Strikt og disiplinert

Bergens Tidende, 28.01.2011

Gustav Mahler: Symfoni nr. 3

Lilli Paasikivi, mezzosopran

David Zinman, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

En av de beste Mahler-tolkningene i manns minne

Da David Zinman startet sine kritikerroste innspillinger av Mahlers symfonier med Tonhalle-Orchester Zürich i 2007, uttalte han i et intervju at han sterkt misliker tolkninger «der alt er tungt aksentuert og understreket med henblikk på maksimal effekt».

Ikke rart da at vi var spent på hvordan han og BFO ville takle Mahlers tredje symfoni i går kveld. For er det noen av Mahlers ni symfonier som inviterer til store, tunge og patosfylte uttrykk, er det vel nettopp denne. Med sine seks satser og en spilletid på over halvannen time er dette den lengste symfonien i verden. Den krever myriader av slagverk, dobbelt så mange messing- og treblåsere som vanlig, kraftig utvidete strykergrupper, posthorn bak scenen og klokkespill i det fjerne.

Likevel var det ikke noe uttrykksmessig overkill i Zinmans tolkning. Han startet første sats i et temmelig langsomt tempo, og tok BFO og oss gjennom dette forunderlige verket som sprenger alle tradisjonelle forestillinger om hva en symfoni bør være. Satsene er fragmenterte, fulle av fremmedelementer, høyt og lavt mellom hverandre. Men der andre dirigenter er tilbøyelige til å drukne konfliktene i store utladninger, presenterte Zinman dem, strikt og disiplinert. Han la hovedvekten på verkets indre struktur fremfor på den ytre dramatikken, og skapte på den måten, paradoksalt nok, mer sammenheng i verket enn vi er vant til.

Dette ble en av de største Mahler-tolkningene jeg har hørt BFO spille i Grieghallen. Tett, klar og bestemt med intensitet og nærvær gjennom alle seks satser uten konsentrasjonssvikt. Den finske mezzosopranen Lilli Paasikivi hadde fine tolkninger av tekstene fra Nietzsche og «Des Knaben Wunderhorn» i fjerde og femte sats. Og fikk flott følge av Bergen Filharmoniske Kor og lokale jente- og guttekor instruert av Asbjørn Flåm, Maria Gamborg Helbekkmo og Håkon Matti Skrede.

En komponist krysser sine spor

Bergens Tidende, 26.01.2011

Call-Notes

Synne Skouen

Aurora

Verk som ikke likner på noe annet i norsk samtidsmusikk

«Det er altså komponist jeg er» – sto det på invitasjonen da Synne Skouen lanserte denne platen sist onsdag. Man skjønner hun føler behov for å si det. For i lange perioder har kulturpolitikeren og byråkraten Skouen vært betydelig mer synlig enn komponisten av samme navn.   

Hun var redaktør av musikktidsskriftet Ballade og musikkritiker i Arbeiderbladet på 1980-tallet. Det meste av 1990-tallet var hun ansatt i NRK, først som musikksjef i P2, senere som kultursjef. Siden 2001 har hun vært spaltist i Aftenposten. Og fra 2007 også drosjesjåfør på deltid. Men det er altså komponist hun er. Egentlig.

Komponisten Skouens navn har først og fremst vært forbundet med hennes og Kjersti Alvebergs ballett Volven fra 1989. Andre deler av produksjonen hennes er mindre kjent, og nesten ingenting er innspilt på plate. Før nå.

Call-Notes inneholder musikk fra Volven fremført av Christian Eggen og Kringkastingsorkesteret. I tillegg presenteres både verk fra 1980-tallet og nyere komposisjoner fra livet etter NRK. Platen demonstrerer samtidig spennvidden i Skouens produksjon – fra solostykker til orkesterverk. Og den demonstrerer musikalske sammenhenger og forbindelser på kryss og tvers av verk og årtier.

De to stykkene for solofiolin som fremføres av Geir Inge Lotsberg på platen – «Une soirée d´été…» (1991) og «…à travers les paroles» (2007) – er en god inngang til Skouens musikalske univers. De er skrevet med 16 års mellomrom, men er tenkt som en helhet og er preget av samme underliggende, estetiske program. Musikken er atonal med bruk av modernistiske gester og effekter, men tonespråket brytes hele tiden opp via innskutte referanser til soloformatets tradisjon. Sammenstøtet mellom nåtid og fortid oppløses ikke i fred og forsoning. Men tidsperspektivet gir nåtidsmusikken klangbunn og dybde.

Et annet fellestrekk er Skouens lekende og ofte ironiske forhold til de musikalske formatene og hennes bruk av sceniske effekter under fremføringen – som for eksempel i «Vent!» (2004) der pianisten Ellen Ugelvik spiller klassiske klaverklisjeer med en telefonbok liggende på de dype tangentene slik at resultatet høres ut som et stykke retro-avantgarde. Eller i «O Vilhelm, Vilhelm, for strykekvartett + 1» (2007) der +1 viser seg å være sangeren Ruth Wilhelmine Meyer som etter en stund bryter inn i en modernistisk sats med en gammel, melankolsk romani-sang.

Verk som disse likner ikke på noe annet i norsk samtidsmusikk. Godt at det endelig er blitt mulig å høre dem på plate.

Variasjoner

Bergens Tidende, 26.01.2011

Written in Sand 

Sølve Sigerland, fiolin

Simax Classics

Fire nordiske verker for solofiolin

På «Written in Sand» minner Sølve Sigerland oss om at det ikke bare er Bach og Paganini som har skrevet musikk for solofiolin, men at genren har også tiltrukket komponister fra vår egen tid. Han har valgt ut fire nyere, nordiske verk som han spiller med teknisk overskudd og god forståelse for utfordringene i denne typen musikk. Det starter med «Variations» fra 1989, et stykke leken dansk postmodernisme der Poul Ruders plukker et tema fra hverandre og plasserer de enkelte taktene som Lego-klosser i stadig nye omgivelser. Finske Esa-Pekka Salonens «Lachen Verlernt» fra 2002 er også et variasjonsstykke, en skeiv chaconne bygd på repetisjon av en underliggende harmonisekvens. Islandske Haflidi Hallgrimsson holder seg på mer tradisjonell grunn i «Offerto» (1991), et langt og temmelig formløst, fritonalt verk. Og det er også Hallgrimsson som får lov å slutte platen, nå med «Poemi» der Sigerlands ekspressive fiolin akkompagneres av Risør Festival Strings.

Timing

Bergens Tidende, 26.01.2011

Peace

Richard Badendyck

Baden Music

Ballader fra den store amerikanske sangbok

Sangere som debuterer på plate når de er over seksti, er ikke hverdagskost. Richard Badendyck gjorde det i 2005. Nå kommer han, 68 år gammel, med sin andre plate, og denne gangen både synger han og akkompagnerer seg selv på klaver, flott støttet av c på bass. På repertoaret står «If You Could See Me Now», «You Don’t Know What Love Is» og flere andre ballader fra den mest krevende delen av den store amerikanske sangbok. Badendyck omtaler seg selv som crooner, og, jo da, han holder seg tett til melodien, og hans dype, lodne baryton vekker minner om både Billy Eckstine og Johnny Hartman. Men han har en helt annerledes frihet i fraseringen enn de gamle croonere. Han er først og fremst jazzmusiker. Og synger disse balladene med samme fornemmelse for timing som når han improviserer på klaveret. Stemmen hans har en del slitasje i toppen. Men hvis han fortsetter å økonomisere med den, burde det kunne bli flere fine plater som denne i de kommende årene.

Ord og ting

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.01.2011

Jeg leser i avisen (17.1) at Stiftelsen Harmonien har vedtatt å endre navn til Stiftelsen Bergenfilharmonien. Hjelpe meg! Verden står ikke til påske!

«Hva er et navn?» – spør Julie i Shakespeares tragedie, og sier: «Den blomst vi kaller rose, vil dufte liflig uten rosens navn». Hun mener at ordene står i et ytre, helt tilfeldig forhold til de tingene de refererer til. Slik hun ser det, kunne BFO gjerne hete Røyksopp eller Fjorden Baby, det ville likevel være det samme orkesteret.

Direktør Bernt Bauge fra Harmonien tilhører en annen språkfilosofisk tradisjon. Han mener det er tett sammenheng mellom ord og ting, og at man ved hjelp av nye navn som for eksempel «Stiftelsen Bergenfilharmonien» kan endre tingene og «gi orkesteret en tydeligere identitet».

Jeg er ikke sikker på han har rett. Hva vi kaller tingene, har selvsagt betydning for hvordan vi oppfatter dem, men det er neppe noen i verden som ville endre oppfattelse av BFO fordi orkestrets byråkratiske rammeverk får et lengre, mer besværlig navn.

Bauge mener også at Stiftelsen Bergenfilharmonien «kommuniserer bedre», mens det gamle navnet virker fremmedgjørende for «alle dem som ikke har et forhold til orkesteret». Her er vi nok tettere på årsaken til navnebyttet.  Det er selve ordet Harmonien som er problemet. Hvis man skal ha tak i nye publikumsgrupper, er det kanskje lurt å kvitte seg med et ord som vekker assosiasjoner om byens bedre borgerskap og deres ideelle foreninger. Men i samme slengen kapper man så den historiske forbindelsen tilbake til den borgerlige 1700-tallskulturen som i sin tid skapte orkestret.

Andre orkestre fra samme periode opplever ikke denne fortiden som noe problem. Orkestret som flyttet inn i de rike tekstilfabrikantenes hus i Leipzig i 1781, kaller seg fremdeles for Gewandhausorchester uten at det sjenerer noen. Men Stiftelsen Harmonien må altså ha nytt navn. Verden står ikke til påske! Eller gjør den? Vel, den gjør nok det.

For den viktigste endringen på navnefronten er jo  skjedd for lengst. Den skjedde tilbake i 1986 da det som den gang het Musikselskabet Harmoniens Orkester, ble døpt om til Bergen Filharmoniske Orkester.  Navnebyttet gjorde det kanskje enklere å markedsføre orkestret internasjonalt, men at BFO har en «tydeligere identitet» i dag enn den gang, er selvsagt ikke et resultat av et markedsstrategisk navnevalg i 1986. Det skyldes iherdig innsats av musikere og dirigenter gjennom et kvart århundre.

Som et pust

Bergens Tidende, 19.01.2011

Yngve Slettholm

Chamber Music for Saxophone and Percussion

Lawo Classics

En av de mest originale stemmene i norske samtidsmusikk

Den nye Lawo-platen minner oss om at Yngve Slettholm ikke bare er en effektiv kulturbyråkrat, han er en stor komponist, en av de mest originale stemmene i norske samtidsmusikk. De seks kammermusikalske verkene på platen avtegner hans kunstnerisk utvikling fra ekspressive, neoklassiske prosjekter omkring 1980 til meditative verker inspirert av Morton Feldman fra 1990 og framover. Hans saxofonkvartett fra 1989 låner tittel fra en av Anton Weberns foredragsanvisninger: «...wie ein hauch...», «som et pust». Dette kunne være overskriften på den senere delen av Slettholms produksjon. Det er ingen store fortellinger i disse verkene, bare små forløp av musikalske celler som gjentas med ørsmå variasjoner og diskrete gester. Vakker musikk som puster rolig og tyst. Og som tolkes innsiktsfullt av slagverkeren Kjell Tore Innervik, harpenisten Sidsel Walstad, og NoXaS saksofonkvartett.

Kirkemusikk

Bergens Tidende, 19.01.2011

Nidaros

Nidaros domkor

Vivianne Sydnes, dirigent

Torbjørn Dyrud, orgel

2L

Nidaros domkor presenterer nyere norske komposisjoner

Riktignok kom denne platen rett før jul, men det er ikke noe spesielt juleaktig med den. Den kan gjerne høres på andre tider av året også. For her får vi høre en rekke nyere norske korverk skrevet for Nidaros domkor av komponister som Ståle Kleiberg, Henning Sommerro, Wolfgang Plagge og flere andre. Det er selvsagt snakk om kirkemusikk, men kirkemusikk av veldig forskjellige slag. Her er enkle, upretensiøse arrangementer av salmer og folkelige sanger, men også større, ambisiøse og mer komplekse verker der spesielt to satser fra Kleibergs Requiem for nazismens ofre peker seg ut. Innimellom improviserer Torbjørn Dyrod på orgelet i Nidarosdomen. Tonespråket i korverkene er tradisjonalistisk, men reiser likevel mange fremføringsmessige utfordringer som Vivianne Sydnes og domkoret løser med egal, varm klang og tydelig artikulasjon. Og 2Ls lydopptak er som vanlig imponerende.

Store forventninger

Musikkommentar, Bergens Tidende, 13.01.2011

Bergen filharmoniske orkester åpner vårsesongen i Grieghallen i kveld. Hva kan vi vente oss?

Det er helt sikkert ikke noen enkel sak å snekre sammen et slikt program. Her er mye å ta hensyn til. For eksempel alle de tradisjonelle – og motstridende – forventningene publikum og kritikere møter orkestret med.

Programmet bør avspeile musikkhistorien pleier man å si. Og siden det er snakk om et norsk orkester, ligger det også alltid i luften at BFO bør spille mye norsk musikk, pluss at orkestret har en særlig forpliktelse til å styrke norsk samtidsmusikk. I tillegg forventer vi at orkestret feirer hva som måtte være av store komponistjubileer. Pluss, pluss. Og da har jeg slett ikke nevnt alle de uunngåelige praktiske problemene: Hvilke solister har BFO råd til? Hva vil solistene helst spille, og hvordan matcher dette med de andre verkene som muligvis burde spilles på samme konsert? Og så videre, og så videre.

Hvordan klarer BFO å balansere mellom alle disse motstridende forestillinger og forventninger? Utmerket, er det korte svaret. På papiret ser vårens program i det minste ut til å være et rimelig kompromiss som kan tilfredsstille de fleste – samtidig med at det fremhever en type musikk som passer spesielt godt til BFOs kvaliteter. Kjernepublikummet vil uten tvil like dette programmet. Om det også vil trekke nye grupper til Grieghallen, er et annet spørsmål. Eller rettere: å utvide publikumsgrunnlaget er nok ikke noe man kan klare via programlegging alene. Her må det suppleres med andre virkemidler og jobbes i flere kanaler samtidig.

På åpningskonserten i kveld presenterer dirigenten Georg Mark og BFO et program som spenner fra Beethovens syvende (1812) over Weberns Passacaglia (1908) til seks sanger av Zemlinsky (1913) med Randi Stene som solist. Overskriften er «Møtested Wien». Det kunne gjerne vært overskriften på hele vårprogrammet. For etter mange sesonger der sjefdirigent Litton har vært spesielt opptatt av russiske komponister av ymse slag, er programmet denne våren preget av «Wiener-tradisjonen», den sentrale musikalske lysløypen fra Beethoven og framover – der BFO alltid har følt seg hjemme og ofte har hatt store stunder.

En av grunnene til at Wiener-linjen er styrket i 2010-11, er selvsagt at Gustav Mahler hadde 150 års jubileum i fjor og at det i år er 100 år siden han døde. I vår feirer BFO ham med framføringer av symfoni nr. 3 i januar og nr. 2 i mai. Januarkonserten er spesielt interessant. Den dirigeres av amerikanske David Zinman som nettopp har avsluttet en kritikerrost serie med alle Mahlers symfonier sammen med Tonhalle-Orchester Zürich.

I år er det også 100 år siden Johan Svendsen døde. Han blir feiret med en festkonsert i februar. Og når det gjelder norsk musikk fra de siste årene rommer programmet ganske mye, både en klarinettkonsert av Ørjan Matre, en slagverkskonsert av Rolf Wallin pluss to verker av Ketil Hvoslef: orkesterverket Ein Traumspiel og klaverkonserten fra 1993 med Leif Ove Andsnes som solist. Andsnes er også på programmet i mars: Mens BFO er på turne i Wien, spiller han et helt soloprogram med Wiener-musikk fra Beethoven til Schönberg for hjemmepublikummet.

Hva med solistene da? Vel, det er mange gode musikere på vårprogrammet. Men pianisten Hélène Grimaud som kommer i april, er – bortsett fra Andsnes da – den eneste som spiller i øverste, internasjonale divisjon. Det kunne gjerne vært flere av hennes type. Spesielt i en tid da man aldri er helt sikker på hvordan den klassiske musikken vil bli plassert på Festspillprogrammet.

Dette bør du ikke gå glipp av.

27.01: Mahlers tredje - Skapelsen

Gustav Mahler: Symfoni nr. 3

David Zinman, dirigent

30.03: Andsnes spiller Beethoven

Ludwig van Beethoven: Klaversonate nr. 21 'Waldstein'

Johannes Brahms:Fire ballader

Arnold Schönberg: Klaverstykker, op. 19

Ludwig van Beethoven: Klaversonate nr. 32

14.04: Drømmespill

Ketil Hvoslef: Ein Traumspiel

Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 23

Dmitri Sjostakovitsj: Symfoni nr. 6

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Hélène Grimaud, klaver

Love songs

Bergens Tidende, 12.01.2011

Love Songs Re-Spelled

Elisabeth Holmertz og Fredrik Bock

Lawo

En kvinnelig komponist fra 1600-tallet

Hun levde i 1600-tallets Venezia; hun var illegitim datter av en dikter; hun sang og komponerte; hun var ugift; hun hadde fire barn. De offisielle papirene forteller ikke mye mer enn dette om Barbara Strozzi. Men musikken hennes har i alle fall overlevd. Mellom 1644 og 1664 utga hun åtte samlinger vokalmusikk – madrigaler, motetter, arier, ariettaer og kantater. De fleste handler om kjærlighet. På Love Songs Re-Spelled synger den svenske sopranen Elisabeth Holmertz et utvalg av dem. Tolkningen hennes er dramatisk med sterke, ekspressive effekter som passer fint til Strozzis vittige, ironiske og av og til melankolske sanger. Fredrik Bock akkompagnerer improviserende på barokkgitar og theorbe, og spiller i tillegg solostykker av andre komponister fra perioden. På platen er det også et par nyskrevne sanger av Susanna K. Wallumrød, Benedicte Torget og Ane Brun. Men det er Strozzis frie, levende musikk som bærer platen.

Koselig kitsch

Bergens Tidende, 12.01.2011

harmOrgan

Sigmund Groven, munnspel

Iver Kleive, orgel

2L

Duett mellom munnspell og orgel

Kombinasjonen av munnspill og hammondorgel er ikke helt uvanlig. Vi kjenner den blant annet fra plater med Stevie Wonder og Toots Thielemans. Nå har Sigmund Groven og Iver Kleive tatt saken til neste nivå. På platen «harmOrgan» hører vi Grovens munnspill i duett med Kleive og kirkeorgelet i Uranienborg kirke. De to hovedpersonenes musikalitet og teknikk er det ikke noe å si på. Og lydteknikken er også god: Plateselskapet 2L har investert all sin ekspertise i opptakene slik at den massive klangen av Kleives orgel ikke drukner Grovens spinkle instrument. I tillegg er repertoaret enkelt og elskverdig. Det er transkripsjoner av noen stykker som Bach og Händel opprinnelig skrev for fløyte, men det meste er korte, upretensiøse låter «i gammel stil» signert Groven og Kleive. Det hele er forrykende kitchy. Og ganske koselig. Men verken kitchy eller koselig nok til å sikre platen et langt liv på iPoden.  

Om barn for voksne

Bergens Tidende, 12.01.2011

Kind

Ensemble 96

Nidaros Strykekvartett

Kjetil Almenning, dirigent

2L

Imponerende oppsummering av samarbeidet mellom Kjetil Almenning og Oslo-koret Ensemble 96

Under planleggingen het prosjektet «Om barn for voksne». Resultatet ble «Kind» – en plate med nyere nordiske korverker basert på tekster der barn, barndom og det barnlige er det gjennomgående temaet. En interessant plate som samtidig er en fin dokumentasjon og oppsummering av samarbeidet mellom Bergens domkantor Kjetil Almenning og Oslo-koret Ensemble 96 som han ledet fra 2007 til våren 2010.

Det er ikke bare tekstlig, men også musikalsk sammenheng på platen. For selv om det er snakk om nyere musikk, er det en viss tilbakeskuende stemning i de fleste av verkene. Som for eksempel hos Frank Havrøy som skaper en nesten nostalgisk syntese av norsk folketone i sine seks korte, velklingende arrangementer av norske bånnsuller og vuggesanger. Eller hos finske Jaakko Mäntyjärvis som plasserer seg nok så demonstrativt i løypen etter Richard Strauss og Gustav Mahler med musikk til et dikt av den erkeromantiske, østerrikske poeten Nikolaus Lenau. Også norske Marcus Paus setter gamle grep og former i spill med «The Stolen Child» for kor og strykekvartett til tekst av W. B. Yeats, men i hans tilfelle er det den tidlige ekspresjonismen som er hovedinspirasjonen.

Platens tyngste verk er danske Per Nørgårds «Wie ein Kind» – tre satser som så å si setter konflikten mellom før og nå på spissen ved å oppbygge og simulere den tradisjonelle tonalitetens harmoni og orden for så i neste øyeblikk å oppløse den i voldsomme, ekspressive følelsesutbrudd. Verket som er inspirert av den schizofrene, sveitsiske kunstneren Adolf Wölfli, er skrevet omkring 1980 og markerte i sin tid Nørgårds oppbrud fra de store, harmoniserende ordenssystemer mot en mer ustabil og uforutsigelig komposisjonspraksis.

Det er store uttrykksmessige kontraster på platen. Men Ensemble 96 er et kor med imponerende spennvidde, et kor som uten problemer klarer hele strekket fra den egale trimmete klangen i Havrøys og Mäntyjärvis tradisjonalistiske verker til det komplekse satsbildet og de store bruddlinjene hos Nørgård. En sterk prestasjon.