Bilder av Grieg

Bergens Tidende, 31.05.2007

Grieg-Galla

Kerstin Avemo, sopran

, Leif Ove Andsnes og Håvard Gimse, klaver

Truls Mørk, cello

Julian Rachlin, fiolin

Grieghallen

Stor konsert med de mest holdbare delene av Griegs kammermusikk

Det har været en del «På sporet av Grieg»-konserter i år. Men i går kom vi da endelig helt frem til ham. Vi fant ham i Grieghallen, selvsagt. Vi var på Grieg-Galla, Grieg vegg-til-vegg, en hel konsert med de mest holdbare delene av hans kammermusikk, tolket av store kunstnere – som ga oss mange forskjellige, ja egentlig dypt forskjellige, bilder av Grieg.

Det startet noe nervøst og anspent med Julian Rachlin som la vekt på de mest utadvendte, musikantiske effektene i den tredje fiolinsonaten, og tydeligvis ikke hadde sans for de dypere lagene i dette komplekse verket. Den unge, svenske sopranen Kerstin Avemo som sang en serie Grieg-sanger med flott, klokkeklar sopran, hadde derimot godt grep om både de høyspente og de mer inderlige sidene av musikken og klarte å forvandle flere av de små sangene til musikalske dramaer.  

Men det var først da hjemmelaget kom på banen etter pausen at musikken virkelig løftet seg. Det startet med cellosonaten, op. 36, med Truls Mørks cello syngende, klagende, deklamerende, bedende – i utsøkt samspill med Håvard Gimse.

Og så var det da tid for Leif Ove Andsnes og den store Ballade, op. 24. Og en tolkning som på forunderlig måte syntes å romme alle aspekter av Grieg. Det var her tilsynelatende alt sammen – det virtuose, det lekende, det dramatiske, og folketonene ikke å forglemme. Samtidig med at det hele ble spilt frem, henover en avgrunn av smerte og dyp, svart melankoli. Bedre kan dette verket neppe spilles. Og nærmere kommer man neppe den hele, «egentlige» Grieg.

Et musikkhistorisk kuriosum

Bergens Tidende, 30.05.2007

Klaverstykker og sonater av Johann Ludwig Trepulka og Norbert von Hannenheim

Herbert Henck, klaver

ECM New Series

På sporet av to forsvunne tolvtonekomponister

Her er to komponister som var født omkring 1900 og som begge begynte å skrive tolvtonemusikk på 1920-tallet – von Hannenheim var elev av Schönberg, Trepulka elev av Josef Matthias Hauer. Begge døde i 1945. Og begge falt totalt ut av musikkhistorien – inntil pianisten og musikkforskeren Herbert Henck kom på sporet av dem og gravet frem deres glemte noter og partiturer. På platen spiller han hva som er igjen av deres klavermusikk. Trepulkas småstykker er melodiske, med sterke tonale føringer og tydelige senromantiske trekk, mens von Hannenheims musikk er benet, tør og streng. Man hører hvor forskjellig det går an å skrive innenfor rammen av tolvtonesystemet. Men man hører også – og forstår – hvorfor det var Schönberg, Berg og Webern og ikke Trepulka og von Hannenheim som ble husket i ettertiden.

Solveigs sang

Bergens Tidende, 29.05.2007

Verk av Grieg, Frederick Delius og Percy Grainger

Solveig Kringlebotn, sopran

Malcolm Martineau, klaver

Det Estiske Filharmoniske Kammerkor dirigert av Paul Hillier

Rainer Vilu, baryton

Håkonshallen

Stor kveld i Håkonshallen med Solveig Kringlebotn og Haugtussa

Håkonshallen er stappfull. En blond, bunadskledd kvinne står på scenen og synger. Og det faller kveldssol inn gjennom vinduene. – Jo da, settingen var optimal da Solveig Kringlebotn gjestet Festspillene på søndag sammen med den glimrende pianisten Malcolm Martineau. I tillegg var det Haugtussa som sto på programmet, Griegs og Garborgs miniaturedrama – som ble sunget med fin psykologisk og musikalsk karakteriseringskunst. Og med en stemme som har nettopp det som kreves i dette formatet – lavmælt intimitet i dybden og stor, strålende klang i toppen.   
   

Det var Kringlebotns tolkning av Haugtussa som reddet denne kvelden. Resten av konserten handlet om Griegs venner. Og de må ha vært ualminnelig kjedelige – i det minste etter dette programmet å dømme. Vi kjenner Paul Hillier som en fremragende kordirigent, og vi vet at han i de siste fem årene har utført mirakler med det estiske filharmoniske kammerkor. Det er musikk fra renessanse og barokk pluss estisk samtidsmusikk som er korets kjernerepertoar. Hvorfor da noen hadde satt dem til å synge et par vasne småstykker av Frederick Delius og Percy Grainger, går over min forstand.

At det også er triste, grunne områder i Griegs produksjon, fikk vi en liten påminnelse om til sist på konserten da koret fremførte hans Fire salmer for kor, op. 74. For all del – fremføringen var nettopp så upåklagelig og avslepet som man forventer av Hillier og av dette koret, med flott, egal klang og klar stemmeføring – og med fine soloinnsatser av barytonen Rainer Vilu i tillegg. Men man skulle gjerne ha hørt alle disse gode kreftene samlet om et mer gedigent musikalsk prosjekt.

Drømmemusikk

Bergens Tidende, 24.05.2007

Verk av Bent Sørensen, Witold Lutoslawski, og Sergej Prokofjev

Leif Ove Andsnes klaver

Andrew Litton dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester 

Grieghallen

Festspillene åpner med Leif Ove Andsnes som solist i Lutoslawskis forrykende klaverkonsert

Festspillene startet med en konsert der det eldste verket var en symfoni fra 1945, og det yngste var så nytt at det aldri har vært fremført før. Hvis dette ikke er en sterk musikalsk programerklæring, vet ikke jeg. Og når da konserten i tillegg tydelig viste at Bergen Filharmoniske Orkester har de ressursene som skal til for å håndtere store, krevende partiturer fra denne turbulente perioden i vestlig musikkhistorie – ja da er det bare å si takk. Og glede seg.

Det splitternye verket var danske Bent Sørensens «Exit Music» som er skrevet på bestilling til BFO. Sørensen forteller selv at det startet med en drøm der han sto i en åpen dør og så sin musikk forsvinne ut i et åpent landskap. Verket er et forsøk på å fange og skrive ned denne musikken – som viser seg å være noen enkle melodistumper som hele tiden står i fare for å forsvinne under massive orkesterklanger og rytmiske innsatser i slagverket. Som så ofte i Sørensens produksjon er det noe drømmeaktig, flytende over musikken. Man hører ubestemte, uvante og sammensatte klanger, flyktige stemninger, musikalske erindringer om noe man synes man kjenner igjen, men som er vanskelig å fastholde. Samtidig er det i dette verket også avsnitt der Sørensen flørter med det enkle, det ukompliserte sangbare. Og passasjer som simpelthen er uforskammet vakre. Som for eksempel den avsluttende sekvensen der man bak de dempede strykerne hører et klaver som spiller langt borte, et annet sted, i en annen tid.

For mange år siden spilte Leif Ove Andsnes en serie miniatyrer av György Kurtág under festspillene. Vi var mange som den gang drømte om å få høre ham spille mer samtidsmusikk og gjerne musikk i det helt store formatet. Anledningen kom i går da han var solist i Witold Lutoslawski konsert for klaver og orkester (1988). Det er et tilbakeskuende verk med både direkte og indirekte referanser til de store klaverkonsertene fra romantikken og fremover. Og med en solostemme som rommer både poetiske, nesten impresjonistisk drømmende avsnitt og gnistrende, dramatiske passasjer. Et fryktinngytende virtuost stykke klavermusikk – som Andsnes spilte med samme konsentrasjon og samme imponerende formsans som når han spiller Rachmaninov. Det var Lutoslawskis musikk vi hørte. Men det var sannelig også umiskjennelig Leif Ove Andsnes – en stor pianist. Som denne kvelden overbeviste mange i salen om at det går an å få sterke opplevelser ut av musikk fra vår nære samtid.

Det er klare referanser til Prokofjev i Lutoslawskis klaverkonsert. Og da var det vel på sin plass å slutte kvelden med Prokofjevs femte symfoni. Den skulle jeg gjerne ha hørt, men jeg måtte løpe for å nå avisens deadline. Dessverre.

Mellom støy og stillhet

Bergens Tidende, 23.05.2007

«Step Inside»

Rolf Borch, klarinett

Aurora

Utforsking av klarinettens muligheter

Den talentfulle klarinettisten Rolf Borch gjør en fantastisk jobb på denne dobbelt-cd’en der han presenterer sju krevende solostykker, bl.a. fire som han selv har bestilt hos norske komponister. I tekstheftet kan man lese en del om at komponistene utforsker instrumentets muligheter. Det er en formulering som alltid får alarmklokkene til å kime. For det dreier seg vel om å komme videre, om å utnytte instrumentets muligheter, omsette dem til musikk? Utforskning kan vel kun være et første skritt på veien, ikke et mål i seg selv. Skulle man tro. Men flere av komponistene på disse to platene befinner seg tilsynelatende helt utmerket i den innledende utforskingsfasen. De jobber fremdeles med å lage omhyggelige kataloger over morsomme og/eller interessante instrumentaleffekter. Men heldigvis er det da også noen stykker som har kommet seg ut av laboratoriet – for eksempel Magne Hegdal og Eivind Buene, og den aggressive engelskmannen Roger Redgate. Samt, ikke å forglemme, gamle Helmut Lachenmann som i «Dal Niente» fra 1970 skaper stor, bevegende musikk i rommet mellom støy og stillhet.

Lystens triumf

Bergens Tidende, 23.05.2007

Händel: Il trionfo del tempo e del disinganno

Natalie Dessay (sopran), Sonia Prina (alt), Ann Hallenberg (mezzo), Pavol Brslik (tenor)

Dirigent: Emmanuelle Haïm

Le Concert d'Astrée
Erato

Vellystig tolkning av en dydig tekst

Skjønnheten blir fristet av Lysten, men Tiden og Kunnskapen advarer henne. De får henne til å velge dydens smale sti og vie seg til et liv i anger og bot. Tiden og Kunnskapen triumferer altså – det er iallfall moralen av denne overspente historien fra begynnelsen av 1700-tallet. Var det noen som ble frelst av denne teksten? Neppe. Snarere tvert imot. For forfatteren, den romerske kardinal Pamphili, hadde fått den 22 år gamle Händel til å skrive musikk til den. Og da han satte fullt trykk på notepennen sin, ble resultatet nærmest en sprudlende hyllest til jordisk sanselighet og vellyst.  Man hører det på disse to overdådige platene der Emmanuelle Haïm og hennes fyrige tidligmusikk-ensemble puster liv i det gamle partituret. Og der den store sopranen Natalie Dessay, sekundert av tre gode sangere, briljerer i rollen som Skjønnheten med klar, uttrykksfull stemme og fullstendig svimlende teknikk.

Melankoli og eksperiment

Bergens Tidende, 23.05.2007

«Re: Pasolini»

Stefano Battaglia

ECM

Ensformige, italienske filmstemninger

Den italienske jazzpianisten Stefano Battaglia har spilt inn drøssevis av cd-er i hjemlandet sitt, men han ble først riktig kjent internasjonalt da han debuterte på ECM i 2005 med dobbelt-cd’en «Raccolto». Nå kommer han tilbake med enda en dobbelt-cd, denne gangen dreier det seg om en slags musikalsk meditasjon over den italienske forfatteren, regissøren og aktivisten Pier Paolo Pasolinis liv og virke. Trompet, klarinett, cello pluss rytmegruppe – det er kanskje en litt uvanlig kombinasjon i jazzsammenheng, men den passer utmerket til Battaglias musikk på den første av de nye platene: en serie enkle, langsomme melodier med tydelige referanser til italienske filmer fra 60- og 70-tallet. Musikerne fortolker materialet relativt fritt men uten improvisasjoner eller andre sidesprang. Dette – pluss at stemningsbarometret konstant står på ”melankoli” – bidrar til å gjøre musikken noe ensformig. Improvisasjon er det derimot mye av på den andre platen der Battaglia, akkompagnert av fiolin, cello, bass og slagverk, eksperimenterer med ulike friere samtidsmusikalske uttrykk.

Innforstått og bortvendt

Bergens Tidende, 16.05.2007

Wagon 8

Tellef Øgrim, fretless gitar

Jacek Kochan, trommer, elektronika

Dag Einar Eilertsen, trombone

Curling Legs

Problematisk plate med elektronika-jazz

Tellef Øgrim var gitarist i diverse rockegrupper på 80-tallet. Med denne platen vender han tilbake, nå som eksperimentell elektronika-jazzmusiker utstyrt med en fretless gitar som han selv har hakket båndene av. Med seg har han den polske laptop-musikeren Jacek Kochan og trombonisten Dag Einar Eilertsen. Dessuten er det kort gjesteopptreden av komponisten Henrik Hellstenius på elektronikk. Pluss et lite vokalinnslag med Anne Danielsen. At denne platen har fått hard medfart rundt omkring i dagspressen, er ikke vanskelig å forstå. Det er noe utrolig innforstått og bortvendt over hele prosjektet. Øgrims gitar messer selvhøytidelig og navlebeskuende, Kochan kaster støybomber inn på måfå, og Eilertsen kjemper med et syltynt materiale. På den andre siden er det ikke tomgang alt sammen. Her er også store, imponerende klanglandskaper, flotte lydeeffekter og ekspressive, improviserte gitarlinjer. Bare ikke nok til å fylle en hel plate.

Superprofesjonelt

Bergens Tidende, 16.05.2007

Free Spirit
Lennart Åberg med bl. a. Peter Erskine og Palle Mikkelborg

Amigo

Dørgende kjedelig plate med svensk storband

«Free Spirit» heter den, den foreløpig siste platen i serien med den svenske saksofonisten Lennart Åberg og hans «small big band», en gruppe superprofesjonelle jazzmusikere som spiller hans superprofesjonelle arrangementer, denne gangen sparket frem av den superprofesjonelle, amerikanske trommeslageren Peter Erskine. Ikke rart at «Free Spirit» ble kåret til Årets Skiva 2006 i Sveriges Radios kritikeravstemning. Eller er det? Vel, egentlig sier kåringen nok mest noe om jazzen aktuelle situasjon i Sverige og andre steder. For uansett at dette er solid, effektiv musikk, så er det noe uendelig trett og fantasiløst over hele prosjektet. Her venter det ingen overraskelser rundt neste sving. Her møter man ingen frie ånder. Her er det bare business as usual. Flott, superprofesjonelt. Og dørgende kjedelig. Den danske trompetisten Palle Mikkelborg dukker opp som solist i et arrangement av tre komposisjoner fra Don Cherrys «Relativity Suite». Han kjemper en brav kamp for å få musikken til å løfte seg. Men selv han klarer det ikke.

I tradisjonen

Bergens Tidende, 16.05.2007

Back East

Joshua Redman, saksofoner

Nonesuch

Solide, upretensiøse improvisasjoner med Joshua og Dewey Redman

Da saksofonisten Joshua Redman debuterte, var han bare 24 år gammel og ble hyllet som jazzens nye frelser. I dag nærmer han seg de 40, og mediene har for lengst mistet interessen – til tross for at han egentlig er blitt bedre med årene. Hans nye plate, «Back East», er for eksempel en solid, upretensiøs utgivelse der han spiller standardlåter, bare akkompagnert av bass og trommer. Tittelen refererer til Sonny Rollins’ gamle klaverløse trioplate «Way Out West», en plate som tydeligvis har vært Redmans forbilde både når det gjelder repertoarvalget og den fabulerende, blomstrende spillestilen. I tillegg til Redman og tre ulike konstellasjoner av bass og trommer hører vi saksofonistene Joe Lovano og Chris Cheek i enkelte numre. Men det blir Joshuas far, den gamle altsaksofonisten Dewey Redman, som får det siste ord – med en frittsvevende, avantgardistisk improvisasjon, formentlig det siste han rakk å spille inn. Han døde et par uker senere.  

Melankolske nattestemninger

Bergens Tidende, 16.05.2007

Lyrical Travels With Edward Grieg
Liv Glaser, klaver

Simax

Liv Glaser spiller Grieg på tidsriktig klaver

Grieg utga sine Lyriske Stykker i ti hefter over en periode på mer enn 30 år. De var populære den gang. De er like populære i dag, i konsertsalen så vel som på plate. Stykkene var aldri ment å skulle spilles fra A til Å, hefte for hefte. Tanken var pianistene skulle forfølge sine egne interesser og gjøre sine egne valg. Slik Liv Glaser gjør det på denne fine, personlige platen. Her finner vi både kjente, virtuose stykker som «Sommerfugl» og «Bryllup på Troldhaugen» og eksempler på folketoner, men først og fremst er det de melankolske nattestemningene og de duse impresjonistiske fargene som dominerer. At Glaser spiller på et tidsriktig Érard grand piano fra 1853, gir musikken en skjør, grann klang, og gjør den både mer gjennomsiktig og mer bevegelig enn det er mulig å få til på et moderne flygel. Om det var slik det hørtes ut da Grieg og hans samtidige spilte disse stykkene, er vanskelig å si. Men vakkert er det iallfall.

Et uavklart spørsmål

Bergens Tidende, 09.05.2007

Anton Bruckner: Symfoni nr. 4

Dirigent: Simon Rattle

Berliner Philharmoniker

EMI Classics

Nervøs Bruckner-tolkning fra Simon Rattle og berlinerne

I april var det Brahms’ Ein Deutsches Requiem. Nå er det Bruckners 4. symfoni. Jo da, Simon Rattle jobber hardt for å overbevise verden om at han er en verdig arvtager for Claudio Abbado som dirigent for berlinerfilharmonikerne. Men det spørs om Bruckner-platen er egnet til å overbevise kritikerne hans. For visst er det mange sublime øyeblikk her. Gyllen orkesterklang, slørede, duse horn i det fjerne. For ikke å snakke om store, himmelrystende utblåsninger. Men tatt som helhet virker tolkningen nervøs, oppjaget, uten den roen og tyngden som Bruckner krever. Hvem har skylden når noe ikke lykkes, dirigenten eller orkestret? Et gammel, velkjent spørsmål. Som det alltid er vanskelig å besvare. La oss nøyes med å slå fast at dette ikke er noen optimal Bruckner-plate. Og at det fremdeles er uavklart om Rattle er den rette mannen til å forvalte berlinernes sentrale repertoar.

Stiv kuling

Bergens Tidende, 09.05.2007

Andratx

Moserobie Music Production

Imponerende skandinavisk triospill

Det svenske saksofonfenomenet Jonas Kullhammar har vært i studiet sammen med to skandinaviske kolleger, den danske trommisen Kresten Osgood og den norske bassisten Ole Morten Vågan. De kaller seg Andratx, et navn hentet fra en liten by på Mallorca. Men det er faktisk ikke grisefest, solkrem og lunkent vann man først og fremst kommer til å tenke på når man lytter til denne platen. For her viser barometret for det meste stiv kuling, av og til minkende til frisk bris. Repertoaret består av skeive originalkomposisjoner ispedd et par moderne klassikere signert av blant andre Keith Jarrett, Anette Peacock og Carla Bley. Det kantede, melodiske materialet og det lekende, eksplosive triospillet kan av og til føre tankene tilbake til 60-tallets free jazz-grupper og til Sonny Rollins og hans klaverløse trioer. Men Andratx er først og fremst seg selv, en sterk, moderne trio drevet fremover med voldsom energi og tilsynelatende uuttømmelig melodisk fantasi av den imponerende Kulhammer.

Muskuløs musikk

Bergens Tidende, 09.05.2007

Beethoven: Klaversonater

Nelson Freire, klaver

Decca

Brasilianske Nelson Freire spiller Beethoven

Det er ikke mange plater med brasilianske Nelson Freire i de vanlige katalogene. Men etter at han fikk eksklusivkontrakt med Decca i 2001, er det begynt å skje noe. Og skal man dømme etter hans turneprogram for 2007, har han nå endelig fått sitt velfortjente gjennombrudd i de vestlige konsertsalene. Hans nye plate gir et inntrykk av hva vi er gått glipp av inntil nå. «Måneskinnssonaten», «Waldstein» og «Les Adieux» pluss den navnløse nr. 31, op. 110 – det er fire av Beethovens mest spillede sonater som står på programmet, men det er bestemt ikke noe trett eller fortersket over disse verkene slik Freire tolker dem. Dette er muskuløs, proteinrik musikk, fremført av en musiker som ikke bare har en formidabel teknikk og en guddommelig klangbeherskelse, men også en evne til hele tiden å gå ned under den kjente overflaten og hente slående musikalske poenger opp fra dypet. Freire spiller Beethoven med en ungdommelig, ustoppelig kraft som får en til å glemme at det faktisk er en eldre herre på 63 år som sitter ved flygelet.

En gave

Musikkommentar, Bergens Tidende, 02.05.2007

Det var i påsken 1970. Vi var i Roma. Og hørte at det skulle være en fantastisk konsert på Teatro Olimpico. Vi sprang av gårde i siste liten, men da vi nådde frem var alt for lengst utsolgt. Mens vi sto og betraktet alle de heldige romerne som var på vei inn i salen, kom det en elegant, eldre herre bort til oss og spurte på gebrokkent engelsk om vi ville ha billetter. En billetthai, tenkte jeg, og grep etter lommeboken. Men, nei, nei – han skulle ikke ha penger. Han hadde fått to billetter til overs. Og dem ga han nå til to fattige turister. Som en gave, sa han.

Slik gikk det til at vi satt på de beste plassene i salen, da Mstislav Rostropovitsj kom ruslende inn sammen med pianisten Alexander Dedyukhin og gikk i gang med en av Beethovens cellosonater. Vi hadde hørt ham før, men bare på plate. Og platene hadde ikke forberedt oss på dette – på den voldsomme tonen, på den store, varme klangen. Det var Beethoven, det var Schuberts Arpeggione-sonate. Det var et stykke samtidsmusikk av Karen Katchaturian. Og selvsagt var det også en av Bachs cellosuiter. Alt fremført med frie, eksplosive fraseringer og med stadig understreking av de rent fysiske, sanselige kvalitetene i musikken.

Nå er han da død, Mstislav Rostropovitsj. 80 år gammel. Nekrologene i alle verdens aviser har fremhevet hans sterke humanistiske engasjement, hans kamp for menneskerettighetene, hans politiske innsats, hans støtte til dissidentene i Sovjettiden. Det er blitt skrevet om hans tab av statsborgerskap, om livet i eksil, om Gorbatsjov som ga ham statsborgerskapet tilbake, om hans resolutte støtte til Jeltsin under statskuppet i 1991, om hans opptreden i Berlin da muren falt. Og alt dette er selvsagt viktige brikker til forståelsen av personen Rostropovitsj og viktige kapitler i historien om hans turbulente liv. Men midt i det hele er det som om man glemmer musikken – glemmer musikeren Rostropovitsj og den musikalske revolusjonen han gjennomførte.

Det er ikke mange årtier siden at cellomusikk var et lite område for spesielt interesserte og alle tidens førende cellister dyrket den gylne middelvei. Så kom Rostropovitsj stormende inn på den internasjonale scenen og demonstrerte at celloen har et langt større uttrykksregister enn dette, og at cellomusikk ikke trenger å klinge som tørre etyder. I hans hender ble celloen forvandlet til et instrument som rommer hele det menneskelige følelsesliv – fra de store, dramatiske uttrykkene til de mest inderlige, intime bønnene. I hans hender ble musikken en gave.