Historisk vingesus

Bergens Tidende, 20.04.2011

Rachmaninov: Symphonies Nos.1-3

Mikhail Pletnev, drigent

Russian National Orchestra

Deutsche Grammophon

Legendariske innspillinger av Rachmaninovs orkestermusikk

Det er historisk vingesus over Mikhail Pletnev. Ikke alene er han en stor pianist. Han er også mannen som i 1990 startet det første uavhengige orkesteret i Ruslands lange historie. I den turbulente perioden etter Sovjetunionens fall engasjerte han seg – med stor personlig risiko – i å oppbygge et orkester som kunne fastholde de beste musikerne før de flyktet vestover. Resultatet ble Det russiske nasjonalorkester som fikk sitt internasjonale gjennombrudd da Deutsche Grammophon utga deres innspillinger av Rachmaninovs symfonier i årene 1994-2000. Serien omfattet også frittstående orkesterverk som Klokkerne, Klippen og De dødes ø, og det hele kom i presise, plettfri tolkninger med klar artikulasjon og intens framdrift. Nå har DG gjenutgitt serien i en liten boks med etiketten Collectors Edition. Den er rørende billig: Fire cd-er for mindre enn hva en vanlig ny plate koster.

Stedets musikalske ånd

Bergens Tidende, 20.04.2011

Nils Økland og Sigbjørn Apeland

Lysøen – Hommage à Ole Bull

ECM

En respektfull musikalsk hyllest til Ole Bulls improvisasjonskunst

Det er januar 2010. Det er kaldt på Lysøen. Det står en mobil oljeovn i den store musikksalen der lydteknikeren Audun Stype har rigget til oppptaksutstyret sitt. Sigbjørn Apeland har tatt på seg en svær ullgenser og skjerf og solid strikkelue. Votter må han unnvære, for han sitter og spiller på Ole Bulls gamle harmonium. Vi ser det på bildet i tekstheftet til hans og felespilleren Nils Øklands nye plate på ECM – en plate som trolig er den rareste utgivelsen som ennå er kommet i kjølvannet på siste års Ole Bull-jubileum.

De to musikerne spiller Bull-svisker som La Mélancolie, Sæterjenten og temaet fra Nocturne. Pluss folketoner og populære melodier som på ulike måter er forbunnet med Bulls person. Men platen rommer også Solveigs sang av Grieg og enkle melodier som Apeland og Økland selv har skrevet. Og ingenting spilles notetro etter boka. Øklands hardingfele legger hele tiden blomstrende forsiringer henover melodilinjene, og Apeland følger opp og fortsetter med jazzaktige assosiasjoner.

Dette er ikke en tradisjonell Ole Bull-plate, det er en «hommage à Ole Bull» som det står på coveret, en respektfull musikalsk hyllest der to sentrale improvisasjonskunstnere med røtter i det moderne folkemusikkmiljøet viser fram et annerledes bilde av Bull enn det vi er vant til. I Apeland og Øklands tolkning understrekes ikke bare det sterke improvisatoriske elementet i Bulls spillestil, men også musikkens kontemplative, melankolske karakter og dens mange referanser til norske folketoner.

Apeland improviserer på det gamle, nyrestaurerte flygelet i musikksalen og på Bulls eget harmonium. Økland spiller på sin hardingfele og låner av og til Bulls Guarneri-fiolin. Og lydteknikeren Audun Stype går tett på alle instrumentene og på den gamle arkitekturen og fanger den store romklangen som er lukket inne i Bulls merkelige, mauriske palass. Platen er en «hommage à Ole Bull», men er egentlig først og fremst en hyllest til selve huset, en plate som fanger Lysøens «genius loci», stedets musikalske ånd.

Langfredagsmusikk

Bergens Tidende, 18.04.2011

Verk av Samuel Barber og James MacMillan

Kjetil Almenning, dirigent

Bergen Domkor og orkester

Domkirken

Påskefest 2011

Monumentalt, sammensatt korverk

Det var Palmesøndag i går. Men i Domkirken var vi allerede kommet til Langfredag.  For her fremførte Kjetil Almenning og Domkoret «Seven Last Words From the Cross», den skotske komponisten James MacMillans monumentale korverk fra 1994 med et tekstgrunnlag som består dels av de syv ordene på korset, dels av utdrag fra latinske og engelske tekster knyttet til den katolske Langfredagsliturgien.

Umiddelbart kunne man lure på hvordan dette ville gå. For Domkoret er tross alt et relativt ferskt kor, mens MacMillans komposisjon er skrevet for viderekomne. «Seven Last Words» er, som alle hans verk fra de siste tiårene, et musikalsk flettverk der tonale og atonale avsnitt monteres brutalt sammen og sangbare melodilinjer brytes med dissonantiske eksplosjoner. Noen ganger er satsen nærmest romantisk svulmende, andre ganger tørr og asketisk på grensen til det minimalistiske.

I møtet med dette sammensatte verket fungerte Domkoret best i de store, dramatiske utladningene – i «Kvinne, det er din sønn» der massive akkordblokker brytes av svangre pauser, eller i «Jeg tørster» der hviskende stemmer legger seg inn over tunge klanger. Også de tre ropene i den avsluttende satsen, «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!», sto klart og sterkt.

Men «Seven Last Words» er samtidig et verk som nådeløst eksponerer alle et kors svakheter. I går kveld var det for eksempel tydelig at sopranene hadde problemer allerede i den innledende «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør». Og det var mange andre steder underveis der klangen – både i de enkelte gruppene eller som helhet – var tynn med uskarpe pletter og slørete avsnitt. Spesielt problematisk var soloinnsatsene i den gradvise musikalske stigningen i tredjesatsen, «I dag skal du være med meg i Paradis». 

Burde Domkoret kanskje vente med å gi seg i kast med slike verk? Jeg mener ikke det. Jeg mener tvert imot det er prisverdig at Kjetil Almenning gir Domkoret en så krevende oppgave som denne, at han demonstrerer hvor høyt listen ligger og viser hva som bør være ambisjonen fremover.

Koret ble understøttet underveis av et effektivt strykerorkester som, under ledelse av konsertmester Hayato Naka, også innledet konserten med en finstemt, sørgmodig tolkning av Samuel Barbers Adagio for strykere

Befriende ukorrekt

Bergens Tidende, 15.04.2011

Verk av Hvoslef, Mozart og Sjostakovitsj

Hélène Grimaud, klaver

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spennende møte med Hélène Grimaud. Og med Eivind Gullberg Jensen

Ingen tvil om hva som var hovedattraksjon på torsdagskonserten: franske Hélène Grimaud, i Bergen for første gang. Fra platene vet vi at hun er en eventyrlig pianist som favner vidt og som ikke er redd for å gå sine egne veier når det gjelder tolkninger og repertoar. Og i går kveld gjaldt det så et av kjerneverkene i litteraturen, Mozarts klaverkonsert nr. 23 i A-dur – som hun spilte imponerende virtuost. Og befriende musikkpolitisk ukorrekt. Her var ingen tilløp til «autentisk» oppførelsespraksis, ingen forsøk på å presse verket tilbake i det spartanske 1700-tallet. Tvert imot spilte hun det framover, langt inn i det følgende århundre, med flott, åpen flygelklang, briljant, funklende frasering og fine rytmiske nyanser og friheter både i de raske yttersatsene og i den sorgtunge adagioen. Pluss at hun hadde valgt en veldig romantisk kadens i førstesatsen.

Hun fikk god støtte fra BFO underveis. Og resten av kvelden var det anledning til å nyte samarbeidet mellom orkestret og kveldens dirigent, Eivind Gullberg Jensen. Første verk på programmet var Ketil Hvoslefs Ein Traumspiel som nettopp er skrevet til Gullberg Jensen. Og som passer godt til hans stramme, presise dirigentstil. Det er snakk om en serie klare, skarpe musikalske fraser og gester som er montert opp mot hverandre i stadige kollisjoner og brudd. Verket er lett å følge med øret, men er samtidig – som det drømmespill tittelen hentyder til – vanskelig å få til å danne sammenheng. Og passet i så måte godt sammen med kveldens siste verk, Shostakovitsj’ sjette symfoni fra 1939.

Shostakovitsj hadde egentlig lovet de sovjetiske partifunksjonærene noe i retning av Beethovens niende, et grandiost, monumentalt verk med kor og solister, alt sammen til minne om Lenin. Men han skrev i stedet en merkelig, ubalansert komposisjon der førstesatsen er en deklamerende largo som varer tjue minutter, mens de to andre satsene er raske og korte. Pluss at den tredje virker som om den er skrevet til et sirkusnummer med galopperende hester. BFO og Gullberg Jensen ga dette eiendommelige verket en glødende, overbevisende tolkning. De klarte å holde en knitrende intensitet oppe gjennom hele den lange førstesatsen. Og slapp så musikken og humøret fri i de to siste satsene der stort sett alle grupper var i ilden og briljerte. En fin kveld!

Til påskeuken

Bergens Tidende, 13.04.2011

Kjell Mørk Karlsen: St. Luke Passion

Tør Grønn orgel

Magnar Mangersnes, dirigent

Bergen Domkantori

Lawo

Fritonal kormusikk uten større overraskelser

Komponisten Kjell Mørk Karlsen har lenge hatt gode støttespillere og musikalske advokater i Bergen Domkantori og dirigenten Magnar Mangersnes. Karlsen skrev sin Johannespasjon til Domkantoriets 20 års jubileum tilbake i 1992, og de spilte den senere inn for Simax. Hans Lukaspasjon fra 2006 som musikalsk sett ligger i forlengelse av dette verket, ble framført i Domkirken ved påsketid i 2009. Den foreligger nå på platemerket Lawo i et opptak som er gjort samme sted et par måneder senere. Nils Ole Oftebro resiterer lidelseshistorien fra Lukasevangeliets kapittel 22 og 23 akkompagnert av Tør Grønn på orgel, og koret kommenterer tekststedene med en serie latinske hymner. Tonespråket er forsiktig fritonalt med assosiasjoner i retning av russisk-ortodoks kirkemusikk og gregoriansk korsang. Musikalsk sett byr verket ikke på de store overraskelsene, men Domkantoriets artikulasjon og klang er, som vanlig, imponerende.

Sterk og livskraftig triomusikk

Bergens Tidende, 13.04.2011

Schumann: Complete Works for Piano Trio

Leif Ove Andsnes, Christian Tetzlaff, Tanja Tetzlaff

EMI Classics

En Schumann-plate som setter ny standard

  

Han var best når han skrev korte sanger eller musikk for soloklaver. De store, klassiske formene var ikke hans sak. Sa man lenge om Robert Schumann. Og det kritiske etablissementet stoppet ikke der. Det var opplest og vedtatt at Schumann skrev sine beste verk da han var ung. Fra 1840-åra fram til det mentale sammenbruddet i 1854 gikk det bare nedover. Sa man.

Disse synspunktene virker kanskje ikke like overbevisende i dag. Innspillinger fra de siste årene har tegnet et mer nyansert bilde av Schumann. Og nå kommer da Andsnes og søskenparet Tetzlaff med en dobbelt-cd som gjør alle de gamle fordommene til skamme. Og som setter en ny standard når det gjelder Schumanns kammermusikk.

De tar for seg hele hans produksjon for klavertrio. Dette er komposisjoner i stort format som alle er skrevet i det som går for å være hans forfallsperiode. De har sjeldent vært innspilt på plate før. Men viser seg å romme stor, sterk og livskraftig musikk.

Det går en brennende intensitet gjennom de tre klavertrioene. Andsnes og hans to partnere kaster seg inn i energifeltet, får musikken til å folde seg ut og blomstre. Og klarer samtidig å vise fram det underliggende rammeverket som bærer og former Schumanns nærmest ustoppelige strøm av musikalske ideer og overraskende vendinger.

Klavertrio er en vanskelig genre. Med bare en fiolin og en cello som motspillere, er det alltid risiko for at det blir klaveret som får overtaket. Ikke så i denne innspillingen.  I den første trioen inntar Andsnes en nærmest akkompagnerende, understøttende rolle og lar all oppmerksomheten samle seg om de lange linjene i det elegante samspillet mellom Christian Tetzlaffs fiolin og Tanja Tetzlaffs cello. I de to andre trioene har han en friere, mer sentral og selvstendig rolle, men spiller samtidig lyttende, hele tiden i åpen dialog med strykerne.

«Jeg pleide å komponere alle mine kortere stykker i inspirasjonens hete», skrev Schumann i sin dagbok mot slutten av livet. Og tilføydde at han hadde utviklet en «helt ny komposisjonsmåte» fra 1845 og framover. Denne nye, mer rolige og mer formbevisste komposisjonsmåten var blant annet et resultat av Bach-studier. På platen spiller Andsnes og partnerne et arrangement av hans kontrapunktiske øvelser i Bach-stil. Og føyer på denne måten enda en nyanse til bildet av den sene Schumann.

Politiske fortegn

Bergens Tidende, 06.04.2011

Musikkhistorien er full av kulturelle heksejakter. De pleier å være rettet mot musikere og komponister på venstresiden. Men et av de nyeste eksemplene har – temmelig overraskende – helt motsatt politisk fortegn.

Det er den amerikanske musikkviteren Richard Taruskin som svinger svøpen. Han har aldri vært noen fan av musikalsk modernisme. Og i sitt storverk om Vestens musikkhistorie, hevder han at amerikanske samtidskomponister som Elliott Carter, John Cage og Morton Feldmann har CIA og det amerikanske utenriksministerium å takke for at de overhodet ble kjent. For deres hermetiske musikk ble ikke bare skapt under den kalde krigen, den var en del av denne krigen, et strategisk element i høyrefløyens kulturelle krigsføring mot venstredreiningen i 1950-tallets Europa. Bevis? De modernistiske komponistene ble promotert på konserter i Europa arrangert av Kongressen for kulturell frihet, en organisasjon som i ettertid viste seg å være finansiert av CIA. Og disse komponistene har jo også alltid vært langt bedre kjent i Europa enn hjemme. Case closed.

Pianisten Charles Rosen var med på 1950-tallet. Og burde altså bryte sammen og bekjenne fortidens synder. Men gjør ikke det. I siste nummer av New York Review of Books fastslår han noen enkle fakta: For det første gjaldt den statsstøttete kultureksporten ikke bare modernistisk musikk, men amerikansk kunst og musikk i sin alminnelighet, også for eksempel film, jazz og populærmusikk. For det andre var de modernistiske komponistene allerede kjent og etablert da de ble spilt på CIA- konsertene. Og for det tredje var det ikke en CIA-konspirasjon som gjorde dem spesielt berømt i Europa: «All samtidsmusikk er bedre kjent i Europa» – fordi de europeiske landene, i motsetning til USA, har offentlige, statlige radiokanaler med forpliktelser til å spille klassisk og modernistisk musikk, og mange av kanalene har i tillegg – igjen i motsetning til USA – egne orkestre til å gjøre det.

De fleste elementene i Taruskins konspirasjonsteori faller flatt til jorden når de blir konfrontert med de faktiske historiske forholdene. Hva skal man da si om slike forsøk på å trekke en bruddløs forbindelse mellom musikken og oppdragsgiverens ideologi? Slike teorier er i seg selv et ideologisk grep, sier Rosen. For på denne måten unngår man å beskjeftige seg alvorlig med uttrykksformer man tilfeldigvis ikke liker.  På denne måten rettferdiggjør man sine fordommer uten å innrømme at man har dem.

Lengsel og lidenskap

Bergens Tidende, 06.04.2011

Blaue Blume

Rune Alver, klaver

Lawo

Rune Alver med overbevisende Schumann-tolkning

Schumanns Fantasie op. 17 er tilegnet Liszt – som mente den var uegnet til offentlig framførelse. Rune Alver deler ikke denne bekymringen. På hans nye plate får stykket en overbevisende tolkning som understreker de ville, forrevne kvalitetene som trolig fikk Liszt til å betenke seg i sin tid. Her er erkeromantisk lengsel og lidenskap, ruiner, fragmenter og ironi – alt i finslipt musikalsk formulering. I førstesatsen holder Alver spenningen oppe gjennom alle bølgebevegelsene helt fram til det avsluttende Beethoven-sitatet. Og han får fint fram motsetningen mellom den ville Florestan og den milde Eusebius i de to følgende satsene der Schumanns karakteriserer sin splittete personlighet. Det er mer romantikk på platen – to melankolske stykker av Chopin, hans Mazurka op. 6 nr. 1 og Balladen i Ass-dur op. 47. Og som avslutning Torstein Aagaard-Nilsens Blue Traces – et stemningsfullt stykke samtidsmusikk som passer fint inn i den romantiske sammenhengen.

Gyllen klang

Bergens Tidende, 06.04.2011

Händel: Jephta

Fabio Biondi, dirigent

Stavanger Symphony Orchestra

BIS

Konsertopptak med tidligmusikk fra Stavanger

Jephta er et oratorium. Noe som egentlig bare betyr at det ikke er action på scenen. Ellers er alt som det pleier å være i Händels operaer: Den enkle historien fra Dommernes Bok om krigeren Jephta som må ofre sin datter Iphis, avvikles av seks solister i resitativer og virtuose arier, mens koret har rollen som israelittisk folkemasse. På dette konsertopptaket fra 2008 med Stavanger symfoniorkester har nettopp folkemassen en spesielt gyllen klang, for korpartiene synges av Collegium Vocale Gent, et av tidens førende vokalensembler når det gjelder tidligmusikk. Man hører også at Fabio Biondis arbeid som kunstnerisk leder for orkestrets barokksatsning har gitt resultater. Klangen er myk, akkompagnementet elastisk. Solistene er en mer blandet fornøyelse, men Marianne Beate Kielland har gode innsatser i rollen som krigeren Hamor. Og Mona Julsruds presise sopran gir partiene til Iphis en funklende, nesten instrumentell kvalitet.  

Klangkunst og overraskelser

Bergens Tidende, 01.04.2011

Verk av Beethoven, Brahms og Schönberg

Leif Ove Andsnes, klaver

Grieghallen

En konsert der kjente verk blir ny musikk

Leif Ove Andsnes sitter ved flygelet, alene på scenen foran en fullsatt sal. Det er elektrisitet i luften. Vi venter. Og så kommer de første hamrende akkordene i Beethovens Waldstein-sonate. Musikken er i gang. Men spenningen er ikke utløst. Dette blir en av disse konsertene der man sitter ytterst på stolen, med tilbakeholdt åndedrett for å få alt med.

For selv om det meste på programmet denne kvelden var kjente verk som ofte framføres, så var det likevel ny musikk Andsnes spilte, musikk der man hele tiden var spent på hvilke overraskelser som ventet rundt hjørnet i neste takt. Og der det samtidig var rik anledning til å høre hans klangkunst utfolde seg over et bredt lerret.

I Waldstein overrasket han med et forrykende høyt utgangstempo. Overraskende var også hans understreking av de forrevne, urolige brå kast i førstesatsen, hans nærmest improviserende framførelse av den korte, fragmentariske andresatsen, og den lange spenningskurven i tredjesatsen som han brøt så ettertrykkelig da hovedtemaet vendte tilbake til sist, at man nærmest måtte le. Og forsto at det er en humor i Beethoven som sjeldent blir eksponert i konsertsalen.

Etterpå Brahms’ fire dystre, melankolske ballader (op.10), spilt bredt, fortellende, men også med markering av de store formene som får den unge Brahms til å høres mer tradisjonell ut enn den midaldrende Beethoven. Og etter pausen Arnold Schönbergs seks små klaverstykker (op. 19). Hos en Glenn Gould blir disse stykkene til harde krystaller, all musikken er fordampet og det er bare isolerte intervaller og brutte akkorder igjen. Ikke slik hos Andsnes. Han spiller disse verkene tilbake i senromantikken og får dem til å blomstre opp og gløde intenst.

Og da var vi framme ved Beethoven igjen. Denne gangen den siste sonaten, op. 111, den store avskjeden der andresatsen opphever tredjesatsen og bryter sonateformen ned. Spilt av Andsnes som en nesten uutholdelig spenningskurve der musikken ikke faller til hvile og ikke utløses i den siste akkorden.

Stormende jubel. Og to ekstranumre. Et av Kurtags korte Jatekok-stykker. Og en vals av Chopin som nesten virket frivol på bakgrunn av all den store, alvorlige musikken som var gått forut.