Snehvit og musikkfabrikken

Bergens Tidende Morgen, 31.05.1999

Roald Dahl: Snehvit og de syv dvergene

Musikk av Eleanor Alberga

Opplesning: Helge Jordal og Elin Sogn

Ingar Bergby, dirigent

BIT 20 Ensemble

Music Factory

Peer Gynt Salen

Vellykket familieforestilling med BIT 20 Ensemble

Jeg fikk gå alene på Music Factorys familiekonsert. Barna mine er voksne. Barnebarnet er for liten. Men selv er jeg ganske barnslig, så det gikk bra likevel.

Jeg og alle de andre i Peer Gynt-salen lot oss straks sjarmere av Helge Jordal. Og deretter var det bare å sitte med åpne øyne og ører og få det hele med seg.

Det ble en fin liten time hvor Jordal og Elin Sogn leste og agerte Roald Dahls ironisk moderniserte gjenfortelling av «Snevit og de 7 dvergene». Eleanor Alberga fra Jamaica har satt musikk til teksten, for det meste moderat samtidsmusikk som på effektiv måte kommenterer og illustrerer fortellingens begivenheter, bl.a. med morsomme, diskret tegnefilmaktige effekter. Av og til brer musikken seg ut og blir til lengre, selvstendige og stemningsskapende stykker – det hele feiende flott servert av BIT 20-folkene under ledelse av Ingar Bergby.

Vi moderne barn har svært ved å sitte stille og være oppmerksomme, hevder medieforskerne, vi har sett alt for mange tegnefilm, vi er vant til action, fart og spenning. Kanskje det. Men på den andre siden: Gi Helge Jordal en mikrofon – og straks blir det liv og glade dager. Eller la to skuespillere fortelle en enkel anekdote akkompagnert av ganske komplisert musikk – og se hva som skjer: Ro i salen.

Så lenge det er liv, er det håp. Så lenge det er live, gjør det ikke noe det hele er temmelig low-tech, og at det ikke er så mye action. Ja, faktisk var det ganske slående hvor lenge et begivenhetsfattig stykke som Snevit kunne fange oppmerksomheten. Det var bare når musikkstykkene ble litt for lange at vi nede i salen begynte å spille jojo og plage hverandre.

Når tiden sprenges

Bergens Tidende Morgen, 31.05.1999

Verk av Chopin og Grieg

Maria João Pires, klaver

Augustin Dumay, fiolin

Villaen, Troldhaugen

Avslutningskonsert på den høyeste, kunstneriske topp. Maria João Pires og Augustin Dumay på Troldhaugen

I skumringen sitter Maria João Pires ved Griegs flygel og spiller Chopins Nocturner. Og vi som får lov å være med i dagligstuen, forstår at for henne er tid ikke et mekanisk ur som ubønnhørlig tikker og går, tid er et plastisk materiale, et føyelig, formbart stoff. Uansett hvor mange skjeve, irregulære fraser Chopin har skrevet inn i disse mørke nattestemningene, uansett hvor kompakt og komplekst han har konstruert satsen, så har Pires rikelig med tid, tid til å få alle de ørsmå rytmiske nyansene med, tid til å få hver eneste skjev, opphugd kvintol og septol på plass inne mellom grunntaktens elastiske slag. Hun stanser tiden, hun utvider den, hun  går inn i den og henter frem alle de små hjertegripende fortellingene, alle de blussende lidenskapene som ligger gjemt i disse små melankolske fragmentene.

Etter fem slike tolkninger kunne konserten for så vidt gjerne vært slutt. Men så var det Grieg da. Og hvem kommer inn i stuen sammen med Pires, aldeles uannonsert? Den fantastiske fiolinisten Augustin Dumay. Og da har vi plutselig, rett foran oss, den eksplosive kombinasjonen Dumay-Pires som har gitt oss en av tidenes beste plateinnspillinger av Griegs fiolinsonater. Det er som å vinne i Lotto, det!

Og så braker det løs med den tredje sonaten. Man merker at dette har de gjort før. For her er det ingen gustne forbehold, intet akademisk pedanteri, bare fritt strømmende, spontant, nesten improviserende samspill. Musikkhistoriens kildekritiske museumsvakter ville sikkert få seg et par hjerteslag eller tre hvis de hørte hvor frekt og freidig Dumay tar seg til rette, hvor kaveleraktig han behandler anvisningene i mester Griegs egen hellige tekst. Vi andre sitter på kanten av stolen, med tilbakeholdt åndedrett, for å få al denne overveldende, rause musikken med.

Og enda er kvelden ikke slutt. For etter Grieg blir det Pires igjen, alene ved flygelet med Chopins Fantasi opus 49. Hvis nocturnene er de små fortellingenes musikk, så blir Fantasien i Pires' hender et komplekst, psykologisk drama hvor de største, mest voldsomme lidenskapene settes opp mot hverandre og får lov å spille seg ut i rå kontraster, i kamp og konflikt, med en kraft og en styrke som, igjen, sprenger tiden og får 15 minutter til å føles som et helt liv.

Slik sluttede Festspillene 1999. Lørdag natt på Troldhaugen. På den høyeste, kunstneriske topp.

Wagner light

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1999

Richard Wagner: Götterdämmerung

Lisa Gasteen, sopran

Birgitta Svendén, alt

Johan Botha, tenor

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Simone Young tilbake i Bergen med solid oppførelse av Götterdämmerung i kortversjon

"Folk vet jo slett ikke hvor stor Wagner er", skriver Alma Schindler i dagboken sin. Hun har nettopp vært i operaen og sett Götterdämmerung. For andre gangen på et år. De neste månedene ser hun 2-3 andre oppførelser, hun leser partituret, hun spiller klaverversjonen sammen med venninnene. Hun er 19 år gammel. Musikkinteressert.

Det var den gangen. Wien 1899. Men hundrede år etter, i en annen tid, i en annen kultur, henger spørsmålet fremdeles i luften, kanskje enda mer presserende i dag: Vet folk hvor stor Wagner er? Er det mulig å fange dimensjonene i verkene hans når de ikke kontinuerlig er på programmet, når det ikke er mulig å leve med dem, jobbe med dem? Vet folk for eksempel hvor stor Götterdämmerung er når de har vært en svipptur i Grieghallen på fredag og hørt halvannen times sammendrag av et verk som normalt varer fem timer?

Neppe. For hele det bærende prinsippet i Götterdämmerung, og i alle de fire verkene som til sammen utgjør Ringen, er jo nettopp at ting tar tid, at publikum må ta seg tid, tid til å stille seg om og synke inn i et kunstnerisk univers hvor proporsjonene er enorme. Disse operaer er tenkt som kolossale helheter, ikke som highlights med uviktig fyllmasse imellom.

Uansett at Wagner selv aksepterte kortversjoner av og til, og uansett at fredagens sammendrag var bra redigert, så var det i bunn og grunn meningsløst: Musikalsk fordi viktige tematiske sammenhenger manglet; tekstlig fordi alle sentrale konflikter var kuttet ut. Ingen Alberich, ingen sammensvergelser og svik, ingen norner og kosmiske dimensjoner. Bare: Siegfried elsker Brünhilde; Siegfried glemmer Brünhilde; Brünhilde skriker; Siegfried dør; Brünhilde dør. Velkommen til Wagners vidunderlige verden.

Forrykt? Selvsagt. Men kanskje er dette den eneste måten vi kan få høre Götterdämmerung på i dag. I et land som fremdeles ikke har en opera.

Hvis det er slik det er, så må vi skynde oss og si at fredagens oppførelse var både aktverdig og akseptabel. Absolutt. Men først og fremst var den et løfterikt varsel om hva vi kan vente oss til høsten når Simone Young tar over som sjefsdirigent i Harmonien. For her var det mye å glede seg over: Bra tempovalg og bra proporsjoner innenfor de enkelte delene i sammendraget; sikkerhet og omhu i tolkningen av partiturets finere detaljer, f.eks. en helt riktig veksling mellom letthet og tyngde i Rhinfarten, og nydelig balanse mellom de klanglige fargene i mellomspillet til første akt. Bra grep om orkestret har hun også. Kvelden igjennom var det mye fint samspill, mange glimrende innsatser i alle grupper, flotte hornsignaler i kulissen under Rhinfarten, myke trompeter. Og mer til.

Og la oss da endelig ikke glemme at det også var glimrende solister på scenen i Grieghallen: sopranen Lisa Gasteen og tenoren Johan Botha, to unge, helt typeriktige Wagner-sangere for full kraft fremad, for full utblåsning i rollene som Brünhilde og Siegfried. Og i tillegg svenske Birgitta Svendén på kort gjestevisitt som en karakterfull Waltraute.

Liten fotografi-historie

Bergens Tidende Morgen, 29.05.1999

Michael Finnisy, klaver

Music Factory

Peer Gynt-salen

Komponisten Michael Finnisy som virtuos solist i egne klaverkomposisjoner

Det er for lite plass i kalenderen i disse dagene. Når Pires spiller i Logen, er det Götterdämmerung i Grieghallen. Hele tiden er det kollisjoner. Hele tiden merker man valgets kval.

Music Factory-konsertene er det lettere å få passet inn, de ligger kl. 18 og kl. 22. Så faktisk er det fullt mulig å få med seg noe spenstig samtidsmusikk, både før og etter de mer ortodokse arrangementene i byens andre konsertsaler.

Geir Johnson har forlatt det Music Factory han selv startet i 1989. Etter 10 begivenhetsrike år som fabrikksherre har han gitt stafetten videre til James Clapperton, den fabelaktige skotske pianisten som i det siste har gjort bergenser av seg. I rollen som innleder og konferansier er Clapperton den utadvendte, kommuniserende Johnsons rake motsetning, men årets program holder uansett samme høye standard som før: Her får vi høre spissen av samtidens norske og internasjonale musikk, og her er det perspektivrike tilbakeblikk på modernismens sentrale verk. Alt i en avslappet, uhøytidelig atmosfære.

Torsdag var vi en tur på fabrikken for å høre komponisten Michael Finnisy som solist i egne klaververk. Han jobber for tiden på en samling klaverkomposisjoner inspirert av ulike faser i fotografiets historie. På konserten i Peer Gynt-salen oppførte han to av dem. Den ene tar utgangspunkt i Muybridges anatomiske studier, det andre er en slags kritisk, musikalsk kommentar til den engelske kolonialismen.

Finnisys verk for større besetninger er komplekse og tette, og kan ofte være ganske vanskelige å få hold på. De to klaverkomposisjonene viste seg derimot å være forbløffende enkle og umiddelbart tilgjengelige. Den første er konstruert opp omkring en serie korte, abrupte fraser som av og til kontrasteres med voldsomme erupsjoner av lyd; den andre har en mer flimrende, mer kaleidoskopisk karakter. Begge stiller ganske voldsomme tekniske krav til fortolkeren, men har uansett en konverserende, nærmest snakkesalig, hverdagslig karakter. Et interessant bekjentskap.

Goethe forklart for barn

Bergens Tidende Morgen, 29.05.1999

Goethe-lieder av Schubert og Wolf

Wolfgang Holzmair, baryton

Russel Ryan

Logen

Teknisk perfekt, men problematisk Lied-kveld i Logen

Schubert er velkjent terreng for østerrikske Wolfgang Holzmair. Det er snart 15 år siden han spilte inn "Die schöne Müllerin". Siden er det blitt til mye Schubert, bl.a. plateversjoner av "Svanesangene" og av "Winterreise". Også Hugo Wolfs store sangbok har han vært borte i, bl.a. i Goethe-sangene. Og det var nettopp Goethe, både Schuberts og Wolfs Goethe, det handlet om i Logen på torsdag.

Hørt live, sammen med den profesjonelle, diskrete akkompagnatøren Russel Ryan, bekrefter Holzmair inntrykket fra platene. Her er en flott, velpleiet lyrisk baryton, en stemme som klinger uanstrengt og sikkert i hele registret, fra en meget høy topp til en solid bunn. Han behersker også hele det dynamiske registret, fra det mest innsmigrende piano til det kraftigste forte. Hans frasering er feilfri. Han har et fløyelsaktig legato og et tiltalende, rask vibrato av en type man hører sjeldent i våre dager. Hans tekstuttale er perfekt.

Min sjel, hva vil du mer? Vel, faktisk en hel del mer! For eksempel kunne man nettopp ønske seg litt «sjel» - hvis det ennå er lov å bruke dette besværlige ordet. For uansett alle Holzmairs mange fortjenester, så manglet denne kvelden det aller viktigste: dybde, ro og – tør man si det? – musikalitet.

Det ble en merkelig bokstavelig og merkelig teatralsk fremførelse, en tolkning full av pedagogiske pekefingre, en slags Schubert og Wolf forklart for barn. Hver tekstlinje, hver musikalsk frase, hvert bidige poeng ble understreket, vist frem, markert så selv de teiteste elevene bakerst i klassen kunne følge med. Alt var minutiøst innstudert og ble avlevert mekanisk, nesten søvngjengeraktig pedantisk. Og tross den demonstrative, pedagogiske fremførelsen satt man likevel igjen med en rar fornemmelse av at Holzmair egentlig slet ikke kommuniserte med oss i salen, men nærmest sang innad, mot seg selv. Som når en flink elev memorerer lektien uten egentlig å forstå innholdet.

Alt i alt en ganske merkelig Lied-kveld. Og kanskje det beste beviset på at teknisk perfeksjon er bra å ha, men i kunstens verden er det vanligvis helt andre ting som teller.

Absolutt musikk

Bergens Tidende Morgen, 28.05.1999

Maria João Pires, klaver

Augustin Dumay, fiolin

Jian Wang, cello

Logen

Maria João Pires med venner i Logen. Triospill på høyeste nivå,

Vi er i Logen. Musikerne kommer tilbake etter pausen. Augustin Dumay folder sin to meter lange kropp sammen i naturstridige vinkler og setter seg på den foruroligende lave stolen. Han stemmer fiolinen. Lenge. Så hever han buen, gir tegn til Maria João Pires og Jian Wang. Musikken starter: Tre instrumenter rammer oss som et hammerslag med en rå, unison markering.

Og med en gang er vi et helt annet sted, fjernt fra Logen og Bergen. Ikke i det hinsides, men i en fysisk, sanselig, høyst dennesidig verden. Den absolutte musikkens verden.

Schuberts klavertrio, nr. 2. Ess-dur: Bare i de aller første taktene av første sats er det stoff nok til et langt liv, et mylder av musikalske ideer, korte sangbare motiver som presenteres henkastet og forlates igjen, serier av klanglige effekter som prøves ut, pizzicato i strykerne, grandiose skalaløp i klaveret, et helt katalog over alle de mulighetene kombinasjonen klaver, fiolin, cello stiller til rådighet. Spilt denne kvelden av Maria João Pires, Augustin Dumay og Jian Wang, tre musikere som for lengst har hevet seg over alle praktiske og tekniske problemer og har satt seg for å løse de eneste problemene som virkelig teller i Schuberts verden: de musikalske.

Og bedre kan disse problemene ikke løses. Her, en onsdagskveld i Logen, blir det triospill på høyeste nivå, med en nerve og intensitet man sjeldent får lov å oppleve, kammermusikk av en karakter som ingen av verdens glatte og perfekte plateinnspillinger noensinne vil kunne komme i nærheten av. En kjødelig, jordisk, fysisk nærværende Schubert-tolkning med så mange slående, innlysende riktige detaljer at man ikke vet hvor man skal ende eller begynne: de blinkende kvikksølvaktige skiftene fra moll til dur i andre-satsen; den merkelig Haydn-aktige kanon i tredjesatsen; fjerdesatsens modulasjoner spilt så de på en gang virker logisk riktige og komplett overrumplende; det melankolske, "svenske" cello-temaet som kommer tilbake, forvandlet, forklart, gjennomlyst; de svake ekkoene av "Rosamunde".

Alt dette. Og enda mer. Først og fremst, hen over alle detaljene, en overveldende fornemmelse av fremdrift, av at denne musikken hele tiden er på vei mot noe nytt, noe helt fremmed og ukjent, en fornemmelse som ble nesten fysisk uutholdelig i fjerdesatsen hvor man følte at alt kunne skje bakom hver eneste av de 750 taktene.

Etter en slik samstemt tolkning føles det nesten ufint å tale om musikerne hver for seg. Men vi bør vel for en ordens skyld notere at Jian Wang er en glimrende cellist, at han spiller romantisk utadvendt med stor, saftig tone, og at han før pausen sto i sentrum med en flott, strømmende tolkning av Schuberts Arpeggione-sonate. Vi bør også nevne at Augustin Dumay ikke bare er en stor kammermusiker som forstår å lede denne trioen med naturlig autoritet i Schubert og i Mozarts klavertrio i G-dur, KV 496, han er også en fremragende fiolinist.

At Maria João Pires er en av verdens største pianister, trenger vi sikkert ikke si. Alt er utsolgt når hun lørdag kveld spiller i Villaen på Troldhaugen. Men i kveld kan man få høre henne igjen sammen med Dumay og Wang i Logen, denne gangen i et rent Beethoven-program. Det er fremdeles billetter å få.

Evigheter

Bergens Tidende Morgen, 26.05.1999

Verk av György Kurtág

Christian Eggen, klaver

Leif Ove Andsnes, klaver

Terje Rypdal, gitar

BIT 20 Ensemble

Håkonshallen

Vellykket konsert med årets festspillmusiker. Overbevisende Leif Ove Andsnes på vei inn i samtidsmusikken.

Dette kan han altså også, Leif Ove Andsnes! Spille samtidsmusikk, spille post-tonal musikk, spille «Játékok» – rumensk-ungarske György Kurtágs korte, komprimerte komposisjoner.

Jovisst, naturligvis kan han det. Og når Andsnes først tar fat på verk av denne typen, da er det ikke en forbigående grille, eller for å gi en kjapp, pliktskyldig reverens til samtidsmusikken, da er det et kunstnerisk prosjekt av samme tyngde som når han setter seg for å spille Schumann eller Liszt. Han satser hele sitt tekniske mesterskap og hele sitt musikalske talent på saken. Og gir oss en gjennomtenkt og gjennomkontrollert tolkning som får disse lavmælte, musikalske haiku-diktene til å synge og gløde. Han fyller dem med sorg, med melankoli, med ro og – si bare ordet – skjønnhet. De fleste av Kurtágs stykker varer mindre enn et minutt. Når Andsnes spiller dem, hører vi, åndeløst, at de bærer evigheten i seg.

Det var to pianister som delte scenen mellom seg den mandagen i Håkonshallen. Men i selskap med Andsnes, en av tidens største på sitt instrument, kom Christian Eggen nesten selvsagt til å stå noe i skyggen. Uansett ble dette den mest vellykkede av de fire konsertene med årets festspillmusiker.

Vi fikk høre ham som pianist i en type musikk som tydeligvis passer veldig bra til hans musikalske temperament: alternerende med Andsnes i «Játékok»-stykkene og i reflektert samspill med Andsnes i fire av Kurtágs Bach-transkripsjoner. Men først og fremst fikk vi oppleve ham som fremragende dirigent sammen med et velopplagt og velspillende BIT 20 ensemble i to større verk av Kurtág: «Grabstein für Stephan» med Terje Rypdal på kort gjestevisitt, og «... quasi una fantasia» med Andsnes som solist.

Vi har glemt å nevne én av multikunstneren Eggens mange roller, kanskje den viktigste? I tillegg til alt annet er han også «iverksetter» i ordets beste betydning, en person som får ting til å skje, en musiker med hodet fullt av store planer og gale visjoner. Og med energi og viljestyrke til å få en hel del realisert. Hvem andre kunne tenke ut og realisere et scenario hvor Terje Rypdal og Leif Ove Andsnes står på samme scene og spiller Kurtág mens musikere fra BIT 20 ensemble og omegn er spredt ut over det mest av Håkonshallen? Bra at slike mennesker finnes. Vi takker og bukker.

Og nå vet vi at Leif Ove Andsnes skylder oss og verden en plate med samtidsmusikk. Når Pollini kan spille Boulez, kan Andsnes spille Ligeti, da vel ...?

Ved første og andre ørekast

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1999

Verk av Jon Øivind Ness, Cecilie Ore og Asbjørn Schaathun

Christian Eggen

Cikada

Music Factory

Peer Gynt-salen

Norsk samtidsmusikk og Cikada-ensemblet på besøk i Music Factory

Den begynte så rart, denne søndagskvelden på Music Factory. Christian Eggen hadde invitert Cikada-ensemblet til Bergen for å spille samtidsmusikk, men starten minnet mest av alt om et kulturprogram på NRK: Tre alvorlige, svartkledde komponister omkring et bord i uforberedt og ustrukturert samtale om musikk og samtid. Det var ikke småting som etterhvert kom på det bordet. Fransk nomadefilosofi. Tidsopplevelsens mentalitetshistorie, kurze Einleitung. Intertekstualitetens betydning for kunsten i vår tid. Og slikt.

Var det alvorlig ment? Eller bare en perfid parodi på Tore Renberg og Leseforeningen? Vanskelig å si. Grusomt var det i alle fall. Selv komponistene hadde det vondt. «Kan jeg gå nå?», spurte Jon Øivind Ness forpint. Man forstod hva han følte.

Men så ble det da heldigvis musikk, spennende musikk. Først «Interrupted Cycles» av samme Ness, et dramatisk verk for kammermusikalsk besetning, etterfulgt av hans «Charm» for strykekvartett: Høydramatisk, ekspressiv musikk fylt til bristepunktet med musikalske begivenheter, to komplekse verk hvis dybder det er vanskelig å lodde ved første gjennomlytting, men som man håper å komme til å høre igjen, i konsertsalen eller på plate.

Cecilie Ores strykekvartett «Lex Temporis» fra 1992 er heller ikke musikk som åpner seg ved første ørekast – for å bruke hennes eget uttrykk. Men denne overveldende klangskulpturen har vært tilgjengelig på plate siden 1996 og har i denne perioden etablert seg som en av tiårets viktigste nordiske komposisjoner. Vi skulle gjerne hørt verket igjen, live. I stedet fikk vi det i discount-versjon: platen ble spilt over høyttalerne, mens Cikada-folkene var opptatt av et nokså trivielt performance-trip i en mørklagt sal.

Asbjørn Schaathuns «Triplis» er en slags dekonstruksjon av Schuberts «Die Schöne Müllerin», en rekke musikalske og språklige atomer fra det gamle verket lagt frem til beskuelse og ettertanke. Verket ble oppført i Bergen på Autunnalen i 1993 av mezzosopranen Hilde Torgersen, pianisten Kenneth Karlsson og slagverkeren Bjørn Rabben. Hørt i dag, seks år senere, tolket av samme fantastiske trio, konstaterer man at Schaathuns meditasjon over flis og spon fra høyromantikkens storhetstid har bevart denne stille, merkelig høyspente melankolien som ble hengende i erindringen etter første ørekast. Siden den gangen har han jobbet videre med saken, og skrevet en kammermusikalsk sats inn over den opprinnelige versjonen. Resultatet, «Triplis+», ble spilt til sist på søndag. Forhåpentlig skal det ikke gå seks år før vi får høre det igjen.

Tanke og realisering

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1999

Verk av Beethoven, Nielsen, Chopin og Brahms

Christian Eggen, klaver

Atle Sponberg, fiolin

Nora Taksdal, bratsj

Henrik Brendstrup, cello

Logen

Blandet konsert med årets festspillmusiker som pianist og kammermusiker

Når Christian Eggen spiller klaver, forstår man hvorfor han er en bra dirigent. Hvor han enn befinner seg i det musikalske forløpet, slår han ned på det som er mest vesentlig eller mest karakteristisk nettopp her og nå – en brå overgang, kanskje, eller en dynamisk kontrast, en plutselig endring i fargelegging, i linjespill. Han viser musikken frem, gjør strukturen tydelig, hørbar.

Også pianister må ha formsans og analytisk røntgenblikk, det er en nødvendig betingelse, men er det tilstrekkelig? Kreves det ikke noe mer når man tar mål av seg for å spille klaver på høyeste nivå? Slike spørsmål reiste seg uunngåelig under konserten i Logen på fredag. For uansett om Eggen spilte Beethoven, Carl Nielsen eller Chopin, så ble det klingende resultatet merkelig tørt, nesten kjølig – og merkelig ensartet. Man satt igjen med en følelse av å ha hørt den musikalske tanken bak verket, ikke verket selv. Som å ha sett en arkitekttegning hvor de bærende konstruksjonene er markert og hvor man ser det elektriske opplegget og hvor rørledningene kommer til å gå, men hvor den konkrete stoffligheten mangler, alle de fysiske, sanselige detaljene som skal til for å gjøre et hus beboelig.

Beethovens seks bagateller Op. 126, Carl Nielsens Suite, Chopins Fiss-dur Barcarolle Op. 60: Kveldens program var stort tenkt, ambisiøst. Kanskje for ambisiøst, teknisk sett. I det minste ble det litt for mange slagfeil, litt for mange nervøse redninger i siste liten og litt for mange passasjer hvor man satt med en utrygg fornemmelse av å være på gyngende grunn.

Men så var det Brahms da. Den første klaverkvartetten Op. 25 og Eggen i selskap med gode kolleger, med Henrik Brendstrups store, blomstrende cello, Atle Sponbergs lette, rytmisk bevegelige fiolin og Nora Taksdals solide bratsj. Og plutselig en helt annen stemning i salen, en fornemmelse av overskudd og risikovillig musikalsk kapital.

Egentlig er disse fire musikerne så voldsomt forskjellige i temperament og musikalsk orientering at man skulle tro at de ville hatt problemer med å finne frem til en felles plattform. Men kanskje var det nettopp denne forskjelligheten som gjorde at det ble intensitet og elektrisitet i samspillet. Noen glatt, tradisjonell Brahms-tolkning var det så visst ikke, men et spennende innblikk i et kammermusikalsk verksted hvor muligheter prøves ut og noe nytt og annerledes blir til.

Musikktime

Bergens Tidende Morgen, 21.05.1999

Christian Eggen, klaver

Troldsalen

Tankevekkende konsert med årets festspillmusiker

Omdreiningstallet er høyt hos årets festspillmusiker. Christian Eggen er i aktivitet, alltid i gang med nye planer, nye prosjekt. En tusenkunstner som tilsynelatende har talent og krefter nok til ti liv. Han spiller klaver, han komponerer, han dirigerer. Snakketøyet hans er også i orden. Og når han snakker, lærer man noe, for han er i tillegg en engasjert pedagog.

Det merket vi i Troldsalen hvor han startet Bergensoppholdet med å tale om den utøvende kunstnerens forhold til verket. Det ble til halvannen times intens forelesning om viktige musikalske spørsmål, og vel å merke en riktig forelesning med manuskript, flippover og det hele.

Den rette fortolkningen finnes ikke, sa han; det er absurd å tro det. Hvoretter han, meget fiffig og pedagogisk, dementerte seg selv. Eller i det minste demonstrerte at det er noen tolkninger som er klart bedre, klart «riktigere» enn andre. Hvor fort skal man spille en masurka av Chopin, en halling av Grieg? Hvor skal aksentene ligge i et intermezzo av Brahms? Svarene finner man i historien, i tradisjonen, i notene. Hvis man leser kildene oppmerksomt, og, først og fremst, hvis man lytter til musikkens egen fortelling og til kroppens reaksjoner på denne fortellingen – da er det mye som faller på plass, og mange tolkninger som faller på egen urimelighet.

Det ble en fin, tankevekkende forelesning med mange anekdoter og mange musikalske eksempler, bruddstykker, smakebiter. Men også en forelesning hvor det var plass til å argumentere og folde synspunkter ut i lengre forløp, i klare, ettertenksomme tolkninger  av Bachs engelske suite i a-moll, av Brahms' Intermezzo opus 117:2, av Mozarts Rondo K 511. Og det var jo faktisk derfor vi egentlig var kommet til Troldhaugen: for å høre bra musikk spilt av en bra pianist. Som i tillegg er en bra pedagog.