfonier, men fortsetter utgivelsen av liveopptak fra siste år i Bonn der han var solist i klaverkonsertene.

Denne gangen dreier det seg om nr. 2 og 4. Og her er det som vanlig mye flott klaverspill pluss uventede, interessante grep – som dog ikke alle virker like overbevisende. Spesielt blir den fjerde klaverkonserten utsatt for litt av hvert – merkelige aksenter, nølende innsatser, kantede fraseringer. Det er sikkert en mening med det hele, men resultatet blir uansett en litt eiendommelig selvrådig Beethoven-tolkning. En plate for spesielt interesserte.  

Presisjon og klarhet

Bergens Tidende, 10.10.2007

Beethoven: Klaverkonsert nr. 5 og sonate nr. 28

Hélène Grimaud, klaver

Vladimir Jurowski, dirigent

Staatskapelle Dresden

Deutsche Gramophon

Hélène Grimaud spiller Beethoven

Jo da, Hélène Grimaud er vakker. Marketingsfolkene på Deutsche Gramophon kan ikke få nok av henne. Det er fancy fargebilder av henne overalt på platen. Coveret ligner forsiden av Vogue. Tekstheftet ligner en motereportasje. Og på dvd’en som følger med de luxe-utgaven, er det enda flere bilder, nå i bredformat, pluss tv-opptak med stribevis av nærbilder.

Men det viktigste er tross alt at hun er en glimrende pianist. Som her presenterer sin versjon av Beethovens femte klaverkonsert. Det er ikke snakk om noen spesiell dyp tolkning, men hun balanserer alle enkeltelementer presist og klart mot hverandre, og får hele den musikalske spennvidden med – den selvbevisste kampen mot orkestret i førstesatsen, drømmene og meditasjonene i andresatsen og den kraftfullt markerte seieren i tredjesatsen. 

Etter konserten følger en feiende, stormfull versjon av Beethovens klaversonate nr. 28.

Melankoli

Bergens Tidende, 03.10.2007

Malinconia

Verk av Sibelius, Grieg, Rakhmaninov

Tanja Tetzlaff, cello

Gunilla Süssmann, klaver

Cavi-Music

Imponerende tysk-norsk partnerskap

Det starter med en ensom cello – en stigende, intens melodilinje som blir kraftigere og kraftigere og som nesten er ved å falle til ro på en lang, høy tone. Så bryter klaveret inn. Og bryter fortryllelsen med en kaskade av arpeggioer. Da er Malinconia i gang – både det sjeldent spilte verket av Sibelius, og dobbelt-cd’en av samme navn som i tillegg byr på Griegs og Rakhmaninovs cellosonater.

Malinconia er italiensk for melankoli. Man kan altså vente seg en hel plate fylt med melankolsk, romantisk musikk – noe som kanskje høres litt voldsomt ut. Men slik tyske Tanja Tetzlaff og norske Gunilla Süssmann tolker disse verkene, blir de aldri jamrende eller sutrende. Tetzlaff går frisk og energisk inn i musikken med en stor, syngende, treaktig tone på Guadagnini-celloen sin. Og hun får sterkt motspill av Süssmanns på en gang nøkterne og teknisk briljante tolkning av klaverstemmene. Et imponerende partnerskap.

Håvard Gimse med venner

Bergens Tidende, 05.10.2007

Verk av Sibelius, Chopin, Beethoven, Rakhmaninov og Shostakovitsj

Arve Tellefsen, fiolin

Truls Mørk, cello

Håvard Gimse, klaver

Grieghallen

Kammermusikalsk torsdag i Grieghallen

En torsdagskonsert med bare kammermusikk - hvordan skal det gå? Vel, med Håvard Gimse, Arve Tellefsen og Truls Mørk på programmet er den musikalske kvaliteten nesten gitt på forhånd. Og dette er i tillegg folkekjære musikere som uten større besvær trekker publikum til Grieghallen. Så det var fullt hus i går. Og stemning som på en landskamp.

Konserten var annonsert som "Håvard Gimse med venner". Det vil i praksis si en avdeling klavermusikk før pausen, og to klavertrioer sammen med Tellefsen og Mørk etterpå.

Gimses soloavdeling minnet litt om de gamle recital- programmene - med kortere, glansfulle stykker i starten og et tyngre verk til slutt, i dette tilfellet en håndfull imponerende virtuose tolkninger av Sibelius og Chopin etterfulgt av Beethovens Måneskinn-sonate. I en slik innramming er det fare for at de to første satsene i Beethoven-sonaten kan få et noe salongaktig preg. Gimse unngikk langt på vei dette, og satte tingene ettertrykkelig på plass med en skarp sistesats spilt i et forrykende tempo.

Avdelingen etter pausen begynte med en velklingende fremførelse av Sergej Rakhmaninovs Trio élégiaque i g-moll fra 1892. Og så fulgte kveldens siste verk: Truls Mørk ledet an med en liten flageolettmelodi, Arve Tellefsen la en skrøpelig motstemme, Gimse falt inn - og man merket med en gang at kveldens siste verk også skulle bli kveldens sterkeste opplevelse: En hard, streng tolkning av Dmitri Sjostakovitsjs andre klavertrio, skrevet i 1944 i en av Europas mørkeste perioder. Det er lyse partier i dette verket, men Gimse og vennene sluttet slik partituret tilsier det - med en beksvart tolkning av tredjesatsen der Sjostakovitsj forvandler en enkel, jødisk folkemelodi til en frysende, makaber dødsdans.

Fra bohemenes liv

Bergens Tidende, 03.10.2007

Bohemian Sketches

Sphinx

Aim Records

Edvard Munch oversatt til blek, vegeterende musikk

Man frykter det verste når man leser coveret og får vite at musikken er «boheme-skisser», inspirert av Edvard Munchs malerier. Eller når man ser coverbildet av fire, veldig alvorlige musikere, fotografert under Per Kroghs berømte bilde på Grand Cafe. Det høres ut som et lovlig pretensiøst prosjekt. Og er det også. Dette er kjempeseriøst, ingen tvil om det. Munch og Kristiania-bohemen – oversatt til musikk, liksom. Her er høystemte, unisone melodilinjer, her er bleke, vegeterende klanger, her er musikk som i lange strekk står på stedet hvil.

Men av og til smeller musikerne til og demonstrerer at det bak den pompøse fasaden faktisk gjemmer seg en helt utmerket kvartett som har mye å by på.  I numre som «Selvportrett» og «Livets dans» er det glimrende samspill mellom saksofonisten Anders Lønne Grønseth og pianisten David Skinner, solid støttet av bassisten Audun Ellingsen og trommisen Ulrik Ibsen Thorsrud. Bare synd at det er så sjeldent de slår seg løs og får musikken til å flytte seg.

Risikosport

Bergens Tidende, 03.10.2007

Beethoven, Klaversonater, Vol. V

Opp 31 og 53

András Schiff

ECM

Med András Schiff og Beethoven på nye eventyr

Det strømmer på med Beethoven-plater denne høsten. Men kanskje den viktigste nyheten er at ECM kommer med bind fem av de samlede klaversonatene med András Schiff, innspilt live i Tonhalle Zürich i desember 2005. Denne gangen er det blitt til en dobbelt-cd. Vi er nådd frem til Beethovens midterste periode, nærmere bestemt til årene 1802-4, og til de tre sonatene i op. 31 pluss «Waldstein», op 53.

Det finnes mange samlede utgaver av sonatene på markedet – sikre gjennomtenkte tolkninger spilt med stor musikalitet og teknikk. Schiffs versjoner er også det, men det er hos ham i tillegg en sans for den sigende detaljen pluss en vilje til å gå utenfor de vante løypene og risikere noe. Man trenger ikke være enig med ham i ett og alt, men man må likevel beundre hans evne til å få noe uventet til å skje. Man trodde alt var sagt i verk som «Sturm» og «Waldstein» – og oppdager så at det finnes lag og nyanser i denne musikken man aldri har hørt før.

Åndedrettet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 03.10.2007

Det ligger en plate på cd-spilleren. Fiolinisten Nikolaj Znaider og pianisten Yefim Bronfman spiller Brahms. Vi hører den første fiolinsonaten. Vi hører Bronfman. Og vi hører Znaider – ikke bare fiolinen hans, men også åndedrettet. Hver gang buen kommer til slutten av en frase, puster han ut og trekker pusten inn, dypt inn. Og gir seg i kast med en ny frase.

Det er folk som ikke klarer å lytte til plater med Glenn Gould – fordi man hele tiden hører ham synge og brumme småsurt i bakgrunnen. Det samme gjør Keith Jarrett og Oscar Peterson og Erroll Garner. Listen er lang. Med Znaider forholder det seg annerledes. Hans ut- og innpust er ikke plagsomme. Åndedrettet hans er diskret og gir innspillingen en ekstra kvalitet. Man hører at han jobber med musikken, at Brahms’ første fiolinsonate ikke er abstrakte lyder som strømmer gnidningsfritt ut av høytalerne. Dette er noter som må spilles av levende mennesker, og som det krever kroppslig anstrengelse å fremføre og gi form.

Mens man lytter, blir Znaiders åndedrett en slags musikalsk veiviser. Det er som om han analyserer musikken samtidig med at han frembringer den, som om pustene får strukturen i stoffet til å tre tydeligere frem. Man blir oppmerksom på hvordan de lange melodiske linjene og de korte innskuddene veksler gjennom satsen. Man begynner å høre musikkens eget åndedrett, så å si. Man merker at det er fraser der det musikalske innholdet er så intenst at det må fremføres med tilbakeholdt åndedrett for at noen subtile balanser ikke skal komme i uorden. Det ender med at man lærer å avstemme sitt eget åndedrett etter musikkens indre puls. 

Den internasjonale musikkpressen hadde store adjektiver fremme da Brahms-platen kom ut i vår. Znaiders spill fikk kritikerne til å tenke på de gamle kjempene, på fiolinister som Heifetz, Milstein og Menuhin. Og selvsagt har Znaider røtter i denne østeuropeiske tradisjonen. På den andre siden hører man også tydelig at han er en ung, moderne fiolinist med begge ben plantet i nåtiden. Kanskje det i virkeligheten er noe annet som gir kritikerne assosiasjoner om «den gamle skolen». Kanskje det nettopp er dette åndedraget det dreier seg om, det kroppslige nærværet, det fysiske livtaket med musikken.

Etter en periode der de virtuose teknikerne rådde grunnen, der enhver ny tolkning var mer briljant og stålblank enn den foregående, hører vi nå kanskje motreaksjonen: En generasjon av unge fiolinister som ikke lenger betrakter musikk som et logistisk problem, men som et levende, organisk uttrykk.