Århundrets stemme

Bergens Tidende, 23.10.2012

Kirsten Flagstad

The Voice Of A Century

Membran Documents

Gjenhør med Kirsten Flagstad

Tiden arbeider for oss som er interessert i gamle plater. Den europeiske copyrightgrensen er 50 år. Altså er det hvert år plater som ikke lenger er beskyttet, plater som er fritt vilt, innspillinger som kan gjenutgis og selges for en billig penge av enhver som måtte ønske det. 

Tyske Membran Documents er et av mange nye selskaper som arbeider på dette feltet. I deres billigserie med gjenutgivelser av innspillinger som er falt i det fri, er turen nå kommet til Kirsten Flagstad. For skarve 150 kroner får du «The Voice of a Century», en boks med ti cd-er som dekker perioden 1935 til 1957.

Flagstad er trolig tidenes best dokumenterte norske kunstner. Gjennom en nesten 50 år lang karriere nådde hun å være med på opp mot tusen plater, et tall som fremdeles vokser etter hvert som nye liveopptak dukker opp. Hun var «århundrets stemme», i alle fall det 20. århundres største Wagner-sopran, og denne delen av hennes karriere er selvsagt spesielt godt dokumentert på plate og i live-opptak. Det finnes for eksempel over ti komplette opptak av hennes Tristan og Isolde, 2-3 komplette versjoner av Ringen med henne i rollen som Brünhilde, osv.

Det sier seg selv at hele denne kolossale produksjonen ikke kan rommes på 10 plater. Det kan bare bli smakebiter. Men boksen gir likevel et godt inntrykk av viktige deler av karrieren hennes. De tidlige amerikanske Wagner-innspillingene med Lauritz Melchior er med, men ikke opptak fra Flagstads tid som superstar på Metropolitan – de er fremdeles beskyttet av den noe strengere amerikanske copyright-lovgivningen. Det er med andre ord først og fremst den «europeiske» Flagstad som er dokumentert på de ti platene. Og i tillegg ligger hovedvekten på årene etter andre verdenskrig.

Hun var den første som spilte inn «Vier letzte Lieder» av Richard Strauss. De er med i boksen. Vi hører henne synge Grieg akkompagnert av pianisten Gerald Moore. Vi hører henne som robust fortolker av Purcell og Händel i versjoner med stort orkester. Men først og fremst hører vi henne som Wagner-sopran – i Wesendonck-Lieder, igjen med Gerald Moore ved klaveret, i sjenerøse utdrag fra Ringen med Wilhelm Furtwängler opptatt live på La Scala i 1950, i Furtwänglers studieinnspilling av Tristan og Isolde fra 1952. Og mye, mye mer.

Det er knitrende overflatestøy på noen av platene, det er hostende publikum i liveopptakene, men Flagstad brenner gjennom det hele med sin glansfulle, overjordisk vakre stemme, lidenskapelig, inntrengende, med knivskarp intonasjon, med sylspiss artikulasjon, med sømløst legato. På de siste innspillingene er hun i slutten av 50-årene, men stemmen hennes har fremdeles monumental kraft og har i tillegg fått mørke, varme farger i mezzo-registeret.

Den gamle, amerikanske musikkskribenten Alexander J. Morin skrev engang om Flagstad: «Å høre hennes kraftfulle, rene, gylne toner klinge uanstrengt høyt oppe over den sterkeste orkesterklang – det er en av de mest elektrifiserende vokale begivenheter du noensinne kommer til å oppleve». Når du lytter deg igjennom disse ti platene, skjønner du hva han mente.

Når musikken letter

Bergens Tidende, 20.10.2012

Verk av Bartók, Ligeti, Matre og Berio

Unni Løvlid, sang

Kit Armstrong, klaver

BIT20 Ensemble

Reinbert de Leeuw, dirigent

Grieghallen

BIT20 presenterer folketoner og partiturmusikk

Det var et usedvanlig innholdsrikt og gjennomkomponert program BIT20 presenterte torsdag kveld, et program med mange forbindelseslinjer på kryss og tvers mellom verkene. En av de røde trådene var forholdet mellom folkemusikk og partiturmusikk.   

Først ut var Sveinung Lillebjerka, fiolin, Håkon Nilsen, klarinett og pianisten Jarle Rotevatn med en sprek fremføring av Béla Bartóks «Contrasts». Verket er skrevet i USA på slutten av 1930-tallet, på oppdrag av Benny Goodman, men det er ikke amerikansk jazz som preger denne musikken. Bartók bærer hjemlandet med seg inn i eksilet og bygger de tre satsene opp over ungarske folketoner.

Herfra var spranget ikke stort til de norske folketonene i urfremføringen av bergenske Ørjan Matres «Terskelsanger». Verket som er skrevet for Unni Løvlids sangstemme og et lite kammerensemble, tar utgangspunkt i fire folketoner som handler om døden. Rundt disse sangene har Matre skrevet en sammenhengende sats i et personlig tonespråk, men der han også innmonterer lydopptak av sin farfar som synger «Nu går solen ned» og der det av og til dukker opp sitater fra et verk av den franske komponisten Gérard Grisey.

Matre har allerede vakt oppmerksomhet ved sin evne til å håndtere den store orkesterklangen. I dette verket arbeider han i det lille formatet. Tonefallet er dempet, satsen er sart, skimrende og danner en varsom ramme om Unni Løvlids uttrykksfulle, bøyelige stemme. Et fint, vakkert møte mellom folkemusikk og samtidsmusikk.

Løvlid var også på scenen etter pausen, nå som solist i Luciano Berios «Folk Songs». Det var et svært heldig valg. Vanligvis fremføres dette verket av sangerinner som er skolert i den klassiske tradisjonen. Denne gang fikk vi høre dem fremført av en sangerinne som kjenner det folkelige uttrykket fra innsiden og som kunne gi dem et helt annerledes, mer «autentisk» uttrykk. 

Kveldens siste verk var Györgi Ligetis konsert for klaver og kammerorkester. Den er skrevet på 1980-tallet da han var inspirert av de kompliserte rytmiske mønstrene i sentralafrikansk musikk. Selv forsøkte han å oppnå noe tilsvarende ved å legge serier av helt ulike rytmiske forløp ovenpå hverandre. Han skriver et sted at under de rette omstendighetene vil kompleksiteten få klaverkonserten til å lette som et fly.

På konserten torsdag var det i alle fall god fremdrift i den amerikanske pianisten Kit Armstrongs tolkning av solostemmen. Og den nederlandske dirigenten Reinbert de Leeuw som med presisjon og omhu hadde styrt BIT20 gjennom Matre og Berio, ga orkestret det avgjørende skubb og fikk Ligetis kolossale lydunivers opp å sveve.

I drivhuset

Bergens Tidende, 16.10.2012

«Früh»

Marianne Beate Kielland

Nils Anders Mortensen

Lawo

Sanger fra senromantikkens Wien

Sanger av Arnold Schönberg fra 1899 sammen med sanger av Alban Berg og Anton Webern fra begynnelsen av 1900-tallet: At platen heter «Früh», tidlig, er ganske passende. For de 25 sangene som Marianne Beate Kielland her presenterer, er skrevet veldig tidlig i de tre komponistenes karriere. Dette er musikk fra tiden før modernismens gjennombrudd, fra før Schönberg utviklet 12-tonesystemet sitt og før han og Berg og Webern ble kjent som «Den andre Wienerskole». Musikkhistorisk sett er «Früh» en svært spennende utgivelse. Kielland tar oss med tilbake til århundreskiftets Wien og fører oss inn i senromantikkens musikalske drivhus. Vi hører hvordan inspirasjoner fra Brahms og Wagner flettes sammen og skaper nye, sære vekster. Og vi hører hvordan lied-formatet blir presset innefra og brytes ned i fragmentariske, aforismeaktige former eller utvikler seg til konsentrerte musikkdramaer. Kielland gir disse glemte sangene liv og karakter med sin ekspressive mezzo. Og demonstrerer sammen med pianisten Nils Anders Mortensen at perioden rommer mye musikk som kunne fortjene større oppmerksomhet.

Rariteter

Bergens Tidende, 16.10.2012

Beethoven for Wind Octet

Oslo Kammerakademi

Lawo

Oslo Kammerakademi spiller glemte verk av Beethoven 

Året er 1792. En musiker ansatt ved hoffet i Bonn skriver et stykke taffelmusikk for blåsere. Navnet er Beethoven – en ung mann på noen og tjue som ennå ikke er blitt den Beethoven vi kjenner fra musikkhistorien. Oktetten for horn, oboer, klarinetter og fagotter er et stykke tidstypisk underholdningsmusikk som sjeldent fremføres, men nå har oboisten David Friedemann Strunck og Oslo Kammerakademi funnet frem notene og laget en frisk, sjarmerende innspilling med overdådige smell i naturhornene og sprudlende, nesten mozartsk humør. Tjue år etter Beethoven skrev denne oktetten, var han blitt europeisk superstar. Premieren på hans Symfoni nr. 7 i 1813 var en musikalsk begivenhet. Og i en tid uten radio eller grammofon ble et viktig verk som dette spredt via transkripsjoner for ulike instrumentsammensetninger. Oslo Kammerakademi har funnet frem en versjon for ni blåsere. Den spiller de feiende flott og overbevisende. Men kan allikevel ikke forhindre at Beethovens sjuende i denne utgaven virker litt for klein, litt redusert og falmet. En musikkhistorisk raritet.

Bildefortellinger

Bergens Tidende, 13.10.2012

Verk av Mozart, Tan Dun og Bartók

Martin Grubinger, perkusjon

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO med imponerende urfremføring av Tan Duns «The Tears of Nature».

Timingen er god: Samtidig med at Bergen Kunstmuseum utstiller ledende kinesiske samtidskunstnere i Lysverket og blant annet har verdenspremiere på et verk av Ai Weiwei, inviterer BFO til verdenspremiere i Grieghallen på kinesiske Tan Duns «The Tears of Nature» – en slagverkkonsert bestilt i samarbeid med tre andre orkestre.

Verket er tilegnet BFOs residensmusiker Martin Grubinger. Han skulle egentlig ha urfremført det med Norddeutsche Rundfunks symfoniorkester på Schleswig-Holstein festivalen i august, men måtte avlyse på grunn av sykdom. Og da ble det altså BFO som kom først.

At det er snakk om et bilderikt fortellende verk, kommer vel ikke som noen overraskelse. Tan Dun er kjent for sin musikk til kampsportfilmer som «Crouching Tiger, Hidden Dragon», og hans øvrige komposisjoner har også en sterk visuell og fysisk ekspressiv karakter. Partituret til «The Tears of Nature» er for eksempel utstyrt med et lite kart over orkestret og inneholder presise instruksjoner om hvordan solisten skal bevege seg mellom musikerne. Grubinger stortrivdes i dette grenselandet mellom musikk og teater. Han var i konstant bevegelse, sprang fra pauker til marimba til vibrafon og trakterte inn imellom et voldsomt batteri av kinesiske og tibetanske tam-tamer og gonger. Pluss utvalgte stein. En sprek, ekvilibristisk performancekunstner – og en guddommelig musiker. Som fikk solostemmen til å løfte seg. Tydelig, presis, blendende virtuos.

Tan Dun har en gang sagt at han er en komponist som svinger og svømmer fritt mellom ulike kulturer.  Det er fremdeles en god karakteristikk. For også i «The Tears of Nature» blander han komposisjonsteknikker fra vestlig modernisme med elementer av tradisjonell kinesisk musikk. Svømmingen mellom kulturene har kanskje etter hvert mistet noe av sin opprinnelige frihet og friskhet. Det var for eksempel en del minimalistisk tomgang i orkestersatsen underveis, men i dette verket der alt er lagt til rette for å fremheve Grubingers imponerende ferdigheter, betyr dette mindre. Altså: stor, berettiget applaus. Og som ekstranummer hele slagverkgruppen fremme på scenen i en forrykende versjon av Jobims Chega de Saudade. 

Tan Duns verk var innrammet av Mozart – først den ultrakorte ouverturen til La Clemenza di Tito og etter pausen symfoni nr. 31, «Pariseren». Umiddelbart et litt overraskende valg, men kanskje inspirert av Tan Dun som et sted har sagt at Mozart er den første vestlige minimalisten. Eivind Aadland og BFO spilte under alle omstendigheter verkene enkelt, neddempet og presist. Og satset så på det maksimale uttrykket i kveldens siste verk: Béla Bartóks musikk til balletten «Den mirakuløse mandarin» – i en skarp, presis og høyspent fremførelse. Et visuelt, fortellende verk. Fylt av en helt annen slags bilder enn Tan Duns musikk.

Åpne landskap

Bergens Tidende, 09.10.2012

Michael Formanek

Small Places

ECM

Gjennomkontrollert fri-jazz

Da den amerikanske bassisten Michael Formanek debuterte på ECM med «The Rub And Spare Change» i 2010, var det mer enn ti år siden han sist hadde utgitt en plate. I den mellomliggende perioden hadde han arbeidet som musikkpedagog og stort sett vært borte fra jazzscenen. Det som brakte ham tilbake, var møtet med pianisten Craig Taborn, altsaksofonisten Tim Berne og trommeslageren Gerald Cleaver. De var med på «The Rub And Spare Change», og de er med igjen på «Small Places» -- som ikke er noen helt vanlig ECM-plate. Kvartetten spiller fri-jazz, kunne man si, men det er ikke noen helt presis etikett. For store deler av musikken er ikke spesielt fri, den er gjennomkomponert, ofte med altsax og klaver på uforutsigbare, enstemmige utflukter, med skjeve melodilinjer og abrupte taktskift. Og når alle fire musikere begynner å improvisere, blir det riktignok spilt fritt og fabulerende, ubundet av vanlige grenser. Men samtidig virker samspillet utrolig kontrollert og presist. Hvordan de fire musikerne orienterer seg, er vanskelig å si. Men at er lommekjente i dette åpne landskapet, er tydelig.

Gershwin i Bergen

Bergens Tidende, 09.10.2012

 

George Gershwin: Rhapsody in Blue

Freddy Kempf

Andrew Litton

Bergen Philharmonic Orchestra

BIS

Rørende som en gammel stumfilm

George Gershwin var mellomkrigstidens store, amerikanske songwriter. Han eksperimenterte, han hentet ideer fra jazz og blues. Og han hadde ambisjoner om å løfte musikken sin inn i konsertsalen. «Vanlige harmonier, rytmer, sekvenser, intervaller og så videre kan ikke tilfredsstille øret mitt», sa han i et intervju i 1929. På dette tidspunktet hadde han allerede vakt oppmerksomhet med «Rhapsody in Blue» (1924) for klaver og orkester og Klaverkonsert i F (1925). Senere kom enda en Rhapsody (1931) og et variasjonsverk over sangen «I Got Rhythm». Det er disse fire konsertstykkene BFO og Andrew Litton nå har spilt inn med engelske Freddy Kempf som solist.  Det er høyt humør på platen. Kempf spiller de rytmiske klaverstemmene med frisk, energisk frasering, og orkesteret følger entusiastisk med. Jazz er det jo ikke, men «jazzy» salongmusikk. Litt stivbeint, litt corny, rørende som en gammel stumfilm. Men når Håkon Nilsen spiller klarinettstemmen i «Rhapsody in Blue» og når Martin Winter growler på trompeten sin, da blomstrer musikken opp og høres ut som noe Ellington kunne ha skrevet. Kanskje var det noe slikt Gershwin i sin tid hørte for sitt indre øre?

Løs snipp

Bergens Tidende, 02.10.2012

Salmesykkel

Moskus

Hubro

Et frisk tilskudd til den norske jazzfauna

Platen heter Salmesykkel – det gamle klengenavnet for stueorgel. Men det er ikke noe stueorgel på platen. Derimot er det akustiske instrumenter spilt av tre unge musikere med bakgrunn fra Jazzlinja i Trondheim: Anja Lauvdal på piano, Hans Hulbækmo på trommer og Fredrik Luhr Dietrichson på kontrabass. En akustisk klavertrio med andre ord. Men ikke av den vanlige norske typen. Det er ikke mye fjell og li og fjord på denne platen. Og heller ikke mye som minner om Tord Gustavsen, for å si det slik. Musikerne, som kaller seg Moskus, har en lett dreining mot frijazz og – etter platen å dømme – en viss forkjærlighet for løs snipp og fri improvisasjon omkring enkle melodilinjer og repetitive bassganger. Og så har de godt humør – som ikke bare kommer til uttrykk i titler med sprø ordspill. Lauvdal er en spennende, uforutsigbar pianist som overrasker med kantete fraseringer og snodige retningsendringer. Hun får godt motspill av Dietrichsons lodne bass og Hulbækmos livlige trommer. Det er riktignok steder med idetørke og tomgang underveis, men alt i alt er dette en fin plate. Et frisk tilskudd til den norske jazzfauna.

Monsterverket

Bergens Tidende, 02.10.2012

Messiaen: Turangalîa-Symphonie

Steven Osborne, Cynthia Millar

Juanjo Mena

Bergen Philharmonic Orchestra

Hyperion

Eksplosiv nytolkning av Messiaens kjærlighetssymfoni

Den amerikanske komponisten Aaron Copeland omtalte i sin tid Olivier Messiaens Turangalîa-Symphonie som «the Messiaen monster». Han er ikke den eneste som har hatt slike assosiasjoner. Helt siden den unge Leonard Bernstein dirigerte verket ved urfremføringen i Boston i 1949, har kritikerne snakket om Messiaens monster, om monstersymfonien, monsterverket. Og ikke uten grunn. Turangalîa er unektelig et monstrøst verk, en viltvoksende, merkelig komposisjon inspirert av tolvtonesystemer og indiske ragas, musikk bygget på kollisjonens prinsipp – med strengt regulerte avsnitt side om side med ville blow-outs og anakronistiske, romantiske idyller. 

Turangalîa er sanskrit og betyr noe i retning av kjærlighetssang. Men skal man tro tittelen er Messiaens kjærlighetssang også en symfoni. Den har riktignok ikke de vanlige fire satsene, den har hele ti. Og med en spilletid på langt over en time sprenger den også den vanlige tidsrammen for en symfoni. Den er skrevet for stort symfoniorkester utvidet med myriader av slagverk pluss «ondes martenot», et gammelt, predigitalt elektronisk instrument. Og i tillegg har Turangalîa en klaverstemme som er så dominerende og så virtuos at Messiaen selv en gang omtalte verket som en nesten-klaverkonsert.

BFO og deres faste gjestedirigent Juanjo Mena prøvde krefter med Messiaens monster på en torsdagskonsert i Grieghallen for to år siden med den engelske pianisten Steven Osborne som solist og engelske Cynthia Millar på ondes martenot. Det var litt av en musikalsk begivenhet. Men hvis du ikke kunne være til stede den gangen, får du sjansen til å høre en flott reprise nå. For siste sommer møttes alle de involverte igjen i Grieghallen og innspilte verket for selskapet Hyperion.

Resultatet er blitt en plate som allerede har vakt internasjonal oppmerksomhet. Dette er nemlig en helt fabelaktig tolkning. Steven Osborne og Cynthia Millar er gode partnere for Mena og BFO. Osborne er en pianist som har den tekniske styrken som må til for å temme monsteret, og som tydeligvis stortrives med denne forrevne solostemmen som spenner fra bråkende, bankende clusters til de aller sarteste små drypp i diskanten. Og Cynthia Millar gjennomborer orkesterklangen med sine presise martenotbølger og gir av og til musikken et spooky, klagende preg av science fiction.

Men klaver og ondes martenot er bare den ene side av saken. Nok så imponerende er Mena og BFOs eksplosive tolkning av den orkestrale rammen. De skaper musikalsk sammenheng igjennom det lange partituret og får selv de mest kompakte, mest komplekse passasjene til stå klart og logisk. Og ikke minst skaper de et flytende, rytmisk trøkk i musikken.

Dette er en plate som har lykkes med noe som mange har prøvd men nesten ingen har klart: å fange og vise frem Messiaens monster i all sin rå villskap.