Lydbilder

Bergens Tidende, 29.04.2009

Spunk 

«Kantarell» 

Rune  Grammofon

Improgruppe på nye eventyr  

Noen slår på et strengeinstrument. Høye sireneaktige toner i det fjerne, kanskje et blåseinstrument. En stemme blander seg med de andre lydene, en kvinne synger eller mumler fragmenter av ord på et fremmed språk. Av og til høres det hele ut som en myggsverm. Av og til som en gammel, ustø transistorradio. Av og til brak og eksplosjoner. Jo da. Spunk er ute med en ny plate. Når Maja Ratkjes sang blir kombinert med Kristin Andersens trompet, Hild Sofie Tafjords valthorn og Lene Grenagers cello, pluss elektronikk, pluss «etc.» - da oppstår det noe helt uvanlig. Hva som egentlig skjer i disse ni improviserte lydbildene, er vanskeligere å si. Det er sekvenser som minner om noe man kjenner, en knirkende dør, klirrende metall, latter, men hver gang man synes man har fanget en linje, en tråd, kanten av en fortelling, tar improvisasjonene en uventet retning. Noen ganger oppstår det fine, dempede klanger, andre ganger stiger og stiger støyen og ender i kakofoni langt hinsides smertegrensen. Kjedelig er det aldri. 

Samarbeid

Bergens Tidende, 29.04.2009

Collaborations, 2004 og 2007

Marilyn Crispell m.fl.

Leo Records

Den europeiske jazzavantgarden møter Marilyn Crispell

«Hvis det ikke hadde vært for Europa, hadde jeg trolig aldri fått en karriere», sa den amerikanske pianisten Marilyn Crispell nylig. Hun mente også at de store plateselskapene undervurderer publikums evne til å forstå annet enn den vanlige vellingen. Hennes nye plate, «Collaborations», utgitt på det lille britiske indieselskapet Leo Records, er bestemt ikke den vanlige vellingen. I fem konsertopptak fra den svenske avantgardefestivalen Nya Perspektiv hører vi henne i samspill med sterke europeiske kolleger. I opptaket fra 2004 går hun i nærkamp med den utagerende svenske saksofonisten Fredrik Ljungkvist mens bassveteran Palle Danielsson og trommis Paal Nilssen-Love romsterer i bunnen. I 2007 leder hun en kvintett med trompeteren Magnus Broo og altsaksofonisten Lars-Göran Ulander i front. Begge gruppene spiller frisk, livlig frijazz, med snodige overraskelser på lur bak hvert hjørne.

Klang og form

Bergens Tidende, 29.04.2009

«Bach: Kunst der Fuge» 

Vittorio Ghielmi 

Il Suonar Parlante med Lorenzo Ghielmi 

Winter & Winter

Spennende ny tolkning av gåtefullt verk

Coveret er et lite kunstverk - men så kommer platen da også fra Winter & Winter, selskapet som er berømt for å koble skjev musikk med vakker design. Bak det riflete pappomslaget gjemmer seg denne gangen den belgiske billedkunstneren Rinus van der Velde og en stripe fine kulltegninger som kommenterer Bachs gåtefulle alderdomsverk «Kunst der Fuge» (BWV 1080). Gjennom tidene er Bachs kontrapunktiske variasjoner blitt spilt av alt fra solo cembalo til stort orkester, for han avslørte ikke selv hvilke instrumenter han hadde i tankene. På den nye platen blir de fremført av Il Suonar Parlante, en italiensk gambekvartett ledet av Vittorio Ghielmi, supplert med storebror Lorenzo på cembalo og fortepiano. De italienske musikerne fanger all virtuositeten og kompleksiteten i Bachs abstrakte verk, og klarer samtidig å skape et avvekslende, dempet klangregister ved hjelp av en ensom cembalo og ulike gamber i stadig nye, raffinerte kombinasjoner. Forunderlig dus musikk der klang og form går opp i en høyere enhet. 

Flott og fargerikt

Bergens Tidende, 23.04.2009

Verker av Mozart og Fartein Valen

Siri Torjesen, sopran

Christian Eggen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Opplivende møte mellom Mozart og Fartein Valen

Det skulle ha vært unge, norske sangere i Grieghallen i går kveld. Vi skulle ha hørt den nasjonale delen av Dronning Sonjas Musikkonkurranse. Men arrangementet var avlyst. Årsak? Manglende finansiering fra sponsorer og private bidragsytere. Kanskje det var den internasjonale finanskrisen som rammet oss? Uansett: Dette var synd for de unge sangtalentene som nå må prøve å bli opptatt direkte til den internasjonale delen av konkurransen. Vi andre klarer oss nok. For vi fikk som erstatning en flott, opplivende konsert der BFO og dirigenten Christian Eggen fremførte det programmet de skal spille på Valen Festivalen i Haugesund i morgen.

Det sier seg selv at det ble mye musikk av Fartein Valen denne kvelden. Til innledning fikk vi det korte, intense orkesterstykket «La Isla de las Calmas» (op. 21) – fremført med klar markering av det kontrapunktiske stemmevevet i treblåsere og dype strykere, mens fiolinene her i begynnelsen av kvelden slet en del med å få klangen i vater. Senere ble det eksempler på Valens orkestersanger med sopranen Siri Torjesen som solist. Først de to tonesettingene av Goethes Mignon-dikte fra Vilhelm Meister (op.7), og etter pausen en inderlig og gripende tolkning av Valens Ave Maria (op. 4) med Torjesens imponerende, ekspressive stemme svevende høyt over orkestret. 

Å sette Bach-entusiasten Valen opp mot Mozart virker ikke umiddelbart som et innlysende grep. Men i praksis fungerte denne uventede sammenkoplingen overraskende godt. Ikke bare på grunn av de store kontrastene mellom Valens senromantiske oppbruddsmusikk og Mozart elegante Wienerklassikk, men også, og først og fremst, fordi samtidsdirigenten Christian Eggen viste seg å være en eminent Mozart-fortolker. Vi merket det allerede i hans tolkning av Eine kleine Nachtmusik før pausen – der det var gode tempovalg med energi og løft i de raske satsene og inderlige sukk i menuettens trio-del. Og da konserten sluttet med en fargerik og spenstig fremføring av den dramatiske Haffner-symfonien, var vi helt overbevist.  

Ensformig

Bergens Tidende, 22.04.2009

Hymns

Sigvart Dagsland

Kirkelig Kulturverksted

Problematisk salmeplate

En håndfull populære, internasjonale salmer – sunget på engelsk av Sigvart Dagsland, akkompagnert av Iver Kleive på keyboards og med gjesteopptreden av både trompetisten Lew Soloff fra Blood, Sweat and Tears og den engelske bluesgitaristen Snowy White. Burde ikke dette være en sikker vinner? Kanskje i teorien. I praksis er resultatet blitt en merkelig grå, ensformig plate der den ene salmen etter den andre ekspederes i stort sett samme slappe tempo, etter stort sett samme mal. Dagsland synger seg igjennom stoffet med en hverdagslig, dempet, nærmest hviskende stemme som trolig skal signalisere intimitet og inderlighet, men som ikke klarer å få lengre melodilinjer til å henge musikalsk sammen, noe som gir salmene et oppstykket og andpustent preg. Og når han en enkelt gang setter kraft på og går i høyden, blir stemmen overspent og sprukken. Det hender et par ganger at musikken plutselig begynner å flytte seg. Det er når Snowy White springer til og forgyller et par takter med sin gitar. Da blir det intensitet i salmene og svev i musikken.

Klarhet

Bergens Tidende, 08.04.2009

Great Norwegian Performers 1945-2000, Vol.IV

Robert Riefling

Simax Classics

Robert Rieflings fremragende Beethoven-tolkninger

Fjerde bind i serien med NRK-opptak av store, norske musikere er en dobbelt-cd helliget pianisten Robert Riefling og hans berømte Beethoven-tolkninger. På den første cd’en hører vi ham spille de tre siste sonatene i et opptak fra Festspillene i Bergen i 1979, den andre rommer opptak der han spiller sammen med Oslofilharmonikerne – den fjerde klaverkonserten med Karsten Andersen som dirigent i 1986, og den femte med Gabriel Chmura i 1981. Tiden går fort når det gjelder musikalsk tolkninger, og vanligvis virker opptak som er gjort for 20-30 år siden allerede utdaterte. Slik er det ikke i dette tilfellet. Riefling trekker på et langt livs intense Beethoven-studier. Det er styrke og tyngde i de kompliserte sene sonatene, det er klarhet og virtuositet i konsertene. Dette er et Beethoven-spill som er helt på høyde med det beste vi kan møte i dagens konsertsaler. Eneste innvending: Lydkvaliteten er ikke helt god i opptaket fra Bergen.      

Opplysende

Bergens Tidende, 08.04.2009

Mozart/Grieg. Vol. II

Dena Piano Duo

2L

Interessant musikk for to klaverer

I Grieg-året 2007 utga Dena Piano Duo en plate med sonater for to klaverer skrevet av Mozart og Grieg. Nå er de to pianistene, norske Tina Margareta Nilssen og tyske Heide Görtz, ute med vol. 2. Selve formatet er ganske krevende. Når to klaverer skal spille sammen, blir klangen fort veldig massiv, og musikken får gjerne en litt altmodisch karakter. Slik er det også på denne platen. Men resultatet er både opplysende og historisk interessant – for Dena-duoen får frem uvanlige og oversette sider av de to komponistene. Det er for eksempel en overraskende robust og muskuløs Mozart vi møter i hans sonate for to klaver (KV 448). Og vi innser at Griegs klavermusikk kan være annet og mer enn de elegante lyriske stykkene når vi hører hvordan han i «Gammelnorsk romanse med variasjoner» (op. 51) skaper en tett, nesten orkestral klang ved hjelp av de to klaverene. I tillegg rommer platen, som en slags bonus, Griegs helt absurde bearbeidning av Mozarts fantasi i c-moll (KV 475) for to klaverer. Mer kitchy går det neppe an å bli.

Frisk, spenstig og uanstrengt

Bergens Tidende, 08.04.2009

Mendelssohn: Symfoni nr. 2, «Lobgesang»

Judith Howart, Jennifer Larmore og Christoph Prégardien

Diverse kor

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Litton og BFO henter Mendelssohns Lovsangs-symfoni frem fra glemmeboken

Mendelssohn skrev sin Lovsangs-symfoni i 1840 i anledning 400 års jubileet for Gutenberg og trykkekunstens oppfinnelse. Det er et eiendommelig verk – stort, formløst, sprikende. Og egentlig er det slett ikke en symfoni, men – ifølge undertittelen – en «symfoni-kantate etter den hellige skriftens ord». Noen mener at Mendelssohn forsøkte å følge eksemplet fra Beethovens niende ved innarbeide et kor og tre sangsolister i et symfonisk verk, men det er nok ikke tilfellet. For der Beethoven gjorde korsatsen til en integrert del av symfonien sin, har Mendelssohn simpelthen lagt elementene på rekke etter hverandre. Hans «symfoni-kantate» er – helt bokstavelig – en symfoni etterfulgt av en kantate, tre orkestersatser pluss ni kantatesatser, nødtørftig forbundet ved at et fanfaremotiv fra symfoniens første sats gjentas i innledningen til kantaten.

Etter Mendelssohns død gikk verket mer eller mindre i glemmeboken. Men på 1980-tallet dukket det plutselig opp igjen – kanskje fordi det merkelige, sammensatte uttrykket rammet noe i tidens postmodernistiske smak? Uansett, noen av de største dirigentene tok Lovsangs-symfonien på repertoaret og innspilte den på plate. Så ble det stille igjen.

Og nå kommer da Litton og BFO med en ny versjon på BIS. Hvordan kommer den til å klare seg i forhold til de gamle innspillingene med ruvende dirigenter som Abbado, Chailly, Dohnányi og Masur? Godt, tror jeg. Det er snakk om liveopptak fra konsertene i Grieghallen siste år, og selvsagt merker man av og til konsentrasjonssvikt og litt ujevne innsatser. Men som helhet spiller BFO flott og engasjert. Det er noe frisk, spenstig og frem for alt uanstrengt over hele fremførelsen – det er som om Litton simpelthen har valgt å se bort fra alle de formmessige problemene i verket, og i stedet satser på å få de mange flotte detaljene i symfonien og kantaten til å funkle.

BFOs kor, KorVest og Danmarks Radios vokalensemble gjør en solid innsats gjennom alle de ni kantatesatsene og imponerer blant annet med en inntrengende tolkning av koralen «Nun danket alle Gott». De to sopranene, Judith Howarth og Jennifer Larmore har mange fine momenter underveis. Og så var det tenorstemmen: Masur hadde Peter Schreier med på platen sin. Men Litton og BFO har den fantastiske Christoph Prégardien – som legger hele sin kirkemusikalske erfaring inn i tolkningen og synger tenorpartiet med en overjordisk uttrykkskraft som er hele platen verdt.

Perler

Bergens Tidende, 01.04.2009

Bach: Inventionen und Sinfonien; Französische Suite V

Till Fellner

ECM

Till Fellner med pianistisk tolkning av Bachs inventioner og sinfonier

Vi kjenner først og fremst Bachs inventioner og sinfonier fra pedagogiske sammenhenger. Han skrev dem for å lære pianister «å spille rent med to stemmer» og behandle tre-stemmig musikk «riktig og godt». Men de er samtidig mer enn skolepensum, mer enn en samling tekniske øvelser. Han understreket det selv i forordet til manuskriptet: Med disse stykkene ville han demonstrere hvordan man utvikler gode ideer og skaper gode komposisjoner. Og det er slik østerrikske Till Fellner spiller dem – ikke som pensum for begynnere, men nettopp som selvstendige komposisjoner, som pianistiske verker. Man hører selvsagt at de i utgangspunktet var en slags forarbeider til Wohltemperierte Klavier, men man hører også at de musikalsk sett skiller seg ut, at det korte, konsentrerte formatet peker fremover. I Fellners perlende, pianistiske tolkning hører man lyden av det som skulle komme hundre år senere. Lyden av Schubert, Schumann og Chopin.  

Feiring

Bergens Tidende, 01.04.2009

Händel: Alcina

Alan Curtis, dirigent

Il Complesso Barocco

Archiv Produktion

Händel: Ezio

Alan Curtis, dirigent

Il Complesso Barocco

Archiv Produktion

To nye Händel-operaer i anledning 250-årsjubileet

Archiv Produktion feirer 250-årsjubileet for Händels død med å utgi operaene Alcina og Ezio. Innspillingene ble gjort siste år i forbindelse med konsertfremførelser i Italia. I begge tilfeller er det barokkspesialisten Alan Curtis og orkesteret Il Complesso Barocco som legger det musikalske fundamentet. I tillegg er begge platene blitt til med støtte fra den berømte italienske kriminalforfatteren Donna Leon.

Alcina fra 1735 er den mest kjente av de to operaene, også for et moderne publikum. Joan Sutherland sang den allerede på 1960-tallet; den finnes i flere moderne plateinnspillinger; og den er fremdeles på repertoaret i de store operahusene. Med Ezio forholder det seg annerledes. Allerede i Händels samtid ble den opplevd som gammeldags; den ble stort sett glemt etter premieren i 1723; og Archiv-platen er om ikke den første, så i alle fall en av de eneste innspillinger som finnes på markedet i dag.

Som sceneverker betraktet er Händels operaer vanligvis helt håpløse – med innfløkte intriger og konflikter som det aldri blir skikkelig handling av, bare uendelige rekker av kjedelige, statiske tablåer. Det er for musikkens skyld man hører dem. De lever utelukkende av de store virtuose ariene som Händel rundhåndet har drysset ut over dem. Og det er nettopp musikken, den musikalske tolkningen, som skaper hele forskjellen mellom de to nye Archiv-platene. I Alcina har Curtis en velopplagt og demonisk Joyce DiDonato i tittelrollen og mange gode folk i birollene. Det gir flotte, eksplosive vokalprestasjoner og trøkk og spenning i orkestersatsen. I Ezio synges tittelrollen av den solide svenske mezzo-sopranen Ann Hallenberg, og hennes norske kollega Marianne Andersen har glimrende innsatser i en av de mindre rollene, men som helhet mangler vokalensemblet i denne operaen det ekstra som må til for at en slik innspilling skal ha mer enn historisk interesse.