Musikalsk intelligens

Bergens Tidende Morgen, 25.11.1994

Bergen Filharmoniske Orkester

Sergej Stadler, fiolin

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Grieghallen

De gamle virtuosene likte ikke Brahms' fiolinkonsert, for vel er den teknisk krevende, men den gir ikke solisten anledning til å smiske for publikum med flotte melodier og glitrende løp. Det er en konsert skrevet mot fiolinen – sa samtidens kritikere, fornærmet.

De tok feil. Naturligvis er dette en konsert for fiolin, ja i en viss forstand er det musikkhistoriens aller første fiolinkonsert. Beethoven skisserte prosjektet, Brahms realiserte det: en fiolinkonsert uten solistisk narsissisme, en konsert der fiolinen simpelthen er til stede – som selvstendig musikalsk kraft, som jevnbyrdig motspiller til det store orkestret. Slik er verket skrevet. Og slik hørte vi det på onsdag i Grieghallen i en fremragende oppførelse med den russiske fiolinisten Sergej Stadler som solist.

Stadler har alt det som kreves for at et verk av denne typen skal lykkes – teknikk, formsans, og frem for alt: musikalsk intelligens. I hans imponerende fortolkning hørte vi at denne konserten egentlig er en symfoni med fiolinstemmen som en egensindig kommentar skrevet henover og inn i verket – noen steder i form av improviserende utkast og videreutviklinger, andre steder som ettertanker og fotnoter: en symfoni som kommer til bevissthet og reflekterer over seg selv, et analytisk essay om verket i verkets eget språk.

Etter pausen var det hverdag igjen: Harmonien og Kitajenko i arbeidstøyet med Shostakovitsjs merkelige sjette symfoni. Mye er allerede på plass, f.eks. de to hurtige satsene som ble spilt med omhu og presisjon. Men det er fortsatt noe uferdig, noe mekanisk over fremførelsen. Det spilles uten overskudd. Og uten det elektriske suget som er helt nødvendig hvis også den splittede første satsen skal gi musikalsk mening.

I avskjedens tegn

Bergens Tidende Morgen, [15.11.1994]

Cikada

Autunnale

Gunnar Sævigs Sal

Det kommer et punkt der samtid blir fortid, der noe er ugjenkallelig forbi, der det er tid å se tilbake, tid å gjøre opp boet før man går videre. Oslo gruppen Cikada plasserte seg i dette punktet, på denne terskelen ved Autunnale-konserten på lørdag.

Cikada er, likesom vårt eget BIT 20, et kameleonaktig ensemble som kan deles opp på mange forskjellige måter og anta mange forskjellige former. På lørdag hadde de sendt deres strykekvartett og Kenneth Karlsson, deres fryktinngytende pianist, over fjellet for å gjøre status over musikklivet i århundrets siste halvdel.

I «Silence» for tape, klaver og elektrisk forsterket strykekvartett tar Stephen Montague avskjed med John Cage, Tim Souster og Yvar Mikhashoff – tre av samtidsmusikkens sentrale skikkelser som alle er døde innenfor de siste to årene. Det er ikke tradisjonell sørgemusikk, men et energisk, morsomt verk som leker med støy og stillhet på en måte som minner om Cages naive åpenhet og Mikhashoffs humor.

«Silence» er skrevet i år, italieneren Allessandro Ciprianis «Anti Paysage» for to fioliner og grå-grumset elektron-tape er fra 1993. Men resten av kvelden ble det fokusert på eldre komponister. Og på sentrale musikalske tendenser som nå er ved å klinge ut.

Her hørte vi på den ene siden den strenge, gjennomkontrollerte serialismen i Bruno Madernas forfrosne Strykekvartett fra 1956, på den annen side den frodige og frie materialbehandlingen i Witold Lutoslawskis Strykekvartett fra 1964 – to sterke, vakre verk fremført med hårreisende sikkerhet av Cikada-folkene. Og innimellom ble det tid til Giacinto Scelsis «Quatro Illustrazione», fire formfaste motiviske refleksjoner for soloklaver fra 1953, spilt på sokkelesten av Kenneth Karlsson med vanlig nærvær og autoritet.

Mellomting

Bergens Tidende Morgen, [14.11.1994]

«Ritualer»

Frode Thorsen, blokkfløyter, slagverk og portativ

Autunnale

Røkeriet, Verftet

Middelalderens mennesker hadde ikke bærbar PC, men de hadde i det minste det bærbare orgelet, portativet, til å underholde seg med. På fredag fikk vi sett og hørt hvordan dette morsomme, gamle instrumentet fungerer.

Det var blokkfløytespilleren Frode Thorsen som demonstrerte det. Han er ekspert på tidlig europeisk musikk, men ved Autunnale konserten i Røkeriet brukte han portativet og sine mange forskjellige blokkfløyter som elementer i en særdeles nåtidig forestilling der også gongonger og annet kjøkkentøy spilte en vesentlig rolle.

Hans «Ritualer» er ikke et verk i tradisjonell forstand, ikke komposisjonsmusikk, ikke ren improvisasjon, ikke performance, ikke musikkteater, men noe midt imellom, en løst strukturert forestilling oppbygd av lengre avsnitt der ulike musikalske effekter undersøkes og prøves ut.

Slagverket og portativet brukes til å markere de større overgangene i forestillingen, og portativet fungerer også av og til som «drone», som en konstant, enerverende tone under lengre sekvenser. Men først og fremst er det blokkfløytene som står i sentrum, for «Ritualer» er mest av alt en oppvisning, en demonstrasjon av hva de siste tiårs tekniske landevinninger på tre  og messingblåsernes felt har betydd for blokfløytespillet.

«Circular breathing», uanstrengt lek med overtoner, to-  og trestemmighet osv.   Thorsen mestret det hele, og imponerende var det. Men portativ, slagverk og imponerende fløyteteknikk kunne på den annen side ikke skjule at «Ritualer» har temmelig lite å by på musikalsk sett, at forestillingens musikalske kjerne er en litt spinkel, litt fargeløs folketone-minimalisme på grensen til det anorektiske.

Vi ser frem til å høre Thorsen igjen, men gjerne i livtak med et mer spenstig materiale.

Som små engler

Bergens Tidende Morgen, 11.11.1994

Verk av Loevendie, Janssen og Hegdal

BIT 20

Dirigent: Ingar Bergby

Autunnale

Håkonshallen

Siste torsdag tok BIT 20 forskudd på Autunnalen med en flott konsert i Grieghallen. På onsdag var de i sving igjen, denne gang i Håkonshallen der det bl.a. ble spilt musikk av festivalens to nederlandske gjestekomponister, Theo Loevendie og Guus Janssen

Janssen var representert med et upretensiøst, rytmisk variasjonsstykke bygd over en fem-tonig, dur-aktig skala. Av Loevendie hørte vi «Venus and Adonis» fra 1981, en serie elegante, dansante stykker i skjeve taktarter, basert på musikk han opprinnelig skrev til en Shakespeare-oppførelse. Verket har et lett metallisk, raslende klangbilde der mandolin, gitar og diverse slagverk dominerer. Det refereres tydeligvis til orientalsk musikk eller kanskje mere presist til «orientalisme», til europeiske forestillinger om det eksotiske, til drømmen om det muntre livet i basaren.

Konserten både startet og sluttet med norsk samtidsmusikk, med verk av Magne Hegdal – i anledning en rund dag. Først klavertrioen «For 3» fra 1991. Den starter rolig, langsomt med dobbelgrep i fiolin og cello, utvikler seg til et stafettløp mellom de tre instrumentene, og vokser herfra vilt i alle mulige retninger. Det er som om den flyter over av ideer, som om den er helt formløs, inntil man oppdager at det er denne stadige, musikalske knoppskytningen som er selve det grunnleggende formprinsippet i verket.

Også i det avsluttende verket, «Pour ensemble» fra 1992, eksperimenteres det med formen. Hegdal kontrasterer her gjennomkomponerte sekvenser med musikk som er oppstått ved tilfeldighet. Men mon ikke han har jukset litt med oddsene før han kastet terningene? I al fall var det intet i dette verket som virket tilfeldig. Det vi hørte var en tett, samlet komposisjon, et swingende, imøtekommende verk som i lange perioder nærmest hadde neo-klassisistisk karakter.

BIT 20 spilte kvelden igjennom som små engler. Naturligvis. Hva annet kan man forvente, når byens sterkeste musikere setter hverandre stevne? Dank u zeer – som man sier der Autunnalens gjestekomponister kommer fra.

Otello i svart-hvitt

Bergens Tidende Morgen, 07.11.1994

Guiseppe Verdi: Otello

Regi: Andreas Rochholl

Dirigent: Anne Randine Øverby

Grieghallen

Gøteborg har det, Århus har det, tyskerne og italienerne har det på hver tue: Alle større europeiske byer har egen opera. Bergen burde også ha det. Og kunne naturligvis saktens. Vi visste det fra før, men konstaterte det enda en gang på lørdag under Opera Bergens oppførelse av Verdis Otello – der vi hørte et velsyngende, entusiastisk kor og et lite, utmerket orkester som ramme om en gruppe utenlandske solister, myndig og fornuftig dirigert av Anne Randine Øverby.

En solid, kompetent oppførelse, musikalsk på nivå med hva man kan høre på operascenene rundt omkring i de byene det er rimelig å sammenligne Bergen med  –dette er hovedkonklusjonen etter lørdagens Otello. Og det er vel det viktigste. For uansett hvordan man tenker seg å legge de organisatoriske rammene om det fremtidige operalivet i Bergen, så må grunnmønstret jo nødvendigvis bli nettopp slik vi opplevde det i Grieghallen på lørdag: lokale krefter i samarbeide med utenlandske solister på kortere gjestespill. Og i den situasjonen er det betryggende å vite at det lokale grunnlaget er i orden.

Når de store rollene besettes med solister som bringes sammen fra nær og fjern, må det nødvendigvis bli noe uensartet over oppsetningen. Men slik er vilkårene for den slags produksjoner nå en gang. Og lørdagens forestilling var heller ikke i denne sammenhengen noen unntagelse. Her hørte vi på den ene side unge Tatjana Poluektova som en glimrende og ganske moderne Desdemona, forundret, tilbakeholdende i begynnelsen, sterk, uttrykksfull i den store, fortvilede avskjedsarien i fjerde akt; på den annen side, som hennes motspiller, filipinske Otoniel Gonzaga, en meget tradisjonell, meget buldrende Otello med nasal, anstrengt stemme og begrenset gestikk. Og mellom dem: operaens egentlige hovedperson, den kompliserte Jago, sunget med sikkerhet og overskudd av en gjennomprofesjonell og fullstendig cool, udemonisk Anooshah Golesorkhi.

Når det gjelder selve den sceniske tolkningen av Otello hefter vi oss ved programmets bemerkning om at Opera Bergen sammen med regissøren Andreas Rochholl har utarbeidet forestillingens konsept. Det er med andre ord vanskelig å si hvem som har gjort hva, men forestillingen har altså i det minste et «konsept». Og ligner også i denne henseende så mye annet man kan se i Europa i disse årene – der enhver operaoppførelse er utstyret med eget konsept. Som man vil huske var det jappene som i sin tid innførte ordet i språket vårt. Den gang betydde det «ide», «sammenheng», «konsekvens» – og ble vanligvis brukt som flott samlebetegnelse for ugjennomtenkte innfall. Slik er det stadig. I finanslivet så vel som i operaen.

I Opera Bergens konsept er Otello en kjede av tomme, sceniske effekter. Venezia er forsvunnet, scenebildet er helt redusert, fargene er svart og hvitt – for Otello er jo maurer, en svart mann i en verden av hvite, skjønner? Og i det tomme, svarte rommet ligger koret og flyter på golvet i hvite pyjamaser, hvis de da ikke tumler forvirret omkring som sykepleiere på skogstur. Når Desdemona går og legger seg, må hun sove på golvet og hun har kun sin kjole som teppe. Jago synger sitt store Credo mens han, med stort besvær, kravler omkring på toppen av lite trehus. Han er kledd som en colombiansk narkokurer fra Miami Vice, men hans kone Emilia arbeider visst nok som damefrisør. Otello ligner noe fra en sadomasochistisk fantasi om livet under Mussolini. Og for at han ikke skal tro livet er enkelt, har konseptmakerne utstyrt ham med en kjempemessig svart fane som han må slepe rundt med seg overalt, til evig fare for sine omgivelser. Det er til tider flott, men oftest temmelig komisk. Og noen dypere tolkning av Verdis opera er det bestemt ikke tale om.

Etter forestillingen var det de vanlige hysteriske scenene. Teppet var neppe begynt å falle før publikum var på benene. Og deretter var det full rulle: Stående ovasjoner, bravo  og brava-rop, blomster som ble hevet frem og tilbake over orkestergraven. Og som alltid ved slike anledninger tenkte den sure og mugne anmelderen: Hvordan kommer bergenserne til å reagere den dagen de får oppleve en virkelig stor forestilling? Vil de rive Grieghallen ned? Gå fysisk løs på de opptredende? Bære dirigenten i gullstol til Hotell Norge?

Slike tanker er naturligvis fullstendig ved siden av. For når bergenserne går helt av hengslene i situasjoner som denne er det jo først og fremst av ren og skjær takknemlighet. Vi er simpelthen takknemlige for at det overhodet er mulig å høre opera i denne byen, takknemlige for at det faktisk finns lokale ildsjeler som orker å påta seg det harde slitet med å organisere fremførelsen av disse store, musikalske dinosaurene.

Og da sluker vi gjerne et par tre «konsepter» i samme slengen.

Musikalske undersøkelser

Bergens Tidende Morgen, 10.11.1994

Ingela Øien, fløyte

Hans Kristian Kjos Sørensen, slagverk

Autunnale

Gunnar Sævigs sal

Det kan til tider være ganske risikofylt å gå på konsert. Som f.eks. nå på søndag da den unge, virtuose slagverkeren Hans Kristian Kjos Sørensen angrep sine instrumenter med så voldsom kraft at trommestikkene fløy gjennom Gunnar Sævigs sal. Man trodde først det var et uhell, men det viste seg at alt gikk etter planen: de løsslupne trommestikkene var en tilsiktet effekt i «Frontière sans poussières», et solostykke der komponisten Jostein Stalheim undersøker og eksperimenterer med slagverkets virkemidler på grensen mellom musikk og støy.

Musikalske undersøkelser og eksperimenter var det mye av denne kvelden der Kjos Sørensen og fløytenisten Ingela Øien møtte Autunnalens publikum – undersøkelser av musikkens grenser, eksperimenter med instrumentenes utkantsområder. Og på denne måten ble kvelden samtidig en anledning til å studere de to solistenes helt overdådige teknikk.

Thorkell Sigurbjørnssons fløytesolo «Kalais» er et veritabelt katalog over alle de uttrykksmulighetene som ligger hinsides fløytens tradisjonelle register, et verk fullt av klokkeklare overtoner, flotte glissader, tostemmighet, sukk, stønn og grynt: uhøytidelig, men teknisk krevende musikk – som Øien fremførte nøkternt og fullstendig uanstrengt. Hun sto også i sentrum i Knut Vaages «Tapt Slag» for fløyter og slagverk, og også i dette verket handlet det om grenser, men nå om grensen mellom musikk og språk, om fløytenes toner som langsomt forvandles og blir til ord, til tekst, til resitativ.

Det var i tillegg to verk av eldre komponister på programmet: Giacinto Scelsis stille, spartanske «Hyxus» der fløyte og slagverk møtes på mer tradisjonell grunn – og «Rebounds», et ustyrlig, hvitglødende raserianfall for slagverk, skrevet av Iannis Xenakis, avantgardens gamle mastodont – som også denne kvelden gikk av med seieren. Vel svever Scelsi som en sommerfugl, men Xenakis stikker som en bie. Og vinner, som så ofte før, på knock out.

Lerker over Troldhaugen

Bergens Tidende Morgen, 09.11.1994

Verk av Loevendie, Nørgård og Goreeki

LIN-ensemblet

Autunnale

Troldhaugen

Autunnalen, høstens festival for samtidsmusikk, er i full gang. Hver dag uken igjennom er det noe nytt og spennende å høre i byens konsertsaler Startskuddet gikk på søndag, i Troldsalen – et logisk sted å velge, for det var jo en gang da nettopp Troldhaugen var selve kraftsenteret i den norske samtidsmusikken. Kommer noen av dagens komponister til å få et like langt etterliv som Grieg? Historien vil avgjøre det, men vil man gjette med er det uken igjennom mange anledninger til å orientere seg i samtidsmusikkens landskaper.

Den uhøytidelige åpningen av Autunnalen ble foretatt av LlN-ensemblet. Bak navnet gjemmer seg danskene Erik Kaltoft, klaver, Jens Schou, klarinett og John Ehde, cello – en imponerende trio som har spesialisert seg i ny musikk. På søndag fokuserte de på den eldre delen av den europeiske samtidsmusikken, på tre komponister som alle er født omkring 1930 og som alle, på hvor sin måte, har gjort opp med den hermetiske modernismen som preget musikklivet i deres ungdom.

Først nederlenderen Theo Loevendie. Hans musikk kommer vi til å høre mer av i løpet av uken, for han er Autunnalens festivalkomponist. l Troldsalen ble han presentert med «Lerchen-trlo», et ettertenksomt, litt kjølig verk med ekkoer av Messiaens lerkesang. Deretter gikk turen til Danmark, til Per Nørgård og til det som ble søndagens sterkeste opplevelse: «Achilles og skildpadden» for klaver, en uendelig serie variasjoner over et enkelt melodisk materiale, et rablende, rasende verk der den ene hånden ikke vet hva den andre gjør, spilt med søvngjengeraktig sikkerhet av Erik Kaltoft.

Konserten sluttet med «Lerchenmusik», et verk av polske Henryk Gorécki, en komponist som har blitt veldig populær i de senere årene – noe som ikke er vanskelig å forstå. Her er det klare former, tradisjonell harmonikk, sangbare figurer, musikalske sitater over hele skalaen fra Beethoven til Balkan. Og først og fremst er det gjentakelser, uendelige, insisterende gjentakelser av et hvert nokså lite motiv. LIN-ensemblets tolkning var upåklagelig, lojal, men kunne vel Ikke riktig skjule at dette verket, som det meste av Goreckis øvrige produksjon, balanserer på grensen til det enfoldige.

Vinterreise

Bergens Tidende Morgen, 02.11.1994

«Winterreise» av Franz Schubert

John Magnuson, baryton

Knut Albrigt Andersen, piano

Troldsalen

John Magnuson i Troldsalen. Med et eneste verk på programmet: «Winterreise», Schuberts store sangsyklus om tap, ensomhet, død. En sanger, alene i sentrum i halvannen time. En imponerende prestasjon.

Skal man gjennomføre et slikt krevende verk må man økonomisere med kreftene. Og det ordet som umiddelbart meldte seg under konserten på søndag var da også nettopp «økonomisk» – for Magnuson er en god tekniker som vet hvordan man forvalter en stemme, hvordan man bruker ressursene på den mest fornuftige måten.

Resultatet er ikke til å ta feil av: Stemmen hans er velpleiet – og først og fremst vellagret, med nydelige farger både i topp og bunn. Vel er den ikke ung lenger, men den har fortsatt den smidigheten som Schuberts sanger alltid krever, den bevegeligheten i klang og fargelegging som er helt uomgjengelig hvis man f.eks. skal klare de brå stemningsskiftene i en sang som «Rast». Det er en moden stemme som stadigvekk kan smelle til med betydelig kraft i det meste av registret, også i høyden   der alderen først og fremst viser seg som en viss forsiktighet i tonedannelsen og en tendens til å gjøre de mest krevende frasene en smule kortere enn skrevet står.

«Winterreise» er imidlertid ikke bare en samling tekniske problem, det er selve sammenfatningen av romantikken, av den høye liedkunst, og av en hel periodes livsfølelse. Men når det gjelder nettopp disse aspektene hadde Magnuson vel ikke så mye å tilby. I det tekstlige og musikalske uttrykket virket hans fortolkning noe mekanisk og enstonig – «økonomisk» også i denne sammenhengen, men nå i betydningen «sparsommelig»: Når man, som han, velger å låse stemningsbarometeret fast nede omkring kulde og depresjon, kommer man til å ligge temmelig skjevt i forhold til Schuberts verk. For vel går Vinterreisen gjennom kalde følelseslandskaper, men det er også et verk som spiller tapets psykologi ut i hele dets melankolske bredde.