Musikalsk oppussing

Bergens Tidende, 27.11.2013

Musikk / Klassisk

Brahms: The Symphonies

Gewandhausorchester Leipzig 

Riccardo Chailly

Decca

Chailly fjerner hundre års avleiringer fra Brahms’ symfonier

Det er 30 år siden Riccardo Chailly sist spilte inn de fire Brahms-symfoniene. Den gangen var han sjefsdirigent for Concertgebouw-orkesteret i Amsterdam. Nå har han innspilt dem igjen, denne gangen med Leipzig Gewandhausorchester som han har ledet de siste 8 årene. Og mye er annerledes nå – ikke bare sammenlignet med hans egne, gamle innspillinger. Leipzig-versjonen skiller seg fra det meste annet på markedet. Den tegner kanskje ikke et totalt nytt bilde av de fire symfoniene, men den trekker frem noe vi har glemt, noe som ligger i partiturene, men som er blitt tildekket i årenes løp.

Brahms forbindes vanligvis med overdådige orkesterklanger og yppige melodier. Chailly stiller spørsmål ved dette. Fremførelsestradisjonen har skapt et vakkert bilde, sier han, men den har også plettet Brahms’ partiturer. Selv har Chailly satt seg fore å gå tilbake og fjerne «hundre års avleiringer».

Andre moderne dirigenter har vært ute i samme ærend – Nikolaus Harnoncourt og Roger Norrington, for eksempel. Men det er neppe noen som har gått så radikalt til verks som Chailly. Han har så å si sandblåst symfoniene og avdekket glemte mønstre og farger under avleiringene. Orkesterklangen er gjennomsiktig: Uansett hvor vi er i partituret, står alle orkestrets instrumenter klart og nærværende. Den massive klangen er avløst av en finstemt palett der varme strykere blander seg med strålende messing og syngende treblåsere. Brahms’ imponerende kontrapunktiske linjeføringer står knivskarpt. Vi hører selv de fineste, nesten umerkelige innsatsene, og orkesteret følger alle partiturets dynamiske utsving til punkt og prikke.

Mens mange dirigenter satser alt på å komme frem til de store effektene hos Brahms, overholder Chailly partiturenes tempoanvisninger. Han setter et grunntempo og bygger opp store buer med fremadrettet intensitet. Og han markerer med kirurgisk presisjon de spenningene som oppstår når Brahms lar instrumentgrupper spille opp mot hverandre i ørsmå rytmiske forskyvinger.

Selvsagt er det også flotte melodier, romantiske følelsesutbrudd og høstlige, pastorale naturstemninger på disse platene. Men Chailly og hans Gewandhausorchester viser oss først og fremst komponisten Brahms – en moderne komponist som behersket alle musikalske virkemidler og som utviklet små musikalske celler til overveldende klanglige og melodiske konstruksjoner.

Trenger verden disse evinnelige gjeninnspillinger av klassikerne? Spørsmålet dukker opp med jevne mellomrom og utløser hissige avisdebatter. Chaillys gjeninnspillinger av Brahms-symfoniene besvarer spørsmålet i praksis. Bekreftende.

Det er tre plater i Brahms-boksen fra Decca. De to første rommer de fire symfoniene. På den tredje finner vi den Tragiske overturen, Haydn-variasjonene og andre orkesterverk samt en rekke sjeldenheter, blant annet hans egne orkestreringer av Liebeslieder-Waltzer pluss den opprinnelige versjonen av andre sats i hans første symfoni.

Hele verden i en symfoni

Bergens Tidende, 27.11.2013

Shostakovich: Symphony No.4

Vasily Petrenko

Royal Liverpool Philharmonic Orchestra

Naxos 

Petrenko avslutter sin Sjostakovitsj-serie på Naxos

I løpet av de siste årene har Valery Petrenko, Oslofilharmoniens nye sjefsdirigent, spilt inn alle Sjostakovitsjs 15 symfonier sammen med Royal Liverpool Philharmonic Orchestra. At platene ikke har vært mye omtalt her hjemme, er egentlig synd. For det er en god serie – selv om noen av Petrenkos valg kan diskuteres, og orkesteret ikke alltid er i toppform.   

Siste plate kom nå i høst – en innspilling av Sjostakovitsjs symfoni nr. 4. Han skrev den i 1936, men siden han nettopp var blitt offentlig kritisert av Stalin, turde han ikke la den fremføre. Verden fikk først høre den i 1961, et kvart århundre senere.

Den fjerde symfonien er et av Sjostakovitsjs merkeligste, mest sammensatte verk – tre ubalanserte satser sprengfylt med stoff, musikk som spenner fra frysende ironi til dyp tragikk. Gjennom hele verket er det referanser til Gustav Mahlers andre og femte symfoni – som en slags markering av at Sjostakovitsj, som Mahler, prøvde å skape en symfoni som kunne romme hele verden.

Petrenko tegner denne verden opp i klare farger og former. Han understreker de musikalske ekstremene. Og han disponerer kreftene godt, sørger for at orkesteret har energi og styrke til å klare de turbulente passasjene. Det er fremdrift i tolkningen, et preg av uavvendelig skjebne. Og han klarer å lande orkestermaskinen uten at den forsonende avslutningen klinger naivt. Det er mange andre innspillinger på markedet, men Petrenkos versjon står seg i konkurransen. Og siden det er Naxos som utgir platen, er den i tillegg rørende billig.

Sorg, avskjed og håp

Bergens Tidende, 22.11.2013

Verk av Bach, Hartmann og Mozart

Masaaki Suzuki, dirigent

KorVest, Norges KorForbunds Ungdomskor og Sangstudenter fra Griegakademiet

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spennende møte med tidligmusikkeksperten Masaaki Suzuki

Siste plate i Masaaki Suzuki kritikerroste Bach-serie kom for et par uker siden. Hvor går veien videre nå for en musiker og dirigent som i flere tiår har vært forbundet med Bach og tidligmusikken? Hans konsert i går i Grieghallen forteller at han retter blikket fremover i musikkhistorien. Men han starter fremdeles med Bach, med motetten «Jesu, meine Freude» (BWV 227), et korverk som handler om å ta avskjed med det jordiske livet.

Suzuki satte sangerne for Kor Vest i sentrum bare støttet av et lite continuo-ensemble. Det ble en fin en avdempet Bach-tolkning med gjennomsiktige klanger og klar linjeføring, selv i den kompliserte dobbeltfugaen i sjette sats.

Herfra var det et voldsomt tidssprang frem til 1939 og tyske Karl Amadeus Hartmanns «Concerto funebre» for solofiolin og strykere. Men denne fritonale fiolinkonserten har en grunntone av fortvilelse og håp som minner om Bach-kantaten. BFOs konsertmester David Stewart spilte solostemmen og gikk gjennom et stort følelsesregister, fra den tyste, insisterende starten frem til den klagende, deklamerende slutten.

Etter pausen handlet det igjen om sorg og avskjed og håp, nå med Mozarts Requiem (KV 626). KorVest hadde følge av mange andre korsangere. Men selv om antallet sangere var mangedoblet, ble klangen aldri massiv. Suzuki tok med seg erfaringene fra tidligmusikken. Han valgte raske, elastiske tempi og satset på klarhet og skarpe kontraster i klangbildet. Koret gjorde fint rede for satsstrukturenog hadde av og til store, dramatiske utbrudd.

Foran orkestret hadde Suzuki en formidabel solistkvartett anført av Carolyn Sampsons strålende sopran. Thomas Walker sang tenorstemmen med operaaktig frasering og de to toppstemmene fikk solid støtte av Marianne Beate Kiellands mørke alt og Christian Immlers solide bass.

Alvorlige sanger

Bergens Tidende, 20.11.2013

Hanns Eisler: Ernste Gesänge, Lieder with piano

Matthias Goerne, Thomas Larcher og Ensemble Resonanz

Harmonia mundi

Formidabel tolkning av en lite kjent sangskatt.

Den tyske grafikeren Rainer Ehrt har laget et bilde som viser Freud, Einstein og Marlene Dietrich om bord på et stort dampskip. På landgangen står komponistene Hanns Eisler og Kurt Weill, sangerinnen Lotte Lenya, tolvtonemusikkens grunnlegger Arnold Schönberg og mange andre. Bildet heter «Emigranter, avreise» og stammer fra en serie om de tyske og østerrikske kunstnere og intellektuelle som flyktet fra nazistene på 1930-tallet.

Vi gjenfinner bildet på coveret til Matthias Goernes nye plate. For her er det emigranten Hanns Eislers musikk det dreier seg om, blant annet den såkalte Hollywood Liederbuch, de sangene Eisler skrev i sitt amerikanske eksil til tekster av Bertolt Brecht. Goerne spilte inn hele sangboken i starten av karrieren. Nå vender han tilbake og presenterer 17 av sangene igjen. Stemmen hans har flere farger nå, og mer dybde og autoritet. Det samme har tolkningene hans. Han synger fremdeles Eislers kantede melodier med sømløs frasering, men han henter frem et større følelsesregister. Han går ned i Brechts saklige, tørre dikt og finner emigrantens hjemlengsel under den tilsynelatende enkle, nøkterne overflaten.

De nye tolkningene utvider bildet av komponisten Hanns Eisler. Og platen trekker også frem andre, mindre kjente deler av hans verk. Goernes glimrende pianist Thomas Larcher gir for eksempel en ekspressiv tolkning av Eislers aller første opusnummer, en fritonal klaversonate skrevet i 1922 da han var elev hos Schönberg. I den andre enden av kronologien finner vi Eislers aller siste verk, «Ernste Gesänge», sju «alvorlige sanger» for baryton og strykere som ble ferdiggjort få uker før hans død i Østtyskland i 1962.

I en av sangene spør den østtyske forfatteren Helmut Richter om drømmen nå endelig blir oppfylt, drømmen om et liv uten angst. Diktets tittel «XX. Parteitag» refererer til det sovjetiske kommunistpartiets 20. kongress i 1956 da Nikita Khrusjtsjov startet oppgjøret med Stalin og stalinismen. Og på et vis danner denne kongressen bakgrunnen for alle Eislers «alvorlige sanger». Han sa selv om dem: «Man kan ikke alltid skrive optimistiske sanger, man må også i konkrete situasjoner beskrive, besynge eller referere opp- og nedturer». Det er glimt av optimisme og håp om et bedre liv i disse sangene, men først og fremst er det nedturer og sorg – kommunisten og idealisten Eislers sorg over tapte illusjoner, brutte idealer og forspilte muligheter.

I sangene vender Eisler så å si tilbake til sin eksperimentelle ungdom og skriver musikk i et grenseland der senromantikk og atonal ekspresjonisme kolliderer. Men når Goerne tolker og fargelegger sangene med sin store, uttrykksfulle stemme, klinger også hele 1800-tallets liedtradisjon med. Disse sangene hører hjemme i den store, sentraleuropeiske sangboken, de er skrevet i forlengelse av Schubert, Schumann og Hugo Wolf – det skjønner vi. En formidabel tolkning av en lite kjent sangskatt.

Musikkens melankoli

Bergens Tidende, 20.11.2013

The Image of Melancholy

Bjarte Eike

Barokksolistene

BIS

Når barometeret står på blues og tristesse

Bjarte Eike er jo egentlig barokkfiolinist, men en barokkfiolinist som er vanskelig å fastholde i den musikkhistoriske båsen. Som leder av Barokksolistene har han presset den gamle partiturmusikken mot grensene. Han har understreket tidligmusikkens lekende, improviserende momenter og fått gamle verk til å klinge som string swing. Og han har vært drivkraft i utallige prosjekter der tidligmusikken krysser over og blander seg med andre former og genrer, med folkemusikk, med elektroniske klanger.

Det er trøkk på Bjarte Eike. Og så skruer han plutselig tempoet ned, finner en annen, saktere puls og utgir en plate der han og Barokksolistene i felleskap dyrker musikkens melankoli.

Det er tradisjon for slikt i den eldre musikkhistorien – vemodige, tårefylte sanger fra renessansen, religiøse klagesanger fra barokken og så videre. På platen «The Image of Melancholy» får vi for eksempel John Dowlands uoppslitelige «Flow, my tears», en serie stykker av Dowlands kollega Anthony Holborne, en Klag-Lied av Buxtehude og mye mer. Og inn i mellom demonstrerer Eike og musikerne hans at vi kan finne samme stemningsleie i norske bånsuller og en svensk brudemarsj.

Det er langsom musikk. Og barometeret står konstant på blues og tristesse. Men Eike og Barokksolistene klarer å gi hvert nummer en egen vri, en selvstendig identitet. Sopranen Berit Norbakken Solset synger de gamle sangene vemodig og ukunstlet. Og bratsjisten Milos Valent smeller til med en slovakisk folkesang som kanskje er melankolsk, men som høres svært humørfylt ut.

Fra platearkivet

Bergens Tidende, 13.11.2013

Chopin

Claudio Arrau

Philips

I tekstheftet til Nils Henrik Asheims nye Chopin-plate blir Claudio Arrau nevnt som et eksempel på at mazurkaene også ofte mangler i samleutgivelser. Det er helt rett. Du finner ingen mazurkaer i boksen med Arraus samlede innspillinger av Chopin. Til gjengjeld finner du stort sett alt annet – klaverkonsertene, preludiene, valsene, balladene, osv. Sju cd-er med Chopin spilt av en av forrige århundres største pianister. Innspillingene stammer fra 70- og 80-årene, men selv om Arrau var åtti da han laget de siste, er det ikke noe old school over tolkningene hans. Han spiller lysende klart, gjør rede for alle tekstlige detaljer og løfter musikken med fabelaktig teknikk.  Presist og usentimentalt.

Den lokale lyden

Bergens Tidende, 13.11.2013

Mazurka

Researching Chopin

Nils Henrik Asheim

Lawo Classics

Alternative klangbilder i Chopins musikk

  

Svenske Andreas Eklöf og Mats Persson lager lydkunst på et klavikord fra 1700-tallet. András Schiff innspiller sene verk av Beethoven på et hammerflygel bygget i Wien omkring 1820. Og Lawo utgir en plate der Nils Henrik Asheim spiller Chopin på et Collard & Collard taffelpiano fra 1830-årene. Tre utgivelser i løpet av et par uker er kanskje for lite til at vi kan snakke om en trend. Men disse platene – og flere andre fra de senere årene – vitner i alle fall om en stigende interesse for lyden av gamle klaviaturinstrumenter.

Schiff snakker om klavermusikkens «globalisering» i Steinway-flygelenes tidsalder. De nye platene dyrker det «lokale», kunne vi si, det annerledes, de alternative lydbildene som oppstår når musikken spilles på gamle lydsvake instrumenter i intime rom. 

I Asheims tilfelle dreier det seg altså om Chopin. I 2010 utga han og Gjertruds Sigøynerorkester sine frie, folkemusikalske tolkninger av en håndfull mazurkaer og fikk Spillemannsprisen for det. På den nye platen sitter han alene ved det gamle taffelpianoet på Ulefos Hovedgaard i Telemark og spiller alle mazurkaene.

«Når du spiller på dette instrumentet, kommer du så nær strengene at det føles som å stryke hånda over dem», skriver Asheim i tekstheftet. Og understreker hvordan de ulike seksjonene av klaviaturet gir ulike klang. «Høyre hånd er en fiolin, venstre hånd en gitar, eller det hele er en harpe».

Det er en veldig annerledes Chopin vi hører på denne platen. Asheims tolkninger har det frie, improvisatoriske drivet og den deklamatoriske gestikken vi forventer av musikken, men vi hører også materialets motstand, anstrengelsene som må til for å få det gamle instrumentet til å lystre og gi lyd. Det er noe veldig fysisk over disse tolkningene, et klanglig nærvær. Og en sår melankoli.

Fra komedie til tragedie

Bergens Tidende, 03.11.2013

Beethoven: Fidelio

Regi: Oskaras Korsunovas

Scenografi: Gintaras Makarevicius

Musikalsk ledelse: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

KorVest og Bergen Filharmoniske Kor

Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Musikalske forvandlinger i Beethovens Fidelio 

Fidelio er den eneste operaen Beethoven noensinne skrev. Han strevet med den. Ikke bare skrev og forkastet han en hel haug med ouverturer, han skrev også tre ganske ulike versjoner av den, en i 1805, en i 1806 og en i 1814. Og fikk den likevel ikke til å falle helt på plass. I en moderne operahistorie leser vi at Fidelio er «et forrevet monument over tyskspråklig operas forvirrede tilstand i en overgangsperiode».

Forvirring er det i alle fall i versjonen fra 1814, den som vanligvis oppføres i dag, og som også Bergen Nasjonale Opera presenterte i går. Det starter med forvekslinger i et spansk fengsel. Unge Jaquino elsker Marzelline, fangevokteren Roccos livlige datter. Hun elsker dessverre Fidelio, og Fidelio er i virkeligheten Leonore, en forkledd kvinne som har fått seg jobb i fengselet for å redde frihetskjemperen Florestan, mannen hennes som den onde guvernør Pizarro har kastet i fangehullet uten lov og dom.

Ganske mye av første akt går med kryssende kjærlighetserklæringer. Og så glemmer Beethoven plutselig Marzelline og Jaquino. Og resten av operaen handler om Leonore og Florestan, og om den spanske kongens minister, Don Fernando, som redder Florestan i siste liten og straffer guvernør Pizarro. Kort sagt: Det starter som et komisk syngespill i 1700-tallsstil og det slutter som en opera i det som skulle bli 1800-tallets store tyske, tragisk-heroiske tradisjon. Er det mulig å få dette til å henge sammen? Det er spørsmålet som alle fremføringer sliter med å finne svar på.

Litauiske Oskaras Korsunovas som har regissert Fidelio for Bergen Nasjonale Opera, ser på en måte bort fra problemet. Han velger den tradisjonelle løsningen og satser alt på det heroiske frihetstemaet. Det betyr at hovedvekten i fremføringen ligger i andre akt, mens første akt fungerer som en ganske lang opptakt der konfliktene og persongalleriet etableres. Men selv om de to aktene på det regimessige planet fungerer som relativt adskilte elementer, blir forvandlingen fra komedie til tragedie likevel forberedt og gjennomført i første akt - med musikalske midler. For mens Trine Wilsberg Lund og Thorbjørn Gulbrandsøy synger Marzelline og Jaquino lett og elegant, i fin diverterende stil, brenner den imponerende engelske sopranen Rachel Nicholls hele tiden igjennom all munterheten med flott, kraftig stemme og et enormt uttrykksregister. Og demonstrerer allerede fra starten at Leonore-figuren er musikkhistoriens første dramatiske sopran, en forløper for Wagners store heltinner.

Den koreanske bassen In-Sung Sim som synger Rocco, peker på samme måte fremover. Og da Daniel Kirch gjør sin entré i andre akt og synger Florestan som en flott Wagnersk heltetenor, er det ikke lenger noen tvil. Vi har definitivt forlatt det enkle syngespillet og er kommet inn i det moderne musikkdramaets verden.

Andrew Litton og Bergen Filharmoniske Orkester legger solid akkompagnement gjennom hele forløpet. Og KorVest og Bergen Filharmoniske Kor spiller en aktiv rolle - med flott tolkning av det berømte fangekoret i slutten av første først akt og med triumfkoret i andre akt iscenesatt som fargerikt rosetog.

Tilbake til Bach

Bergens Tidende, 03.11.2013

Bach: Kantaten

Christine Schäfer

Berliner Barock Solisten

RIAS Kammerchor

Sony

Christiane Schäfers andre plate for Sony

Det er ikke bare Leif Ove Andsnes som er gått over til Sony. Etter at det store plateselskapet for et par år siden begynte å satse på klassisk musikk igjen, er det blitt underskrevet mange nye kontrakter. Blant annet har mange kjente, tyske kunstnere fått husly hos Sony. Sopranen Christiane Schäfer er en av dem.

Hennes første plate for Sony kom i 2011. Den het «Arias» – og, ja, det var arier på den. Men noen helt vanlig arieplate var det dog ikke snakk om. For mens andre sangere lager arieplater med highlights fra en enkelt komponist eller en avgrenset musikkhistorisk periode, valgte Schäfer å sette sammen en plate som musikkhistorisk sett spente fra barokk til senmodernisme, en plate som startet med Händel og sluttet med Messian og som underveis var innenom Verdi, Richard Strauss og Schönberg.

Schäfers «Arias» var en slags kunstnerisk selvangivelse. For hun er en sangerinne som det alltid har vært vanskelig å plassere i tradisjonelle båser. Siden debuten i 1990 har hun sunget alt mellom himmel og jord – kantater, oratorier, operaer, konsertstykker, lieder. Og hun har dekket alle musikkhistoriske perioder fra barokken og fremover. I tillegg har hun deltatt i multimediale eksperimenter, og hun har også drevet med musikalsk «gender bending», for eksempel ved å ta tradisjonelle, tunge maskuline roller på repertoaret.

Men så kommer hun nå med en plate som er den rake motsetning til «Arias», en plate som bare rommer musikk av en enkelt komponist – tre kantater av Bach. På en måte er Schäfer her gått tilbake til begynnelsen, ikke bare til barokken, den eldste musikken hun arbeider med, men også tilbake til Bach som hun tidligere har sunget, blant annet i Helmuth Rillings store kantateprosjekt, men som ikke har vært på repertoaret hennes i de senere årene.

På den nye platen blir Schäfer akkompagnert av de spenstige Berliner Barock Solisten – et kammerensemble sammensatt av musikere fra Berliner Philharmoniker. Berliner-ensemblet spiller i tillegg to instrumentalstykker av Bach innimellom de tre kantatene.

Platen starter med en liten overraskelse: Bach skrev opprinnelig kantaten «Ich habe genug» (BWV 82) for basstemme, men her får vi den altså sunget av en sopran. I manuskriptet åpner Bach riktignok for at kantaten ikke nødvendigvis skal synges av en bass, men likevel virker det som om en sopranstemme blir litt for lett og skrøpelig i dette relativt solide verket, noe som kanskje også henger sammen med at den vakre oboen som vanligvis gir solisten motspill gjennom hele kantaten, her er forsvunnet og erstattet av en fløyte som ikke har samme store uttrykksregister.

«Mein Herze schwimmt im Blut» (BWV 199) fungerer betydelig bedre. Kantaten som ble funnet i 1911 på Det kongelige Bibliotek i København, fremføres slik Bach opprinnelig skrev den – som en livlig dialog mellom sopran og obo båret av et enkelt strykerakkompagnement. Og her kommer Schäfers lyse, moderne stemme helt til sin rett med lange, bevegelige fraseringer og slanke toppnoter.

Platen slutter med «Ich bin vergnügt mit meinem Glücke» (BWV 84), enda en kantate med sopran og obo i vakkert samspill. Og som ekstra attraksjon kommer RIAS Kammerchor og synger den flotte avsluttende koral, «Ich leb indes in dir vergnüget».