En klaverløve takker av

Bergens Tidende, 25.06.2008

Horowitz in Hamburg

Vladimir Horowitz, klaver

DG

Liveopptak fra siste konsert med Horowitz.

Denne mandag var det tjueen år siden Vladimir Horowitz spilte konsert i Hamburg. Nå har Deutsche Gramophon gravet radioopptakene frem og fått dem ut på plate. Og her hører vi ham da, den gamle «Tastenlöwe», klaverløven, en av forrige århundres største pianister. Han sitter der, åttifire år gammel, og er fremdeles i stand til å spille sokkene av de fleste. Det er kanskje ikke så mye torden i fortissimo-passasjene lenger. Men den forrykende teknikken er intakt, og han investerer et helt livs musikalske erfaringer i hver eneste takt – elegante rokokkoaktige fraseringer i Mozarts D-dur rondo og sonate K333, delikate fargesjatteringer i Schumanns «Kinderszenen», hårreisende virtuositet i Liszt og Chopin, og som ekstranummer et himmelsk stykke Schubert. Det ble hans siste offentlige konsert. Men ikke slutten på karrieren. Hans siste plate ble spilt inn i oktober 1989, fire dager før han døde.

Symfoniske eksperimenter

Bergens Tidende, 25.06.2008

Stravinsky symfonier

Berlinerfilharmonikerne

Dirigent: Simon Rattle

EMI

Tre spreke Stravinskij-verk i liveopptak

Stravinskij brukte ordet «symfoni» temmelig fritt. Han skrev riktignok en «skikkelig» symfoni i studietiden hos Rimskij-Korsakov. Men senere kom det et verk i bare en sats med tittelen «Symfonier for treblåsere». Og etterpå tre vidt forskjellige verk fra hans neoklassiske periode på 1930- og 40-tallet: Salmesymfonien (1930) er et korverk basert på utdrag av Salmenes Bok. Symfoni i tre satser (1945) var opprinnelig en klaverkonsert. Bare Symfoni i C (1940) minner om en klassisk symfoni. Det er disse tre siste verkene som nå er utgitt på plate i liveopptak fra november siste år. Dette er den typen sprek, energisk 1900-talsmusikk som Simon Rattle virkelig er spesialist på. Berlinerfilharmonikerne er vel ikke på hjemmebane her, men de gjør en solid jobb, med skarpe rytmiske innsatser og fin balanse mellom seksjonene. I tillegg hører vi et uvanlig veltrimmet Rundfunkchor Berlin i Salmesymfonien.

For spesielt interesserte

Bergens Tidende, 25.06.2008

Federico Torroba: Luisa Fernanda

Plácido Domingo m.fl.

Orquesta del Teatro Real de Madrid

Coro del Teatro Real de Madrid

DG

En plate for fans av Placido Domingo

«Zarsuelas» er en slags folkelige syngespill som hadde et visst gjennomslag i Spania fra 1850-tallet og hundre år frem, men som aldri har vakt større interesse internasjonalt. Nå har Deutsche Gramophon, trolig med kraftig støtte fra et spansk fond, utgitt Federico Torrobas populære «Luisa Fernanda», i et liveopptak fra 2006. Historien foregår i 1868 og dreier seg den vakre, ubestikkelige Luisa som må velge mellom en edel offiser og en likeså edel godseier. Stykket hadde premiere i 1932, men musikken virker som den var skrevet hundre år før. På platen hører vi et godt orkester, et godt kor og gode sangere. Pluss spannevis av smektende melodier. Placido Domingo har rollen som godseieren. Han synger som vanlig godt og gir hele fremføringen et kraftig løft. Men likevel … dette er nok mest en plate for spesielt interesserte. Og for Domingo-fans.

En ny venn

Bergens Tidende, 18.06.2008

Liane Live

Liane Carroll Trio

Splash Point Records

Et engelsk energibunt

Klavertrio med kvinnelig, syngende pianist – opplegget virker kjent, men frykt ikke! Det er ikke den velpolerte Dianne Krall som sitter på krakken. Det er engelske Liane Carroll. Som synger og spiller med saft og kraft. Hun er populær i hjemlandet, prisbelønnet med to BBC Jazz Awards i 2005. Hun er også begynt å bli kjent her hjemme. Siste år sang hun på Sildajazz, og hun kommer igjen i år. På DVD’en «Liane Live» hører og ser vi henne i et BBC-liveopptak fra Brecon Jazz Festival 2006 sammen med ektemannen Roger Carey på bass og Mark Fletcher på trommer. Repertoaret er et mix av jazz standards, nyskrevne låter og rock-pop klassikere. Og det er jackpot hver gang. Energisk og effektivt klaverspill, frie vokale presentasjoner av sangene, swingende scatimprovisasjoner. Og som bonus Carroll i samstemt duett med falsettsangeren Ian Shaw i en flott versjon av Carole Kings «You've Got a Friend». Liane Carroll er en venn som er god å ha.

Oversettelser

Musikkommentar, Bergens Tidende, 18.06.2008

I platebunken sist onsdag lå det en innspilling med fuger fra Bachs «Wohltemperierte Klavier» arrangert for strykekvartett. I dag anmelder vi en plate med Tsjaikovskijs Nøtteknekkersuite og andre orkesterverk transkribert for to klaverer. Musikk som er flyttet fra det ene formatet til det andre. Musikalske oversettelser.

Det var mye av den slags tidligere. I dag husker man kanskje først og fremst at Franz Liszt lagde klavertranskripsjoner av alt han kom i nærheten av – Beethoven-symfonier, Schubert-lieder, Wagner-operaer osv. Men han var bestemt ikke den eneste som virket i denne bransjen. Og det fortsatte et godt stykke inn på 1900-tallet. Schönberg orkestrerte Brahms’ klaverkvartett (op. 25) for stort orkester, Mahler gjorde det samme med Beethovens strykekvartett nr. 11. Men for det meste gikk trafikken den motsatte veien: Store orkesterverker ble redusert til klaverstykker.

«Traduttore, traditore » – lyder et gammelt italiensk ordtak: Oversetteren er en forræder. Uansett hvor flink han eller hun er, er det alltid noe som går tapt underveis. Det er selvsagt mye om snakken, også når det gjelder musikk. Den musikalske meningen er bundet til klangen, til det konkrete, fysiske uttrykket – slik tenker vi iallfall i dag. Og det grøsser fælt i oss når vi lytter til de gamle klaverreduksjonene. De høres ikke ut som «skikkelig» klavermusikk. Klangen er «feil». Dette er musikk som tydeligvis er presset ned i sko som er mange numre for små.

Hvordan kunne folk holde ut å høre på slikt? Vel, uansett at mye går tapt, og uansett at resultatet høres merkelig ut, så er det jo alltid noe i verkene som kan oversettes, og som kommer med over på den andre siden. Og transkripsjonene var en helt nødvendig del av den eldre musikkulturen. Det ligger et lite stykke mediehistorie i dette.

Før grammofonens tid var musikk ensbetydende med levende musikk. En live-fremføring av en Beethoven-symfoni eller en Wagner-opera fikk man bare hørt få ganger i livet – hvis man da ikke bodde i en av de store byene. For de fleste musikkinteresserte menneskene betød dette at klaverversjoner var den viktigste inngangen til de store orkesterverkene. Rundt omkring i provinsene satt folk og stavet seg møysommelig gjennom trauste, håndverksmessige transkripsjoner.

I dag gir cd’ene oss adgang til hele musikkhistorien. Men vi vil nok aldri få samme intime forhold til musikken som de gamle amatørene, de som satt og tilegnet seg orkesterverkene ved å spille dem selv, i et annet format, i oversettelse, mens de lyttet og fantaserte om hvordan de egentlig skulle klinge.

En festbankett

Bergens Tidende, 11.06.2008

Musical Banquet

Monika Mauch, sopran

Nigel North, lutt

ECM New Series

Melankolske, drømmende stemningsbilder

Robert Dowland var bare nitten år gammel, men allerede en virtuos lutenist, da han utga sangboken «A Musical Banquet» i 1610. Boken skulle både styrke hans egen karriere og skape blest om faren, den store lutenisten John Dowland, som var kommet tilbake til London etter lang tids ansettelse hos Christian IV i Danmark og ennå ikke hadde klart å få seg stilling ved det engelske hoffet. Boken inneholder sanger av pappa John og andre engelskmenn, men presenterer også, som den første i sin art, sanger av ledende italienske, franske og spanske komponister. Musikalsk sett er dette, som tittelen sier, en festbankett: 21 delikate dikt akkompagnert av utsøkt luttmusikk. På ECM-platen fremføres de som melankolske, drømmende stemningsbilder av Monika Mauch og Nigel North. Det er en glimrende tolkning. Men når det gjelder uttrykkskraft og stemmeprakt, er kontratenoren Andreas Scholls innspilling fra 2001 fremdeles uten konkurranse

Lyden av fremtid

Bergens Tidende, 11.06.2008

Divertimenti

Trondheimsolistene

2L

Trondheimsolistene feirer tjue års jubileum med ny plate

Til høsten er det tjue år siden Bjarne Fiskum startet Trondheimsolistene. Opprinnelig var det tenkt som et sted der unge strykere ved Musikkonservatoriet i Trondheim, kunne trene samspill og skaffe seg orkestererfaring. I dag er Trondheimsolistene et veletablert strykeorkester med solid internasjonalt renommé. De har innspilt Vivaldi med Anne-Sophie Mutter, og en ny plate med fiolinkonserter av Bach er på trappene. I går kveld spilte de med Mutter i Tokyos berømte Suntory Hall som avslutning på en lengre turne i Kina og Japan.

At Trondheimsolistene ikke trenger å ha Mutter i front for å spille godt, kan man høre på den nye platen der de fremfører verk fra 1900-tallet. Her er varm og avrundet strykerklang. Her er polerte fraseringer. Her er ingen tekniske problemer. Alle detaljer sitter som de skal. Og i tillegg har plateselskapet 2L hatt anledning til å plassere seg i den internasjonale frontlinjen når det gjelder lydopptak. Selskapet var først i verden til å bruke DXD-lydformatet. På platen med Trondheimsolistene er lyden overført til Blu-ray, det seirende høydefinisjonsformatet. Og for oss som ikke har anskaffet noe som kan avspille slike science fiction greier, er det lagt ved en hybrid SACD som kan kjøre på vanlige dampanlegg. Og som gir fantastisk klar lyd.

Et profesjonelt, velspillende strykeorkester og storslått lyd. Hva mer kan man da ønske seg? Vel … at et så sterkt orkester hadde valgt å bryne seg på et mer interessant repertoar, kanskje? Platen heter Divertimenti, og det er for så vidt ikke falsk reklame. For det er snakk om fire diverterende, underholdende stykker musikk. Men heller ikke mer. Den fjerde av Benjamin Brittens Simple Symphonies er enkel og grei musikk uten store utsving. Konsert for strykeorkester (1948) av polske Grażyna Bacewicz er et traust stykke neoklassisisme med spretne rytmer og kantede temaer. Etterpå følger en orkestertranskripsjon av Terje Bjørklunds litt bleke strykekvartett Carmina fra 1994. Platens eneste skikkelige, musikalske lyspunkt er en hissig versjon av Béla Bartóks Divertimento for strykere (1939).

To klaverer

Bergens Tidende, 18.06.2008

Music for Two Pianos

Martha Argerich m.fl.

EMI Classics

Martha Argerich i gnistrende samspill med gode pianistkolleger

Virtuose verk for to klaverer? Genren var ganske populær før i tiden. I dag er den vel nærmest glemt. Men det er anledning til å stifte bekjentskap med den på denne dobbelt-cd’en med liveopptak fra Lugano-festivalen 2002-05. Her er transkripsjoner av Tsjaikovskijs Nøtteknekkersuite og Prokofievs første symfoni, og her er originalkomposisjoner av Rachmaninov og Lutoslawski. Det hele fremføres av festivalens kunstneriske leder, den utrettelige Martha Argerich, i samspill med gode kolleger. Første gang man hører platene, virker det hele ganske merkelig, for ikke å si corny. Men når man har vent seg til genren, er det mye spennende musikk å hente her. Best fungerer to overdådige Brahms-verk som opprinnelig var skrevet for nettopp dette formatet, og som først senere ble til Klaverkvintetten (op. 34a) og Haydn-variasjonene (op. 56a). Argerich og vennene hennes spiller det hele med gnistrende teknikk. Og smittende entusiasme.

Hinsides musikken

Bergens Tidende, 04.06.2008

Discotheque Bitpunching

Puma med Stian Westerhus (gitar), Øystein Moen (elektronikk) og Gard Nilssen (trommer)

Bolage

Trondheim-trioen Puma improviserer og eksperimenterer

Siden slutten av april har Trondheim-trioen Puma vært på en halsbrekkende Europa-turne med konserter nesten hver eneste dag, fra Zagreb til Edinburgh, fra Barcelona til Beograd. På søndag spilte de i St. Etienne i Frankrike, i morgen spiller de i Berlin, på lørdag slutter turneen i Oslo. Men hva spiller de da? Lytt til deres nye plate – og hør noe du aldri har hørt før. Ikke tro dette er en vanlig gitartrio, dette er tre musikere som improviserer og eksperimenterer med alle de lydene det går an å presse ut av elektroniske lydkilder. Og ikke tro på tittelen: For pumpende diskoteksmusikk er dette i hvert fall ikke. Heller ikke er det jazz – selv om Puma faktisk ble kåret til årets beste unge norske jazzband i 2006. Støymusikk er mer dekkende, for her er seksjoner som høres ut som larmen fra et mellomstort skipsverft. Men først og fremst er dette lydkunst, skarpe, hvinende, buldrende montasjer, rapporter fra en verden hinsides musikken.   

Mozart på speed

Bergens Tidende, 02.06.2008

Verker av Mozart

Christian Ihle Hadland, klaver

Håkonshallen

Christian Ihle Hadland med halsbrekkende Mozart-tolkninger 

En liten glipp i festspillplanleggingen hadde plassert Mozart overlappende med Kiss. Utsikten til en enslig pianist i Håkonshallen i konkurranse med megawattsforsterkere, pyroteknikk og tusener av fans på Koengen var selvsagt ikke fristende. Ikke rart da at Christian Ihle Hadland hadde valgt å sløyfe pausen i Mozartprogrammet sitt for å unngå kollisjon. Strategien lyktes. Til de grader. Konserten i Håkonshallen var satt til en time og førti minutter. Men Hadeland kom i mål en halv time før tid – ti minutter før anlegget på Koengen begynte å varme opp, tjue minutter før Kiss dalte ned fra skyene og bråket startet. Og det var visst ikke bare innsparingen av pausen som gjorde utslaget.

Man fikk bakoversveis da Hadland gikk i gang med første sats av Mozarts klaversonate nr. 9 i D-dur (Kv 311 (284c)). Tempoangivelsen er ganske visst allegro con spirito, «livlig med kraft og fart», men skal satsen virkelig spilles så livlig, så rask at alle løp høres ut som slørete glissader? Man kunne umiddelbart tro at det var utsikten til Kiss som virket stimulerende på tempoet, men etter hvert som konserten skred fremover, med sonate nr. 17 og 10 pluss to mindre variasjonsstykker, ble det tydelig at det her var snakk om et bevisst, musikalsk valg fra Hadlands side. For han spilte stort sett alle sonatenes yttersatser på samme måte – halsbrekkende rask. Og hver gang det var mulighet for det, sløret han de lange, hurtige løpene slik at de nærmest føk forbi som dirrende tonetåker.

Det er mulig at hans tempovalg er historisk korrekte, men det spørs om ikke Mozarts satsbilde hadde vært bedre tjent med en noe klarere artikulasjon. For selv om Hadland har en imponerende teknikk, var det likevel nok så mange steder der klangen virket grumset eller der fraser ble jasket av i en fei. Best lyktes de to upretensiøse, men like fullt virtuose variasjonsstykkene (Kv 180 (173c) og Kv 511), for ikke å snakke om den langsomme satsen i sonate nr. 10 (Kv 310 (300d)) der det både var klar, nyansert artikulasjon og logisk gjennomføring av melodilinjene.

Det store lerretet

Bergens Tidende, 01.06.2008

Verker av Mozart, Beethoven, Grieg

Irina Zahharenkova, klaver

Troldsalen

Fulltonende flygelklang og virtuose styrtdykk

På Festspillkonsertene i sentrum kan man høre proffe, rutinerte musikere. I Troldsalen møter man unge musikere i begynnelsen av karrieren, musikere som ennå har noe å bevise, noe å satse. Som for eksempel pianisten Irina Zahharenkova.

På lørdagens konsert hadde Zahharenkova valgt å konsentrere seg om Wienerklassikk og romantikk. Hun startet med en tidlig Mozartsonate (nr. 9, K311) og demonstrerte med en gang solid teknikk. Spesielt ga hun den porselensaktige andresatsen en fin, sirlig frasering, mens de raske satsene virket litt mekaniske og stive, noe som kunne skyldes startvansker, men som kanskje snarere hadde å gjøre med personlig, musikalsk smak. I det minste ble det rask tydelig at hun følte seg betydelig bedre hjemme på 1800-tallet, med musikk skrevet i den store, virtuose klavertradisjonen. For hun fikk Griegs klaversonate i e-moll (op. 7) til å høres ut som noe Liszt eller Chopin kunne ha skrevet – «grande» og «brilliante», med fulltonende flygelklang og virtuose, dramatiske styrtdykk nedover klaviaturet. Selv Griegs små tilløp til norsk folketone ble løftet opp og fremført som om det var snakk om slaviske danser.

Etter pausen ble det mer Grieg, Lyriske stykker II (op. 38) spilt i mer typeriktig format, med blant annet gode, avdempete tolkninger av Melodie og Elegie. Og så gikk det bakover til 1820-tallet med en fremføring av Beethovens sonate nr. 31 (op. 110) der Zahharenkova igjen spente det store lerretet opp med voldsomme, dynamiske kontraster, buldrende bass og skinnende diskant. Men her ble fremføringen alt for unyansert svart-hvitt. Pluss at den raske andresatsen på et tidspunkt balanserte helt ute på kanten av stupet.

Festspillprogrammet presenterte konserten under overskriften «Ungt og nordisk». Ung, ja visst er Zahharenkova det. Men nordisk likefrem? Hun er faktisk russer, født i Kaliningrad, og utdannet i Estland. Man får håpe at festspilldirektørens ekspansive Drang nach Osten ikke gir anledning til utenrikspolitiske problemer.