En musikkanmelders erindringer

Det startet i 1993. Jeg var flyttet til Norge og hadde vært ansatt på Universitetet i Bergen et par år. En dag ble jeg kontaktet av Trond Bogsnes, kulturredaktøren på Bergens Tidende. Han hadde hørt jeg var interessert i musikk. En av anmelderne hans hadde nettopp sluttet. Om jeg kunne tenke meg å overta jobben? Jo visst kunne jeg da det. Og slik gikk det til at jeg, en dansk medieprofessor i Bergen, plutselig også var musikkanmelder på en stor, norsk avis. Litt overraskende, ikke minst for meg selv.  

Det var visst opprinnelig tanken at jeg spesielt skulle ta meg av samtidsmusikk. Og det gjorde jeg så. Men allerede de første månedene skrev jeg også om vanlige torsdagskonserter og om konsertene på Troldhaugen i anledning Griegs 150 årsjubileum. Og de følgende årene fortsatte det slik, med anmeldelser både av samtidsmusikk og av hele det tradisjonelle, klassiske repertoaret.

Vi var vanligvis fire-fem anmeldere som dekket dette feltet. Vi skrev om levende musikk – om torsdagskonserter, operaforestillinger, kirkemusikk, kammermusikk og så videre. I 2002 begynte BT i tillegg å trykke plateanmeldelser. Det ga et utvidet arbeidsfelt. For mitt vedkommende betød det at jeg nå også skrev om jazz og om ulike typer improvisasjonsmusikk og lydkunst.

Jeg hadde mange gode kolleger i disse årene. Etter hvert ble vi færre og færre. Da jeg startet i 1993, hadde jeg vel ikke forutsett at jeg et kvart århundre senere skulle ende med å være Bergens Tidendes eneste anmelder på dette feltet. Jeg fryktet en stund at jeg kanskje også skulle bli den siste. Men da jeg skrev min siste anmeldelse i august 2023, ble posten min heldigvis overtatt av en yngre kollega.

På pc-en min ligger det over tusen anmeldelser og kommentarer fra disse 30 årene. Ikke alle er like strålende eller opphissende. Selvsagt. Men til sammen gir de et bilde av musikklivet i Bergen – et selektivt bilde, jo visst, men ikke desto mindre en slags dokumentasjon av hva som rørte seg på musikkfeltet i denne perioden. Og nå da kritikervirksomheten er slutt, har gjort denne dokumentasjonen tilgjengelig på nettet.

Kanskje noen har lyst til å lese hva som skjedde på musikkfronten i Bergen en gang i tiden, lese hva en anmelder mente om torsdagskonserter og Festspillbegivenheter. Eller om byens to konkurrerende operaselskaper og forestillingene deres. Eller om de norske og internasjonale utgivelsene du kunne kjøpe i byens platebutikker på 2000-tallet. Ikke alle med interesse for slikt har adgang til å søke etter anmeldelser i det kommersielle Atekst/Retriever-arkivet – som i øvrig er temmelig ufullstendig når det gjelder eldre kulturstoff. Men nå ligger i alle fall tekstene mine ute i dette blogger-arkivet.

Natt og tåke i den døde byen

Bergens Tidende, 04.11.2024

Opera

«Die tote Stadt», opera av Erich Wolfgang Korngold etter Georges Rodenbachs roman "Bruges-la-Morte"
Bergen Nasjonale Opera, Grieghallen

Erich Korngolds opera «Die tote Stadt» hadde stor suksess ved premieren i Köln og Hamburg i 1920 og i årene rett etterpå. Men operaen ble senere forbudt av nazistene og gikk stort sett i glemmeboken etter Korngold dro i amerikansk eksil og slo seg ned som filmkomponist i Hollywood på 1930-tallet.

Etter andre verdenskrig er «Die tote Stadt» av og til blitt dradd frem igjen, men det er først på 2020-tallet, hundre år etter de første fremføringene, at den er kommet skikkelig inn på repertoaret i de store operahusene. Lørdag kveld hadde den norgespremiere med Bergen Nasjonale Opera i Grieghallen.

I orkestergraven sitter Bergen Filharmoniske Orkester. Det er Eivind Gullberg Jensen, operasjefen selv, som dirigerer. Og vi er med en gang tilbake i tid: Dette er høyspent, senromantisk scenemusikk, beslektet med operaene til Richard Strauss og med Gustav Mahlers symfonier. Og samtidig er det også lyden av 1920-tallets store, tyske kinoorkestre vi hører, storslått, dramatisk musikk med populærmusikalske innslag.

På scenen møter vi Paul, en mann som har mistet konen sin, Marie. Han har aldri kommet seg over dette tapet og har gjort huset sitt om til et museum fylt med bilder av den avdøde og andre relikvier. Når handlingen starter har han nettopp møtt Marietta, en danserinne som har en uhyggelig likhet med Marie.

Paul fremstilles av tenoren Vincent Wolfsteiner og det er sopranen Nadja Stefanoff som synger dobbeltrollen som Marie og Marietta. Begge gir sterke, ekspressive fremstillinger av Korngolds partitur og er sammen med det store orkesteret og Gullberg Jensens presise direksjon med til å gjøre denne norgespremieren til en stor musikalsk suksess.

«Die tote Stadt» er skrevet samtidig med de første tyske, ekspresjonistiske filmene, og jobber med mye av det samme tematiske materialet som de: «das Unheimliche», det uhyggelige dobbeltgjengermotivet, den fetisjistiske dyrkning av døde relikvier, og den demoniske, forfalne byen.

I starten av den sceniske fremstillingen går regissøren Calixto Bieito inn i dette materialet. Hans Paul er en fotograf som har samlet fetisjistiske nærbilder av den døde Maries klær og sko og som projiserer dem opp i slørete, svart-hvite lysbilder på museet sitt.

Dette fotografiske motivet dukker opp flere ganger gjennom forestillingen. Men som handlingen skrider frem, mister Bieito etter hvert interessen og forfaller til en serie slappe, trette regiteater-manerer og tilfeldige innskytelser og assosiasjoner. Mariettas og dansernes ironiske imitasjon av en scene fra Meyerbeers opera «Robert le diable» er for eksempel helt uforståelig hvis du ikke har lest librettoen. Pluss at denne scenen utspiller seg under en kjempemaskin som overrisler sangerne med vanndamp – kanskje fordi librettoen et par steder nevner «Nebel», tåken, som hviler over den døde byen?

Det er mye man kunne si om denne sceniske oppsettingen. Men det viktigste er at norgespremieren musikalsk sett kommer helt i mål takket være Vincent Wolfsteiner, Nadja Stefanoff og Bergen Filharmoniske Orkester og med gode innsatser av Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Guttekor, Edvard Grieg Jentekor.

Kammermusikkfestival med forhindringer

Bergens Tidende, 19.08.2023

Verk av Johannes Brahms, György Ligeti m. fl
Rosendal Kammermusikkfestival 2023
Baroniet Rosendal og Kvinnherad kyrkje.

Stormen «Hans» herjet. Og det var flomstengte veier overalt. Men Leif Ove Andsnes og teamet hans hadde likevel klart å få de fleste norske og utenlandske musikere på plass til åpningen av Rosendal Kammermusikkfestival 2023, torsdag i siste uke.

I år dreidde det seg om Johannes Brahms. Og allerede på åpningskonserten torsdag kveld fikk vi presentert to helt forskjellige sider av hans kammermusikalske produksjon.

Det startet med hans første fiolinsonate (op. 78, 1879), den såkalte «Regnsonaten». Den kanadiske fiolinisten James Ehnes ga, akkompagnert av koreanske Yeol-Eum Son ved flygelet, en lyrisk, tilbakelent tolkning av sonaten med hovedvekt på det duse fargespillet og de klanglige nyansene i satsene.

Etter pausen hørte vi Brahms’ Pianokvintett i f-moll (op. 34, 1866) spilt av den sterke amerikanske Dover-kvartetten med Leif Ove Andsnes selv ved flygelet. Og her var det den kraftige, stormfulle Brahms vi fikk høre – et eksplosivt, muskuløst stykke musikk, sine steder med et nesten skremmende, demonisk uttrykk.

Leif Ove Andsnes og Dover Quartet åpner Rosendal Kammermusikkfestival 2023 med Johannes Brahms’ Pianokvintett i f-moll, op. 34. Foto: Liv Øvland

Det var ikke bare Brahms på denne festivalen. Som en slags kontrast til hans klassisk-romantiske musikk var det satt opp en rekke verk av den ungarske komponisten György Ligeti som ville vært fylt 100 i år.

På åpningskonserten, innimellom de to Brahms-verkene, hørte vi trompetisten Håkan Hardenberger og pianisten Roland Pöntinen oppføre «Det makabres mysterier», en serie arier fra Ligetis opera «Le Grand Macabre» (1977). Hardenberger arrangerte i sin tid disse ariene for trompet og piano i samarbeid med Ligeti selv. Resultatet er et ustyrlig morsomt stykke musikkteater der Hardenberger utfører ekvilibristiske volter og sprang på trompeten – ispedd rop og smattende lyder.

Hardenberger slet med pusteproblemer under åpningskonserten. Og fredag morgen fikk han konstatert lungebetennelse og måtte oppgi å delta i resten av festivalen. Viktige Ligeti-relaterte deler av programmet falt dermed vekk. Men sporty festivalmusikere hev seg rundt og klarte å etablere gode erstatninger for mye av det som skulle ha vært Hardenbergers programpunkt.

Brahms-delen av festivalprogrammet ble ikke berørt av dette. I løpet av de neste dagene fikk vi presentert en lang rekke av hans viktigste kammermusikalske verker, alle i sterke, spontane tolkninger. Vi hørte eksempler på hans arbeid i de små formatene – klavertrio, strykekvartett osv. ¬Men mest imponerende var kanskje de mange verk for litt større besetning – strykekvintettene og strykesekstettene – der Brahms legger inn ekstra stemmer og skaper musikk som bevarer det kammermusikalske preget, men som samtidig presser seg fremover mot det store symfoniske formatet.  I mange av disse verkene var det Dover-kvartetten som dannet grunnstammen mens andre festivalmusikere sluttet seg til og fordoblet bratsj- eller cello-stemmene.

Ligeti-delen av programmet ble selvsagt mer begrenset enn opprinnelig planlagt. Men den franske pianisten Bertrand Chamayou var i alle fall på plass i Rosendal og ga blant annet en humoristisk fremføring av «Musica Ricercata» (1951-53), et tidlig verk der Ligeti eksperimenterer med begrensede tonerekker og skaper elleve korte satser stappfulle av musikkhistoriske referanser.

Chamayou var også på plass sammen med hornisten David Guerrier og fiolinisten Guro Kleven Hagen i en flott utgave av Ligetis «Trio for Fiolin, Horn og Piano» (1982) ¬– det eneste av Ligetis verker som direkte refererer til Brahms, nemlig til hans «Horntrio i Ess-dur» (op. 40, 1865) – som vi fikk høre senere på uken med James Ehnes på fiolin i stedet for Hagen.

Andsnes har ved flere anledninger sagt at han aldri har hatt et så sterkt lag av festivalmusikere som i år. Det kan kanskje diskuteres. Men det er i alle fall et faktum at årets festival presenterte en formidabel gruppe unge musikere som vi ikke tidligere har hørt i Rosendal. Pianisten Yeol-Eum Son som spilte på åpningskonserten, imponerte de følgende dagene som solid medspiller i mange forskjellige sammenhenger. Den unge britiske cellisten Sheku Kanneh-Mason spilte en sentral rolle i mange av de store strykerverkene, og tyske Julia Hagen imponerte blant annet med en ekspressiv tolkning av Sofia Gubaidulinas cello-preludier fra 1974. Og så det var en helt spesiell opplevelse å få høre den israelsk-tyske klarinettisten Sharon Kam i tre av Brahms’ sene klarinettverk som hun spilte med slank, bøyelig tone og stor ekspressivitet. 

Sharon Kam (klarinett), Julia Hagen (cello), Bertrand Chamayou (piano) spiller Johannes Brahms’ Klarinett trio i a-moll, op. 114. Foto: Liv Øvland

Det var planen at årets festival skulle slutte søndag ettermiddag med Brahms’ sjeldent spilte sangsyklus, «Die schöne Magelone» (op. 33), fremført av barytonen Matthias Goerne og Leif Ove Andsnes, pluss Henrik Mestad som fortellerstemme. Goerne nådde faktisk helt frem til Flesland, men måtte så snu på grunn av en infeksjon. Og da ble det igjen programendringer og raske erstatninger. Og så var Rosendal Kammermusikkfestival 2023 slutt.

Heftig og begeistret avslutningskonsert

Bergens Tidende, 09.06.2023

Verk av Anne-Marie Ørbeck og Edvard Grieg

Leif Ove Andsnes, piano
Bergen Domkor
Kjetil Almenning, kordirigent
Eivind Aadland, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Festspillene i Bergen
Grieghallen

Festspillsjef Lars Petter Hagen opptrådte som munter, veltilfreds konferansier på den tradisjonelle avslutningskonserten i Grieghallen onsdag kveld. Og han hadde all grunn til å være både munter og veltilfreds: Årets festspill har, i alle fall musikalsk sett, vært noen av de mest vellykkede på mange år – med store, sjelsrystende forestillinger i Grieghallen og et vell av spreke, spennende konserter rundt om på byens scener.

Ikke rart at festspillsjefen ble møtt av et heftig og begeistret publikum som brøt ut i spontan applaus ved enhver anledning.

Det var kun to komponister på kveldens program, to komponister fra Bergen: den «glemte» eller oversette Anne-Marie Ørbeck (1911-96) som har vært trukket frem i lyset ved flere anledninger under årets festspill. Og så Edvard Grieg, naturligvis, med den tradisjonelle fremføringen av klaverkonserten hans.

Det startet med to korte stykker kormusikk av Ørbeck, fint fremført av Bergen Domkor under ledelse av Kjetil Almenning: «Heimhug» for mannskor til tekst av Hans Henrik Holm og «Vårt land» for blandet kor til tekst av Arnulf Øverland.

Og da var det tid for Ørbecks Symfoni i D-dur. Den er skrevet i 1944, men først uroppført ti år senere, i 1954 – av Bergen Filharmoniske Orkester.

Da jeg hørte portrettkonserten med Ørbecks musikk i Håkonshallen i siste uke, skrev jeg at verkene hennes pekte i ulike retninger og at de ikke ga noe samlet inntrykk av henne som komponist. Men at bildet kanskje ville bli klarere på avslutningskonserten med fremføringen av hennes Symfoni.

Onsdag kveld ble bildet vel noe klarere. BFO ledet av Eivind Aadland ga i alle fall Ørbecks symfoni en god, lojal tolkning. Vi hørte en på mange måter «typisk» symfoni – bygget opp etter det klassiske skjemaet med tre avvekslende satser – allegro, larghetto, allegro. Verket er velskrevet med mange fine detaljer i de ulike instrumentgruppene. Tonespråket er fritonalt, og det hviler en lett senromantisk klang over symfonien – samtidig med at man av og til også hører svake ekkoer av norske folketoner.

Alt i alt: godt håndverk, en sympatisk komposisjon, ingen tvil om det. Men, likevel: Som helhet virker symfonien temmelig blek og retningsløs. Det er som om det ikke er noe samlende prosjekt bak musikken. Som om det mer er snakk om en stiløvelse enn om et ferdig, avrundet verk.

Etter pausen ble det da Griegs op. 16, klaverkonserten, som i nesten alle årene har vært aller siste verk på festspillprogrammet. Tysk-japanske Alice Sara Ott som skulle vært solist, hadde måttet melde avbud på grunn av en skade. Og med kort varsel hadde Leif Ove Andsnes, «pianisten fra Kalfaret» som Lars Petter Hagen introduserte ham, sagt seg villig til å steppe inn og overta solostemmen.

Griegs a-moll konsert er på et vis signaturverket til Andsnes. Han fikk sitt store gjennombrudd som pianist da han spilte konserten på Festspillene i 1988, bare 18 år gammel. Han har innspilt konserten på plate flere ganger, med stor suksess. Pluss at han har spilt den på Festspillenes avslutningskonsert tre ganger, senest i 2002.

I dag, 21 år senere – hvordan spiller han denne solostemmen nå? Like fantastisk og like overrumplende som før. Og samtidig helt annerledes. Klarheten, omsorgen for de ømme, lyriske passasjene – alt er slik vi husker det. Men i tillegg har tolkningen hans fått ekstra modenhet og dybde. Han legger inn en voldsom, maskulin kraft i de virtuose passasjene, og gir hele verket en mørk, ekspressiv klang jeg ikke husker å ha hørt før.

En fantastisk pianist som er i stand til å trekke stadig nye kvaliteter ut av Griegs klaverkonsert. Og et fantastisk punktum for Festspillene 2023.

Stående applaus. Tre-fire fremkallelser. Og så til aller sist Andsnes ved flygelet, tre ekstranumre, tre solostykker – først bevegende tolkninger av to korte stykker av Anne-Marie Ørbeck hentet fra arkivet i Universitetsbiblioteket: «Melodi» og «Capriccio», begge skrevet i 1931. Pluss til aller sist en liten «Lokk» av Grieg.

En fremføring for historiebøkene

Bergens Tidende, 06 06.2023

Giuseppe Verdi: Messa da Requiem
Lise Davidsen, sopran. Rihab Chaieb, mezzosopran. Freddie De Tommaso, tenor. Shenyang, bassbaryton.
Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Ungdomskor, Bergen Filharmoniske Kor, Bergen Private Gymnas Musikklinjes Kor.
Håkon Matti Skrede, kormester.
Bergen Filharmoniske Orkester og Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester
Edward Gardner, dirigent
Grieghallen

Det var fullt hus i Grieghallen lørdag kveld. Både i salen og på scenen.

Bergen Filharmoniske Orkester var for anledningen utvidet med musikere fra ungdomsorkesteret BFUng. Bak dem reiste det seg en mur av sangere fra fire av byens kor. I alt 120 musikere og 230 sangere – under myndig ledelse av sjefsdirigent Edward Gardner. Og foran dem: et stjernelag av solister med Lise Davidsen i spissen.

Alle disse musikalske kreftene var kommet sammen for å fremføre Giuseppe Verdis Requiem. Og for en fremføring det da ble!

Giuseppe Verdi var ikke selv troende. Han skrev operaer, ikke kirkemusikk. Men i 1874 tok han på seg å skrive denne store dødsmessen til minne om den italienske forfatteren Alessandro Manzoni.

Dirigenten Hans von Bülow skrev i sin tid syrlig at Verdis dødsmesse er «en opera i kirkegevanter». Og spydige kritikere har senere sagt at denne dødsmessen er Verdis «beste opera». Selv understreket Verdi at messen hans nettopp ikke bør fremføres som en opera. Virkemidler som kan passe utmerket i et operahus, passer overhodet ikke til denne musikken, sa han.

Spørsmålet om Verdis Requiem er en opera eller en messe fortonte seg som temmelig irrelevant slik verket ble fremført i Grieghallen på lørdag. Det vi hørte, var noe helt annet – et eksplosivt musikalsk verk av kolossale dimensjoner, en dramatisk, hjertegripende komposisjon som rammer deg med massivt trøkk og velter deg over ende. Dette er et verk som gir deg både frysninger på ryggen og våte øyne.

Johannes Brahms’ «Ein Deutsches Requiem» fra samme periode er en dødsmesse skrevet for å trøste de etterlatte. I Verdis Requiem er det ingen trøst å hente. Verket hans forteller om frykten for døden og fremstiller de etterlattes bønn om håp om frelse.

Fremføringen på lørdag viste frem alle sider av dette sammensatte følelseskomplekset. Etter den rolige første satsen slår orkestret til med full styrke og gir oss en skarp, rasende versjon av «Dies Irae» mens koret synger om redselen for dommedag. I denne nesten kaotiske satsen fikk vi også det første inntrykket av de fire solistene og hvordan de fungerte i samspill med koret. Den tunisisk-kanadiske mezzosopranen Rihab Chaieb var konstant i ilden og imponerte blant annet med en uttrykksfull innsats i «Liber scriptus»-delen. Freddie De Tommaso ga en flott, malende versjon av «Ingemisco». Mens den kinesiske bassbarytonen Shenyang la et rungende fundament i «Tuba mirum» og «Confutatis». Og henover alle, henover den massive kor- og orkesterklangen, hørte vi Lise Davidsens strålende, brennende sopranstemme.

Solistene som vi mest hadde hørt som enkeltstemmer, samlet seg til en vokalkvartett i «Offertorio»-satsen og ga en hjertegripende skildring av de levende som ber for å befri de dødes sjeler. Og korene fulgte etter med en helt overveldende utgave av «Sanctus», en åttestemmig fuga skrevet for dobbeltkor.

Etter all turbulensen, etter den lange, musikalske og følelsesmessige berg-og-dal-banen, nådde vi til sist frem til «Libera me»-delen der Lise Davidsen og koret ber om at de dømte skal bli frelst på Vredens Dag. Og det massive verket legges til hvile på en fredelig C-dur-akkord.

Det er sjelden – om noensinne – vi har hørt en så overbevisende fremføring av dette verket, her i byen, men også mer generelt. Edward Gardner er en dirigent som klarer å organisere slike store, kompliserte verk – og få dem til å lykkes musikalsk. Med seg på reisen hadde han et orkester i toppform og fire veltrimmete kor. Pluss et sterkt hold av solister.

Resultat: en imponerende fremføring. En fremføring som kommer til å gå inn i historiebøkene.

Musikk fra glemmeboken

Bergens Tidende, 02. 06. 2023

Verk av Anne-Marie Ørbeck
Annika Synnøve Beinnes, sopran
Ingrid Søfteland Neset, fløyte
Kei Solvang, piano
Anna-Maria Helsing, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Festspillene i Bergen
Håkonshallen

Festspillene er de store, musikalske kontrastenes tid. På mandag satt vi i Håkonshallen og hørte cellisten Gautier Capuçon og pianisten Kim Bernard spille kammermusikk av Schumann, Brahms og Grieg. Fargesterke, blodrike verk – som all verdens musikere har på programmet og som vi har hørt igjen og igjen.

Og så, dagen etter, samme sted, en konsert der Håkonshallens lille scene er fylt til randen med Bergen Filharmoniske Orkester og der det blir spilt musikk som bare noen få av oss har hørt før, musikk som stort sett har falt ut av den musikalske hukommelsen.

Tirsdagens konsert dreidde seg om orkestermusikk skrevet av årets festspillkomponist Anne-Marie Ørbeck (1911–96) – komponisten og pianisten som etter et internasjonalt gjennombrudd i 1930-tallets Berlin, dro tilbake til Norge under krigen og slo seg ned i Bergen. Og som bare skrev ganske få komposisjoner de neste mange årene.  

På konserten i Håkonshallen fikk vi, med Marion Hestholm som konferansier og kyndig veileder, en introduksjon til Ørbecks orkestermusikk, med gode fremføringer av både tidlige og sene verk.

I omtaler av Ørbecks musikk er det ofte snakk om «det nordiske». Hun selv har fortalt om studietiden i Berlin der lærerne anbefalte henne å ta vare på «det nordiske draget» i musikken hennes. I den lille orkestersuiten «Melodi» (1940) som innledet kveldens konsert, fikk vi høre dette »nordiske draget» – både i melodikken og i orkesterklangen med sine klare referanser til Griegs orkesterverk.

Enda tydeligere var det norske folketonepreget i de to orkestersangene fra 1950-åra til tekster av Aslaug Vaa og Tor Jonsson. På konserten hørte vi dem i en sterk, uttrykksfull tolkning av den unge sopranen Annika Synnøve Beinnes.

Og så var vi plutselig i en helt annen verden. De to siste verkene på kveldens program er skrevet med mange års mellomrom og i et tonespråk uten tydelige referanser til «det nordiske draget».

Først hørte vi Ørbecks «Pastorale for fløyte og strykeorkester». Verket er skrevet i 1959 etter en periode da hun hadde hatt studieopphold i Paris og Wien og fått studere ulike former for samtidig musikalsk modernisme. Det er snakk om en veldig flott, ekspressiv komposisjon, skrevet i et tonespråk med tydelige referanser til fransk, fritonal blåsermusikk. I Håkonshallen ble den virtuost fremført av fløytenisten Ingrid Søfteland Neset.

Konserten sluttet med Ørbecks Concertino for klaver og orkester – som samtidig var kveldens helt store overraskelse. Det var dette verket Ørbeck fikk suksess med da hun fremførte det i Berlin i 1938. Her er det ingen referanser til Grieg og «det nordiske draget». Dette er en moderne 1930-talls komposisjon, synkopert, eksplosiv storbymusikk – med et bankende klaver i rollen som rytmeinstrument og med harde messingklanger i orkesteret. I pianisten Kei Solvangs flotte fremføring hørte vi referanser til Gershwin og kanskje også til noen av Rakhmaninovs mer jazzy komposisjoner.

Noe samlet bilde av Anne-Marie Ørbeck som komponist fikk vi vel ikke i løpet av denne konserten – i alle fall pekte de fire komposisjonene i ganske ulike retninger. På Festspillenes Avslutningskonsert neste onsdag blir bildet kanskje klarere: Da skal vi høre hennes Symfoni i D-dur spilt av BFO – orkestret som også urfremførte verket i 1954.

Pangstart for Festspillenes musikalske program

Bergens Tidende, 25. 05. 2023

Opera
Giacomo Puccini: Tosca
Lise Davidsen, Freddie De Tommaso, Bryn Terfel
Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Guttekor, Bergen Filharmoniske
Kor, Collegium Musicums kor
Håkon Matti Skrede, kormester
Bergen Filharmoniske Orkester
Edward Gardner, dirigent
Festspillene i Bergen, i samarbeid med Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien
Grieghallen

Med Puccinis store opera «Tosca» på programmet og tre verdensstjerner i hovedrollene – ja, da var det vel på forhånd gitt at Festspillenes åpningskonsert måtte bli en suksess. Og det ble det! En stor, musikalsk suksess!

«Tosca» er en melodramatisk thriller der politikk, religion og sex er vevd sammen. Vi er i Roma under Napoleonskrigene, en dag i juni 1800 – der vi møter maleren Mario Cavaradossi og hans elskede, operadivaen Tosca. Cavaradossi hjelper en politisk fange til å flykte og blir selv tatt til fange av Baron Scarpia, Romas sadistiske, korrupte politisjef. Scarpia vil ha sex av Tosca mot at frigi hennes elskede Mario, men han lykkes ikke med det, og operaen slutter høydramatisk og tragisk: Tosca dreper Scarpia, Cavaradossi blir henrettet og Tosca begår selvmord.

Årets festspillmusiker, sopranen Lise Davidsen, scenedebuterte på onsdag i rollen som Tosca. For noen år siden fikk hun sitt store, internasjonale gjennombrudd som «dramatisk sopran» i tunge, kolossale Wagner-roller. Men slik vi hørte henne i Grieghallen på onsdag, var hun forvandlet til en helt overbevisende «lyrisk sopran». Hun sang riktignok Tosca med enormt kraft i høyden, men hadde samtidig ekte sans for rollens mer lyse, lyriske sider. Og hennes klagende, fortvilte fremføring av «Vissi d'arte» i andre akt ble kveldens absolutte musikalske høydepunkt.

I rollen som Toscas elskede Cavaradossi hørte vi den unge britisk-italienske tenoren Freddie De Tommaso. Det er bare halvannet år siden han fikk sitt store gjennombrudd – nettopp som Cavaradossi i en Tosca-oppsetting på Londons Royal Opera House der han sprang inn som erstatning for en tenor som var blitt syk. Siden har han sunget Cavaradossi mange ganger og blant annet innspilt deler av rollen på platen «Il Tenore» sammen med Lise Davidsen som Tosca.

Som sangertype er De Tommaso en «spinto» tenor: Stemmen hans har en lys, lett kvalitet, men har samtidig tyngde og en kraft som han aktiverer i de store dramatiske klimaksene. Det er noe «old school» over stemmen hans: Den er vakker, mørk, med ekspressive «hulk» – og en klang som minner om de store italienske tenorene fra 1950- og 60-tallet. Onsdag kveld fikk vi høre alle disse sidene av talentet hans – i første akt en forrykende, høydramatisk versjon av «Recondita armonia» (som gjerne kunne ha fått stor applaus og bravo-rop fra publikum) pluss en inderlig, fortvilt avskjedsarie «E lucevan le stelle» i tredje akt.

Politisjefen Scarpia har ikke de store musikalske virkemidler å spille på. Men walisiske Bryn Terfels bassbaryton fungerte godt i rollen som klassisk, truende skurk – brutal, demonisk, sadistisk.

Handlingen i «Tosca» utspiller seg på tre kjente romerske lokaliteter – kirken Sant'Andrea della Valle, Farnese-palasset og fengselet Castel Sant'Angelo. Men disse stedene fikk vi ikke sett i Grieghallen. For kveldens «Tosca» var en «konsertant» fremføring, slik vi er blitt vant til å se opera i Bergen gjennom de siste årene – altså en fremføring der handlingen ikke utspiller seg i et vanlig scenisk rom med kulisser og rekvisitter. Solistene står på scenen foran orkesteret – som i et oratorium – og «spiller», rollene sine med minimale, fysiske virkemidler, regissert av Nicolai Riise. Mens Jesper Kongshaug legger diskret lysdesign omkring begivenhetene.

Man kan si mye positivt om denne praksisen. Det er fint at vi faktisk får anledning til å høre noen av litteraturens store operaer i Bergen – uansett at det er skjer i et redusert format. Og mye av den fysiske handlingen kan vi selvsagt forestille oss ved å lytte til sangerne og se deres stiliserte bevegelser foran orkesteret.

Men nettopp i en opera som «Tosca» savner man likevel det tradisjonelle fysiske scenerommet. Alle tre akter er bunnet til disse tre konkrete, romerske lokaliteter – som hos Puccini er konstruert som psykologiske rom. Dette er fysiske steder som samtidig brukes til å anskueliggjøre og uttrykke sangernes indre tanker og følelser.

I Grieghallen overtar orkestret mye av den funksjonen som scenerommene tradisjonelt har. Gardner og BFO gir en presis og vakker fremstilling av Puccinis partitur. De fremhever og understreker hans ledemotiver og illustrerer med musikalske midler sangernes skiftende psykologiske tilstander. Og av og til legger de selvstendige, vakre kommentarer inn under handlingen – som for eksempel i tredje akt der celloene kommenterer Cavaradossis avskjed med verden.

Musikalsk triumf for Bergen Nasjonale Opera

Bergens Tidende, 19. 03. 2023
Antonín Dvořák: Rusalka
Àlex Ollé, regi
Alfons Flores, scenografi
Håkon Matti Skrede / Kormester
Eivind Gullberg Jensen, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester 
Edvard Grieg Kor 
Damestemmer fra Bergen Filharmoniske Kor
Statister fra «Teatertigrene»
Bergen Nasjonale Opera
Grieghallen

Den store tsjekkiske komponisten Antonín Dvořák skrev ikke bare flotte symfonier og vakker kammermusikk, han skrev også operaer – elleve stykker faktisk. Mange av dem var veldig populære i samtiden, men de fleste er glemt i dag. Det er bare den siste, «Rusalka» fra 1901, som fremdeles blir oppført på moderne operascener. I disse dagene kan du høre – og se – den i Grieghallen i regi av Bergen Nasjonale Opera.

Det er snakk om en «lyrisk eventyropera»: Dvořák og librettisten hans, Jaroslav Kvapil, baserte «Rusalka» på et stoff vi kjenner igjen fra europeiske eventyr som for eksempel H.C. Andersens «Den lille havfrue».

Hos Dvořák og Kvapil er tittelfiguren Rusalka en vannymfe som drømmer om å bli menneske og bli sammen med den kjekke prinsen som av og til kommer og bader i skogtjernet der hun og familien hennes bor.

Det går gruelig galt. Rusalka får hjelp av heksen Ježibaba til å bli menneske, men mister stemmen i prosessen. Prinsen vil gifte seg med henne, men opplever henne som kall og fjern. Han svikter henne til fordel for en forførende, vakker fyrstinne. I siste akt vender den sørgende Rusalka skuffet tilbake til tjernet. Prinsen følger etter. Han er forhekset. Rusalka dreper ham og hever trolldommen.

Fremstillingen av denne historien i Grieghallen er, musikalsk sett, en triumf for Bergen Nasjonale Opera. Operasjefen Eivind Gullberg Jensen står selv på podiet i orkestergraven og fører Bergen Filharmoniske Orkester gjennom Dvořáks partitur, stramt, presist – i en tolkning som både understreker og understøtter begivenhetene på scenen med «wagnerske» ledemotiver, samtidig med at han og musikerne klart får frem alle de romantiske klangfargene som preger store deler av Dvořáks partitur.

Oppe på scenen er svenske Malin Byström konstant i sentrum i rollen som Rusalka. Hun fremstiller Rusalkas lengsler og drømmer i første akt med stor, funklende sopranstemme og forvandler seg til tragisk heltinne i tredje akt der hun fargelegger stemmen sin slik at den får en mørk, nesten mezzo-aktig karakter. Gjennom alle historiens brå vendinger understøtter hun den musikalske tolkningen med et sterkt, fysisk og scenisk nærvær.

Prinsen, Rusalkas motspiller, synges av den amerikanske tenoren Brandon Jovanovich som gir rollen en diskret «italiensk» dreining slik at den nesten høres ut som noe Puccini kunne ha skrevet. Rusalkas far, Vodnik, fremstilles sterkt og autoritativt med rungende stemme av den imponerende kroatiske bassen Ante Jerkunica. Og mezzosopranen Hege Høisæter har, forkledt som dominatrix, noen korte, demoniske innslag i rollen som heksen Ježibaba

Men så var det selve den sceniske fremstillingen, da. Gjennom de siste ti-tjue årene har «Rusalka», regimessig sett, vært en av de mest mishandlede operaene på de internasjonale scenene. Handlingen var vært henlagt til bordeller, til engelske barnehager, til en østerriksk barnemishandlers kjeller – til alle andre steder enn det lille tjernet i skogen. Og figuren Rusalka har vært fremstilt som en skadet ballettdanser, en gateprostituert og så videre.  

Oppsettingen i Grieghallen er vel ikke helt der. Men det er tydelig at Àlex Ollé og regigruppen hans fra Barcelona, «La Fura dels Baus», har hatt problemer med å komme frem til en samlende visuell tolkning av historien om Rusalka.

Ollé har snakket om at «usynliggjørelse» er et tema i librettoen. Og i deler av oppsetningen fremstiller han dette temaet ved å la Rusalka eller medlemmer av gruppen «Teatertigrene» delta som oversette tilskuere til handlinger som skjer på andre deler av scenen, spesielt i akt II der vi befinner oss på prinsens slott. Men synspunktet gjennomføres ikke konsekvent, bare som sporadiske innslag.

Derfor er det spesielt scenografen Alfons Flores som har fått styre den sceniske fremstillingen. For ham er scenen «et rom som viser Rusalkas sjel». Og fordi hun lenges vekk fra nymfefamilien sin, er det ikke noe skogtjern og ikke noe vann på scenen, men derimot et tykt teppe av visne blader – pluss en samling gamle møbler. 

Det er kanskje en slags logikk i dette. Og av og til skaper Flores slående visuelle bilder – som når «Teatertigrene» danner ildfluer i den mørke skogen, eller når møblene løfter seg og vi forstår at vi befinner oss på bunnen av tjernet. Men som helhet fungerer scenografien dårlig og blokkerende for sangernes utfoldelser.

En musikkhistorisk sensasjon

Bergens Tidende, 10.03.2023 

Arne Nordheim: The Tempest (Suite From The Ballet)

Beate Mordal (sopran), Jeremy Carpenter (baryton)
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Lawo Classics

På slutten av 1970-tallet skrev Arne Nordheim musikk til koreografen Glen Tetleys «Stormen», en ballett basert på Shakespeares merkelige drama «The Tempest». I etterfølgende bøker om norsk musikkhistorie kan vi lese at denne ballettmusikken ikke alene er et av Nordheims hovedverker, den er også – slett og rett – hans mest populære verk.

Det er nå litt rart, dette med populariteten. For det er faktisk ikke mange mennesker som noensinne har sett eller hørt dette verket. Tetleys ballett er bare blitt oppført noen få ganger i løpet av de mer enn førti årene som har gått siden premieren. Balletten er ikke tilgjengelig på DVD og Nordheims musikk er aldri blitt spilt inn på plate. Det eneste spor av musikken er en liten suite, et kort sammendrag for sopran, baryton, kor, lydbånd og orkester som Nordheim skrev i forbindelse med premieren og som siden 1980 har vært tilgjengelig på LP eller CD i en litt matt og upresis tysk versjon.

På denne bakgrunnen er det faktisk litt av en musikkhistorisk sensasjon når Bergen Filharmoniske Orkester og Edward Gardner i disse dagene kan presentere en innspilling av Nordheims «The Tempest» – riktignok ikke all ballettmusikken hans, men den lille suiten – i en helt ny, moderne versjon.

Gardner og BFO fremførte suiten for et veldig begrenset publikum på Festspillenes avslutningskonsert i Covid-året 2021. Den nye platen er spilt inn et par måneder etterpå, og du merker med en gang at musikerne fremdeles er fortrolige med Nordheims musikk og vet hva som må til for å få hans lydbilder til å fungere.

Suiten følger og «illustrerer» Shakespeares tekst. Vi opplever storm og skipbrudd, vi hører de overlevende som våkner opp og skjønner at de er strandet på en magisk, fortrollet øy der de må forholde seg til trollmenn og villmenn.

Nordheim fremstiller hele denne historien med musikalske midler. Igjennom det meste av forløpet dominerer treblåsere og ulike typer slagverk, elektronisk forsterket og forvrengt og supplert med elektronisk bearbeidet korsang.

Av og til stiger to menneskestemmer opp og ut av lydmassene. Det er sopranen Beate Mordal og barytonen Jeremy Carpenter som synger ordløse fraser ispedd sitater fra Shakespeares tekst.

Det er også to andre solister på platen: I «Lacrymae»-satsen hører vi en cellist som spiller en veldig vakker og uttrykksfull klagesang. Og i «Four legs and two voices» møter vi en livlig, snerrende trombone. Men hvem disse to musikerne er, fremgår dessverre ikke av tekstheftet.

Det er mange slike fine innslag på platen, men det mest slående ved BFOs innspilling er helhetsbildet av suiten og den musikalske presisjonen. Nordheims mange kollisjoner og orkestrale sammenbrudd står glassklart i lydbildet. Det er som om alle disse lydene har fått en slags plastisk, konkret dimensjon, som om de er fysiske gjenstander du kan ta og føle på.

Er Nordheims musikk til «The Tempest» et av hovedverkene hans? Edward Gardners og BFO nye plate kan vel ikke besvare dette spørsmålet, men innspillingen av suiten gir i det minste et grunnlag for å diskutere saken. Og den er under alle omstendigheter er et veldig overbevisende og viktig tilskudd til Nordheim-diskografien.

En musikalsk kjempebragd

Bergens Tidende, 21.01.2023

Richard Wagner:  Parsifal
Nicolai Riise, regi og scenisk konsept
Håkon Matti Skrede, kormester
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegium Musicums Kor, Edvard Grieg Jentekor, Edvard Grieg Guttekor
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Anmeldelsen er basert på forestillingene onsdag (akt 1) og torsdag (akt 2 og 3). Operaen fremstilles i sin helhet lørdag 21. januar, en forestilling som samtidig strømmes på Bergenphilive.no

Minimalistisk versjon av Richard Wagners middelalderfantasi

Bergen Filharmoniske Orkester starter vårsesongen med en musikalsk kraftprestasjon: en komplett fremføring av Richard Wagners aller siste verk, den kolossale operaen «Parsifal» som han arbeidet på i mer enn tjue år og først ble ferdig med i 1882.

I Grieghallen fremføres dette wagnerske middelaldermysterium som en «scenisk konsert» – det vil si en konsert der sangerne er ikledd kostymer og agerer mot hverandre som i en vanlig operaforestilling, men der orkestret sitter bak dem på scenen mens selve handlingen utspiller seg i et knøttlite, stilisert scenerom foran musikerne.

BFO og sjefdirigent Edward Gardner har tidligere hatt suksess med slike oppsettinger – tenk bare på konsertversjonen av Benjamin Brittens «Peter Grimes» i 2017. Men virker denne minimalstrategien i et verk av så gigantiske dimensjoner som «Parsifal»?

Det er riktignok aldri mye direkte, fysisk utfoldelse på scenen i en Wagner-opera. Det meste av handlingen består vanligvis i at en eller flere personer står rett opp og ned – som i et oratorium – og gjenforteller noe som har skjedd en annen gang, et annet sted.

Slik er det også i det meste av «Parsifal». I første akt forteller den gamle Gurnemanz (Brindley Sherratt) om ridderne som vokter «den hellige gralen», et kar med Jesu blod. Opprinnelig voktet de også «det hellige spydet» som såret Jesus på korset, men dette mistet de da lederen deres, Amfortas (Johan Reuter), tapte det i kamp mot den onde trollmannen Klingsor (Olafur Sigurdarson).

I løpet av denne kampen fikk Amfortas et smertende, ulegelig sår i siden. En profeti forteller at bare en «uskyldig dåre» som føler medfølelse, kan helbrede ham. Gutten Parsifal (Stuart Skelton) som forviller seg inn på riddernes slott mot slutten av første akt, er – viser det seg – denne uskyldige dåren.

Det er en smule mer fysisk handling i resten av operaen. I akt 2 finner Parsifal frem til Klingsors hage der noen vakre «blomsterpiker» og den «ville» kvinnen Kundry (Ricarda Merbeth) forsøker å forføre ham. Han motstår fristelsen, bryter Klingsors makt og tar med seg det hellige spydet. Og i tredje akt finner han da, etter mange års søken, tilbake til gralsriddernes slott der han helbreder Amfortas, hever den gamle forbannelsen som har hvilt over Kundry og blir kåret til ny leder av ridderne.

Regissøren Nicolai Riise fremstiller hele denne lange, innfløkte historien med veldig beskjedne sceniske midler. Solistene og medlemmer av det store, sammensatte koret beveger seg omkring foran orkesteret i stramt koreograferte opptrinn og skaper – tross det begrensede uttrykket – ofte ganske bevegende effekter og monumentale tablåer.

Moderne regissører som arbeider med fullskala-oppsettinger av «Parsifal», bruker vanligvis den sceniske fremstillingen til å presentere mer eller mindre fantasifulle «tolkninger» av Wagners gåtefulle tekst. Dette slipper vi for i BFOs versjon. Det er simpelthen begrenset hva Nicolai Riise kan få til i så måte med de enkle virkemidlene han har til rådighet. Resultatet i Grieghallen blir derfor en temmelig asketisk – og på et vis også temmelig tradisjonell – fremstilling av operaens fortelling, en fremstilling som i stil kan minne litt om de klassiske Wagner-forestillingene i 1950-tallets Bayreuth.

I en oppsetting av denne stiliserte typen får de musikalske aspektene en helt avgjørende betydning. Det sceniske uttrykket trer i bakgrunnen, mens sangen og orkestermusikken blir forestillingens bærende elementer. Og i så måte er BFOs versjon veldig vellykket.  

Den australske tenoren Stuart Skelton er, som vanlig, et musikalsk kraftsenter. Parsifals parti er som skapt for ham. Stemmen hans har voldsom styrke i bunnen og han har alle de strålende toner i toppregisteret som vi forventer av en skikkelig wagnersk «Heldentenor». Parsifals kvinnelige motspiller, den bannlyste Kundry, blir sunget på forbilledlig vis av den tyske sopranen Ricarda Merbeth som fyller rollen med forførelse, kraft og motstridende følelser.

Blant de dype herrestemmene er «fortelleren» Gurnemanz den sentrale figuren. Den britiske bassen Brindley Sherratt fremstiller ham med imponerende scenisk nærvær og naturlig, musikalsk autoritet. Danske Johan Reuter gir en uttrykksfull fremstilling av den lidende Amfortas, og islandske Olafur Sigurdarson har en fin, kort innsats som trollmannen Klingsor.

Det store sammensatte koret danner solid bakgrunn for handlingen og har mange flotte selvstendige innslag. Men forestillingens viktigste musikalske aktør er egentlig Bergen Filharmoniske Orkester som under Gardners ledelse skaper den dramatiske rammen og følger og illustrerer handlingen med en finstemt, pulserende versjon av Wagners musikalske flo og fjære.

Alt i alt: en musikalsk kjempebragd. Og en imponerende start på BFOs vårsesong.

Operajul i Bergen

Bergens Tidende, 23.12.2022

Gian Carlo Menotti: Amahl og de tre vise menn
Victoria Bomann-Larsen, regissør
Odd Halstensen, scenografi og lysdesign
Gunvald Ottesen, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Bergen Nasjonale Opera
Grieghallen, Peer Gynt-salen

Det ble opera-jul i Bergen i år. Helt på tampen av året klarte Bergen Nasjonale Opera, med støtte fra private sponsorer, å sette opp en egenprodusert versjon av Gian Carlo Menottis opera «Amahl og de tre vise menn».

Det er snakk om en ganske kort opera. I løpet av en snau time møter vi den funksjonshemmede gutten Amahl og hans fattige mor som en natt får besøk av tre gjester. Gjestene viser seg å være de hellige tre konger som må ha et kort hvil underveis på reisen til Bethlehem. Under besøket blir Amahl mirakuløst helbredet og om morgenen når kongene drar videre, følger han med dem på reisen. 

«Amahl og de tre vise menn» har blitt kalt juleoperaen over alle juleoperaer. Menotti skrev den i sin tid på bestilling av det amerikanske TV-selskapet NBC som sendte den på selveste juleaften i 1951. Og siden har «Amahl og de tre vise menn» blitt en av de mest fremførte operaene fra det 20. århundre.

Populariteten er ikke vanskelig å forstå når man ser BNOs oppsetting. Historien er riktignok ganske enkel, men slik regissøren Victoria Bomann-Larsen fremstiller den, folder den seg ut i en lang rekke slående, vakre og morsomme scener. Scenografen Odd Halstensen har omformet den lille scenen i Peer Gynt-salen til et stilisert rom som gir assosiasjoner til gamle malerier av Kongenes Tilbedelse – bortsett fra at bakteppet viser Ulriken sett fra Bergen sentrum. I dette snevre scenerommet blir det både plass til rørende dialoger mellom Amahl og moren hans og til festlige møter mellom kongene og Amahls mange naboer og lokale hyrder.

I tillegg fremstilles og understøttes hele handlingen med solide musikalske midler. Menotti skrev operaen sin i et tonespråk som på et vis peker bakover mot italiensk opera fra omkring 1900, men som først og fremst minner om filmmusikk fra Hollywoods guldalder. I BNOs versjon fortolkes Menottis partitur av dirigenten Gunvald Ottesen og en liten gruppe musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester som sitter foran scenen og legger en finstemt, effektiv kammermusikalsk ramme om fortellingen.

Oppe på scenen disponerer Bomann-Larsen over et lag av gode sangere. Forestillingens stjerne er guttesopranen Benjamin Winter som synger Amahls parti med lysende, klar stemme. Like imponerende er den gresk-norske sopranen Ivi Karnezi som gjør en vakker, gripende innsats i rollen som Amahls bekymrede mor.

I rollene som de tre muntre kongene møter vi Mikkel Fjeld Skorpen (Kaspar), Ludvig Lindström (Melchior) og Jens-Erik Aasbø (Kong Balthazar) og Samuel Winter har en liten rolle som kongenes pasje. I tillegg opptrer sangere fra Edvard Grieg Ungdomskor og Edvard Grieg Guttekor som hyrder og naboer.

Kanskje var det starten på en ny juletradisjon vi opplevde i Peer Gynt-salen denne tirsdag kveld? Bergen Nasjonale Opera håper visst det. Og nå har de i alle fall en oppsetting som tåler å bli gjentatt.

Fra eventyrenes verden

Bergens Tidende, 10.12.2022

Verk av Engelbert Humperdinck, Max Bruch og Peter Tsjaikovskij
Sonoko Miriam Welde, fiolin
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det var lagt opp til en skikkelig julekonsert med Bergen Filharmoniske Orkester torsdag kveld i Grieghallen, en konsert der det meste av musikken var hentet fra eventyrenes verden: Til innledning fikk vi forspillet til Engelbert Humperdinck opera «Hans og Grete» og etter pausen en suite av Peter Tsjaikovskijs musikk til balletten «Tornerose», for anledningen sammensatt av BFOs sjefsdirigent Edward Gardner.

At disse verkene likevel ikke fremkalte den helt store eventyrstemningen i salen, var ikke orkesterets skyld. Musikerne spilte kvelden igjennom varmt og vakkert med mange fine detaljer og med vanlig, flott samarbeid mellom de enkelte gruppene. Problemet lå i verkene selv, i selve valget av musikk.

Forspillet til «Hans og Grete» er en ganske kort – og musikalsk sett temmelig uinteressant – komposisjon. Den starter riktignok med en vakker «Kveldsbønn», en firstemmig koral som på torsdag ble flott fremført av orkestrets horn i samspill med sitrende strykere. Underveis er det innslag av noen få andre temaer, og til sist kommer koralen igjen og avslutter forspillet i en lett drømmende stemning.

Dette er en komposisjon som bare gir musikalsk mening hvis du hører den som opptakt til en fremføring av selve operaen. Noe tilsvarende kan sies om suiten fra Tsjaikovskijs «Tornerose»-ballett som ble spilt etter pausen. Noen av de ni stykkene som Edward Gardner hadde sakset fra Tsjaikovskijs ballettmusikk, kan riktignok oppleves som små selvstendige komposisjoner. Men hovedinntrykket av suiten var likevel at det var som å sitte og høre et fragmentert musikkspor til en film der du ikke får lov å se handlingen på lerretet.

At det da likevel ble en eventyrlig konsert i Grieghallen denne torsdagskvelden skyldes hverken Humperdinck eller Tsjaikovskij, men kveldens solist, fiolinisten Sonoko Miriam Welde, som var kommet tilbake til hjembyen for å spille Max Bruch Fiolinkonsert nr. 1 sammen med BFO.

Det er snakk om «verdens mest populære fiolinkonsert» – ifølge en britisk lytteravstemning fra 1996. Men det var ikke noe fortersket over Weldes tolkning. Tvert imot fikk hun det forslitte verket til å klinge forunderlig nytt og friskt.

Hvor andre av tidens fiolinister spiller solostemmen med store fakter og erkeromantisk trøkk, velger Welde en helt annerledes tilgang. Hun spiller melodilinjene med fin, slank tone og gir hele verket en avdempet, poetisk karakter. Og på grunn av hennes inderlige, lyriske spillestil virker det ekstra dramatisk når hun innimellom smeller til og sparker Bruchs sigøynertemaer høyt opp over orkesterklangen. 

Stående applaus og mange fremkallelser. Og til sist som ekstranummer temaet fra Bachs Goldberg-variasjoner fremført i usigelig vakkert samspill med to av orkesterets strykere.

En pianistisk maktdemonstrasjon

Bergens Tidende, 17.09.2022

Verk av Kristine Tjøgersen, Carl Nielsen og Sergej Rakhmaninov
Leif Ove Andsnes, piano
Lina Johnson, sopran
Yngve Søberg, baryton
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen 

Det var totalt utsolgt på BFOs konserter onsdag og torsdag kveld. Grunnen til det voldsomme fremmøtet er ikke vanskelig å forstå: Leif Ove Andsnes var kommet tilbake til Grieghallen for å spille solostemmen i Sergej Rakhmaninovs tredje pianokonsert.

Det er etter hvert tolv år siden Andsnes og dirigenten Antonio Pappano ga ut deres sensasjonelle innspilling av Rakhmaninovs tredje og fjerde pianokonsert. Siden har Andsnes, så vidt jeg vet, ikke hatt disse konsertene på programmet. Men nå har han altså tatt opp den tredje igjen og planlegger å spille den på turneer rundt omkring i verden de neste årene.

Den gamle amerikanske pianisten Gary Graffman beklaget i sin tid at han ikke hadde lært denne konserten da han var student, den gang han «ennå var for ung til å kjenne frykt». Fryktinngytende er den i alle fall, denne tredje konserten, en mastodont av et verk som kan skremme vannet av enhver pianist.

Men Andsnes har i alle fall det som kreves for å temme denne mastodonten: både en helt overmenneskelig teknikk og den nødvendige fysiske styrken. På mange måter var hans tolkning av solostemmen, slik vi hørte den torsdag kveld, en maktdemonstrasjon, et overdådig pianistisk festfyrverkeri. Men ikke bare en flott, teknisk oppvisning. Det imponerende ved denne tolkningen var at Andsnes hele tiden bevarte roen og overblikket og klarte å trekke frem alle de melodiske og musikalske kvalitetene som ligger innbakt i selv de mest ekvilibristiske passasjene.

Edward Gardner og BFO var gode støttespillere i så måte. Orkestersatsen er, som ofte hos Rakhmaninov, temmelig overdådig, for ikke å si svulstig, men Gardner holdt orkestret i stram snor og skapte et fint, overraskende avdempet, lydbilde bak de pianistiske utladningene. Og underveis var det mange vakre detaljer i akkompagnementet – som for eksempel helt på slutten av pianistens store solokadense i første sats der først en fløyte, så en obo, en klarinett og et horn etter tur legger liksom trøstende og støttende melodilinjer omkring pianostemmen.

Det var to andre verk på kveldens program. Konserten startet med et nytt norsk verk – Kristine Tjøgersens «Between trees» fra 2021, skrevet på bestilling av Kringkastingsorkestret. Hensikten med verket er å bruke orkestret til å skape et rom av naturlyder slik at publikum i salen får en opplevelse av å være inne i en skog sammen med fugler, dyr, planter og sopp.

 Det meste av verket består av lydetterlignende effekter. Orkestermusikerne «imiterer» naturlyder ved hjelp av uortodokse spilleteknikker. Det rasler i skogen fordi harpen og strykerne er «preparerte» ved hjelp av trepinner og andre gjenstander som er plassert i spenn mellom strengene. Fløytene illuderer fugler. Det bobler av vann i tubaen.

Det spørs om vi som satt i salen faktisk opplevde å være på tur i skogen. Men BFO-musikerne skapte i alle fall et ganske sart og rørende lydbilde. Det knirkede og det knitrede og underveis var det også små, fine avsnitt med melodiske og harmoniske effekter.

Kveldens store orkesterverk var Carl Nielsens tredje symfoni, den såkalte «Espansiva». Det er ikke noen enkel sak å få form på dette knortede og kantede verket, men Edward Gardner viste seg å være en veldig overbevisende Nielsen-fortolker.

Nielsen sa selv en gang at Espansiva skulle bety «utvidelsen av synsfeltet og utvidelsen av livet som følger av dette». Gardner gjennomførte den musikalske delen av denne utvidelsen – fra de aller første skarpe taktslag og fremover gjennom fire tettpakkede satser. Han førte de ulike orkestergruppene sikkert gjennom Nielsen mange, merkelige melodiske forgreninger. Og sammen skapte han og BFO en utgave av «Espansiva» som var sterk, robust med fullt trykk på alle de store, rytmiske utladningene og som også hadde fine avdempede momenter med «danske», nesten talemålsaktige fraseringene i treblåserne. 

Et høydepunkt på Festspillenes musikalske program

Bergens Tidende, 10.06.22

Festspillene
Verk av Caroline Shaw, Edvard Grieg og Igor Stravinskij
Roomful of Teeth
Paul Lewis, piano
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Flott avslutningskonsert med Grieg, Stravinskij og vokale overraskelser

Det var onsdag. Det var Festspillenes avslutningskonsert i Grieghallen. Og det var det velkjente mønsteret: Et kort åpningsverk, så Griegs klaverkonsert, og til sist, etter pausen, et stort orkesterverk. Programmet var tradisjonelt, jo visst – men det var rom for avvik og overraskelser.

For eksempel åpnet konserten med et nytt, temmelig utradisjonelt verk for vokalgruppe og orkester. Verket «Microfictions, Vol. 3» er skrevet til Bergen Filharmoniske Orkester av den amerikanske komponisten og vokalisten Caroline Shaw – som selv deltok i kveldens urfremføring som medlem av gruppen «Roomful of Teeth».

Verket som er delt i fire korte avsnitt, er basert på ultrakorte tekster av twitter-forfatteren T. R. Darling. Musikalsk sett er det snakk om ganske enkle tonerekker som gjentas og brytes opp og forvrenges ved hjelp av uortodokse vokalteknikker mot en minimalistisk orkesterramme der strykere og slagverk er i sentrum.

«Microfictions, Vol. 3» fremsto ved urfremføringen som et underholdende, upretensiøst verk, et verk som først og fremst er skrevet for å gi «Roomful of Teeth» anledning til å fremvise deres imponerende arsenal av vokaluttrykk. Her var det strupesang, blafrende overtoner og skjærende dissonanser – som ble forvrengt og forstørret og kastet omkring i rommet ved hjelp av forsterkere på scenen.

Da var det tid for Griegs a-moll konsert (op. 16) med den store, engelske pianisten Paul Lewis som solist. Her i byen er vi vant til å høre Leif Ove Andsnes spille Grieg-konserten skarpt, nøkternt, «moderne». Paul Lewis betraktet solostemmen fra et noe annet synspunkt. Grieg-bildet hans var både mer lyrisk og mer tilbakeskuende, noe som resulterte i en fin, følelsesfull, tolkning – som dog visse steder kom litt for tett på det søtladent romantiske uttrykket som i sin tid preget de gamle pianistenes versjoner.

Igor Stravinskijs «Vårofferet» hørte vi sist fredag i en versjon for to klaverer, imponerende spilt av Leif Ove Andsnes og Marc-André Hamelin. Jeg skrev i min anmeldelse at denne versjonen var som å få se et svart-hvit røntgenbilde av Stravinskijs komplekse verk. På Festspillenes avslutningskonsert fikk vi da høre hele verket i en fantastisk, medrivende fremføring med Edward Gardner i spissen for BFO. Her var det virkelig kommet kjøtt og blod på beina – fargesprakende klangmasser, store rytmiske blow-outs, det hele spilt skarpt og disiplinert av mer enn hundre musikere på scenen.

Et imponerende verk og en imponerende fremføring. Et høydepunkt på den musikalske delen av Festspillprogrammet.

En fryktinngytende, ustoppelig musikkmaskin

Bergens Tidende, 08.06.22

Festspillene
Verk av John Adams, Robert Schumann, Claude Debussy og Igor Stravinskij
Leif Ove Andsnes og Marc-André Hamelin, flygeler
Grieghallen

Leif Ove Andsnes og Marc-André Hamelin spiller verk for to flygeler

Det står to svarte flygeler med åpne lokk på scenen i Grieghallen fredag kveld. Flygelene er vendt mot hverandre og skjøvet sammen slik at de danner en massiv form, en slags skulptur med svart-hvite tangenter i hver ende.

Leif Ove Andsnes og hans canadiske kollega Marc-André Hamelin kommer inn og setter seg ved tangentene. Og vi skjønner med en gang at denne merkelige, svarte skulpturen i virkeligheten er en maskin – en fryktinngytende, ustoppelig musikkmaskin. For første verk på kveldens program er «Hallelujah Junction» skrevet av amerikanske John Adams.

Tidlig på 1980-tallet tok Adams oss på euforiske reiser i minimalismens musikkmaskiner. I «Hallelujah Junction» fra 1996 kaster han et blikk tilbake på denne heroiske fasen og gjenskaper den gamle euforien ved hjelp av uendelige repetisjoner og forskyvinger av fraser som bølger frem og tilbake mellom de to flygelene.

På konserten fredag kveld spilte Andsnes og Hamelin dette verket med rasende presisjon og nådeløs energi og fikk av og til den ekstatiske hallelujastemningen til å høres ut som noe boogie-woogie-veteranene Meade Lux Lewis og Albert Ammons kunne spilt på et honky-tonk klaver i Chicago en gang i tiden.

Etter denne macho sportsprestasjonen roet musikkmaskinen seg noe ned og gikk over i et langsommere tempo med Robert Schumanns «Seks studier i kanonisk form» (op. 56) i et arrangement av Claude Debussy. Andsnes og Hamelin kastet Schumanns pedagogiske ekkoer frem og tilbake mellom seg, og fikk samtidig frem at det under studienes tørre overflate ligger mye musikalsk stoff som er på nippet til å folde seg ut og bli til romantiske sanger.

Siste verk før pausen var «En blanc et noir», Claude Debussys suite for to klaverer fra 1915, i en fremføring der Andsnes og Hamelin igjen fremhevet det sterke, dynamiske uttrykket og la mindre vekt på det komplekse klangbildet.

Etter pausen var det tid for det verket vi alle ventet på: Igor Stravinskijs «Vårofferet» – spilt i hans egen versjon for to klaverer. Andsnes og Hamelin utga denne versjonen på plate i 2018. Og den platen er grei å ha. Men det er faktisk noe helt annet å høre klaverversjonen spilt live i en konsertsal. Fredag kveld i Grieghallen fikk vi det – en klar, energisk og rå live-versjon, spilt med enorm fysisk spenning og nesten uutholdelig rytmisk fremdrift.

Vi er vant til å oppfatte konsertflygelet som et fleksibelt melodiinstrument. Andsnes og Hamelin – og Stravinskij – minnet oss om at flygelet faktisk tilhører gruppen av slagverk. Allerede ved overgangen fra introduksjonen til «Les Augures printaniers» demonstrerte de dette. Blokkakkordene i det ene flygelet slo ned som et fysisk sjokk. Og de rytmiske eksplosjonene fortsatte gjennom hele verket, helt frem til siste takt.

Det er selvsagt mange musikalske aspekter som forsvinner i en slik fremføring av «Vårofferet» – den store orkestrale instrumenteringen, de sammensatte klangfargene. Andsnes og Hamelins versjon av «Vårofferet» er klart nok noe annet enn Stravinskijs orkesterverk. Deres versjon er svart-hvit som et røntgenbilde. Den viser frem de bærende strukturene, det harde skjelettet som ligger under musikkens kjøttfulle overflate. Det gjør den nesten mer skremmende enn orkesterversjonen.

Bursdagsfeiring på forskudd

Bergens Tidende, 31.05.2022

Festspillene
Kronos Quartet
David Harrington (fiolin), John Sherba (fiolin), Hank Dutt (bratsj), Sunny Yang (cello)
Håkonshallen

En kveld med ny musikk, virtuost kvartettspill og fryktløs takling av de vanskeligste, tekniske utfordringene

Det var stor stemning og bursdagsfeiring på forskudd da Kronos-kvartetten spilte i Håkonshallen fredag kveld. Kvartetten fyller 50 neste år og det meste av kveldens program var hentet fra bursdagsprosjektet «Fifty for the Future», en samling korte verk skrevet til kvartetten av musikere og samtidskomponister fra hele verden.

Flere av bestillingsverkene er arrangementer eller «oversettelser» av musikk fra andre formater og klangkulturer. Konsertens første nummer var et eksempel i så måte: Indonesiske Peni Candra Rinis «Maduswara» er i utgangspunktet en tradisjonell sang akkompagnert av xylofoner og gonger. I Håkonshallen hørte vi den fremført med David Harringtons fiolin i hovedrollen som den klagende sangerinnen på en bakgrunn av elektroniske naturlyder og korte, rytmiske innslag fra de andre musikerne.

Med «Mishra Pilu» av indiske Aruna Narayan fikk vi en kort, komprimert raga «oversatt» til kvartettformatet – og fikk oppleve cellisten Sunny Yang bankende på instrumentet sitt i rollen som heftig tabla-spiller.

Arrangementene av «Maduswara» og «Mishra Pilu» klarte å overføre de opprinnelige klangbildene til kvartettformatet og gjenskape originalenes uttrykk. Det tredje arrangementet var mer problematisk: Originalutgaven av den amerikanske elektronikamusikeren Jlins «Little Black Book» er et skarpt, kort stykke Chicago footwork – som i Jacob Garchiks arrangement for strykekvartett ble redusert til tunge, rytmiske fraser.

Med serbiske Aleksandra Vrebalovs «My Desert, My Rose» var vi på mer tradisjonell grunn – med et verk som faktisk i utgangspunkter er skrevet for strykekvartett og som i tillegg griper tilbake til 1960-talls-avantgardens forestillinger om «åpne verk»: Hver av de fire musikerne får utlevert en serie tonerekker og må selv bestemme lengden og styrken av tonene. I prinsippet skal hver fremføring da bli unik, men på konserten var det tydelig at de fire Kronos-musikerne hadde spillet dette verket mange ganger før og etter hvert hadde arbeidet seg frem en felles forståelse av hvilken retning musikken skulle ta.

Det siste – og kanskje mest vellykkede – av bursdagsverkene på konserten var  «Enthusiasm Strategies», et bølgende raseri av flageoletter og vibratoer i alle fire strykere, signert siste års festspillkomponist, Missy Mazzoli.

Det ble en kveld med ny musikk, overdådig virtuost kvartettspill og fryktløs takling av de vanskeligste tekniske utfordringene.

Og til slutt fikk vi også et gjenhør med noen av Kronos-kvartettens eldre hits: Først Nina Simones versjon av «For All We Know» i et vakkert, barokk-inspirert arrangement. Og etterpå et avsnitt av Terry Rileys «One Earth, One People, One Love» fra Nasa-verket «Sun Rings» (2002) – en lang, syngende cello-fantasi akkompagnert av synth-klanger og lydopptak fra rommet.

Stor applaus. Og som ekstranummer: «Summertime» – slik Janis Joplin sang den i 1969 sammen med Big Brother and The Holding Company.

Saklighet og musikalsk realisme

Bergens Tidende, 22.04.2022

 

Identities
Annabel Guaita plays piano music by Edvard Grieg, Harald Sæverud and Ketil Hvoslef
Lawo

Annabel Guaita spiller Bergenskomponistene Grieg, Sæverud og Hvoslef.

Pianisten Annabel Guaita ga ut sin første plate i 2012. Den gang tok hun tak i verk av Fartein Valen og satte dem opp mot musikk fra de høymodernistiske Wiener-komponistene Schönberg, Berg og Webern.

Nå, ti år etter platedebuten, kommer da hennes andre utgivelse. Denne gang dreier det seg om «Identities», om Guaitas egen musikalske identitet. «Hva har formet meg som musiker?» – spør hun. Og finner noe av svaret i en rekke verk for soloklaver skrevet av de tre Bergenskomponistene Edvard Grieg, Harald Sæverud og Ketil Hvoslef.

Grieg og Sæverud er representert med en rekke komprimerte, musikalske miniatyrer – alle med en spilletid på under tre minutter. Grieg-verkene stammer fra de to siste samlingene av hans «Lyriske Stykker» (1898, 1901), mens Sæverud-verkene er hentet fra samlingene «Slåtter og Stev fra Siljustøl» (1943-44).

Guaita er vokst opp med Griegs og Sæveruds musikk, mens Ketil Hvoslefs «Rondo con Variazioni» (1970) er et verk hun først har spilt senere, i ungdommen. Danner disse verkene noen slags helhet? Og har de vært med til å påvirke og danne hennes spillestil? – spør hun.

Slike spørsmål om årsak og virkning er det selvsagt vanskelig å svare på. Men når man lytter til musikken, skjønner man i alle fall hva som fascinerer pianisten Guaita ved disse verkene.

I Sæveruds musikk fokuserer hun på det kantete, dissonante uttrykket og trekker frem spenningene mellom overflate og dybde, mellom hans tilsynelatende enkle linjeføringer og de underliggende harmoniske konfliktene. Og i Hvoslefs fem variasjoner fremhever hun det viltvoksende, ustyrlige stemmevevet hans og løser verkets enorme, uttrykksmessige utfordringer med teknisk presisjon.

Presisjon er i det hele tatt nøkkelen til disse tolkningene – og kanskje til Guaitas spillestil. Når hun spiller, står verkene hele tiden skarpt og klart, men hennes presise, nøkterne fremføring klarer samtidig å frigjøre sterke ekspresjonistiske kvaliteter i Sæveruds og Hvoslefs verk slik at de blusser opp og blomster i kraftige farger.

Det er vanlig å si at Sæveruds musikk er anti-modernistisk. Guaita mener derimot at han – og også Hvoslef – snarere må forstås som anti-romantikere eller som «musikalske realister». Saklighet og realisme preger også hennes tolkning av Grieg-verkene der hun underspiller de nasjonalromantiske, «norske» trekkene og i stedet fremhever det som peker fremover, inn i det nye århundre. Grieg blir vel ikke «musikalsk realist» via disse tolkningene, men musikken hans får en aura av fremmedhet som kler den. 

Ukraina i våre hjerter

Bergens Tidende, 12.03.2022

Verk av Pētēris Vasks, Bent Sørensen, Valentin Silvestrov og Dmitri Sjostakovitsj
Mahan Esfahani, cembalo
Edvard Grieg Kor
Andris Poga, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Konserten presenteres i samarbeid med Borealis – en festival for eksperimentell musikk
 

En sterk, følelsesfull og bevegende kveld i Grieghallen

Torsdagskonserten denne uken ble noe annerledes enn opprinnelig planlagt. Etter den russiske invasjonen i Ukraina endret Bergen Filharmoniske Orkester programmet sitt, nye verk ble lagt til, og konserten ble til en solidaritetskonsert presentert under tittelen «Ukraina i våre hjerter».

 
Etter korte appeller fra BFOs direktør Bernt Bauge og byrådsleder Roger Valhammer, reiste publikum seg mens orkestret under ledelse av den latviske dirigenten Andris Poga spilte Ukrainas nasjonalsang. Og så gikk konserten i gang – en sterk, følelsesfull og på mange måter bevegende konsert spilt for en full sal.
 
Det startet med BFOs strykere i en åndeløs fremføring av latviske Pētēris Vasks’ «Musica serena» (2015). Tittelen antyder at dette er rolig, avklart strykemusikk, men roen og klarheten oppnås først etter en ti minutter lang spenningskurve. Det starter med dempete, glitrende fiolinflageoletter. Etter hvert bygger det seg opp til en stor, voldsom klang og til sist faller musikken tilbake og finner ro i de skimrende klanger vi hørte i begynnelsen.
 
Hva «sier» denne musikken?  Vasks mener selv at spenningskurven forteller om håp, om en kjærlighet som aldri tar slutt. Slik BFO og Poga fremførte den, kunne man nesten tro det.
 
Neste verk på programmet var en urframføring av danske Bent Sørensens «Sei anime»  – en konsert i seks avsnitt for cembalo og orkester inspirert av dansesatsene i de gamle barokksuitene. Konserten som er bestilt av BFO, er skrevet til og ble framført av den fabelaktige cembalisten Mahan Esfahani.
 
Det er visst bare Bent Sørensen som kunne finne på at sette en lydsvak cembalo opp mot et fullsatt, dundrende symfoniorkester. Og resultatet er da også blitt meget «Sørensensk»: Orkestermusikk i mange lag, veldige, drivende klanger som glir innover hverandre – og som av og til åpner seg og avslører den spinkle cembalostemmen som hele tiden har vært der, langt nede under skyene.
 
Det var mange fine episoder underveis, mange vakre detaljer, mange flotte orkestereffekter – og mye virtuost cembalospill fra Esfahani. Men et egentlig inntrykk av den musikalske helheten fikk vi først etterpå, da vi kom hjem og så videoopptaket fra torsdagskonserten på Bergenphilive – for her hadde teknikerne trukket Esfahani frem i lydbildet slik at cembaloen styrkemessig lå på nivå med – og kunne konkurrere med – orkesterklangen.  
 
Etter pausen fikk vi først et stykke kormusikk av Valentin Silvestrov – den mest kjente av de nålevende ukrainske komponistene. Edvard Grieg Kor sang, dirigert av Eivind Gullberg Jensen, Silvestrovs «Bønn for Ukraina» – en kort, inderlig salme skrevet under de ukrainske Euromaidan-demonstrasjonene i 2014.
 
Da var det tid for kveldens hovedverk: Dmitri Sjostakovitsjs Symfoni nr. 10. Den ble uroppført i 1953, et halvt år etter Stalins død. Og selv om den trolig ikke er skrevet som et direkte oppgjør med Stalintidens terror, så bearbeider den tydeligvis følelser og opplevelser fra livet under diktaturet. En amerikansk kritiker karakteriserte den en gang som «58 minutter med tragedie, fortvilelse, terror og vold og to minutter med triumf».
 
Andris Poga hadde en veldig klar oppfattelse av denne musikalske arkitekturen, og BFO fulgte ham gjennom hele det timelange forløpet og leverte hele tiden de orkestrale ressursene som kreves for å dette komplekse verket til å leve og bli forståelig.
 
Alle instrumentgruppene var i aksjon og alle gjorde en formidabel innsats. Det var mareritt og skrikende pikkoloer i den lange førstesatsen. Og det var terror og voldsomt militært slagverk i den korte andresatsen – som i ettertid er blitt forstått som et portrett av Stalin. I tredjesatsen begynner Sjostakovitsjs personlige musikalske signaturmotiv (D Ess C H) at trenge seg frem i fløyter og klarinetter og i fjerdesatsen bygger musikken seg opp til et massivt klimaks mens signaturmotivet blir spilt igjen og igjen og den massive orkestrale terroren går i oppløsning.
 
En imponerende musikalsk prestasjon – som på et vis understreket det gjennomgående temaet i kveldens program: Selv om alt er mørkt og vanskelig nettopp nå, så er det lys i tunellen, et håp om fred.

Tull og tøys og Mozart vegg-til-vegg

Bergens Tidende, 12.02.2022

Verk av Mozart
Dejan Lazić, piano

Eva Buchmann, regissør
Alvaro Zambrano, tenor
Sarah Aristidou og Mari Eriksmoen, sopraner
Finn Tokvam, konferansier
Jan Willem de Vriend, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Fornøyelig kveld med Mozart og Finn Tokvam

Det var Mozart vegg-til-vegg i Grieghallen på torsdag: En symfoni, en pianokonsert og et syngespill – med Bergen Filharmoniske Orkester og diverse solister under ledelse av den nederlandske tidligmusikk-eksperten Jan Willem de Vriend. Og med Finn Tokvam som – veldig livlig –konferansier.

Første punkt på programmet var raskt overstått. Mozarts Symfoni nr. 23 er en liten musikalsk knallperle, tre ultrakorte satser – her spilt med fynd og klem og dramatiske effekter av BFO.

Da var det tid for Pianokonsert nr. 23 – og til en hel del klovnerier med Finn Tokvam. Solisten var blitt forhindret, fortalte han. Var det noen i salen som kunne spille piano? Etter mye leting blant stolerekkene fant han frem til en brukbar pianist. Det viste seg å være – nettopp! – kveldens solist, kroatiske Dejan Lazić, som – etter mye om og men – endelig kunne sette seg til flygelet og gå i gang med nr. 23.

I de senere år har vi vennet oss til å høre Mozart spilt skarpt, nøkternt, «moderne». Lazić ser ham i et annet perspektiv. Han spiller Mozart inn i en eldre, mer romantisk tradisjon. Tolkningen hans av nr. 23 imponerte med et sterkt, teknisk overskudd og med store pianistiske effekter, spesielt i de utadvendte, briljante delene av konserten.

Som ekstranummer hadde Lazić valgt sistesatsen fra Mozarts klaversonate K333. Mange mener at dette egentlig er en forkledt konsertsats – et synspunkt Lazić understreket ved å spille den sammen med BFO i en versjon der han selv hadde transkribert deler av pianostemmen for orkester.

Kveldens siste Mozart-verk – «Teaterdirektøren» («Der Schauspieldirektor») – er et «syngespill» i én akt, det vil si et komisk skuespill med innlagte sanger.

I den opprinnelige versjonen er det snakk om en teaterdirektør som skal sette opp en opera med to rivaliserende sopraner, noe som resulterer i mange konflikter og en del morsomme opptrinn. Det er mye dialog i dette stykket, det er sju skuespillere involvert, men bare tre sangere. Og Mozart selv har skrevet veldig lite musikk til stykket – en ouverture, to arier, en tersett og en finale.

I moderne oppsettinger pleier man å konsentrere seg om Mozarts korte bidrag og la en forteller resymere alt som skjer innimellom de musikalske innslagene. Den sveitsiske regissøren Eva Buchmann hadde valgt en helt annen løsning på torsdag i Grieghallen. Hun hadde simpelthen fjernet hele skuespillteksten og erstattet den med et moderne audition-show av typen «Norske Talenter» – med Finn Tokvam i rollen som en litt enfoldig, klønete studiovert.

Talentshowets to rivaliserende sopraner ble spilt og sunget av franske Sarah Aristidou og vår egen Mari Eriksmoen. Aristidou ga en fin, inntrengende arie i stor patetisk stil. Og Eriksmoen demonstrerte sitt store komiske talent i dialog med Tokvam og sang etterpå en flott, elegant versjon av rondoen «Bester Jüngling».

Den chilenske tenoren Alvaro Zambrano satt det meste av tiden på scenen forkledt som pizza-bud, men kastet seg til sist inn i handlingen og fikk stiftet fred mellom de to sopranene. Finn Tokvam spiste pizza og fikk, i dirigentens fravær, orkestret lurt til å spille hans eget og Finn-Eriks glansnummer – Deep Purples «Smoke on the Water» – som han dirigerte med et pizzahjul. Han deltok også – som en noe redusert bass – i finalen

Jo, her var det mye tull og tøys. Men det ble i alle fall en ganske fornøyelig kveld.

En fantastisk start på plateåret 2022

Bergens Tidende, 14.01.2022

 

Lise Davidsen, Leif Ove Andsnes
Edvard Grieg
Decca

I fjor sommer dro Lise Davidsen og Leif Ove Andsnes til Bodø og ga konsert med bare Grieg-sanger på programmet. Nye koronarestriksjoner satte en stopper for videre turnévirksomhet med disse sangene. Men Davidsen og Andsnes rakk i alle fall å innspille programmet på plate i Bodø. Og takk for det!

Det er denne innspillingen som nå åpner det klassiske plateåret 2022. Og den er intet mindre enn en sensasjon, en milepæl i Grieg-diskografien.

De siste årene har Lise Davidsen slått igjennom på de store, internasjonale operascenene. Hun har blitt kjent som dramatisk Wagner-sopran, med strålende, stemmemessig velde og kraftige utblåsninger i det aller høyeste registret. Men nå gjelder det altså Griegs små, intime sanger. Og på forhånd kunne en da kanskje lure på om hun ville klare omstillingen, nedskaleringen til dette mindre formatet.

Men det var ingen grunn til uro. For på denne platen er det ikke noe stemmemessig overkill fra Davidsen sin side. Det er simpelthen imponerende hvordan hun tilpasser seg de mindre dimensjonene i Griegs musikk og finner frem de mest subtile, dempede klangfargene i stemmen sin. Det er som om arbeidet med Grieg-sangene har utvidet og nyansert hennes store, vokale palett.

Første verk på platen er «Haugtussa» (Op. 67), Griegs tonsettinger av sju dikt fra Arne Garborgs syklus om den synske jenta Veslemøy. Slik Grieg har utvalgt de sju diktene, danner de en liten, komprimert fortelling. Vi møter jenta, vi opplever hennes forelskelse og etterpå hennes sorg når hun mister kjæresten sin.

Davidsen former disse sju fragmentene til et stort sammenhengende univers. Hennes erfaringer fra operascenene har gitt henne et omfattende repertoar av musikalske virkemidler – slik at hun både kan opptre som den syngende Veslemøy og samtidig være en forteller som betrakter og fremstiller jenta utenfra.

Davidsen er den ville, utemmede Veslemøy som spiller ut sine erotiske lengsler i «Elsk». Og hun er den medfølende fortelleren som maler frem den mørke moll-stemningen i «Vond dag» da jenta er blitt sveket av kjæresten sin. Det er aldri snakk om enkle, musikalske illustrasjoner her. Davidsen fremstiller alle de mange synsvinkelskiftene alene ved hjelp av nyanser i stemmebruken sin.

Og ved klaveret understøtter Andsnes henne på veien inn og ut av fortellingen samtidig med at han legger til sine egne musikalske kommentarer. For også han har denne særegne evnen til å fylle den enkelte musikalske frasen med fortellende innhold, få den til å fremheve subtile nyanser og legge frem nye perspektiver på historien.

Det er to andre komplette sangsykluser på platen: De seks tyske sangene (Op. 48) til tekster av blant andre Goethe og Heine pluss fem sanger til tekster av den relativt ukjente danske forfatteren Otto Benzon (Op. 69). Ingen av dem har samme indre tematiske sammenheng som «Haugtussa», men alle rommer serier av fine, stemningsfulle øyeblikk – hør for eksempel den vakre kjærlighetssangen «Ein Traum» fra Op. 48 eller den stillferdige, sorgfulle meditasjonen i «Ved Moders Grav» fra Op. 69.

I tillegg får vi presentert en lang rekke kjente og kjære sanger hentet fra ulike deler av Griegs produksjon, blant annet H. C. Andersens «Jeg elsker deg» (Op. 5) og de populære Vinje-sangene «Ved Rondane» og «Våren» (fra Op. 33) – det hele fremført i sublimt, innforstått samspill mellom Davidsen og Andsnes som får alle de betydningsfulle detaljene i tekst og musikk til å stråle og funkle. 

En fremragende utgivelse. Og en fantastisk start på plateåret 2022.