Når musikk og tekst blir ett

Bergens Tidende, nett, 31.05.2009

Sanger av Franz Schubert og Hanns Eisler 

Matthias Goerne, baryton

Leif Ove Andsnes, klaver

Grieghallen

  

En konsert det kommer til å gå frasagn om.

Det er lørdag i Grieghallen. Matthias Goerne og Leif Ove Andsnes kommer gående inn på scenen. To menn i mørkt dress. Andsnes setter seg til flygelet og spiller noen innledende trioler. Goerne trer litt frem på gulvet og synger de første ordene i Schuberts «Der Wanderer». Og tiden står stille.

Når plateanmelderne skriver om Goerne, fremhever de hans eventyrlige stemme. Og de skriver om hans makeløse tekstforståelse. Og selvsagt har de rett. For Goerne er både den fullendte baryton og en fabelaktig liedfortolker. Men når man hører ham, i levende live, forstår man at det egentlig er helt feil å skille stemme og tolkning på denne måten.

For det som gjør Goerne til tidens førende liedsanger – og det som gjør konsertene hans så intense – er at han i hver eneste sang søker og finner det unike balansepunktet der stemme, melodi og tekst smelter sammen og blir til uatskillelige, likeverdige sider av samme sak, uløselig forbundet med hverandre. Og når han i tillegg har Andsnes sittende bak seg, en åndsbeslektet pianist som forstår å løfte klaverakkompagnement frem og gjøre det til en medlevende kommentar – ja da oppstår det noe som bare kan beskrives med ord av den typen man vanligvis kvier seg for å bruke. På Goernes modersmål ville de trolig ha snakket om «Das Erhabene» – det opphøyede, det sublime. 

På lørdag i Grieghallen ble hver sang en selvstendig performance som utfoldet seg etter sin egen logikk i sitt eget følelsesunivers. Og samtidig fikk vi oppleve Goernes uovertrufne evne til sammensette et konsertprogram, til å forme store forløp og spenningsbuer ved å la de enkelte sangene følge etter hverandre i forhold til en egen, overordnet dramaturgi. Denne kvelden dreide det seg om sanger av Schubert og Eisler, satt sammen i korte avdelinger etter og mot hverandre. Man kunne kanskje forvente at det ville oppstå musikalske kollisjoner når disse to komponistene bringes sammen i samme program. For det er ikke bare hundre års musikkhistorie som skiller dem, det er også deres helt ulike temperamenter. Men faktisk oppsto det underveis en merkelig, fortettet dialog mellom Schuberts erkeromantiske sanger om lengsel og vemod og Eislers kalde, harde tonesettinger av Bert Brechts ironiske og kyniske dikt fra eksilet i Los Angeles. Likevel var det nok Schubert-sangene, og spesielt de tre Harfner-sangene i avdelingen etter pausen, som gjorde det sterkeste inntrykket.

Plutselig var det slutt. Tiden begynte å gå igjen. Det ble applaus. Det ble stående applaus. Og det ble ekstranummer – «Kirschdieb», drømmen om den unge tyven i kirsebærtreet fra Eisler og Brechts Hollywood Liederbuch. Og så var det ugjenkallelig forbi. Hvor lenge varer en opplevelse? – spør festspillene i år. Når det gjelder den konkrete, fysiske opplevelsen av å høre Goerne og Andsnes sammen på konsert i Grieghallen, er svaret: Alt for kort. Erindringen om denne opplevelsen kommer derimot til å vare lenge.

En ny cellostjerne

Bergens Tidende, 28.05.2009

Verker av Bach, Haydn, Elgar

Andreas Brantelid, cello

Andrew Manze, dirigent

Kringkastingsorkestret

Grieghallen

Lyrikk og teknisk overskudd i Grieghallen

Det var nok mange som hadde kjøpt billetter for å høre Truls Mørk som solist med Kringkastingsorkestret i går. Men han var som kjent blitt sykemeldt med en vond skulder. Det var ikke det eneste problemet. Konserten var i tillegg sterkt forsinket av en eller annen grunn. Og da den endelig kom i gang var det TV-opptak i salen med alle de ulempene dette medfører for publikum og – ikke minst – for musikerne.

Likevel, tross alle forhindringer og problemer, ble det en fin konsert. For vi fikk anledning til å stifte nærmere bekjentskap med en av tidens hotteste unge cellister.

Mørks vikar i går kveld, danske Andreas Brantelid, er bare 22 år, men han er allerede et kjent navn. Han har spilt med alle de store orkestrene på våre breddegrader, og han omtales i utlandet som en av Skandinavias førende solister på sitt instrument. Å dømme etter kveldens konsert er dette ikke en helt feil vurdering.

Allerede da Brantelid gjorde sin entré i første sats av Haydns cellokonsert i C-dur, forsto vi at vi her ikke bare hadde en teknisk begavet musiker – men en musiker med en personlig tone som setter et helt eget preg musikken. Man hører ofte åpningen med de firestemmige akkorder og den punkterte melodien spilt på macho-vis – kjepphøyt, spankulerende.  Brantelid spilte den derimot dempet, med en lett og elegant tone som han fastholdt da han gikk løs på resten av satsen med syngende linjer og virtuose løp i de høye register. Det er en cellospillets lyriker vi har for oss her, men samtidig en cool customer som bevarer overblikket, og som klarer den halsbrekkende tredjesatsens enorme utfordringer med knusende ro. Det blir spennende å følge ham på veien videre frem.

Det var den engelske fiolinisten og tidligmusikkeksperten Andrew Manze som dirigerte Kringkastingsorkestret denne kvelden. Og da var det naturlig å innlede med et stykke Bach – et av Contrapunctus-stykkene fra Die Kunst der Fuge, instrumentert av Manze selv. Orkestret hadde klar markering av de dynamiske overgangene som Manze har lagt inn, men tolkningen var noe plaget av rå klang og ustø innsatser i messingblåserne. Pluss at den fikk en lettere kaotisk avslutning.

Etter pausen ble det Elgars «Enigmavariasjoner». Og her var det både tett, varm orkesterklang og spretten energi i fremføringen. Pluss at Manze fikk demonstrert sitt store talent som musikkformidler med en morsom introduksjon til verkets mange mysterier

Overrumplende, overveldende

Bergens Tidende, 27.05.2009

Schubert: Die Schöne Müllerin

Matthias Goerne, baryton

Christoph Eschenbach, klaver

harmonia mundi

Festspillaktuelle Matthias Goerne imponerer med ny versjon av «Die schöne Müllerin»

Bergljot Jonsdottir hadde sans for musikalsk kvalitet. Før noen her hjemme hadde hørt navnet hans, hentet hun Matthias Goerne til Bergen og satte ham på festspillprogrammet sammen med Leif Ove Andsnes. Året var 1997. Goerne var 29 år gammel og hadde nettopp innspilt Schuberts «Winterreise». Den kvelden i Logen sang han Schuberts andre store syklus, «Die schöne Müllerin» – og vi som satt i salen, skjønte at begrepet lied fra nå av hadde fått en ny dimensjon, en ny målestokk.

Goerne utga en tolkning av «Die schöne Müllerin» i 2004. Men han har fremdeles noe på hjerte, noe å legge til. Og nå, i tredje bind av hans store Schubert-serie på harmonia mundi, vender han tilbake til den tragiske historien om den unge mølleren som er ulykkelig forelsket i mesters datter. Ved klaveret sitter Christoph Eschenbach, i dag mest kjent som dirigent, men med fartstid som akkompagnatør for Fischer-Dieskau.

Man er jo forberedt på Goernes stemme. Likevel virker den nesten som et fysisk sjokk. Den er fremdeles klangfull og bærekraftig i hele registret. Alderen har gitt den mer fylde i bunnen, men også, paradoksalt, mer styrke i toppen. Og han er fremdeles en formidabel tekniker. Ingen synger et mer sømløst legato. Ingen kan som han åpne stemmen opp til full operastyrke og i samme åndedrag blende ned til det mest intime pianissimo.

Men det som er mest overveldende ved denne platen, er tolkningen. Som mange andre sangere bruker Goerne stemmen til å karakterisere møllersvennen, den unge kvinnen, den demoniske jegeren osv. – men han går samtidig videre, inn til kjernen av tekstene og bygger opp et unikt musikalsk og følelsesmessig univers i hver enkelt sang. I 2004 var han opptatt av å vise at møllersvennens selvmord var uunngåelig. Den nye tolkningen er fremdeles mørk og skjebnesvanger, og bekkens avsluttende vuggesang er fremdeles knugende langsom, men det er blitt mer psykologisk rom omkring personene. Og det er kommet flere farger i fortellingens univers.

På lørdag synger Goerne i Grieghallen. Igjen med Leif Ove Andsnes ved klaveret. Og, jo da, det står Schubert på programmet.

Et musikalsk kraftsenter

Bergens Tidende, nett, 26.05.2009

Bach: Johannespasjonen

Det Norske Solistkor

Barokksolistene ledet av Bjarte Eike

Grete Pedersen dirigent

Grieghallen

En tvetydig fremførelse av Bachs Johannespasjon

Selv om Johannespasjonen blir fremført i Grieghallen løsrevet fra sin kirkelige sammenheng, og selv om vi, tilhørerne i salen, ikke skjønner de teologiske finessene som de skriftlærde mener å høre i teksten, betyr det ikke at Bachs verk har mistet sin dybde og bare fungerer som ethvert annet stykke vokalmusikk. Det ligger fremdeles en dramatisk historie her – om konflikter mellom nasjonale fraksjoner i et land besatt av en fremmed makt, om frihetslengsler, om enhanced interrogation og bestialske henrettelsesmetoder.

Hvordan ble denne historien så fortolket i går i Grieghallen? Det er ikke helt enkelt å svare på dette spørsmålet – noe som har å gjøre med en tvetydighet i selve fremførelsen. Det var Det Norske Solistkors leder, Grete Pedersen, som dirigerte verket. Hun hadde av naturlige grunner mye av sin oppmerksomhet rettet mot koret, noe som ga fin uttelling, både i de enkle, firestemmige koralene og i de store, kompliserte korsatsene der det var flott, avslepet klang og fin redegjørelse for stemmevevet. Derimot var orkestret, Barokksolistene, ofte henvist til selv å finne veien frem. Spesielt i første del førte det til trege, slepende avsnitt og en viss uro.  

Til gjengjeld var det ikke vanskelig å skjønne hvor det egentlige musikalske og tekstlige kraftsenter lå i denne fremførelsen – nemlig hos den fabelaktige tenoren Christoph Prégardien som hadde rollen som evangelisten, og som i nesten to timer førte oss gjennom lidelseshistorien slik den fremstilles i Johannesevangeliet, med en stemme spent til bristepunktet helt opp i toppen av registret, inntrengende, kommenterende, fortolkende. Med seg hadde han den unge, robuste norske bassen Håvard Stensvold i rollen som Pilatus, og Dietrich Henschel som var en overraskende svak og utydelig Jesus.

Utenfor kraftfeltet sto den islandske tenoren Finnur Bjarnasón og de to kvinnelige solistene, alten Ingeborg Danz og den unge sopranen Christina Landshamer. Ingen av dem hadde mye å synge i dette verket, men vi merket oss Danz som la stemme til det inntrengende og bevegede ordet «det er fullbrakt», og Landshamer som ga en fin tolkning av den avsluttende avskjedsarien «Zerfliesse, mein Herze».  

Kveldsstund på Troldhaugen

Bergens Tidende, 24.05.2009

Verker av Schubert

Dietrich Henschel, baryton

Fritz Schwinghammer, klaver

Villaen, Troldhaugen

Dietrich Henschel med dramatiske Schubert-tolkninger

Den tyske barytonen Dietrich Henschel og hans pianist Fritz Schwinghammer har nettopp utgitt et utvalg av Schubert-lieder på det franske platemerket Naïve. Det var dette utvalget de fremførte på konserten sent fredag kveld i Villaen på Troldhaugen. Det startet med to av Schuberts tidlige Goethe-sanger – først en utadvendt tolkning av «Prometheus», diktet om den trassige titanen som nekter å ære gudene; så en inntrengende, lyrisk tolkning av den ekstatiske hyllesten til våren i «Ganymed».

Allerede her ble det klart hva som er Henschels styrke som liedfortolker – evnen til å fange tekstens følelsesmessige innhold og gi det et dramatisk, nesten teatralsk uttrykk. Samtidig fikk vi et godt inntrykk av stemmekvaliteten hans. Han er baryton, men ikke en baryton av den klassiske, myke typen. Hans stemme har en robust, lett kornet karakter, og i de store utblåsningene satser han mer på å formidle følelsesinnholdet enn på skape et tradisjonelt, fløyelsvakkert uttrykk. Omfangsmessig går han både ganske høyt og dypt, og spesielt har stemmen hans imponerende styrke og klarhet helt nede i bunnen.

Det ble flere tidlige Schubertsanger etter hvert, blant annet en dramatisk tolkning av Schillers dikt «Gruppe aus dem Tartarus». Og etter en kort pause fikk vi så hele den samlingen av sanger som utkom i året etter Schuberts død, og som forleggeren Tobias Haslinger ga navnet «Schwanengesang».

Mange mener at disse siste sangene ikke har noe til felles, og at de bare er samlet under denne fellestitlen for at Haslinger skulle tjene penger. Henschel mener derimot at det ligger en fortelling i sangenes forløp, at de som helhet kan tolkes som et slags karakterpsykologisk drama.

Han argumenterte godt for dette synspunktet fredag kveld ved å bygge opp en stor spenningskurve fra den innledende «Liebesbotschaft» frem til den avsluttende «Taubenpost». Men minst likeså imponerende var det å høre hvordan han brukte hele sin karakteriseringskunst til å gjøre hver enkelt av de fjorten sangene til små selvstendige, dramatiske verker.

Og det ble lys

Bergens Tidende, 22.05.2009

Verker av Bach, Händel og Wiggen

Anne Sofie von Otter, mezzosopran

Concerto Copenhagen

Grieghallen

Når von Otter er det humøret, er det ingen som gjør Händel bedre enn henne.

I begynnelsen var mørket. Og i mørket knitret og boblet et av Knut Wiggens elektroniske eksperimenter fra 1960-tallet. Så ble det lys i Grieghallen – og vi ble brått kastet bakover i tid, tilbake til barokken i selskap med Anne Sofie von Otter og tidligmusikkensemblet Concerto Copenhagen. Før pausen sto det Bach på programmet, først hele kantaten «Geist und Seele wird verwirret» (BWV 35), og etterpå en sinfonia og to arier plukket fra andre av hans kantater. Det var mange fine momenter underveis, men ofte var det noe lett nølende over fremføringen. Spesielt virket det som om von Otter ikke følte seg helt vel tilpass i dette repertoaret. Og av og til merket man en viss uenighet om tempovalget mellom henne og Concerto Copenhagens energiske leder, cembalisten Lars Ulrik Mortensen. Trolig spilte det også en rolle at de to avsluttende ariene, «Wiedestehe doch der Sünde» (BWV 54) og «Schläfert alle Sorgenkummer» fra bryllupskantaten BWV 197 ikke er skrevet for mezzosopran, men for en dyp altstemme. 

Og så, etter pausen, ble det Händel – og det ble for alvor lys. Concerto Copenhagen startet festen med en svingende, elastisk concerto grosso (op 3:2). Og heretter og ut var det von Otters kveld, en von Otter i toppform som kastet seg ut i en rekke dramatiske arier fra Händels operaer, flott støttet av Lars Ulrik Mortensen og Concerto Copenhagen.  Her var en strålende, perlende «L´alma mia» fra Agrippina, en hjerteskjærende, gripende «Verdi prati». Og til sist en spøkefull versjon av «Resign thy club» fra Hercules. Når von Otter er i det humøret, er det ingen som synger Händel bedre enn henne.

Når musikken forsvinner

Bergens Tidende, nett, 22.05.2009

Verker av Schubert, Strauss og Sørensen

Dirigent: Eivind Gullberg Jensen

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Åpningskonsert i musikkteaterets tegn

På festspillenes åpningskonsert for to år siden urfremførte BFO danske Bent Sørensens «Exit Music». På festspillenes åpningskonsert i år urfremførte BFO «Exit Music» igjen.

Vel, det er ikke helt så paradoksalt som det umiddelbart høres ut. For Sørensen har i mellomtiden arbeidet videre med verket, utvidet det fra ett til tre kvarter, lagt på nye lag, flettet inn sitater av egne eldre verk og av eldre komponister. I tillegg blir verket nå brukt som ramme om «Sounds Like You», et skuespill med tekst av hans landsmann Peter Asmussen.

I sin nye skikkelse har musikken samme drømmeaktige, svevende kvaliteter som i den første versjonen. Av og til hører man at det bak de sitrende strykerne er noen som nynner med, av og til aner man at det inne i orkesterklangen ligger en enkel vuggesang, men dette er bare korte glimt som rask dekkes av nye klanger eller av skarpe drønn i messing og slagverk. Sørensens musikk lever ikke av gjenkjennelige melodier eller temaer, men av musikalsk stoff som bygger seg opp og går i oppløsning, av konturer som avtegner seg og viskes ut.

Utgangspunktet for den første versjonen av «Exit Music» var en drøm der Sørensen så musikken sin forsvinne ut i et åpent landskap. I «Sounds Like You» vender han tilbake til denne situasjonen og forsøker igjen å fastholde den flyktende musikken. Men denne gangen dreier det seg om å finne ut hva som skjer når musikken forsvinner ut blant tilhørerne i konsertsalen.

Handlingen er enkel: En mann (Trond Espen Seim) og en kvinne (Ane Dahl Torp) sitter blant oss i salen og lytter til «Exit Music», de møtes, de elsker, de skilles. Asmussen forteller historien i enkle, korte dialoger og replikker – teksten har uklare grenser mellom nåtid og fortid, mellom handling og erindring. Skuespillerne som reiser seg og vandrer rundt i salen, er aktører som snakker sammen og handler her og nå, og er samtidig tilbakeskuende fortellere som hver for seg reflekterer over hva som egentlig skjedde den gang da.

På ett nivå har Asmussen klart å matche Sørensens gåtefulle musikk, men selv om teksten hans er åpen og tvetydig, har den like fullt en tung bokstavelighet som punkterer den uhåndgripelige musikkens svev. Og selv om personene snakker i mobiltelefon med hverandre og opptrer i moderne klær, er det noe uendelig gammelmodig over hva de snakker om: Hun drømmer masochistisk om å bli fri ved å underkaste seg mannen; han er en tvilende drømmer som streber med å få mening i livet og føler at han er i ferd med å forsvinne. Det er så mye dødsdrift og Weltschmerz og eksistensialisme og foreldede kjønnsroller i denne teksten at man nærmest føler seg hensatt til en dansk femtitallsroman.

Det er mange spektakulære momenter i forestillingen – hovedpersonenes vandringer, koret som sitter spredt ut i salen blant publikum og både synger og snakker, musikerne som forlater plassene sine som i Haydns Avskjedssymfoni. Men regissøren Katrine Wiedemann har også gjort en del umotiverte grep, pluss at de to elskovsscenene rett og slett virker noe klamme – for nå å bruke Sørensens eget uttrykk.

Uansett alle gode intensjoner lykkes det ikke å fange Sørensens musikk med tekst og regi og få «Sounds Like You» til å folde seg ut og bli skikkelig musikkteater.

Før pausen fremførte den glimrende dirigenten Eivind Gullberg Jensen og BFO eksempler på tidligere tiders musikkteater. I serien av utdrag fra Schuberts scenemusikk til Rosamunde (op. 26) kom musikerne temmelig urolig fra start, men de samlet seg etter hvert og ga gode fremføringer av de to sviskene Entr’acte nr. 3 og Ballet nr. 2. Sopranen Ann-Helen Moen hadde en fin tolkning av Schuberts enkle, folkelige romanse om fullmånen, og det var gode innsatser fra BFOs kor i de to korsatsene, blant annet en flott kvartett i Hirtenchor. Første avdeling sluttet med en fargesprakende versjon av Richard Strauss’ Rosenkavalersuite.

Applaus

Musikkommentar, Bergens Tidende, 06.05.2009

Publikum likte ikke hva de hørte da Arnold Schönbergs kammersymfoni ble uroppført i Wien i 1907. Det var piping, det var buing, det var slagsmål. Og etterpå var det grusomme anmeldelser i avisene.

Det ble ikke bedre med tiden. Det endte med at Schönberg og hans venner etablerte en «Forening for musikalske privatoppførelser» der profesjonelle musikere presenterte nye verker for et velvillig publikum som lyttet interessert og som verken fikk lov å ytre tilfredshet eller mishag. Hva som skulle spilles, ble aldri annonsert på forhånd. Og pressen hadde ikke adgang.

I dag hadde Schönberg og hans venner neppe trengt en slik forening med slike strenge regler. I dag er vi alle velvillig innstilt. Vi klapper av det meste, både av de gamle klassikerne og av de siste avantgardistiske eksperimentene. Nede i Spania og Italia kan man riktignok oppleve litt piping og buing av og til. Og når en regissør som Calixto Bieito pynter på Mozarts operaer med voldtekter, tortur og dyresex, begynner selv det blaserte Berlinerpublikummet å røre urolig på seg.  Men dette er unntak. Stort sett hersker det god, positiv stemning i tidens konsertsaler – og i operahusene og i teatrene. Det er så fredelig at det nesten virker litt mistenkelig.

Det er ikke mange år siden at amerikanske kritikere begynte å snakke om «The Tyranny of the Standing Ovation» på Broadway og i Carnegie Hall: Så snart teaterstykket eller musikken er slutt, springer entusiastiske folk opp fra setene og tvinger hele salen til å bli med og kvittere for forestillingen med stormende, stående applaus – uansett hva som blir spilt, og uansett om fremføringen er strålende eller katastrofal. For et par uker siden var det en annen kritiker som rett og slett ønsket seg piping og buing tilbake i salene. Hans argument var at den stående applaus for lengst har mistet all utsagnskraft. Når alle fremføringer mottas på samme måte, blir det umulig å kvittere skikkelig for det sublime og skille det gode fra det middelmådige og det dårlige.

Det er noe om snakken. Den evinnelige stående applaus er i realiteten ikke lenger uttrykk for entusiasme. Den er en konvensjon, en del av et ritual, noe som simpelthen hører med når man går på konsert eller i teater. Pipingen, derimot, – den er et tegn på at publikum i salen faktisk bryr seg om hva de har sett og hørt. Buing er et kontant, fysisk uttrykk for dypt engasjement i kunstneriske anliggender.

Det er bare et par uker til at Festspillene 2009 starter. Det blir sikkert mange stående ovasjoner i Grieghallen. Men kanskje litt piping og buing ikke ville være å forakte?