Ekstrem oppussing

Bergens Tidende, 29.05.2013

Konsert / Festspillene

Freiburger Barockorchester

Håkonshallen

Nytt lys på Bachs fiolinkonserter

Er ikke det meste sagt og gjort når det gjelder Bachs fiolinkonserter? Det er snakk om noen av hans mest populære verk. Alle de store fiolinistene, gamle som unge, har vært der og gitt sitt besyv med. Andrew Manze, Rachel Podger og mange andre av tidligmusikkens stjerner har selvsagt også tatt turen innom. Er det da mer å si? Noe å tilføye?

Etter å ha hørt det tyske tidligmusikkensemblet Freiburger Barockorchester spille konsertene i Håkonshallen i går, må svaret bli et rungende «ja!». For her var det mye som hørtes veldig nytt og annerledes ut. Mange ganger virket det som om musikerne hadde drevet med ekstrem oppussing. Avleiringene av 300 års fortolkningspraksis var slipt vekk. Orkesterklangen var til tider nesten gjennomsiktig, minimalistisk, samtidig med at utrykket dynamisk sett var spent helt ut mot ytterkantene, med feiende, swingende fremdrift i de raske satsene og tilbakelent sanselighet i de mer langsomme avsnittene.

At de to hovedsolistene, Petra Müllejans og Gottfried von der Goltz, også er orkestrets ledere gjør at solostemmene deres glider sømløst inn og ut av orkestersatsen. Samtidig er de som solister så forskjellige som natt og dag og setter hver især et tydelig, personlig stempel på de enkelte verkene – Müllejans kaster seg inn i a-moll konserten (BWV 1041) med lys, slank tone, hissig, stormfull, hele tiden balanserende på kanten av stupet, mens von der Goltz spiller E-dur konserten (BWV 1042) rolig, avbalansert, med mørk klangfull stemme.  Og når de sammen spiller dobbelkonserten i d-moll (BWV 1043), vever solostemmene seg sammen og gjør verket til en åpenhjertig dialog mellom to karakterfulle og temperamentsfulle samtalepartnere.

De tre fiolinkonsertene er noen av de eneste som er overlevert i deres opprinnelige skikkelse. Mange andre av de Bach-konserter vi hører i dag, er senere bearbeidninger basert på verk som han opprinnelig skrev for andre instrumenter. Et eksempel på dette fikk vi på konserten i Håkonshallen da Beatrix Hülsemann sluttet seg til Müllejans og von der Goltz i en konsert for tre fioliner i D-dur (BWV 1064R). Her er det snakk om en moderne rekonstruksjon av et verk som er overlevert i en versjon for tre cembaloer.  Om denne rekonstruksjonen er «historisk korrekt», er vanskelig å si, men den klang i alle fall helt «riktig». Mens fremføringer av den kjente versjonen for tre cembaloer ofte kan virke tung og uoverskuelig, sto den rekonstruerte fiolinversjonen lett og klart. Og ble spilt med enormt trøkk mens temperaturen i Håkonshallen steg mot tropiske høyder.

Bach var inspirert av sin italienske kollega Vivaldi da han skrev disse konsertene. Og som for å understreke denne forbindelsen, innledet orkesteret hver av de to avdelingene med et kort, sjarmerende Vivaldi-stykke før de gikk i gang med de tyngre Bach-verkene.    

Sterke effekter

Bergens Tidende, 28.05.2013

Berlioz: Overtures

Andrew Davis

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

En gave til innbitte Berlioz-fans

«Den beste platen med Berlioz-overturer som kan kjøpes for penger» – skrev de i britiske Gramophone om Colin Davis’ innspilling med Dresdner Staatskapelle i 1998.  Hva kommer de til å skrive nå, 15 år senere, når en annen britisk Davis – Andrew Davis – gir ut sin versjon av Berlioz-overturene sammen med Bergen Filharmoniske Orkester? Det er opplagt å sammenligne de to platene, for det er presis samme verk det dreier seg om, sju fargesprakende orkesterstykker fulle av voldsomme fakter og sterke effekter. Det skal selvsagt noe til for å hamle opp med den store Berlioz-tolkeren Colin Davis og med Dresdner Staatskapelle – som i sin tid var Berlioz’ yndlingsorkester. Men BFO klarer seg faktisk veldig godt i denne konkurrensen. Andrew Davis får frem rikelig med kraft og smell i de store orkesterutladningene, strykerne imponerer med polert klang og sødmefylte romantiske melodilinjer, og det er stribevis av steder der treblåsere og messing briljerer og overstråler sine kolleger fra Dresden. Om platen så i øvrig vil ha interesse for andre enn de aller mest innbitte Berlioz-fans, gjenstår å se.

Uten sikkerhetsbelte

Bergens Tidende, 26.05.2014

Hagen Quartett

Musikk av Beethoven

Håkonshallen

Friske, spontane tolkninger av Beethovens kvartettverk

Hagen-kvartetten har spilt i kammermusikkens internasjonale første divisjon i mer enn et kvart århundre. Og de fire østerrikerne har alltid hatt Beethoven på programmet. Nå har de tatt hans 16 strykekvartetter opp til grundig overveielse og revisjon. Resultatet av deres nye tolkninger presenterer de for tiden på konserter rundt om i verden. Noen steder fremfører de alle strykekvartettene fordelt over en rekke konserter.  På årets festspillprogram var det bare blitt plass til en enkelt konsert. Men vi fikk likevel, tror jeg, et ganske godt inntrykk av hvordan de i dag ser på Beethovens kvartetter.

Konserten i Håkonshallen på lørdag startet med to av de tidligste kvartettene – nr. 3 i D-dur (som visst egentlig var den første Beethoven skrev) og nr. 5 i A-dur. Det er i disse kvartettene at forbindelsen til Haydn og Mozart er tydeligst – det er i alle fall den tradisjonelle oppfattelsen av saken. Men i Hagen-kvartettens stormfulle tolkning fikk vi fra første takt understreket alle de trekkene som peker fremover, bort fra wienerklassikken. Her ble det spilt med voldsomt trykk på alle dynamiske aksenter, her var det markering av alle harmoniske konflikter, og her var det brå skift i tonekvalitet som fremhevet underliggende tematiske motsetninger og kastet plutselige skrålys inn over velkjente satser. Og selv i den innsmigrende menuetten fra nr. 5 dukket det opp friske, uventede spark som nærmest fikk trio-delen til å høres ut som oppfordring til folkedans.

Hagen-kvartetten har i mange år vært innbegrepet av sentraleuropeisk kammermusikk – med avslepet, avrundet klang og omhyggelig samstemt frasering. I Håkonshallen var tolkningene deres fremdeles samstemte, men det var også en frihet i spillet, en frisk spontanitet og en vilje til å satse stort og spille uten sikkerhetsbelte, noe som ble ekstra tydelig etter pausen da det var Beethovens nr. 14, op. 131 som sto på programmet.

Etter at ha hørt hvordan de to tidlige kvartettene før pausen ble spilt langt fremover i tid, hadde vi kanskje forventet en enda mer ekspresjonistisk tolkning av denne sene, merkelige kvartetten med de sju satsene som spilles uten pauser og som beveger seg i stadige brudd gjennom en lang rekke tonearter. Og ekspressivitet var det riktignok, i rikelig mål, men det var også en stram konsekvens i Hagen-kvartettens tolkning, en klar musikalsk retning og en omhyggelig redegjørelse for hele det kompliserte, tematiske vevet som binder de sju, veldig forskjellige satsene sammen – en sublim avslutning på en formidabel konsert der vi fikk demonstrert både bredden og de store utfordringene i Beethovens forunderlige kvartettverk.

Det kulturelle mangfoldet

Bergens Tidende, 23.05.2013

Festspillene / Opera

Tan Dun og Paul Griffiths: Marco Polo

Regi: Netia Jones

Dirigent: Baldur Brönnimann

Bergen Filharmoniske Orkester

KorVest

Operaen presenteres av Bergen Nasjonale Opera og Festspillene i Bergen

Grieghallen 

På musikalsk opplevelsesreise med Marco Polo og Tan Dun

Etter å ha reist i Asia i 24 år, kom Marco Polo endelig hjem til Venezia i 1295. Og havnet i fengsel der han delte celle med forfatteren Rustichello som skrev ned hans eventyrlige beretninger om den lange reisen.

Hvor mye sant var det i disse beretningene? Folk i samtiden mente det meste var løgn. Og engelske Paul Griffiths som utga romanen «Myself and Marco Polo» i 1989, brukte nettopp historiene som eksempel på hvor vanskelig det er å skille mellom hva som faktisk er skjedd og hva som er drømmer og erindringer om det som kunne være skjedd.

På slutten av 1980-tallet fikk kinesiske Tan Dun en bestilling på en opera fra Edinburgh-festivalen. Han ville skrive om Marco Polos reiser, og han ville ha med Griffiths som librettist. Men det gikk mange år før operaen deres ble ferdig. Og da den endelig hadde premiere i 1996, hadde historien om Marco Polo fått et nytt lag. Forholdet mellom erindring, drøm og virkelighet var fremdeles et tema, men Griffiths og Dun hadde nå sprengt den gamle historien i atomer, splittet hovedpersonen Marco Polo opp i to skikkelser, mikset elementer fra mange forskjellige tider og steder, og først og fremst hadde de fremhevet selve reisen, Marcos lange reise gjennom mange ulike kulturer – som på et vis også kan tolkes som en speiling av Duns egen reise i motsatt retning, fra Beijing til New York, fra kinesisk opera til vestlig kunstmusikk.

Ved premieren i 1996 ble operaen opplevd som et kunstnerisk innspill i tidens debatt om kulturell globalisering. Og sammenstøtene og overgangene og blandingene mellom ulike kulturer er, som kjent, ikke blitt mindre i løpet av de 17 årene som er gått siden premieren. Men noe av det fine med den nyoppsettingen som åpnet Festspillene i går, er nettopp at operaens kulturelle miks ikke lenger fremstilles som et nytt, litt eksotisk fenomen. Regissøren og videokunstneren Netia Jones tar kulturblandingen for gitt, bruker den som bakgrunn og gir den et nøkternt, visuelt uttrykk.

Det er nesten ingen fysisk handling i librettoen til Griffiths, bare en lang rekke tablåer.  Jones har ikke forsøkt å sprite operaen opp med ytre dramatikk. Hun lar alle personene være på scenen samtidig, vendt frontalt mot publikum. Hun følger librettoen, projiserer bruddstykker av teksten opp bak sangerne og markerer Marcos fysiske reise fra Venezia til Kina som en rekke, flimrende drømmebilder. Og overlater det så til sangerne og orkesteret å gi den kulturelle reisen et musikalsk uttrykk.

Til hver av de fysiske stasjonene har Dun knyttet en musikalsk tradisjon – i Venezia er det klang av middelalder, i den indiske ørken er det sitarer og tablas osv. Underveis setter han en uendelig rekke tradisjonsinstrumenter i spill, og i Grieghallens orkestergrav følger Baldur Brönnimann og Bergen Filharmoniske Orkester anvisningene og skaper et flott, fleksibelt lydteppe av musikalske sitater og referanser. Men det er sangerne på scenen som først og fremst legemliggjør det kulturelle mangfoldet.

Thomas Young og Fredrika Brillembourg spiller de to versjonene av Marco Polo, Dong-Jian Gong er Kublai Kahn og Nancy Allen Lundy en legemliggjørelse av vannet på reisen. Alle synger i et tilnærmet vestlig idiom, men med stadige innslag av østlige uttrykksmidler i form av glissandi, kraftig vibrato og plutselige, brutale spring opp i stemmens utkanter. Den imponerende Zhang Jun, som spiller rollen som skriveren Rustichello, går så å si den motsatte veien. Han synger og agerer i Beijingoperaens klassiske stil, med ekstremt vokalt og fysisk uttrykk, men innføyer av og til vestlige elementer i uttrykket. Og fremstiller rollen med sterk scenisk nærvær.

Konklusjon? Et sjeldent oppført, nåtidig musikkdrama i skjæringspunktet mellom øst og vest, en rekke flotte sangprestasjoner pluss spennende scenografi og regi. Og, jo da, Festspillene og Bergen Nasjonale Opera kan godt være stolte av denne åpningsforestillingen

Et gjenhør

Bergens Tidende, 21.05.2013

Nordic Spring

Norwegian Chamber Orchestra

Terje Tønnesen

Simax

Kjente og kjære verk for kammerorkester

Da Det norske kammerorkester platedebuterte i 1979 med Holberg-suiten og andre Grieg-verk, fikk de ros for frisk og freidig spillestil, og kritikerne var imponert over at plateselskapet BIS hadde klart å fange strykerklangen med et nokså enkelt opptaksutstyr. Nå har orkestret og Terje Tønnesen, innspilt Holberg-suiten igjen. Og, jo da, mye er annerledes nå. Strykerklangen er stor og varm, alle fraseringer er finpusset, alle verkets detaljer står klart og blankpolert, og det er nesten mer trøkk og freidighet i denne tolkningen enn i den gamle. Pluss at det moderne opptaket selvsagt har betydelig bedre klang. Etter Grieg følger andre kjente og kjære verk for kammerorkester: Johan Svendsens fiolinromanse, Carl Nielsens Lille suite, Kurt Atterbergs suite for fiolin, bratsj og strykeorkester og Sibelius’ uoppslitelige Valse Triste. En sviskeplate, jo visst, men svisker spilt med entusiasme og musikalsk overskudd. I tillegg rommer platen en liten sjeldenhet: en bratsjserenade av Edvard Bræin, fint tolket av Lars Anders Tomter som også er solist sammen med Terje Tønnesen i Atterberg-suiten.

Underspilt lidenskap

Bergens Tidende, 21.05.2013

 

Victor Kissine

Between Two Waves

ECM New Series

Kremer og Kremerata Baltica presenterer Viktor Kissines musikk

Den russiske komponisten Viktor Kissine har vært utrolig produktiv siden han flyttet til Belgia i 1990. Men ingen av verkene hans er innspilt på plate, bortsett da fra et par orkestreringer av andre komponisters musikk.  Gidon Kremer og Kremerata Baltica har ofte hatt Kissine på sine konsertprogram. Nå utgir de en hel plate med hans musikk i opptak fra Lockinghaus-festivalen i 2011. På platen er det tre verk: «Between Two Waves», en klaverkonsert med Andrius Žlabys som solist, – «Barcarola», en fiolinkonsert med Kremer som solist, – og innimellom kommer «Duo», et stykke kammermusikk spilt av Daniil Grishin på bratsj og Giedrė Dirvanauskaitė på cello. Alle verkene starter nesten uhørlig, etter hvert dukker det opp ørsmå lydfragmenter. De vokser i styrke, men vokser ikke sammen, utvikler seg aldri til store former. Dette er de små bevegelsenes musikk, musikk preget av skarpe fargeskift, minimale melodiske gester, plutselige endringer i styrke. De tre verkene introduserer et særpreget, musikalsk univers fullt av lavmælt, underspilt lidenskap.    

Konservativ

Bergens Tidende, 14.05.2013

Kyle Eastwood

The View From Here

Jazz Village

Hyggelig, streit kvintettplate

  

«The View From Here» er den amerikanske bassisten Kyle Eastwoods første plate for selskapet Jazz Village. Med seg har han fire kompetente, London-baserte musikere: Graeme Blevins (tenorsaksofon), Quintin Collins (trompet), Andrew McCormack (klaver) og Martyn Kaine (trommer). To blåsere og en rytmegruppe – det dreier seg altså om jazzens klassiske kvintettformat. Og musikken de spiller, er nettopp «klassisk», for ikke å si konservativ. Det er lyden av Herbie Hancocks og Freddy Hubbards kvintetter fra slutten av 60-tallet vi hører. Rytmegruppen legger solid fundament, og de to blåserne spiller rasende, teknisk overbevisende hardbop. Sjefen selv er en rask og dreven solist på elbass, og når han spiller akustisk bass får han frem en varm og lodden klang som vekker minner om hans gamle lærer, Ray Brown. Allting fungerer helt fint. God musikk, gode soloer – men temmelig forutsigbart, litt for streit. Det er en hyggelig plate som er grei å ha kjørende i bakgrunnen, mens man lager noe annet – men en plate man hurtig glemmer å lytte til.

Fra den kalde krigens tid

Bergens Tidende, 14.05.2013

Battle of Stalingrad

Leif Arne Pedersen

Luftforsvarets Musikkorps

Lawo

Sovjetisk militærmusikk i norsk tapning

I de siste årene har både Forsvarets Stabsmusikkorps og Forsvarets Musikkorps Vestlandet gitt ut plater med norsk samtidsmusikk. Luftforsvarets Musikkorps og dirigenten Leif Arne Pedersen velger en annen strategi på sin nye plate. De holder seg på korpsmusikkens tradisjonelle grunn, men klarer likevel å forny repertoaret. For de har kikket østover og gravd frem en rekke gode eksempler på sovjetisk militærmusikk. Slik musikk var det selvsagt ikke mulig å spille her til lands i den kalde krigens tid. I dag kan man gjøre det. Og i dag er det lett å høre at dette er musikk med opplagte kvaliteter, i alle fall når Luftforsvarets korps spiller den. Hovedverket på platen er en suite basert på musikken til Vladimir Petrovs film fra 1949 om slaget ved Stalingrad. Den og de fleste andre verkene er skrevet av den armenske komponisten Aram Katsjaturian. Det er frisk korpsmusikk, av og til med hint av sørøsteuropeiske folketoner, skrevet med godt håndlag og sans blåserformatets krav. Og Anette L’Oranges coverdesign med kjærlige referanser til 1920-tallets konstruktivistiske sovjetplakater passer fint til innholdet.

Oversettelser

Bergens Tidende, 14.05.2013

Grieg. Three Concerti For Violin And Chamber Orchestra

Henning Kraggerud

Tromsø Chamber Orchestra

Naxos

Henning Kraggerud på nye Grieg-eventyr

Siden høsten har Henning Kraggerud vært kunstnerisk leder for Tromsø Kammerorkester. Nå er samarbeidet dokumentert på plate med Kraggerud selv i hovedrollen som solist i Griegs tre fiolinkonserter. Eller, vent nå litt … Grieg har da ikke skrevet fiolinkonserter? Nei, men han har i det minste skrevet tre sonater for fiolin og klaver, og dem har Kraggerud og cellisten Bernt Simen Lund arrangert for kammerorkester. Oversettelsen til det store formatet er skånsomt gjort, blant annet inspirert av Griegs orkesterarrangementer av sine klaverstykker. Kraggerud og Lund velger vanligvis å instrumentere klaverstemmen for ulike strykergrupperinger, men av og til bruker de i tillegg treblåsere til å forsterke en melodilinje eller til å gi klangen ekstra farge. Resultatet klinger godt, og Kraggerud er selvsagt på hjemmebane i dette romantiske landskapet. Hans tolkning av fiolinstemmene har kanskje ikke samme ungdommelige sprengkraft som da han og Helge Kjekshus innspilte Grieg-sonatene i 1996. Men han er fremdeles en storartet ambassadør for Grieg og for norsk 1800-tallsmusikk.   

Den musikalske gjenoppbyggingen

Bergens Tidende, 07.05.2013

Archiv Produktion 1947-2013

A Celebration of Artistic Excellence from the Home of Early Music

Deutsche Grammophon

En grandios samling gjenutgivelser fra den tyske Archiv-serien

En gang i august 1947 satte den blinde, tyske organisten Helmut Walcha seg ned ved det lille barokkorgelet i Jakobikirche i Lübeck og begynte å spille inn en serie Bach-verk for Deutsche Grammophon Gesellschaft. De allierte styrkene hadde gitt det gamle, tyske plateselskapet lov til å gjenoppta produksjonen etter krigen. Nå var det tid å starte den musikalske gjenoppbyggingen.

Platen med Walcha ble den første i «Archiv Produktion» – en ny serie som ble utgitt av selskapets «musikkhistoriske studio». Etter nazitiden, verdenskrigen og det nasjonale sammenbruddet vendte seriens grunnlegger, musikologen Fred Hamel, blikket bakover mot den gamle tyske og europeiske musikktradisjonen. Med platene fra Archiv Produktion ville han dra den musikalske kulturarven opp og frem i lyset, og innspillingene skulle være basert på tidens mest avanserte musikkhistoriske forskning.

Archiv-serien ble inndelt i tolv «forskningsfelter» som kronologisk dekket perioden fra middelalder og renessanse frem til Mozart og Beethoven. De første utgivelsene kom på lakkplater, senere ble det LP’er i karakteristiske gule omslag med nøktern blå skrift på forsiden, grundige musikkhistoriske noter – og et sinnrikt, spesialdesignet system som beskyttet platene så godt at det nesten var umulig å få dem ut av coveret.

Archiv-serien eksisterer ennå. Den har hatt sine oppturer og nedturer, men sett som helhet er det snakk om en grandios rekke utgivelser. Den enorme boksen med gjenutgivelser som Deutsche Grammophon nettopp har utgitt, demonstrerer det.

I boksen er det 55 plater som dekker alle fasene av seriens lange historie. Blant de tidligste finner vi blant annet Bach-kantater fra 1950-tallet med en ung, autoritativ Dietrich Fischer-Dieskau i hovedrollen. Og her er innspillinger med seriens faste støttespillere i perioden – Bach dirigert av Fritz Lehman, middelaldermusikk med Pro Musica Antiqua og renessansemusikk med Alfred Deller og Deller Consort. Fra 1960- og 1970-årene finner vi cembalisten Ralph Kirkpatricks berømte innspillinger av Scarlatti og flotte tolkninger av Corellis fiolinsonater av Eduard Melkus.

I utgangspunktet var det tanken at Archiv-musikken skulle fremføres på kopier av originalinstrumenter, og at musikerne skulle tilstrebe et «autentisk» uttrykk, men dette perspektivet gled i bakgrunnen i en lang periode mens den populære dirigenten Karl Richter dominerte serien. Nikolaus Harnoncourt, tidligmusikkbevegelsens karismatiske lederskikkelse, spilte bare inn to plater for Archiv på 1960-tallet før han fant seg andre plateselskaper – i boksen er han og Consentus Musicus Wien representert med innspillinger av 1600-tallskomponistene Georg Muffat og Heinrich Biber.

Holdningen til periodeinstrumenter og «autentisk» oppførelsespraksis endret seg etter hvert. I løpet av 1980-tallet klarte Deutsche Grammophon å knytte en stjernerekke av tidligmusikkspesialister til Archiv-serien – i boksen finner vi innspillinger med Reinhard Göbel og hans Musica Antiqua Köln, Trevor Pinnock og The English Concert, John Eliot Gardiner med Monterverdi Choir og English Baroque Soloists og mange andre. På de siste platene er det opptak fra 2000-tallet, blant annet av Händels opera Alcina med Joyce DiDonato i tittelrollen og dirigenten Alan Curtis i spissen for Il Complesso Barocco. Den aller siste platen rommer smakebiter av seriens utgivelser i år.

Dette er selvsagt en boks man ikke blir ferdig med i en fei. Det ligger mange timers stor musikk gjemt i disse 55 platene. Og også en viktig historie om hvordan holdningen til den musikalske tradisjonen har endret seg i løpet av de siste 40 årene.

Franske konserter

Bergens Tidende, 07.05.2013

French Trumpet Concertos

Ole Edvard Antonsen

São Paulo Symphony Orchestra

Lan Shui

BIS

Nyere trompetmusikk med Ole Edvard Antonsen

Det ble skrevet virtuos trompetmusikk både i barokken og senere. Men i løpet av 1800-tallet mistet trompeten sin rolle som soloinstrument. Etter hvert ble den mest brukt som spesialeffekt i orkestermusikken. Det er i alle fall den vanlige versjonen av historien. Men her kommer så Ole Edvard Antonsen og trekker frem fem nyere franske trompetkonserter fra årene mellom 1944 og 1966. At de er skrevet i den strenge modernismens tidsalder, merkes ikke. For de er alle formulert i et vennlig, fritonalt tonespråk. Det er konserter som gir Antonsen god anledning til å demonstrere sin imponerende beherskelse av alle instrumentets registre. Her er strålende, virtuose løp i toppen av instrumentet, her er gylne melodier i mellomregistret og her er intense, rytmisk komplekse passasjer i høyspent samspill med orkestrets livlige slagverksseksjon. André Jolivet er representert med to spreke konserter, men det er også mye god musikk å hente i verkene som er signert de mer ukjente komponistene Henri Tomasi , Robert Planel og Alfred Desenclos.