Et filmmusikalsk paradoks

Bergens Tidende, 29.10.2011

Charlie Chaplin: Modern Times

Dirigenter: Carl Davis og Halldis Rønning

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO imponerer i rollen som stumfilmorkester

Da Chaplins «Modern Times» hadde premiere i 1936, var det ti år siden Warner Bros. hadde introdusert lydfilmen, og fem år siden lydfilmen hadde seiret totalt i det meste av verden. Likevel valgte Chaplin å lage en stumfilm, i alle fall en film uten dialog og med heldekkende musikalsk akkompagnement – en film bygget på stumfilmens prinsipper, men innspilt med lydfilmens teknikk: Musikken ble lagt inn på filmremsens lydspor, og når filmen ble vist rundt om på verdens kinoer, hørte alle tilskuerne samme musikk hver gang, den musikken David Raksin hadde arrangert etter Chaplins skisser, og som Alfred Newman og filmselskapets orkester hadde spilt inn i studio.

I filmmusikkens og filmteknikkens historie er «Modern Times» et paradoks, en anakronistisk hybrid. På torsdag løste BFO på et vis tidsparadokset og flyttet filmen tilbake til den filmhistoriske perioden der den egentlig hører hjemme. Den ble vist på stort lerret i Grieghallen, men musikken var fjernet fra lydsporet og ble i stedet spilt av orkesteret i salen. Slik man gjorde det på stumfilmtidens store kinoer. 

Kveldens dirigent, amerikanske Carl Davis, er ekspert på slikt. Han har i etter hvert mange år drevet med framvisning av stumfilm akkompagnert av levende orkestermusikk. Men hva da med BFO?  Noen hevder at partituret til «Modern Times» er ett av de mest krevende i filmhistorien. I alle fall er det et klassisk filmpartitur med bøttevis av «mickey mousing»-effekter. Musikken er totalt synkronisert med Chaplins gestikk og de farseaktige begivenhetene på lerretet, noe som krever ustanselige skift av tempo og taktart og stemning. Under ledelse av Davis klarte BFO-musikerne denne oppgaven som om de aldri hadde bestilt annet.  De fulgte alle svingene i handlingsforløpet, fikk de dramatiske poengene fram, og spilte samtidig så diskret at musikken hørtes ut slik man sier at filmmusikk alltid burde fungere: Den ligger i bakgrunnen, den anslår stemninger, den markerer scenenes utstrekning og tempo, den understreker handlingen – men egentlig hører man den ikke. For den er ikke skrevet for å bli hørt, den er ikke en selvstendig musikalsk komposisjon, men er et integrert element i en større, filmatisk helhet.

Carl Davis, som fyller 75 i disse dagene, er ikke bare spesialist på framførelse av stumfilmmusikk, han er selv en effektiv filmkomponist. Og kvelden sluttet med at Halldis Rønning og BFO spilte robuste konsertversjoner av hans musikk til blant annet «The World at War», «Champions» og – ikke minst – «Pride and Prejudice», BBCs populære Jane Austen-filmatisering fra 1995.    

Kontrast og sammenheng

Bergens Tidende, 26.10.2011

Duo Gazzana

Five Pieces

Natascia Gazzana, fiolin

Raffaella Gazzana piano

ECM New Series

Interessant platedebut

Platene i ECMs New Series er vanligvis konstruert som gode, intelligente konsertprogrammer der verkene er valgt ut med øre for musikalske kontraster og uventede sammenhenger. Et av de siste eksemplene i så måte er «Five Pieces», platedebuten til de to italienske søstrene Gazzana. Umiddelbart virker sammenstillingen av så forskjellige komponister som Takemitsu, Hindemith, Janáček og Silvestrov kanskje litt eiendommelig, for ikke å si søkt, men etter hvert skjønner man at de likevel har noe å si hver andre, i alle fall nettopp i de verkene som er valgt ut her. For Takemitsus Messian-inspirerte ungdomverk «Distance de fée» fra 1950-åra, ligger verken tidsmessig eller musikalsk langt fra Hindemiths fiolinsonate fra 1935. Og det går forbindelseslinjer bakover fra Hindemiths kantete melodikk til folketonene i Janáčeks fiolinsonate fra 1914. Søstrene Gazzanas nøkterne, saklige spillestil passer best til Takemitsu og Hindemith, men de har også taket på de romantiske dragene hos Janáček. At platens siste verk, Silvestrovs «Five Pieces» (2004), faller flatt til jorden, er nok ikke deres, men komponistens skyld.

Sin egen herre

Bergens Tidende, 26.10.2011

Eyolf Dale

Hotel Interludes

Curling Legs

Pianodebut i krevende soloformat

Pianisten Eyolf Dale er trippelplateaktuell for tiden. Han var med på Hayden Powells «The Attic» som vi anmeldte for et par uker siden. En duo-plate med saksofonisten André Roligheten er nettopp utkommet. Og inn imellom har Dale utgitt sin første plate i eget navn, en plate i det krevende soloformatet. «Hotel Interludes» rommer ni improviserte forløp spilt med fulltonende flygelklang og utnyttelse av hele instrumentets register. På tre av numrene har Dale i tillegg preparert de dype oktavene slik at det høres ut som om han akkompagnerer sig selv på kontrabass. Det er imponerende klaverteknikk på platen. Pluss en sprudlende musikalsk fantasi som utvisker grensene mellom jazz og andre musikkgenrer. For Dale låner fritt fra hele det siste hundreårets klaverhistorie. Det er klang av fransk impresjonisme på platen, det er tunge Mussorgskij-akkorder, det er ekkoer av Ligetis frenetiske etyder. Men først og fremst er det en personlig tone som klinger igjennom det eklektiske vevet. Når det gjelder de store jazzforgjengerne på feltet, sokner Dale kanskje mest til Brad Mehldau, men han er sin først og fremst sin egen herre.

Lisztomania

Musikkommentar, Bergens Tidende, 26.10.2011

På lørdag, 22. oktober, passerte vi selve Liszt-dagen, 200-året for hans fødsel i 1811. Vi er på tampen av jubileet. Og det kommer fremdeles nye jubileumsplater.

Franz Liszt var 1800-tallets største pianist. Og en av sin samtids mest berømte mennesker. Begrepet superstar var ikke oppfunnet den gang, men Liszt var nettopp dette, en av de første av slaget. «Lisztomania», tittelen på regissøren Ken Russels film om ham, oppsummerer presist den nærmest hysteriske dyrkelsen av ham. Hvor han enn kom fram, ble han hyllet som en konge. Han var omgitt av fans og groupier av begge kjønn. Gjenstander han hadde rørt ved, ble oppbevart og tilbedt som relikvier. Sprengte strenger fra hans klaverer ble samlet opp og gjort om til smykker.

Eksentrisiteten, skandalene, hysterien har alltid skygget for pianisten og komponisten Liszt. Platene som er kommet i jubileumsåret har vært en anledning til å skyve noe av alt dette til side og sette musikken hans i forgrunnen. Og mer generelt har jubileet vært en anledning til å gjenoppdage noen av de forbindelseslinjene som går fra vår tids musikkliv tilbake til Liszt og hans revolusjonære virke på 1800-tallet

Det er primært komponisten Liszt som feires på de nye platene. Annerledes kan det ikke være. Men i komposisjonene hører man også sporene av pianisten Liszt, den unge pianisten som på 1830- og 1840-tallet revolusjonerte tidens klaverteknikk og skapte det som skulle bli den moderne spillestilen. De fingersetningene han innførte den gang, og som hans elever ga videre, er fortsatt i bruk. Viderekomne klaverelever sliter fortsatt med å lære de fryktinngytende «Liszt-oktavene» og alle de andre pianistiske effektene han utviklet.

I 1837 ga Liszt konsert på La Scala i Milano for tre tusen mennesker. Med begivenheter som denne, endret han klaverets stilling i musikklivet. Han flyttet instrumentet ut av aristokratiets salonger og borgerskapets intime dagligstuer og skapte den moderne, offentlige konsertinstitusjonen der pianisten spiller for et stort publikum, i store saler, med stor flygelklang. Det var også på slike konserter han utviklet hva han selv kalte «recitals», blandete programmer der verk av forskjellige komponister ble brakt til å «resitere» og snakke sammen. Og Liszt var den første som spilte alle verk på en konsert etter hukommelsen.

Liszt revolusjonerte ikke bare klaverteknikken og konsertinstitusjonen. Han endret også forholdet mellom dirigent og orkester. Da han en kort periode på 1850-tallet virket som gjestedirigent for store europeiske orkestre, kommuniserte han med musikerne på en oppsiktsvekkende ny måte, med det kroppsspråket som med tiden er blitt standard. Han brukte sjeldent taktstokk, og han markerte ikke taktslagene, han formet de melodiske frasene med hendene. Og i motsetning til de tradisjonelle, stift takterende dirigentene demonstrerte han med hele kroppen og med ansiktsuttrykket sitt hvordan musikken skulle klinge.

Liszt var «larger than life», en superstar, en posør. Men også en stor kunstner som endret musikkhistorien og skapte musikalske institusjoner som fremdeles fungerer. 

Røverkjøp

Bergens Tidende, 19.10.2011

Luciano Berio: Sequenzas

Ensemble Intercontemporain

Deutsche Grammophon

Overdådig lansering av ny billigserie

Tjue dobbeltcd-er med gjenutgivelser av store innspillinger: Slik lanserer Deutsche Grammophon sin nye billigserie Duo. Her er de fire Brahms-symfoniene med Karajan og Berlinerne; her er Sinopolis intense tolkning av Schumanns symfonier med Statskapelle Dresden. Og Mozarts fiolinkonserter med Perlman og Wienerfilharmonikerne. Her er Chopins Nocturner med Maria João Pires, Beethoven-sonater med Pollini, Händels Messias med McCreesh og Gabrieli Consort. Pluss mye, mye mer. Tjue dobbeltcd-er stappfulle av stor musikk og store tolkninger. Mange av innspillingene er relativt nye. Som for eksempel Berios solostykker «Sequenzas» med Ensemble Intercontemporain som kom i 1998. Den gang kom de i en boks som kostet en herregård. Nu får du dem til en veldig rimelig pris. I norske nettbutikker koster Duo-platene ca. 140 kr. Og hvis du bestiller dem i utenlandske nettbutikker, kan du få dem i postkassen for under 80 kr. Inklusive porto.  

Uventede forbindelser og sammenhenger

Bergens Tidende, 12.10.2011

The Liszt Project

Pierre-Laurent Aimard, klaver

Deutsche Grammophon

Pierre-Laurent Aimard spiller Liszt inn i det 21. århundre

Det er riktignok tre måneder igjen av 2011. Men mon ikke vi allerede nå kan si at Pierre-Laurent Aimards nye plate er Liszt-årets viktigste begivenhet?

«The Liszt Project» er et konsertprogram som Aimard har turnert med en stund, og som i vår ble spilt inn i Wien. Resultatet er blitt en temmelig uortodoks utgivelse, to cd’er der Liszts musikk hele tiden konfronteres med samtidige og – især – senere komponister.

Den første cd’en slutter med Liszts klaversonate i en sats (S. 178), men før vi kommer så langt har Aimard spilt en rekke kortere Liszt-stykker innimellom andre klaversonater – også de i en sats – signert Richard Wagner, Alban Berg og Alexander Scriabin. Det musikalske slektskapet mellom Liszt og Wagner er velkjent. Men slik programmet er konstruert, får Aimard også fram mer uventete forbindelser. Han viser for eksempel at åpningstemaet i Bergs sonate bærer i seg et minne om Liszts korte «Nuages gris». Og mer generelt trekker han linjer framover fra Liszts fargerrike, ekspansive harmonikk til Bergs og Scriabins dissonante senromantikk.

På den andre cd’en er det især verk fra Liszts «Années de pèlerinage» som er i spill. Aimard demonstrerer her de klanglige forbindelsene mellom Liszts «Les Jeux d'eaux à la Villa d'Este» og Ravels «Jeux d'eaux», og han viser at Messians koloristiske fugleimitasjoner har en historisk forgjenger i Liszts meditasjoner over Frans av Assisi. Også på denne platen er det overraskende sammenstillinger – som for eksempel når Aimard finner spor av Liszt i en enkel klagesang av Béla Bartók.

På de to platene peker Aimard ut alle de veiene som Liszt åpnet for ettertiden. For å lykkes med et prosjekt som dette, trenges det ikke bare musikkhistorisk overblikk og fantasi, det kreves også høy pianistisk standard. Aimard som i hele første del av karrieren var Boulez’ og de andre modernistenes foretrukne pianist, har hva som kreves. Og kanskje det nettopp måtte en slik pianist til for å fjerne den aura av sirkus og varieté som alltid har vært knyttet til superstjernen Liszts navn.

Aimards Liszt er en komponist man sjeldent hører. I dag er det fremdeles mange pianister som viderefører den gamle oppførelsespraksis og spiller Liszt med vill rubato og stor patos slik at musikken av og til høres ut som stumfilmsakkompagnement. Aimard spiller derimot Liszt saklig, nøkternt, krystallklart, ofte nesten hardt og skarpt. Han demonstrerer Liszts musikkhistoriske betydning. Og spiller ham samtidig inn i det 21. århundre

Krisemaksimering

Bergens Tidende, 01.10.2011

Verk av Alma og Gustav Mahler

Angelika Kirchschläger, mezzosopran

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Alma og Gustav Mahler på konfliktfylt stevnemøte i Grieghallen

Østerrikske Angelika Kirchschlager hadde fem sanger av Alma Mahler med på sin oppsiktsvekkende debutplate i 1997. Og har hatt dem på repertoaret siden. På torsdag hørte vi henne synge dem i Grieghallen, ikke med det originale klaverakkompagnementet, men i den finske dirigenten Jorma Panulas diskrete arrangement for kammerorkester. Fem sanger skrevet omkring 1900.

Hva om Alma Mahler hadde fått mulighet for å forfølge sine musikkinteresser i ekteskapet med Gustav Mahler. Var hun blitt en stor komponist? Vanskelig å si. Bare ganske få av hennes sanger er bevart. De fem som Kirchschläger sang på torsdag, beveger seg i et avdempet senromantisk landskap uten større harmoniske eller melodiske utsving. Man hører spor av Hugo Wolf og av Almas musikklærer, Alexander von Zemlinsky. Men også av operette og lettere musikk. Det er sanger som klinger veldig tidstypisk, veldig fin de siècle. Og som ble blendende framført av Kirchschlager, med lett, bevegelig stemme, wienerisch diksjon, og et uttrykk preget av bittersøt vemod og ungdommelig forventning. Absolutt interessant og hørverdig. Men litt som å skyte spurv med kanoner. Når Angelika Kirchschläger, en av tidens største mezzosopraner, endelig kommer til Bergen, hadde man gjerne hørt henne synge noe mer substansielt. 

På den annen side: Et større verk var det ikke rom for denne kvelden der resten av programmet var viet Gustav Mahlers halvannen time lange sjette symfoni med danske Thomas Dausgaard i spissen for et massivt forsterket BFO. Dausgaard er vel ikke en dirigent man umiddelbart forbinder med Mahler, så det var en viss spenning knyttet til framføringen. Og spenning ble det. For alle pengene. Allerede fra de første taktene var det klart at dette ville bli en tolkning med vekt på konflikt og kollisjon. Der Mahler skriver seg ut mot musikkens – og musikernes – grenser, forhøyer Dausgaard innsatsen, og driver konstant krisemaksimering. Her var det ingen forsøk på å glatte Mahler ut og forsone de indre musikalske motsetningene i verket. Det ble en veldig rå og røff versjon av den sjette der orkestrets grupper og solister ble presset fram i steil konfrontasjon mot hverandre. Ikke en framføring for sarte nerver. Men kanskje en tolkning som bedre enn mange andre fra de senere årene fikk fram den storslåtte galskapen i Mahlers musikalske prosjekt.      

Attraksjoner

Musikkommentar, Bergens Tidende, 05.10.2011

Tidens operaforestillinger får meg noen ganger til å tenke på film, stumfilm. Nærmere bestemt på det fenomenet som den amerikanske filmviteren Tom Gunning kaller «cinema of attraction», attraksjonsfilm.

Han bruker begrepet til å beskrive filmens aller tidligste historie, den gang da det var selve fremvisningen av de levende bildene som var hovedattraksjonen. Og den gang da de filmsnuttene som ble fremvist, selv bestod av attraksjoner: De første filmene var konstruert som varietéforestillinger med løse sammenføyninger av spektakulære, selvstendige «numre» og optiske triks. Dette varte ikke lenge. Allerede omkring 1910 begynte filmprodusentene å fortelle historier. Filmens enkelte deler ble kjedet sammen. Og snart var film ensbetydende med sammenheng, helhet, fortelling.

De visuelle attraksjonene ble ikke helt utryddet. Spenningen mellom fortellingen og de spektakulære, optiske effektene har ligget der hele tiden og satt sitt preg på mainstreamfilmen. Og med utviklingen av de digitale teknikkene i de siste tiårene, er attraksjonsfilmen kommet i forgrunnen igjen. Når dagens blockbuster-filmer produseres, er det avdelingen for spesialeffekter som har regien. Fortellingen spiller en mindre rolle og fungerer ofte bare som en nødtørftig ramme omkring framvisningen av store, spektakulære stunts.

Vi finner den samme tendensen på operafeltet. I flere hundre år var opera en del av den spektakulære, visuelle kulturen. Scenerommet ble potensert med lys og røyk og fyrverkeri og magiske rekvisitter. På 1800-tallet ble operaene til optiske melodramaer der hovedvekten lå på overveldende scenebilder og visuelle sensasjoner.

Også gjennom 1900-tallet har det vært en del «eye candy» i operaforestillingene. Men musikken og fortellingen har vanligvis hatt første prioritet. Det forholdet har endret seg i løpet av de siste 20-30 årene. Operaen har – parallelt med mainstreamfilmen – funnet tilbake til attraksjonskulturen.

Verdi skrev i sin tid «nummeroperaer», operaer der fortellingen ble avbrutt med jevne mellomrom for at tidens store sangstjerner kunne tre fram på scenen og briljere i virtuose «numre». I dag er nummeroperaene på forunderlig vis kommet tilbake – i ny skikkelse. Der Verdi lokket med ekvilibristiske sangnumre, lover dagens operaregissører publikum et fyrverkeri av visuelle opplevelser. Som en tysk kritiker skrev for noen år tilbake: Man skjønner aldri helt hva som foregår i disse nye oppsettingene, «aber hübsch ist es doch» – men flott er det i alle fall.

Grunnleggeren

Bergens Tidende, 05.10.2011

Carl Arnold: Piano Works

Torleif Torgersen, hammerklaver

Simax Classics

Den norske musikkens gudfar på plate

Den tyske pianisten Carl Arnold kom til Norge i 1848 for å gi konsert i Christiania. Han ble værende der resten av livet. Og fikk enorm innflytelse på utviklingen av det nasjonale musikklivet, både som institusjonsbygger og som lærer for norske musikere og komponister. Alt dette kan vi lese om i musikkhistorien. Nå kan vi også høre hva Arnold selv komponerte og framførte på konsertene sine – takket være Torleif Torgersen som har utgitt denne fine Simax-platen med sonater og variasjonsstykker skrevet før Arnold slo seg ned i Norge. Det er snakk om virtuos musikk i wienerklassisk stil. Torgersen spiller den elegant og briljant, med tidsriktig frihet og bevegelighet i fraseringene. At instrumentet han bruker, er et klingrende hammerklaver fra 1830, gir framføringen både letthet og flyt og skaper et lysende, glitrende klangbilde. Arnold var kanskje ikke noen «dyp» komponist, men han skrev i alle fall flott, stilig musikk, musikk til å bli i godt humør av – slik Torgersen demonstrerer det på denne platen.