Klingende tale

Bergens Tidende Morgen, 26.03.2002

Verk av Bach

Mona Julsrud, sopran; Turid Moberg Kirkbride, alt; Sveinung Hølmebakk, tenor; Thorbjørn Gulbrandsøy, baryton.

Bergen Barokk

Karstein Askeland, orgel

Maria Festdagene

Mariakirken

Flott avslutning på Maria Festdagene med Bergen Barokk.

De sløser ikke med resursene i Bergen Barokk. En enkelt musiker på hver stemme i orkestret. En enkelt sanger på hver stemme i koret. Det er det hele. Og det er nok. For det er Bach, bare Bach, som står på programmet denne kvelden da Maria Festdagene slutter. Og når Bachs kantate for Palmesøndag (BWV 182) fremføres slik, av bare åtte musikere og fire sangere, ja, da blir den mer lysende, mer strålende enn i noen av gamle versjonene med stort orkester og stort kor. Hele det musikalske byggverket står der – og er klarere, mer gjennomlyst, mer gjennomsiktig enn vanlig. Less is more.

Og når vi kommer til kantatens tredje arie og Frode Thorsens blokkfløyte legger girlander av forsiringer som spontane kommentarer rundt Turid Moberg Kirkbrides mørke, ekspressive alt, da forstår vi innebyrden av begrepet «stemme». For uansett om den enkelte musikalske frasen spilles eller synges, så er det hele tiden stemmer, menneskestemmer man hører i denne versjonen av Bach.

Menneskestemmer. Musikk som taler. Tale som klinger. Som f.eks. når sopranen Mona Julsrud med naturlig autoritet og musikalitet legger seg i spissen for sangerne i korsatsene, eller når hun står alene med cembalisten Hans Knut Sveen og fremfører en arie fra kantate BWV 51. Man hører de gamle tekstene; de er fremdeles tekster - ord, tale i sylskarp artikulering - og er så allikevel også klingende musikk, frasert med en stemme så klar som en trompet, så føyelig som en fiolin. 

Gjester fra Latvia

Bergens Tidende, 23.03.2003

Verk av Schubert, Bruch, Ravel og Vasks

Rix Klaverkvartet

Rekstensamlingene

Rix Klaverkvartett presenterer interessant ny komposisjon av  Peteris Vasks.

Bratsjisten Ilze Klava kommer fra Latvia, men har gjort bergenser av seg. Hun jobber til daglig i Bergen Filharmoniske Orkester, og det er ikke mange måneder siden hun imponerte publikum som solist i Mozarts «Sinfonia concertante». Lørdag var det anledning til å møte henne igjen, denne gangen i det lille formatet, som kammermusiker sammen med tre kompetente landsmenn: Janis Maleckis (klaver), Sandis Steinbergs (fiolin), og Reinis Birznieks (cello).

Det ble en fin ettermiddag i Rekstensamlingene. I første avdeling spilte musikerne i vekslende triokonstellasjoner, og vi merket oss både en intens, ekspressiv tolkning av to stykker av Max Bruch for fiolin, bratsj og klaver, og et rytmisk spenstig stykke for klavertrio av Maurice Ravel. Etter pausen kom alle musikerne sammen i det som var konsertens hovedverk: den latviske komponisten Peteris Vasks' Klaverkvartet – et stykke som er skrevet innenfor de siste årene, og som disse fire musikerne meg bekjent hittil er de eneste som har spilt inn på plate.

Vasks plasseres ofte i samme bås som  Arvo Pärt, Henryk Gorecki og John Tavener. Men som Rix Klaverkvartetten overbevisende demonstrerte denne ettermiddagen er det mer musikk i ham enn som så. Visst er det tilløp til «Hellig Minimalisme», jammerklage og himmelvendte øyne, men først og fremst er dette frodig, fabulerende og fortellende musikk skrevet i et enkelt, sterkt personlig tonespråk. Som Rix Kvartetten kaster seg inn i og forløser med rå, direkte uttrykkskraft.

I en god saks tjeneste

Bergens Tidende, 22.03.2003

Verk av Rakhmaninov og Stravinskij

Boris Berezovski, klaver

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

  

Boris Berezovski med formidabel tolkning av Rakhmaninovs tredje klaverkonsert

Andrew Litton og BFO trives med hverandre. Pianisten Boris Berezovski trives med Litton og BFO. Alle trives med Rakhmaninovs tredje klaverkonsert. Slikt blir det god stemning av. Og stående applaus etterpå.

Rakh 3 er en mastodont av en klaverkonsert. Hvis man skal gjøre seg håp om å spille seg uskadd gjennom den, må man være overmenneskelig virtuos. Berezovski er det. Han har alt som trengs av styrke og teknikk. Pluss nerver av stål. Men han har samtidig også den klarhjernede musikaliteten som må til hvis dette kjente og kjære verket skal bli annet og mer enn en rekke innsmigrende melodier på polstrede puter av tykk orkesterklang. Og nettopp her blir virtuositeten hans, den formidable teknikken, den kvikksølvagtige fingerferdigheten et nødvendig hjelpemiddel i den gode sakens tjeneste. Et drivstoff som får luftskipet Rach 3 til å løfte seg.

Hvor andre pianister kan være tilbøyelige til å buldre nervøst i de store utladningene, sprenger Berezovski alle grenser og reiser en manisk, piskende orkan som nærmest presser orkestret tilbake. Hvor andre pianister ofte blir sentimentalt drømmende i de lyriske partiene, fjerner han alle overflødige lag i musikken, demper den helt ned så den til sist nærmest smelter vekk i intim dialog med orkestret.

Jo da, for en gangs skyld var det på sin plass med stående applaus i Grieghallen. Og egentlig burde man vel også ha reist seg og kvittert for kveldens andre verk: Stravinskijs «Sacre du printemps» – i en fortolkning så rasende, så hamrende intens at Litton underveis måtte flå vesten sin av for å få luft.

Den vestnorske oppskriften

Bergens Tidende, 21.03.2003

Charles Gounod: Faust

Dario Schmunck (Faust), Jana Havranova (Marguerite), Urban Malmberg (Mephistopheles), Alejandro Gallo (Valentin), Siebel (Silje Folkedal)

Regi: Bruno Berger Gorski

Scenografi: Dirk Hofacker

Dirigent: Anne Randine Øverby

VNOs orkester

Bergen Operakor

Vest Norges Opera

Arenum Messehallen

Vest Norges Opera setter Gounods Faust opp i Arenum.

Vi kjenner etter hvert oppskriften på en produksjon fra Vest Norges Opera: Utenlandske solister fra det internasjonale mellomsjiktet; lokale krefter i kor og orkester; stor dugnadsinnsats. Vi skal ikke diskutere denne strategien her, men bare peke på at oppsetningen av Gounods Faust i Arenum i det minste gir klare anvisninger om hva som må gjøres med den lokale delen av oppskriften hvis denne versjon av det vestlandske operaprosjektet skal lykkes på sikt.

Det må for det første jobbes mer intensivt med de musikalske sidene av korets virksomhet. På premierekvelden var det en del nydelige, fulltonende partier. Men det var også flossede innsatser, uklar tekstuttale, sløret linjeføring i de flerstemmige sekvensene og jevnt over problemer med dynamikken.

Det må for det andre jobbes mer intensivt med det som kalles VNOs orkester. VNO har ikke noe permanent, skikkelig sammentømret orkester. Og når det faktisk forholder seg slik, da blir det desto mer nødvendig å anstrenge seg med å få samstemt de innleide musikerne. Orkestret som spilte på premierekvelden, hadde tydeligvis hatt for lite øvetid. Det ble spilt ganske solid i lange strekk tidlig på kvelden, men som helhet hadde fremførelsen et ujevnt og frem for alt et noe uentusiastisk, nærmest uinteressert preg.  

For det tredje kunne man ønske seg at VNO fant et annet sted å spille enn Arenum. Det fremmer ikke konsentrasjonen å sitte på sjøsykefremkallende stillaser i en kjempemessig hall med et gammelt ventilasjonsanlegg brummende i bakgrunnen. I tillegg setter dette merkelige rommet grenser for hva den glimrende scenografen Dirk Hofacker kan få til. Han har ved andre anledninger skapt interessante romeffekter i Arenum, men denne gangen har han landet på en upraktisk løsning som det er vanskelig for de opptredende å bevege seg rundt i. Regissøren Bruno Berger Gorski har ikke hatt det nemt med denne løsningen. Og har derfor tilsynelatende gitt opp å regissere koret i det hele tatt. Med det resultat at alle de store masseopptrinnene ender i kaos. Korets medlemmer flakker rådville hit og dit og krasjer ustanselig inn i hverandre.

Gorecki og Hofacker som sammen med Anne Randine Øverby har laget kveldens «konsept», har sett bort fra de mer komplekse psykologiske og religiøse problemstillingene i Gounods opera og har – som det etter hvert er blitt tradisjonen i VNO - konstruert forestillingen som en serie spektakulære opptrinn uten større fortellemessig sammenheng. Dette valget kan selvsagt diskuteres. Men når det nå en gang er gjort, da må regien fungere upåklagelig. Da går det ikke an at oppsetningen som helhet preges av usikkerhet og tekniske problemer, og at sceniske effekter som skulle vært elegante eller pirrende ender med å bli klossete og kjelkete.

Som det ofte er tilfelle med VNOs produksjoner, gjør de utenlandske solistene en bra jobb mitt i all ståheien. Dario Schmunck synger en typeriktig «fransk» Faust med lys, lyrisk tenor og matcher utmerket sopranen Jana Havranovas intense, uttrykksfulle Marguerite. Bassen Urban Malmberg som synger Mephistopheles, startet noe forsiktig på premierekvelden, men fik etter hvert skikkelig dybde og tyngde i stemmen. Blant de norske sangerne hørte vi Silje Folkedal i bukserollen som Marguerites beiler Siebel. Tone Kvam Thorsen sang den lille rollen som Marthe med et sterkt, scenisk nærvær og demonstrerte enda en gang at hun både er en god sanger og en god skuespiller.

Fra den gamle verden

Bergens Tidende, 13.03.2003

Eichendorff Lieder

Wolfgang Holzmair, baryton

Imogen Cooper, klaver

Philips

Wolfgang Holzmair med skuffende tolkninger av Eichendorff-lieder

Å synge lieder er hot og sexy. Hvem skulle trodd det? For ti år siden var lieder fremdeles et anliggende for spesielt interesserte. I dag er det et av den klassiske musikkens virkelige vekstområder. Det kryr av unge, begavede sangere. Hver måned bringer nye, radikale tolkninger av kjente verk. Slikt blir det konflikter og kontroverser av.

Konflikter og kontroverser blir det aldri omkring Wolfgang Holzmair. Han er den gamle verdens mann. Svigermors og museumsvaktenes drøm. Snill og pen. Høflig og dannet. Og kjedelig.

På den siste platen synger han tekster av den tyske romantikeren Joseph Eichendorff. Musikalsk sett spenner utvalget fra 1800-tallets første tiår til våre dager, men med tyngdepunkt i Robert Schumanns Liederkreis op. 39 og i syv sanger av Hugo Wolf.

Holzmair synger det hele med lys, nydelig baryton. Teknisk sett er han på det nærmeste plettfri. Og det vet han godt. Det er noe sukkersøtt selvforelsket over hans fraseringer – som om man hele tiden blir dyttet i siden: Fikk dere med hvor bra dette var, gutter? Teksttolkningene hans er demonstrativt pedagogiske, med pekefingrer strittende til alle sider. Og er samtidig veldig enkle, nærmest enfoldige - med konstant markering av alle de mest opplagte, mest selvfølgelige poengene.

Det er noe affektert teatralsk og meget, meget gammelmodig over denne måten å synge på. At Holzmair faktisk har mer å by på, viser han bare i et par av de moderne verkene der materialet plutselig yter så mye motstand at han for en stund glemmer hvor bra han synes han låter.

Svisker og mer

Bergens Tidende, 09.03.2003

Essential Guitar

33 Guitar Masterpieces

Decca

Gitarmusikk til en rimelig pris

Det dreier seg om gitarmusikk. 33 gitar mesterverk står det på forsiden av den nye utgivelsen i Deccas Essential-serie. Vel, egentlig er det ikke mesterverk alt sammen. Men likevel helt OK, to samleplater til en rimelig pris. For alle som liker gitar. Alle sviskene er der. Albeniz’ Tango, Tarregas Alhambra, Malaguena. Og selvsagt unngår vi ikke Cavatinaen fra Deer Hunter eller «Du är den enda». Men det er også større, tyngre verk – f.eks. hele Rodrigos Concierto de Aranjuez i en bra innspilning med Pepe Romero. Og i tillegg mange eldre, sjeldent hørte verk. Pluss et par nyere komposisjoner.

Julian Bream og John Williams er solister i et par numre. Men ellers er det kraftig overvekt av spanske gitarister – familien Romero, Paco Pena, Eduardo Fernandez. Gamle Segovia er representert med en superb tolkning av Torroba og en fin Boccherini-transkripsjon. Spansk overvekt er det også blant komponistene, alle de store spanske gitarkomponistene er representert. Men det er også blitt plass til mye annet - musikk av Bach, av Vivaldi, Scarlatti, Marcello. 

Som vanlig i denne serien dreier det seg om temmelig gamle innspilninger. Noen er helt tilbake fra slutten av 1950’årene. Men de har vært i den digitale vaskemaskin og kvaliteten er gjennomgående bra.