Peer Gynt, igjen

Bergens Tidende, 22.06.2005

Edvard Grieg: Scenemusikk fra Peer Gynt

Peter Mattei, Camilla Tilling, Charlotte Hellekant

Ellerhein Girls’ Choir, Estonian National Male Choir, Estonian National Symphony Orchestra

Dirigent: Paavo Järvi

Virgin Classics

Frisk, spenstig plate med sterke sangsolister

Plutselig er det to nye innspillinger av Peer Gynt-musikken på markedet. Hva skal man velge?

Den flotte dobbelt-cd’en med Bergen Filharmoniske Orkester rommer all Griegs scenemusikk pluss store stykker av Ibsens tekst, og er selvsagt et opplagt kjøp hvis man vil ha en fornemmelse av den større dramatiske sammenhengen. Den nye Virgin-platen har ingen tekstutdrag og bare et utvalg av musikken. Allikevel er den et godt – musikalsk – alternativ. For Paavo Järvi og Estonian National Symphony Orchestras tolkning av Griegs musikk er frisk og spenstig. Og i tillegg hører vi Peter Mattei, Camilla Tilling og Charlotte Hellekant – tre unge, sterke sangere som BFO-platens solister ikke kan konkurrere med. 

Historisk

Bergens Tidende, 22.06.2005

Sanger av Gustav Mahler

Dietrich Fischer-Dieskau, baryton

Daniel Barenboim, klaver

EMI

Dietrich Fischer-Dieskau synger Mahler

EMI feirer Dietrich Fischer-Dieskaus 80-års dag med en gjenutgivelse av hans og Daniel Barenboims Mahler-innspilninger fra 1978. De fleste av Mahlers lieder er med: ungdomssangene og «Rückert-lieder», og også orkestersangene «Lieder eines fahrenden Gesellen» og sanger fra «Des Knaben Wunderhorn», her fremført i Mahlers egne, sjeldent hørte klaverversjoner.

I 1978 var Fischer-Dieskau fremdeles på høyden av karrieren, men man hører tydelig at alderen begynner å bli et problem. Stemmen er tynn og usikker i høyden og mangler kraft i forte-partiene. Det er også problemer med bevegeligheten i de mest krevende av Knaben Wunderhorn-sangene. Hørt med nåtidige ører er denne dobbelt-cd’en vel først og fremst interessant som historisk dokument om en berømt sanger. Og om en overforsiktig og overpedagogisk sangstil som er gått ut på dato.

Det fremmede og det velkjente

Musikkommentar, Bergens Tidende, 16.06.2005

I sitt innlegg (8.6) imøtegår Wencke Qvale min anmeldelse av Komische Opers versjon av Händels opera Alcina. Hun mener at David Aldens regi fungerte «som en form for moderne innfallsport til Händel», og at det lyktes ham, sammen med dirigenten Paul McCreesh, å tilføre verket en «befriende fremmedhet». Jeg takker Qvale for et interessant, poengtert innlegg. Jeg har stor sans for mange av synspunktene, men kan likevel vanskelig dele hennes entusiasme for Aldens tolkning.

Qvale oppfatter Komische Opers versjon av Alcina som et resultat av McCreeshs og Aldens felles bestrebelse på å fremstille «en radikalt fremmed» musikalsk verden. Jeg ser den heller som et uproduktivt sammenstøt av to diametralt forskjellige holdninger til et vanskelig stoff. Der McCreesh søker å fremvise den gamle musikkens fremmedhet, søker Alden med pinlig velkjente midler å gjøre dramaet akseptabelt for et moderne publikum. I Aldens regi blir Alcina til «eye candy», til frenetisk, visuell underholdning for folk som er blitt for gamle til MTV.

Det bør naturligvis være ganske stort slingringsmonn for operaregissører, uansett om de jobber med eldre eller nyere materiale. Men det er også grenser for hva som er mulig å gjøre, grenser som tekst og musikk setter i fellesskap. Musikere, sangere og dirigenter har stort sett alltid klar fornemmelse for hvor musikkens grenser går. De synger ikke i moll hvis melodien står i dur; de spiller ikke presto hvis tempobetegnelsen er largo osv. Tidens operaregissører har derimot sjeldent anfektelser, verken når det gjelder tekst, handling eller genre. Og selvsagt er det da litt morsomt at Calixto Bieito starter Un Ballo in Maschera med femten alvorlige menn på fellesdass. Eller at den tuberkuløse Violetta i La Traviata ligger på dødsleiet i pornokostyme og forlater scenen med pakket koffert etter den siste blodstyrtningen. Eller at det ustanselig er gruppesex på scenen i Peter Konwitschnys versjon av Don Giovanni. Morsomt, pirrende, fargestrålende, «og en smule gaga» – som en tysk kritiker skrev om David Aldens oppsetning av Händels Armida der 63 Jesus-figurer av hardgummi på forunderlig vis spiller en helt sentral rolle.

Paul McCreesh peker ganske åpenhjertig på problemet i BT d. 28.5: «En operaregissør kan enten arbeide på musikkens egne premisser eller skape fritt og legge sin forestilling over musikken». David Alden har som de fleste andre av tidens operaregissører valgt den siste løsningen: «derfor er det blitt en teatral produksjon med musikalsk input». Det er vanskelig å være uenig. Den forestillingen vi så i Grieghallen under Festspillene, var ikke en «moderne innfallsport til» Händels opera Alcina, men en fri scenisk fantasi akkompagnert av Händels musikk. En liten paradishage med tilfeldige omkringspaserende arier – som en tysk anmelder skrev.

Peer Gynt i helfigur

Bergens Tidende, 08.06.2005

Edvard Grieg: Peer Gynt

Tale: Svein Sturla Hungnes, Marita Solberg, Kari Simonsen

Sang: Håkon Hagegård, Marita Solberg, Ingebjørg Kosmo

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Ny dobbelt-CD med Bergen Filharmoniske Orkester

De to orkestersuitene fra Peer Gynt er noen av Griegs mest kjente og kjæreste verker. Men han skrev jo mye mer musikk til Ibsens tekst. Og hvordan fungerer denne musikken egentlig i den større dramatiske sammenhengen? Det spørsmålet kan man vanligvis bare få svar på når stykket en sjelden gang oppføres på et teater. Men nå kommer da Bergen Filharmoniske Orkester med en samlet fremførelse av tekst og musikk på en flott dobbelt-CD med superb SACD-lyd. Stykket er noe forkortet, men ikke mer enn at det går an å få et godt inntrykk av helheten. Og i tillegg får vi høre all Griegs musikk – tolket frisk og levende av et orkester som kjenner Grieg ut og inn, og som kanskje nettopp derfor er i stand til også å blåse nytt liv i de gamle sviskene. Marita Solberg og Ingebjørg Kosmo gir fine tolkninger av Solveig og Anitras sanger. Eneste aber er Håkon Hagegård som synger «Peer Gynts serenade» med uklar, blafrende stemme.

Høye forventninger og ambisjoner

Bergens Tidende, 06.06.2005

Franz Schubert: Die Schöne Müllerin

Johannes Weisser, baryton

Søren Rastogi, klaver

Festspillene

Troldsalen

Johannes Weisser synger Schubert i Troldsalen

Forventningspresset var til å ta og føle på da Johannes Weisser kom inn i Troldsalen for å synge Schuberts «Die Schöne Müllerin». Men allerede etter de første taktene av «Das Wandern», var saken avgjort. Ryktene har talt sant: Her er et ungt sangtalent av de sjeldne. Stemmen er frisk og muskuløs, med full bærekraft i hele det sentrale barytonregistret og med betydelig styrke i det vanskelige toppområdet. I tillegg er Weissers frasering smidig og sømløs, og han klarer uten besvær å blende ned til nesten tonløs pianissimo og opp igjen.

Når en ung, begavet sanger velger å presentere seg med «Die Schöne Müllerin», forteller det noe om høyt ambisjonsnivå. Og presser forventningene ytterlige i været. Men også i denne henseende innfridde Weiser løftene. Vi fikk en levende tolkning av historien om den ulykkelige møllersvennen med fin sans for de mange brå stemningsskiftene i de enkelte sangene. Og med sikker fornemmelse for den tragiske strukturen som preger verket som helhet. Blant annet valgte Weisser, som flere andre av tidens store Schubert-tolkere, å synge de to siste sangene i et betydelig langsommere tempo enn notetekstens «Mässig», slik at motsetningen mellom begynnelsens ungdommelige optimisme og den uavvendelige, tragiske avslutningen skjerpes.

At Weisser er utdannet operasanger, merket man bare på en viss tendens til å åpne stemmen for hurtig og smelle for voldsomt til i forte-passasjene. Og kanskje er det også operasangeren som røper seg i den litt gammeldags, teatralske fremføringen. Der de beste liedsangere vanligvis opptrer som en slags «fortellere» som står på avstand av møllersvennen og «fremviser» hans følelser, lever Weisser seg tydeligvis inn i rollen og «spiller» den med liv og sjel.

På klaverkrakken satt den danske pianisten Søren Rastogi. Også han er en ung musiker i begynnelsen av karrieren, men etter søndagens konsert å dømme er han allerede en fullbefaren liedakkompagnatør. For det er meget lenge siden vi har hørt et så flott og typeriktig Schubert-akkompagment: Diskret, delikat, rytmisk sikkert, både en sterk støtte for Weisser formidable baryton, og en tydelig, selvstendig musikalsk stemme. Vi gleder oss til å høre dette makkerparet igjen.

Åpne vinduer

Bergens Tidende, 05.06.2005

Boulez 80 år

Pierre-Laurent Aimard og Tamara Stefanovich, klaver

Festspillene

Håkonshallen

Festspillene feirer Pierre Boulez med storslått klaverfest

Et spring oppover, en tone med kort forslag, en enkelt isolert tone, et fallende arpeggio. Det er det hele. Men det er nok. Det var i hvert fall nok for Pierre Boulez. Han utviklet hele sin første klaversonate ut fra disse fire minimale gestene.

Han var bare 21 år da han skrev sonaten, en ung, kjepphøy opprører på kollisjonskurs med hele det etablerte musikkliv. Arrogant, uforsonlig, utålmodig. Nå i mars fylte han 80 år, og ble feiret overalt som en av vår tids største dirigenter. Med rette. Men mitt i all viraken omkring dirigenten Boulez glemmer man ofte den unge revolusjonære og visjonære komponisten som en gang tok mål av seg til å forme hele samtidsmusikken i sitt bilde.

Derfor er det bare å si takk for at Festspillene valgte å feire 80-åringen med en storslått konsert der hans klavermusikk sto i sentrum. Og det var ikke hvem som helst som var hentet til Bergen for å guide oss. I dag er Pierre-Laurent Aimard en etterspurt pianist som dekker hele det klassiske kjernerepertoaret. Men han var i sin tid huspianist i Boulez’ Ensemble InterContemporain og er formentlig den pianisten i verden som er mest fortrolig med klavermusikken. Sammen med unge bulgarske Tamara Stefanovich førte Aimard oss gjennom stort sett alle Boulez’ klaververker i kronologisk orden, fra de tre klaversonatene frem til alderdomsverket «Incises».

Boulez siteres ofte for bemerkningen om at organisert delirium er hans musikalske ideal. I Aimard og Stefanovichs imponerende tolkninger får denne forslitte frasen mening. Kvelden igjennom demonstrerte de hvordan Boulez trang til å gjennomsystematisere musikken hele tiden brytes med en streben etter «å åpne vinduer» som Aimard formulerte det: åpne verkene mot det improviserende, det spontane, det uventede.

Det ble åpnet mange vinduer denne kvelden. Og vi fikk en oppvisning i helt usannsynlig, umenneskelig klaverteknikk. For Boulez’ musikk er ikke alene komplisert tenkt og konstruert, den er nesten umulig å spille. Lørdag kveld klarte Aimard og Stefanovich ikke bare å spille alle notene. De fikk dem også til å klinge og bli til levende musikk

Vokalkunst

Bergens Tidende, 04.06.2005

Randi Stene, mezzosopran

Håvard Gimse, klaver

Festspillene

Logen

Randi Stenes store musikalske og sceniske talent

I begynnelsen var mobiltelefonen. Og mobiltelefonen var i Logen. Hvor den kimte og kimte – og totalt ødela Randi Stenes introduksjon til kveldens program. Men da alt hadde roet seg, og musikken endelig startet, ble det allikevel en hyggelig kveld. Der en avslappet Stene demonstrerte mange forskjellige sider av sitt store musikalske og sceniske talent.

Både i den innledende avdelingen med sanger av Reynaldo Hahn og i det avsluttende Sibelius-utvalget, var det de voldsomme, dramatiske følelsesuttrykkene som dominerte slik at man av og til nesten hadde en følelse av at denne imponerende stemmen er for stor til denne verden – eller i hvert fall til et lokale som dette. Men inn imellom fikk vi også høre Stene fra den mer avdempete siden i en serie humørfylte folkelige amerikanske sanger i arrangement av Aaron Copland. Og at hun også forstår å blende stemmen ned, helt ned i det intime, ømme registret, demonstrerte hun med en nyansert tolkning av danske Peter Heises versjon av Solveigs sanger fra Peer Gynt.

Håvard Gimse var kvelden igjennom en lydhør, kongenial akkompagnatør. Og hadde i tillegg en fin soloavdeling med korte klaverstykker av Sibelius.

Musikalsk slektskap

Bergens Tidende, 02.06.2005

Verk av Schönberg og Valen
Florian Kellerhals (fiolin), Hjalmar Kvam (cello), Nils Henrik Asheim (klaver), Vidar Austvik (fløyte) og Håkon Vestly (klarinett).

Festspillene

Troldhaugen

Fartein Valen møter Arnold Schönberg på Troldhaugen

Det ble spilt samtidsmusikk i Troldsalen på torsdag. Riktignok var verkene skrevet mellom 1907 og 1935. Likevel virket musikken høyst levende og nåtidig. Sterk og radikal i uttrykket. Kompromissløs på en måte som får mye av vår tids musikk til å virke blek og konfliktsky. Men så var det da også verk av Fartein Valen og Arnold Schönberg det dreidde seg om. Komponisten og pianisten Nils Henrik Asheim hadde sammensatt et interessant, tankevekkende program som han fremførte sammen med medlemmer av Stavanger Symfoniorkester under ledelse av fiolinisten Florian Kellerhals.

Det er mye som forbinder Valen og Schönberg: De har et felles utgangspunkt i senromantikken. De er begge lidenskapelig opptatt av kontrapunktiske former. De bryter begge med den høyspente ekspressionismen og tar spranget inn i en uviss, atonal framtid. Alt dette er velkjent. Det fine med torsdagens konsert var at man her faktisk fikk demonstrert slektskapet, ikke som musikkhistorisk pensum, men som klingende musikk. Slik at man formelig kunne høre forbindelseslinjene avtegne seg i luften – mellom Schönbergs Sechs Klavierstücke op. 19 og Valens Fire klaverstykker op. 22, og mellom de to oppbruddsverkene, Schönbergs Kammersinfonie nr. 1, op. 9, spillet i Anton Weberns transkripsjon, og Valens Trio, op. 5.

Spesielt de to siste verkene fikk en overbevisende sterk og temperamentsfull fremførelse. Asheims transkripsjon for kvintett av Valens orkesterverk Nenia, op. 18 virket derimot litt for spinkel og sprikende i uttrykket. Dessuten bør det vel for god ordens skyld bemerkes at det ikke – absolutt ikke – var noen god ide å la Florian Kellerhals spille fiolinminiatyrer skrevet av Asheim inne mellom satsene i Schönbergs Sechs Klavierstücke og Valens Fire klaverstykker. Selv i disse postmoderne samplingtider gjelder prinsippet om «droit morale» fremdeles. Det er fremdeles grenser for hva man kan tukle med. Moralske grenser. Og kunstneriske.

Markedsføring

Bergens Tidende, 01.06.2005

Henning Kraggerud, fiolin

Jorunn Marie Bratlie, klaver

Harald Herresthal, Ole Bernt Frøshaug

Festspillene

Logen

Henning Kraggeruds Ole Bull

Det er bare å ta hatten av for Aslak Aarhus og Vision Film AS. De gutta er helproffe når det gjelder markedsføring. Det er nå fire år siden at Aarhus røpet planene sine om å lage en dokumentarfilm om Ole Bull. Og i alle disse årene har de klart å få avisene til å skrive om saken. Igjen og igjen.

Filmen skulle opprinnelig lanseres på kino høsten 2002. Den er fremdeles ikke ferdig, men mandag kveld i Logen fikk vi i det minste en liten smakebit. Eller rettere: En 90-sekunders reklamesnutt – for å være helt presis.

I øvrig gikk kvelden med at professor Harald Herresthal som er konsulent på prosjektet, fortalte et par anekdoter om Ole Bull. Ole Bernt Frøshaug som er produsent på prosjektet, fortalte et par anekdoter om opptakene. Henning Kraggerud som spiller fiolin i prosjektet, fremførte et par korte Ole Bull-stykker akkompagnert av pianisten Jorunn Marie Bratlie. Herresthal og Frøshaug var rørende enige om at Kraggerud er en fantastisk fiolinist. Og at han gjør en kjempejobb i filmen. Kraggerud smilte beskjedent og fortalte et par anekdoter om filmopptakene. Og fikk i tillegg publikum til å klappe for Chi Mei Optoelectronics, et taiwansk firma som produserer TV-skjermer, og som eier Ole Bulls Guarneri-fiolin som han har fått lov å låne til prosjektet. Hele seansen tok en snau time.

Et PR-jippo som dette er vanligvis gratis. Og vanligvis blir det servert hvitvin og snacks til de fremmøtte. Denne kvelden hadde de fremmøtte betalt mellom 150 og 300 kr. pr. billett. Og arrangementet ble presentert som en del av Festspillprogrammet under tittelen «Henning Kraggeruds Ole Bull». Hvordan Aarhus og Vision Film har klart å få dette til, må gudene vite. Som sagt: Her er det bare å ta hatten av. De gutta er helproffe når det gjelder markedsføring. Om de også kan lage film, gjenstår å se.