Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 29.10.2014

A Night at Birdland with

Art Blakey Quintet

Blue Note

1954

Den 21. februar 1954 presenterte Art Blakey sin nye kvintett på Birdland – Lou Donaldson på altsax, Horace Silver klaver, Curly Russel bass. Pluss «trompetsensasjonen», 25 år gamle Clifford Brown. Det ble skrevet jazzhistorie den kvelden. Og Rudy van Gelder opptok det hele for Blue Note slik at vi den dag i dag kan høre Blakeys trommer piske blåserne fremover, og høre den unge, selvsikre Brown trekke flammende spor gjennom rommet, kor etter kor, med stor, glansfull messingtone, virtuos teknikk og en harmonisans som setter ham i stand til å vende vrangen ut på ethvert kjent akkordskjema. Folk diskuterer fremdeles hvordan jazzhistorien ville sett ut om han ikke var blitt drept i en trafikkulykke to år senere.

Askese og lidenskap

Bergens Tidende, 29.10.2014

Ketil Hvoslef

Chamber Works No. I

Lawo

Ketil Hvoslefs kammermusikk på plate

Det er litt av et prosjekt plateselskapet Lawo har gått i gang med: All Ketil Hvoslefs kammermusikk skal ut på plate, det meste for første gang. Initiativtakerne er fiolinisten Ricardo Odrizola og pianisten Einar Røttingen som lenge har samarbeidet med Hvoslef. For eksempel hadde de hans klavertrio (2010) på programmet da de og cellisten John Ehde platedebuterte siste år under navnet «Valen Trio». Men nå gjelder det altså hele Hvoslefs omfattende kammermusikalske produksjon – 37 verk innspilt på ni CD-er av Odrizola og Røttingen sammen med musikere fra Griegakademiet og Bergen Filharmoniske orkester.

Verkene på første plate i serien spenner kronologisk fra 1982 til 2001 og presenterer vidt forskjellige instrumentkombinasjoner – «Erkejubel» (1982) er skrevet for messingblåsere og slagverk, «Scheherazade forteller videre» (1986) for fiolin og harpe, «Duo Due» (1993, rev. 1995) for fiolin og cello, «Frammenti di Roma» (1998, rev. 2014) for obo, klarinett og fagott og «Canis Lagopus» (2001) for strykevartett, kontrabass og slagverk.

Platen demonstrerer bredden og de karakteristiske trekkene i Hvoslefs produksjon. Dette er dynamisk, rytmisk drevet musikk, skrevet uten hensyn til herskende strømninger i samtiden. Uttrykket er for så vidt fritonalt, men også sterkt dissonantisk, med instrumenter som braker sammen i krasse effekter. Hvoslef arbeider ofte med minimale motiviske celler, men musikken hans er ikke minimalistisk i vanlig forstand, den er snarere asketisk, nøysom. Men – som for eksempel «Frammenti di Roma» demonstrerer – det er fullt mulig å skape sterk, lidenskapelig musikk ved hjelp av enkle, sparsomme virkemidler. Et flott plateprosjekt som det skal bli spennende å følge. 

Grieg vegg-til-vegg

Bergens Tidende, 25.10.2014

Verk av Edvard Grieg

Camilla Tilling, sopran

Håkon Høgemo, hardingfele

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Urpremiere på interessant visualisering av Griegs «Peer Gynt»

Når Bergen Filharmoniske Orkester feirer stort jubileum, må det naturligvis være Grieg på programmet. Torsdag kveld var det nærmest Grieg-festival, Grieg vegg-til-vegg. Det startet med fire stykker fra Lyrisk suite (op. 54). Og skulle noen være i tvil om at BFO virkelig «kan» denne musikken, kjenner den fra innsiden så å si, så var det bare å slå ørene ut og lytte til strykernes dirrende, lengtende melodilinjer i «Gjetergutt», til de finstilte treblåserne i «Gangar», eller til «Trolltog» som dro snertende og piskende gjennom salen i dirigent Eivind Ådlands stramme, strikse regi.

I neste avdeling gjaldt det sangkomponisten Grieg, her representert med hans tonesetninger av norske dikt. Solisten, den svenske sopranen Camilla Tilling, ga blant annet fine, fortellende tolkninger av Bjørnsons «Fra Monte Pincio» og Ibsens gåtefulle «En Svane» og sluttet med en flott, glansfull utgave av Vinjes «Våren».

Camilla Tilling var med igjen etter pausen, nå som Solveig i Griegs «Peer Gynt». Eller rettere i «Peer Gynt – Løgnenes geografi» – en forestilling skapt i et samarbeid mellom den tyske bildekunstner og scenograf Alexander Polzin og Eivind Aadland.

Forestillingen som er bestilt av BFO og hadde urpremiere på torsdag, tar utgangspunkt i Griegs musikk og Ibsens skuespill. Mer konkret betyr det at orkesteret spiller avsnitt fra Griegs scenemusikk til skuespillet mens en flytende strøm av bilder og animasjoner projiseres opp på to skjermer bak musikerne. På skjermene mikses grafitti-bilder, clip-art, konturtegninger, skabelonfigurer og løsrevne setninger fra Ibsens tekst til et collage-aktig uttrykk med referanser til forrige århundres pop art og street art. Etter hvert begynner bildene å danne et univers – her er et hus, et nedslitt kjøkken, en skog, og her er løpende edderkopper og maur, sand i timeglass, egyptiske skikkelser og mye mer.

Polzin og Aadland kaller «Peer Gynt – Løgnenes geografi» for en «visualisering». Men skjermprojeksjonene «gjenforteller» ikke handlingen i skuespillet. Og de forholder seg heller ikke direkte «illustrerende» til scenemusikken. Det som visualiseres er snarere en rekke, mer eller mindre private, assosiasjoner ­– ikke til Griegs musikk, men til Ibsens fortelling.  

Fungerer det? Ja, til en viss grad. Det oppstår episoder underveis der musikk og bilder arbeider sammen i suggestive forløp. Men selve konstruksjonen der både musikk og bildestrøm forholder seg assosierende til samme fraværende tekst, skaper også en del spenninger mellom musikk og bilde. Og ofte er det bildene som vinner i konkurransen og overdøver musikken.  

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 22.10.2014

Shostakovich

24 Preludes and Fugues

Melodya

1987

I 1950 vant den unge, sovjetiske pianisten Tatiana Nikolayeva en internasjonal klaverkonkurranse i Leipzig med en rekke tolkninger av Bachs preludier og fuger.  Sjostakovitsj som satt i juryen, skrev sine egne preludier og fugaer året etter (op. 87). Han tilegnet dem Nikolayeva. Og hun spilte dem resten av livet. På plateversjonen fra sovjetiske Melodya (1987) spiller hun klart og sterkt, og legger av og til en lett romantisk fargning inn over Sjostakovitsjs asketiske notetekst. Melodya-platene har i ettertid fått status som standardreferanse i dette repertoaret. De har vært distribuert av flere europeiske plateselskaper. For tiden ligger de en boks med 3 cd’er som kan kjøpes for en billig penge via Naxos.     

En gitarist på reise

Bergens Tidende, 22.10.2014

Havana, Rio, Moscow

Stein-Erik Olsen, gitar

Terje Mikkelsen, dirigent

Academy of St Martin in the Fields

Et imponerende plateprosjekt, gjennomført med energi og musikalitet

I Stein-Erik Olsens diskografi finner du verk for sologitar og for ulike duo- kombinasjoner. At han helt siden starten av karrieren også har hatt både eldre og nyere gitarkonserter på repertoaret sitt, er det er ingen spor av. Men diskografiens bilde av Olsen som sologitarist eller stillfarende kammermusiker, kommer til å endre seg nå. For bak tittelen på hans nyeste plate – «Havana, Rio, Moscow» – gjemmer seg tre moderne konserter for gitar og orkester, innspilt i Londons ærverdige Abbey Road Studio sammen med Academy of St Martin in the Fields under ledelse av Terje Mikkelsen og med legendariske Arne Akselberg bak spakene i kontrollrommet. Et imponerende plateprosjekt, gjennomført med energi og musikalitet.

Tittelens «Rio» refererer til brasilianske Heitor Villa-Lobos, den eldste av de tre komponistene som er representert på platen. Han skrev i 1951 en konsert for gitar og et lite orkester og tilegnet verket spanske Andrés Segovia, datidens førende gitarist. Verket var opprinnelig tenkt som en fantasi i tre satser, men Segovia ville ha en skikkelig konsert med innlagt kadens. Derfor har Villa-Lobos lagt inn en serie blanke takter og noen tempoangivelser mellom andre og tredje sats. Hva som skal skje her, må solisten selv finne ut. Resten av verket har alle de trekkene som karakteriserer den sene Villa-Lobos’ gitarmusikk: bittersøte melodier, frodige virtuose gitarutflukter og rytmiske akkordslag – musikk skrevet av en komponist som kjenner instrumentet ut og inn, spilt av en velopplagt Stein-Erik Olsen som fanger alle de melankolske, søramerikanske stemningene og folder seg fritt og blomstrende ut i den åpne, improviserende kadensen.

    

«Havana» viser til Concerto Elegiaco, en av den kubanske komponisten Leo Brouwers mange gitarkonserter. Den er skrevet i 1986 og tilegnet den engelske gitaristen Julian Bream. På 1960-tallet var Brouwer kjent som Cubas førende modernist. Han skrev musikk inspirert av polske avantgardekomponister og europeisk, seriell musikk. Men da Concerto Elegiaco ble til, hadde han for lengst avsverget sine radikale holdninger. Musikken hans var blitt «ny-enkel». Han arbeidet med folkelige musikkformer og han gjenopptok klassiske eller neo-romantiske mønstre – og som man hører det i Stein-Erik Olsens fine tolkning går det tydelige forbindelseslinjer fra Concerto Elegiaco og bakover til Villa-Lobos og den søramerikanske gitartradisjonen. At det faktisk er 35 år som skiller de to konsertene, kommer først og fremst til uttrykk i Brouwers orkestersats og i hans ekspressive bruk av slagverk.

Med platens tredje verk forlater vi Sør-Amerika. «Moscow» refererer til den russiske komponisten og gitaristen Nikita Koshkin, men tittelen på verket hans er «Bergen Concerto» – for konserten er tilegnet Stein-Erik Olsen. Koshkins orkestersats er skrevet i en lett tilbakeskuende, neo-romantisk stil med «russiske» referanser. Til gjengjeld er gitarstemmen et festfyrverkeri av musikalsk fantasi, et flott, humørfylt stykke musikk skrevet av en komponist som kjenner instrumentet og dets utfordringer. Og spilt av en gitarist som tydeligvis liker utfordringene. Gitarstemmen er sikkert utrolig vanskelig å spille, men Stein-Erik Olsen får alt til å høres helt enkelt og naturlig ut. 

Musikalske personligheter

Bergens Tidende, 21.10.2014

Finale i The International Edvard Grieg Piano Competition

Miguel Harth-Bedoya, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Bergenske Joachim Carr gjorde rent bord i Grieg-konkurransen

Først var de 24. Så var de tolv, så seks. Til sist var det bare tre igjen, tre unge pianister som hadde overlevd den harde silingen i den internasjonale Grieg-konkurransen på Troldhaugen. I går var tiden kommet til å presentere de tre finalistene på konsert i Grieghallen som solister sammen med BFO og den peruanske dirigenten Miguel Harth-Bedoya.  Svensk-danske Peter Friis Johansson og bergenske Joachim Carr hadde begge valgt å spille Robert Schumanns klaverkonsert, mens russiske Arseny Tarasevich-Nikolaev presenterte seg med Griegs klaverkonsert.

Det ble flere timer med klaverspill. Og så var resultatet endelig klart: Overveldende seir til vår lokale deltaker. Joachim Carr fra Fana gjorde rent bord. Han vant publikumsprisen. Han vant BFOs egen pris. Og han vant den internasjonale juryens førstepris i hovedkonkurransen. 

Musikalske konkurranser er ikke som andre konkurranser. Her er ingen eksakte, konkrete målestokker. Det gjelder ikke om å kunne spille raskest, høyest, lengst og komme først over målstreken. Fysiske og tekniske ferdigheter er nødvendige, men ikke tilstrekkelige betingelser. Men hva er det da som avgjør hvem som vinner? Hva er det som i går fikk publikum og orkester og jury til å komme frem til presist samme resultat?

Selvsagt dreier det seg om musikernes evne til å forme, frasere, tolke stoffet. Men trolig dreier det seg også om musikalsk personlighet, om det bildet de projiserer av seg selv i spillet. I Joachim Carrs tilfelle var dette bildet først og fremst preget av ro og myndighet. Han spilte Schumann-konserten med flott, avrundet klang, med delikate detaljer og kraft i de store utladningene – en romantisk klaverkonsert, ja vel, men fortolket gjennom en moderne bevissthet, spilt uten omsvøp, av en selvstendig, selvsikker pianist.

Peter Friis Johansson som vant tredjeprisen i hovedkonkurransen, hadde mange av de samme kvalitetene i sin tolkning av Schumann-konserten, men ikke samme ro og autoritet som Carr. Han spilte mer innad mot orkesteret, lyttende, følsom overfor ørsmå endringer i klang og tempo, noe som av og til ga tolkningen hans et litt nervøst preg.

Arseny Tarasevich-Nikolaev som vant 2. pris i hovedkonkurransen var en helt annerledes musikalsk personlighet – storslått, dramatisk. Hans Grieg var teknisk briljant og fargesprakende med omhyggelig utarbeidede detaljer og stor musikalsk gestikk. Det skal bli spennende å følge Tarasevich-Nikolaev fremover i karrieren. Han er bare 21 år, men spiller allerede i den gamle, grandiose stilen.

BFO og Miguel Harth-Bedoya som støttet fint opp om de unge solistene underveis, innledet konserten med et nyskrevet stykke av Olav Anton Thommessen, en spøkefull «Mikrofantasi over Griegs a-moll» med Jarle Rotevatn som solist. Og konserten sluttet med to utdrag av Harald Sæveruds Peer Gynt Suite nr. 1.

Arve Tellefsen var en hyggelig, morsom konferansier – og måtte som innbitt Rosenborg-fan selvsagt harselere over Branns siste tap.  

Å se og høre landskaper

Bergens Tidende, 18.10.2014

Gjenhør med Ry Cooders filmmusikk

Kameraet svever over et goldt, avsvidd landskap. Langt borte kommer en mann gående. En ørn lander på en klippe. Mannen stanser, ser opp. Og her får vi det første nærbildet av Travis, en ustelt mann i nedslitt dress. Han virker forvirret, desorientert. Han forsøker å drikke vann av en tom plastdunk. Så går han videre.

Alle som har sett Wim Wenders' film Paris, Texas (1984) husker trolig denne merkelige åpningssekvensen der Travis, spilt av Harry Dean Stanton, kommer snublende inn i fortellingen, en mann med hukommelsestap, på leting etter en glemt fortid. Og de fleste husker trolig også – eller husker kanskje især – lyden av Ry Cooders bottleneck gitar som i denne scenen nærmest smelter sammen med det døde ørkenlandskapet og som i resten av filmen følger Travis med langsomme, klagende blues-fraser.

Platen med lydsporet til Paris, Texas ble en av årets bestselgere i 1985, og siden er musikken kommet i stadig nye opptrykk, både på cd og vinyl. Nå er den her igjen, denne gang i boksen Soundtracks sammen med Cooders lydspor til seks andre filmer. Han debuterte som filmkomponist i 1980 og i perioder har filmmusikk vært langt viktigere for ham enn konserter og plateprosjekter. Soundtracks-boksens sju lydspor fra 1980 til 1992 dekker derfor bare en liten del av filmmusikken hans. Til gjengjeld var det i denne perioden han etablerte seg som filmkomponist – og brøt de fleste av de vedtatte reglene.

God filmmusikk er musikk du ikke hører – dette var grunnregelen for de gamle filmfolkene i Hollywood. Musikken skulle være en farge, et virkemiddel som diskre understøttet og understreket fortellingen. Cooders musikk er annerledes. Wim Wenders sa engang at det er som om Paris, Texas er opptatt med kamera og gitar. Det er et godt poeng. For Cooders gitar er nettopp ikke diskre, verken i denne eller andre filmer, musikken hans ligger alltid helt fremme i forgrunnen, «ovenpå» bildene så å si, som en insisterende stemme det er umulig å ignorere. Walter Hill som brukte Cooders musikk i mange filmer på 1980-tallet, var inne på noe tilsvarende da han sa: «I motsetning til hva som er vanlig i Hollywood, understreker Ry ikke det dramatiske øyeblikket. Han fyller ut omgivelsene og stemningen med musikk».

Cooder sa en gang beskjedent at det bare dreier seg om «å se filmen og spille noe». Men det avgjørende er selvsagt hva han ser i filmen og hva han hører når han ser. I andre intervjuer har han fortalt at han alltid forbinder musikk med konkrete miljøer og steder og landskaper. Det er åpenbart denne forestillingsevnen som setter ham i stand til å se og «fylle ut» filmfortellingens miljøer med musikk. Eller som han sa om Paris, Texas: «Jeg så filmen og det hele hørtes ut som Ess-dur».

Soundtracks-boksen er full av eksempler på Cooders veldig konkrete, nesten fysiske sammenkobling av musikk og miljø. Den første filmen han laget musikk til, var Walter Hills The Long Riders (1980), en avromantisert, voldelig versjon av westernmyten om Jesse James og hans bande. Her forlot rockemusikeren og bluesgitaristen Cooder resolutt sitt vante musikalske territorium og «fylte ut» det historiske westernlandskapet med pastisjer av 1800-tallets amerikanske dansemusikk spilt på banjo, mandolin og fiolin.  I mange av de senere filmene fra 1980-tallet knytter han andre typer folkelig, amerikansk musikk til steder og landskaper. For eksempel etterligner han gitarlegenden Duane Eddys karakteristiske «twangy» stil i musikken til Michelle Mannings Blue City (1986) om vold og korrupsjon i en lille by i Florida. I Louis Malles Alamo Bay (1985) som handler om konflikter mellom amerikanske fiskere og vietnamesiske innvandrere i Texas, mikser han sørstatsblues med asiatisk modalmusikk. Og i Walter Hills fortelling om gjengkriminalitet i Trespass (1992) mikser han lyden av sin bottleneck gitar inn i eksperimentelle storbyklanger.

Walter Hills Crossroads (1986) har et av Cooders aller beste lydspor. Filmen handler om møtet mellom en ung, hvit gitarist fra New York og en gammel svart musiker i sørstatene – en historie som enda en gang gir Cooder anledning til å fylle store, åpne landskaper med storslått blues. En ekstra attraksjon er at lydsporet inneholder opptak av den gamle, blinde bluessanger og munnharmonikaspiller Sonny Terry i vakkert samspill med Cooders gitar – nesten som en forsmak på Cooders senere arbeide med å oppspore og dokumentere gamle, glemte musikere, et arbeid som blant annet resulterte i hans og Wim Wenders prisbelønnede dokumentarfilm fra 1999 om de gamle musikerne i Havanas Buena Vista Social Club.

Tre stemmer

Bergens Tidende, 15.10.2014

Tre Voci

ECM New Series

Kammermusikk i uvant format

Bratsjisten Kim Kashkashian er alltid på farten, alltid på leting etter nye musikalske muligheter hinsides det tradisjonelle repertoaret. Denne gang har hun funnet frem kammermusikk i et nokså uvant format. Tre Voci, «tre stemmer», er navnet på den nye platen og også på trioen som hun driver sammen med harpenisten Sivan Magen og fløytenisten Marina Piccinini. De møttes for et par år siden på en festival der de spilte Debussys Sonate for fløyte, bratsj og harpe (1915), og siden har de fortsatt samarbeidet. Men finnes det da overhodet annet for denne aparte besetningen enn nettopp denne ene sonaten av Debussy?  Vel, det finnes i alle fall nok til å fylle en hel plate.

Debussys sonate er selvsagt med. Den er skrevet kort tid før hans død, og skiller seg fra de tidligere verkene ved sitt stille, avdempede uttrykk og den frie, assosierende formen. Tre Voci spiller sonaten med fin sans for Debussys klanglige raffinementer. Og underveis oppstår det såre, melankolske stemninger når Kashkashians mørke bratsj og Piccininis fløyte smelter sammen i det dype registeret.

Japanske Tōru Takemitsus «And then I knew 'twas Wind» bruker en tonerekke fra Debussys sonate som utgangspunkt for serier av klanger og ørsmå fraser og gester. Mens dette delikate verket ligger ganske tett på Debussy, går Sofia Gubaidulina i helt andre retninger i platens tredje verk. Det er referanser til orientalsk musikk i hennes «Garten von Freuden und Traurigkeiten», men først og fremst skaper hun ved hjelp av instrumentenes overtoner og Kashkashians nesten uhørlige bratsj en insisterende, lavmælt klangverden som ikke ligner noe annet i tiden. Trioen Tre Voci ligner heller ikke noe annet. Vi får se om de klarer å finne frem andre verk til denne uvanlige instrumentkombinasjonen.  

I remiksingens tidsalder

Bergens Tidende, 08.10.2014

Steve Reich

Radio Rewrite

Nonesuch

Et vellykket eksempel på remiksing på tvers av musikalske grenser

«Folk som tar musikkutdannelse i dag, er ikke lenger tvunget til bare å like Beethoven – de kan også like Radiohead. Og de gjør det» – sa Steve Reich siste år da han presenterte «Radio Rewrite», en ny komposisjon inspirert av Radioheads musikk.

Reich har alltid mast om at samtidskomponister burde arbeide med rockemusikalsk materiale. Selv har han nesten aldri gjort det. Et av de eneste, tidligere forsøk er hans «Electric Counterpoint» fra 1987 der en elgitarist spiller live mot båndopptak av ni andre gitarstemmer. Det var Pat Metheny som spilte alle stemmene da stykket ble utgitt på plate, og med tiden har denne versjonen fått en viss utbredelse blant indierockere og elektronikafolk. Et hjemlig eksempel er Røyksopp som på sin hjemmeside presenterer lydeksperimenter basert på materiale fra stykket.

Reich hørte Radioheads gitarist Jonny Greenwood spille «Electric Counterpoint» på en festival i Polen i 2011. Greenwood hadde – som Metheny i sin tid – selv spilt inn alle gitarsporene på tapen, noe som imponerte Reich. På dette tidspunktet kjente han tilsynelatende verken Greenwood eller Radiohead, men han ga seg til å lytte til musikken deres. Og endte så med å flette noe av materialet inn i et bestillingsverk til London Sinfonietta. Resultatet ble «Radio Rewrite» – som London-ensemblet spilte på Festspillene i år. Nå er det anledning til å høre stykket igjen, denne gang på plate, spilt av det amerikanske samtidsensemblet Alarm Will Sound under ledelse av Alan Pierson. På platen hører vi også Jonny Greenwood spille sin versjon av «Electric Counterpoint». Og den amerikanske avantgarde-pianisten Vicky Chow fra Bang on a Can spiller «Piano Counterpoint», en versjon av et Reich-stykke fra 1973.

Det er store avstander i tid mellom de tre verkene på denne platen. Og også merkbare musikalske forskjeller. De to Counterpoint-stykkene fra 70- og 80-årene er «klassisk» Reich: durende, insisterende komposisjoner basert på enkle fraser som gjentas med ørsmå forskyvinger slik at det etter hvert oppstår skjeve rytmiske mønstre og kantede harmoniske forløp. Reich bruker tilsvarende resirkuleringsteknikker i «Radio Rewrite», men det er noe mer i spill – og på spill – her. Riktignok er det ikke mange direkte lån fra Radiohead i dette stykket – du gjenkjenner kanskje en akkordrekke fra «Everything in Its Right Place», et par melodistumper fra «Jigsaw Falling into Place», men ikke mye mer. Til gjengjeld er det klanglige assosiasjoner til gruppens musikk og tydelige ekkoer av deres elektroniske lag-på-lag konstruksjoner. Og – vel så interessant – det er en bredde i uttrykket som var nokså uvant i Reichs tidligere verk. Det er som om Radioheads avslappede holdning til materialet og deres stillferdige, uimponerte kobling av uvante, uregelmessige taktarter og sangbare rock-fraser har fått noe til å løsne i 78-åringen Reich.

«Nå, i det tidlige 21. århundre, lever vi remiksingens tidsalder der musikerne tar samples av annen musikk and mikser dem inn i deres egen lyd», sa Reich da platen ble lansert nå nylig. «Radio Rewrite» er et vellykket eksempel på remiksing på tvers av musikalske grenser. Stykket har en lekende kompleksitet som klinger annerledes, friere, enn det sammenbitte, mekanisk pumpende uttrykket som kjennetegner mange av Reichs tidligere verk.

Nattstemninger

Bergens Tidende, 01.10.2014

Matthias Goerne

Wanderers Nachtlied

Schubert Edition vol. 8

Harmonia Mundi

Matthias Goerne finner nye stemninger og sammenhenger i Schuberts sangskatt

Det er etter hvert et kvart århundre siden pianisten Graham Johnson og plateselskapet Hyperion begynte å utgi Schuberts samlede lieder. Resultatet ble 30-40 cd’er. Alle tidens førende sangere deltok. Og det ble også plass til nye talenter. For eksempel skapte den unge, tyske barytonen Matthias Goerne sensasjon med sin tolkning av Winterreise.

Goerne har sin egen Schubert-serie nå. Han og plateselskapet Harmonia Mundi er nådd til bind 8 og det er planen at det skal bli 12 til slutt. Selv om en del av bindene inneholder 2 cd’er er det klart at Goerne aldri vil kunne dekke hele Schuberts verk. Han har heller ikke noe ønske om å gjøre Hyperion-utgaven kunsten etter. Han går i stedet på oppdagelse blant sangene, han oppsporer tekstlige sammenhenger, finner felles stemninger og følelsesuttrykk på kryss og tvers av Schubert-kronologien. Og skaper plater der de enkelte sangene belyser hverandre, både musikalsk og tekstlig.

I bind 8 – som inneholder 2 cd’er – dreier det seg om nattstemninger. Og er det noe Goerne kan, så er det å fremstille romantikkens melankolske og vemodige univers. Stemmen hans er mørk og fløyelsmyk, hans legato-frasering er uten konkurranse. Han går dypere i tekstene enn noen annen av tidens Schubert-sangere. Og han er ikke redd for å velge ekstreme tempi for å få tekstlige eller musikalske poenger frem. At han også er den store fortelleren blant tidens liedsangere, hører vi når han «spiller» og karakteriserer alle de forskjellige rollene i kjente verk som «Der Tod und das Mädschen», «Der Zwerg» og «Heidenrösslein».

Han akkompagneres innforstått av sine to faste pianister – Helmut Deutsch på første cd, Eric Schneider på den andre.