Et konsertprogram

Bergens Tidende, 24.03.2010

Transformations

Joakim Anselmby, klaver

Sideral

Spennende pianist i problematisk opptak

Dette er en skikkelig recitalplate, tilrettelagt nettopp slik man ønsker et godt konsertprogram skal være. Det starter med Griegs store Ballade (op. 24) og slutter med Debussys vals «La plus que lente» og innimellom kommer to preludier av Rachmaninoff, en polonesefantasi av Chopin og Bartóks klaversonate. Pianisten er svenske Joakim Anselby som er utdannet på Norges musikkhøgskole. Man hører at han er en glimrende musiker som går til verkene med både solid teknikk og en personlig, tydelig oppfattelse av hvordan de bør tolkes. Mer enn dette er det dessverre vanskelig å høre. For opptaket er under all kritikk: Klaveret virker lett ustemt, og det er en eiendommelig klirrende romklang som spesielt forvrenger de kraftige passasjene. Uansett hva som er årsaken, spolerer dette opplevelsen. Forhåpentlig kommer Anselmby snart tilbake med en ny plate i et opptak som yter ham bedre rettferdighet.

Intimt

Bergens Tidende, 24.03.2010

Lieder mit und ohne Worte

Helene Wold, sopran

Vegard Lund, gitar

Lawo

Avdempete liedtolkninger

Lieder fra begynnelsen av 1800-tallet synges i dag vanligvis med klaverakkompagnement, men i sin tid ble mange av dem utgitt i parallellversjoner for gitar, et instrument som hadde sitt store gjennombrudd i nettopp denne perioden. På platen «Lieder mit und ohne Worte» fanger ekteparet Helene Wold og Vegard Lund elegant og musikalsk det intime uttrykket i slike sanger – hun med lys, nesten ungpikeaktig sopran, han med avdempet gitarakkompagnement. Høydepunktet er en dramatisk versjon av Schuberts «Der Wanderer», mens det tekstlige og musikalske materialet ligger på et noe jevnere nivå i sanger skrevet av Ludwig Spohr og de store gitaristene Diabelli og Giuliani. Det er også verk for sologitar på platen, blant annet en omhyggelig, velartikulert tolkning av Giulianis Händelvariasjoner (op. 107) og – min favoritt – en flott utgave av Schuberts «Lob der Tränen» nennsomt transkribert for gitar av Johann Kaspar Mertz.

Treffende

Bergens Tidende, 24.03.2010

Peter Ablinger: Voices and Piano

Kairos

Lieder for talestemme og klaver

Den østerrikske komponisten Peter Ablinger har tatt noen korte lydopptak av berømte personer og skrevet klaversatser som matcher stemmens frasering og karakter. På konserter avspiller man lydopptakene akkompagnert av en pianist. Det høres kanskje fjollet ut. Men disse korte stykkene fungerer faktisk veldig godt – nærmest som en slags lieder for talestemme og klaver. På Kairosplaten er det pianisten Nicolas Hodges som akkompagnerer Brecht, Mao, Sartre, Heidegger og andre kjendiser. Noen ganger ligger han tett opp mot stemmen; andre ganger spiller han en slags kontrapunkt. Noen ganger starter stykket med en liten, selvstendig klaverkomposisjon før stemmen kommer inn; andre ganger er klaverstemmen bare et par slag i diskanten som tydeliggjør fraseringen. Det er 19 stykker på platen. Strategien er forskjellig fra stykke til stykke. Men i hvert av dem klarer Ablinger og Hodges å gi en merkelig treffende, musikalsk karakteristikk av den som taler.

Ni år senere

Bergens Tidende, 24.03.2010

Verk av Gustav Mahler

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende framføring av Mahlers 10. symfoni

Man sier vanligvis at Gustav Mahlers 10. symfoni er «ufullendt». Men den er jo ikke det. Han etterlot seg en komplett, sammenhengende symfoni, rakk bare ikke å instrumentere alle fem satser. Etter hans død har mange forsøkt å etablere en fullt instrumentert, spillbar versjon på grunnlag av de etterlatte papirene. Den amerikanske forsikringsagenten Clinton Carpenter var først ute. Senere kom blant andre engelske Deryck Cooke og russiske Rudolf Barshai. Cooke var spesielt iherdig. Han prøvde fire ganger, og det er hans fjerde forsøk de fleste dirigenter velger i dag. Carpenters versjon er det aldri noen som velger. Bortsett fra Andrew Litton.

Litton hadde Carpenters versjon på programmet i 2001 da han dirigerte BFO for første gang. Det var ikke noen vellykket konsert. Carpenters Mahler virket eiendommelig tung og svulstig, litt som kitschy filmmusikk. I tillegg hadde BFO en meget dårlig dag og klarte aldri å få skikkelig løft i framføringen.

Men nå da? Nå da Litton og BFO tar Carpenters Mahler på programmet igjen? Vel, på konserten i går var det tydelig at BFO er et helt annet orkester enn den gangen for ni år siden – noe som Litton selvsagt har en stor del av æren for. Etter sju år som sjefsdirigent disponerer han i dag over et imponerende samspilt orkester. Det var sammenheng i framføringen, det var blankpussete klanger i messingblåserne, det var sterke strykere og flotte soloinnsatser i treblåserne. Og det var overveldende høy intensitet gjennom alle de åtti minuttene Mahlers 10. varte.  

Men selve verket har jo ikke endret seg siden den gangen i 2001.  Eller har det? Det virket nesten slik. Kanskje det var den solide orkesterinnsatsen som fikk det til å låte bedre denne gangen. I det minste virket Carpenters versjon av Mahlers 10. ganske overbevisende i går – helt fram til de to siste satsene der originalpartituret blir tynnere og Carpenter begynner å ta seg til rette med selvkomponert materiale og innmontering av bruddstykker fra Mahlers tidligere symfonier.

Med denne mastodonten på programmet er det ikke plass til mye annet, bare et kort, musikalsk kuriosum før pausen, en sats av en klaverkvartett komponert på midten av 1870-tallet. Mahler var 15 år da han skrev den – et lite stykke romantisk musikk med klang av Schumann, i går fint framført av BFOs Melina Mandozzi på fiolin, Ilze Klava på bratsj og Agnese Rugevica på cello. Pluss ikke minst en entusiastisk Andrew Litton på klaver

På hjemmebane

Bergens Tidende, 17.03.2010

In the Still of Night

Anna Netrebko og Daniel Barenboim

Deutsche Grammophon

Anna Netrebko synger russiske sanger

Siste gang den russiske turbosopranen Anna Netrebko beveget seg utenfor det sentrale operarepertoaret, var i 2008 med platen «Souvenirs» der hun kjørte dampveivals bortover en rekke spinkle østerrikske operettemelodier. Prosjektet var tydeligvis noe marketingsavdelingen i Deutsche Grammophon hadde uttenkt for å pleie hennes store, tysktalende publikum. På den nyeste platen virker hun betydelig mer komfortabel. Så er hun da også både språklig og uttrykksmessig på hjemmebane – med et knippe sanger av Rimskij-Korsakov og Tsjaikovskij opptatt live siste august i Salzburg med stødige Daniel Barenboim ved klaveret. Det er fremdeles vanskelig å forestille seg Netrebko synge lieder i Schuberts eller Schumanns intime format, men i de russiske sangene der det ofte kreves kraftige følelsesuttrykk kommer hennes store stemme og imponerende fraseringskunst helt til sin rett.  

Frisk karakter

Bergens Tidende, 17.03.2010

Beethoven: Klaverkonserter nr. 4 og 5

Till Fellner (klaver), Kent Nagano (dirigent) og Orchestre symphonique de Montreal

ECM

Skaper klarhet og ro

Den østerrikske pianisten Till Fellner spiller bare verk av ganske få komponister. På platene hører vi Bach, Mozart, Beethoven, Schubert og Schumann. I konsertsalen spiller han i tillegg den andre wienerskolen pluss et par samtidskomponister. Han følger med andre ord hovedsporet gjennom den europeiske musikkhistorien. Men det betyr ikke at han er musikalsk konservativ. Hans tolkninger har alltid en frisk, nåtidig karakter – som her hvor det gjelder Beethovens to siste klaverkonserter. Fellner følger musikkens romantiske, frie strøm gjennom alle brå kast. Og bevarer likevel hodet kaldt slik at han får klaverstemmen til å tale med uvanlig klarhet og ro midt i tumultene. Platen er innspilt i 2008 i forbindelse med en konsertturne med Kent Naganos fine Montrealorkester. For tiden er Fellner på nye turneer der han spiller alle Beethovens klaversonater. Det kan det bli spennende plater av.

Storhetsdrømmer

Bergens Tidende, 17.03.2010

Un jour si blanc

François Couturier, klaver

ECM

Innadvendte improvisasjoner

Ifølge den franske pianisten François Couturier er platen tenkt som en spasertur gjennom en ideell verden bebodd av folk som Baudelaire, Rimbaud, Miró, Kandinsky, Klee, Schubert og Bach. Det er med andre ord ganske alvorlige saker, dette. En skikkelig ECM-plate. Men man trenger faktisk ikke ha master-grad i europeisk kulturhistorie for å høre at musikken på platen ikke helt matcher de selvhøytidelige notene i tekstheftet. Couturiers korte improvisasjoner er basert på et nokså begrenset musikalsk materiale og virker både bleke og retningsløse. Og veldig lite kommuniserende. Det er ekkoer av Debussy, det er litt moderne jazzklaver, det er forsiktig flørt med modernistiske dissonanser. Av og til er det noe som klinger interessant, avsnitt der musikken plutselig begynner å røre på seg. Men det meste av tiden sitter Couturier og klimprer innadvendt og selvforelsket. Og drømmer at han er like stor og betydningsfull som forbildene sine.

Funky

Bergens Tidende, 10.03.2010

Truth Be Told

Mark Egan

BHM Productions

Mark Egan rister huset

Tiden går. Det er etter hvert 30 år siden Mark Egan sto i Pat Metheny Group og imponerte verden med forrykende virtuose soloer på fretless el-bass. Siden har han spilt med de fleste store navn i fusion-feltet og vært med på et utall av plater. På den siste av hans plater i eget navn, Truth Be Told, har han samlet fire jevnaldrende musikere med samme musikalske bakgrunn som han selv – saxofonisten Bill Evans, trommeslageren Vinnie Colaiuta, perkusjonisten Roger Squitero og keyboardisten Mitch Forman. Låtmaterialet er på grensen til det spartanske, oftest ikke mer enn en nødtørftig ramme av korte melodiske riffs. Det er den stødige grooven i bunnen det dreier seg om. Det koker og det bobler og det syder fra Egan og slagverkerne. Det kommer lange, skeive utbrudd fra Evans og Forman. Og av og til stiger Egan selv fram av dampene og får huset til å riste med en av sine bustete, funky soloer. At det egentlig er godt voksne herrer som spiller, merker man ikke.

Kuriositeter

Bergens Tidende, 10.03.2010

Suite Latina

Roar Engelberg og Stein-Erik Olsen

PFM

Musikk for panfløyte og gitar

De latinamerikanske gatemusikantene som inntar Torgallmenningen hver sommer, kan få selv de mest hardføre blant oss til å løpe skrikende bort. Men kombinasjonen panfløyte og gitar trenger faktisk ikke låte så ille. Det demonstrerer Roar Engelberg og Stein-Erik Olsen på denne platen der de, fint samstemt, framfører verk av argentinske Máximo Diego Pujol og Astor Piazzolla pluss en suite av den spanske 1600-tallskomponisten Gaspar Sanz. Det er snakk om musikalske kuriositeter, om bearbeidninger og transkripsjoner som, ifølge Engelberg,  noen ganger ligger på grensen av hva som er teknisk mulig på panfløyte.  Likevel klarer han å spille like raskt og flytende som på en tverrfløyte, og han bruker instrumentets markante, hule lyd til å gi musikken farge og karakter med guttural, hes klang i dybden og klagende, bøyelige linjer i høyden. Kanskje ikke en plate man vender tilbake til, men hyggelig så lenge den varer.

Musikk, først og fremst

Bergens Tidende, 03.03.2010

Orkesterverk av Hjalmar Borgstrøm

Simax

Musikk med mer enn historisk interesse

Platene med glemt norsk musikk kommer på løpende bånd for tiden. Denne uken gjelder det musikk av Hjalmar Borgstrøm. Han var en sentral komponist i de første tiårene av 1900-tallet, men etter hans død i 1925 forsvant verkene fra repertoaret. Etter 2000 er de begynt å dukke opp igjen. Simax utga en av Borgstrøms operaer i 2002, og her kommer nå to symfoniske dikt og en fiolinkonsert – tre strenge, litt tørre og veldig formbevisste verk, inspirert av Wagner, Bruckner og Strauss. De tolkes overbevisende av dirigenten Terje Boye Hansen, Norrlandsoperaen Symfoniorkester og fiolinisten Jonas Båtstrand. I tillegg medvirker pianisten Nils Anders Mortensen i et av de symfoniske diktene. At det er snakk om tre stykker programmusikk som litt naivt forsøker å «fremstille» store filosofiske og religiøse temaer genererer egentlig ikke. Dette er først og fremst musikk – musikk med mer enn historisk interesse.

Kontrakten

Musikkommentar, Bergens Tidende, 03.03.2010

Forrige lørdag var jeg på premieren til «Figaros bryllup». Eller var jeg? Jeg skrev iallfall en anmeldelse som sto på trykk i avisen neste dag. Men hadde jeg faktisk fått med meg hele operaen, alle fire akter? Noen lesere lurte så mye på dette at de ringte kulturredaksjonen for å få svar. De hadde nemlig sett at min plass sto tom etter pausen.

Vel, forklaringen er enkel og prosaisk: Jeg byttet plass. Etter pausen satte jeg meg sju rader lenger bak i salen. Og så resten av Figaro, hvert bidige sekund av Kasper Holtens tøysete oppsetning. Jeg fikk også med meg framkallelsene og den obligatoriske, stående Bergensapplausen før jeg sprang av gårde for å skrive anmeldelse.

Men takk for oppmerksomheten! Jeg er ganske rørt over denne uventede interessen for min ringe person. Kanskje jeg burde vifte med et rødt flagg neste gang jeg drister meg til å bytte plass i Grieghallen? På den annen side: Skulle dette egentlig være nødvendig? La meg heller si, en gang for alle: Jeg har aldri noensinne anmeldt en konsert eller en opera jeg ikke har hørt og sett. Og jeg kommer aldri til å gjøre det.

Ikke alle anmeldere har det slik. Jeg skal nøye meg med et berømt, dansk eksempel, historien om Jørgen Leth som en gang tidlig på 1960-tallet anmeldte en stor, internasjonal jazzkonsert i København og blant annet skrev en svært negativ kritikk av Roland Kirks kvartett. Vi som var på konserten, lo rått da vi leste avisen neste dag. For Kirk hadde slett ikke spilt. Det var en lang konsert med mange forsinkelser underveis, og da det ble Kirks tur sist på kvelden, hadde han oppholdt seg så lenge i baren at avdelingen hans måtte avlyses. Leth unnskyldte seg med at avisen hadde tidlig deadline, og at han jo for øvrig hadde hørt Roland Kirk året før. Men anmelderkarrieren hans tok ikke riktig av etter dette.

Det ligger kanskje et poeng i at Jørgen Leth ble dikter, og at han senere også laget eksperimentalfilmer i grenselandet mellom fakta og fiksjon. Diktere kan tillate seg slike eksperimenter. Anmeldere kan ikke det. De har en kontrakt med leserne. Har man ikke vært på den konserten man anmelder – da har man brutt kontrakten, da har man gått over grensen og befinner seg langt inne i fiksjonens verden. Og da hjelper det fint lite at man kanskje har hørt orkestret tidligere, eller at man kjenner verket, dirigenten og solisten fra før og tror man kan forestille seg hvordan konserten var. Den konserten man ikke hørte.

Enhver framføring er unik. Alt blir alltid helt annerledes enn man kunne forvente på forhånd. Og det er nå en gang den konkrete framføringen, det unike, det annerledes, som skal anmeldes – ikke anmelderens fantasier om hva som kunne være skjedd på en konsert der han eller hun ikke var til stede. Leserne forventer – og har krav på å få – en vurdering av hva som faktisk skjedde der og da. Jeg holder min del av den kontrakten. Bare så det er sagt.

Kultivert

Bergens Tidende, 03.03.2010

Jesper Bodilsen
Short Stories For Dreamers

Stunt Records

Nordisk gruppe med uproblematisk, akustisk musikk

Den unge, talentfulle danske bassisten Jesper Bodilsen er ute med en plate under eget navn der han spiller i vekslende kombinasjoner med svenske Ulf Wakenius på diverse gitarer, svenske Peter Asplund på trumpet og flygelhorn og finske Severi Pyysalo på vibrafon og melodica. Ni numre med uproblematisk, akustisk musikk som er lett å like, lett å nynne med på, lett å glemme. Ni numre med enkle, elskverdige improvisasjoner over enkle, elskverdige melodier. Det meste av materialet er skrevet av Bodilsen og Wakenius. Det er bossa nova i luften, det er duft av Django, det er assosiasjoner til fransk populærmusikk på 1930-tallet og til barmusikken på et Hilton-hotell. Alt er veldig, veldig avdempet og veldig, veldig diskret. Fotokunsten på coveret er like kultivert og uinteressant som musikken – som på sin side er så høflig selvutslettende at man knapp merker at platen er slutt.