Virtuositet og eleganse

Bergens Tidende, 28.09.2007

Verk av Bruckner, MacMillan og Sibelius

Colin Currie, slagverk

John Storgårds, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av James MacMillans konsert for slagverk og orkester

En organist tar timer i komposisjon hos en av byens musikere og skriver i den forbindelsen blant annet en ouverture i g-moll. Byen er Linz. Året er 1862. Organisten heter Anton Bruckner. Han betraktet selv denne ouverturen som en øvelse. Han tok den aldri med på sin verkliste. Og den ble aldri fremført i hans levetid. Er det da grunn til å fremføre den i dag? Vel, vel – det var i hvert fall interessant å høre den fremført live på torsdagskonserten. Det er ikke et spesielt opphissende stykke musikk, en traust sonatesats bygget etter de klassiske prinsippene, men så plutselig er det likevel noe der, noen raske innskudd, noen lange spenningskurver. Fingeravtrykk av Bruckner. Glimt av det som skulle komme.

Etter Bruckners gamle, stramme stiløvelse ble det liv og røre i Grieghallen. Med en  imponerende fremførelse av skotske James MacMillans konsert for slagverk og orkester, ”Veni, Veni, Emmanuel” (1991-92), et hyperaktivt, eksplosivt verk der modernistisk dissonante passasjer kjemper mot mer tradisjonelle uttrykk, og der solisten får anledning til å demonstrere alle slagverkets rytmiske og melodiske muligheter – rask, kraftfull, dynamisk musikk fremført med både virtuositet og eleganse av den forrykende perkusjonisten Colin Currie. 

Den sympatiske finske dirigenten John Storgårds førte BFO gjennom begge verkene, årvåkent og presist. Og ga til slutt en fin tolkning av landsmannen Sibelius’ tredje symfoni fra 1907. Det er en gammel slitt anekdote om at Sibelius i en samtale med Mahler samme år sa at symfonier burde være tematisk og logisk sammenhengende, mens Mahler hevdet at en symfoni skal være som livet selv og romme alt. Anekdoten stammer fra Sibelius selv og er trolig tenkt som et forsvar for den musikalske konservatismen i hans egen tredje symfoni. Men det spørs om det beste forsvar ikke simpelthen er å spille symfonien. Slik BFO og John Storgårds spilte den i går, demonstrerte de i hvert fall at det fremdeles ligger store musikalske ressurser gjemt i dette harmoniske, velklingende verket.

Den første superstar

Bergens Tidende, 26.09.2007

«Maria»

Cecilia Bartoli, mezzo-sopran

Adam Fischer, dirigent

Orchestra La Scintilla

Decca

Møte med en glemt stemme

Maria Malibran var en av musikkhistoriens første superstjerner. Hennes stemme hadde et utrolig omfang, hennes teknikk var sensasjonell. Og hennes sceniske utstråling fikk fansene til å falle i svime. Hun døde i 1836, bare 28 år gammel.

På den nye platen forsøker Cecilia Bartoli å gjenskape denne glemte stemmen. Det finnes selvsagt ikke opptak av den, men Bartoli har nærmet seg oppgaven ved å analysere Malibrans repertoar. Resultatet er blitt en samling forrykende virtuose arier – som kanskje ikke demonstrerer hvordan Malibran faktisk sang, men som viser Bartoli fra sin mest strålende side. Dette er musikk som først og fremst er skrevet for å imponere. Og imponere gjør Bartoli så visst. Men hennes smittende entusiasme viser samtidig at dette er musikk som også er morsom å synge – for den som kan. Kjøper man de luxe-versjonen av platen, får man en dvd og en overdådig bok med materiale om Malibran i tillegg.

I komponistens verksted

Bergens Tidende, 26.09.2007

Verk av Felix Mendelssohn

Daniel Hope, fiolin

Thomas Hengelbrock, dirigent

Chamber Orchestra of Europe

Deutsche Gramophon

Mendelssohn-verk i forkastede versjoner

Mendelssohn har skrevet musikken på denne platen. Og likevel er det snakk om to urfremføringer. Høres ikke det sensasjonelt ut? Vel, i realiteten dreier det seg om fiolinkonserten og strykeroktetten – kjente verk spilt i versjoner som Mendelssohn selv senere forkastet.

Hvorfor Daniel Hope spiller dem, er vanskelig å si. Å høre den tidlige versjonen av fiolinkonserten er ifølge Mendelssohn-eksperten Larry Todd som å være med i komponistens verksted. Mange av forskjellene mellom de to versjonene er så minimale at de neppe kan høres av noen, mens det som faktisk kan høres, er at solostemmen i den forkastede versjonen er mindre strålende, mindre briljant. Hope spiller begge verkene nydelig og avdempet, men man skal nok være Mendelsohn-ekspert og ha brennende lyst til å kikke komponisten i kortene, for å finne denne platen interessant.

Med andre øyne

Bergens Tidende, 26.09.2007

Verk av Carl Nielsen

Sabine Meyer, klarinett

Emmanuel Pahud, fløyte

Simon Rattle, dirigent

Berliner Philharmoniker

EMI

Internasjonale solister spiller Carl Nielsen

Det er god grunn til å hilse denne nye platen med Carl Nielsens fløyte- og klarinettkonserter velkommen. På våre breddegrader er det vanligvis den danske tradisjonen som dominerer tolkningene, men her får vi da de to verkene sett fra en annen side, spilt av to internasjonale stjernesolister og akkompagnert av Berliner Filharmonikerne. Emmanuel Pahud gir en meget «fransk», meget elegant tolkning av fløytekonserten, så elegant at han av og til får Simon Rattles tunge, bokstavelige lesning av orkesterpartituret til å høres litt for bastant ut.

Platens mest overbevisende verk er klarinettkonserten der Sabine Meyer kommer ut i alle hjørnene av solostemmen i fint samspill med Berliner Filharmonikerne. Platen rommer i tillegg en velopplagt innspilling av Nielsens blåserkvintett med Pahud og Meyer i hovedrollene. 

I neonlysets skjær

Bergens Tidende, 19.09.2007

Verk av Schumann og Brahms

Artemis- kvartetten

Leif Ove Andsnes, klaver

Virgin Classics

Optimale tolkninger av Schumann og Brahms

På coveret står Leif Ove Andsnes og Artemis-kvartetten og prøver å se tøffe ut – samtidig med at de bærer på kjempestore, lysende neonrør. Det er visst bare marketingsfolkene på Virgin som forstår den dypere mening med dette.

Det er ille om et slikt jålete cover skulle avholde noen fra å kjøpe platen. For den rommer en formidabel innspilling av 1800-tallets to store klaverkvintetter, signert henholdsvis Robert Schumann og Johannes Brahms. Formatet er vanskelig. Dette er musikk som i utgangspunktet er skrevet som kammermusikk, men som hele tiden er ved å sprenge de intime rammene og bli til noe annet, noe større. For å få dette til må musikerne både kunne trekke grensene opp og la musikken bryte dem ned, eksplosivt, uregjerlig. Andsnes og Artemis-kvartetten kan begge deler. Og har laget en plate som visst er det nærmeste man kommer det optimale når det gjelder disse to verkene.

De store konfliktene

Bergens Tidende, 19.09.2007

Gustav Mahler / Dmitrij Sjostakovitsj:

Kremerata Baltica

ECM New Series

Høyspent tolkning av Mahlers Adagio som er hele platen verdt

Stopp en hal! Hvordan kan strykerensemblet Kremerata Baltica spille adagioen fra Mahlers ufullendte, tiende symfoni? Er ikke den skrevet for fullt symfoniorkester? Vel, de spiller den i en transkripsjon for strykere. Det er gjort før – men formentlig aldri med et så høyspent, så ulidelig spennende resultat som her. Det er som om oversettelsen til strykeorkestrets lille format har fått Gidon Kremer og hans baltiske kammerater til å skjerpe alle de store konfliktene i Mahlers sene musikk. Og rykket den helt tett opp til Schönberg og de atonale verkene som fulgte etter Mahlers død.

Etterpå følger Sjostakovitsj’ Symfoni nr. 14. Og den er jo faktisk skrevet for strykerensemble – pluss to sangere. Den får en sterk, innforstått tolkning med fine innsatser av sopranen Yulia Korpacheva og bassen Fëdor Kuznetsov. Men det er Mahlers Adagio som bærer denne platen.

Redusert Chopin

Bergens Tidende, 19.09.2007

Nocturne

Truls Mørk, cello

Kathryn Stott, klaver

Virgin Classics

Truls Mørk spiller problematiske transkripsjoner 

Det er bare to verk der Chopin avlegger celloen en visitt – et blekt ungdomsverk (Introduction et Polonaise brillante, op. 3) og den ensomme sonaten for cello og klaver. Truls Mørk og hans glimrende klaverpartner Kathryn Stott spiller begge deler på den nye platen. Og det gjør de utmerket. Det kler den spinkle sonaten å bli spilt av en cellist som Mørk, med stor, syngende tone.

Selvsagt kunne man ønske at Chopin hadde skrevet mer musikk for cello. Men det gjorde han altså ikke. Han var klavervirtuos. Og stort sett alt han skrev var virtuos klavermusikk. Å fylle resten av platen med transkripsjoner er en uheldig løsning på dette problemet – for i dette tilfellet er transkripsjonene av det enkle slaget der man simpelthen har flådd melodistemmen ut av klaververkene og lagt den over i celloen. Og er det noe som ikke kler Chopins verk, så er det å bli redusert til en samling nydelige melodier med klaver i bakgrunnen.  

Personligheten i detaljene

Kommentar, Bergens Tidende, 09.09.2007

Det er de spontane ytringene og de ørsmå forsnakkelsene som røper hva som egentlig foregår. Det er i språkets sprekker at de virkelige holdningene kommer frem

Alle vet at politikernes striglede valgtaler og partienes strømlinjede pressemeddelelser ikke forteller noe som helst om hva saken egentlig dreier seg om. Skal man forstå hva som foregår i det politiske livet, må man lære å lytte til undertonene, understrømmene, de raske, spontane ytringene, de ørsmå forsnakkelsene. Det er her, i språkets sprekker, at vi møter de virkelige, politiske holdningene. De gamle mente at Gud åpenbarer seg i detaljen. I dag kan det av og til virke som om det er en helt annen herre som kommer til syne der. I hvert fall er det ikke alltid spesielt hyggelig å høre hva som plutselig kommer fossende ut når munnen renner over med det som en politikers hjerte – egentlig – er fullt av.

Det har vært rik anledning til å utforske dette fenomenet i løpet av de siste ukers valgkamp. Ta for eksempel historien om Per Ditlev-Simonsens skattesnusk. Mens saken herjet som verst i mediene, gikk de gamle Høyre-toppene ut i åpent opprør mot partileder Erna Solberg og forsøkte å bagatellisere det hele med kjappe utsagn av typen: «Åh herregud da! Hvem kan vel med hånden på hjertet si at de aldri har hatt et par millioner på en skjult konto i Sveits?»  Og i Dagsavisen (21.8.09) kom Bergens ordfører Friele høyt opp på banen og forklarte at de egentlig skyldige var de «sjofle angiverne» som på «nedverdigende» måte hadde avslørt Ditlev-Simonsen. Detaljer, detaljer.

Senere på dagen var Friele blitt noe mer ordknapp, og en BT-journalist stilte i stedet Høyres ordførerkandidat Trude Drevland det betimelige spørsmålet: «Skattesnusket til Per Ditlev-Simonsen bidrar til økt politikerforakt, mener Erna Solberg? Hvilken mening har du om det?» (BT, 21.8.07). Og fikk prompte dette svaret fra Drevland: «Du får ingen meninger om den saken, frøken, hos meg. Den håndteres av andre».

«Frøken» – en detalj, jo visst. Men er det ikke en hel verden, et helt sosialt miljø, en hel personlighet som trer frem i dette lille ordet? Jeg har aldri møtt Høyres ordførerkandidat, men jeg føler at kjenner henne nå, at denne lille notis i avisen har fortalt meg mer om henne, enn jeg kan lese i noen renskuret valgbrosjyre. Jeg har forstått at hun er en person som blir sterkt irritert over ubekvemme spørsmål, og at hun, kanskje især, blir irritert hvis det er en ung kvinne som spør. Lille frøken journalist – kanskje brukte Drevland ordet «frøken» for liksom-spøkefullt å markere en viss aldersavstand mellom seg selv og journalisten. Men det ligger selvsagt også en sterk markering av makt og autoritet i dette ordet. Det er nå en gang «frøken» man sier når man tiltaler de underordnede kvinnene, hjelpepersonalet, servitrisene, ekspeditrisene og, ikke minst, når man irettesetter hushjelpen og alt det andre tyendet hjemme i villaen. «Du får ingen meninger om den saken, frøken, hos meg». Ikke prøv deg, Frøken Detektiv. Gå hjem, Frøken Nesevis, dette har du ikke noe med. «Denne saken håndteres av andre, sier Drevland». Vi har folk som tar seg av slikt. Jeg bryr meg ikke. Og da skal en liten frøken som deg heller ikke bry seg.

Hvis man ønsker flere eksempler på slike spontane og avslørende utsagn, er det bare å åpne avisen eller slå på radioen. I et ubevoktet øyeblikk forteller Oslo-Høyres Toril Fiskerstrand til NRK at negre snylter på fellesskapet (4.9.09). Det er ille nok, men det synspunktet har Frps Oslo-ordfører Svenn Kristiansen overhodet ingen mening om, sier han til NRK (6.9.09), og tilføyer senere på dagen at grunnen til at han ingen mening hadde, var at «intervjuet kom brått på».

Slike episoder der politisk ukorrekt slam og grums i ubevoktede øyeblikk slipper gjennom den rasjonelle tankens sensur, er det rene marerittet for partienes hærskarer av medierådgivere og kommunikasjonseksperter. Deres oppgave er nettopp å tette sprekkene, å pusse over, å forhindre at alt det uryddige ugresset bak muren får lov å presse seg frem. Men det hender også av og til at de i sin iver for å gjøre partiene og politikerne presentable, konstruerer en mediepersonlighet som er i åpenlys konflikt med den faktiske personligheten bak fasaden. Også dette har valgkampen gitt fine eksempler på. Oppstusset omkring Ditlev-Simonsen er igjen et opplagt eksempel.

Tross alle dolkestøtene fra sine egne hadde Erna Solberg håndtert denne saken på en gjennomført ryddig og fornuftig måte. Men da hun møtte opp på NRKs valgmøte i Bergen (21.8.09), hadde noen kvikke kommunikasjonseksperter tydeligvis rådet henne til å komme «mer på offensiven» som det heter i de kretsene. Resultatet ble den famøse sekvensen der hun anklaget Jens Stoltenberg for skattesnusk uten å ha gjort hjemmeleksene sine. Det var hjerteskjærende å se denne sekvensen den gangen, og det er fremdeles hjerteskjærende å se den igjen – ikke fordi Solberg arbeider seg opp til tragisk fallhøyde og blir skutt ned av Stoltenberg, men fordi hun med ørsmå detaljer – en ubekvem kroppsholdning, en skjelvende, løftet høyrehånd, en stemme som nesten slår over i falsett – tydelig markerer at hun vet at dette er en dårlig sak, og demonstrerer at det ikke er henne selv, ikke henne selv personlig, som taler.   

En rockemusiker møter Grieg

Bergens Tidende, 05.09.2007

Edvard Grieg

Frank Kvinge, gitar

Ponca Jazz Records

Kjente Grieg-stykker på klassisk gitar

Siste gang det var Grieg-jubileum, benyttet en av byens gitarfantomer anledningen til å utgi en plate med hjerteskjærende pompøse arrangementer av spinkle Grieg-svisker. Man kunne frykte at det var noe liknende som ventet på denne platen med Frank Kvinge, norsk gitarist med 13 års fartstid som rockemusiker i Chicago. Men, heldigvis, nei: Dette er en fordringsløs, liten plate der Kvinge spiller en rekke kjente Grieg-stykker på klassisk gitar i egne transkripsjoner. Og mye av det klinger overraskende godt. Det klær de enkle melodiene å bli omsatt til akustisk gitarlyd og spilt med større frihet enn klassiske pianister vanligvis har nerver eller lyst til. Større komposisjoner som Rigaudon fra Holberg-suiten eller Bryllup på Troldhaugen høres derimot noe mer problematisk ut. Her kommer Kvinges seks fingrer til kort overfor pianistens ti, og han sliter med å klargjøre forholdet mellom melodi og akkompagnement. Lyden er det derimot ikke noe å si på. Platen er innspilt i Konghaugs Rainbow Studio i Oslo.

Musikalsk intelligens

Musikkommentar, Bergens Tidende, 05.09.2007

De store, gamle faller fra, en etter en. Nekrologmaskinen kjører. Turbulente liv komprimeres til små, overskuelige tekststumper. Det ristes minneruner.

For tiden dreier det seg vanligvis om folk som er født på 1920-tallet. «Den legendariske jazz-trommeslageren Max Roach, en av opphavsmennene til bebopen, er død, 83 år gammel», står det 16. august i et NTB-telegram. Som repeterer hovedpoengene i en pressemeddelelse fra plateselskapet Blue Note. Roach var «med på å revolusjonere jazzen»; han utviklet «den raske bebop-rytmen på 1940- og 1950-tallet»; han «markerte seg også som borgerrettsaktivist, og brukte musikken i kamp mot rasisme og diskriminering i USA.»  Seks-sju linjer i Vårt Land og Dagbladet, to linjer i Stavanger Aftenblad. Musikalsk revolusjonær, borgerrettsaktivist. Det var det. Max Roach, amerikansk trommeslager, født 1924, død 2007. Hvil i fred.

Da er det på tide å finne de gamle platene frem. Savoy-innspillingene med Charlie Parker fra 1945 og The Birth of the Cool med Miles Davis fra 1949, plater der man fremdeles den dag i dag hører musikkhistorien svinge på hengslene. Eller gjenforeningen med Parker og Dizzy Gillespie åtte år senere i Massey Hall, Toronto, Canada, «the greatest jazz concert ever», der Roachs trommer brenner igjennom det verste lydopptak noensinne. Eller platene med Clifford Brown og Sonny Rollins. Eller platene han lagde under eget navn, hele diskografien fra 1960-tallet og fremover ...

Hvis man skal vurdere trommeslageren Max Roach og hans musikkhistoriske betydning er det beste utgangspunktet trolig Saxophone Colossus fra 1956, platen der han akkompagnerer Sonny Rollins i det som må være historiens mest fullkomne kvartettopptak. Det er den overdådige, blomstrende Rollins som er den selvsagte hovedpersonen. Roach holder seg diskret i bakgrunnen, han er en selvutslettende, lojal rytmefunksjonær, han slår bare takten og får det hele til å kjøre – tror man. Inntil man plutselig oppdager at han også, samtidig, ligger helt fremme i forgrunnen, og at han hele tiden bombarderer Rollins fra høyre og venstre med rytmiske kommentarer, med innsigelser, med motspill, med oppmuntringer. Vel er Rollins hovedpersonen, men Roach er den beste akkompagnatøren han kan ønske seg. 

Intelligens er evnen til å gjøre to ting på en gang, sa de gamle. Max Roach hadde en sjelden form for musikalsk intelligens som satte ham i stand til å gjøre minst fire forskjellige ting på en gang. Og som gjorde ham og hans trommer til blåsernes og pianistenes likeverdige partnere. Selv gjorde han ikke noe stort nummer ut av det. Men han endret musikkhistorien.

En målestokk

Bergens Tidende, 05.09.2007

Ballad for Edvard Grieg

Leif Ove Andsnes, klaver

Mariss Jansons, dirigent

Berliner Philharmoniker

EMI Classics

Nitten minutter Andsnes som er en hel plate verdt

Det meste kjenner man fra før: Seks lyriske stykker fra en plate som kom i 2002. Griegs klaverkonsert med Berlinerfilharmonikerne fra en plate som kom i 2003. Men midt mellom disse gjenopptrykkene hører man så det stykket som har gitt den nye platen navn, en fersk innspilling av Griegs Ballade i g-moll. Nitten minutter – som er det hele verdt.

Dette er en tolkning som vil komme til å stå som en målestokk i mange år fremover. Satsbildet er krystallklart og gjennomlyst, det blir gjort rede for hver linje og argumentert for hver detalj, og det er for en gangs skyld – kanskje for første gang noensinne – musikalsk sammenheng gjennom hele verket, fra den første temapresentasjonen til den siste gjenkomsten 300 takter senere. Samtidig er dette en tolkning som viser nye sider av Andsnes, en Andsnes som forholder seg friere, mer personlig til materialet, og som utnytter hele sitt kolossale tekniske overskudd til å få verkets siste, rasende halvdel til å eksplodere og folde seg ut på en måte man aldri har hørt før.

Griegs kormusikk

Bergens Tidende, 05.09.2007

Edvard Grieg: Choral Music

Grex Vocalis

Magnus Staveland, tenor

Carl Høgset, dirigent

2L

En fin plate med mye vakker, avrundet korsang

Kormusikk sto ikke øverst på Griegs musikalske dagsorden. Han skrev riktignok en del småstykker for mannskor, blant annet oppdragsverk til diverse festlige anledninger, men han ga dem aldri opusnumre. På hans egentlige verkliste finner man bare tre større korverk: Album for Mandssang (op.30, 1878), Barnlige Sanger (op. 64, 1894) og det verket som skulle bli hans siste, Fire Salmer (op. 74, 1907).

Dirigenten Carl Høgset og det glimrende koret, Grex Vocalis, har samlet disse verkene på en ny cd – der det også er blitt plass til et par transkripsjoner av andre verk, blant annet av Våren. Av en eller annen grunn er sangene fra op. 30 og 64 blandet på platen. Tekstheftet forteller at dette er gjort bevisst, men det virker verken som et logisk eller musikalsk overbevisende valg. Likevel er dette en fin plate med mye vakker, avrundet korsang og fine soloinnsatser av tenoren Magnus Staveland i de fire salmene. Om det er stor musikk, kan vel diskuteres. Men det er greit at den finnes på plate.

Den nye, gamle Grieg

Bergens Tidende, 05.09.2007

Le nouveau Grieg
Rune Alver, klaver

Trold

Forskjeller og sammenhenger i Griegs siste verk

I 1901 utga Grieg opus 71, det aller siste heftet av Lyriske Stykker. Det siste stykket heter «Etterklang» og er en vemodig variasjon av «Arietta» som 34 år tidligere innledet det aller første heftet. Da kunne man kanskje tro at ringen var sluttet, at Grieg nå tok avskjed med musikken. Men så kom det likevel ytterligere tre verk. Det viktigste av dem er det neste opusnummeret, opus 72, sytten klaverbearbeidelser av Myllargutens slåtter slik Johan Halvorsen hadde transkribert dem for Grieg.

På Griegmuseets nyeste plate demonstrerer den glimrende pianisten Rune Alver både forskjellene og sammenhengene mellom opus 71 og 72. Han understreker de melankolske aspektene av de siste lyriske stykkene, men viser også at Grieg med stykker som «Småtroll» og «Halling» fremdeles kunne få musikken til å sprette med kraft og energi. Og åpner dermed opp for slåttene – som både er ungdommelig sprelske og fulle av vare, sørgmodige øyeblikk. At innspillingen er gjort på Troldhaugen, på Griegs eget klingre Steinway, gjør ikke stemningen mindre vemodig.