Tragiske kvinneskjebner

Bergens Tidende Morgen, 28.11.1998

Janice Watson, sopran

Nikolai Alexeiev, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor sopran med spennende smakebiter fra operaens store kvinneroller

Sopranen Janice Watson har vi hørt før i Grieghallen: I vår sprang hun inn med kort varsel, erstattet sykemeldte Barbara Bonney, og ga en fin tolkning av Benjamin Brittens Rimbaud-fantasi «Les Illuminations». Torsdag kveld var hun tilbake i Bergen. Nå med et program hun selv hadde valgt.

Denne gangen ble det smakebiter fra operalitteraturens store kvinneroller: Grevinnen i Mozarts «Figaros Bryllup», Desdemona i Verdis «Otello», Puccinis «Søster Angelica» og «Madame Butterfly» – en serie miniportretter av heroiske kvinneskikkelser, tragiske kvinneskjebner. Og også et portrett av sangeren og kunstneren Janice Watson selv – en kunstner som beveget seg imponerende ubesvært omkring på hele det sentrale operafeltet, fra Mozarts klassikk til Puccinis tidlig-modernisme. Stemmen er klar og slank, med presis intonasjon over hele registret og med et kontrollert, diskre vibrato når den folder seg ut og lyser opp i høyden. En ung, flott stemme med et lite snev av melankoli som passet veldig godt til nettopp disse stykkene. Og i tillegg har stemmen så noe mer: en voldsom, dramatisk uttrykkskraft som vekker minner om den unge Callas.

Opera-arier i konsertsalen kan være en blandet opplevelse. Når stykkene fremføres isolert fra den opprinnelige fortellemessige sammenhengen, mister de nemt deres dramatiske logikk, de falmer, forvandles til glatte, pene melodier, blir til highlights, og virker ofte overspendte og corny. Det mest imponerende ved Janice Watsons fortolkning torsdag kveld var nettopp at hun unngikk alt dette, at hun klarte å få frem den enkelte ariens indre mening, dens indre dramatikk slik at hver eneste av stykkene sto som en slags konsentrat av den opprinnelige operaen, den opprinnelige fortellingen.

Også Bergen Filharmoniske Orkester hadde en fin torsdagskveld. Musikerne trivdes med den glimrende russiske dirigenten Nikolai Alexeiev – og med musikken: Her var det mye flott akkompagnement bak Watson. Og entusiastiske, lojale tolkninger av gamle travere som Rossinis «Wilhelm Tell»-ouverture og Verdis forspill til «La Traviata». Men det var også en del ujevnheter og huller i veibanen i det avsluttende verket, Prokofievs «Romeo og Julie»-suite, steder som nok kunne ha trengt å bli utbedret med litt mer prøvetid.

Fremtidsmusikere

Bergens Tidende Morgen, 26.11.1998

Verk av Jan Fischer, Paul Patterson og Paul Hindemith

Griegakademiets Sinfonietta og Kammerorkester

Dirigenter: Einar Røttingen og Ricardo Odriozola

Gunnar Sævigs Sal

Spennende møte med den unge musikergenerasjonen i Bergen

Hva er samtidsmusikk? Musikk som er skrevet av tidens komponister? Eller bare musikk som noen spiller i dag? Eller må det være musikk som fremdeles er retningsgivende for dagens komponister, for dagens musikkliv?

Man kommer lett til å lure på den slags spørsmål, når man leser programmet til årets Autunnale – Bergens festival for samtidsmusikk. Eller når man f.eks. sitter i Gunnar Sævigs sal en lørdag kveld, på en konsert som starter med tsjekkiske Jan Fischers neoklassisistiske «Sonatorum» for fire instrumenter fra 1971, fortsetter med engelske Paul Pattersons Ligeti-inspirerte «Intersections» for åtte instrumenter fra 1975, og slutter med Paul Hindemiths tunge, pompøst tilbakeskuende ballettmusikk «Noblissima Visione» fra 1938. Hvor langt tilbake går samtiden egentlig? Og hvem sin samtid taler vi om her?

Samme hvordan en snur og vender på det: det var ikke mye samtidsmusikk å høre denne kvelden i Gunnar Sævigs sal. Til gjengjeld var det samtidsmusikere i massevis. Eller kanskje man heller skulle si: fremtidsmusikere. For det var Griegakademiets studenter, den unge, nye musikergenerasjonen, som sto i sentrum.

Og hvis man i stedet for å mase om begrepet samtidsmusikk, spør til utsiktene for fremtidsmusikken, da må svaret bli: takk, bra! For her ble det i hvert fall demonstrert både musikalitet og solid håndverk.

I Fischers «Sonatorum» imponerte spesielt pianisten Dana Marinescu og fløytisten Kjersti Sellevåg med en spenstig, helt typeriktig «musikantisk» fortolkning. Vi bør også fremheve de åtte musikere som under Einar Røttingens ledelse oppførte  Pattersons «Intersections», et krevende verk som eksperimenterer med uvanlige klanger og klangfarger. Og endelig konstaterte vi, i Hindemith, at Griegakademiets studenter ikke alene kan fylle alle plasser i et ganske stort kammerorkester, men at de også kan få musikken til å bære. Det var ganske visst en del ru pletter i fiolinklangen underveis, men treblåsere, messing og slagverk fungerte bra. Og det er et «must» i Hindemith.

Til bristepunktet

Bergens Tidende Morgen, 25.11.1998

Verk av Schönberg, Valen og Sjostakovitsj

Marit Osnes Aambø, mezzosopran

Einar Henning Smebye

Troldsalen

Musikalske veier gjennom det 20. århundret

Anmeldelser skrives når konserten er slutt, når musikerne er reist hjem, når det hele er forbi. Post festum. Slik er det bare. Allikevel ønsker anmelderen av og til han kunne skrive med tilbakevirkende kraft, at han kunne slå på tromme og rope: Kom, kom, hør på dette! Slik var det i hvert fald med søndagens Autunnale-konsert i Troldsalen. Vi var bare en liten handfull mennesker samlet en regntung ettermiddag for å høre Marit Osnes Aambø og Einar Henning Smebye, men salen burde vært stappfull. For dette var en konsert som ga både utsyn og perspektiv – over europeisk kultur, over norsk musikk, over det århundret som nå går mot slutten.

«Kunst kommer ikke av 'å kunne', men av 'å være nødt til'», skrev Arnold Schönberg i 1911. Og karakteriserte dermed den kunstneriske praksis som f.eks. manifesterte seg i hans «Buch der hängenden Gärten», op. 15, en sangsyklus fra 1908-09 bygget over Stefan Georges ekstatisk overspente lyrikk. I Marit Osnes Aambøs imponerende tolkning av dette verket merket man, nesten fysisk, hvordan musikken drives frem av indre nødvendighet, hvordan uttrykket spennes til bristepunktet slik at det til slutt sprenger alle kjente musikalske rammer. Det var overbevisende rå kraft i Aambøs store utladninger og en nesten åndeløs sårhet når hun blendet stemmen ned på grensen til Sprechgesang, «talesang».

Schönberg åpnet det 20. århundrets musikkhistorie. Fartein Valen gjorde norsk musikk til en del av denne historien. Allikevel spilles hans verker sjeldent, alt for sjeldent, i norske konsertsaler. At f.eks. hans klaversonate nr. 2 fra 1940-41 er et ruvende hovedverk, ikke bare i den lokale norske historie, dét demonstrerte Einar Henning Smebye søndag ettermiddag med en inntrengende, inderlig tolkning som fikk Valens kompliserte kontrapunktiske vev til å folde seg ut med skarpe linjer og klare farger. Ikke rart at en stor Bach-fortolker som Glenn Gould hadde sans for Valens musikk.

Til slutt: enda en ekspressiv sangsyklus, denne gangen et verk av Dmitri Sjostakovitsj skrevet så sent som i 1973, over seks dikt av Marina Zwetajewa. I mange henseender annerledes musikk. Og en nyttig påminnelse om at det går andre veier gjennom det 20. århundret enn den som Schönberg pekte ut.

Talentets forpliktelse

Bergens Tidende Morgen, 14.11.1998

Verk av Dmitri Sjostakovitsj

Arve Tellefsen, fiolin

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Når tanke og følelse er ett: Arve Tellefsen spiller Sjostakovitsj.

Arve Tellefsen er ikke alene en stor fiolinist i internasjonal klasse, han er en stor formidler, en av den slags sjeldne fugler som klarer å nå ut av den klassiske musikkens ghetto, ut til et bredere publikum. En folkelig, populær kunstner – som aldri lar populariteten bli en sovepute. Talent forplikter, og Tellefsen tar forpliktelsene på seg, blant annet ved gang på gang å sette de store, sterke, men vanskelig tilgjengelige fiolinverkene på programmet. Sist hørte vi ham i Alban Bergs fiolinkonsert. Torsdag kveld var det Dmitri Sjostakovitsjs første fiolinkonsert det dreide seg om. I den fullsatte Grieghallen

Konserten ble opprinnelig skrevet til David Oistrakh i 1947-48. «Den stiller solisten overfor et overordentlig interessant problem», sa han en gang. «Den er nærmest som en stor Shakespeare-rolle, full av betydninger som krever både mye tenkning og mye emosjonell innlevelse av fortolkeren». Arve Tellefsen demonstrerte begge deler denne torsdagskvelden: musikk som tanke og følelse i ett. En intens, nesten høyspent tolkning av førstesatsens klagende, svarte nocturne hvor fiolinen konstant er i sentrum, og så: rytmisk gjennomkontrollerte, nærmest røntgenaktige gjennomlysninger av de komplekse, turbulente raske satsene.

Begge tendenser i verket ble spilt helt ut i en imponerende og bevegende tolkning av den langsomme trediesatsens kadense: det startet som en oppvisning av rene treklanger, men vokset etterhvert i alle retninger og ble til en liten selvstendig komposisjon midt inne i komposisjonen, et gjennomkalkulert mesterverk med ekkoer av Bachs d-moll Chaconne.

I Sjostakovitsjs opprinnelige versjon går fiolinisten fra denne ekstremt krevende solo uten pause over og fører orkestret an i fjerdesatsen. Men Oistrakhs høyre arm kunne ikke klare dette, han måtte ha en kort pause før det gikk løs igjen, og Sjostakovitsjs endret da partituret slik at orkestret starter fjerdesatsen med en kort sekvens uten solist. I de siste årene er unge fiolinister med sterke armer begynt å spille den opprinnelige versjonen igjen. Tellefsen kunne sikkert ha gjort det samme, men ga oss likevel den tradisjonelle varianten torsdag kveld. Og slik han nettopp hadde spilt kadensen virket dette helt logisk, musikalsk sett: Det var oss, publikum i salen, som trengte en aldri så liten pause før han kastet seg selv og oss inn i musikken igjen.

Dirigenten Andrew Litton og Bergen Filharmoniske Orkester i toppform fulgte Tellefsen gjennom tykt og tynt, med sylspiss presisjon og hudløs sårbarhet. Og ga oss etter pausen enda mer Sjostakovitsj: den splittede femte symfonien i en imponerende balansegang mellom bunnløs sorg og hysterisk, vrengende ironi. Kantet musikk, skarp, grov – musikk man aldri blir ferdig med.

Søndag med Mozart

Bergens Tidende Morgen, 03.11.1998

Mozarts Requiem

Solister: Liv Elise Nordskog, Tone Kvam Thorsen, Richard Edgar-Wilson, Ronnie Johansen

Dirigent: Martin André

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Korskirken

Solid oppførelse av Mozarts Requiem i Korskirken

En spasertur i strålende sol langs Bryggen, Mozart i Korskirken, søndagsaviser i Narvesen, kaffe på Mr.Bean – og så hjem, tidsnok til håndballkampen Norge-Danmark. Høres det greit ut? Jovisst. Men selv om tidsplanen holdt, så veltet Mozarts Requiem likevel hele opplegget. Dagen ble simpelthen ikke den samme etter vi hadde vært i Korskirken og hørt det lange verket med den enkle tittelen og det høye Köchel-nummeret 626.

Som komposisjon sprenger Mozarts Requiem alle tradisjonelle formskjemaer. Som klingende musikk ryster det alle blaserte forestillinger. Hver gang. Også denne søndagen hvor vi hørte verket med Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester i en solid fortolkning under ledelse av dirigenten Martin André.

Naturligvis var det ting man kunne tenkt seg annerledes. Uansett at både kor og orkester generelt holder et ganske høyt teknisk nivå, er det ikke tale om homogene, sammensveiste ensembler. Man merker det spesielt i de dempede passasjene hvor orkestret av og til virker noe ujevnt, og hvor korklangen har tendens til å bli for tynn og sprukken i toppen.

Men så var det alle de bra momentene da, alle de stedene hvor tingene falt på plass. De fugerte passasjene i Kyrie-satsen f.eks. Eller Agnus Dei hvor Martin André fra første takt fant det helt rette, elastiske tempoet og den helt rette balansen mellom alle orkestrets grupper. Blant solistene er det grunn til spesielt å fremheve Tone Kvam Thorsens varme, vibrerende alt og Ronnie Johansens mektige bass, men vi merket oss også et finstemt samspill mellom alle fire solister i de store blow-outs.

Konserten var ferdig allerede klokken tre. Men allikevel var det ikke riktig noen grunn til å gå videre med resten av søndagens program. Mozart vant. Igjen.