Musikalsk byvandring

Bergens Tidende, 27.11.2012

Eivind Buene:

Possible Cities / Essential Landscapes

Christian Eggen, dirigent

Cikada

2L

Cikada og Christian Eggen presenterer sju av Eivind Buenes komposisjoner for kammerensemble

Det første man ser når man åpner tekstheftet til Eivind Buenes plate «Possible Cities, Essential Landscapes», er en av arkitekten Anne Grethe Ellingsens vakre tegninger til Simon Strangers roman Mnem fra 2008, et kart over en utopisk by bygget av sirkler, kvadrater og rektangler. Byen er riktignok fiktiv, men tegningen likner planen over en italiensk middelalderby, en av den slags byer man alltid går seg vill i, men der turen aldri blir kjedelig og ensformig.

Buene tar dette temaet opp i tekstheftet. Han skriver at å lytte til ny musikk kan være som å gå gjennom en by. Turen fører gjennom ukjente gater og plutselige åpninger. «Den krever aktiv deltakelse, den tilbyr nye opplevelser, og det er talløse måter å komme seg fra et punkt til et annet; en mengde mulige reiseruter åpner seg for både vandreren og lytteren».

Det er sju spor på platen, sju av Buenes komposisjoner for kammerensemble, skrevet som en syklus imellom 2005 og 2009 og blendende fremført her av Cikada som også har vært oppdragsgiver for en del av verkene.

Hvordan er så Buenes musikalske by? Umiddelbart virker det som om det er vanskelig å gå seg vill i den. For som komponist er Buene et barn av sin tid. Så sent som på femtitallet kunne en avangardist som Karlheinz Stockhausen fremdeles si at idealet hans var «unerhörte Klänge», å strebe etter det uhørte, å skape et musikalsk uttrykk som aldri før hadde eksistert. I dag er denne delen av det musikalske feltet fallet til ro. Modernismens kamper er utkjempet for lengst. Det hersker en generell, forsonlig konsensus om hva samtidsmusikk er og hvordan slikt bør låte. Og Buene beveger seg hjemmevant i dette fredelige miljøet.

Ikke misforstå. At Buenes musikalske byvandring går gjennom nok så velkjente områder, betyr verken at den er monoton eller kjedelig. Slett ikke. Det ligger for det første en overveldende, klanglig rikdom i musikkens hans. Og i tillegg rommer den rikelig med opplevelser og åpninger.  De sju sporene er stappfulle av musikalske begivenheter, og det oppstår merkelige situasjoner når man minst venter det – det er brå sammenstøt av motstridende materialformer, det er plutselige avvik fra retninger man trodde var fastlagt, det er omveier og sidespor. Og av og til dukker det opp bruddstykker av tonal musikk midt i den senmodernistiske satsen – ruiner fra en svunnet tid som har fått lov å bli stående i Buenes by.

Bergens Tidende, 25.11.2012

Verk av Evan Gardner, Bartók og Brahms

Vilde Frang, fiolin

Dima Slobodeniouk, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Vilde Frang med overbevisende, myndig tolkning av Bartók

Det gikk femti år før verden fikk høre Béla Bartóks første fiolinkonsert. Han skrev den i 1908 som en kjærlighetserklæring til fiolinisten Stefi Geyer – som verken ville ha ham eller den. Deretter fortrengte han hele historien, og partituret ble først funnet etter Geyers død. Verket ble uroppført i 1958 – en aparte komposisjon i bare to satser, en flaskepost fra en svunnet tid, skrevet av et ungt menneske som senere skulle bli en av århundrets store komponister.

Pierre Boulez sa en gang at det ikke er noe i denne fiolinkonserten som er i motstrid med den eldre, modernistiske Bartók. Vilde Frang er trolig ikke helt enig i dette. Det fine ved hennes tolkning på torsdag var i alle fall at hun understreket at dette er en komposisjon som står på terskelen mellom to tidsaldre.  Og demonstrerte at hun selv trives like godt i begge musikalske landskaper.

Hun åpnet den lyse førstesatsen med dempet, vakker, sødmefylt tone, førte strykerne an i det innledende kammermusikalske avsnittet mens klangen fra flere og flere instrumenter vokset opp omkring henne, og hevet seg så triumferende over det store orkestret, med fiolinen syngende – følelsesfullt, inntrengende – som i en av de store, senromantiske konsertene. Så kom det brå omslaget: I den raske andresatsen spilte hun musikken fremover og inn i modernismen med skjeve, kantede fraseringer, med skarpe rytmiske markeringer og med kraftfull, rå understreking av alle konflikter og brudd. En overbevisende, myndig tolkning av et komplekst, bruddfylt verk. Får vi det snart på plate med henne, mon tro?

Før vi hørte Bartók, var vi på kort visitt i vår egen tid. Konserten startet med urfremføringen av «Scandinavian Knitting», et bestillingsverk skrevet til BFO av unge, amerikansk-norske Evan Gardner. Tittelen viser til at det musikalske materialet i verket forskyves og gjenbrukes slik at det oppstår skjeve mønstre underveis «som i en vrengt, håndstrikket norsk genser». I praksis viste Gardners skandinaviske strikketøy seg å være en interessant, begivenhetsrik komposisjon for stort orkester med instrumenter som brukes på uortodokse måter og frembringer et skimrende, flimrende lydbilde. Gardner viser selv til amerikanske Morton Feldmans komposisjoner fra 1950-tallet som var inspirert av mønstrene i persiske tepper.  Men hørt på konserten virket «Scandinavian Knitting» umiddelbart mer beslektet med fransk, koloristisk samtidsmusikk.

Den russiske dirigenten Dima Slobodeniouk førte BFOs musikere – og oss i salen – igjennom Gardners og Bartóks komplekse partiturer med presis, tydelig gestikk. Etter pausen fikk vi høre og se ham dirigere en fin fremførelse av Brahms’ symfoni nr. 2. Det kunne vel gjerne ha vært noe mer bredde og lange åndedrag i de to første, pastorale satsene, men Slobodeniouks omhyggelige, nøyaktige slagteknikk ga til gjengjeld flott uttelling i de siste, raske satsene som ble spilt både stramt og effektfullt – men også med raus varme av BFO som alltid yter sitt allerbeste i Brahms.  

Frie komposisjoner

Bergens Tidende, 20.11.2012

Résumé

Eberhard Weber

ECM

Fint minne om en stor bassist

Tyske Eberhard Weber var Jan Garbareks bassist fra 1982 helt frem til 2007 da han fikk slag og måtte slutte. Han er restituert nå, men kommer nok ikke til å spille igjen. Hans nye plate er en slags avansert gjenbruk av konsertopptak fra Garbarek-tiden. Han har plukket ut 12 av sine egne soloer og har bearbeidet dem på ulik vis. Garbarek og trommisen Michael Di Pasqua høres i noen av opptakene, og de har også lagt nye effekter på et par av sporene.  På konsertene var Webers soloer en slags mellomspill som skulle dirigere gruppen over i nye tonearter og stemningsleier, men på platen er begynnelser og slutt kuttet slik at bare den sentrale delen er tilbake. Musikken virker likevel ikke amputeret av den grunnen. Webers teknikk på femstrengsbassen og hans utnyttelse av loops og ekkoeffekter er fremdeles imponerende, og vel så imponerende er hans evne til å skape spontane, frie komposisjoner uten annet grunnlag enn en toneart og en vag retningsangivelse. Resumé er et fint minne om en stor bassist. Pluss at Garbarek har en frodig tenorsolo på et av sporene som er hele platen verdt.

Vesentlig og uvesentlig

Bergens Tidende, 20.11.2012

The Essential Henning Kraggerud

Naxos

Norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann

Boksen heter «The Essential Henning Kraggerud». Men er ikke det litt vel tidlig? Plater som heter noe slikt, pleier å være gjenutgivelser av opptak med eldre, vanligvis avdøde, superstars. The Essential Pavarotti for eksempel. Eller The Essential Maria Callas, Karajan, Michael Jackson osv.

På den annen side: Fiolinisten Kraggerud ser riktignok fremdeles veldig ung ut, men han har tross alt vært en sentral figur i norsk musikkliv i to tiår. Og han har en omfattende diskografi som det er mulig å plukke godbiter fra.

Hele Kraggeruds Naxos-karriere er representert på de tre platene i boksen. Kronologisk sett starter det med den sensasjonelle platedebuten i 1996 da han og pianisten Helge Kjekshus ga ut sine friske, fandenivoldske tolkninger av Griegs tre fiolinsonater. I den andre enden av tidsspennet finner vi den intense, bevegende versjonen av Mozarts Divertimento i Ess-dur som Kraggerud spilte inn med Lars Anders Tomter og cellisten Christoph Richter i 2008. Og innimellom ligger det norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann – hele verk og smakebiter, kammermusikk og orkestermusikk mellom hverandre, signert Bull, Halvorsen, Svendsen og Sinding.

Sviskene faller tett på de tre platene. Og det er mye musikk fra den blekere delen av fiolinrepertoaret. For eksempel er det meste av cd 2 fylt med småstykker av Christian Sinding framført med Christian Ihle Hadland ved klaveret. Men det er tross alt også tyngre verk i boksen, Sibelius’ fiolinkonsert for eksempel. Og kammermusikk av den franske fiolinvirtuosen Eugène Ysaÿe – men Kraggeruds viktigste Ysaÿe-innspilling, sonatene for solo fiolin, er ikke med. De utkom på Simax i 2008.

The Essential Henning Kraggerud? Hva er det essensielle, det vesentlige, det grunnleggende ved Kraggerud som musiker? En frisk, musikantisk tilgang til stoffet, en forkjærlighet for den gode, velskrevne melodilinjen, en velutviklet evne til å forme et musikalsk stoff, til å få fraser og klang til å løfte seg og stå klart og lyslevende. Det er slik vi kjenner ham fra konsertene. Og det er slik vi hører ham på disse platene. Repertoaret på hans mange Naxosutgivelser har trolig vært bestemt av selskapets behov for å fylle ut musikkhistoriske huller i katalogen. Vi andre skulle gjerne ha hørt ham folde seg ut i mer krevende verk. På den annen side er det neppe noen tvil om at han personlig føler seg veldig godt tilpass i det norsk-romantiske repertoaret.    

Kanskje det ikke er for tidlig med en Essential-boks for Kraggerud?  Men Naxos kunne i det minste ha tatt utgivelsen litt mer alvorlig. Hvis du kjøper boksen og ikke kjenner Kraggeruds plateproduksjon fra før, er du helt på herrens mark. Det er ikke noe teksthefte i boksen, bare noen helt nødtørftige opplysninger om komponister og verk trykt på pappen under platene. Det er ingen opplysninger om når og hvor disse innspillingene er gjort. Det er trykt en liste over Kraggeruds medspillere på coveret, men du må selv prøve å få den til å matche verklistene under platene. Noe som ikke er helt enkelt, blant annet fordi det er feil i listene. 

Gjenbruk

Bergens Tidende, 13.11.2012

Concertos for Viola and Bassoon

Martin Kuuskmann, fagott.

Lars Anders Tomter, bratsj.

1B1 Chamber Orchestra

Simax Classics

Frisk plate med coverversjoner av Bach og Telemann

Coverversjoner er ikke noe nytt. Allerede i barokken var gjenbruk av andres musikk et hverdagslig fenomen. Bach var like aktiv som alle andre, og han gjenbrukte også sine egne verk. For eksempel er hans cembalokonserter i virkeligheten arrangementer av konserter for helt andre soloinstrumenter skrevet 30-40 år tidligere. Og når det nå en gang forholder seg slik, er det vel ikke noe som forhindrer andre i å fortsette i samme spor? Lars Anders Tomter og den spennende, estiske fagottisten Martin Kuuskmann har i alle fall gjort det. De har konstruert nye coverversjoner av Bachs cembalokonserter og latt Tomters bratsj eller Kuuskmanns fagott overta solostemmen. I tillegg spiller de to konserter av Telemann. Resultatet er blitt en frisk, uhøytidelig plate. Jo da, det er litt rart å høre de velkjente Bach-verkene i ny drakt. Og verken Tomter, Kuusmann eller Stavanger-ensemblet 1B1 holder seg til tidligmusikkpolitiets strenge forskrifter. Men musikken klinger godt, og de to solistene går til verket med liv og lyst, fulle av energi og godt humør.

Fri og blomstrende

Bergens Tidende, 06.11.2012

J.S. Bach. Das Wohltemperierte Clavier

András Schiff:

ECM New Series

Schiff med imponerende nyinnspilling av Bach

Ungarske András Schiff har de siste årene utgitt en imponerende rekke nytolkninger av klaverlitteraturens sentrale verk på platemerket ECM. I flere tilfeller er det snakk om verk han spiller inn for andre gang i platekarrieren. Et eksempel er de fire cd’ene med Bachs Wohltemperierte Clavier, bind I og II som nettopp er kommet. Det er et kvart århundre siden han sist tok tak i disse 48 konsentrerte stykkene. Mye er annerledes nå. Blant annet selve opptaket – som bærer ECMs umiskjennelige merke: krystallklar lyd, ekstremt nærværende klaverklang i et opptak som går helt tett inn på instrumentet. Men også Schiffs tolkning av de 48 har endret seg. Han spiller fremdeles Bach uten pedal. Og er fremdeles forsiktig med å bruke det moderne flygelets klangmuligheter. Men han er friere, mer blomstrende, mindre ortodoks i dag. Fugaene spilles ikke så strikt som før. I preludiene veksler han ubekymret mellom bundne og ubundne fraser. Han lytter og følger musikkens egne anvisninger, flytende, lekende. Og skaper en versjon der hver av de 48 får sin helt egen klangfarge og sitt helt eget, særegne følelsesuttrykk.

Sirkus og alvor

Bergens Tidende, 03.11.2012

Operafest

Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Fornøyelig sesongåpning med Bergen Nasjonale Opera

Kveldens overskrift var «Operafest». Og festlig var det i alle fall i Grieghallen på torsdag da Den nye Opera åpnet en ny sesong og samtidig feiret navneskifte til Bergen Nasjonale Opera.

Alle kluter var satt til. Det var et langt, avvekslende musikalsk program, og den engelske regissøren Olivia Fuchs hadde komponert et flott, fargesprakende sceneshow. Det var akrobater og flammeslukere. Det var rosedryss fra taket. Det var syklister og dansende korpiker. Den svenske mezzosopranen Charlotte Hellekant danset med Andrew Litton og kysset tilfeldige herrer i salen. Og den finske humørbomben Sirkka Lampimäki slo hjul midt i en arie av Gounod.

God sirkusstemning, altså. Men også mye god musikk. Og gode solister. I tillegg til Hellekant og Lampimäki hørte vi tyske Torsten Kerl (tenor), ungarske Béla Perencz (baryton) og bergenske Thorbjørn Gulbrandsøy som tidligere har sunget baryton, men som nå er gått over i tenor-faget.

En slik kveld sitter sviskene selvsagt løst. Det startet med Hellekant i Habaneraen fra Bizets «Carmen» og det sluttet med Hellekant som Lehárs glade enke. Og innimellom hørte vi Sirkka Lampimäkis ekvilibristiske, skarpe sopran i Nattens Dronning fra Mozarts «Tryllefløyten», en rolle hun nettopp har sunget ved den finske nasjonaloperaen. KorVest og Bergen Filharmoniske Kor sang «summekoret» fra Puccinis «Madama Butterfly» og operaens sjarmerende barnekor ga oss et fint utdrag fra «Carmen».

Det var fest og høyt humør. Men også alvorligere stunder innimellom. Hellekant som imponerte kvelden igjennom, hadde blant annet en sterk, følelsesladet duett med Gulbrandsøy i et utdrag fra Massenets «Werther». Men ellers var det spesielt herrene som tok seg av alvoret. Vi hørte blant annet Béla Perencz som Jago fra Verdis «Otello» og Scarpia fra Puccinis «Tosca», to demoniske roller som han sang med en kraftig, lett blafrende stemme.  Torsten Kerl som er en typisk heltetenor, passet fint i rollen som Florestan fra Beethovens «Fidelio», og viste mot slutten av kvelden at han også har sans for det lettere operetterepertoaret.

Det er sangerne og koret som er i sentrum en slik kveld. Men det som kanskje imponerte mest underveis, var Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton – som fulgte med oppmerksomt gjennom alle de brå stemningsskiftene og hele tiden la en fleksibel, smidig ramme rundt solistene.  Bergen Nasjonale Opera er heldig som har musikalske støttespillere av dette formatet.