Personlig og egensindig

Bergens Tidende, 29.05.2012

Dansk Nedslag I-II

Musikk av Carl Nielsen, Per Nørgaard m. fl.

Strykere fra Stavanger Symfoniorkester

Andrew Manze, dirigent

Athelas Chamber Players

Håkonshallen

To konserter med dansk og danskrelatert musikk

Det var strålende sol og høy temperatur. Og da står et par timer innendørs i Håkonshallen ikke øverst på ønskelisten. I alle fall var det ganske glissent på benkeradene både søndag ettermiddag og kveld da fiolinisten Peter Herresthal presenterte «Dansk Nedslag», to korte konserter med dansk og danskrelatert musikk.

Først ut var en gruppe strykere fra Stavanger Symfoniorkester under ledelse av Andrew Manze. På programmet hadde de verk av Carl Nielsen og Per Nørgård omkranset av 1600-tallsmusikk signert John Dowland og Dietrich Buxtehude som begge arbeidet i Danmark i en periode.

Gammelt og nytt fungerte godt sammen i første del av konserten. Det startet med Dowlands kjente pavane «Lachrimae Antiquae» i en vakker, flytende fremførelse som uten pause gled over i Nielsens «Lille suite for strygere» fra 1888. Dowland og Nielsen kledde hverandre, og underveis kunne man høre at det ligger en basslinje i Nielsens tredjesats som minner om Dowlands fallende, tårefulle melodi.

Etter Nielsen ble det mer Dowland, hans signaturkomposisjon «Semper Dowland, semper dolens». Og så ettermiddagens hovedverk: Per Nørgårds fiolinkonsert «Borderlines» med Peter Herresthal som solist. Og da ble overgangen ganske voldsom. For det er ikke mye i Nørgårds konsert som peker bakover og lar seg forbinde med tradisjonen. Dette er sterkt personlig musikk, en rik, konfliktfylt sats der forskjellige stemninger kjemper mot hverandre og solisten konstant befinner seg i det grenselandet tittelen viser til – musikk som sikkert er utrolig vanskelig å spille, men som her ble fremført overbevisende og autoritativt av Herresthal. Til slutt et ultrakort stykke Buxtehude, arrangert av Manze som også hadde laget strykerversjonene av de to pavanene til Dowland.

«Dansk Nedslag» var vel først og fremst tenkt som en feiring av Per Nørgård som fyller 80 om kort tid. På konserten om kvelden fikk vi en rekke av hans komposisjoner for små formater. Det ble en flott kveld med Nørgårds karakteristiske, egensindige musikk som flyter og strømmer og vokser vilt i alle retninger. Cellisten Toke Møldrup ga en energisk, kraftfull versjon av Solo in scéna (1980), pianisten Anne Marie Fjord Abildskov fikk Waterways (2008) til å klinge nesten impresjonistisk og de to musikerne fikk til slutt følge av klarinettisten Anna Elisabeth Klett og fremførte Spell (1973), et humoristisk, hektisk verk der korte motivceller skyver seg inn over hverandre og skaper merkelige former. 

Nørgård var selv til stede og ble hyllet ved begge konsertene. Om kvelden kom han selv på scenen, satte seg ved flygelet og spilte to stykker, blant annet en vakker, nesten sakral versjon av den romantisk klingende «Et rosenblad».

Bjørnstads musikk

Bergens Tidende, 29.05.2012

Ketil Bjørnstad

Vinding’s Music

ECM

Sprikende konsertprogram, formløse improvisasjoner

Altmuligmannen Ketil Bjørnstad er plateaktuell med en dobbelt-cd på ECM. Den ene platen er et live-opptak fra en NRK-konsert i 2009 da Bjørnstad feiret avslutningen av romantrilogien Til Musikken, Elven og Damen i Dalen. Musikken er utdrag av ulike verk med tilknytning til romanenes hovedperson, pianisten Aksel Vinding. På den andre cd’en improviserer Bjørnstad på et Bechstein-flygel i Pettersens Kolonial Lydstudio på Hønefoss. Det er gode folk med på NRK-opptaket – pianistene Gunilla Süssmann og Jie Zhang og Kringkastingsorkesteret under ledelse av Christian Eggen som også spiller klaver. Men det som spilles, er løsrevne satser fra diverse konserter og sonater pluss et par enkeltstående klaverstykker – Mozart, Rachmaninov, Chopin, Debussy, Ravel om hverandre. Som konsertprogram og plateutgivelse blir dette for sprikende. Soloimprovisasjonene fra desember 2009 er i kjent Bjørnstad-stil: frittvoksende, formløse, ubesluttsomme. Kanskje Vinding’s Music kan fungere som suvenir for folk som har lest Bjørnstad tre romaner. For oss andre blir dette en utgivelse som trolig kommer til å samle støv på reolen.

Fra de store orglenes verden

Bergens Tidende, 29.05.2012

Magne H. Draagen
Saint-Saëns
Organ Works

Lawo

Kjell Habbestad: Gaudeamus

Harald Rise, orgel

Lawo

To nye orgelutgivelser fra plateselskapet Lawo

En gang i 1866 kom Franz Liszt forbi Madeleine-kirken i Paris og hørte en ung mann som satt og improviserte ved orgelet. Etterpå sa han at dette måtte være verdens største organist. Den unge mannens navn var Camille Saint-Saëns.

I dag kjenner vi visst bare Saint-Saëns som komponist, men han var faktisk utdannet organist, med eksamen fra konservatoriet i Paris i 1854. Den prestisjetunge stillingen som organist ved Madeleine-kirken fikk han allerede i 1857, i en alder av 22 år. Men de fleste av orgelverkene skrev han mange år senere, etter han sluttet som organist i 1877 for å bli komponist på heltid.

Magne H. Draagen, domkantor i Oslo domkirke, presenterer et utvalg av disse verkene på sin nye plate: Seks preludier og fuger for orgel pluss diverse kortere verk, innspilt i det nybygde orgelet i Katarina kyrka i Stockholm. Det er fin utgivelse med storslått, fulltonende orgelmusikk flott fremført av Draagen, en plate som utfyller et hull i Saint-Saëns-diskografien – men som vel også antyder noe av grunnen til at dette hullet har vært der. For om Saint-Saëns vanligvis går for å være en romantisk, konservativ komponist, så er orgelkomponisten Saint-Saëns om mulig enda strengere, enda mer tilbakeskuende – så alvorlig og tung at en transkripsjon av «Svanen», klaversvisken hans, virker som et ganske kraftig lyspunkt på platen.

Plateselskapet Lawo gjør mye for norske organister og norsk orgelmusikk i disse årene. Samtidig med Saint-Saëns-platen lanserer de «Gaudeamus», en plate med verk av Kjell Habbestad innspilt på Rieger-orgelet i Bergen Domkirke av organist og NTNU-professor Harald Rise.

Det er mye som skiller romantikeren Saint-Saëns fra postmodernisten Habbestad. Og selvsagt er det helt feil å sammenligne to så forskjellige komponister som skrev med mer enn hundre års avstand seg imellom. Men kommer man til Habbestads «Gaudeamus» med ørene fulle av Saint-Saëns, er det likevel vanskelig ikke å bli positivt stemt og glad til sinns. Her er stort anlagte orgelverk, blant annet en Introduction & Passacaglia over temaer av Fartein Valen, en lang orgelsuite og orgelkoraler – frisk, idérik musikk til både kirkelige og verdslige anledninger, skrevet med godt håndlag og godt humør.

På dydens smale sti

Bergens Tidende, 30.05.2012

What Took You So Long

Espen Eriksen Trio

Rune Grammofon

Nye plate med Espen Eriksens trio

Oppfølgeren til Espen Eriksens «You Had Me At Goodbye» heter «What Took You So Long». Det er samme besetning som siste gang: Eriksen selv på piano, Lars Tormod Jenset på bass og Andreas Bye på trommer – i et repertoar av originalkomposisjoner signert Eriksen bortsett fra to coverversjoner av «We Don't Need Another Hero» og «Could It Be Magic». Er det skjedd noe siden sist? Ikke mye. Dette er en plate som plasserer seg mitt i den aktuelle norske klaverjazzens blodløse mainstream: Enkle melodier etterfulgt av enkle klaverimprovisasjoner. Elskverdig musikk uten større ambisjoner. Her er salmeklanger. Her er folketoner. Her er en dosis Tord Gustavsen, litt Keith Jarrett og Brad Mehldau uten skarpe kanter. Triomusikk som holder seg på dydens smale, trange sti. Lyspunktene underveis er Lars Tormod Jenset som hele tiden gir klaveret motspill med presise, bevegelige basslinjer, og som også av og til trer fram som livlig, spenstig solist. Og ikke minst ligger Andreas Bye helt fremst i lydbildet og får musikken til å løfte seg med sitt skarpe, helt personlige trommespill. 

Komedie og ironi

Bergens Tidende 25.05.2012

Georg Friedrich Händel: Xerxes

Regi: Stefan Herheim

Musikalsk ledelse: Konrad Junghänel

Chorsolisten der Komischen Oper Berlin

Orchester der Komischen Oper Berlin 

Grieghallen

Strålende oppsetning av Händels opera Xerxes åpner Festspillene

De hadde en del problemer, perserkongen Xerxes og hans folk. Om vi skal tro Händels opera som åpnet Festspillene på onsdag.

Xerxes skal giftes med Amastre.  Amastre elsker Xerxes. Xerxes elsker Romilda. Romilda elsker Xerxes’ bror Arsamene som også elskes av Romildas søster Atalanta. Forvirret? Det blir verre.

På Händels tid ble Arsamene sunget av en mezzosopran og Xerxes av en kastrat som i dag erstattes av en mezzosopran. Med andre ord: alle fem hovedroller, menn som kvinner, synges av kvinner. Pluss at en kvinne, Amastre, forkler seg som mann underveis, og en mann, tjeneren Elviro, forkler seg som kvinne. Forvirret? Det blir verre.

Handlingen er stappfull av intriger og usannsynlige forvekslinger. Likevel er dette ikke en forvekslingskomedie. Det er en opera seria, en opera av det alvorlige slaget, om konger og helter, ære, kjærlighet, makt og svik. Og samtidig en opera der hele handlingen formidles via enkeltstående, virtuose arier, sunget i frontalstil mot publikum i salen som shownumre i forventning om stormende applaus og da capo-rop.

I våre dager er det vanskelig, kanskje umulig, å ta Händels operaer alvorlig. Man setter dem vanligvis opp som komedier eller farcer. I oppsetningen fra Komische Oper Berlin gjør Stefan Herheim også det. Og han gjør det bedre enn de fleste.

Sammen med scenografen Heike Scheele og kostymedesigneren Gesine Völlm har han gjenskapt et barokkteater med dreiescene der bildene veksler i et salig miks av landlige idyller, solkongens hoff og Hogarths London. Og inne i dette teater i teateret utfolder da handlingen seg – høyt og lavt mellom hverandre. Store karikerte tragiske utbrudd i den helt høye stil blandet med lavkomikk og genitale vitser over en lav sko.

Det er morsomt, det er underholdende. Og imponerende. Ikke bare på grunn av de visuelle gags som kommer på løpende bånd, men fordi denne oppsetningen musikalsk sett fungerer så fint. Det er et strålende ensemble Herheim har med seg. Alle de store rollene, med Stella Doufexis i spissen som Xerxes, synges med imponerende teknikk og fin sans for Händels deklamerende stil, så flott at det nesten blir urettferdig å fremheve at Karolina Gumos er en spesielt vakker og uttrykksfull Arsamene, at Karolina Gumos synger lillesøster Atalanta med et fint snev av barnslig tross og at Hagen Matzeit som Elviro imponerer når han ubesvært går fra baryton til falsett når han skal illudere en kvinne.

I orkestergraven sitter barokkeksperten Konrad Junghänel og får Orchester der Komischen Oper Berlin til å spille som et skikkelig tidligmusikkensemble – med lett, elegant, delikat klang og elastisk rytmikk.

Stefan Herheim har ved flere anledninger snakket om kynismen i Xerxes. Og når fem personer i tre timer forsøker å bedra hverandre på alle mulige måter, blir det selvsagt en del kynisme. Men han og ensemblet klarer også å balansere fremførelsen slik at man tvers gjennom all lavkomikken og karikaturene faktisk tror på de store følelsesutbruddene inn i mellom. Og han legger av og til en slags moderne ironi inn over det gamle stykket. For eksempel til aller sist: Etter at alle konfliktene har funnet en helt utroverdig løsning, lar han koret gå frem til rampen og synge at freden har senket seg og hjertet fylles av glede. Kan man nå tro på det? Er det alvorlig ment? Vi forlater Grieghallen med tvil i sinn.

Imponerende

Bergens Tidende, 22.05.2012

Helle Brunvoll: Your Song

Prophone

Stillferdige ballader og standards

Billedkunstneren Helle Brunvoll kom seint til jazzen, i alle fall platedebuterte hun først i 2009, men gjorde det til gjengjeld med bravur. «In Our House», platen der hun hadde følge av gitaristen Halvard Kausland, var en av det årets gledelige overraskelser på det norske jazzmarkedet. Nå er paret tilbake, denne gang på Naxos-filialen Prophone og i selskap med Roger Johansen på trommer og svenske Hans Backenroth på bass. Og da er det bare å finne superlativene fram igjen. For den nye platen er rett og slett imponerende. Den inneholder åtte sanger, åtte originalkomposisjoner, alle med tekster av Brunvoll. Hun har også skrevet musikk til en av dem, resten er signert Kausland. Det er sanger som burde gå rett inn i den store boken med ballader og standards. Brunvoll synger stillferdig, uten større fakter, rytmisk stødig, med fin frasering og sikkerhet i hele stemmeregisteret. Backenroth og Johansen støtter diskret. Og Kausland legger ut sine delikate akkorder og går av og til på utflukt med elegante, blomstrende soloer som får tankerne til å gå i retning Jim Hall og Joe Pass. En sann fornøyelse.

Utenfor kategori

Bergens Tidende, 22.05.2012

Ballrogg

Cabin Music

Hubro

Svevende norsk præriemusikk

Opprinnelig var Ballrogg et litt snodig tomannsforetagende med Roger Arntzen på akustisk bass og Klaus Ellerhusen Holm på diverse saxofoner og elektronikk. Nå har de fått følge av Ivar Grydeland som trakterer alskens gitarinstrumenter pluss skalaknappen på en gammel radio. Det er musikken ikke blitt mindre rar av. Cabin Music er en av den slags utgivelser som er umulig å plassere i vante kategorier. De fire korte sporene på platen vaker et udefinerbart sted mellom støy og musikk. Vanligvis ligger det en relativt langsom, pulserende, tikkende rytme i bunn. Og ovenover driver ulike lyder og støy forbi. Her er innslag av minimalistisk svevende mønstrer. Her er elektroniske klangskyer og diverse lydopptak. Innimellom hører man Ellerhusen Holms tørre saksofonklang med minner av Jimmy Giuffres eksperimenter på 60-tallet. Men det mest rare er lyden av Grydelands banjo og pedal steel guitar som hele tiden dukker opp i lydbildet og gir opplegget et merkelig svevende preg av køntri. Cabin Music – er det kammermusikk for hyttefolket? Eller norsk præriemusikk? Vanskelig å si. Men rart er det.

En mørk farge

Bergens Tidende, 22.05.2012

Sonate concertate in stile moderno

ECM New Series

På oppdagelsesreise i det venezianske 1600-tallet

Det er fremdeles hvite pletter på det musikkhistoriske kartet, områder der en dristig reisende kan trenge inn og gjøre spennende funn. Fiolinisten John Holloway liker slike ekspedisjoner. Tidligere har han utforsket årene omkring 1700. Nå har han vært tilbake i det aller tidligste 1600-tallet og hentet fram to venezianske komponister, Dario Castello og Giovanni Battista Fontana. I de musikkhistoriske oversiktene står det nesten ingenting om dem – og det lite som står, er mest spørsmålstegn. Men å dømme etter antallet opptrykk av deres komposisjoner var de ganske populære i samtiden. På platen presenterer Holloway og den danske cembalisten Lars Ulrik Mortensen en rekke korte stykker som peker fram mot 1700-tallets triosonater. Konstruksjonene er enkle, men musikken er ikke enkel å spille, spesielt virker fiolinstemmene ganske krevende. Men ekspedisjonens virkelige funn er noen stykker der fiolin og cembalo får følge av overdådige, virtuose basslinjer skrevet for dulcian, fagottens tippoldefar. Jane Gower spiller dem virtuost og dramatisk og gir den elegante venezianske musikken en uventet mørk farge.

Pust når det trenges

Bergens Tidende, 15.05.2012

Ørjan Matre: Inside Out

Rolf Borch, klarinett

Juanjo Mena, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Aurora

Komplekse lydbegivenheter. Rolf Borch presenterer Ørjan Matres musikk

Klangen av Rolf Borchs klarinett er der hele tiden. Noen ganger i forgrunnen, klar, tydelig. Andre ganger tilbaketrukket, vevd inn i lyder av andre instrumenter. Av og til forsvinner den helt i støyen fra et stort orkester. Men den er der likevel. Borchs klarinett trekker fine tråder av lyd gjennom «Inside Out», platen som presenterer Bergenskomponisten Ørjan Matre og hans musikk.

Platen er disponert med samme omhu som verkene er komponert. Det starter med Borch alene i «Prologue» (2010). Så får han følge av trombonisten Marius Hesby i «Chant» (2008). Tredje verk er en kammermusikalsk komposisjon inspirert av e. e. cummings’ konkretistiske dikt «A Leaf Falls in Loneliness» og Bashōs haikut om ensomheten og kiri-treet. På platen framføres den dekonstruerte fortellingen om det fallende bladet av Borch, cellisten Tanja Orning og vokalisten Tora Augestad. Og til sist kommer da platens tittelnummer, «Inside Out» (2010), en klarinettkonsert innspilt med Juanjo Mena og Bergen Filharmoniske Orkester som også uroppførte den i mars siste år.

Det er ulike musikalske sammenhenger mellom de fire verkene – for eksempel er Prologue visst skrevet som en prolog til klarinettkonserten. Men det er vanskelig å høre slike korrespondanser etter bare et par gjennomlyttinger. Derimot hører man straks verkenes fellesskap med hensyn til klangbehandling. Matre er en komponist som ikke interesserer seg spesielt for melodiske linjer eller for gjenkjennelige tematiske strukturer. «Jeg liker store, komplekse lydbilder som man som lytter kan dykke ned i», sa han i intervjuet med Eirik Kydland i BT sist tirsdag. Og slike lydbilder er det på denne platen. Til de grader.

Men musikken er lett å lytte til, lett å følge. Matres verk er stappfulle av lydbegivenheter, og det er en avslappet stemning både i komposisjonene og i framføringen. I partituret til «Chant» der trombonisten skal spille med harmon mute og lage wah-wah effekter, og der begge solistene skal utføre ekvilibristiske stunts, har Matre av og til skrevet «breathe when necessary». Dette kunne være mottoet for musikken hans. Den er krevende, overveldende, men ikke mer enn at man kan puste når det trenges.     

Det mest ambisiøse verket på platen er klarinettkonserten. Man merker at Matre har erfaringer med å skrive for Forsvarets blåserkorps. Det er riktignok strykere med i orkesteret bak klarinetten, men det er blåserne som dominerer – samt en guds velsignelse av slagverk.

Etter urframføringen beklaget en anmelder seg over at solisten druknet i orkestrets massive klangbølger. Men det er visst selve poenget i Matres konsert: Solisten har ikke den tradisjonelle rollen som musikalsk superstar. Klarinetten er heller en stein i skoen som forstyrrer, et fremmedelement som av og til gnager seg gjennom orkesterklangen. Og skaper merkelige, uventede begivenheter.

Inspirert av Norge

Bergens Tidende, 08.05.2012

Roser og Kjerlighed

Inspired by Norway

Lawo

Musikk fra 1800-tallets borgerlige dagligstuer

Sopranen Helene Wold og gitaristen Vegard Lund føler seg godt hjemme i 1800-tallets borgerlige musikkultur. På den forrige platen presenterte de lieder i samtidige parallellversjoner for gitarakkompagnement. Nå har de tatt fram en rekke eksempler på dansk-norske forbindelser i periodens musikkliv. Platens undertittel «Inspired by Norway» henspiller på at det først og fremst dreier seg om danske komponisters musikk til dikt av Welhaven, Ibsen og Bjørnson.  Wold har denne gang fått følge av barytonen Per Andreas Tønder. Dessuten medvirker den engelske pianisten Eugene Asti i et par av numrene. Det er mye god musikk på denne platen. Det meste er upretensiøse romanser og småstykker av Henrik Rung og P. E. Lange-Müller, beregnet til å bli framført i de borgerlige dagligstuene. Uttrykket er noe begrenset, men musikken klinger godt og blir framført med fin sans for det intime formatet. Platens funn er en rekke korte, romantiske karakterstykker for gitar skrevet av Henrik Rungs sønn Frederik – stort sett ukjent musikk som står seg fint i konkurransen med datidens internasjonale gitarstjerner.