Nattstemninger

Bergens Tidende, 19.06.2012

Serynade

Ellen Ugelvik

Aurora

Ellen Ugelvik med overbevisende tolkninger av eksperimentell klavermusikk

En fiolinist kan farge instrumentets toner med fingrene og med buestrøket. En klarinettist kan endre tonene med munnstillingen og pusteteknikken. Pianister har ikke slike muligheter. De kan bare trykke på tangentene. Og det var det. For klaveret er et slaginstrument.  Når hammeren rammer strengen, når tonen begynner å klinge, kan den ikke endres. Og den begynner straks å miste styrke. Tangentene slås an. Og da er det ikke mer å gjøre. Men likevel … er det virkelig slutt da?

På et vis handler Ellen Ugelviks plate Serynade om dette spørsmålet. Om hva som skjer etter hammeren er falt. Om pianistens muligheter for å gripe inn etterpå. Om å overskride slaginstrumentets begrensninger. 

Det sentrale verket på platen – verket som også har gitt platen navn – er tyske Helmut Lachenmanns «Serynade». Han skrev det på slutten av 1990-tallet. At det er tilegnet hans kone, pianisten Yukiko Sugawara, markerte han med Y-en i tittelen – som samtidig antyder at dette ikke er noen helt vanlig serenade.

Serynade er et musikalsk eksperiment, et stort anlagt stykke musikk der Lachenmann mobiliserer alle klaverets resonansmuligheter for å påvirke tonenes klang etter hamrene er falt. Han bruker avansert pedalteknikk. Men først og fremst utforsker han hva som skjer når man trykker tangentene ned uten å utløse hamrene. Med et komplisert, innfløkt notebilde instruerer han pianisten om å spille «taust» ovenpå eller ved siden av musikken og la resonansen fra de urealiserte tonene påvirke klangen av de tonene som allerede er slått an og klinger.

Det er et ekstremt krevende verk. Som Ellen Ugelvik realiserer med helt overveldende teknikk. Underveis glemmer man aldri at klaveret er et slaginstrument. Hun banker frem en tornado av sammensatte akkorder og clusters, samtidig med at hun bruker pedalene og de «tause» tangentene og lar dem åpne nye rom i klangene, skape overtonerekker, vibrerende resonanser, uhåndgripelige spøkelsesaktige skygger som flykter bort over den klingende musikken.  

I den musikkhistoriske tradisjonen er en serenade et stykke diverterende nattmusikk. Det er også nattstemninger i Lachenmanns Serynade. Men hans nattmusikk er av det mer alvorlige, mer skremmende, overveldende slaget.

De to andre verkene på platen arbeider med beslektede teknisk-musikalske problemstillinger, men i langt mer begrenset målestokk. Christian Bloms «Manualenes poesi» (2007-11) er en enkel, enerverende serie rytmisk markerte clusters som farges av pedalresonans og som til sist må vike for enkle melodiske grep og gester. Og i «Encountering the Imaginary» (2009-10) opphever Christian Jaksjø slagverksproblematikken ved simpelthen å oppgi det tradisjonelle klaveret og i stedet la pianisten spille på et elektromekanisk forsterket instrument som kan manipuleres elektronisk.

Ellen Ugelvik spiller seg gjennom det hele. Sikkert, teknisk suverent. Og demonstrerer at disse tre verkene ikke bare er lydeksperimenter. De er også musikk. Klingende musikk.  

Vitalt

Bergens Tidende, 19.06.2012

Wisteria

Steve Kuhn, Joey Baron, Steve Swallow

ECM

Triojazz spilt av musikere som kan sin metier

Sist pianisten Steve Kuhn og trommeslageren Joey Baron spilte sammen på plate, var på «Mostly Coltrane», en ECM-utgivelse fra 2009 til minne om Kuhns korte periode som medlem av John Coltranes første kvartett. Nå er de ute med en ny ECM-plate, denne gang i selskap med bassisten Steve Swallow som har spilt med Kuhn i et utall av sammenhenger fra 1960-tallet og fremover. Det er tre godt voksne herrer som har satt hverandre stevne i platestudioet. Kuhn og Swallow er begge over 70, Baron nærmer seg de 60. De har tønnevis av erfaring. De vet hva trioformatet krever. Og de leverer varene. Det meste av materialet er skrevet av Kuhn. Og ettersom dette er en tradisjonell klavertrio, er det også han som er den dominerende solisten. Men Swallow følger godt med på sin femstrengede elbass, både som akkompagnatør og som livlig solist. Og Baron er en lydhør trommeslager som hele tiden fyrer opp under de to andre med skarpe innskudd. Dette er ikke en plate som gir de helt store, sjelsrystende opplevelser. Men musikk midt i klaverjazzens hovedspor. Vital, swingende triomusikk. Spilt av musikere som kan sin metier.

Imponerende

Bergens Tidende, 19.06.2012

Nine solos for nine violinists

Aurora

Unge fiolinister spiller norsk samtidsmusikk

Pedagogen og fiolinisten Alf Richard Kraggerud har lenge etterlyst norske solostykker som elevene hans kan spille når de deltar i ulike konkurranser rundt omkring. Nå har han og Norsk Komponistforening gjort noe med det. På foreningens platemerke Aurora kommer her ni nye, norske verk innspilt av ni unge fiolinister fra Barratt Due musikkinstitutt. Det er en svært interessant utgivelse. For det første på grunn av de unge solistene. De er alle født på nittitallet – den yngste, bergenske Sonoko Welle, er bare 16 år. Og alle ni er allerede imponerende kompetente musikere. For det andre presenterer platen nye sider av en rekke kjente, norske samtidskomponister. De har fått i oppdrag å skrive musikk for solofiolin, det krevende formatet som siden Bachs tid har vært selve fiolinmusikkens hjørnestein. Og de har løst denne bundne oppgaven på veldig forskjellig og veldig karakteristisk måte. For eksempel skriver Ståle Kleberg og Dagfinn Koch mørke, melankolske og ekspressive klagesanger, mens Synne Skouen utforsker hver av fiolinens fire strenger i fire små, separate episoder, og Jan Erik Mikalsen eksperimenterer med instrumentets aller høyeste register. Alle ni komponister har gitt formatet en helt egen, personlig vri. Og skapt ni små komposisjoner som tilsammen danner en begivenhetsrik og avvekslende plate.  

Sammenhenger

Bergens Tidende, 12.06.2012

Im Freien

Nils Anders Mortensen

Lawo

Velkomponert recitalplate

Dette er nesten en debut. Pianisten Nils Anders Mortensen, landsdelsmusiker i Finnmark, har vi riktignok hørt på mange fine plater de siste årene – som kammermusiker og som solist i krevende orkesterverk. Men dette er hans første soloplate. Tittelen «Im Freien» – i det fri, utendørs – er hentet fra det verket av Béla Bartók som avslutter platen. Men før vi kommer så langt, har vi fått høre to stykker av Grieg – Balladen i g-moll og Notturno (op. 54:4) – spilt mellom verk av Debussy. En recital-plate, med andre ord. Og et skikkelig velkomponert eksemplar, en av den slags plater der solisten får ganske ulike verker til å snakke sammen, og får oss, lytterne til å høre uventede korrespondanser og sammenhenger. I dette tilfellet er det Grieg som blir belyst i møtet med de andre komponistene. Når Mortensen spiller ham opp mot Debussy, trer det subtile klangfarger frem i musikken hans, og man hører forbindelseslinjer fremover til fransk kolorisme. Og når Notturno avløses av Bartóks folketoner, hører man nesten hva Grieg kunne fått til om han hadde  beveget seg inn i den tidlige 1900-tallsmodernismen.

Sårt og vakkert

Bergens Tidende, 12.06.2012

69°42', North – 19°00' East

Perspectives

Kolbjørn Holthe, dirigent

Tromsø Kammerorkester

Simax

Tromsø Kammerorkester med imponerende platedebut

Det starter «heftig, beveget» med ørsmå fragmenter av noe som kunne blitt en senromantisk sats. Men det vi hører, er en av høymodernismens klassikere: Anton Weberns atonale «Fem satser» (op. 5) – i en var, vakker tolkning på Tromsø Kammerorkesters første plate. Fiolinisten Kolbjørn Holthe som har ledet orkesteret siden 2006, takker av til høsten. Platen er en god anledning til å konstatere hvor langt Norges eneste fulltidskammerorkester er kommet i løpet av disse seks årene. At musikerne har fått bryne seg på 1900-tallets modernisme, er tydelig. De spiller György Kurtágs ultrakorte «Aus der Ferne III» og Witold Lutoslawskis «Musique Funébre» så sårt og så komprimert at Arvo Pärts minimalistiske «Cantus in memoriam Benjamin Britten» som kommer inn i mellom, nærmest virker litt frivol med sine kimende kirkeklokker og uendelige repetisjoner. Med svenske Fredrik Högbergs «Hitting The First Base» fra 2008 er vi til gjengjeld langt hinsides modernismen og inne i samtidsmusikkens humoristiske del med Dan Styffe som reisefører og imponerende solist i en rytmisk spenstig og vilt virtuos konsert for kontrabass.

Det store uttrykket

Bergens Tidende, 07.06.2012

Hector Berlioz: La damnation de Faust

Andrew Davis, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av Fausts fordømmelse slutter Festspillene 2012

Det var fullt fremmøte i Grieghallen på tirsdag. Ikke bare på publikumssiden.  Bergen Filharmoniske Orkester fylte selv godt opp nede på scenegulvet. Og i tillegg var musikerne trukket fremover for å gi plass til en massiv vegg av sangere fra BFOs kor, Collegiûm Mûsicûm og Kor Vest. Så er da også «Fausts fordømmelse» et verk som krever god plass og det helt store musikalske uttrykket.

Hva slags verk det er snakk om, er ikke helt lett å si. Hector Berlioz tar opp den gamle myten om den lærde Faust som lar seg lokke av djevelen og som til sist selger sin sjel. Og historien fortelles og fremstilles med orkester, kor og solister på scenen. Men «Fausts fordømmelse» er verken en opera eller et oratorium. Det er noe midt i mellom.

Opprinnelig kalte Berlioz det for en «konsertopera». Da han utga det i 1854, var det blitt til en «dramatisk legende». Og det er vel det nærmeste man kommer en presisering. Men først og fremst er dette et saftig romantisk verk med stor orkester- og korklang og vakre melodier – et veldig sammensatt verk med naturscener, drikkeviser, bondedanser, militærmarsjer, kjærlighetsarier og salmer i en stadig, flytende strøm. Det kreves store styrker til å fremføre noe slikt, men også styring og kontroll. Og da var Andrew Davis den helt rette dirigenten, en imponerende innsatsleder. I starten virket det som om han var litt forsiktig og dirigerte bokstavelig, pertentlig, men det viste seg rask at han hadde fullt overblikk og kunne koordinere alle de sammensatte styrkene med diskrete midler – og at han hadde kalkulert forløpet så presist at det hele tiden var krefter i orkesteret og full klang i koret gjennom de mer enn to timer verket varer.

Det var den amerikanske tenoren Paul Groves som sang Faust. Han fremstilte og karakteriserte den tvilende, klagende figuren med kraftig stemme og et høyspent følelsesuttrykk. At det ble litt slitasje i stemmen et par ganger underveis, er ikke rart. Partiet ligger konstant i toppen av registeret og har nesten ingen hvilepunkter.

Det er Faust som har tittelrollen. Men det er djevelen, Mefistofeles, som er den egentlige hovedpersonen. I Grieghallen ble dette ekstra understreket ved at partiet ble sunget av Bryn Terfel. Da han meldte sin ankomst med «Ô pure émotion» var det som om temperaturen bratt steg 10-20 grader i salen.

Terfel har en utstråling og et scenisk nærvær som løfter verket opp og ut av konsertsalen og gir det opera-dimensjoner. Hans Mefistofeles er demonisk, lokkende, truende. Han karakteriserer figuren med sin fulltonende, bevegelige bassbaryton og synger partiet så gjennommusikalsk og presist at man aldri er i tvil om hvor veien går når Berlioz spenner sine lange melodilinjer ut og lar dem gå i uforutsigbare retninger. 

Fausts elskede, Margarita, kommer sent inn i handlingen. I Grieghallen ble hun sunget av engelske Christine Rice, en ung, sterk mezzosopran som imponerte med en bevegende, uttrykksfull tolkning av den store romansen i starten av fjerde del. Norske Håvard Stensvold gjorde en fin innsats i Branders drikkevise. Og barnekoret som kom inn til aller sist, klang helt angelisk. 

Og da var Festspillene 2012 og Per Boye Hansens periode som festspillsjef forbi. 

Demokratisk

Bergens Tidende, 05.06.2012

Year of the Snake

Fly

ECM

Kjølig kammerjazz

Bak navnet Fly gjemmer seg en trio med Mark Turner på tenorsax, Larry Grenadier på bass og Jeff Ballard på trommer – de to siste også kjent fra Brad Mehldaus grupper. Year of the Snake er trioens andre plate på ECM. Tenorsax, bass, trommer -- det er et vanskelig format. Få av de gamle saksofonistene dyrket det, men de som gjorde – Sonny Rollins og Joe Henderson for eksempel – var sterke, autoritative stemmer som blomstret og skapte noe av sin beste musikk innenfor disse rammene. Mark Turner er ingen Sonny Rollins, og prøver heller ikke på å bli det. På Year of the Snake er det ikke en dominerende tenor som spiller med akkompagnement i det fjerne. Det er en gruppe – tre instrumenter som alle er plassert helt fremme i lydbildet, tre lyttende musikere som fanger hverandres ideer og spiller ball med dem og kaster nye ideer tilbake. Det minner ikke så litt om forne tiders cool jazz. Mark Turner spiller med en kjølig, vibratoløs tone, og Grenadier og Ballard demper seg ned og legger mer vekt på det klanglige uttrykket enn på rytmisk ekspressivitet. Demokratisk kammerjazz.

Brudd, oppbrudd, nybrudd

Bergens Tidende, 05.06.2012

Reich: Drumming

Steve Reich and Musicians

DG

Stockhausen: Gruppen

Claudio Abbado, dirigent

Berliner Philharmoniker

DG

Varèse: Amériques, Ionisation, Deserts & Arcana

Pierre Boulez, dirigent

Chicago Symphony Orchestra

DG

Ny billigserie med verk fra det 20. århundre.

Det er mye musikk i byen for tiden. Også mye ny musikk, samtidsmusikk, Per Nørgård i Håkonshallen, avantgardens siste skrik i Logen. Vi som løper fra det ene til det andre, jamrer av og til over støyen, larmen og monotonien i det vi hører. Vi er ikke de første i historien som opplever det slik.

Det hjelper kanskje ikke på suset i ørene, men det er likevel nesten beroligende å lese hva for eksempel tidsskriftet Gramophone kunne finne på å skrive om Steve Reichs «Drumming» tilbake i 1975: «Målt med tradisjonelle vestlige standarder skjer det overhodet ingenting i denne musikken». Nei, for det var verken melodi, harmonikk eller metrisk variasjon i Reichs musikk, bare en masse trommer i enkle slagmønstre og et par sangstemmer som repeterte trivielle intervaller. «Dette kan, kort sagt, være den slags som gjør deg gal», klaget anmelderen. Men føyde så til at det kanskje også var mulig å høre «helt nye og innbydende musikalske muligheter i teknikken».

Folk ble ikke gale av Reichs musikk, kan vi konstatere i ettertid. Men de hørte vel heller ikke de helt store, nye mulighetene i den. «Drumming» er nettopp blitt gjenutgitt. Og når man i dag lytter til verket, hører man bare vanlig amerikansk minimalisme, et stykke elskverdig, laid back syttitallsmusikk.

Hvis det er en moral i dette, må det være at musikk som en gang virket fremmed, radikal og helt uutholdelig, sannsynligvis kommer til å høres ut som mainstream førti år senere.

Gjenutgivelsen av Reichs «Drumming» er en del av 20C – en serie der Deutsche Grammophon og Decca er gått sammen om å gjenutgi klassiske innspillinger av det 20 århundres musikk. Serien lanseres som et referanseverk med «50 vesentlige verker av 50 komponister». Blant de ti første utgivelsene er det innspillinger av eldre klassikere – Stravinskys «Sacre du Printemps», Debussys «La Mer» og Shostakovichs femte symfoni. Men først og fremst tar serien opp eldre, eksperimenterende musikk som peker direkte frem og inn i den aktuelle situasjonen på feltet.

I den ene enden av spektret står Karlheinz Stockhausens «Gruppen» (1957), verket som gjorde orkestermusikk til romlig performance med tre symfoniorkestre spredd utover salen. «Gruppen» er et komplekst, gjennomkomponert stykke modernistisk støymusikk. I den andre enden finner vi Edgard Varèses «Amériques» (1918-21) der det er storbyens konkrete støy som gjenskapes i musikken. Og som bryter den ned innefra.

Verkene i 20C serien diskuterer og krangler med hverandre. Og forteller i skarpe glimt om hundre års musikkhistorie full av brudd, oppbrudd, nybrudd. Historien er konfliktfylt, men opptakene klinger like frisk som da de ble laget i sin tid. Abbado og Berlinerne spiller Stockhausen. Boulez og Chicago-symfonikerne spiller Varése. Og på de fleste av platene er det i tillegg fylt opp med flere andre verk.

Platene kommer i pappcover og enkelt utstyr. De fyller ingenting på platehyllen. De koster mindre enn en halvliter på byen. Og de varer betydelig lengre.