Urverk og skyer

Bergens Tidende Morgen, 30.05.2003

Verker av György Ligeti 

Ensemble InterContemporain 

Johannes Debus, dirigent

Bursdagskonsert for György Ligeti med Ensemble InterContemporain, samtidsmusikkens franske fyrtårn

Tiden går. Onsdag fylte György Ligeti 80 år. Etterkrigsgenerasjonens urokråke er blitt en eldre herre. Men musikken hans er fremdeles like sprek og radikal som da han skrev den: seriøs, utfordrende, virtuos - og befriende fandenivoldsk. Og ble spilt nettopp slik på bursdagskonserten i Håkonshallen av det fremragende Ensemble InterContemporain, samtidsmusikkens franske fyrtårn.

Det går to tendenser gjennom Ligetis verk: "urverk og skyer" kaller han dem med et sitat fra filosofen Karl Popper. Urverket henspiller på hans interesse for det maniske og mekaniske i musikken, for den presise, komplekse rytmiske artikulasjonen. Skyene står for det ugjennomsiktige, det formløse, de langsomt drivende, sitrende klanger.

Det var skyene som dominerte i onsdagens første verk - den tyste, dirrende cellokonserten (1966) som ble fremført med Pierre Strauch som elegant, virtuos solist sittende årvåken på kanten av stolen gjennom to umenneskelig komplekse satser der celloen nesten hele tiden spiller i sitt mest dempete register, på grensen til det hørbare.

Dimitri Vassilakis og Michael Wendeberg spilte "Tre stykker for to klaverer" (1976) slik det kreves: som et urverk. Det er i dette verket Ligeti flørter med Terry Riley og Steve Reich og jobber med minimalistiske teknikker, med gjentakelser, med faseforskyvninger osv. Regelverket virker umiddelbart enkelt og gjennomskuelig, men produserer hele tiden tette, nesten ugjennomtrengelig komplekse sekvenser - ekte Ligeti, milevidt fra Riley og Reich.

I de fleste av Ligetis verker løper de to hovedtendensene sammen, f.eks. i den merkelig skeive og bevisst ustemte "Horn-Trio" (1982) som Dimitri Vassilakis fremførte sammen med Hae-Sun Kang på fiolin og Jens McManama på horn. Og det er også både urverk og skyer i "Kammerkonserten" fra 1969-70 som avsluttet kvelden, og der Ensemble InterContemporain og dirigenten Johannes Debus spesielt imponerte med en ør, piskende tolkning av tredjesatsen - "Preciso e meccanico".

Konserten startet med et kort stykke for to fioliner av Luciano Berio, spilt til minne om den italienske komponisten som døde dagen før, 77 år gammel. Tiden går. Samtidsmusikkens store, gamle komponister forlater oss. Men musikken deres lever fremdeles i beste velgående.

Tre temperamenter

Bergens Tidende Morgen, 28.05.2003

Verker av Beethoven, Schumann m.fl.

Martin Fröst, klarinett

Tanja Tetzlaff, cello

Gunilla Süssmann, klaver

Logen

Gunilla Süssmann med musikalske venner i Logen

Av de to unge musikerne som Gunilla Süssmann hadde med seg i Logen mandag, er svenske Martin Fröst den som er kommet lengst i karrieren. Han er allerede et veletablert, internasjonalt navn, en fremragende, virtuos klarinettist som kjenner kjernerepertoaret ut og inn og kan blåse flettene av de fleste av sine eldre kolleger. I tillegg er han en glimrende danser og mimiker og vekker oppsikt med eksperimenterende tolkninger av nye verker i grenselandet mellom musikkteater og performance. Noe han demonstrerte med en effektfull fremførelse av Anders Hillborgs klarinettkonsert "Peacock Tales" fra 1998 i en versjon for dansende solist og tape.

Det var nå ikke ren Fröst-festival denne mandagen. Egentlig var det kammermusikk det først og fremst dreide seg om. Og med tyske Tanja Tetzlaff på cello og Süssmann på klaverkrakken hadde Fröst to ualminnelig sterke partnere som kunne gi ham både samspill og motspill.

Det startet med en livlig, munter fremførelse av Beethovens populære Gassenhauser-trio, op. 11, der det var rik anledning til å studere de ulike kunstneriske temperamenter som var samlet på scenen: Fröst er perfeksjonisten som har slepet og polert hver enkelt frase og overveid hvert eneste åndedrag, mens Tanja Tetzlaff er en mer robust og spontan kunstner som griper musikken og sjansene i flukten. Og bak dem, ved flygelet, sitter en myndig Gunilla Süssmann og samler musikken med klarhet og overblikk.

Etter Beethoven ble det duospill: Først Tetzlaff i en solid, kraftfull tolkning av Sjostakovitsjs cellosonate, op. 40, og etter pausen Fröst, delikat, gjennomkontrollert, i Schumanns fantasistykker for klarinett og klaver, op. 73. Og til sist var da alle tre musikere samlet på scenen igjen, denne gang i det som skulle bli kveldens høydepunkt: En varm, erkeromantisk fremførelse av Brahms' sensommerlige klarinett-trio i a-moll, op. 114, der Fröst og Tetzlaff fant sammen i blomstrende samspill.

Løs snipp i Logen

Bergens Tidende Morgen, 27.05.2003

Verk av Percy Grainger og Edvard Grieg

Bengt Forsberg, Piers Lane og Håvard Gimse, klaver

Logen

Bengt Forsberg som entusiastisk advokat for Percy Graingers musikk

Det er lett å la seg lure. Han ser så formell og korrekt ut der han sitter i bakgrunnen ved flygelet og akkompagnerer Anne Sofie von Otter. Men vi som fant veien innom Logen søndag kveld fikk møte en helt annen person: Bengt Forsberg, helt fremme på scenen - i rollen som stand-up konferansier, som entusiastisk advokat for australske Percy Graingers musikk, og som vill og gal anfører for pianistene Piers Lane og Håvard Gimse.

Det var løs snipp. Det var høyt humør. Det ble spilt fir- og sekshendig på to klaverer. Og mitt i alle festlighetene var det uventet gjesteopptreden av Leif Ove Andsnes som ble kommandert opp fra salen for å spille firhendig sammen med Forsberg på ustemt harmonium. Jo da, dette var en annerledes konsert.

Men så er Percy Graingers musikk da også annerledes enn det meste av det som er skrevet i de første årtiene av forrige århundre. Her er ingen storladen senromantikk, ingen innadvendt, eksperimenterende modernisme, bare raus, strømmende, gjenkjennelig musikk, inspirert av nordiske og engelske folketoner.

Tiden har ikke vært gunstig for denne musikken. I dag høres det meste temmelig monotont og trivielt ut. Etter hundre år med jazz og populærmusikk virker rytmikken stivbent og harmonikken på grensen til det banale. Hvis Graingers musikk skal spilles i dag, må det visst være nettopp slik Forsberg og hans muntre menn gjorde det i Logen denne søndagen - med entusiasme, med kjærlig ironi, og med så mye teknisk overskudd at selv de mest corny delene får nytt liv og løfter seg.

Sangbart og uttrykksfullt

Bergens Tidende Morgen, 25.05.2003

Verk av Mozart, Beethoven m.fl.

Richard Goode, klaver

Grieghallen

Richard Goode i imponerende maratonprogram

Han kommer ruslende inn i Grieghallen, setter seg til flygelet, og kaster seg brummende og småsyngende inn i musikken. Amerikanske Richard Goode er i gang med et av sine berømte maratonprogrammer. Og fra første takt sitter man der med blanke øyne og frysninger på ryggen.

I en tid som mer og mer preges av musikalsk spesialisering, blir en kunstner som Richard Goode etter hvert noe nær en anakronisme: Her har vi en fremragende pianist som beveger seg fordomsfritt omkring i hele musikkhistorien og som spiller alt han finner med usvikelig sikkerhet. Det er ikke mange slike pianister tilbake.

Alene et blikk i kveldens tettpakkede program forteller alt om bredden og liberaliteten i hans musikksmak: Med et spenn fra William Byrds elizabethanske virginalmusikk til Debussys preludier, og med Mozart, Beethoven og Chopin som mellomstasjoner er alt lagt til rette for et godt, gammeldags "recital" av den typen man sjeldent hører i dagens konsertsaler.

Og Goode skuffer ikke. Det er rett og slett imponerende at han klarer å håndtere dette enorme spennet, at han formår å gå inn i alle disse meget forskjellige musikalske universer i løpet av en kveld, at han hver gang gjør det med respekt og med sans for nettopp de spesielle kravene den enkelte komponisten stiller. Han spiller Byrds pavaner og gaillarder blomstrende og sanselig; hans tolkning av Mozarts 8. klaversonate, KV 310, er virtuos og elegant med en førstesats i et helt forrykende ungdommelig tempo; hans Debussy-preludier er drømmende, svevende, dekadente.

Og gjennom hele dette mangslungne programmet er det likevel hele tiden Richard Goode man hører: en sterk, sikker stemme som setter sitt umiskjennelige preg på musikken. Og som klinger rent igjennom i Beethovens klaversonate nr. 30, op. 109. Sistesatsen er en andante - "molto cantabile ed espressivo": meget sangbart og uttrykksfullt. Slik er det. Slik spiller Goode klaver.

I den mjuke Nott

Bergens Tidende Morgen, 25.05.2003

Anne Sofie von Otter, mezzosopran 

Bengt Forsberg, klaver

Villaen

Von Otter i Villaen på Troldhaugen med stor, dramatisk tolkning av Haugtussa

Det var fredag. Det var "den mjuke Nott, då Draumen slær ut sine Vengjer". Og det var på Troldhaugen. Der Anne Sofie von Otter sto og drømte om Haugtussa og Veslemøy - "i linnare Ljos enn Dagen hev ått".

Det er ti år siden hun og hennes faste pianist Bengt Forsberg ga ut den prisbelønte cd-en med Grieg-sanger. Fredag kveld var de sammen i Villaen og fremførte Haugtussa-syklusen der den er skapt. Og slik den er tenkt. For et verk som dette er vel nettopp tenkt i forhold til intime omgivelser som disse. Haugtussa synges vanligvis i konsertsalene, men hører musikalsk sett hjemme i en villa, i salongen, i husets store stue der venner, gjester og kunstnere er tett på hverandre, der stemningen er fortrolig og personlig. Men der det også er så høyt under taket at det er plass til store, dramatiske utladninger.

Og det måtte det være plass til denne kvelden. For vel er von Otters Haugtussa intim og inderlig, men den er også et veldig dramatisk verk. Da cd-en kom ut, ble hennes tolkning sett på som uortodoks, som mer dynamisk i uttrykket, mer rik på kontraster enn man var vant med. I dag, ti år senere, er kontrastene blitt om mulig enda skarpere og ekspressiviteten enda voldsommere. Von Otter svinger ubesværet fra vilt, ungdommelig overmot i Blåbær-Li til den svarteste fortvilelsen i Vond Dag.

Hun henter uopphørlig nye sider av Garborgs tekster frem og farger dem med en stemme som tilsynelatende kan tøyes i alle retninger og bringes til å uttrykke alle sinnsstemninger, alle de fineste følelsesnyanser. Og til sist, til aller sist i den aller siste sangen, når Veslemøy søker trøst ved Gjætle-bekken, tapper von Otter plutselig stemmen for all kraft, slår om i mezza voce, i det stille, tilbakeholdte registret, og lar verket klinge ut i frysende, nesten tonløs resignasjon, i "Tonar frå mjukare Strengjer".

En stor tolkning, et følelsesregister og en nyanserikdom som selv den beste cd aldri vil kunne fange. Fremført av en stor sangerinne. Med en stor pianist som akkompagnatør: Bengt Forsberg støttet lydhørt og innforstått von Otter gjennom alle de brå stemningsskiftene i Haugtussa. Og skapte som solist en perspektivrik musikalsk ramme om sangene med en rekke fine Grieg-tolkninger av klaververker fra bl.a. Lyriske stykker.

von Otters kunst

Bergens Tidende Morgen, 23.05.2003

Verk av Monteverdi, Dowland m.fl.

Anne Sofie von Otter, mezzosopran

Jory Vinikour, cembalo; Jakob Lindberg, lutt

Festspillene

Håkonshallen

Intim, kammermusikalsk åpning av von Otters Festspillkonserter

Hun er Festspillenes store, internasjonale stjerne. Men det er ikke noe primadonna over henne. Det er musikken, sangen, teksten som er det sentrale, ikke personen Anne Sofie von Otter. I så måte er det karakteristisk at hun velger å åpne sin del av Festspillene med en konsert uten store, glitrende arier, en konsert helliget tidlig-barokkens vokalmusikk.

Hun starter som avslappet, humoristisk konferansier, guider oss inn i perioden. Så demper hun stemmen ned, går inn i det helt intime formatet, og skaper stor musikk.

I første avdeling er vi i det italienske 1600-tall, med intense, høyspente sanger av Monteverdi og Frescobaldi og deres mer ukjente samtidige. Det er snakk om virtuos, voldsomt ornamentert musikk, men en vesentlig del av von Otters kunst er at hun formår å få det teknisk krevende til å høres ukunstlet ut. Og at hun har den store teknikerens frihet til å leke med uttrykket, til å improvisere, følge et plutselig innfall, lytte til tekstenes anvisninger mer enn til notebildets tegn.

Etter pausen var vi tilbake på mer velkjent grunn med sanger av Dowland og Purcell, melankolsk, engelsk musikk med et følelsesuttrykk som er tettere på en senere tids lieder, og kanskje også tettere på den side av von Otter vi kjenner fra operascenene. En stor sangerinne, i kammermusikalsk samspill med to store instrumentalister, begge internasjonale stjerner med spesiale i tidlig musikk: Amerikanske Jory Vinikour på cembalo og orgel, og svenske Jakob Lindberg på lutt og luttens storebror, theorben. Sammen skapte de et florlett klangbilde omkring von Otters stemme, og hadde da i tillegg egne soloavdelinger: Vinikour imponerte med et viltvoksende, blomstrende variasjonsstykke av ukjente Johann Kaspar von Kerll, og Jakob Lindberg demonstrerte flott sans for dramatikken i Dowlands luttstykker.

Det musikalske arbeid

Bergens Tidende Morgen, 13.05.2003 [?]

Robert Schumann: Strykekvartett nr. 1 og 3

Zehetmair Quartett

ECM

Nærgående ECM-innspilling av frisk, spontan Schumann-tolkning

Dette er en plate som kommer til å bli mye spilt. I utgangspunktet er det ikke mange versjoner av Schumanns strykekvartetter på markedet. Og i tillegg er Zehetmair-kvartettens nye tolkning så frisk og spontan at det er en ren fornøyelse.

Schumann skrev tre strykekvartetter i løpet av et par uker i sommeren 1842. På platen hører vi den første og den siste, to verk fulle av indre kontraster og konflikter - der streng, kontrapunktisk musikk glider over i improviserende, frie deler, - der lyriske stemninger avløses av utadvendte, rytmisk energiske passasjer. Og under det hele merker man at noe nytt er ved å arbeide seg ut av strykekvartettens gamle form.

Zehetmair-kvartetten spiller musikken fra innsiden, etter hukommelsen, uten noter – og uten omsvøp, uten forsøk på å glatte konfliktene ut. ECM's teknikere har fanget resultatet med mikrofoner så nærgående at man ikke bare hører musikken, men også musikernes arbeide med musikken – åndedragene, buestrøkene. Kammermusikk på høyt nivå.

Hindemiths humor

Bergens Tidende Morgen, 06.05.2003

Paul Hindemith: Kammermusik

Concertgebouw-orkestret

Riccardo Chailly

Decca

En flott serie gjenutgivelser med Riccardo Chailly og Concertgebouw-orkestret.

Noe av stemningen fra Riccardo Chaillys første turbulente år med Concertgebouw er fanget på de fem dobbelt-cd'ene med gjenutgivelser fra 1987-94 som nettopp er gitt ut i billigserien Double Decca.

I bunken er det en dobbelt-cd med Mahlers vokalmusikk sunget av den store Brigitte Fassbaender. Her er Stravinskijs ballettmusikk. Her er verk av Schönberg og Zemlinsky fra den gang senromantikken forvandlet seg til modernisme. Og her er min personlige favoritt: En komplett innspilling av Paul Hindemiths «Kammermusik»-serie. Chaillys tolkning vakte furore da den kom ut i 1990, og den virker like overveldende i dag: Dette er skarp, intens musikk, full av humoristiske lån og sitater, spilt med ironi og vidd av et spenstig orkester. Og av gode solister. Hør en hvitglødende Kim Kashkashian spille bratsj-stemmen i «Kammermusik» nr. 5 og bli overbevist. Bedre kan dette visst ikke gjøres.

Kritikken av Requiem - et svar

Bergens Tidende Morgen, 04.05.2003

Det har vært en del innlegg i BT etter min anmeldelse av Kenneth Sivertsens Requiem (12.4). Kanskje det er på sin plass med et par kommentarer fra min side? Jeg skal gjøre det kort. 

Offentlig debatt om musikalske anliggender er sjelden, selv i Bergen der uttrykksviljen ellers generelt er stor. Derfor er det bare bra at det for en gangs skyld kommer reaksjoner på en musikalsk vurdering. Det som kanskje ikke er vel så bra, er den typen argumentasjon som fremføres i leserbrevene. Skribentene er uenige med mig, og mener derfor at jeg er udannet, mangler kompetanse og bør slutte å skrive. Man kjenner mønstret. Og dersom man har litt humorisk sans kan man more seg over at BFO's direktør d. 13.4 beskylder meg for å være en autoritær kulturstalinist ... og straks etterpå får støtte fra ivrige lesere som dels krever skriveforbud for folk med andre meninger enn dem selv, dels vil ha BT's kulturredaksjon skiftet ut med lojale partikammerater.

En av skribentene (29.4) mener at jeg skriver uforståelig, men har dog forstått så mye at hun er uenig med mig – selv om hun  ikke har vært på konserten. En annen mener (15.4) derimot at jeg skriver alt for forståelig og meddeler at «man» vil ha seg frabedt slikt i avisen. Hvem «man» er, opplyser han dog ikke.

Flere av innsenderne henviser til egne positive opplevelser og til at publikum i Grieghallen var tydelig begeistret for verket. Til dette er å si at en anmelders oppgave ikke er å anmelde publikum, men å anmelde verket. Publikums reaksjoner på uroppførelsen fikk i øvrig bred dekning i BT dagen etter premieren (11.4). Andre leserbrev henviser til at verket er komponert under sykdom. Men det er ikke anmelderens oppgave å anmelde komponistens sykdom – som i øvrig fikk bred dekning i BT og andre aviser i dagene opp mot premieren.

I motsetning til leserbrevsskribentene er BFO's direktør Lorentz Reitan (13.4) visst egentlig ikke fundamentalt uenig med meg når det gjelder vurderingen av verket. Han bemerker bare at min anmeldelse er kort. Joda. Jeg skrev faktisk en avisanmeldelse, ikke et stykke analytisk kritikk beregnet på et musikkvitenskapelig tidsskrift. Selvsagt skulle jeg ønske jeg hadde mer spalteplass i avisen pluss romsligere deadline. Hadde jeg hatt mulighet for å skrive detaljert, og hadde jeg f.eks. også hatt mulighet for å lese Sivertsens partitur på forhånd, ville jeg ha utdypet og eksemplifisert forskjellige momenter, men det ville selvsagt ikke endret min grunnleggende vurdering – som er at dette verket ikke henger sammen, at det består av løse skisser som fremføres av tre-fire forskjellige musikergrupperinger uten innbyrdes kontakt, at orkestersatsen er syltynn, at instrumenteringen i en del tilfeller er problematisk og tilsynelatende foretatt uten større forståelse for instrumentenes og korstemmenes register, at det generelt er snakk om dårlig håndverk i de orkestrale delene og i korsatsene, og at det på premierekvelden bare var de improviserte passasjene som hadde en viss musikalsk tyngde.

Jeg har stor forståelse for at Reitan føler det er vanskelig å uttale seg om en problematisk disposisjon. Men jeg er likevel forundret over de billige retoriske knepene han velger å bruke i innlegget sitt. «Uhildet kritiker?» spør han ironisk. Men – kunne man spørre tilbake - er en kritiker nødvendigvis «hildet» fordi han ikke ukritisk videreformidler Harmoniens PR-materiale? Eller: Hvem er det egentlig som er «hildet» i denne saken? Anmelderen som tar stiling til verket slik det presenteres i konsertsalen, eller direktøren som har bestilt verket og som har jobbet intenst med saken over lengre tid? Og videre: Blir man automatisk kulturstalinist fordi man peker på at det burde vært foretatt kvalitetskontroll en eller annen gang underveis i prosessen fra bestilling til fremføring? Mener Reitan faktisk at denne bestillingen er gjennomført som avtalt? Inngikk det f.eks. som en del av den opprinnelige kontrakten at en studerende fra Griegakademiet skulle kalles inn i siste liten for å foreta orkestreringen? Og så videre. Og så videre. 

Reitan slutter med å fremheve «publikums spontane, stående applaus». Joda. Men Reitan vet jo godt at bergenspublikummet generelt er heftig og begeistret, og at spontan, stående applaus er regelen snarere enn unntaket i Grieghallen. Det er naturlig at bergensenes varme og raushet gleder direktør Reitan, men når det gjelder den musikalske vurderingen av Sivertsens Requiem burde musikk-mennesket Reitan kanskje snarere lytte til sin egen musikalske fornemmelse. Eller til de involverte musikerne.