Nettopp nå

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1998

Verk av Bach, Ligeti og Kurtag

Kim Kashkashian, bratsj

Logen

På konsert med en av tidens største bratsjister

Hun har bra timing, Bergljót Jónsdóttir. Gang på gang greier hun å fange inn store, unge kunstnere når de er mest spennende, mest blomstrende, mest i siget. Siste år fikk vi f.eks. møte barytonen Mathias Görne nettopp da han var midt i sitt internasjonale gjennombrudd. Og i år da? Den armensk-amerikanske bratsjisten Kim Kashkashian, for eksempel. Enda en stjerne på vei opp, enda en av dem vi kommer til å tale om lenge etter at Festspillene er forbi.

Vi kjenner henne fra platene. Stille og rolig har hun bygd opp sitt renommé, bl.a. med en rekke innspilninger på ECM der hun både avsøker bratsj-litteraturens klassikere og går utradisjonelle veier for å utvide instrumentets noe begrensete repertoar.

Og så, nettopp nå hvor hun er arrivert på den internasjonale scenen, møter vi henne da på den lokale scenen, live og solo, en torsdag kveld i Logen. Med et intelligent program som bygger overraskende broer mellom gamle fader Bach og de to ungarske samtidskomponistene, Ligeti og Kurtag.

Det litt alvorlig innadvendte bildet som platene kanskje tegner av henne, ble grundig korrigert denne kvelden. Kim Kashkashian er, viste det seg, en bra kommunikator som avslappet og uhøytidelig fortalte om de indre konstruksjonene i Ligetis bratsj-sonate og Kurtags miniatyrer – og som så etterpå, dypt konsentrert, spilte disse umenneskelig kompliserte og krevende verkene, så de ble innlysende, klare og enkle.

Og så var det da Bach – mektig, ruvende, både som innledning og avslutning: to av cellosuitene, nr. 1 og 3, transkribert til bratsj. Hvilket viste seg å være et lykkelig valg. For bratsjen bevarer celloens dybde og varme, samtidig med at den har fiolinens smidighet. Og i Kim Kashkashians hender fikk da disse fortrolige suitene en helt ny karakter, mer sløret melankolske enn vanlig, men også mer strålende, mer bevegelige. Vi gikk hjem med hodet fullt av Bachs magiske musikk. Og av Kim Kashkashians fri, strømmende tolkning, en tolkning der alt var i balanse – bueføring, tonedannelse, åndedrag.

Byens ljom

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1998

Music Factory: Verk av Åse Hedstrøm og John Persen

Thomas Nilsson, marimba

Eirik Raude, vibrafon

Christian Eggen, dirigent

Oslo Sinfonietta

Peer Gynt-salen

Spennende presentasjon av Åse Hedstrøm og John Persens verk for kammermusikalske besetninger

The Oslo Sound – det høres ganske flott ut. Litt som «The New York Avantgarde» eller «The Mersey Beat. Men det spørs likevel om ikke tittelen på lørdagens Music Factory-konsert med verk av Åse Hedstrøm og John Persen var en smule for flott, kanskje til og med litt pretensiøs? For vel har begge komponister vært flittige pådrivere i Oslos samtidsmusikkmiljø. Men to Ultima-direktører gjør ingen skole. Og ett stykk Oslo Plaza gjør ingen storby – selv om kveldens oseaniske innleder, Stig Sæterbakken, visst gjerne hadde sett at det forholdt seg slik.

Vel, vel. Da konserten endelig startet, var det ikke mye downtown Oslo å finne i programmet. Derimot fikk vi en spennende presentasjon av Hedstrøm og Persens verk for kammermusikalske besetninger – to markante komponister, to helt ulike musikalske uttrykk, overbevisende fortolket av Oslo Sinfonietta under Christian Eggens ledelse.

Åse Hedstrøms «Voci» og «Bewegt» for større besetning og «Flow» for solomarimba er verk som alle bearbeider samme problematikk: et lavmælt, flimrende lydmateriale formes langsomt, av og til med skarpe, brå innsnitt, men først og fremst via gradvise endringer i tonehøyde og dynamikk. Verkene er sterkt dissonantiske, preget av en slags crescendo'ets estetikk, uforsonlige, enerverende, men imponerende i deres kompromissløshet, musikk som drives frem og ut under et voldsomt indre press, så voldsomt at man formelig hører grunnmaterialet knake.

Og så i kveldens andre avdeling: noe helt annerledes. Med John Persens «Bugs» og «Arvesøl» kommer vi inn i et musikalsk univers preget av alle slags musikalske inspirasjoner, et univers der mange forskjellige former og elementer monteres sammen til store, flytende strukturer. «Åpne» verk, fordragelig, raus musikk.

Teater for øret

Bergens Tidende Morgen, 24.05.1998

«Refleksjoner over Japan»

BIT 20 Ensemble

Ingar Bergby, dirigent

Håkonshallen

Begivenhetsrik konsert med japanske inspirasjoner og refleksjoner

En gang handlet det om samuraier og geishaer, om feudal grusomhet og eksotisk eleganse. For tyve-tretti år siden var det forestillingen om minimalisme og estetisering av hverdagslivet som dominerte. I dag skriver William Gibson science-fiction-romaner om landet hvor nano-biologiens og genteknologiens fagre nye verden for lengst er begynt. Japan er et bilde i den vesterlandske bevisstheten. Et bilde som hele tiden skifter karakter.

Hvordan ser det musikalske bilde av Japan ut, nettopp nå? Det spørsmålet stilte den japanske mesenen Michio Nakajima fire nordiske samtidskomponister. Og svarene hørte vi fredag kveld, fremført av BIT-20 ensemblet under ledelse av Ingar Bergby.

En flott konsert. Begivenhetsrik på flere måter. Fire urpremierer på en og samme kveld er naturligvis i seg selv en begivenhet. Men også de enkelte komposisjonene var fulle av begivenheter, musikalske begivenheter: sterke effekter, skarpe farger, stor gestikk – en slags teater for øret. Man kjedet seg ikke et sekund. Og fikk underveis mange forskjellige innfallsvinkler til nordboernes musikalske «Japan».

I svenske Staffan Mossenmarks «Return» hører man spinkel musikk for gitar og harpe som etter hvert går under i voldsomt slagverk og blåsermusikk henover en antydet populærmusikalsk bassgang. Tydeligvis et moderne «Japan» preget av brå overganger. I motsetning til islandske Àskell Masson som i «Snjór» fastholder den tradisjonelle europeiske forestillingen om det «japanske» med en sats preget av cymbaler og høye strykere.

Kveldens to andre nordiske verk ga et mindre turist-preget, mindre direkte refererende bilde av Japan. Finske Paavo Heininens «Murasaki in Casa Ando» var simpelthen en drømmende langsom sats, et stykke tradisjonelt modernistisk kammermusikk – hvis det går an å si det slik.

Det verket som kanskje best levde opp til kveldens overskrift var Åse Hedstrøms «Terra». Her fornemmet man nettopp at det var tale om «refleksjoner over Japan», et verk der Japan ikke er til stede som en direkte referanse, men der en estetisk inspirasjon fra en fremmed kultur arbeides gjennom og blir opptatt i det personlige uttrykket.

Men kveldens funn var tross alt et lite, helstøpt verk av japanske Karen Tanaka som ga oss mulighet for å vende blikket den annen vei og se Norge reflektert gjennom en japansk bevissthet. «Frozen Horizon» var tittelen. Frossen horisont. Og verket var nettopp dette. Et meditativt forløp i lange horisontale linjer, et frossent klangbilde som av og til brytes av en melodisk bevegelse i fløyte eller cello. Kjølig, enkelt. Veldig «norsk». Og veldig «japansk». Men først og fremst: vakker musikk.

Debutant i gåseøyne

Bergens Tidende Morgen, 23.05.1998

Marianne Thorsen, fiolin

Julian Milford, piano

Troldsalen

Kraftfull og myndig fiolinist i Troldsalen

Det er nesten ufattelig så mye musikalsk styrke det er i denne spinkle trønderen: Marianne Thorsen, 26 år gammel, fiolinist, årets Rikskonsertdebutant. Debutant i gåseøyne, skynder vi oss å si – for dette er absolutt ikke noen skjelvende nybegynner, det er en sikker kunstner som tross sin unge alder allerede er langt inne i en internasjonal karriere.

Vi hørte henne sist for tre uker siden i Grieghallen som solist i Lasse Thoresens krevende fiolinkonsert. På torsdag i Troldsalen fikk vi et mer nyansert bilde av henne i en konsert med tre store fiolinsonater på programmet – Fauré (nr. 1, op. 13), Debussy og Grieg (nr. 3, op. 45). Pluss, inneklemt mellom disse tre kammermusikalske tungvekterne:  «Fratres» – Arvo Pärts salvelsesfullt tilbakeskuende chaconne.

Et fyldig, vidtrekkende program, altså. Som ble flott fremført av Thorsen i tett samspill med den glimrende engelske pianisten Julian Milford. Det var stor musikalsk spennvidde, og det var typeriktige nyanser i tolkningene, fra Faurés emosjonelt høyspente romantikk til impresjonismens svanesang hos den sene Debussy. Og samtidig var det da anledning til å studere noen grunnleggende trekk i Marianne Thorsens kunstneriske temperament.

Hvis man skal karakterisere hennes spillestil under ett, er det ord som kraftfull og myndig som melder seg først. Selv om hun er en teknisk orientert fiolinist som setter den klare diksjonen i høysetet, så virker hennes tolkninger aldri akademiske, men befriende robuste, ja, i store strekk nesten muskuløst kjødelige, med tydelig og sterk markering av de enkelte frasenes indre artikulasjon. Legg så til at hun har full kontroll over de musikalske forløpene, og at hun styrer samspillet med pianisten med naturlig autoritet. Og at hun kan spille Halvorsens «Veslemøys sang» som ekstranummer, så ikke et øye er tørt.

Nydelig er det i alle fall

Bergens Tidende Morgen, 22.05.1998 

Det kongelige Teater med C.W.Glucks Orfeus og Eurydike

Concerto Copenhagen og Det kongelige Operakor

Dirigent: Ivor Bolton

Regisssør: Andreas Homoki

Medvirkende: Randi Stene, Gitta-Maria Sjöberg, Lise-Lotte Nielsen

Randi Stene i stor, bevegende musikalsk prestasjon

Hva er det egentlig med Orfeus? Hvorfor er det skrevet drøssevis av operaer om denne sangeren og hans mislykkede tur til dødsriket? Hvorfor rangerer denne historien høyt oppe på den europeiske kulturhistoriens topp-ti, oppe sammen med Ødipus, Faust, Don Juan, Hamlet?

Den tyske psykohistorikeren Klaus Theweleit skrev for noen år tilbake at det sentrale i denne historien slet ikke er Orfeus' fortvilelse over Eurydikes død, men det som skjer når de tradisjonelle versjonene slutter, når Orfeus vender tilbake fra dødsriket og forvandler sorgen til stor poesi. Orfeus-myten er, ifølge Theweleit, en grum, morbid historie om kjønnskampen på kunstens område, om forholdet mellom kunstnerne og musene, om mannens kreativitet og hans vampyraktige utnyttelse av kvinnen.

Den ungarsk-tyske stjerneregissøren Andreas Homoki følger denne tolkningen et stykke på vei i sin oppsetning av Glucks barokkopera «Orfeo ed Euridice» som Det kongelige Teater fremførte på Festspillenes åpningskveld. Han gjør spørsmålet om den kunstneriske inspirasjonen til det helt sentrale temaet i operaen, først og fremst ved å la Orfeus' uferdige noteark være det gjennomgående elementet i dekorasjonen. Ganske visst understreker han Glucks naivt moraliserende avslutning, hvor Amor snusfornuftig forteller at Eurydike jo egentlig slett ikke er død, hun lever videre i Orfeus' store verk. Men han ironiserer samtidig over dette ved å fremstille Amor som en liten, prektig og dypt utroverdig speiderjente, underfundig sunget av Lise-Lotte Nielsen.

Vel har oppsetningen sine momenter, men det er bestemt ikke vanskelig å forstå hvorfor den ble slaktet på premieren i København. En tysk kritiker skrev nylig om en av Homokis andre oppsetninger: Man vet aldri riktig hva som er hensikten, «aber hübsch ist es doch» – men nydelig er det da i alle fall. Og det gjelder bestemt også for Orfeus.

For her er det virkelig mye skrik og bekymrende lite ull, mye som ser flott, dramatisk, interessant ut på scenen, men som i realiteten er helt meningsløst: et operakor forkledd som japper med zombie-gestikk hentet fra «The Night of the Living Dead»; en Orfeus som gjennom hele andre akt fjoller omkring sammen med koret på skrå scenegolv med bind for øynene; en kjempemessig vegg som med stort besvær kjøres frem og tilbake uten noe innlysende dramatisk funksjon. Osv. Osv.

Så synd, så synd – med tanke på hvor utrolig bra den musikalske delen av forestillingen fungerer. I orkestergraven fører dirigenten Ivor Bolton et spenstig, veltrimmet «tidlig musikk»-ensemble gjennom Glucks affektfylte musikk i en tidsriktig følelsesladet tolkning. Og på scenen gir Randi Stene en stor, bevegende musikalsk prestasjon som Orfeus. I begynnelsen synger hun med nesten tilbakeholdt åndedrag, fortvilt, men kontrollert, en dempet, sløret sorg – og bryter så alle bånd i tredje akt sammen med Eurydike, i en stor klagende og anklagende utladning hvor hennes mørke mezzo blander seg perfekt med Gitta-Maria Sjöbergs varme, strålende sopran.

Kultur er energi

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 20.05.1998 

Her om dagen leste jeg en interessant artikkel om en suksessrik Bergensbedrift, eller som det sto: «et ambisiøst kompetansemiljø under stadig vekst og profesjonalisering». Det fremgikk at dette «kompetansesenter» har hatt hell med sine «strategier». Driften har vært preget av «lokalt engasjement», men også av «internasjonal orientering og posisjonering». Etter «den første, sårbare oppstartperioden» er bedriften «inne i en helt annen driftsfase med muligheter til langsiktig planlegging. Ikke minst takket være de stabile tildelinger over stats- og kommunebudsjettene». Denne støtten må betraktes som «en tillitserklæring til omsetningsvolum». Og «tross de usikre og kortsiktige økonomiske driftsrammene som var i begynnelsen» kan man i dag konkludere: «Drømmen om langsiktighet og permanent drift er nå blitt virkelighet».

Artikkelens stil er velkjent. Det er slik det skrives rundt omkring i de tusende bedrifter   i årsberetninger og virksomhetsplaner, i rapporter og prospekter. Samme slappe språk, samme oppblåste retorikk.

Men hvorfor er da nettopp denne artikkelen så interessant? Fordi det for en gangs skyld ikke dreier seg om oppdrettslaks eller informasjonsteknologi. Artikkelen står i Festspill-magasinet. Og handler om BIT20, Bergens berømte ensemble for samtidsmusikk.

Umiddelbart virker artikkelens blanding av kulturreportasje og jappespråk helt hinsides. Men likevel: det er noe slående i disse jålete formuleringene, et signal om at noe er annerledes nå, at kunst og kultur i dag tenkes på en ny måte.

Business-retorikken passer i al fall dårlig til de gamle tenkemåtene. Prøv selv: «På Mozarts tid var musikklivet i Wien et ambisiøst kompetansemiljø under stadig vekst og profesjonalisering»; «Griegs liv var preget av lokalt engasjement, men også av internasjonal orientering og posisjonering»; «Beethovens omsetningsvolumen var ikke tilfredsstillende, på 25 år ble det kun til ni symfonier».

Nei vel? Det høres ikke helt bra ut. Men når samme retorikk anvendes om vår egen tids kunst og kultur, klinger den riktig, på en måte. I hvert fald veldig 90-tall'sk.

Bakgrunnen er velkjent: Store deler av kulturlivet har vanskelig ved å klare seg på markedsvilkår og er etter hvert blitt mer og mer avhengige av forskjellige former for støtte fra stat, kommune og næringsliv. Det er dette som BIT20-artikkelen markerer: Det tales om organisasjon og institusjonalisering, om planlegging og drift, om alt hva som må til for å drive kulturliv i dagens Norge. Og for å sende de riktige signalene til de som sitter på pengekassene, beskrives alt dette i kulturbyråkratenes og sponsorenes særlige stammespråk. Men artikkelen demonstrerer også hva som er risikoen i denne situasjon: At byråkratiet blir sitt eget formål, at «driften» blir viktigere enn «produktet». At saken selv – musikken – tapes av syne.

Det er ikke lenge siden det var vanlig å tale om kunsten som noe fremmed, annerledes, som en uavhengig «time out»-sone utenfor de sosiale systemene, et område styrt av en egen utviklingslogikk. Slik er det ingen som taler lenger. Og det er vel dette som er det egentlig nye: I dag er det ingen som prøver å overbevise oss om at kunsten er vesentlig eller viktig. Eller bare noe særlig. Hele poenget er tvert imot å understreke at kunsten er en integrert del av de sosiale systemene. «Kultur er energi», skriver Festspill-sponsoren Statoil i sine annonser. Olje, musikk, elkraft, teater, en joggetur – det er ett fett. Eller som man kan lese i Festspill-magasinet: BIT20 er en bedrift som alle andre, med høye ambisjoner som alle andre. Denne helt vanlige bedriften produserer tilfeldigvis musikk. Og hva så?

Å hoppe før Wirkola

Bergens Tidende Morgen, 03.05.1998

Verk av Thoresen og Brahms

Marianne Thorsen, fiolin

Ion Marin, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Ypperlig fremførelse av Brahms' fjerde symfoni på torsdagkonsert med store musikalske kontraster

Det er vanskelig å hoppe etter Wirkola. Men bestemt også å hoppe før. Og derfor føltes det nesten som en urettferdighet mot Lasse Thoresen at Harmoniens programkomité hadde valgt å sette hans fiolinkonsert opp som første verk på en konsert som sluttet med Brahms' fjerde symfoni. For det er jo de færreste verk i verden som tåler å bli spilt og hørt i sammenheng med dette ruvende musikalske underverk.

Thoresens fiolinkonsert tålte det i hvert fald ikke. Brahms-symfonien etter pausen fikk nærmest karakter av en knusende dom – som nettopp virket urettferdig i betraktning av alle de innlysende, avgjørende avstander i tid, temperament, estetikk osv. som skiller de to verk.

Men når dette er sagt, må det samtidig legges til at Thoresens fiolinkonsert faktisk også er temmelig problematisk når den høres på sine egne, samtidsmusikalske premisser. Vel kan de store glitrende, orkestrale klangskulpturer imponere for en stund, men i lengden er det vanskelig å se bort fra at dyrkelsen av klangen her skjer på bekostning av nok så sentrale musikalske kvaliteter. Det melodiske stoffet er merkelig pregløst, og som musikalsk helhet virker konserten rett og slett formløs, som en uendelig flytende bevegelse uten indre nødvendighet og dynamikk. Og i lange strekk ganske kjedelig.

Det musikalske lyspunktet i denne sammenhengen var unge, talentfulle Marianne Thorsen som ga en imponerende tolkning av Thoresens teknisk krevende solostemme. Vi gleder oss til å høre hende igjen om et par uker i Troldsalen under festspillene, både som solist og i spissen for Leopold Trio.

Får vi også snart høre kveldens dirigent igjen? Kanskje det. Som bekjent er Harmonien på jakt etter en ny sjefdirigent – tre-fire år for sent. Og hver gang en fremmed dirigent ankommer Bergen, går det rykter blant Harmoniens bekymrede venner om at dette sikkert er en kandidat til jobben.

Man kunne håpe at ryktene for en gangs skyld talte sant, for Ion Marin virker som en solid, sympatisk dirigent, og han har tilsynelatende god kommunikasjon med musikerne. Torsdag kveld sørget han for at BFO kom sikkert gjennom Thoresens vanskelige partitur. Og presenterte så, etter pausen, en helt ypperlig fremførelse av Brahms' fjerde. Selvsagt er dette et verk musikerne kjenner ut og inn, et verk som nesten spiller seg selv – men også kun nesten: Det kreves alltid en god dirigent til å få balanse i klangen og tydeliggjøre det komplekse linjespill i de indre stemmene, en dirigent som kan sikre fremdriften og samtidig, midt i alt dette, markere de store strukturelle sammenhengene som går gjennom hele verket, fra førstesatsens musikalske urceller til sistesatsens strenge chaconne. Marin demonstrerte torsdag kveld at han er en slik dirigent.